desember 2016

I SAW A NEWBORN BABY WITH WILD WOLFES ALL AROUND IT.

Oh, what did you see, my blue-eyed son?
Oh, what did you see, my darling young one?
I saw a newborn baby with wild wolves all around it
I saw a highway of diamonds with nobody on it
I saw a black branch with blood that kept drippin?
I saw a room full of men with their hammers a-bleedin?
I saw a white ladder all covered with water
I saw ten thousand talkers whose tongues were all broken
I saw guns and sharp swords in the hands of young children
And it?s a hard, and it?s a hard, it?s a hard, it?s a hard
And it?s a hard rain?s a-gonna fall

A hard rain´sa-gonna fall, Bob Dylan


Aldri har kontrasten vært større. 
Julen, magiens og gledens tid er her.
Men lysene og varmen er borte i verden.



I dag har Trondheim vært dekket med tjukk hvit tåke.
Akkurat som om byen holder pusten, mens internasjonale hjelpeorganisasjoner prøver å evakuere Allepo.
Jeg holder i alle fall pusten, og jeg holder Stella tett, tett inntil brystet. 

Så hvordan er årets julefortelling?
Hvor blir det av magien? 
Vi sitter og ser en ofring av sivile rett foran øynene på oss, fjarde år på rad er vi vitne til en tragedie, som får meg til å skamme meg over å være menneske idag. Etter verdenskrigene, Vietnam, Sarajevo, der jeg kommer fra, Rwanda, hvordan kan vi tillate oss dette? Hvor hardt vil ettertiden dømme oss for at dette skjer? 

En by som en gang var et metropolis, en av verdens eldste befolkede byer, opplever i disse dager et sakte drap. Nå går det mot slutten. Situasjonen i Aleppo er så kritisk at det er et mirakel at noen i det hele tatt lever i denne syriske byen etter 4 år med krig og terror. 

Jeg hadde gledet meg til fredag, til helgen, til reisen vår.  Jeg hadde gledet meg tIl jul. 
Jeg har så mye å glede meg til, for og om. Jeg er så heldig. Vi er så heldige. 

Jeg gleder meg så masse over de to jentene mine, friske, herlige. Heldige. Samtidig blir jeg så redd over at dette er verden de skal vokse opp i.
At vi i 2016, i det julen nærmer seg, har Aleppo i vår verden.



Så hold pusten for Syria og hold dine nærmeste tett inntil deg. Men enda viktigere, vær god mot de som er kommet hele den lange veien fra Syria hit, og ønsk de velkommen. Tenk hvordan dette kjennes for de når alt de elsker står for fall. Vær god. Mot alle menneskene dine. 

Det minste vi kan gjøre er å donere MASSE til hjelpeorganisasjonene som prøver å redde det lille som er igjen av vår menneskelig ære, i det de hjelper sivile i Syria. 

RØDE KORS
REDD BARNA

WINTER IS COMING.









foto: Charles Freger.

Jeg ble kjempe fascinert av disse fotoene som fotograf Charles Fregner tar av europeiske og japanske folklor tradisjoner.  Fregner har også gitt ut to bøker fra sine reiser, Wilder Mann og Yokainoshima: Island of Monsters. Besøk hjemmesiden hans for flere fantastiske serier. 

Litt av en måte å ønske vinteren velkommen.
Og selv om Stella har en liten bjørnedrakt, tror jeg vi holder oss inne idag når kulden har satt inn. 

SUNDAY SILENCE.

Søndag, og stillhet.

Det er første gang på så veldig, veldig lenge at huset er tomt.
Jeg tar meg selv i å se meg rundt etter Stella, og høre etter om hun gråter.
Men det er ingen Stella, ingen Geir og ingen Una inne akkurat nå. En veldig rar følelse.
Jeg vurderte å sette på radio, men lot vare. 
Jeg nyter stillheten.

Dette skulle egentlig være en helg uten så altfor mange planer. Geir var ferdig med kurset og vi håpet på litt roligere dager fremover. Planen var å forsøke å komme litt i orden, pakke ferdig julegaver og pakke til den store turen. Og så spille masse videoer og danse mørket vekk.
Men så plutselig skulle nana og jeg ta med Una på Karlsson på taket, og Julemarkedet på Torvet åpnet, og Anna ville ha med Una på Leos lekeland, som gjorde at resten av oss fikk en dag i byen. Alt dette var ekstremt koselig, men jeg skal innrømme at fredag og lørdag ble mer hektiske enn vi håpet på.

Og snart, snart braker det løs igjen, med full guffe. Snart skal vi til Blomsterbyen og ha pepperkakehus konkurranse. Først skal Una ha juleoppvisningen på turn. Og neste uke, den blir litt for travel, den også. 

Derfor er denne stillheten utrolig å oppleve nå. Så verdifull. 



Jeg tar på meg ansiktsmaske, den nye, gode jeg fikk av Geir, nyter kaffen, tar så en lang varm dusj



og skriver noen julekort og pakker inn julegaver. Og så skriver jeg dette mens neglelakken tørker. 
For så å skynde meg å finne frem nisseluene til vi skal dra på konkurranse, jeg mener julekos. 

Prvi put, nakon dugo, dugo vremena, sama kuci. Uzivam u tisini. Sa maskom za lice, kaficom i pakovanjem Bozicnih poklona. 

FRIDAY.



Morgenene er veldig mørke for tiden,

så Stella, Vucko og jeg bruker lang tid på det gule badet vårt for å komme i riktig humør.

Det er ikke så vanskelig med denne solstrålen 



som fyller 9 uker idag.

Det er så koselig at se Stella bruke arveting. Lua er min, den søte pysjen er Unas.



Denne dyrepysjen var mitt favorittplagg når Una var liten. Så masse gode minner.

Jutra su mracna, ali imam ja moju suncicu, koja sve napravi svijetlim. I probudi u meni hiljadu sjecanja, u Uninoj pidzamici. Cak je i kapica moja. 

I SEE YOUR TRUE COLORS SHINING THROUGH.

For en grå dag vi har hatt i Trøndelag, dere. Det blir mørkt klokken 14.00 om dagen, jeg tuller ikke, og verden har mistet farger. Absolutt alt går ton i ton... i grått. I tillegg er det vått. Og det blåser. Eneste å gjøre når vinteren er slik som dette er:



Å benytte seg av enhver solstråle som titter frem.



Lage gode, varme te i fargerike kopper, og lese bøker fra en annen tid.



Kle seg i fargerike klær.



Og kysse happy feet om morgenen.



Spille spill som minner en om strand og sommer. 



Spise masse antioksidanter. Med hjemmelagd granola og vanilje yogurt. 



Bruke de sommerligste filtrene på snapchat, og ha besta som partner. 



Gå kledd i rosa ute.



Og ha roser inne. 



Lage vafler. 



Og fargerike tegninger med akvarell.



Spise gode frokoster. 



Ha på sengetøy i sukkersøte farger for å drømme søte drømmer.



Fylle huset med blomster.



Og kose masse med jenten i marihøne kjolen.

TWO MONTHS.

I dag fyller denne lille stjernen 2 måneder, og vi sier:


"Hipp Hipp Hurra!"

Jeg må hele tiden tvinge meg selv til å leve i øyeblikket og ikke få panikk over at tiden går så fort. 
For det har gått fort og det har vært gøy.
Stella er en sann solstråle. Hun gjør enhver kald og grå dag til en fest. Hun smiler, og skinner, tester stemmen og bevegelsene, elsker folk og elsker kos.

Vi er så heldige at hun kom til oss. 



Osjecamo se jako privilegovanim da je ova mala suncica dosla u bas nasu porodicu.
Danas puni cijela dva mjeseca. 

A SKY INSIDE ME.

Når jeg gikk gravid med Stella, hadde jeg et enormt behov å være sammen med Una, være der for henne. Jeg hadde en lett følelse av panikk og angst med tanke på at tiden der det bare var oss to nærmet seg slutten. Men når man er gravid, er ikke formen alltid på topp, og jeg følte at tiden bare rant fra oss, uten at jeg fikk utnyttet den godt nok. Det var en sår tid.



Jeg skulle aldri ha bekymret meg.

En ny baby i hus beviste at dette hjertet mitt kunne romme enda mer kjærlighet. Og noe av det aller fineste og mest overraskende med at vi er blitt flere, er at kjærligheten til Una er blitt enda sterkere.

Når jeg trodde at det ikke var mulig å elske hun mer, elsket jeg hun enda et hakk høyere.

Elsker deg opp til himmelen, sier vi til hverandre hver natt før legging. Og hver gang når jeg har sagt det denne høsten, føles det som om himmelen bor i meg, som om den uendelige kjærligheten er noe som jeg kan kjenne fysisk i kroppen. Som et stort rom, som bare vokser, sammen med at Una vokser.

Man skulle trodd at en ny baby i hus skulle ha gjort at Una virker kjempe stor. Og på mange måter er hun det. Hun er en stolt storesøster, hun er en tredjeklassing, hun har vokst i lengden og er blitt voksnere.

Når jeg ser Stella, ser jeg også Una, og jeg husker alt som om det var i går. Ett hvert mine og ett hvert øyeblikk, hele meg er fylt med minner. Jeg innser hvor fort tiden har gått. For nå er Una kul og morsom, og heldigvis fortsatt helt egen. Og plutselig vil hun sende meldinger til mine venner på snapchat og spør om når hun kan se på Skam sammen med meg.

Samtidig har jeg tenkt på at hun fortsatt er en liten jente. 
Min lille jente.
Min tålmodighetsgrense er blitt opphevet, jeg tror jeg er blitt en bedre mamma for Una. 
Jeg har hatt enormt behov å beskytte henne, å ta hånd om henne. Legge henne om kvelden, og kose og klemme henne, holde hennes lille store hånd og flette hennes hår. Ha lange samtaler når tiden for å sovne forlengst har passert. 



Jeg vet nå at hun for alltid vil være min lille baby.
Den som gjorde meg til mamma og som fikk hjertet mitt til å romme så mange uante følelser, og en helt ny form for kjærlighet. Som fikk hjertet mitt til minst å fordoble seg, og som strekker det, utforderer det og får det til å vokse i takt sammen med henne, slik at det kan romme enda mer.

Lille store Una unikum fylte år i helgen og vi startet mandagen med en 8-åring i hus.
Jeg gleder meg til alle mandager som kommer.

Og jeg kommer alltid til å elske deg til himmelen og tilbake.


Foto: Nina H. Five


Moja velika curica, ona koja me je ucinila majkom, napunila je 8 godina. 
Ona koja je moje srce prva ispunila majciskom ljubavlju, ona koja mi srce isteze da bi raslo u taktu sa njom, postala je tako velika.

A ja sam pak shvatila jednu stvar; bez obzira koliko brzo raste i koliko godina puni, ostace zauvijek moja mala beba.
Moja mala curica.
Voljet cu te do neba i nazad, uvijek i zauvijek.

Jer sati i minuti nisu cili za slow motion, pjeva Balasevic.
A ja imam toliko potrebu zaustaviti vrijeme. 

FRIDAY.



Første fredag i desember. Og alle teller ned til jul. Det er fint å suge inn all internett juleglede som spres rundt.
Vi, på den andre siden, teller ned til helgen, og den er her straks.



I helgen braker nemlig bursdagsfestivalen løs. Una blir 8 og skal feires som fortjent. Huset er fylt med familien fra vestlandet; besta og Ingvar, Siri og Knut Erik og barna, og i morgen kommer en skokk med barn til Voll gård på feiring. Grøten skal kokes, ballonger skal blåses opp og muffinsene skal lages. Jeg gleder meg.


Jeg gleder meg også til jul, men det blir en annerledes jul for vår del. Vi har hengt opp julekalenderen og lyslenker, huset lukter godt av julekaker som besta lager, men vi har ennå ikke fått hengt opp julestjerne.
Heldigvis har jeg to vakre stejrner som skinner og smiler og danser rundt. Er ikke de fine?

Håper din adventstid er finfin, også.



nadja

nadja

37, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits