desember 2013

DAGENS 311213.

Det er fullstendig fred i huset.
Geir er på jobb, Una lager nyttårskort. 
Jeg har llama ull mot huden, te i koppen, jazz på øret og Vogue i hendene.
En 4-meters sofa å boltre meg på.
Og rød sløyfe i håret, så klart. 

Dette får bli årets siste dagens.
Måtte det bli mange flere i det nye året.







Totalna tisina u kuci i zadnja outfit trivia za ovu godinu. Sa crvenom masnicom u kosi. 

2013.

Tolv-tretten var kontrastfullt, slik som livet ofte er, har jeg endelig forstått.

Vi begynte året med en fantastisk tur for å feire et av de tre januarbursdagsbarna til Køpenhavn og besøkte dyrehagen. Og dagene hjemme var fine, og helgene var finest.
Februar var tung. Den kommer alltid til å være tung. Jeg har slått meg til ro med at min kropp, min sjel og mitt liv aldri kommer til å bli den samme igjen.
I mars ble Brendeland og Kristoffersen feiret i Oslo. Også fikk vi oppleve litt Røros magiog påsken var fylt med sol og med gode venner.

Ellers var ikke vinteren så kul, men så kom våren, og med våren kom en kjæreste-Europa-turne for å feire hele to brudepar. Dette betydde nesten to hele uker med venner man savner over alt på jorda. Og så var det plutselig blitt lyst og grønt og verden var et vakrere sted å leve i.

2013 var året da babyen igjen ikke kom og vi slo oss til ro med det. Men på slutten av året, fikk vi oss en kul katt.

Begge jentene i huset har spart håret, den lille leder og er umulig å slå.

Una har turnet og puslet og tegnet. Masse. Og hun har snakket. Masse.

Gutten har jobbet og fartet og jobbet.
Og når sommeren kom var alle klare for en skikkelig ferie. I år var det mange som var med oss til Bol, jeg nevner i slengen: Niel, Eli og jentene, besta og Ingvar, Anne Lene og co, Line og Torkel, Maren, Haris og Hege, Marianne, David og Fred, Hana og Edina, og sist men ikke minst, nana. Og med en gang da vi kom tilbake,kom besta på høstbesøk. Så vi fikk være litt mer med venner i år, slik vi ønsket oss i begynnelsen av året.

Når vi kom tilbake til Norge, begynte vi å rive ut vinduene og når vi begynte med det, kunne vi bare fortsette, fant vi ut. Dette resulterte i tre måneder uten et hjem, og et mye høyere banklån, men også bonus kos oss med nana og Beba og etterhvert et fantastisk nytt hjem.

Høsten var vakker i år, både i Trondheim og i Oslo, men en liten jente som kjempet mot kreften gjorde at jeg følte meg så skjør igjen.
Jeg var heller ikke i form, men sakte fikk jeg bygget meg selv opp igjen, og plutselig var ryggen min bra igjen og da kjentes alt lysere, selv om dagene begynte å bli mørkere.
Men savnet slapp ikke taket.

Byplankontoret fikk seg en ny sjef, og det er alltid spennende med forandringer.
Una byttet også gruppen i barnehagen, og selv om jeg av og til er redd for forandringer, var det absolutt for det beste. Hun er så uredd, den jenten der. Hun har begynt på ballett og opptredd på Isak. Hun har stortsett vært snill, men det har også, av og til, låst seg skikkelig, og vært vanskelig å både være henne og å være hennes foreldre. Hun har litt av en temperament.

Vi har ikke danset så mye, som vi skulle ønske.
(For ikke å snakke om trening. 2014 var året da 3t medlemskapet ble offisielt avsluttet. Uoffisielt har det vel aldri fungert.)

Men vi ( ikke jeg da) har akt nedover bakken vår.

2013 var året da vi oppdaget at Una er like glad i å sove som sin mor. Til sin fars fortvilelse.

Og i 2013 feiret vi vår femåring både en og to ganger. Og så fikk hun besøke Tenerife for første gang. Og feire jul i det nye huset til besta.

På årets siste dag har jeg alltid et enormt savn i meg.
Og snart går vi inn i tolv-fjorten, dere, tenk det. Og nå har vi sett tilbake.
Snart på tide å se fremover....



NOVEMBER, THIS LATE DESEMBER NIGHT.


















Vi er tilbake etter noen få fine og avslappende dager i Hardanger.
Bestas og Ingvars nye hus er blitt fhelt antastisk, jeg gleder meg til å vise det senere. Vi har spist kjempe god julemat, sett på Harry Potter, jentene har laget vaffelrøre som ble stekt på bålet og de har laget seigmenn som ikke ikke var menn, men som var søte og seige. Himmelen var blå en dag, og snøen var god nok til å ake i. Ungene på gården har vokst seg store, og Una har fått seg en ny venninne og fått ridd på en hest. Vi rakk til og med årets julefrokost hos Solfrid og Agnar og en fototur til Smelteverket.

Desember er altså nesten omme, og jeg tenkte at vi kunne ta en titt på hvordan november har vært. 


Oppussingen begynte å nærme seg slutten, og november var måned vi endelig flyttet hjem igjen. 


Unas små venner var de første middagsgjestene som innviet det nye kjøkkenet. 


Una var fornøyd med det nye rommet sitt, og småting ble neatly organisert. 


Jobben var travel og spennende, og dagene/nettene var våte og mørke.


Himmelen var forstatt fin om morgenen, og ølen, om kvelden, smakte godt etter lange timer med jobb.


Det var Hjertefred i Trondheim, en vakker arrangement for alle som som savner noen.
 

Røde hjerteballonger ble sluppet opp til himmelen og nesten samme dag kom snøen dalende ned. 


Høsten ble altså erstattet med vinteren. 


Vi ble invitert i et finfint selskap og jeg tok på meg den nye Isabel Marant toppen min.


Una også satte pris på selskapligheter. En gang i måned møtes de bosniske barna for å leke sammen.


Men hun syntes at det var utrolig deilig å bare være i sitt eget hjem alene. Vi andre også.


Vi lagde show, og slik så huset ut, #bakfasaden


En søndag kom Lea på besøk for å få tiden til å gå. Vi var nemlig veldig spente.


Den søndagen fikk vi nemlig Ledenko.  Det resulterte i mye morsomheter og i litt vondt.


Også endelig, kom besta og Ingvar.  Det var, som alltid, så koselig.


Pizzasnurrer ble bakt og bursdag ble feiret.


Og flere bursdagsselskaper ble planlagt, for lille Una skulle bli store Una, på hele fem år.

WE WISH YOU A MERRY CHRISTMAS.


Family photo, Puerto de la Cruz, 20.12.2013


Kjære venner, vi ønsker dere nydelige juledager. Selv har vi kommet fra Tenerife til Hardanger, og på veien har vi glemt/ forbyttet kofferten med julegaver og juleklær på Flesland. Men jul ble det allikevel, og vi koser oss veldig. 

Dragi prijatelji, srecne bozicne praznike zelimo vam iz Hardangera u snijegu. Nismo vise na suncanim Tenerifama. 

PORTRAIT OF A CHILD, 49/52.



En liten jente som venter i vinduet på gjestene slik at bursdagsfesten kan starte. 

 

Jeg elsker alt ved dette bildet.
Mest fordi jeg kan kjenne følelsene fra den dagen; Una sin forventning, hennes store brune øyne som er så lykkelige over å endelig, endelig, eeeendelig ha bursdag selv. Det er ikke bare-bare å ha bursdag sent på året, hun har gledet seg til den siden høsten. Og nå var dagen endelig kommet. Hun fylte heeele fem år.
Og på bursdagen kom også snøen i bursdagsgave.

 

Jedna mala slavljenica nestrpljivo i sa uzbudjenjem ceka svoje rodjendanske goste. Cekala je svoj rodjendan jos od ljetos, i napokon ga docekala. Sad joj treba jos malo strpljenja, gosti su uskoro tu, i festa moze da pocne.
Obozacam ovu sliku, jer znam koliko je sretna bila ta dan.

FAMILY PHOTO, MASKA, 161213

For et sted!!!

Opp i skråningen til de mest dramatiske fjelltoppene, skarpe som kniv. Opp de mest svingete og trange ( og litt skumle) veiene, og med den beste tapasen, så langt. 
Og vi hørte til å med fire dyr! En hund bjeffet, en geit, en hane og en fulg, i følge Una. Det var nok det som gjorde mest inntrykk. Den jenten er vanskelig å imponere.

Stedet heter Maska, og navnet passer bra til den scenografien.
 
 


 

Koje mjesto. 

Koja dramaticna scenografija.

Zove se Maska i ime joj bas pase.












Maska, Tenerife, 16.12.2013.

HASTA LA VISTA, BABY!

Nå aker vi ned til flybussen, setter oss på flyet og flyr hele veien til sommeren og Tenerife! Vi snakkes.

Zazelite nam sretan put na Tenerife!

DAGENS, A NEW SOFA AND AN OLD CECILIE MELLI DANCING DRESS.















Hva gjør man når man har fått ny sofa som man digger skikkelig skikkelig skiiiiiiiiikkelig mye? Og som er F I R E meter lang!
Man tar på en av de fineste kjolene man har, setter på den beste musikken man vet om og danser av glede! Spa og julebord neste!
God fredag! 

Nova sofa.
Mora se proslaviti sa jednim malim plesom. 

B-PARTY.

Du trodde kanskje at vi skulle gi oss med EN bursdagsfest og EN bursdagskake... da kjenner du oss ikke godt nok

Selvsagt måtte vi ha flere fester på selveste dagen. Geir og jeg hadde litt mindre ambisjoner i år, vi gikk for en pastellrosa kake, mens nana lagde utrolig gode gullerot muffins. Begge gikk unna fortere enn fort. Men la oss ta det fra begynnelsen:






Vi blåste opp ballonger og femåringen selv hjalp til å pynte bordet, før vi jentene pyntet oss selv. Nye hvite kjolen fra Lindex ble tatt i bruk, og ikke bare en, men to blomster var satt i håret. Og så ble muffinsene pyntet til slutt.






Og så ventet vi spent i vinduet, som i fjor. En liten, men stor i våre hjerter, gjeng kom med trikken. Barnehagen til Una kom nemlig på formiddagsbesøk og de ble fort husvarme. Det var utrolig gøy å ha huset fult av glade barn.






Og så ble det spisetid, og Una var så stor og snill, og hjertet mitt holdt på å briste av både glede, og litt tristhet over tiden som går så altfor fort, men mest av alt av kjærlighet, tror jeg. Under sangen tok hun like godt en liten dans for publikum. Og det er et ganske fint publikum vi hadde, en finfin gjeng.

Men trodde du at det slutett der?
Neeeeiiii da.
For om ettermiddagen fortsatte vi. Med familie og flere gode, store venner. Ola og Per var kjekke i sine matchende skjorter, nana kom, og store helten Ingrid, Ameli, Sofia og Lea. Ikke noe dårlig å si om den gjengen der, heller.











Og når de fem lysene ble blåst ut, alle gjestene hadde gått, og vi endelig kom oss i seng, sa Una: Dette har vært en perfekt bursdag, mamma! 
Og jeg var helt enig. (Og litt sliten.)

Zar ste mislili da cemo se zadovoljiti samo jednom rodjendanskom festom?
Ma, ne dolazi u obzir! Naravno da smo morali imati jos bar par, na sami rodjeni dan. 

Slavljenenica je samo uredila stol, ukrasila mufinse, i svoju kosicu, pa zatim sjela na prozor cekajuci raju iz obdanista. A oni kad su stigli, u sekundi su se osjecali kao kod kuce. Veseli kaos!

A popodne, dosla nam je nana, sa predivnim mufinsima od mrkve, dosla je Ingrid, Sofie, Ameli i Lea, a i Ola i Per. Torta je ove godine bila pastelno roza, ne kao proslogodisnji safari. 
I kad su svjecice ispuhane, kad su gosti otisli, svijtela se pogasila, i mi napokon nasli krevet, Una mi je sapnula da je rodjendan bio bas onakav o kakvom je sanjala. A ja sam se slozila sa njom. 

MEET LEDENKO.





Han elsker å være en in the spotlight. 
Mer kosete og rampete katt skal man lete lenge etter. Så glad jeg er for at du kom til oss, lille venn.












PORTRAIT OF A CHILD, 48/52



I uke 48 kom Ledenko til oss, og våre liv ble forandret. Una kaller han for lillebror og han er kanskje det kuleste tilskuddet i familien vi kunne ha fått denne vinteren.

Dobili smo malu macu, ili malog brata kako ga Una zove. Inace, ime mu je Ledenko i cool je pravo.

STAGE OF MIND. OR EMILY´S 10TH.

Koreansk kunstner JeeYoung Lee skaper drømmeaktige landskap i sitt lille studio på 3x6 meter. Hun bruker uker, og noen ganger måneder å skape den riktige stemningen, for så å entre scenen selv, og få tatt et bilde. Scenene stammer fra hennes drømmer, mareritt, fantasier, frykt, opplevelser og tradisjonelle korenaske folkefortellinger.
Jeg sier bare WOW!, dette er vakkert.

 














 Korenaska umjetnica JeeYoung Lee stvara scenografiju kao iz sna u svom malom studiu od 3x6 metara. Scene su njeni snovi, nocne more, strahovi, nade, i tradicijonalne koreanske price. Bad kao iz sna?

EMILY´S THIRD, FOURTH AND FIFTH.

Vi fortsetter med hele tre (okey da, egentlig to, eller kanskje til og med, en og en halv) luker i julekalenderen til fine frøken Dahl.

Luken 3 skulle avsløre hva jeg ønsker meg i julepresang.
Sanheten er at jeg har altfor mye av alt.
Så i år, så er det greit å bremse for min del, tenker jeg.
Jeg har fortsatt mange bøker til gode i min egen bokhyllen å lese. Jeg har altfor masse klær jeg ikke rekker å gå med. Jeg har kokebøker og mat i kjøleskapet.
Og jeg har funnet ut at ting ikke gjør meg lykkelig. ( Hallelujah!) Det er nesten slikt at jeg vurderer kjøpestopp til neste år.
Men mange, altfor mange andre trenger helt livsnødvendige ting, som mat for eksempel.

Luken 4 var et skikkelig lurt spørsmål, nemlig dette: Hur du får dina kläder att hålla längre?
Jeg hadde fryktelig lite fornuftig å svare på akkurat dette, men jeg lærte masse av å lese de andre svarene. Trenger du å tips, er det bare å se på kommentarene under Emilys luke 4. Masse nyttig der!

Luken 5 skulle avsløre hvilket plagg får meg til å føle meg sterk.
Jeg kommer jo langt fra Norge og er en jente som liker seg best i varmen. Vinteren er blitt noe av det verste jeg vet. Når jeg fryser, glemmer jeg alt, i alle fall hvordan jeg ser ut. Men i det siste har jeg funnet meg et par-tre plagg som får meg til å føle at "dette overlever jeg, lett". Og da blir jeg stolt over meg selv og føler meg, kanskje til og med, litt sterk.

Det er viktig å ikke fryse på beina. For noen vintre tilbake, kjøpte den fine mannen min et par selskinnsko til meg. Beste gaven, ever, uten tvil! Jeg lever i de gjennom hele vinteren, og synes at de er fine.
Min svigerinne Siri, har stikket en deilig grå hals og hårbånd i tjukk ull til meg. Jeg elsker de og er evig takknemlig.
Og i fjor fant jeg en genser i de nydeligste grønne toner, som er varm og som får meg til å tenke på tøffe Sarah Lund og på at jeg kan klare alt.



Zimska uniforma je tu!

FIRST SUNDAY IN DECEMBER.

Det er så rart at søndager nå plutselig er blitt min favorittdag. Tidligere elsket jeg fredager, men etter min pappas død, brukte jeg lang tid til å bli venn med den tidligere favoritt.
Men i det siste har jeg altså funnet en helt egen godfølelse på søndager. Forrige var like fin som søndagen før.




Selv om den startet med et farvel. For besta og Ingvar måtte dra tilbake til Hardanger. Det var trist, så vi måtte trøste oss med slottet og alle de andre gavene som ble åpnet på bursdagsfesten, kvelden før. Playmobil ruler, det er det ingen tvil om.


Planene om en tur til julemarked på Atelier Ilsvika ble erstattet ved å se på vind og storm fra vinduskarmen med katten. Og se Ferdinand the Bull og andre gamle klassikere. Katten likte den også. Den er visst like kosete som jenten vår, så jeg er så lykkelig.


Og siden det var blitt 01.desember, kunne vi, endelig,med god samvittighet åpne julebrus. Til middag serverte vi grøt, og Una fant mandelen. Og før leggetid ble disse to sittende i stua og synge fra den store sangboka, mens jeg bare følte meg så endelig takknemlig for å ha opplevd en slik en fin dag.

Jos jedna nedelja je tu. Prosla je bila divna.  Mirna. Topla. Puna mazenja. Kao i ona prije nje.
Sve mi se cini da je nedjelja preuzela petkov prijasnji status kao favorit dan u sedmici.

JUL, JUL STRÅLANDE JUL.

NIB vil titte inn i de norske hjem og se hvordan det ser ut når årets koseligste tid begynner.

Jeg er ikke så julete av meg, men visse ting er et must når julefreden senker seg.

Det første er LYSET. I alle former; levende lys, lysslinger, stjerner...alt! Men ikke for mye, heller punktvis, for å overraske. Kontrasten mellom mørke og kulden ute, og lyset inne i varmen, kan skape magiske stemninger.

Ingen jul, uten et JULETRE. Lukten av det. Forberedelsene og utpakkingen av julepynten. Tradisjon. Pyntingen.Stotheten etterpå. Fjorårets var pyntet med gull og rødt, og lysende kuler.

Litt ekstra PYNT blir det også, men du finner ingen nisser rundtomkring. En ekstra fint rødt eller rosa pute finner sin plass i sofaen. Og fine pledd fulle av historie tas frem i lyset.

Men julen er så mye annet enn ekstra pyntede hus.
Jul er fyr i peisen. Jul er pepperkakebaking og lukten av mandariner. Jul er åpning av julekalenderen mens morgenen enda ser ut som natt. Jul er søndagsgrøt. Jul er ullsokker og pysj til langt ut på dagen. Jul er stillhet. Jul er å kjenne på savnet. Jul er store barneøyne fulle av forventninger.

EMILY´S SECOND.



02. desember var en ikke dag, men igår derimot, den 04. var en stor dag. Burs- dag. Og her venter vi på gjestene fra barnehagen. Jeg har på meg et skjørt som sikkert er 20 år gammel, og nye øredobber fra Gina Tricot. Mens Una, femåringen min, har pynta seg med ny kjole fra Lindex( de har så masse fint for tiden!) og finfine sko. Vi er glade. Og spente foran den store festen.

Danas nam je divan dan. Sredile smo se i cekamo goste. 

FROM HERE. TIL THE SKY. AND BACK.

Når jeg tenker på at jeg er mamma, blir jeg svimmel. Fortsatt. Det er helt sant. 
Det er så overvelmende. Ufattelig. Stort. Og skummelt. 
Og viktig. 
Viktigst av alt. 


Å ha delt min kropp i ni måneder med et annet menneske.(med Una!!!) 
Dijeliti moje tjelo sa drugom osobom koja u meni raste devet mjeseci.


Å dele min seng med to, og å synes at det heeelt greit.
Djeliti bracni krevet na troje, i uzivati u tome iako su noci kratke.


Å føle seg nyforelsket i en liten baby og bare ville kysse.
Biti zaljubljen u jednu malu bebu, i samo je zeljeti ljubiti.


Å trille rundt. Å feire morsdagsdag. Her min første på Lanzarote. (Grattis Birgit og Mare med deres!)
Vozati okolo kolica. Moja prva vozacka dozvola. Slaviti dan majki, moj prvi na Lanzarotama.



Å tåle timevis med gråt, trass og urimelighet... Trpiti sati i sate placa i svadja...


...til jeg har lyst til å rive meg i håret. Eller å tillate noen å faktisk rive meg håret...
Do granice kad si zeljim pocupati svu kosu sa glave.

 
For så å tilgi. Og å glemme. A onda oprostiti. I zaboraviti.


Å oppdage gamle, kjente ting på nytt. Dozivjeti stare, poznati stvari na novo.


Som det å ligge sammen i gresset. Kao na primjer, lezati u travi.


Eller myse mot solen. Gledati pravo u sunce.


Å oppleve helt perfekte sommerdagerUzivati u ljetnom odmoru.


Eller helt nye ting. Sammen. Dozivjeti skroz nove stvari. Zajedno.


Å måtte forklare triste ting. Ting som hun er for liten å forstå og som får mitt hjerte til å briste.
Morati objasniti tuznu stranu zivota, koju je ona premala da shvati, a koja mene boli.


Eller fortelle koselige historier. Som setter det fineste smilet i verden på hennes lille ansikt.
Ili pricati o finim stvarima, koje nas obije nasmiju i cine sretnim.


Å pusle i timevis... Slagati slagalice do beskonacnosti...


..når jeg egentlig bare har lyst å lese avisen istedet. Helst uten selskap også.
Kad ustvari samo zelim citati novine. Najradije sasvim sama.


Men å glemme avisen og alt annet på hele jorden når hun hvisker at hun elsker meg opp til himmelen.
A zatim zaboraviti i novine i sve ostalo na svijetu, kad mi sapne da me voli do neba.


Å ville holde den lille hånden i timevis om det trenges,
Zeliti drzati njenu rukicu po cijeli dan i noc kad je bolesna..


når hun er syk. Å være skikkelig, ordentlig, forferdelig redd og håpe at alt skal gå bra.
I biti uplasen kao malo djete i nadati se da ce sve to brzo proci i da ce uskoro biti bolje.


Å være såååå sliten etter en lang dag på jobb.. Biti strasno umoran nakon dugog dana na poslu..


...for så å ta de virkelig tøffe kampene hjemme. A znati da te kuci cekaju nove borbe.


Å bli venner igjen. Å være så stolt. Av henne. Ali i nova pomirenja.


Og å danse hemningsløst sammen. Plesati ko ludi skupa.


Til vi ikke orker mer. Dok ne crknemo od umora.


Å se hun i øynene og tenke at jeg hennes mamma. 
At vi forhåpentligvis en dag er like gode venner som min mamma og jeg er .
At jeg vil gjøre alt i min makt at hun skal ha det bra. 
At det er krevende og vanskelig og utfordrende til tider. 
Men at jeg og elsker henne heeelt opp til himmelen
Og at det er viktigst. Av alt. 

Og å bli svimmel av disse tankene.

Gledati je duboko u oci i shvatiti da sam je njena mama. Nadati se da ce me voljeti koliko ja volim moju. Ciniti sve da joj u zivotu bude dobro. Znati da ce biti jos puno borbi. Ali voljeti je. Do neba. Bezuslovno. Da je to najvaznije. Od svega.

I pokusati se ne onesvjestiti kad shvatim sta to znaci.

FAMILY B-PARTY.





På lørdag hadde vi en ordentlig maratondag. Men for en fantastisk maratondag det ble.
Det var ballettforestilling ( første gangen jeg så Una bli sjenert), julemarked på Steinerbarnehagen, der Geir og jeg hadde ansvar for ansiktsmaling, og sist, men ikke minst, en familiebursdagsfeiring siden Ingvar og Ingunn var på besøk. 

Jeg var ganske spent på forløpet, i og med at det var så mye som skulle skje, og Una hadde gledet seg så masse til hver av disse happenings, at fallhøyden var ganske stor. Men når man senker skuldrene litt, (eller masse) og lar bursdagsbarnet løpet rundt med regnbue i ansiktet, går alt bra. (Og selvfølgelig når svigermor og mor begge trår til)

Det ble masse god mat, fancye fargelys som ble blåst ut, masse kos og familieportrettering med katten, (altfor) masse gaver og lykkelige mennesker. Den lille store sovnet, i alle fall, med et smil om munnen. 

Nå er det bare å samle energi til to selskaper til , som venter på oss, på den ordentlig- o r d e n t l i g e dagen. Jeg gleder meg!



























Rodjendansko subotnje slavlje.
Subota je bila maratonski dan. Baletska predstava (prvi put da se Una postidila), bozicni marked u vrticu i, na kraju, vec u mrak, rodjendansko familjarno slavlje. Una se toliko neopisivo puno radovala svakom od ovih dogadjaja da smo se bojali da to njeno malo srce ( i raspolozenje) nece podnjeti.

Ali sve je proslo fantasticno. Divna klopa, rodjendanske svijecice u boji, previse poklona, puno obiteljskog fotografisanja sa macom i jos vise mazenja. 
Mala- velika curica sa dugom na licu zaspala je sa osmjehom na licu.

Sad skipljamo energiju za jos dva slavlja koja nas cekaju u srijedu.

EMILY´S FIRST.

Fineste frøken Emily har startet årets julekalender, og selv om jeg fortsatt har til gode å avslutte hennes fjorårets, drister jeg meg til å bli med. 

1. luken handler om noe så vanskelig som å beskrive sin stil.
(Jeg tror at desember må være den verste måned å bli stilt det spørsmålet.
I alle fall er vår situasjon for tiden kaotisk; etter måneder med oppussing, føler jeg at jeg har ingenting å ha på meg, og jeg har konstant panikk om morgenen.
Jeg får heldigvis på meg noen klær daglig, men vi kan vel ikke snakke STIL akkurat...)

Allikevel er jeg en av de som synes at mote og klær er både artig og viktig. 
Jeg liker at this is what makes us girls.

En vakker kjole, eller en kåpe kan være en kunstverk i seg selv. Eller godteri.
Fra tidlig i tenårene, har jeg brukt sparepengene mine på Vogue ( og samlingen er fortsatt i vekst) og når internett kom til verden, brukte jeg natt etter natt til å sjekke ut kolleksjonene og drømme meg vekk.

Jeg har aldri brukt mye penger på merkeklær. Merkene i seg selv er uinteressante, selv om jeg hadde skikkelig våte drømmer om denne kjolen til bryllupsfesten. Jeg har vært heldig å arvet en fantastisk samling. Jeg liker det gode håndverket mange av de gamle klær innehar.

Jeg setter stor pris på alle de fine kjolene ( og skjørtene) jeg har arvet eller samlet på i løpet av årene. De står klare i skapet, og venter på neste anledning, og jeg håper at Una kommer til å sette pris på de når hun blir stor. 

Jeg liker måten klær er minner. Brudekjolen henger fortsatt i skapet. Det samme gjør mine aller første dr.Martins sko. Jeg samler på disse minnene.

Jeg liker måten klær kan sette meg i en bestemt stemning.
Hvordan de kan forsterke måten jeg føler meg på.


Hvordan man kan iscenesette seg selv.


Eller skape stemninger gjennom måten vi kler oss på.


Er jeg lei meg, kan jeg velge å spille på lag med følelsene,  Få meg til å føle meg mindre alene.


eller få meg til å føle meg bedre. Jeg er ikke redd for å bruke farger.


Kjoler gjør nesten alltid det; Får meg til å føle meg bedre. 


Jeg trodde lenge at jeg bare kunne gå i kjole. Men, i det siste, har også bukser fungert.


Det siste året har jeg faktisk, stort sett, brukt bukser.


Kanskje har det med den store, lille jenten å gjøre. Eller med været i Norden... 


...For sommeren er fortsatt forbeholdt kjoler. 


Og alle de finfine skoene med høye heler, må vike for praktiske skotøy.


En annen ting som kan få meg til å føle meg bedre, er håret. Det har lenge vært ca. sånn som det her.
Og nå er det snart på tide å ta en ny runde med fornyelse. Kanskje blir det en liten crop igjen? 


Jeg vet at min stil har forandret seg veldig med å få barn.
Jeg har mindre tid til meg selv og jeg har et annet fokus nå enn før.
Jeg har dårlig tid om morgenen og første rekke kommer alltid ullklærene til Una. 
Jeg er glad for det. Det gjør absolutt ingenting.
Og det ufattelig kule med å ha barn, er at jeg helt lovlig kan gå med krone og sløyfe i håret, på en helt vanlig dag!

 For mer av den forvirrede stilen min, klikk her og her.

BITS AND PIECES. ON A SUNDAY.


Det blir lyst sent for tiden. Men forrige søndag var lyset nydelig og verden blå-hvit.

Helgen har vært helt fantastisk, og hektisk.
Besta og Ingvar har vært på besøk og vi har hatt familieselskap, det har vært julemarked og ballettforestilling. 
Søndagen har vært fullstendig ro. 
Åh, de er gullverdt disse søndagene. 
Og her er bildene fra forrige søndagen. 
Like fin og rolig. 
La oss se:




Mannen lagde omlett for: Helgefrokoster er hellige!  (Vi har, forresten, fått oss et nytt teppe.)




Una lekte( les: rotet) på rommet sitt. Apekatten fikk henge i halen sin. Pingvinen følgte med.






Det var kommet mye snø i løpet av natten. Og akeforholdene måtte selvsagt sjekkes ut.


Det holdt med en liten tur for meg. Så jeg kom meg inn og fikk en etterlengtet yoga halvtime.




Og så kom jentene også inn huset, rullet seg i tepper, fikk servert godteri og så på film.




Geir hengte opp fulgemat, før han satte seg for å jobbe med et spennende hus.






Vi satte på en god kjøttsaus til søndagspasta, ryddet ut av pappeskene og inn i skapene. 
Jeg har verdens beste hjelper som skal sette alt i system. Perfekt! Og nødvendig.




Og så ville Una også tegne, så da ble det tegnestund rundt bordet. Alt for å slå i hjel tiden...




For egentlig ventet vi på disse to her, og den lille de hadde med seg. Møt Ledenko,
det nye familiemedlemet. Resten av kvelden ble tilbrakt med å kose med den.
Og helt siden forrige søndagen, har vi gjort bare det.

Slike prosle nedjelje. Tako divan dan. Dugi dorucak, sankanje, posjeta male prijateljice Lee, nedjeljna pasta, i Hare i Hege. Ali najvazniji dozivljaj bio je da smo dobili novog clana obitelji. Upoznajte Ledenka.

nadja

nadja

34, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits