november 2013

SOON TO BE BIRTHDAY GIRL.



Nå er du 4 år og 348 dager gammel. Snart blir du 5.
F E M  Å R! ! !
Vi snakker stor jente med stoooor S. 
På bildet over er du akkurat fylt 4.
Dagen er 04.desember 2012. Du har tatt på deg Venezia kjolen din og er klar for fest.
Du gledet deg til å få besøk og få feiret bursdagen din.
Du gleder deg så masse til bursdagen din, i år, også. Du begynte tidlig med dette tidlig. Helt siden høst har du lurt på om det snart er dags til å bli feiret. Og når snøen dekket Trondheim igår, var du sikker på at det nå endelig var din tur til å være bursdagsbarn. Men, lille venn, nå skjer det jo snart. Veldig snart. Besta kommer allerede i morgen. Vi er litt sent ute med absolutt alt og har ennå ikke planlagt noe, og jeg lurer på om noen har noen gode tips på hva man kan finne på for å gjøre dagen fin.
Hvordan pleier dere å gjøre det?

Men før dagen kommer, tenkte jeg at vi kunne se på festen vi hadde til deg på din forrige bursdag. På selveste dagen. 

 
Mamma og pappa hadde en latenight workshop for å få til dyretoget. 


Og vi pyntet med ballonger.


Du ventet i spenning på gjestene dine.


Og jeg var, nesten, like spent som deg.


Vi ventet sammen, prøvde å være tålmodige, men tittet stadig ut av vinduet.


Og endelig kom de!!! Hele gjengen.


Alle barnehagevennene.


Og du var så happy.


Og så var det på tide å blåse ut lys fra lokomotivet.


Og det klarte du glimrende!


Etter at dere fikk løpt fra dere alt sukkeret, var du en sliten liten 4-åring.


Og roen senket seg i sofaen.


Det var Rio-tid. Og det fanget.


Og vi vinket Farvel fra vinduet.


Og så tok vi det heeelt med ro resten av dagen.


Eller, i alle fall, til ettermiddagen, for da var det tid for neste fest. Da kom disse to fine matroser.


Sammen med lille søsteren sin.


Og det ble en fin og rolig middag.


Litt action og kjøring av Mari i dukkevogna ble det også tid til.


Før lysene ble tent igjen.


Og nana kom også.


Vi sang for deg. Og du sang med. Før du blåste ut lysene på den lille sjokoladebjørnen.


Og når alle gikk hjem...


Ble du og nana sittende i vinduet og snakke om alt som har skjedd på dagen din.

Den ble like fin som du selv er.
Håper den kommende bursdagen blir fantastisk ( og svarer til forventingene dine, selv om det godt skal gjøres... )
Fordi du fortjener det.

A ROOM WITH A VIEW.

Plutselig hadde Trondheim blitt hvitt og blå. I helgen var lyset fantastisk og vi akte nedover bakken vår.
Idag derimot er alt brunt og slappsete.

Det forhindrer meg ikke å nyte utsikten i den "nye" leieligheten vår.
Dette ble en nydelig og produktiv jobbe-hjemme dag, men en leken pus og en orange fulg som besøkte treet utenfor vinduet (ene) mine. 

Hurra for flere slike dager, der man finner en indre ro!








Glassrommet er perfekt tilfluktsted for konsentrasjonsarbeid. ( Og for middager med gode venner)

Pogled iz naseg "novog" stana. Danas sam radila kuci, i napokon nasla mir. 

PORTRAIT OF A CHILD, 47/52.

Har dere sett Lillepri på NRK Super? 
Det har vi!
Så vi lager våre egne pappartister, og det showes. 
Artig er det.

P.S. Håper du også hadde en finfin helg. Vi har kost oss skikkelig.



Pravimo lutkice i zatim imamo lutkarsko pozoriste. I odbrojavamo dane do rodjendana.

HANA!






Una og Hana er, så å si, like gamle. 
Hanas mamma, Edina, og jeg ruslet rundt med store mager sammen, i London.
Jentene lærte å krabbe på stranden på Bol sammen, og i fjor danset de på beachbaren sammen.

Hana er i dag 5 år gammel! Hurra for deg, fineste jenten i London!







Una i Hana su skoro isto stare. 
Edina i ja skupa smo se gegale sa velikim stomacima po Londonu. Pa me onda Edina prestigla sa cijelih 12 dana i porodila se prva.
Bebe su skupa puzale po pjescanom Zlatnom ratu ( Hana puzala, Una gledala), kupale se u dajzinom bazenu na Ilidzi i plesale u beach baru. Rastu brzo, prebrzo. Cure su vec postale.

Danas je Hanici 5. rodjendan. Naljepsa curice u Londonu, volimo te do neba!

FUNKY FARM MEMORIES.

For tre år siden fylte frøken Funky Farmer, 30 år og vi var så heldige at vi var med å feiret henne. La oss se hva jeg skrev den gangen, i 2010:

Denne jenten heter (fine)Line og hun fylte 30 år i helgen. Vi var så heldige å være med og få lov å feire henne. Det ble en uforglemmelig aften for oss gjester og jeg håper bursdagsbarnet fikk den fantastiske festen hun fortjente. Jeg er mest glad at vi endelig fikk danset sammen.

Line ordnet det slik at vi fikk bo i egne leiligheter på fantastiske Harbak med dette fine paret.

Jeg fikset leppestiften mens Wanja skapte mirakler med krølltanga. Det så ut som om jeg hadde hår!


Og det var vi hoppende glade for!



Ready to party! Med de fine mennene.

I festlokalet, på lokalspråket kalt Garasjen, ble vi møtt av en varm familie og Lines gode venner.

Jeg blir rørt til tårer av en sånn varme, og vil bare si: Takk Line, og takk til den fine familien din!


Jeg ble også rørt til tårer av maten som Lines "Stokkøya Sjøsenter"onkelen ordnet.


Jeg har drømt om den og om de ekstremt gode kakene siden.



Jeg har også drømt om Lines skjønne tantebarnet Linnea, som Wanja og jeg kapret midt i festen.


Mens den babydama var mest opptatt av kule briller og små lekre vesker.


Vi fikk ikke kose med Linnea lenge for Line ville danse. I sine nye sko.


Og vi følgte med. Jonny og Wanja.



Line fikk virkelig svingt seg rundt.


Men hun var ikke den eneste.


For når Thomas Brodda spiller, er folk ikke vanskelige å be på dansegulvet.


Og mens besteforledre passet Una, fikk disse foreldrene endelig danse litt sammen.


Nattmat måtte til, etter all dansingen...



..Før vi tulla litt, tilbake i leiligheten med det fineste paret i NordTrøndelag.


Og vi fikk en ordentlig cowboyfrokost før vi forlot Harbak.

Kjære Line, gratulerer med dagen! Vi skal danse masse i 30-årene.


Dette må være THE bursdagsbildet. Dette og de fleste andre er tatt av Wanja.

MONDAY.

Fint å tenke på, på en mandag: 
- at første ting jeg gjorde idag, var å bestille nysofaen
-at Broen startet om under to timer
- at vi får besøk av besta og Ingvar om under to uker 
- at vi er i Puerto de la Cruz om under en måned

 

I Puerto de la Cruz skal jeg rusle i pastellfargede kjoler og krølle håret, slik som Karla gjør.

 

Fine misli u ponedjeljak navece:
- Prva stvar koju smo uradili danas je da smo narucili novu sofu
- Da za dva sata pocinje Broen 

- Za dvije sedmice dolazi nam besta i Ingvar
- Za manje od mjesec dana setamo se Puerto de la Cruzom na Teneriframa 

PORTRAIT OF A CHILD, 46/52.



Vi er endelig hjemme i vår bakke.
Med bøkene, tegnesakene, klærene og lekene.
Våre.
Det har vært ubeskrivelig godt å komme hjem.
For store og for den lille.
Og litt rart, for vi er blitt veldig vante på å ha Beba og nana rundt oss.
P.S. Den lille er ikke så liten lenger og om under 3 uker fyller hun hele 5 år. Ganske utrolig.





Napokon smo u nasoj kuci. Sa nasim knjigama, olovkama, odjecom i igrackama. Fino je napokon biti kuci. I malo cudno jer smo se strasno navikli na Bebu i nanu. Ali najvise, fino. 

FRIDAY!

video:img7062



Åh dere, det er fredag og vi er endelig i hus. Rosene er kjøpt inn. Det samme er god mat og drikke. Med andre ord, så har vi det fint!
Og det danses. Gjett til hva?

Napokon. Kuci. Sve je pod kontrolom! A sad vikend. ( I ples.)


Det nye kjøkkenet vårt. 

O MARINERO.



På Bol finnes det en liten kafé under to store trær, nesten verdens største trær. Kafeen heter Marinero. Uansett hvor varm dagen er, på Marinero finner man alltid skygge og det er alltid en behaglig stemning.
I tillegg til verdens største trær, har de verdens søteste og flinkeste kelnere, som husker bestillingene, er nokså raske (husk det kan være 40 graders varme), som ikke smisker (hater kelnere som smisker) og som serverer god morgenkaffe og kald ettermiddagsøl. De serverer ikke mat, men man kan kjøpe eget på bakeriet og ta med. Ingen blir sure. Om kvelden kan man se på fotball på storskjerm eller mimre til skikkelig 80-talls musikk.

I løpet av en sommerferie tilbringer vi uttalige timer på Marinero. Både morgen og kveld.  Det fine i år var at vi var der med mange små barn. Og det funket så fint, det også. Tegning og ludo, klatring i brannstigen, og knusing av glass, alt gikk bra. Marineno funker visst for alt.














PORTRAIT OF A CHILD, 45/52.



Ved bålet på lanternefesten.
Til neste år er du skolejente og da er det ikke sikkert det blir flere lanternefester på deg.
Vi har nemlig ikke bestemt oss om du skal gå på Steiner skole eller på Ila skole. Begge virker veldig bra, og det gjør valget utrolig vanskelig. Mulig dette er det første vanskelige valget vi må ta. Så før vi har bestemt oss, nyter vi disse finfine tradisjonene i barnehagen. Og jeg tenker inni meg: Når, i all verden, ble du så stor?

Zimska zabava uz vatru u obdanistu. Iduce godine postajes skolarac i ja se pitam kako tako brzo naraste? Godine gdje ste nestale? Velika mala curica moja.

IF THERE'S A PLACE I WANT TO GO, THEN I'LL BE THERE WITH YOU. 'COS IN MY DREAMS THE THINGS I'M WISHING FOR, KEEP COMING TRUE.

Idag er det farsdag. Så alle pappaer, der ute i verden, gratulerer med dagen!
Pappa G, fikk en rolig formiddag i gave, mange kyss på kinnet, deilig frokost, og Despicable Me med Una i fanget. Og en tur til vitenskapsmuseet. Før virkeligheten innhetet han, og han måtte jobbe i huset igjen. Vi elsker deg, pappa G!

I dag er den tredje farsdagen min uten min far. 
Jeg kan ikke gi han et kyss på kinnet, ikke si at han er best i hele verden eller gjøre litt ekstra stas på han. Han likte på å bli gjort stas på, likte å være midtpunktet. 

Men han er med meg. 
På en eller annen måte. I alt jeg gjør. 
Som en kompass. Som en indre stemme. 
Det er ikke slik at jeg ikke savner han for det. Jeg savner han utrolig mye. 
Jeg skulle så gjerne fått hans kloke råd, latt han si de rette tingene, jeg hadde nok trengt å bli satt på plass også, jeg hadde lett latt han snekre i huset. Og idag hadde jeg gjort litt ekstra stas på han.

I sommer var savnet anderledes. Ikke slik som tidligere, jeg er trist på en annen måte nå. De vonde månedene på sykehuset føles langt vekk. Endelig.

Og det er ikke lenger slik at jeg ikke får til å puste når savnet som en stor bølge skyller over meg. Jeg vet jeg kommer til å fortsette å puste. 
For savnet er der. Men nå har det fått en annen farge, en annen lyd. Det er mer nostalgisk. Like trist og vond, men samtidig vakkert. Jeg setter så pris på at akkurat han var min far. Jeg klarer å ikke føle bitterhet lenger. Det hender fortsatt at jeg føler også det, at jeg føler en sinne over årene vi aldri fikk sammen, og årene som ble tatt fra oss i sykdom. Men takknemmeligheten er større. Selv over årene i sykdom. Det å elske. Det å sette utrolig pris på hverandre, på kjærligheten, pris på livet. 

I sommer tenkte jeg masse på han.



Vi kjører bil fra kysten til Sarajevo. En liten gråblå Yugo suser avgårde.
Det blået havet glitrer i solen mens vi legger det bak oss, og inn i meg tar jeg et vemodig farvel. Vi kjører den veien minst to ganger hver år, og hver gang blir jeg like trist. Enda en sommerferie er over. Til neste gang vi ses. 
I bilen står radioen på fullt. Vi prøver å overdøye det med vår sang. Allsang. Ingen har spesiell god musikk gehør i min familie. Bortsett fra kanskje han.
Ingen bilbelter. Ingen aircondition. Bare åpne vinduer og varmen som enda stiger i Herzegovina.
Pocitelj, den hvite steinbyen han alltid likte så godt. En kunstatelier i hans drømmer. En kullise for et ryddereventyr for meg.

Og så begynner vi å kjøre oppover.
Mot Ivan. Mot Bosnia. Mot hjem.
Det er kaldere nå. Men linjene er mykere.
Tåken oppå fjelltoppene.
Svingen ved Bradina. ( En gang, år eller to før krigen, havnet Yugoen på taket ved denne svingen. Jeg husker at vi sang av full hals, regnet hadde så smått begynt å treffe frontruten og gjort luften velkomment kaldere, og så plutselig kom svingen. Og så plutselig var vi på taket! Det gikk bra.)
Etter fjellet Ivan, kjører vi nedover. Solen er også på vei ned. Landskapet ligner et naivistisk maleri. Snart, om ikke lenge, kommer vi til dalen vår. Til Sarajevo.
Kanskje er det allerede blitt mørkt, og byens lys er slått på. Et slående vakkert syn. Hver gang.
Jeg husker så godt følelsen. Av å komme hjem.
Åpne døren til leiligheten. Lukten. Spenningen. Gleden. Lykken, nesten.

På vei med min mor, min bror og min pappa.

I år, som alle andre år, kjørte vi den samme turen. Og jeg kjente de samme følelsene. I tillegg til savnet. Som fortsatt er så nytt for meg.

Vi har et hemmelig sted, vårt hemmelige sted.
Helt hemmelig er det nok ikke, men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av å kjenne til en avglemt skatt. Stedet heter Murvica, det er en bukt, med en strand, der vannet i sjøen alltid kjennes varmt, der steinene er behagelige under tærene, og skyggen av susende furutrær bare er et lite steinkast unna. Der de største sommerfulger lander på sommerbrun hud som er full av salt, og medbrakt vannmelon fra markedet smaker som sukkervann. 

Vi hadde en gang en båt.
En liten gummi en.
Orange.
Maestral, tror jeg at den ble kalt.
Den kjentes ikke så liten da. Den var bitteliten.

I den dro vi på eventyr. Og veldig, veldig ofte dro vi til Murvica, som ligger bare en halv time unna stedet vårt.  
Bølgene kunne, av og til, bli ganske så store, men vår kaptein var fryktløs. Med to små barn om bord og en kone med vannskrekk, hadde han alikevel såpass kontroll at vi stolte på han gang etter gang.

Krigen kom og luften gikk ut av båten.
Vi begynte å leie.
Stå opp tidlig. Ta på solhattene. Husk solkremen. Kjøpe masse god mat og frukt. Og så sail away.
Hadde vi besøk, delte vi alltid hemmeligheten med vennene våre. Pappa likte å dele. Han likte at andre likte seg.
Alle venninnene mine ble gjennom årene kjørt til Murvica av kaptein Rifat. Alltid med et smil om munnen. Og glimt i øyet. 

Vi har fortsatt med tradisjonen.
Haris, lillebroren min, har så mye av min far i seg. Det er godt å se.

I år fant jeg fred her. Igjen.
Vi nærmet oss og savnet begynte å lage storm i meg. Men jeg hvilte øyne på de grønne olivenåkrene over stranden og jeg pustet meg gjennom kaoset. Vi var der med gode venner og jeg tenkte at Nå, nå hadde han vært så glad av å se meg. Se oss. Omringet av folk vi er glade i.
Så jeg svømte ut og gråt litt, men jeg smilte enda mer enn jeg gråt. 



Sarajevo. En smal dal med fjellåser der hus danner et vakkert teppeaktig mønster. 
En tett by. Noen vil sikkert få problemer med å puste her.
Jeg elsker det. 
I all bråket finner jeg fred. 

Han elsket det.
Han vokste opp på en ås som Kovaci.
Hans barndom. Fylt med så mange historier, så mange guttestreker. Så vilter han var, ikke mors beste barn, og sikkert ikke bare lett.  
Men for en fantastisk artig barndom vi fikk høre om.
Og sånn som han elsket å fortelle om den! 

I år tok vi med Una dit.
Hun løp nedover hans brosteinlagte gater, jaget kattene og klatrer på rekkverkene.
Hun er vilter, hun også. Det er bra.

Jeg tenkte at jeg skulle ha hørt mer etter når han fortalte. Slik at jeg kunne gjenfortelle.
Men jeg har alikevel en god følelsen i meg, til tross for at jeg ikke husker alle detaljer.
Og det tror jeg Una også har.
Det er uforklarelig, men jeg er helt sikker på det.
På det båndet de to imellom. 

Jeg er så glad for at han var min pappa.  Og det overskygger alle andre følelser jeg har i meg. Kjærligheten vinner.


FRIDAY.

Høstmørke har uten tvil tatt knekken på lyset nå. Det merkes godt. Men vi må ikke la oss knekke.
Idag skal vi i Lanternefesten i barnehagen og jeg gleder meg helt utrolig mye. Og så gruer jeg meg litt også. Å høre de spede barnestemmene synge: Jeg går med min lanterne, og min lanterne med meg. Der oppe lyser det stjerner, her nede lyser jeg... og å se de små lanternene lyse i mørket, vil få meg til å tenke på Ylva.

På instagram legger frkgul ut bilder og tekst som treffer meg rett i hjertet.
Men som sagt, jeg må ikke la meg knekke.....

Jeg må fylle hodet med disse tingene også:

Tepper. Denne.  For eksempel. Som sett hos fine AprillAprill Johanna.

Vi er helt hekta på speil. Kanskje et rundt speil skal få bo hos oss? 

Vi må pimpe opp rommet til Una. Sengegavlen skal dekoreres. Tips? Funker wallsticker? Disse? Eller disse? En indre kamp foregår mellom minimalisten og maksimalisten i meg. Ble så inspirert av hun dama her. (via hjartesmil)

Dette. På kjøkkenet. Av schindlersalmeron. Så enkelt. Så fint.

Belysning. Så viktig. Så vanskelig. Så mange valg. Tenkte å slå til på Bolia tilbudet. Men så fant jeg disse også. (via den stylige Charlott Pettersen)

For noen I-landsproblemer jeg har. 
Siden vi er i siste oppussingsfase, er hodet fylt med interiørstæsj for tiden. Det blir veldig fint hjemme altså, men mest av alt blir det deilig å endelig komme hjem og å ha et hjem igjen. Jeg angrer at jeg ikke har tatt så mange bilder underveis, men jeg gleder meg å vise resultatet til dere. ( Når vi (snart) endelig flytter hjem igjen.)


Glava puna interijera. U ovoj zadnjoj fazi renocacije. Glava puna jesenjeg mraka. I male Ylva, djevojcice koja je sa 7 godina izgubila borbu protiv raka, ali pokazala toliku snagu i izdrzljivost da je osvojila srca cijele nacije.

IN MY HEART.



Forever. And ever.





For snart 5 år siden forandret du livene våre. Du er en del av teamet nå. Idag har vi hatt venner på besøk, og det slo meg hvor stor du er blitt. Vi har hatt lange samtaler om store og små ting, du lurer fortsatt på utrolig mye, og av og til er det vanskelig å gi deg riktige svar. Du har puslet, slik du alltid elsker å gjøre- organisere og sette i system er liksom din greie. Vi har tegnet en tegning sammen, to piratjenter på vei mot solnedgangen. Tankene mine gikk til en annen piratjente som har kjempet og vært superhelt tøff, og som idag startet en ny reise. Tankene mine gikk til hennes foreldre. I dag skal jeg klemme litt ekstra på deg, og holde deg i hånden hele natten gjennom.
Lille-store-kule jenten min. 

HELLO NOVEMBER!

I november skal jeg:

Høre mer på klassisk musikk. Perfekt for jobbing og for morgen og for kveld. ( Fred i sjela.)

Legge fra meg telefonen/instagram/facebook om ettermiddagene.
(Jeg trodde først at det var umulig, men det går faktisk an.)

Finne meg en ny serie. Vi har fått oss netflix. Noen tips?

Tre fininger har bursdag i november. Disse skal jeg huske.

Flytte hjem til vår leilighet! (Åh, som jeg gleder meg!

Lage masse deilig mat på det nye kjøkkenet.

Nyte utsikten. (Åh, som jeg har savnet den!

Være sosiale og invitere masse venner på besøk. ( Sett av tid!

(Prøve å) være ryddige. Vi får, på en måte, en fresh start.

Hente Una tidligere i barnehagen på mandager.

Gjøre en ekstraordinar og ekstra hyggelig ting i lag med mine nærmeste hver uke.
(Hver dag blir for ambisiøst.)

Lese bok til Una om kvelden. Vi snakker alltid mye og leser små fortellinger men jeg har lyst til å prøve en lengre historie.

Skrive et brev. Jeg har det allerede klart i hodet.

Holde meg unna mennesker som ikke gir meg energi.

Ha det bra på jobb! Herved bestemt.

Kvitte meg med masse klær. Har lagt ut kjoler og skjørt på Finn. Mer kommer.

Svømme med min mor. Pirbadet, here we come!

Være en god kjæreste.  

Få oss en liten kattunge i slutten av måneden...som vi skal kose med og passe veldig godt på.


 Meet Ledenko. 

GOODBYE OCTOBER!





Jeg kunne ha beskrevet oktober med disse to bilder, men det ville vært en altfor urettferdig forenkling. For oktober var så mye mer enn det,  blant annet Stein Torleif Bjella og The Fox og dette:


Vi bodde fortsatt i Elgeseter og der fikk vi besøk av Anneli./ Anneli nas je posjetila u Elgesetru.


Og en dag herjet vi i parken med Ivar. Og klatret høyt, høyt, høyt. / Majmunisali smo po parku.


Fineste ballongpiken Line og hennes Torkel fylte år og vi danset hele natten. En så etterlengtet kveld.
Najsladja dama sa balonima Line i njen Torkel slavili su rodjendan i mi smo plesali cijelu noc.


Jeg var i Oslo og koste meg. Ja sam bila u Oslu i fino se provela.


Vi har vært på Voll gård og hilst på dyrene. Bili smo na Voll imanju i pozdravili zivotinje.


I oktober har vi spist utrolig mye god mat. I godt selskap./  Kao i obicno uzivali smo u dobroj klopi.


Leiligheten ble enda litt til ferdig. Nye gulvet er nydelig./ Renovacija se blizila kraju. 


Noen dager var himmelen blå, andre dager var den grå./ Nebo je bilo i plavo i sivo.


Men Trondheim var fin, uansett. Vi gikk glipp av Uka. / Ali Trondheim je bio fin.


Una koste seg i sengen til sin Beba. Og en dag besøkte vi Ricco, Draco, Hege og Haris.
Una je uzivala u Bebuskinom krevetu. A jedan dan posjetili smo Hareta i Hege i cuke.


Lest en fin bok kalt Far, og savnet min far så det gjorde vondt til langt inn i hjerterota.
Procitala knjigu Otac, i nedostajao mi je moj neopisivo puno.


Vi besøkte pappas grav og i hele oktober har vi tenkt på lille Ylva og vært uendelig takknemlig for livet./ Posjetili tatin grob, i cijeli oktobar bili beskrajno zahvalni zivotu.

WEEKEND!

Hurra for det!
Ikke sikkert vi voksne får danset så mye, men en i huset er i alle fall i dansbar humør. Herlig.
Har du planer om å danse i helgen?





Napokon. 
I iako za nas, odrasle, nece biti vremena za ples, jedan mali clan obitelji sigurno ce se naplesati. 

PORTRAIT OF A CHILD, 44/52.



Vi bor fortsatt i Elgeseter i påvente av ferdigstillelse av vår leilighet. Vi har ventet så lenge at håret har vokst seg langt, men her er heldigvis alle så utrolig snille og hyggelige med oss at vi føler oss veldig hjemme. 

Cekajuci zavrsetak stana i kosa nam je narasla skoro do guze. U medjuvremenu smo u Elgesetru, i sva sreca ovdje nas toliko paze da nam se gotovo i ne ide kuci.

hits