oktober 2017

A YEAR AGO.

Torsdagen for akkurat et år siden, våknet jeg på sykehuset. Jeg hadde blitt lagt inn kvelden før for blodtrykket mitt plutselig hadde forandret seg. Stella var i magen min, og jeg visste at jeg uansett skulle få møte hun snart, keisersnittet var avtalt til den 19. oktober. Blodtrykket var heller ikke skyhøyt, men det var høyt nok til at min kloke, kloke lege ba meg om ikke nøle med å komme meg til sykehuset. Så jeg gjorde det.

Jeg har ikke så gode erfaringer med sykehus. Jeg er klar, og uendelig takknemmelig, over at vi bor i ett land med gratis og velutviklet helsevesen. Men for meg har sykehuset, helt siden jeg mistet min pappa der, vært forbundet med vonde opplevelser. Så det å være innlagt gjør meg alltid anspent. Hva hvis ting går galt? jeg hører alltid en liten stemme i mitt hode. Og denne gangen hadde jeg så masse å tape. Derfor var sykehuset det beste stedet for meg å være.

Morgenen kom, med en smilende jordmor, og hun kunne informere meg at resultatene fra 24-timers blodtrykksmåling var kommet inn og at de så fine ut. Mest sannsynlig kunne jeg dra hjem etter lege visitten. Jeg ringte Geir og mamma, og gledet meg veldig til å se Una, for jeg visste at disse dagene og ukene var de siste vi hadde bare oss og henne. Om litt ville livet vårt forandre seg.

Legevisitten kom, og den eldre kvinnelige legen så litt bekymret ut. Det var noe på blodprøvene mine som ikke stemte helt, sa hun. Hun ville gjerne at jeg begynner å faste, ta nye blodprøver og så skulle de bestemme om de tar ut babyen i dag eller i morgen.

Men før helgen kommer du til å møte den som nå bor i magen din.

Say whaaat?!?
Faste.
Føde.
Møte.
Den lille som nå bor i magen min?


Blodprøvene kom og legen likte de ikke. Keisersnittet ble avtalt til morgenen etter. Både mamma og Geir ble veldig glade for det.

Jeg var mest spent, så spent. 
Nå skjer det, tenkte jeg.  
Om ettermiddagen kom Una kom, rett etter skolen, hun lå ved siden i meg i sykehussengen, og var plutselig blitt liten igjen. Min lille baby.
Tidspunktet for keisersnitt ble satt til tidlig fredag morgen. Geir fikk en anbefaling om å sove hjemme, slik at vi begge fikk godt nok med søvn.  Jeg sov ingenting. Jeg gikk fra rommet mitt til sykehustoalettet utenfor, og jeg klarte ikke å ta øynene fra den magen med et helt nytt liv i seg. Jeg var så fascinert som om jeg ser den for første gang. Jeg strøk den, og visste at det er siste gang jeg ser den.

Tenk at dette gikk. Tenk at du snart er her.

Fredagsmorgen timene føltes som en evighet.
Geir kom. Mamma kom og gav meg et kyss. Minuttene sto stille. Og så kom to solstråler av jordmodre, fikset en haug av ting på meg, flyttet meg på en ny seng, og kjørte meg ned. Til operasjonsstua.
Der møtte vi mange, men vi var ikke redde, selv om hele kroppen min skalv. Ikke så veldig uvanlig reaksjon, forsikret anestesi sykepleieren meg, du er full av adrenalin nå, ikke bli redd.

Tårene rant, også en ren kroppslig reaksjon.
Nå, nå skjer det.
Geir strøk meg på kinnet.
De hadde advart oss at det kunne ta lengre tid før babyen begynte å gråte, når den blir forløst med keisersnitt. Men den lille inni meg, den begynte å gråte allerede i magen. Jeg ser et hode med masse svart hår, og hun skriker, kunne anestesilegen informere om over forhenget.

Og jeg var så lettet. Jeg var så lykkelig. Jeg følte at jeg kunne sveve.

De la henne fort på brystet, mens de gjorde seg ferdige, og jeg tenkte at hun det vakreste jeg noensinne hadde sett. Akkurat slik jeg tenkte når jeg første gang så Una.

Jeg kom meg fort etter keiesernittet, men svangerskapsforgifting HELLP, som jeg hadde, var en skremmende affære.  Det er en type som rammer ytterst få, og er livsfarlig fordi det fører til rask organsvikt. Først i ettertid skjønte jeg hvor stor fare jeg var utsatt for. Jeg er så takknemmelig for at legen min  tok meg seriøst, og at alt gikk min vei.



Men tilbake til den lille som kom ut for snart ett år siden. Hun hadde det kraftigste suget, og det kraftigste brølet, og det kraftigste svarte håret. Hun var stor, hele 3.755 og veldig klar for å komme ut og møte oss. Storesøsteren ble overrasket av et bilde av lillesøsteren når hun ble hentet på skolen, og jeg har aldri sett Una så glad som den dagen. Mens jeg var på oppvåkningen, kunne hun virkelig passe på vårt nye familiemedlem. Solen skinte den dagen, nobel fredsprisvinner var blitt annonsert og vi var blitt 2 barns foreldre.

Lite visste vi at hun kom til å hete Stella, navnet fikk hun noen uker etterpå, siden oktober nettene var så krystallklare og fulle av stjerner.

nadja

nadja

38, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits