oktober 2016

STELLA, 3 WEEKS.





Lille venn, nå har du vært en del av vår familie i hele 3 uker.

På mange måter har tiden gått fryktelig fort, og du er fortfarende fersk og ny.
På den andre siden, kjennes det som om du alltid har vært her. Jeg kjenner nå lydene du lager, jeg kan tolke dine behov, og vi kan begge holde hverandres blikk lenge, lenge, lenge mens vi danser. Du blir en mester i stirreleken, det er det ingen tvil om. 

Du er liten, men du er ikke lenger helt ny. Ikke lenger nyfødt.
Den aller første fasen er allerede forbi. Fasen der alt er instinkt, og du var som et lite sårbart dyr som man ville beskytte uansett hva. Fasen der du luktet som kanel, og kroppen din ble glovarm når du fikk kroppskontakt. Fasen der alle bevegelsene var så kjente for jeg har kjent de mange ganger tidligere i magen min. Som da du strakk venstre foten din helt ut, mens du krøllet deg sammen som en ball, og jeg tok meg selv i å stryke på magen der jeg pleide å kjenne den lille foten stikke frem.







Alle disse instinktene fader ut nå, og du blir mer og mer deg selv. God og rund og mett, våken og smilende. Og samtidig holder hjertet mitt på å gå i tusen biter for tiden den går så altfor fort og jeg ønsker bare å fryse den i et øyeblikk og nyte. 

Samtidig så vet jeg at det er nå eventyret vårt starter, vi er så vidt i gang bare, og vi har mange øyeblikk vi skal nyte fremover. 

I dag er vår første dag, helt alene hjemme.
Jeg gleder meg til tiden som kommer. 

Draga moja Stella.
Tek si stigla, a kao da si oduvjek tu. 

Vrijeme leti, i vise nisi novorodjence. Ta prva faza tako brzo prodje. Ne vladaju vise instinkti, taj slatki miris bebe poprimio je miris svijeta sto ga okruzuje, i postajes svikim danom sve visi TI. 

A ja, ja zelim zaustaviti vrijeme, ili ga bar malo usporiti. Zelim se sjecati svake sekunde, svake grimase, svakog pogleda. 

A opet znam da je nasa bajka tek pocela i da nas cekaju mnoge avanture zajedno. 



Stella 28.10.2016, 3 weeks old.

SHINE BRIGHT LIKE A DIAMOND.



Or like a star, little Stella!
We are so happy you are finally here, with us. 
I hope the sun will always shine for you.

We promise that we will take care of you. <3





Stella Sahbegovic Brendeland, 07.10.2016, 10.49.

LONG AND WINDING ROAD.

Så lang veien hit har vært. Nå er vi snart i mål. 
Og først når vi har fått det litt på avstand, forstår vi hvor sterkt vi har ønsket dette. 

Una took us by surprise. Så egen, men så passet hun så perfekt, for akkurat oss. Like glad i danse som foreldre, like emosjonell som mora og med like fin strek som faren. Og så stor kjærlighet man føler for sitt barn, det ble nesten litt overveldende.

Men så fortere enn fort viste graviditetstesten to streker igjen, og vi gledet oss til å bli fire, tross for sjokket, mens jeg hadde en uro i meg som viste seg til å stemme. Det er slikt som skjer, sa alle. Og vi trodde på det.

Årene som fulgte var fulle av fullkommen glede og bunnløs sorg. Å se et barn vokse opp og se sin far svinne vekk, er virkelig livets motsetninger. Det krevde mye av oss. Og når endelig vi samlet nok krefter til hverdagen, kom den andre streken fort igjen. Denne gangen gikk det skikkelig galt. 

Og etter denne gangen ble de to strekene noe vi lengtet etter, men de ble uoppnåelige.
Jeg prøvde å glede meg for alle søskenforøkelsene rundt oss, jeg prøvde med smil å svare på spørsmål som, av og til, kunne oppleves sårende, jeg holdt fokuset på Una, og visste at vi i grunn var veldig, veldig heldige. 

Det er masse god hjelp å få, når man sliter med å få barn, både i det offentlige og det private. Men det er ikke alltid at det går til tross for all teknologien, alle hjelpsomme hender, til tross for alle gode råd og all verdens postiv tenking. Det å lengte etter barn, og ikke få det til, er en sorg og et kjør. Fysisk. Og psykisk. Når månedene går over til år.

Og selv om vi prøvde å ikke stresse med dette, var vi nok ganske så stressa. Så vi kom til et punkt da vi måtte si til oss selv: Vi er heldige! Samtidig begynte vi å undersøke adopsjon og prøverørsbehandling i utlandet. Og en siste gang gav vi sjanse til en norsk lege ved navn Hausken, som Geir digget, muligens fordi han var fra Haugesund, eller kanskje fordi han lignet på dr. House. Anyway. Det gikk. 

Og nå er vi snart fire. Una skal bli storesøster. Og jeg klarer ennå ikke helt å tro det. 

nadja

nadja

37, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits