oktober 2013

PORTRAIT OF A CHILD, 43/52.



Åh, tenk at det bare er 9 uker til dette året er slutt! Hvor blir ukene av???
Og tenk at det allerede har gått en uke siden Una ridde for første gang i sitt liv.

Vrijeme tako leti! Jos samo 9 sedmica do nove Nove godine... i vec sedam dana od kako je Una prvi put jahala na konju. Vrijeme, uspori malo! 

PORTRAIT OF A CHILD, 42/52.


Disse timene, dagene og ukene går tankene våre til lille Ylva.

Ylva med lyse krøller,
Ylva med røde tær,
Ylva som akkurat hadde begynt på skolen,
Ylva som har kjempet og kjempet og kjempet,
tøffere enn toget Ylva, inn og ut av sykehuset, 
Ylva som liker å klistre med klistremerker,
Ylva med sin myke bamse,
med sin hånd over sin mammas hånd,
Ylva med de vakre høstblad som sakte visner,
dag etter dag,
Ylva som viser verden at kjærligheten får hjerte til å slå lengre enn noen trodde at det var mulig. 

Nydelige Ylva, som med sine nærmeste i den umenneskelig tunge tiden, lærte oss at livet er vakkert, selv om det noen ganger er vanskelig å forstå. Utrolige, sterke, tapre, stae Ylva som klorer seg til livet for å fortelle oss at størst av alt er kjærligheten.
Jeg har latt mine salte tårer smelte med Unas latter, som aldri før klang så klart. Jeg har aldri før vært like ydmyk og like takknemmelig for livet. 

Men jeg har vært sint også. 
Jeg har så inderlig ønsket meg en annen slutt. Barn burde ikke dø! 
Du har forandret og berørt mange, Ylva, og dine foreldre har vist at kjærlghteten gir styrke til å klare det man aldri hadde drømt om å kunne klare. Som å ha styrke til å miste det umistelige. De har vist en visdom og en ro, og at superheltkrefter ligger visst ikke bare ideg, Ylva, men i hele familien din.
Og disse krefter vil de trenge enda mer i tiden som kommer.
For det er det der med endeligheten.
Evigheten.

Og ensomheten.
Jeg håper de finner trøst i at kreften som dør i din kropp vil ikke noensinne plage deg lenger. 

Du har tatt plass i mange hjerter, Ylva.
Kanskje gjør det endeligheten littegrann lettere å takle...

Neste høst vil mine tanker gå til deg, Ylva. 
Og høsten deretter...
Når fargene eksploderer, når løvet begynner å slippe taket, når jeg kjenner milde høstsolen i ansiktet mitt igjen, vil du være med meg, Ylva.
Og jeg vil tenkte på min pappa.


Støtt SYKEHUSBARNA.

LIFE.

Denne høsten har kjentes som enberg og dalbane. 
Men en liten jente, og hennes pappa, har fått meg til å virkelig sette pris på de positive opplevelsene, og forstå at de som oppfattes som negative bare er en del av livet. Livet som vi er så heldige til å leve.

Her er, i alle fall, to av de fineste opplevelsene denne høsten:
Først en urban en; Oslo på sitt beste.


Morgenstund med bestevenn 1. 


Solskinn på Løkka.


Faglig påfyll på fine Litteraturhuset. Hadde jeg bodd i Oslo, hadde jeg hengt der hver dag. Minst.


Bare rusle rundt. Puste inn mild høstluft med fulle lunger.


For så å fylle magen med (mye) god mat fra Delicatessen, og sinnet med enda mer Tuvs kvalitetstid.


Vakre Slottsparken! 


Og så fliseventyr.


Vurderte disse funkye. Turde ikke.


Og bestevenn 2 var med på ferden. Gode Guro. 

Og så kom jeg hjem til mine kjæreste.
Og noen uker etterpå, hadde vi ordentlig rural kvalitetstid.


Bondegård på sitt beste!


Snille kuen som elsket å bli klappet.


Søte kaniner.


En snakkesalig liten gris.


Hoppe høyt,


i høyet.


Og riding for aller første gang!


Snø på bakken som glinset i solskinnet, og gjorde at fargene ble enda sterkere.

Vollgård på sitt beste.
Livet på sitt beste.
Takk! 

FAMILY PHOTO 20102013.



Det er lenge siden sist. 
I dag har vi hatt det nydelig. Og nå skal vi skype med et lite bursdagsbarn i Bergen. Så da blir dagen enda mer perfekt.

Danas smo se napokon sjetili da uzmemo jednu porodicnu slikicu.

ALL THE DREAMS WE HELD SO CLOSE, SEEM TO ALL GO UP IN SMOKE.

De siste dagene har historien om en liten, tapper jente fått meg til å kjenne så voldsomt på livets motsetninger. På hvor vakkert livet er, på hvor skjørt det er.
Og på hvor vondt det kan være.
Hvor urettferdig det kan kjennes.
På hvor modige noen er.

På hvor sterk kjærligheten er.

Og så husket jeg at jeg, i dagene etter at pappa døde, tenkte at:
All; all den kjærligheten jeg hadde, har ikke kunnet forandre på noe.
Døden vant.
Og kjærligheten tapte.

Jeg er ikke så sikker på det lenger.



Jeg ville ikke forstå at vi var kommet til slutten.
Kjærlighet var stor, og håpet var helt barnslig naivt og sterkt.
Visste vi det innerst inne?

Smertene var det verste med sykdommen.
At de ikke ville slippe taket, at de ødela en allerede ødelagt kropp, systematisk og brutalt.
Jeg husker hvor skremt jeg ble i det øyeblikket jeg tenkte at jeg skulle ønske at han slapp. Å ha det vondt. Hvor fort jeg trakk tilbake tanken. At jeg aldri sa det høyt. At jeg lot vare å si at han var modig, at det er greit hvis han ikke vil kjempe mer. Jeg kunne ikke få meg selv til å si det. Det krever mot, og jeg hadde ikke det motet.

Jeg husker at han, en uke før hans død, i de få øyeblikkene han var smertefri, ble seg selv igjen.
Noen få timer uten smerte og håpet vokste seg til et fjell.
Øynene hans ble fylt med hans blikk igjen. Mamma satt ved vinduet og pratet, lyset kom inn fra siden, jeg satt i nabosengen, hjertet banket så fort i disse dager og jeg følte at jeg konstant holdt pusten.

Og så sa han: Dette kommer ikke til å gå bra. Det er desverre umulig at det kommer til å gå bra, kjære.
Og mamma svarte rolig at han ikke måtte snakke tull;
Elsker du oss ikke høyt nok? Hvordan kan du si noe sånt?

Hans øyne ble fylt med tårer, og han sa: Hvis dere bare visste hvor høyt jeg elsker dere..
(
Og det han ikke sa høyt, for stemmen brast, det som ble usagt, men som jeg har tenkt på mye i ettertid, er:
Hvis dere bare visste hvor mye dette krever av meg...
Hvordan denne kjærligheten til dere, er det eneste som holder denne syke kroppen i livet når alt annet begynner å svikte...
Hvordan jeg til og med tåler de uuthldelige smertene for å få et øyeblikk eller to til med dere...
Hvor svak kroppen min, men hvor enormt sterk viljen min, hvor stor er min kjærlighet...)


Jeg hadde lyst til å skrike.
Selvfølgelig visste vi.
Med 60 kilo fordelt på en 185 centimeter høy kropp, en kropp perforert av nåler, katetre og angrepet av kreft, var han allikevel den sterkeste mannen på jorda.
På grunn av hans kjærlighet.

Jeg husker hvor klart jeg tenkte i disse kalde februardagene. Hvor lite jeg sov, og hvor levende jeg følte meg. Jeg husker at jeg, når jeg stjal til meg noen timer med søvn, drømte masse. Spesielt en drøm husker jeg:
Jeg pakker sakene mine og skal ut på reise. Bort.
Bort fra vinteren, sykehuset, sykdommen. Alt.
Og jeg vil ta pappa med.
Men jeg har det vondt, jeg kan ikke reise nå- sier han til meg.
Jo, det kan du, jeg har en plan- sier jeg. 
Du er ikke så stor lenger, og når vi tar vekk de delene som gjør vondt, tar du ikke så mye plass, så jeg kan pakke deg med meg. Du blir med!
Og jeg er fornøyd med planen, og jeg vet at den kommer til å fungere.

Når jeg våknet, tolket jeg drømmen som det endelige beviset på at jeg holdt på å bli gal. Nå i ettertid, tenker jeg at kanskje drømmen ikke bare var galskap. Visste jeg det innerst inne? Kanskje den skulle gi meg en slags trøst. Som jeg først nå forstår.
Kroppen kan pakkes vekk, men han blir med meg. For alltid.
Jeg er lei meg at jeg ikke sa det høyt til han.

Jeg sa mange, mange, mange ganger at jeg elsket han.
Men kanskje jeg burde ha sagt at han hadde kjempet nok. 
Kanskje jeg ikke sa det fordi jeg tenkte at det ville føles som om kjærligheten tapte da. 

Jeg var så redd for det øyeblikket, men det var det minst skumle med alt. Det var å se han ha vondt, det var uvissheten før, redselen som ikke ville slippe taket.
Og det var ensomheten, endeligheten, etterpå, som var verst.

Det å vite at foreldre til en liten lyshåret engel, sitter ved hennes seng, at de kysser henne god natt, kanskje for siste gang, gjør så forferdelig vondt. Jeg skulle ønske at de slapp. At de er redde for å blunke, for å ikke gå glipp av et øyeblikk. At de istedenfor å velge skole, må ta valg om å ta vekk næringen fra den lille kroppen. Jeg er så lei meg for det.

To og et halvt år etter at pappa døde, vet jeg at døden fikk det siste ordet, men jeg ikke lenger så sikker på at kjærligheten ikke vant.
Jeg har aldri kjent så mye på kjærligheten som akkurat i de dagene, aldri har den kalde luften fylt lungene mine med så mye kraft som i akkurat disse dagene, jeg har aldri følt meg så takknemmelig for å ha akkurat han som min far, jeg har aldri i ettertid tatt noe for gitt.



På søndag ruslet vi til gravplassen ( Vår gravplass, som Una kaller det)
Sjeldent har høsten vært vakrere enn i år.
Og det er lenge siden jeg har vært så lei meg som jeg er nå.
Og takknemlig, på samme tid.






The Rolling Stones: Angie

 

BITS AND PIECES.

Jeg liker å tenke på denne bloggen som en dagbok. En som Una kan bla i, når hun blir litt eldre, og kanskje finne noen svar.
En dagbok som kan minne oss på ting vi helst vil huske, men så vi, med tiden, glemmer. En fotodagbok, en samlebok.
Derfor blir jeg lei meg når tiden ikke strekker til å kunne skrive, til å dokumentere. Jeg liker å dokumentere.
Denne høsten har vært litt sånn. Tiden strekker ikke til.
Hektisk, heftig, men også herlig.
Den har inneholdt nedturer, sykdommer, og oppussingsstress, men også solfylte dager. Og den har vært en eksplosjon av farger.
Her er litt av det som har skjedd i august og september:


Sommeren hjemme fortsatte med noen strålende dager...


..og besta på besøk.


Vi likte oss godt på asfalten og på jobben.


Men enda bedre i skogen om helgene.


Vi begynte å rydde hjemme, de små.


Og de store. Når vi var ferdige med rydde, pakket vi alt ned, begynte å pusse opp og..


... flyttet til Elgeseter, der vi letet etter Den forsvunne diamanten.


Nana var fortsatt på reise, så vi laget en tegning for å fortelle henne hvor mye vi savnet henne. 


Men vi kunne leke i den Finalebaneparken med fineste Ola og Per.


På en solfylt søndag, mens mannen snekret, dro vi jentene til...


Kulturfusjonen!


Der møtte vi kjære og kjente.


Og solen skinte hele dagen.


Høydepunktet var The Italian Movie Factory. Dans altså.


Og småjentene nøt en barnerockekonsert.


Og så veldig plutselig kom september, og denne fine mannen og jeg hadde vært gift i 6 år.


Leiligheten ble ganske raskt rensket ut. (Det er så lett å rive. Ja.)


Og før vi begynte å bygge opp igjen, fikk vi litt etterlengtet kvalitetstid med Guro. Takk!


Fineste Oline og Morten hadde en nydelig bryllupsfest.


Og ellers så bladde jeg meg gjennom en haug med interiørblader.


Og gjennom alle bruktbutikkene i byene. Den nye i Kongens gate har masse fint!


Til tider tenkte jeg at livet hadde blitt litt av en oppussings horrorshow og jeg hadde lyst til å skrike.


Det var nesten slik at jeg gikk glipp av høstens nydelige farger. Men bare nesten.


For vi fikk besøk fra Sarajevo av Selma, Neno og Lamija.


Og innimellom oppussingen, kom vi oss ut.


Og så fylte jeg år. Jeg fikk sang, kake, tegning og roser. Og en krølletang.


Men det store bursdagsbarnet i år var lillebroren som ble hele 30 år gammel!
Og på restaurant Una avsluttet vi denne september.

Hvordan har din høst vært?

PORTRAIT OF A CHILD, 41/52.



Den lille apekatten vår har virkelig fått koordinasjoen sin på plass.
Så sent som i vår, kunne hun være nokså redd for høyder og klatring, mens nå er hun overalt.
Turning i Trondhjem turnforening har nok bidratt med sitt. Andre små apekattvenner også.
Og når disse to kan kombineres, er det det beste. 

Una je postala pravi mali majmun.
Gimnastika i hrabri, mali prijateliji majmuncici doprinjeli su tome.
A jos kad se kombinira prijateljstvo i gimnastika, funkcijonise najbolje.

PORTRAIT OF A CHILD, 40/52.



Una har store planer for sitt nye rom. Det skal være så rosa som mulig.
Una ima velike planove za svoju novu sobicu. Sto vise roze, to bolje.

FRIDAY GREYS.

Da er de gråe skyene kommet.
Senere enn vanlig men ikke uventet. Uungåelig, heller. De kommer hvert år. For å markere at livet går. Heldigvis kommer de.

I dag har jeg vært så heldig at jeg har passet to barn. De har lekt, kranglet, løpt, ropt, de har vært. Barn.
Samtidig ligger en liten jente for døden og en far deler med omverdenden den siste verdifulle tiden. Kanskje for å huske. For aldri å glemme. For å ikke føle seg alene. For at andre ikke skal glemme. Hvor verdifullt et lite liv er.

Jeg har ikke klart å lese om lille Ylva.
Jeg sett min far dø. Hver dag som føltes som en evighet. Å telle hvert sekund i hvert eneste lite minutt. Stillheten. Og smerten. Jeg ville ikke at den tiden skulle ende. Også ville jeg at den skulle ende med en gang.

Jeg har Ylva i tankene. Men med et barn på hennes alder og den altfor nære møte med døden, må jeg skåne meg selv.
Det minste jeg derimot kan gjøre er å sende en enkel sms for å støtte Sykehusbarn.  

Gjør det, du også: 
SHB TIL 2434-donasjon på kr. 30
SHB1 TIL 2434- donasjon på kr.100
SHB2 TIL 2434- donasjon på kr. 200 

 
To friske og raske barn i sykehusparken i dag. Man må huske på hvor heldig man er. Oftere enn man gjør.

BABY, BABY, BABY...AY YEAH.

video:img6458


Og sånn har vi det for tiden. Plesacica Una.

FIX ME.






Vi har det slitsomt. Og vi har det gøy. Jeg tror det blir veldig fint.

Napredujemo. Polako. Tesko je, ali je i zabavno. I mislim da ce ispasti sjajno. 

nadja

nadja

34, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits