oktober 2013

PORTRAIT OF A CHILD, 43/52.



h, tenk at det bare er 9 uker til dette ret er slutt! Hvor blir ukene av???
Og tenk at det allerede har gtt en uke siden Una ridde for frste gang i sitt liv.

Vrijeme tako leti! Jos samo 9 sedmica do nove Nove godine... i vec sedam dana od kako je Una prvi put jahala na konju. Vrijeme, uspori malo!

PORTRAIT OF A CHILD, 42/52.


Disse timene, dagene og ukene gr tankene vre til lille Ylva.

Ylva med lyse krller,
Ylva med rde tr,
Ylva som akkurat hadde begynt p skolen,
Ylva som har kjempet og kjempet og kjempet,
tffere enn toget Ylva, inn og ut av sykehuset,
Ylva som liker klistre med klistremerker,
Ylva med sin myke bamse,
med sin hnd over sin mammas hnd,
Ylva med de vakre hstblad som sakte visner,
dag etter dag,
Ylva som viser verden at kjrligheten fr hjerte til sl lengre enn noen trodde at det var mulig.

Nydelige Ylva, som med sine nrmeste i den umenneskelig tunge tiden, lrte oss at livet er vakkert, selv om det noen ganger er vanskelig forst. Utrolige, sterke, tapre, stae Ylva som klorer seg til livet for fortelle oss at strst av alt er kjrligheten.
Jeg har latt mine salte trer smelte med Unas latter, som aldri fr klang s klart. Jeg har aldri fr vrt like ydmyk og like takknemmelig for livet.

Men jeg har vrt sint ogs.
Jeg har s inderlig nsket meg en annen slutt. Barn burde ikke d!
Du har forandret og berrt mange, Ylva, og dine foreldre har vist at kjrlghteten gir styrke til klare det man aldri hadde drmt om kunne klare. Som ha styrke til miste det umistelige. De har vist en visdom og en ro, og at superheltkrefter ligger visst ikke bare ideg, Ylva, men i hele familien din.
Og disse krefter vil de trenge enda mer i tiden som kommer.
For det er det der med endeligheten.
Evigheten.

Og ensomheten.
Jeg hper de finner trst i at kreften som dr i din kropp vil ikke noensinne plage deg lenger.

Du har tatt plass i mange hjerter, Ylva.
Kanskje gjr det endeligheten littegrann lettere takle...

Neste hst vil mine tanker g til deg, Ylva.
Og hsten deretter...
Nr fargene eksploderer, nr lvet begynner slippe taket, nr jeg kjenner milde hstsolen i ansiktet mitt igjen, vil du vre med meg, Ylva.
Og jeg vil tenkte p min pappa.


Sttt SYKEHUSBARNA.

LIFE.

Denne hsten har kjentes som enberg og dalbane.
Men en liten jente, og hennes pappa, har ftt meg til virkelig sette pris p de positive opplevelsene, og forst at de som oppfattes som negative bare er en del av livet. Livet som vi er s heldige til leve.

Her er, i alle fall, to av de fineste opplevelsene denne hsten:
Frst en urban en; Oslo p sitt beste.


Morgenstund med bestevenn 1.


Solskinn p Lkka.


Faglig pfyll p fine Litteraturhuset. Hadde jeg bodd i Oslo, hadde jeg hengt der hver dag. Minst.


Bare rusle rundt. Puste inn mild hstluft med fulle lunger.


For s fylle magen med (mye) god mat fra Delicatessen, og sinnet med enda mer Tuvs kvalitetstid.


Vakre Slottsparken!


Og s fliseventyr.


Vurderte disse funkye. Turde ikke.


Og bestevenn 2 var med p ferden. Gode Guro.

Og s kom jeg hjem til mine kjreste.
Og noen uker etterp, hadde vi ordentlig rural kvalitetstid.


Bondegrd p sitt beste!


Snille kuen som elsket bli klappet.


Ste kaniner.


En snakkesalig liten gris.


Hoppe hyt,


i hyet.


Og riding for aller frste gang!


Sn p bakken som glinset i solskinnet, og gjorde at fargene ble enda sterkere.

Vollgrd p sitt beste.
Livet p sitt beste.
Takk!

FAMILY PHOTO 20102013.



Det er lenge siden sist.
I dag har vi hatt det nydelig. Og n skal vi skype med et lite bursdagsbarn i Bergen. S da blir dagen enda mer perfekt.

Danas smo se napokon sjetili da uzmemo jednu porodicnu slikicu.

ALL THE DREAMS WE HELD SO CLOSE, SEEM TO ALL GO UP IN SMOKE.

De siste dagene har historien om en liten, tapper jente ftt meg til kjenne s voldsomt p livets motsetninger. P hvor vakkertlivet er, p hvor skjrt det er.
Og p hvor vondt det kan vre.
Hvor urettferdig det kan kjennes.
P hvor modige noen er.

P hvor sterk kjrligheten er.

Og s husket jeg at jeg, i dageneetter atpappa dde, tenkte at:
All; all den kjrligheten jeg hadde, har ikke kunnet forandre p noe.
Dden vant.
Og kjrligheten tapte.

Jeg er ikke s sikker p det lenger.



Jeg ville ikke forst at vi var kommet til slutten.
Kjrlighet var stor, og hpet var helt barnslignaivt og sterkt.
Visste vi det innerst inne?

Smertene var det verste med sykdommen.
At de ikke villeslippe taket, at de dela en allerede delagt kropp, systematisk og brutalt.
Jeg husker hvor skremt jeg ble i det yeblikket jeg tenkte at jeg skulle nske at han slapp. ha det vondt. Hvor fort jeg trakk tilbake tanken. At jeg aldri sa det hyt. At jeg lot vare si at han var modig, at det er greit hvis han ikke vil kjempe mer. Jeg kunne ikke f meg selv til si det. Det krever mot, og jeg hadde ikke det motet.

Jeg husker at han, en uke fr hans dd, i de f yeblikkene han var smertefri, bleseg selv igjen.
Noen f timer uten smerte og hpet vokste seg til et fjell.
ynene hans ble fylt med hans blikk igjen. Mamma satt ved vinduet og pratet, lyset kom inn fra siden, jeg satt i nabosengen, hjertet banket s fort i disse dager og jeg flte at jeg konstant holdt pusten.

Og s sa han: Dette kommer ikke til g bra. Det er desverreumulig at det kommertil g bra, kjre.
Og mamma svarte rolig at han ikke mtte snakke tull;
Elsker du oss ikke hyt nok? Hvordan kan du si noe snt?

Hans yne ble fylt med trer, og han sa: Hvis dere bare visste hvor hyt jeg elsker dere..
(
Og dethan ikke sa hyt, for stemmen brast, det som ble usagt, men som jeg har tenkt p mye i ettertid, er:
Hvis dere bare visste hvor mye dette krever av meg...
Hvordan denne kjrligheten til dere,er det eneste somholder denne syke kroppen i livet nr alt annet begynner svikte...
Hvordan jeg til og med tler de uuthldelige smertene for f et yeblikk eller to tilmed dere...
Hvor svak kroppen min, men hvor enormt sterk viljen min, hvor stor er min kjrlighet...)


Jeg hadde lyst til skrike.
Selvflgelig visste vi.
Med 60 kilo fordelt p en 185 centimeter hy kropp, en kropp perforert av nler, katetre og angrepet av kreft, var han allikevel den sterkeste mannen p jorda.
P grunn av hans kjrlighet.

Jeg husker hvor klart jeg tenkte i disse kaldefebruardagene. Hvor lite jeg sov, og hvor levende jeg flte meg. Jeg husker at jeg, nr jeg stjal til meg noen timer med svn, drmte masse. Spesielt en drm husker jeg:
Jegpakker sakene mine og skal ut p reise.Bort.
Bort fra vinteren, sykehuset, sykdommen.Alt.
Og jeg vil ta pappa med.
Men jeg har det vondt, jeg kan ikke reise n- sier han til meg.
Jo, det kan du, jeg har en plan- sier jeg.
Du er ikke s stor lenger,og nr vi tarvekk de delene som gjr vondt, tar du ikke smye plass,s jeg kan pakke deg med meg. Du blir med!
Og jeg er fornyd med planen, og jeg vet at den kommer til fungere.

Nr jeg vknet, tolket jeg drmmen som det endelige beviset p at jeg holdt p bli gal. N i ettertid, tenker jeg at kanskje drmmen ikke bare vargalskap. Visste jeg det innerst inne? Kanskje denskulle gi megen slags trst. Som jeg frst n forstr.
Kroppen kan pakkes vekk, men han blir med meg. For alltid.
Jeg er lei meg at jeg ikke sa det hyt til han.

Jeg sa mange, mange, mange ganger at jeg elsket han.
Men kanskje jeg burde ha sagt athan hadde kjempet nok.
Kanskje jegikke sa det fordijeg tenkte at det ville fles somom kjrligheten tapte da.

Jeg var s redd for det yeblikket, men det var det minst skumle med alt. Det var se han ha vondt, det varuvissheten fr, redselen som ikke ville slippe taket.
Og det var ensomheten, endeligheten, etterp, som var verst.

Det vite at foreldre til en liten lyshret engel, sitter ved hennes seng, at de kysser henne god natt, kanskje for siste gang, gjr sforferdelig vondt. Jeg skulle nske at de slapp.At de er redde for blunke, for ikke g glipp av et yeblikk. At de istedenfor velge skole, m ta valg om ta vekk nringen fra den lille kroppen. Jeg er s lei meg for det.

To og et halvt r etter at pappa dde, vet jeg at dden fikk det siste ordet, men jeg ikke lengers sikker p at kjrligheten ikke vant.
Jeg har aldri kjent s mye p kjrligheten som akkurat i de dagene, aldri har den kalde luften fylt lungene mine med s mye kraft som i akkurat disse dagene, jeg har aldri flt meg s takknemmelig for ha akkurat han som min far, jeg har aldri i ettertid tatt noe for gitt.



P sndag ruslet vi til gravplassen ( Vr gravplass, som Una kaller det)
Sjeldent har hsten vrt vakrere enn i r.
Og det er lenge siden jeg har vrt s lei meg som jeg er n.
Og takknemlig, p samme tid.






The Rolling Stones: Angie

BITS AND PIECES.

Jeg liker tenke p denne bloggen som en dagbok. En som Una kan bla i, nr hun blir litt eldre, og kanskje finne noen svar.
En dagbok som kan minne oss p ting vi helst vil huske, men s vi, med tiden, glemmer. En fotodagbok, en samlebok.
Derfor blir jeg lei meg nr tiden ikke strekker til kunne skrive, til dokumentere. Jeg liker dokumentere.
Denne hsten har vrt litt snn. Tiden strekker ikke til.
Hektisk, heftig, men ogs herlig.
Den har inneholdt nedturer, sykdommer, og oppussingsstress, men ogs solfylte dager. Og den har vrt en eksplosjon av farger.
Her er litt av det som har skjedd i august og september:


Sommeren hjemme fortsatte med noen strlende dager...


..og besta p besk.


Vi likte oss godt p asfalten og p jobben.


Men enda bedre i skogen om helgene.


Vi begynte rydde hjemme, de sm.


Og de store. Nrvi var ferdige medrydde, pakket vi alt ned,begynte pusse opp og..


... flyttet til Elgeseter, der vi letet etter Den forsvunne diamanten.


Nana var fortsatt p reise, s vi laget en tegning for fortelle henne hvormye vi savnet henne.


Men vi kunne leke i den Finalebaneparken med fineste Ola og Per.


P en solfylt sndag, mens mannen snekret, dro vi jentene til...


Kulturfusjonen!


Der mtte vi kjre og kjente.


Og solen skinte hele dagen.


Hydepunktet var The Italian Movie Factory. Dans alts.


Og smjentene nt en barnerockekonsert.


Og s veldig plutselig kom september, og denne fine mannen og jeg hadde vrt gift i 6 r.


Leiligheten ble ganske raskt rensket ut. (Det er s lett rive. Ja.)


Og fr vi begynte bygge opp igjen, fikk vi litt etterlengtet kvalitetstid med Guro. Takk!


Fineste Oline og Morten hadde en nydelig bryllupsfest.


Og ellers s bladde jeg meg gjennom en haug med interirblader.


Og gjennom alle bruktbutikkene i byene. Den nye i Kongens gate har masse fint!


Til tider tenkte jeg at livet hadde blitt litt av en oppussings horrorshow og jeg hadde lyst til skrike.


Det var nesten slik at jeg gikk glipp av hstens nydelige farger. Men bare nesten.


For vi fikk besk fra Sarajevo av Selma, Neno og Lamija.


Og innimellom oppussingen, kom vi oss ut.


Og s fylte jeg r. Jeg fikk sang, kake, tegning og roser. Og en krlletang.


Men det store bursdagsbarnet i r var lillebroren som ble hele 30 r gammel!
Og p restaurant Una avsluttet vi denne september.

Hvordan har din hst vrt?

PORTRAIT OF A CHILD, 41/52.



Den lille apekatten vr har virkelig ftt koordinasjoen sin p plass.
S sent som i vr, kunne hun vre noks redd for hyder og klatring, mens n er hun overalt.
Turning i Trondhjem turnforening har nok bidratt med sitt. Andre sm apekattvenner ogs.
Og nr disse to kan kombineres, er det det beste.

Una je postala pravi mali majmun.
Gimnastika i hrabri, mali prijateliji majmuncici doprinjeli su tome.
A jos kad se kombinira prijateljstvo i gimnastika, funkcijonise najbolje.

PORTRAIT OF A CHILD, 40/52.



Una har store planer for sitt nye rom. Det skal vre s rosa som mulig.
Una ima velike planove za svoju novu sobicu. Sto vise roze, to bolje.

FRIDAY GREYS.

Da er de gre skyene kommet.
Senere enn vanlig men ikke uventet. Uungelig, heller. De kommer hvert r. For markere at livet gr. Heldigvis kommer de.

I dag har jeg vrt s heldig at jeg har passet to barn. De har lekt, kranglet, lpt, ropt, de har vrt. Barn.
Samtidig ligger en liten jente for dden og en far deler med omverdenden den siste verdifulle tiden. Kanskje for huske. For aldri glemme. For ikke fle seg alene. For at andre ikke skal glemme. Hvor verdifullt et lite liv er.

Jeg har ikke klart lese om lille Ylva.
Jeg sett min far d. Hver dag som fltes som en evighet. telle hvert sekund i hvert eneste lite minutt. Stillheten. Og smerten. Jeg ville ikke at den tiden skulle ende. Ogs ville jeg at den skulle ende med en gang.

Jeg har Ylva i tankene. Men med et barn p hennes alder og den altfor nre mte med dden, m jeg skne meg selv.
Det minste jeg derimot kan gjre er sende enenkel sms for sttte Sykehusbarn.

Gjr det, du ogs:
SHB TIL 2434-donasjon p kr. 30
SHB1 TIL 2434- donasjon p kr.100
SHB2 TIL 2434- donasjon p kr. 200


To friske og raske barn i sykehusparken i dag. Man m huske p hvor heldig man er. Oftere enn man gjr.

BABY, BABY, BABY...AY YEAH.

video:img6458


Og snn har vi det for tiden. Plesacica Una.

FIX ME.






Vi har det slitsomt. Og vi har det gy. Jeg tror det blir veldig fint.

Napredujemo. Polako. Tesko je, ali je i zabavno. I mislim da ce ispasti sjajno.

nadja

nadja

34, Trondheim

Hei og velkommen til vr lille blogg! Vi er en liten familie p tre, og frken Una p 4 r styrer vrt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er ogs veldig st. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost p sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits