september 2016

ALMOST 37 YEARS AND ALMOST 37 WEEKS.





Dagen før jeg blir 37 år og noen dager før jenten i magen har vært en del av meg i 37 uker. 





Og hvorfor er jeg så glad?
Fordi vi har plukket epler, og jeg vet at jeg får en eplekake til frokost imorgen. ​

THE DAY BEFORE THE DAY. TWO YEARS AGO. WHEN DAYS GET DARKER.



Nå er den her. 
Høsten.
Det er ikke lenger noe tvil.
Islandsgenseren pakkes ut, men hjelper lite, så det fyres i peisen i tillegg.

Den råe, kalde luften skårer seg dypt inn i kroppen og kulden setter seg inn til bein. 

Nettene er kullsvarte, morgenene er mørkere, dagene kortere.
Og som alltid, skjer dette så fort. Nesten over umerkelig, over natten.

Og som alltid, slår det meg i bakken.
Kulden som gjør vondt, og som vekker minner.

Når pappa ble syk, og når han ble enda sykere, var kulden det verste for den spinkle kroppen hans. Den sterke mannen som ble redusert til altfor få kilo og vonde ledd, begynte å lengte etter sommeren med en gang høsten satte inn.
Jeg husker hans siste høst, og hans egen frykt om han kom til å overleve den kommende vinteren. 
Jeg husker at han så gjerne ville flykte vekk, ned til varmere strøk. Til solen. Hjem.
De pleide å gjøre det, min mamma og pappa.
Reise. Nyte. Helt til det siste.
Men ikke den siste vinteren.
Selv om han så sent som i desember, med en eviggående smertepumpe som tynget han rundt halsen uten å ta vekk smertene, fortalte sykepleieren om at han hadde planer om å reise. Ønske om å reise.
Han var så svak, og allikevel så sterk.

Jeg også ville flykte.
Jeg drømte om det.
Få med hele familien min, kidnappe pappa fra sykehuset, pakke han med... skjære vekk det onde som spiste han opp innvendig, og dra.
Dra langt vekk.

Vi dro aldri den vinteren.

Og nå, når høsten slår inn og melder vinterens anmarsj, og bursdagen min nærmer seg med stormskritt, kommer alt dette frem.
Og jeg blir så lite fungerende.
Så paralisert.
Så trist.

Og jeg klamrer meg til de gode tingene, prøver å bryte ut, ta noen valg.
Tar på ullundertøyet under islandsgenseren.
Spiser to eplekaker på rad.
Tillater meg å gråte tristheten ut under en glovarm dusj.
Inviteter mange gode jenter over til meg på lørdag. For å feire livet.

Og til tross for alle forsøk og alle valg, er det bare en ting som ordentlig lindrer.
Småe skritt og varmeføtter som kommer over i vår seng, den lille kroppen som limer seg inn til meg, og hånden som søker min, og det å være tre som våkner opp.
Til disse kalde, mørke morgener.

FRIDAY.

Hei bloggen! 
Nettene mine begynner å bli litt vel tunge nå. 



Masse vonde tanker har fått lov å ta hus i kroppen min, og de vekker meg om natten. Disse handler liv og død, flaks og uflaks, savn, rettferdighet vs urettferdighet, valgets kvaler ... og slike store ting man helst ikke prøve å løse selv eller tenke så mye på. Spesielt ikke om natten. 



Bebas død virker fortsatt ubegripelig og åpner den store savn brønnen. 
Morgenen jeg skulle på min første tidlige ultralyd med Una, for å se hennes hjerte banke for aller første gang, døde Bebas søster Dila, min grandtante og store helt. Hun har hele livet sitt jobbet for barn, som barnelege både i Sarajevo og i Afrika, og det var utrolig trist at hun aldri ville møte Una. Det ble en spesiell ultralyd time.



Nå vokser en annen super-jente ( det er nå endelig blitt bekreftet: det er en jente!) i meg og jeg er spent og ydmyk og fryktelig redd. I natt trodde jeg at fødselen var i gang, men det var bare kynnere som roet seg etter et par timer. Idag skal jeg derfor pakke sykehusbagen. Nå er vi så nærme målet, og forhåpentligvis har vi hilst på dette lille menneske i løpet av kort tid. 



I mens vi venter (og tenker) blir vi underhold av vår superhelt Una. Hun også tenker mye. Og gleder seg vilt. 

Andre ting vi gjør mens vi venter:
- Endelig fikk jeg møte Maren til en middag på Mathallen og fantastisk Tillersk-Motorpsycho opplevelse på Trøndelag teater
- Kari og jeg dro til stoff og stil for å velge ut stilfull stoff, hun skal nemlig sy en babynest til oss
- Jeg jobber siste uken nå, og tenker mye på at det blir rart å gi slipp i så lang tid på en jobb jeg er så glad i
- Jeg følger andre gravide/ nybakte mamma- bloggere, som gir masse gode tips, som Koffeine, Glamourbibliotekaren, Elsa
- Vi ser på dystre serier som Spionen fra London, og fantastiske, men så hjerteskjærende, Happy Valley
- Jeg gleder meg til bursdagen min som er nå på søndag

Blizi se sastanak sa nasom novom curicom, a uzbudjenje, radost, i strah rastu svakim danom. Noci su najgore, jer tada dolaze sve crne misli. Dani prolaze dobro jer superhero Una nas pozabavi. Pokusacemo ovaj zadnji period cekanja ispuniti lijepim dozivljajima. Kao na primjer, slavljenje mog rodjendana u nedjelju. 

VIVA ITALIA!



Nå har mannen vært altfor lenge i Italia, synes vi jentene. Det er på tide å få han hjem.
Og imellom tiden, og fordi vi virkelig elsker Italia, kan vi mimre tilbake til noen av de gangene vi sammen opplevde Milano og Venezia. 



I januar 2011 pakket jeg min røde hatt og tok med bursdagsbarnet til hans bestevenn i Milano. 





Vi bodde hos Lorenzo. 





Hang både på kaffebarer og på barer. 





Så på Lorenzos prosjekter og hilste på hans venner. 











Fant oss en favoritt siciliansk restaurant, som vi ikke ville ikke forlate. 







Men januarlyset fikk oss til å oppholde oss ute fra morgen til kveld. 

Mer fra Milano 2011 turen her. 



Så nå følger vi altså Geirs fotspor, for akkurat nå er han og studentene i Venezia. En by både Una og jeg elsker. 















Kanskje ikke så rart?







Når den har Arkitekturbienallen med utstillinger i Giardini. Og i Arsenale.









Nydelig mat og drikke. 











Og vi i tillegg får ta på oss kjoler, og bo i venezianske palasser med gode venner...







Da er det bare å ta en dans for vakre Venezia!

For flere innlegg fra våre turer til Venezia, kan du klikke deg inn
HER
HER

HER 
HER
HER
HER

HER
HER

Viva Italia bonanza!
Geir se sutra napokon vraca kuci, a mi nismo sigurni da li nam vise nedostaje on ili Italia. Zato se tjesmimo slikama sa nasih putovanja u Milano i u Veneciju. 

PREGNANCY UPDATE, WEEK 30-33.

Good bye week 33, hello week 34.
Nå merkes det godt at jeg er gravid. Det er nesten litt sånn at jeg sier til meg selv at "Nå er det bare å holde ut." Jeg må holde øynene på målstreken. Hvis ikke blir det for tungt. Med andre ord, jeg har sluttet å lese Caroline Berg Eriksen som løper en mil dagen før terminen.

Hvor langt på vei: I slutten av uke 33. 

Termin: Midten av oktober 2016. 

Dager igjen av svangerskapet: Ca 40!!! Er det mulig?!

Hvor stor er babyen nå?
Vi hadde en ultralyd på St.Olavs i uke 30, og da var babyen 13% større enn gjennomsnittet. På sist ultralyd i uke 33, fikk beskjed at babyen er litt over 2 kg, og ca 6% over gjennomsnittet. Altså stor. 

Hvordan har du det?
Er det lov å klage litt? 
Jeg går i støttestrømper fra morgen ti kveld, og har en hvilepuls på 100.
Jeg er litt (mye) grinete. Og skikkelig glemsk og distre.
Bekkenet har virkelig slått seg vrang, og denne gangen sitter smerten foran i symfysen. Det er ikke et sted man har lyst til å ha vondt. Forestill deg å dette skikkelig hardt på en sykkelstang mellom beina... vel,  sånn kjennes det... ca hele tiden. Det er vondt å gå, sitte og ligge. Jeg har fått låne et bekkenbelte, bestilt både osteopat og fysioterapeut time og sover i Bebas silkepysjamas for å kunne snu meg lettere i sengen. Til tross for all silke i verden, sover jeg dårlig.
Jeg tenker mye på fødselen og er redd ting vil gå fryktelig galt. Med alt det vonde jeg har opplevd før, klarer jeg ikke å slå meg til ro med at dette kan gå bra. Tanker altså... 

Mat du elsker? Mat du hater? Har ekstremt lite plass i magen. Så jeg spiser godt men nyter lite. 

Hva drømmer du om? Hvordan sover du om natten?
Jeg sover ekstremt dårlig. Jeg tenker altfor mye, og det er vondt å snu seg fra side til side. Jeg savner å sove på magen. Og når man går en lengre periode på underskudd på søvn blir man jo litt rar. Jeg er blitt 50% sykemeldt nå, og det gjør at jeg kan ta det litt mer med ro om morgenene. Samtidig er det en haug som skal være på plass før jeg tar permisjonen i slutten av måneden. 

Innkjøp: Vi pusser opp rommet, som jeg plutselig fant ut vi sikkert ikke trenger med det første. Vi hadde skikkelig flaks på gjenbruksdagen og fikk med oss så fantastisk mye fint og neste alt vi trengte til den første tiden. Nå må jeg snart sette meg inn i hva som trengs å pakkes i den berømte sykehusbagen. 

Aktivitet:
Det er fortsatt en god del aktivitet, men bevegelsene er blitt endret. Jeg ble faktisk litt bekymret nå en dag. Men alt er i orden. Babyen har lagt seg med hodet ned, og pleier å stikke rumpen langt ut, slik at hele magen buler på en side. Jeg elsker en hver bevegelse, og spark, som ikke lenger kjennes som spark-spark, men som allikevel kan tvinge meg på do midt på natten.

Kontroll: Ultralyd den 10.august overrasket oss alle da morkaken ikke hadde trukket seg. Dette og noen andre omstendigheter gjorde at det i forrige uke ble en ny kontroll og samtale. Morkaken hadde til denne dagen så vidt trukket seg, men jeg får en ny jordmor og legetime allerede neste tirsdag. Disse tingene stresser meg ekstremt opp.

3 pluss de siste ukene?
- At Una virkelig gleder seg til å bli storesøster og vokser så enormt med oppgaven
- At babyinnkjøpene er unnagjort og babyrommet nesten klart, pluss at vi fant et stellebord som jeg liker
- Å få vikar på min stilling, slik at erfaringsoverføring er igang

3 minus de siste ukene?
- At jeg har så lite energi for Una og Geir og de andre rundt meg
- Smerter i bekkenet
- Redsel for at ting vil gå galt

Hva ser du frem imot?
En avklaring om fødselen og at jeg forhåpentligvis kan begynne å kjenne meg trygg. 


Babyrommet malt, listing gjenstår. 

Sad je vec ova trudnoca dobro teska. Sva sreca blizi se kraju. Ne mogu da vjerujem da cemo za malo vise od mjesec dana upoznati nasu djevojcicu.

nadja

nadja

37, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits