september 2014

LATELY.

Siden sist...

Jeg har rukket å bli hele 35 år gammel.

Jeg ble vekket i sengen, fikk servert frokost og fikk gaver, hvor av den fineste var tegningen Una laget.

Jeg har spist så masse kake, blant annet en veldig god en som min kjære mor laget.

Jeg har vært på en inspirerende og lærerik konferanse om bruk av tre, Forum Holzbau.

Jeg har hatt veldig mange fine jenter på bursdagsparty og jeg har følt meg heldig.

Vi har laget masse høyhæl hull i tregulvet.






Ovo se desilo...

Napunila sam tridesetpetu.
Proslavila rodjendan sa Unom, koja me probudila u ranu zoru.
I nacrtala mi divan crtez. Najbolji poklon.
Pojela previse kolaca, izmedju ostalog, dva mamina, predobra.
Bila na interesantnoj konferansi, o koristenju drveta u arkitekturi.
Proslavila rodjendan sa brdom super curu.
I napravila puno rupa u drvenom podu.

WHEN DAYS GET DARKER.



Nå er den her. 
Høsten.
Det er ikke lenger noe tvil.
Islandsgenseren pakkes ut, men hjelper lite, så det fyres i peisen i tillegg.

Den råe, kalde luften skårer seg dypt inn i kroppen og kulden setter seg inn til bein. 

Nettene er kullsvarte, morgenene er mørkere, dagene er kortere.

Og som alltid, skjer dette så fort. Nesten over natten.

Og som alltid, slår det meg i bakken.
Kulden som gjør vondt, og som vekker minner.

Når pappa ble syk, og når han ble enda sykere, var kulden det verste for den spinkle kroppen hans. Den sterke mannen som ble redusert til altfor få kilo og vonde ledd, begynte å lengte etter sommeren med en gang høsten satte inn.
Jeg husker hans siste høst, og hans egen frykt om han kom til å overleve den kommende vinteren. 
Jeg husker at han så gjerne ville flykte vekk, ned til varmere strøk. Til solen. Hjem.
De pleide å gjøre det, min mamma og pappa.
Reise. Nyte. Helt til det siste.
Men ikke den siste vinteren.
Selv om han så sent som i desember, med en eviggående smertepumpe som tynget han rundt halsen uten å ta vekk smertene, fortalte sykepleieren om at han hadde planer om å reise. Ønske om å reise.
Han var så svak, og allikevel så sterk.

Jeg også ville flykte.
Jeg drømte om det.
Få med hele familien min, kidnappe pappa fra sykehuset, pakke han med... skjære vekk det onde som spiste han opp innvendig, og dra.
Dra langt vekk.

Vi dro aldri den vinteren.

Og nå, når høsten slår inn og melder vinterens anmarsj, og bursdagen min nærmer seg med stormskritt, kommer alt dette frem.
Og jeg blir så lite fungerende.
Så paralisert.
Så trist.

Og jeg klamrer meg til de gode tingene, prøver å bryte ut, ta noen valg.
Tar på ullundertøyet under islandsgenseren.
Spiser to eplekaker på rad.
Tillater meg å gråte tristheten ut under en glovarm dusj.
Inviteter mange gode jenter over til meg på lørdag. For å feire livet.

Og til tross for alle forsøk og alle valg, er det bare en ting som ordentlig lindrer.
Småe skritt og varmeføtter som kommer over i vår seng, den lille kroppen som limer seg inn til meg, og hånden som søker min, og det å være tre som våkner opp.
Til disse kalde, mørke morgener.

SUNDAY PLAY DATE.

 













På søndag fikk vi endelig leke i Blomstebyen igjen. 
Det ble mye moro på ungene, og mye god høstmat på de voksne.

FRIDAY!



Det er snart helg! Hurra!

I kveld får vi middagsbesøk, og jeg skal lese i kokebøker nå. Ellers er mannen i Arkitektnytt, jeg jobber på spreng med Trefestivalen (Kom, Kom!) og endelig har vi hengt bilder på veggene. Skolejenten vår trenger all hvile hun kan få, og jeg gleder meg å kose masse med henne. Resten av helgen skal brukes til bare det.

Ha en nydelig dag og helg!

Napokon petak! Planovi za vikend su: maziti se, i pravo se odmoriti. A tvoji?

THE SUN CASTS SHADOWS ON THE WALL, BUT THE FOG IS STILL IN MY EYES.





Merkelig, nydelig tåke la seg over Trondheim idag. I mellom tåkens tykke lag, kunne man så vidt skimte lyset. Og så plutselig, for litt siden, ble alt krystall klart, og solen vant over tåken.
Og min lille jente, hun tegner verdens fineste sol figurer som gjør meg glad. ( Pluss jenter i de mest fantastiske kjoler.)



Jos uvijek sunce. Svaki dan osjeca se kao poklon.

DAGENS. WATCH MY BACK.





For litt siden hadde vi middagsbesøk, og da er det lov å pynte seg litt.
Jeg elsker plagg med åpen rygg, ofte synes jeg at de er enda mer sensuelle enn plagg med en utringning foran. Så jeg tok på noen gamle klassikere den dagen: en stripete body fra H&M, favoritt skinnskjørt fra Gestuz, gullsmykke fra Cubus og nye favoritt øredobber fra Maria Black. Og så hadde jeg på en et par nye sko: Pedro Garcia sine lakk sko. Jeg tenker at de også raskt kan bli en ny favoritt.





Majice sa otvorenim ledjima svidjaju mi se vise od majica sa velikim dekolteom. Pa kada imamo goste, koristim priliku da se sredim. 

MONDAY!

video:img3891


Hurra for en ny uke!
Allerede første dag i uken bød på høydepunkter, middagsbesøk av Guro og Vera, og litt meget etterlengtet tid med bestisen og sjokoladeskåla.
Høydepunkter fortsetter å komme på rekke og rad: Første foreldremøte, første teaterøving i kulturskolen, Geirs tur til Oslo, date med Samra, og middagsgjester på fredag. Så det er bare å samle energi og glede seg, vi liker når vi har mye å gjøre. 

Og ellers:

Hadde vi bodd i Oslo, hadde vi definitivt besøkt Høstutstillingen, med blant annet Marit Justine Haugen sitt sterke verk Coal. Siden vi ikke bod i Oslo, skal vi prøve å komme oss til det tøffe p-huset i Elgesetergate 21 og se Jordi Colomer utstillingen.

Vi skal sjekke ut Thea Hjelmelands album " Solar Plexus" Så sårt og vakkert.

Følge med for nye Fashion Week oppdateringer. Silly tidsfordriv. 

Se ferdig Mad Men, sesong 6. For så å begynne på noe nytt og spennende. (Når vi snakker om spennende, se Honorable Woman. Nå!) 

Vi skal danse. Masse! 

Ha en nydelig uke, du også, og fortell meg gjerne om planene dine.

FROM WHERE I STAND. SUMMER EDITION.


Blue Danube from the sky.


My city from my balcony.


Looking at myself is challenging, but looking at my fathers painting just make me feel like home.


A tiny white boat at Bol.


And finally a beer at the balcony.


Hello stone heart and hello my two hearts. 7 years ago I took this path. 


Hello beachlife!


Hello kiddo! 


Healthy. Kind of.


Funny games. At our Marinero.


Best girls, my girls. Family girls.


Hvar as seen from above.


Theatre in Hvar, showtime.


Market place I.


Market place II.


Easy dining. 


Up in the trees. Almost ready.


Girls just wanna have fun. Pedicure time. 


My and my little cat girl.


A rose. At Ruzas place, Ranch.


Drawings. With details. She is becoming so good.


Reading time.


With a coffee.


This place...


I have to tell you more about soon.


But here we really managed to chill out.


Coffee from a fancy cup. I love coffee.


With Lea and the little ponies, at the beach.


Playing in the shadows at Sutivan.


Pool fun.


My little mermaid. At Tonko and Mirnas at Sutivan.


Best movie of the summer. X-men, Days of Future Past.

And for the end....

The flowers just for you! 



LITTLE FRIENDS. PORTRAIT OF A CHILD, 24/52.



De siste ukene før sommerferien brukte vi på å tilbringe så mye tid som vi bare kunne med Unas lille venner.
Å slutte i en barnehage vi alle tre elsket var tøffere enn vi i utgangspunktet trodde. Jeg hadde hjertesorg i mange uker, før vi fikk sagt farvel. 

Derfor er det veldig godt at skolen til Una og barnehagen er vegg til vegg, og at vi fortsatt klarer å holde kontakt med alle de fantastiske vennene hun har fått i løpet av sine barnehageår. Som disse to sterke, litt sære, men utrolig nydelige, individer, Lilli og Sofia. Som gir. Og inspirerer. 







Sa svojim malim prijateljima.

AUTUMN LIST.



Plutselig har det skjedd en sceneskifte. 
Høsten er her; man merker det i luften, på fargene på trær og bladene på baken. 

Jeg synes alltid at høst er en litt vanskelig årstid, utrolig vakker i det alle farger eksploderer, men samtidig gjør den meg alltid litt vemodig. For fargene, de vil snart forsvinne. Å grueglede seg til høsten, blir riktig uttrykk å bruke for å beskrive mine følelser. Men hvis jeg nå ikke prøver å tenke så langt frem i tid, kan listen med koselige høstting bli riktig så lang og skrytete.

Jeg liker godt:

Grener fra hagen i høstfarger som passer fint i vasene våre.

At dagene fortsatt er lyse, mens kveldene er blitt mørkere og man kan tenne på levende lys. 

 

Å invitere venner på høstmiddager som inneholder gode gryteretter og rød vin. 

Plommepai, selv om siste lass med plommer ble plukket igår. Så jeg ser fremover og sier: Eplepai.

Lykke Li sin kolleksjon for & other stories. Vil ha så og si alt, men kanskje spesielt cashmire gensere som kan holde meg varm fremover.



Levering på skolen er en utrolig hyggelig start på dagen. Høsten er liksom starten på hverdagslivet.
Hurra for hverdagene!

Å ha serieplanene klare. Vi ser nå på sesong seks av Mad Men. Honarable Woman trilleren på HBO- anbefales. Jeg har sett første sesong av Masters of Sex. Og denne høsten skal vi endelig se House of Cards. Elsker disse kveldsdatene foran macen og de å komme meg tett inn i Geirs armkrok og trikke på play.

Sopp! Å plukke. Og å spise.

 

Å gå inn til jobb langs elven. Søk opp #enblåtråd på instagram for å se bilder av hvor vakkert det er.

JABB. Bra tiltak.

Å tenke på at, i år, tar vi vår første høstferie med vår 1.klassing. Vi skal til Ljubljana. Og vi gleder oss. 

 

LAZY SUNDAY.


Freja Beha Erichsen for Inez & Vinoodh for Frame Denim.

Jeg har hatt lyst til å dra meg i sengen hele dagen lang, idag.
Takket være min mamma, fikk jeg vi faktisk sove til langt ut på morgenen, for Una overnattet hos henne. Vi hadde en veldig hyggelig mimremiddagsbesøk Nils og Maren i går, og det satte sine spor.
Så til tross for solskinnet og Turistforeningens mange fristende aktiviteter og KOM DEG UT- dagen, har vi for det meste holdt oss inne og gjort meget lite. Med en skolejente som bombarderes med nye inntrykk hver eneste dag, synes jeg at det er viktig å ha noen helger der man gjør absolutt ingenting. Og så har det vært veldig viktig å legge henne tidlig igjen, hun sover godt allerede nå, så vi slipper "Jeg orker ikke å stå opp!"-hyling om morgenen. For å være helt ærlig, synes jeg at det er litt tidlig for den der. Så vi prøver oss frem med ulike tiltak.

Og for å fortsette i den gode late søndagsånden, skal vi nå se mange, mange, mange episoder av Mad Men, og jeg gleder meg som et lite barn. Og spise rester av gårsdagens plommepai. 

Håper du har en fin søndag!



Mood of the day. Lijena nedjelja. 

PORTRAIT OF A CHILD, 23/52.



Portrett av en mann og en liten dame.
Fra vår tur til Østmarkneset. Flere bilder her.

Prvu sedmicu u juni, otisli smo na izlet ovdje.

PORTRAIT OF A CHILD, 22/52.


Little girl, mini people and big yellow car.

Jeg må prøve å ikke slippe taket på dette årets utfordring, og mimrer idag tilbake til nydelige mai dager med våre venner i Porsgrunn.

ABOUT THE STEPS, HAPPINESS AND TEARS.



Det var en merkelig og vanskelig følelse, det å kjenne sommerfuglene i magen, etter et samlivsbrudd som gjorde meg trist helt dypt inn i sjela. Men sommerfuglene, de var der og tok over, og gjorde hele sommeren og høsten rar, og jeg slet mellom å være på mitt tristeste og på mitt absolutt gladeste om hverandre. 
Tiden gikk og gradvis forsvant tristheten, og jeg tillot meg å si til meg selv at jeg var forelsket. 

Med en gang jeg kunne si det høyt til meg selv, sa jeg det høyt til mine foreldre også. De var alltid fullt deltagende i min kjærlighetsliv, og denne gangen var intet unntak.

Det året fikk jeg min første godt betalte jobb, kjøpte min aller første leilighet, og så hadde jeg fått meg en ny kjæreste. Og ting føltes riktig.
Så riktig at jeg tenkte at dette er kan godt være det.

Neste vår og sommer var nydelige, jeg husker korte bysykkelturer og sene, lyse kvelder, og jeg ble bare sikrere og sikrere i min sak. Vi var ganske forskjellige, Geir og jeg, men vi hadde det veldig fint sammen. Så fint at når enda en ny vår kom, bestemte jeg meg for å fri.
Jeg hadde diskutert det med mine nærmeste allierte, og var fast bestemt. Jeg hadde lyst på en fest. En fest for å feire kjærligheten.

Den våren fikk vi vite at pappa har kreft.
Igjen ble hele min verden rar, bare at denne gangen gjaldt det død og liv. Og enda så forelsket som jeg var, klarte jeg nesten ikke å være glad i det hele tatt.

Beskjeden pappa først fikk, var grusom, men viste seg heldigvis til ikke å stemme. Selv om sykdommen var et faktum, kunne jeg begynne å håpe å ha han i mitt liv litt til, uten å ane hvor lenge.
 
Hans sykdom gjorde meg enda mer sikker i hvordan jeg hadde lyst å tilbringe livet mitt på.
Og det var med Geir.

Jeg fridde den sommeren.
Det var verdens pinligste frieri, men det er en helt annen historie.
Mannen sa ja, og vi bestemte oss til å lage en ordentlig fest sommeren etter.

Når en man er glad i, har kreft, gjelder store deler av livet seg om akkurat det. Sykdommen. Selv de delene, som gjelder noe helt annet, har ved seg en tristhet. Men livet med sykdommen følges også av en forsterket glede. En takknemlighet. For livet. Som kommer som følge av sykdommen. 

I vårt tilfelle, ble det første året pappa hadde kreft, preget av det å bli kjent med sykdommen.
Og av bryllupsforberedelsene.
Det var pappa som var med flere gangen hos Cecilie Melli på jakt etter den perfekte brudekjolen.
Det var hjemme hos mamma og pappa på Rissa, bryllupsskoene og tilbehøret ble prøvd ut. Mamma og pappa var med når vi bestemte bryllupsstedet, og de var med og prøvesmakte på bryllupsmenyen. På mange måter, tror jeg at Geir var takknemlig for at en annen mann kunne ta en del i de avgjørelsene som skulle tas. Og pappa gjorde det med barnslig glede.

Også kan vi spole frem til bryllupsuken. 
Våre nærmeste venner, vår familie, alle de vi er glad i, er ankommet Bol.
Det er sol, det er sommer, love is in the air.
Jeg har det så bra. Jeg er lykkelig. Når jeg ser på bilder av meg selv fra denne uken, er det lett for meg å se. All lykken. Jeg kan se at jeg stråler. 

Men det er en person til som stråler like mye. Min pappa.
Han har det så bra. Og han er så stolt.

Kvelden før, har vi fest på stranden. Og så kommer den store dagen.
Vi har ting vi skal gjøre. Frisør og alt det andre viktige som skjer på dager som denne. Pappa og Geir er ikke en del av dette,, deres jobb skal gjøres senere. Guro er fin, men er mer nervøs enn meg.
Jeg er ikke nervøs. Ikke den dagen. Jeg er sikker i min sak.
Eneste som jeg engster meg for er pappa. Det at han skal hente meg, og føre meg frem til vielsesstedet.

Kommer mine bein til å klare å gå de skrittene med han, kommer jeg til å klare å ikke gråte før vi i det hele tatt setter i gang? 











Agraff er ute og lager vårt seremoni sted, vi har bestemt ruten vi skal gå. Selve stedet er det ingen som har sett ennå. Ivar skal vente på oss med sin fele, og vi skal ankomme fra alleen til de to store trærne der havet åpner seg.

Det er snart tid, jeg ser det på Guro, for hun tar en slurk av martinien for å dempe nervene. Jeg tenker at det er best Guro får litt friskt luft, før det hele startet, så det blir bare mamma og jeg igjen på rommet. Jeg har fortsatt sminken jeg skal legge, og så har jeg en klump i halsen, for jeg vet at pappa også har en.
Vi begynner å få dårlig tid.
Jeg slår nummeret til hans rom, for nå må vi faktisk snart gå, men får ingen svar. 

Jeg venter litt, og ringer igjen. Går ut på balkongen og ser etter han.

Og så banker det kort og tyst på døra. Mamma går, og pappa og jeg er alene.
Han har tatt seg en røyk i smug, jeg kan kjenne det, men sier ingenting, for egentlig er jeg misunnelig.
Han sier at jeg ser nydelig ut, og jeg kan høre stemmen hans nesten briste.
Han sier ikke så mye mer.

Klar? Spør han. Klar. Sier jeg.

Jeg tar han under armen og vi går ut av hotellet.
Vi er litt sene.
Jeg ser Ivar vente på oss, og jeg ser den store gruppen av alle de beste menneskene i vårt liv samlet i ring, i mellom trærne der nede.
Vi går gjennom skogen, vi skal ta til høyre for å gå gjennom alleen. Det er avtalen.
Jeg klamrer meg til pappas hånd men tør ikke å se på han.
Ivar begynner å spille.
Folk ser seg rundt etter oss.
Jeg ser på pappa og ser tårer i hans øyne.
Jeg kjenner mine presse på.
Jeg holder han fast, så fast, i det han skal gå den riktige veien til høyre, og fortsetter rett frem.
Jeg forandrer den avtalte ruten.
Vi kommer til den nydelige hvite sirkelen rett bakfra, overraskende på alle, og stakkars Ivar vet ikke om han skal slutte å spille eller spille ferdig.





Jeg klarte ikke å gå de ekstra skrittene, og høre på de vakre tonene, som vi hadde avtalt.
Jeg var redd mitt blikk skulle møte pappa sitt igjen, og jeg vet at jeg ikke hadde klart å holde igjen.
Jeg hadde smeltet i tårer og det hadde ikke sett vakkert ut.
Så jeg avbrøt det hele.









Det ble en nydelig seremoni. 
Jeg fikk mannen jeg elsker. Og jeg fikk festen jeg ønsket meg.
Jeg tror at jeg gjorde pappa glad. Han holdt en tale som for alltid vil være i mitt hjertet.

Men jeg har angret på at jeg ikke gav oss de ekstra skrittene og de ekstra tårene den dagen.

hits