september 2013

PORTRAIT OF A CHILD, 39/52.




Hvor nydelig har ikke denne høsten vært? Vi har stålet til oss øyeblikk i solen, til tross for oppussingskaoset og alt som følger med det. Bildet er tatt i Ila parken, vår bydels favoritt.

Ova jesen uistinu je divna. Cak i pored renovacije stana, uspjeli smo ukrati nekoliko trenutaka na suncu. Ovo je u Ila parku, favoritu u nasom kvartu. 

WAKE ME UP WHEN SEPTEMBER ENDS.









Denne september har vært så ubeskrivelig nydelig.
Hver dag har jeg våknet og tenkt: Idag, idag kommer det gråe været.. og jeg har heldigvis tatt feil.
Solen har skint i hele september og vi har fått nyte det så mye som oppussingen har tillatt.
I dag hadde vi en nydelig tur på Ladestien, der vi fant en drømmeskog. Og der så vi mange ekorn. Tror du at det var spennende? Vi avsluttet med vaffel og kaffe på Sponhuset.

Og forleden dag, tok jeg lunsjen min ute ved Nidarosdomen. Anbefales på det sterkeste.
Ja, for flere Trondheims opplevelser! Fine Trondheim.

Hvordan har din september vært?







Ovaj septembar imamo nevjerovatnu srecu sa vremenom. Sunce, sunce i jos sunca. Danas smo trazili vjeverice po sumi, a neki dan setali, suncem obasjanim,Trondheimom.

PORTRAIT OF A CHILD, 38/52.





Når alt står på som verst, er det godt å ha en liten jente som er flink å gi kos.

Kad se sve cini crno, pomaze imati jednu malu curicu koja zna da voli. I da to pokaze.

PORTRAIT OF A CHILD, 37/52.



Vi hadde en fantastisk tur til Festningen. Og der fant vi et svært tre.
Perfekt for jenta som liker å klatre i trær. 

Na nasem fantasticnom izletu do Festninga, nasli smo jedno ogromno drvo. Super za curicu koja obozava penjanje po drvecu. Ja Tarzan, ona Jane...

BIRTHDAY KID.



Oh yeah, that´s me!
Elsker, elsker, e l s k e e e r bursdager. Denne blir kanskje ikke helt som planlagt, men elsker den allikevel.

Moj. Danas. Obozavam rodjendane.

PORTRAIT OF A CHILD, 36/52.



Endelig, endelig, e n d e l i g kom nana! Tror dere at vi ble glade?

Napokon, napokon, n a p o k o n nam je dosla nana! Sta mislite, da li smo se obradovali? 

TIPS.

Fra meg til deg, på denne fredagskvelden:

Se på kino: Francis Ha. Det skal, i alle fall, jeg gjøre. Den virker så bra.

Har du begynt å savne sommeren allerede, vil Marias ferievideoer gjøre vondt verre, så vakre de er. 

Hør på: Monica Zetterlund. Gjør at jeg savner Stockholm himla mye.
Og jeg kommer til å se filmen også.

Kos deg med denne linken med nydelige svarthvitt fotografier, via hjartesmil.
Folk var så stilige før, altså!

Kjærleik er også stilig. I svarthvitt. Og i farger. <3

Hvis i Oslo, få med deg Oslo åpne hus, lørdag 21. og søndag 22. september.
Mange perler å besøke, blant annet Regjeringskvartalet

Krim leses bare på ferie, ikke sant? Vel, takket være David, begynte jeg på Kepler i sommerferien, og har nå måttet lese meg gjennom alle bøkene. Vannvittig spennede, og de funker også om høstkveldene, ikke bare i sommervarmen. Jeg har filmatisert hele handlingen i hodet. 

Vær misunnelig på hvor hot fantastiske Hanneli er i forrige måneds costume. 

Prøv nye makeup looks, det skal jeg. Sånn som denne, via ladybirdnest.

Og når vi først snakker fashion og slikt ( Haha, for gjør vi jo så ofte her, eller hva?), liker jeg Vogues Today I´m wearing. Må seriøst få gjort noe med høst garderoben min snart.

Apropos høstgarderobe; jeg elsker strikkeplagg, men kan ikke strikke. Charlotte tipser om flinke strikkedamer, føler at det kan være noe for meg (og Una). 

Ok, det er en ting jeg ikke har nevnt, og det er interiør og oppussing. Jada, vi pusser opp og jeg blir litt gal. Interiørtips fra dere mottas med takk, nå er det kjøkkenet som skal på plass.
Og alle andre høsttips, kom med de, setter utrolig pris på hver og en!

P.S. Jo, en ting til:  Ikke glem å forundre deg over høsten og se godt etter hvor vakker den er! 

Zelimo gledati Francis Ha. 
Uzivamo u Marijinim filmovima, joj vec mi nedostaje ljeto.
Slusamo Monicu Zetterlund.
Ljubomorni smo na Hanneli i zelimo novu jesenju garderobu, otprilike kao ovu.
Da smo u Oslu, otisli bi gledati arkitektonske bisere, koji su otvoreni za javnost ovaj vikend.Strasno nam se dopadaju crno bijele fotografije. Ljubav bez boje beskrajno je cool.
Strasno nam se dopadaju i pletene stvari, ali ne znamo plesti.
Citamo  Keplera, strasno je uzbudljivo.
Zelimo isprobati nove make up look-ove.

..Renoviramo stan, ali o tome jedan drugi put...

ME AND YOU, BABY. ME AND YOU.



For noen uker siden leste jeg en artikkel om hvordan foreldre med ett barn føler seg mobbet. Idag skrev Sussane Kaluza om den beste gaven en kan gi sine barn. Begge gjorde at jeg ble lei meg.
Jeg har bare ett. Barn. 
Grunnen til at jeg har valgt å ikke skrive om dette tidligere, er fordi den historien ikke bare er min, den er også Geir sin. Og kanskje litt Una sin.
Jeg har muligens vært redd for at folk skulle synes synd på oss (Jeg hater tanken på at noen skal synes synd på meg! ) eller at folk skulle komme med (velmenende) råd, som jeg ikke orket å høre på. 


Una kom til oss i slutten av 2008, 04.desember, kl.11.10. Den første kvelden vår sammen, ble jeg forelsket. På ordentlig. Det tok meg noen få timer å elske henne av hele mitt hjerte, og de kommende nettene pleide jeg å stirre på henne i timevis og høre på den rolige pusten hennes. Ikke fordi jeg var redd, men fordi jeg var starstruck og det var så magisk.  

Som gravid, derimot, var jeg håpløs. Med komplikasjoner og en livslang, innebygd frykt for at noe skulle gå galt under fødselen, var graviditet en skrekkblandet fryd. Mest skrekk, egentlig. Da hun kom, deirmot, var all frykten borte.

I motsetning til flere av mine venner, er ikke jeg den store planleggeren. I alle fall ikke når det kommer til familieforøkelse, sykluser, fødsler og barnehageopptak.
Graviditeten med Una ble oppdaget da jeg var på en tilfeldig legekontroll den 01.april, og jeg var helt sikker på at legen tok en aprilsnarrspøk på meg.

Så kontroll, det hadde jeg ikke, akkurat.
Noen plan for hvor stor familien vår skulle bli på sikt, hadde vi heller ikke.
Det fins jo folk som vet hvor stor aldersforskjell mellom søskene de ønsker seg i en alder av 15 år og som planlegger livet sitt etter det. Det finns folk som vet hvor mange barn de må ha for å føle seg komplette. Vi er ikke en av de. Vi var bare så utrolig glade over å ha fått en så nydelig jente som overrasket oss hver eneste dag.

Derfor ble vi sjokkerte da graviditetstesten sommeren 2010 viste et tydelig kryss. Jeg kjente at noe var annerledes, den siste uken i Kroatia, men ventet med å ta testen til vi kom hjem. Jeg husker at vi la oss i sengen den kvelden, overrasket og mest av alt glade. Jeg husker at jeg rakk å tenkte at Nå, nå kommer livet vårt til å forandre seg. Igjen.

Men så fikk jeg en dårlig følelse. Ingen blødning, ingen fysisk tegn, bare en følelse. En følelse om at noe var galt, som etter flere uker med undersøkelser, desverre, viste seg til å stemme. Og etter det, bar det til den første utskrapingen, som man så fint kaller det. Det er et lite kirurgisk inngrep, et inngrep som min kropp reagerte veldig dårlig på. Jeg var i dårlig form flere uker i ettertid. Så når formen omsider tok seg opp, ble jeg bare så utrolig glad over at at ting endelig var avklart, og veldig klar for å komme meg videre i mitt liv.

Jeg tror ikke at jeg, noensinne, rakk å bli ordenlig lei meg, for jeg hadde lest meg opp på statistikk og viste at slikt kan skje. 
Ikke lenge etter dette ble min pappa skikkelig syk. Timene, dagene, ukene, månedene som fulgte ble vonde.
Det lille overskuddet jeg hadde brukte jeg på Una, jeg prøvde så godt jeg kunne å fungere i hverdagen og på jobben, mens jeg egentlig bare ville tilbringe all min tid på sykehuset. 
Selv i dag, når jeg tenker tilbake på den tiden, får jeg lyst til å skrike. Jeg følte avmakt og frustrasjon, og vi kjempet en kamp vi ikke kunne vinne. 
Min pappa sovnet fra oss 18.februar 2011.
I månedene som fulgte kjempet jeg med å holde pusten min i gang.

Så noen familieforøkelse sto ikke akkurat på agenda.
På dette tidspunktet startet de fleste rundt oss på kull nr. 2, og jeg fanget meg selv i å tenke "Stakkars Una, hun har ingen søsken". Folk hadde også begynt å hinte og å spørre om dette; ikke uventet og heller ikke særlig irriterende; og jeg svarte, så ærlig som jeg kunne, at vi trengte mer tid. Til å komme oss til hektene. At jeg hadde nok med å være frisk for den lille familien jeg hadde. 

Høsten 2011, tenkte jeg at Ok, kanskje nå. Vi kan prøve. Og raskere enn planlagt gikk drømmen i oppfylelse. Så raskt at det aldri falt meg inn å ta en graviditetstest Jeg var i så uffatelig dårlig form uten å vite årsaken. Så begynte jeg å blø. I ukevis. Først på juleaften i Hardanger tok jeg en test. +  - viste den. Ikke igjen! - tenkte jeg.

Jeg var skuffet og fryktelig redd den jula, men jeg holdt ut, og tilbake i Trondheim kom vi oss endelig til sykehuset. Flere nye uker i uvissthet fulgte.
Og så sprakk egglederen min.
Legene hadde ikke sett en utenomlivmors graviditet og jeg våknet midt på natten av ubeskrivelige smerter. Jeg ble hasteoperert; blødning i buken, utskraping, hele pakken.
Så kom den dårlige formen, igjen. Verre enn sist.
Og ja, akkurat da syntes jeg synd på meg selv. Selvfølgelig var jeg lei meg for at graviditeten gikk i dassen, men mest av alt var jeg lei meg fordi jeg ikke kunne være den jeg ville; for Una, Geir og familien og vennene mine. Og jeg ble redd. Livredd. For å prøve igjen.

Folk spør.
Om dette.
Når kommer søsken?

Og jeg kjenner muligens på at det forventes. Av meg, av oss. Å lage en kjernefamilie og skaffe jenten vår søsken. Av og til kan jeg bli lei meg over at det ikke ble slikt.
Når Una var 3 år, ønsket hun seg en liten bror eller søster. Nå ønsker hun seg en hund.

Det som plager meg mest, er tanken på at noen kanskje synes synd på Una. For det er det virkelig ingen grunn til. Hun er frisk, elsket og omgitt av folk som vier veldig mye av sin tid bare til henne.
Ja, det gjør hun sikkert uffatelig bortskjemt og hun tror at alt kretser rundt henne.
Men hun er også snill og empatisk og god. Hun er kompleks, som vi mennesker ofte er.
Med et søsken ville hun helt sikkert blitt annerledes, men ikke nødvendigvis bedre.  Bare annerledes.

Jeg blir glad over å høre om andres graviditeter og jeg leker med små babyer uten å dø av misunnelighet. 
Det plager meg ikke at folk spør, selv om jeg av åpenbare grunner verker har tid eller energi til å fortelle hele denne historien til svar.
Så jeg smiler tilbake og sier Snart...Kanskje.
Jeg tror de færeste spør for å være slemme, for å såre eller fordømme. Folk flest er kjempe snille.
Det er meg selv jeg blir sint på. Skuffet over. Som når jeg hører hvordan jeg rettferdiggjør det at Una er enebarn, som om jeg skylder noen et legitimt svar. Eller når jeg føler at jeg blir sett på som mislykket, siden jeg ikke har født flere barn. Mye sitter i mitt hode.



Lillebroren min kunne jeg aldri vært foruten, og to barn har alltid virket som det riktige for meg.
Så hva når to barn ikke blir en realitet? 
Selvfølgelig har jeg noen skikkelig gråe dager, og selvfølgelig tenker jeg at jeg skulle ønske at ting hadde blitt anderledes. Jeg snakker heldigvis med mine nærmeste åpent om dette. Når jeg en tung høstdag nevnte enebarnproblemet for min mor, så hun bare strengt på meg og sa: Det ble jo et menneske av meg også, eller hva?

Hva skjer nå? Videre?
Jeg tenker at dersom man ønsker seg barn, finnes det måter; utveier. Flere.
Utrolig flinke leger på blant annet Medicus tar analyser, og følger opp, offentlig helsesystem tilbyr prøverør til par som har prøvd å få barn uten å lykkes, og det finnes mange, mange barn i verden som trenger et nytt hjem. 

Hva fremtiden skjuler for oss vet jeg heldigvis ikke. Jeg prøver å ikke gruble så mye på det.
Når så disse tunge dagene kommer, husker jeg at vi allerede har en nydelige jente. Og at et barn slettes ikke er en selvfølge. 

Og når jeg ser på bilder av barn som blir gasset i Syria, blir livene våre satt i perspektiv.
For vi kan godt ønske oss mye mer, eller bli deprimert over at ting ikke ble akkurat slik vi håpet, men fy søren, så heldige vi egentlig er.

PORTRAIT OF A CHILD, 35/52.



Enda en uke. Enda en tur. Denne gangen var vi på skattejakt. Blue gold.

U potrazi za plavim blagom. Jos jedna ekskurzija, jos jedna sedmica.

PORTRAIT OF A CHILD, 34/52.

Med bestas kikkert i hendene og på toppen av Geitfjellet, smilende og glad. Dette ble desverre en av de (altfor) få turene vi fikk tatt i høst.  

Sa bestinim durbinom u rukama, i na vrhu planine, zadovoljna i nasmijana. 

SUNNY DAY.

Høsten kan helt utvilsomt være helt ubeskrivelig fin. Denne september har vært akkurat det. Med tempraturer som fikk mange til å snakke om indian summer og fargene som plutselig eksploderte.
Desverre har helsen vært, alt annet, enn fin, men sånn er også høsten litt, ikke sant?
Derfor var det perfekt da mannen sa: Nå tar vi en en utflukt!
Vi kom oss til Festningen på en heeelt vanlig ettermiddag og fikk nyte solnedgangen.
Det anbefales på det sterkeste.

Jesen je preljepa.
Kad sunce sija jos uvijek jako i temprature podsjecaju na one ljetne, a boje okolo kao da eksplodiraju.
Nazalost, jesen je isto tako i vrijeme gripa. Mi smo vec nase odbolovali.
Prosle sedmice, izvukli smo iz svakodnevnice, i pobjegli na izlet. Tek tako, jedno obicno popodne. I divno se proveli.



Fargene om høsten, altså. Gjør seg spesielt godt mot en knallblå himmel.


Destinasjonen var fantastiske Festningen.


Vi er altfor sjeldent der. Til tross for at jeg liker meg så godt der.

 
Vi fikk med oss solnedgangen. 


Og det fantastiske lyset over Midtbyen. 


Tegneblokken og blyantene var, selvsagt med, for å forevige utsikten. 


Flere enn oss hadde tatt turen hit, denne tirsdags ettermiddagen.


Blant annet disse to, under det store treet... Jeg tenker på at det sikkert hviskes noe hyggelig...


Og når de forlot spoten, løp vi dit og overtok.


Og klatret i treet og disset i vei. Lykke!!!


Ja takk til flere utflukter på helt vanlige dager!


Tusen takk Geir og Una, for en fantastisk tirsdagsettermiddag. Elsker dere!

(VALG) DAGENS 09092013.






Hei. I dag er en viktig dag, og jeg håper at du har gjort plikten og brukt stemmeretten din. 
Jeg gjorde det rett over klokken 9 i dag tidlig. Iført Bebas, min bestemors, ullbukse og silkeskjorte.

Godt valg!

Election day! Danas glasamo. Od glave do pete obuceni u Bebinu garderobu.  

JE T´AIME.

Idag har vi bryllupsdag! Den sjette. Jeg føler meg veldig heldig, hver eneste dag.
Og igår fikk vi feire kjærligheten, Oline og Morten, på ordentlig, til sent på natten. ( Husker du Olines eventyrlige bridal shower?)

Jeg elsker, elsker, eeeeelsker bryllup. I år var vi så heldige til å oppleve hele tre.
Så for å feire kjærligheten, tar jeg dere med på tur til nydelige Lutry, og til (enda mer nydelige) hovedrolleinnhavere ved navn Nina og Jørgen. For alt var som tatt ut av en film. Følg med!


Se bare det kysset! Men før de kom så langt, skjedde dette:


Hele Lutry var ikledd i hjerter.


Og gjestene samlet seg foran byens lille steinkirke. Det var mange kjente og kjære ansikter å se.


Jeg var så glad av å være med det forrige brudeparet, Siri og Amund.


Kirken var like fin inne og spenningen steg mens vi ventet på bruden.


Og når hun kom, ble alle trollbundet. (Nina leker ikke brud, altså!) Major tårer-i-øyne øyeblikk.


Selv Oda klarte å sitte helt stille gjennom hele vielsen.


Og etter det obligatoriske bildet med presten, kunne fru og herr endelig kline.


Vi ropte: Hurra! ( Og jeg lurte på om dette blir neste par ut?)

 
Vi blåste bobler og tok bilder.


Så mange av mine favoritt mennesker var samlet på et sted, blant annet Julie. (Joile, som alltid)


Jeg hadde pyntet med knallgul Lavin og vintage kåpe.


Men ingen var nydeligere enn Oda. (Okey da, kanskje bruden selv... Neida, selv ikke bruden)


Men før bryllupsfesten kunne fortsette, måtte vi øve...


Kall oss gjerne Las Ketchup II.


Jeg vet ikke hva gutta kalte seg, men de var fine.


Landskapet, været og slottet var heller ikke så verst.


Men mest eventyrlig av alt, var brudeparet! Sukk.


Jazzbandet spilte Ninas toner.


Alle Ninas venner var samlet, Kathrine og Silje var de nydeligste forlovere.


Og Nina smilte ubeskrivelig vakkert.

ø
Vi skålte.


Og var så glade. Og så forflyttet vi oss inn.


Maten var utsøkt.


Og brudeparet var ikke de eneste som fikk svinge seg på dansegulvet.


For festen varte, i kjent Nina og Jørgen stil, til altfor sent. Men akk, så bra vi hadde det! Som i et ekte eventyr.

(Og her er sangen for Nina, the one and only. med melodi av Asereje, Las Ketchup)

Engelte og musefletter
Matos kjole og støvveletter
Herregud, så feil vi da tok!

Korte skjørt og glitterstropper
magetopp og struttepupper
var nok heller mere din look.

Du er tøffe, kule, pene Nina
Du er alltid nattens diva
Vin og jazz og mat vil alltid fenge

Klokka tikker sent på natten
Med Nina så går alltid praten
Noen ganger også litt for lenge

Vi vil sove!
Hun har lakenskrekk
Vi vil soooove!

ref.
Hun vil briljere, sjokkere, diskutere
Og vi må akseptere, levere, imponere,
så hun kan snakket mere og servere mere vin

Du prøvde deg på brett og ski
men der fikk du ikke gli
På afterskien var du dronning

Jeger og badekar,
badstu i glade lag
Du jaktet på en ind.øk siv.ing

Jørgen du ville ha
uansett hvilken dag,
han tok deg med storm i ryttergangen

Elskere i en fei
Alt er gått deres vei
Dere har to små søte sammen


Jørgen er mannen,
den store hannen,
ingen annen

ref.
Du kan sjarmere, prestere, kokkeligere,
alltid harmonere, dandere og møblere,
vi lar oss imponere av din gjennomførte stil

Vi vil marsjere, vrikkere, bailere
og bare danse mere, danse mere, danse mere
Nå skal vi feire dere helt til slottet ramler ned.)
nadja

nadja

35, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits