september 2012

THE SKY OVER ME.

 



Una, disser i Ilaparken:
"Jeg må ha mer fart! Meeeer! Faaart!
Jeg vil helt opp til himmelen!
Jeg vil helt opp til dedo.
Jeg blir stille.
Hvor mye fart tror du jeg trenger før jeg kan se han?
Jeg vil opp til dedo! Mer fart!

Una, leker med hestene sine, og disse hopper høyere og høyere:
"Jeg skal kaste de helt opp til dedoen min.
Jeg blir stille.
Likte han hester?"

Una, på flyet til Venezia:
"Mamma, mamma, se der! Der er himmelen!
Men hvor er dedo? Hvilken sky bor han på?
Jeg blir stille. Jeg kjenner en tåre presse seg på. Se ut, så fint, sier jeg.
Men hvorfor kan jeg ikke se han?"

Alle disse spørsmålene.
Alle disse tankene i det lille hodet. 
Så overraskende stort savnet hun kjenner på er.
Kanskje smitter mitt savn over på henne. Kanskje husker hun litt, kanskje er det bare en følelse hun bærer på. Av å bli elsket av en som forgudet henne over alt i hele verden. Av å ha en bestevenn.
Jeg klarer ikke å besvare disse spørsmålene og jeg klarer ikke å forklare henne hvorfor han ikke er med oss. Jeg prøver, men kommer til kort.  Blir stille. Redd for å si noe feil. Redd for å skremme henne ved at hun ser meg gråte.
Hvordan forteller man en treåring om døden?
Kanskje det er like greit å tro på himmelen?

Bursdager er tøffe. Veldig tøffe. I min familie har vi hatt to den siste uken.
Jeg går sjeldent til gravplassen.
Denne uken gikk jeg.
I høstsolen, tenkte jeg plutselig som Una, "Tenk hvis han ser meg nå!"
Ville han likt blomstene på graven sin?
Ville han hatt lyst å tørke av tårene mine?
Ville han klemt meg hardt, og hvisket: Gratulerer med dagen, lille venn?
Han ville nok klemt meg.
Hva om han plutselig sto der og ventet på meg?
Også tenker jeg fort på at jeg holder på å bli gal, og jager tankene vekk. Og istedet hører jeg på musikk som får meg til å gråte og drikker vin om kvelden etter at Una har lagt seg.  





Una stalno govori da je njen dedo na nebu. I da je gleda.
Ljuljajuci se na ljuljaci, zeli da se ljulja jos vise(!), jace(!), ne bi li dosla do dede.
Leteci avionom, pita me zasto sad ne vidi svog dedu, kad vec letimo nebom.
Toliko je puna pitanja,, i toliko je puna neke svoje jednostavne djecije logike, a opet toliko boli vidjeti koliko joj nedostaje. I tako je iznenadjujuce.
Mozda se moja tuga, preslikava na nju, iako nikad ne placem pred njom.
Mozda samo u sebi ima neki jak osjecaj da je bila voljena.
Od nekog koga vise nema.
Voljena do neba.

BROTHERS, SISTERS AND THE REST.



Helgen kan best oppsumeres med disse 4 bilder.
Søskenbarn og søskenkjærlighet.
Og sol!
Det var så fint!






Trondheim, 21.09.2012, Amund og Siri på besøk fra Bergen.

FRIDAY!



Ha en fin en!
Zelimo vam suncan petak!

AUTUMN SUN.

Jeg har vært i skikkelig dårlig form de siste dagene. Migrenen har slått inn for fullt og ikke villet gi slipp. Men imorgen er det fredag og snart kommer helgen, og jeg håper, håper, hååååper at jeg slipper å ha mer vondt. Og så håper jeg at solen vil skinne.
På meg.
Og oss.
Og deg!








Ilaparken, med Amund og Siri, 22.09.12.

LITTLE BROTHER. BIG LOVE.



Men nå er det bare ett år til selveste lillebror blir 30.

Blize se tridesete i malom bratu.

3XBIRTHDAY. ON INSTAGRAM.


Blåe ballonger. Rosa lys. Og gode klemmer.


Trommebursdagssang.


Gave! Ny ullkjole fra Sonia Rykliel fra Shine. Nå kan vinteren bare komme.

@nyveibakken

1. Plavi baloni i roza poljubci.
2. Rodjendanska pjesma.
3. Nova haljina od Sonie Rykiel. Nek zima sad samo dodje.

PIAZZA SAN MARCO.






















Venezia, august 2012.

BIRTHDAYGIRL.STILL.






"Mamma, du må sove lenge, lenge, leeeenge imorgen. For vi må blåse ballongene og pynte!"
Så opprømt. Og så plutselig så stille!
"Oooops! Å nei! Det skulle være en hemmelighet!"

Fine, fine Una. Jeg har aldri sett henne glede seg så mye til å feire en bursdag. Heldig som jeg er, så var det min bursdag. Det er fortsatt min bursdag idag. Hurra!























Tusen takk, den lille familien min. Når bursdagssangen blir fremført med stor innlevelse og med skikkelige trommeslag, da må man gå inn i det nye året (33.året) med smil om munnen. Yes! P.S.Gleder meg å vise dere hva jeg fikk i gave!



Rodjendanske pjesma izvedena uz punu koncentraciju!

KARI-ANNE & JOHANNA.







Nydelig! Helt utrolig nydelig! Foto Kari- Anne Toth.

BITS+PIECES.

Fighting the fall depresion with...


Plommer på treet.


Plommer på kjøkkenet.


Ny plante; farvelgave fra våre kjære naboer, som ikke er våre naboer lenger.


Nye filmer i filmhyllen. Drive må være fjorårets sterkeste film. Skikkelig gåsehudopplevelse. Se den!


Ligge i vinduskarmen og se på filmer.


Geir sine røde sokker.


Og Unas nye, røde sko.


Bekjentskap med nye magasiner.


Sirkler. På Ila.


Små fine venner på besøk. Sofia.


Og store og små på søndags-pizza-besøk. Fineste Beba og Attramadal Einbus.


Turer i nabolaget.


Mosen på veggen.


Rødt og grønt. I sollyset.


En ny, fin venn i vinduet.


Kunst og søndagsjazz (og vafler) på Ila Brannstasjon.


Fine, fine Maren. Endelig på besøk.


Med dip dyed hår og fantastiske nye Isabel Marant jakke.


Geir sitt (masse!)hår. Og Geir sine matlagings evner.


Som resulterer i noe som dette. Bouillabaisse. Mmmmm...


..Som spises i fint selskap. (...Denne fantastiske kvelden resulterte i en meget morsom bestilling av en ny utenlandsk tur...!!! Tiiil???? En tur er vel noe som i seg selv hjelper på høstdepresjonen.)

...Sa sljivama, dobrom klopom, novim cvijecem, jesenjim bojama i dnevnom svetloscu, drecavo crvenim carapama i cipalama, novim filmovima za jesenje veceri, posjetom jedne specijalne, mlade dame i malim i velikim prijateljima.

HEI!

Photobucket

FAMILY PHOTO, SPLIT, 040812.



God helg!

EASTER 2012.


Mens jeg hadde en jobbe-by-påske, dro Geir og Una..

 
...til fantastiske Hardanger.


De kjørte med båt...


og i bilen til onkel Knut Erik.


På Løyning ventet lille Isa med tante Siri, Amund, Ingvar og besta Ingunn.


Anve også kom på besøk.


Om dagene gikk de på tur, slo opp telt og det snødde.


Tente bål.


Og møtte andre hyttefolk som også ville lete etter påskeegg.


Tre generasjoner Løyningsjenter! Fine!


Det gøyeste var nok å bade i badekaret med søskenbarnet Amund.


Og nå er det ikke  lenge til vi ser Amund igjen. Vi ser han faktisk idag for han kommer på besøk! Hurra!

DAGENS, O20912.






Unas kjole er helt ny, sydd og kjøpt til en billig penge i Venezia. Super søt gammel dame sto for kreasjonen, og på kjøpet følgte både godteri og klem og kyss. Liker kjolen så godt.
Liker min også veldig godt. Den er fra Vero Moda og verken klem eller godis følgte med, men det får så være. Sandalene er i neonrosa og fra See by Chloe.







Venecija je bilo vrijeme za haljine!
Unina skroz nova, kupljena u Veneziciji. Uz nju su pratili poljupci i slatkice slatke, stare tete sto ju je sasila. Nije losa, zar ne? Moja je iz Vero Mode, a ni bomboni, ni poljubci nisu bili dio deala.

FROM ABOVE.
















2009. Tenk så liten stoooore Una en gang var. Og så søt, tør jeg nå påstå.

Nesten helt uffatelig og uforståelig at det lille menneske ikke alltid har vært der. At hun bare entret livene våre den desembermorgenen og forandret livene våre så grundig.

Una er veldig opptatt av å være stor for tiden. 
Jeg spiser egg!
Jeg sover hele natten i sengen min!

Påstår hun selv. Jeg vet ikke om jeg kan si meg enig.
Snart kommer jeg til å bli like stor som Sofia i barnehagen, (Sofia er forresten 4.5 år gammel) og da skal jeg spise grønnsaker også. Full av logikk.
Hun er altfor spent til å få ro til å sovne om natten, for det er om natten hun vokser. I følge henne selv.
I natt så drømte hun. Og gjennfortalte drømmen. Det var rart!, sa hun.
Det er utrolig mye rart som foregår i det fortsatt lille hodet for tiden.

For selv om hun er stor, er hun fortsatt min lille. Selv om hun er fryktløs, blir hun kjempe redd Cruella De Ville. Selv om hun påstår at hun sover i sengen sin natten lang, kommer hun krypende til oss og vil holde min hånd, akkurat som når hun var baby. Hun er fortsatt flink til å danse. Kan bare skrive A og U og aldri N. Hun hører ikke etter, når vi prøver å lære noe bort, for hun vet som oftest best. Hun er veldig opptatt av mennesker og av å ha venner. Hun er rettferdig, når det passer henne. Hun har lært seg både forhandlings og hersketeknikker. Hun er utrolig morsom, synes vi.

Morsom, men også utfordrende.
Den lille damen har en  utrolig sterk vilje. Hun er urokkelig og prinspippfast. Så bestemt! Hun vil sjeldent innrømme at hun tar feil. Av og til låser det seg fullstendig for Una, og da må vi bruke masse krefter, mye mer enn vi har, for å få hun til å glemme viljen sin. Sterk vilje er bra. Jeg er nesten misunnelig. Jeg er en diplomat, jeg finner kompromisser, Una er dårlig på akkurat det. Kanskje lærer hun med tiden. Av meg. Kanskje lærer jeg av henne.  

For selv om det kjennes som om hun alltid har vært der, har vår fellesreise akkurat begynt..Det skal bli lærerikt. Og det skal bli morsomt. Det er bra å slå følge med noen med egne meninger.


2012.

MONDAY!

...med blanke ark og fargestifter til...







Nasiljite vase olovke, ponedjeljak je! Novi pocetak!

I KEEP ON FALLING.















For noen uker siden sprang vi i gresset. En ivrig liten jente strekte seg på sine tær får å nå opp til grenene og plukke de grønne bladene.
Nå skal de snart begynne å falle. Helt av seg selv. Kanskje de allerede har begynt. Å falle.
Høsten, vet dere.
Da verden blir varm og før vinteren tapper den for fargene.
Høsten. Så vakker.
Det henger en spenning i luften om høsten. Det er ikke bare kulden. En forventning nesten. Kanskje henger det igjen etter alle år med skolegang, tanker om en ny start, nye muligheter, nesten sommerfulger i magen. Men så kommer mørke, regnet som ikke slutter, sommerfulger flyr av gårde, eller dør de i kulden? Den første forkjølelsen er allerede her.

Jeg har tusen og EN tanke i hodet, og er tom på samme tid.

Så jeg må legge en plan. En slagsplan.
Ikke bli tom, ikke gå i hy.
Jeg må holde på spenningen. Åpne øynene for å se høstens eksplosjon av farger. Jeg må lese nye bøker, se nye filmer, synge av full hals til god gammel musikk. Tenne lys når mørke tar over. Oppdage nye tesmaker. Snakke med min venn som jeg savner. Mine venner; omgås med de; Kom over! Bruke mye tid på det nye gule badet vårt, og bruke mye tid på å skrive tale; kanskje slå sammen disse to og skrive på badet. Ta tak i alle de spennende oppgavene jobben byr på. Ikke være redd.  Jeg må kose meg masse. Og kose masse. Jeg må forelske meg i høsten på nytt.

Har du tips til film, serier til lange kvelder som jeg kan se med kjæresten, gode bøker, ting å finne på om høsten, kom med de! Det trenges og settes pris på.
Jeg begynner kampen mot depresjon ved å få en nydelig jente på besøk i morgen.
Det blir bra åpning, det.



FAMILY PHOTO, VENEZIA, 020912.



En dag regnet det i Venezia også.
Det gjorde ingenting, for vi var sykt lykkelige.
Litt sånn som denne dagen her.

Jedan dan, utekla nas je kisa cak i Veneciji. Ali nije nam smetalo, jer smo bili skupa i bili smo sretni. Bas kao i ovaj dan.





THE GRASS WAS GREENER. THE LIGHT WAS BRIGHTER.






August 2012. High Hopes, Pink Floyd.

MAMMA!

Straks kommer min mamma hjem etter to ukers ferie, og jeg er så utrolig glad for det! Juppi!

Uskoro se moja Meca vraca kuci, ja sam presretna zbog toga. Jupi!


foto: 2009

ORANGES. BLUES. AND IN-BETWEENS.





























Sommer 2012. Instagram.

VENEZIA. ON INSTAGRAM.


The sky.


Lion at San Marco.


All these churches...


Oh, Venice, You are beautiful.


Old friends. Make me think of mine.


On the way to Biennalen.


Our palace.


Our ceiling.


The lamp.


Murano, I guess.


Little girl. Big room.


Doesn't scare her at all.


A boy with a rabbit.


And a zebra on a wall.


Great wedding anneversary at Paradiso Perduto. Late night.


Don't let the light in.


Ok, let the light in.


And play some funky music, white boy.

THE HANDS.

Jeg satt der og holdt hånden hans.
Strøk den.
Jeg turde ikke å se på han. jeg turde ikke å prøve å få øyekontakt.
Jeg ville ikke, for jeg var redd at det var for sent.

Han hadde ikke snakket til oss på et døgn eller så.
Smertene gjorde at de eneste lydene som han kom med, fikk meg til å tenke på et skadet dyr.  

Han så fremover. I det fjerne. Han hostet fælt.
Modige mamma snakket til han. Prøvde å hjelpe han med hoste.
Feige meg, jeg holdt bare den fine hånden hans.
Så ikke opp.
Sa ingenting.

Hele han var blitt til en annen. Øynene hadde vokst, resten av han hadde krympet.
Men hendene er det som forandrer seg sist.
Hendene var nesten, nesten slik de pleide å være.

De var mitt holdepunkt, de var mine pappas hender. 

Jeg elsket hendene hans, selv etter at jeg fylte 30, kunne han ta hånden min i sin, stryke den og kysse den og si Lille jenten min. Han var så flink med å gi.

Nå strøk jeg hånden hans.
Og den var så varm.

Jeg fant trøst i det.
Noen hadde fortalt meg at døende mennesker blir så kalde på hender og føtter i dagene før døden inntreffer. Varmen i hendene hans gjorde at jeg klamret meg til håpet. Natten før, da jeg i 2-tiden skulle forlot han og mamma på rommet i enden av sykehuskorridoren, var føttene hans iskalde. Jeg gikk ut i februarnatten og gråt. Tårene frøs nesten fast.

Jeg tenkte at nå klarer han ikke mer av dette, samtidig som jeg kommer ikke til å klare å puste når han ikke er til.

Dagen etter kom solen frem.
Den skinte gjennom det store vinduet; for vi hadde trukket gardinene til siden; på de knallgule rosene mamma hadde kjøpt inn.
Planen min om å dusje når jeg kom frem til sykehuset ble avbrutt, hosten hans gjorde at jeg skjønte at jeg bør la vare.

Telefonen ringte. Guro. Jeg slo av lyden. Meldingen tikket inn: Jeg vil bare vite at alt er ok. Jeg visste at ingenting var ok. Det gjorde vel hun også. Jeg svarte ikke.

Sykepleierne gikk omkring i rommet. De gjorde sikkert bare jobben sin. De irriterte vettet av meg; smilende, trøstende, forberdt  for øyeblikket. Jeg var ikke klar. Jeg ville flykte.
Legen hadde sagt til oss: Sitt rundt han. Ingen protesterte. Ingen ropte.
Alt var stille.
Bortsett fra radio. Den sto på. Og fra mamma som stille kjempet.

Haris gikk ut av rommet en tur. Jeg strøk og kysset hånden hans.
Jeg torde ikke å se opp. Feige, feige meg.

Plutselig sa mamma: Rop på Haris! Haris dukket opp, i samme øyeblikket som hun sa det.

Min far snudde seg mot min mor og hun sa, full av kjærlighet: Hva er det, gullet mitt?
Han pustet meget sakte inn.
En tåre rant ut av det tørre øye på den tørre huden. Plutselig en tåre.
Og så pustet han ikke mer.

Min pappa var min borte.

Jeg sa ingenting; ropte ikke. Jeg husker ikke engang om jeg gråt. Jeg tror jeg gråt.
Jeg har tenkt i ettertid at jeg skulle ha ropt at han måtte puste inn en gang til, fortsette. Jeg sa ingenting.

Jeg bare holdt den varme hånden hans. Strøk den.
Og jeg tenkte på at av alle grusomme ting vi hadde opplevd i løpet av de siste månedene, var dette det minst skumle av alt. Han hadde ikke vondt lenger. Det var en trøst i det.
Jeg forsto ikke.

Etterpå, lenge eller etter noen timer, gikk Haris inn til han. Satt der. Gråt, kanskje.
Jeg torde ikke.
Min pappa var ikke der lenger.
Kanskje hadde hendene hans blitt kalde.

Han hadde fått på seg finklær; grå dressbukse. stripete Burburry genser kjøpt på vår tur til Tenerife. Jeg ville at han skulle ha på seg klokken han fikk i 50-års gave, men er sjeleglad for at mamma beholdt den.
Hun, på den andre siden, var opptatt av å ta på han briller. Ikke rasjonelt, men så livsviktig i øyeblikket som ikke hadde noe med livet å gjøre.

Jeg fokuserte blikket på min mor, var så redd til å slippe hun ut av synet.
Jeg er den dag idag usikker på om jeg var redd for at det var hun eller for at det var jeg skulle forsvinne i sorgen. Kanskje begge. Kanskje jeg trengte et fokuspunkt...

Jeg har lenge villet skrive om de varme hendene hans.
Om varmen som ikke forsvant fra mine hender i dagene som gikk etter hans død. 
Akkurat som om det lille av livet som var igjen den livselskende store personen han var, konsentrerte seg i hendene hans, og forflyttet seg i mine.

Jeg var nummen i dagene som kom; alle var det.
Hendene mine brant, resten var lamt.
Jeg kunne ta mamma i hånden og si: Kjenn! Og hun så forundret tilbake: Du er jo glovarm!
Det skjer rare ting i kroppen når et menneske opplever et sjokk. Disse varme hendene hans, varme hendene mine, kommer til å være med meg for alltid.

I ettertid, har jeg derimot fått veldig kalde hender.
Av og til, blir neglene mine likblå.
Da kan jeg tenkte fort: Kanskje jeg dør i natt!, men så trøster jeg meg med at det er vanlig å ha dødsangst etter å ha sett døden. Det rare er at selv så feig som jeg er, frykter jeg den ikke. Ettter at pappaen min døde, er jeg blitt mindre redd. Mye mindre redd. Det verste var allerede opplevd. Døden var allerede kommet på besøk.

Jeg har ikke ønsket å skrive om denne dagen. Men så leste jeg dette.
Jeg fikk aldri sagt noe.
Ikke den dagen.
Men jeg var flink ellers. Vi er flinke å si at vi er glade i hverandre.

I sommer, pleide jeg å ta meg lange, lange svømmeturer ut i havet. Alene. Fløt på ryggen og tenkte på min far. Ofte kom minnene frem: hvordan han ville løpt ut i vannet, hoppet, svømt etter, ropt. Og så kom savnet.
Av og til, lot jeg hodet mitt dekkes av vann.  Jeg kom under, holdt pusten. Da tenkte jeg på den siste dagen.

Hvis jeg gråt, og jeg gråt ofte, kunne jeg bare skylde på havsaltet.

Jeg har så lenge villet skrive om de fine hendene hans. Varmen den dagen, men mye mer om hva de var før. Før han fikk kreft, og før han ble lenket til sengen.
Alt det de skapte. Tegningene og maleriene.
Alt det de snekret. Hus etter hus.
Hvor myke de var å holde og hvor gode de var å trøste.
Hvor vakre de var.
Hvordan de laget Una sin vugge.
Og hvordan de holdt Una i hånden når hun hun skulle sovne.
Hvordan han krøllet seg sammen med hendene under ansiktet, sovende på siden, som et lite barn.
Akkurat som Una gjør det.
Akkurat slikt.

 

WEEKEND IN SIGHT.



foto: sommer, Ranch, Bol.

BLACK CAT.





Denne keiserinnen av en katt fant vi i Dioklecians pallass i Spilt. Jeg vurder å fremkalle bildet å henge det på veggen. Elsker skygene. Og elsker katten, så klart! Jeg elsker også Svart Katt, Hvit Katt filmen og dersom du ikke har sett den før, bør du gjøre det snarest!

Ova crna kraljica maca uslikana je u Dioklecianovoj palaci u Splitu. Favoritslika od ljetos, koju zelim objesiti na zid. Jos jedan favorit je Crna macka, bijeli macor.

RAINDROPS AND SECRET TREASURES.

 





Det regner ute. S-k-i-k-k-e-l-i-g. Det kommer visst til å storme i natt også. Det kjennes som november, ikke i det hele tatt som fine, lune september som jeg er så glad i.
Det kjennes helt feil.
Regnet som slår mot vindusruten, minner meg om en regndag i sommer.
Den ene regndagen i sommer.
Dagen da vinden vekket oss om morgenen, men asfalten fortsatt kjentes varm dette til tross.
Dagen da himmelen ble tappet for farger og overdekket med tunge skyer, mens plantene endelig fikk skinne i sin fulle glans.
Da jorden fikk sin etterlengtede næring.
Dagen da vi bestemte oss å leie en bil og dra på utforskning av øya.
Dagen da vi følte at vi oppdaget en skatt i det vi ruslet rundt langs forlatte steinhus i landsbyen Skrip.
Da vi hilste på en gammel dame med en gammel, mørk vinkjeller og god rød vin.
Dagen da  klemmene til Una varmet oss alle litt ekstra.


Det er rart hvordan selv regnfulle dager kan føles som de fineste og de varmeste...
I dag er ikke en slik dag. Regnen ute minner meg om at en lang, mørk vinter er på vei. Una sover. Jeg savner min mamma. Og min pappa. Skjulte skatter er langt, langt borte.























































Cudno je to kako cak i jedan kisni dan moze biti lijep.
Kao ovaj na slikama; oblacni; ljetos. Kad smo iznajmili kola i igrali se istrazivaca otoka Braca. Kad smo bili sigurni da smo otkrili blago nadjeci selo Skrip. Kad su Unini poljubci grijali malo ekstra.

I danas je kisa. Ova je hladnija i najavljuje zimu. Mrak. Nema nista lijepo u njoj.
Meni nedostaje moja mama.
Moj tata.
Una spava. 
Skrivena blaga negdje su daleko.

FIVE YEARS!






foto: Maren Todal.

PALLAZO ZEN E UNA BALLERINA FAMOSA.





Lille ramp har de siste dagene danset rundt i vår venezianske palass. Det tar på, it's a hard life. Mange rom å løpe rundt i. Men la oss ta en titt først.


Palasset heter Palazzo Zen. Og i en uke var det vårt hjem. Velkommen!


Leiligheten er enorm og det tar lang tid å løpe gjennom alle rom. Det er fryktelig høyt under taket.


Og det er mange antikke møbler å hoppe på.


Soverommet vårt har en balkong med utsikt over kanalen.


Det er så stort at det fint går an å hoppe tau.


Bare se..


Hopp!


Leiligheten har mange, mange, fine gamle speil så man ser seg selv når man danser.








Men nå, nå er vi tilbake til hverdagen og til 2.50 under taket. Det er fint, det også. Men Venezia, vi savner deg allerede, du har vært eventyrlig. Det vi ikke savner er dine mygg, det ble mange nok myggstikk som det er.

( P.S. Det er 13 år siden Tuva og jeg bodde ulovlig på gulvet til klassegutta og ble skjelt ut morgenen etter av en veldig sint eier- og alle vet hvor sinte italienske damer kan bli.. Palasset var noe ganske annet og noe ganske magisk, vi har vært super heldige over å finne det. Dersom du skal til Venezia en dag, anbefaler jeg det på det sterkeste)

Mala primabalerina (ili mozda prije Pipi Dugacarapa) isplesala se i iskakala se i izuzivala se u palaci Zen u kojoj smo zivjeli zadnjih pet dana u Veneciji. Sada smo se vratili u nasu svakodnevnicu i u 2,50 do plafona, i moram priznati da nije ni to lose.

nadja

nadja

34, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits