september 2011

hurrAAAAAAAA!

video:sam6119


Gi meg en hurrAAAAA for helg! Og hurrAAAAA for Lille I som fyller år!

Aaaaaa za vikend! I Aaaaaaa za Ingrid koja danas slavi rodjendan!

 

NO ONE COMES FROM NOTHING.

Den måtte jo komme.
Tristheten.
Endeligheten.
Jeg visste det.
Noe annet hadde blitt rart.
Jeg dro til Oslo vel vitende om at det kom til å skje. Noe annet hadde jo blitt rart.
Alle har snakket til meg om de vanskelige merkedagene. De tunge. Så jeg visste det.
Men jeg dro. Jeg hørte stemmen hans i hodet: Middagen i Rådhuset skal du ikke gå glipp av. Han gikk aldri glipp av noe. Så jeg dro.
Og jentene var gode, de er de beste. De sang og i et par øyeblikk glemte jeg meg.
Men når jeg senere på dagen klemte Una var savnet der. Og det var så slående stort at jeg nesten mistet pusten.
Ifjor hadde han blitt hjerteopert. Hans store, store hjerte.
Nå banker det ikke lenger.

Jeg syntes at min bursdag var forferdelig, men min tristhet lever jeg med hver dag. Når min lillebror fylte år på tirdag, ble jeg fylt av en enda større sorg. Jeg tenkte på alle stundene han er blitt frarøvet. Det å nyte bursdagskake sammen, de kjedelige tv-kveldene, de store øyeblikkene, kranglene, klemmene.
Og Una, hun tegnet idag. Hun tegnet et helt menneske med hår, og skjegg, og øyne og ører. Og et par sko. Han elsket å tegne. Han var en mester. Hun er blitt frarøvet. Tyven, tyven.

Denne uken fikk vi beskjed at en av pappas bestevenner er død. Og en venninne fortalte at hun også måtte begrave sin pappa. Rettferdig er det i alle fall ikke.

Den endeligheten er vondt. Og en bursdag tallfester den.


Så får man bare håpe at det er slik som Johanne sier, at trøsten kommer med å se seg selv bli mer og mer lik de som ikke er lenger. Jeg synes i alle fall lillebroren min ligner mer og mer i utseende og handling på min pappa. Han er et like fint menneske. Og jeg elsker han kjempe høyt!

Naravno da je moralo ovoliko boljeti.
Prvi rodjendan bez tate. 
Sve drugo bilo bi cudno.
Osim bola.
Ni na trenutak zaboravljeno.
Otisla sam u Oslo znajuci da ce boljeti. Kao da sam cula njegov glas; Idi, nemoj to propstiti. Taj nikad nista nije propustao.Sjedila sam za svecanom vecerom i gledala svijet oko sebe njegovim ocima.
A opet mi se cini kao da je moj rodjendan prosao malo manje dramaticno, ocekivala sam bol i boljelo je do neba, ali ja sa svojim bolom zivim svakodnevno. Harisov rodjendan prosao je bolnije. Ne mogu da shavtim da njih dvoje nikada nece dozivjeti ono sto bi trebali. Zao mi je svih trenutaka sto su im ukradeni. Ove sedmice saznali smo da je jedan od tatinh najboljih prijatelja umro. I jos jedna prijateljica sahranila je svog tatu. U toj bolesti uistinu nema pravde.

A onda sa druge strane, gledam Harisa i ponosim se covjekom koji je postao i znam da bi se tata isto ponosio. Podsjecaju me jedan na drugog. Isti su.
I u tome je utjeha.
Ali zato i ekstra boli.


foto: 25.09.2010. På bursdagen min våknet pappa fra operasjonen/ Moj rodjendan nakon operacije.

GIRLPOWER!

Min Oslohelg har vært preget av skikkelig girlpower. Og det er nesten ingenting jeg elsker mer enn de sterke, vakre, kloke venninner som jeg er så heldig å ha. Takk for at dere er dere, denne helgen gav dere meg  masse mot og inspirasjon til å møte høsten og hverdagen fremover.

Disse to var like skjønne som jeg på forhånd antok. Jeg tar det tilbake: de var faktisk enda skjønnere. Vigdis, ( avbildet fortsatt i 20-årene) og Emma (veeeldig tidlig i 30-årene) inviterte på cava og en god dose latter. Tuva og jeg kunne jo ikke si nei til det.
Jeg håper de setter seg på toget nordover snart.



Dagen etter fikk jeg enda et nytt vennskap. Endelig fikk jeg møte lille Oda. Hun passet perfekt inn i gjengen. Tuva, Marianne og mamma Nins var også med. Jeg ble ganske så betatt av den lille skapningen, og gleder meg allerede å møte hun igjen.





Lørdag feiret NAL sin bursdag. Hele hundre år. Vi kledde oss i våre fineste festklær og dro på middag på Rådhuset. Det var en opplevelsesrik aften. Og når jentene sang bursdagssangen til meg, i det klokkene ringte inn en ny dag og vi sto utenfor på Rådhustrappen, tenkte jeg at jeg heldig. Heldig for å ha disse fantastiske mennesker rundt meg, at de husker bursdager og liker å synge, og at de er mine venner. (Når resten av arkitektstanden sang bursdagssangen på nachtspielet i Snøhetttas lokaler, var jeg litt mer pinlig berørt) Takk Oline, Siri Sol, Mare, Tuvs, Berit og Emma. Og Hilde, takk for den sene dansen!













Vikend u Oslo proveden je u znaku girl power-a!
Volim moje prijateljice cijelim srcem.
Mislim da su aboslutno najbolja bica na cijelom svijetu i ne bi ih mjenjala ni za sta.
Vigdis i Emma nova su poznanstva, mala Oda nova je simpatija, a stara raja zauvijek ce ostati u mom srcu. Steta je samo sto zivo tako daleko od mene...

BJØRNEN SOVER, BJØRNEN SOVER...

video:sam6606


God natt! Bøøøøøøøø!
Lakica, Unana pjeva norvesku pjesmicu o medi koji spava.

BIRTHDAYCHILD.

SO LONG.



Nå drar jeg til Oslo.
Og før jeg får kysse Unas søte nakke igjen ( mitt favorittsted for tiden, hun ler så fantastisk når jeg gjør. Det kiler), har hun helt sikkert rukket å bli enda flinkere på sparkesykkelen sin, hun har turnet og passet på pappaen sin mens både NAL og jeg har fylt år.
Jeg gleder meg allerede til søndag.



Kada ponovo vidim Unu u nedjelju, sigurna sam da je naucila nove trikove na biciklu i na gimnastici, i da je bila pazljiva prema svome tati. Jedva cekam da je poljubim u vratic(to mi je favorit tacka, nju skaklji i smije se najljepsim smjehom na planeti), a to cu uciniti godinu dana starija. A sada: Oslo!

HAPPINESS.



Øyeblikk er en ny fresh fotoside drevet av to flinke jenter Stine og Marielle. Oktoberens konkurranse er Sommerens siste sang. 
Tankene mine går til en sommer for to år siden, til et sted langt, langt, langt borte. Jeg lå der, i skyggen av trærene, holdt rundt Una og var lykkelig. Samtidig visste jeg at september-regnet og vinden allerede hadde blåst over Norge og at om noen dager var solskinnet jeg kjente på kroppen bare ett minne. Ett øyeblikk av lykke.

Happiness is an emotional state that is characterized by feelings of enjoyment, pleasure, and satisfaction.
                                                                                                                           Wikipedia.

I LOVE WEDDINGS.

Det er få anledninger som slår bryllup.
For det første feirer med kjærligheten, og det finnes jo ikke noe større i livet enn kjærligheten.
For det andre får man lov å pynte seg skikkelig, og det er da også ganske fint.

Siri og Lars, Oslo 02.08.2008.







Kari og Aslak, Dombås 09.08.2008.







Marit og Koco, Buenos Aires 06.11.2009







Monica og Lado, 08.09.2010







Lillian og Tor Christian, Oslo 02.04.2011







Lea og Rock, Zagreb 30.04.2011







Ragnhild og Olav, Oslo 10.09.2011








Obozavam vjencanja.
Kao prvo slavis ljubav, a nema nista vece od ljubavi. I jos plus uvijek obuces najljepse haljinice koje posjedujes. <3

ABOUT REMEMBERING. AND THE FEAR OF FORGETTING.



Om å huske. Og om frykten for å glemme.

Man mister de man er glad i.
Det er en del av livet.
Når jeg var liten mistet jeg mine oldeforeldre, og forsto for første gang hva "å dø" betød. Det var en skremmende oppdagelse, jeg lå våken om nettene, gråt og ville ikke å godta livets harde fakta. Jeg var redd. Men, slik som barn så ofte gjør, jeg glemte. Etterhvert mistet jeg mine besteforeldre og i 2008 mistet jeg min Dijana.
Jeg følte meg ødelagt hver gang det ble slutt med en kjæreste, og litt mindre hel hver gang et vennskap gikk i stykker.
Jeg har nå mistet min far.

I det siste har dagene fykt avgårde. Med sykdom for store og små, og jobb, og barnehage, og oppussing og haugevis av dårlig samvittighet.
Jeg hadde ikke vært på gravplassen lenge. På fredag dro jeg igjen.

Jeg tenker på pappa mange ganger hver eneste dag. Ennå er jeg så redd for å glemme.

Når min pappa fikk beskjed at han har kreft, tok frykten boende i meg. For ordentlig, ikke gradvis, den fylte hele meg med en gang. Under den første operasjonen husker jeg mammas og mine raske skritt rundt omkring i byen. Mange skritt i vårlig luft. Jeg trodde at jeg kom ti å besvime av redsel. Når beskjeden om vellykket operasjon kom, satte vi oss for å spise på Løkkan. Vi delte en pizza. Vi skulle feire. Jeg husker mamma gråt, og jeg husker at vi trøstet hverandre med å si at nå skulle alt bli bra. Det ble mange måltider og mange trøstende ord vi gav hverandre de neste fem årene.
Jeg husker hver eneste kontrolltime, og hvordan jeg ventet på en telefon fra pappa. Hvordan minuttene virket lange og hvordan jeg sjekket mobilen flere ganger i minuttet, i frykt for å ikke høre den ringe. Har verdiene gått opp, fikk du tid til ny ct, har du det bra?
Jeg hadde det ikke bra. Jeg følte på mange måter at jeg nesten alltid var mer bekymret for disse kontrollene enn han, men det er jo en utrolig dum tanke, og den sier ganske mye om min far. Selvfølgellig hadde han tenkt alle de samme grusomme, skremmende tankene som meg, men han lot meg aldri vite om de. Og jeg fortalte han aldri om mine heller. Når svarene vi fikk ikke var gode, klarte han allikevel å fokusere på det positive.

Når han for snart ett år siden opererte hjertet sitt, trodde jeg at mitt hjerte kom til å stoppe opp. Han svevde mellom liv og død og etter alle år i frykt, var jeg merkelig nok totalt uforberedt på det. Situsjonen er ikke stabil, ring om en time. Jeg husker mamma og jeg sitte foran intensiven på Hjertemedisinske og telle minuttene. Tiden sto stille. Og når den gode beskjeden kom, feiret vi igjen med enda en passe smakelig kake på sykehuskantaninen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger mamma og jeg har feiret en vellykket operasjon eller prøvetaging med en måltid. I løpet av årene er de blitt veldig mange. I Trondheim, Split, i Uppsala. Man føler en slik en lettelse, samtidig som frykten som har plass i ens kropp forsvinner aldri helt.
Etter hjerteoperasjonen ble livet aldri det samme. Han kjempet slag etter slag,  og gradivis tapte kroppen krefter og posiviteten styrken. Mitt liv besto mye av sykehus og frykt. Jeg har kjent friske høstluften i lungene, regn og sludd i ansiktet, jeg har måttet holde pusten på grunn av kulde om vinteren på mine daglige turer til sykehuset. Samtidig som jeg gruet meg til disse besøkene, var de samtidig det fineste jeg hadde. Der opplevde vi små oppturer, store nedturer, latter og sinne, frustrasjon og så enormt mye kjærlighet.

Siste gangen mamma og jeg spiste vår felles sykehus måltid sammen var dagen før pappa døde, torsdag 17.02. Han skulle bli badet og vi fikk beskjed å ta oss litt fri. Vi følte en slags lettelse da også, og ingen snakket om frykt eller hvor dårlig maten smakte. Min mor må være en av de tøffeste menneskene i hele verden. Jeg var veldig redd. Jeg torde ikke å si det høyt.

Etter at pappa døde følte jeg en slik smerte og tomhet, ikke bare etter han, men også etter frykten. Jeg hadde ingenting å være engstlig for, ingenting å miste pusten for; plutselig følte jeg bakken under føttene; det var ingen flere svar å vente på, ingen kamper å kjempe, ingen tapte slag å gråte over. Jeg var bare veldig, veldig trist.

Jeg innser nå at frykten jeg  i alle disse år har bæret på, allikevel har forandret meg. Jeg merker at jeg er mer redd for å ta ordet, snakke høyt om det jeg står for,  at jeg ikke er så god på smalltalk  som før og ikke så god på tårer i felleskap. Det er en rar oppdagelse, for dette har jeg ikke vært klar over. Jeg har ikke hatt tid å tenke på hvordan jeg er blitt, hvordan jeg er. Nå må jeg ta disse kampene for min egen del. Bli kvitt den disse dumme fryktene; disse ubetydelige, uvesentlige og uvirkelige bekymringene.

Men jeg har en annen frykt, som er betydelig og som har begynt å melde seg. Det er frykten for å glemme. Jeg vil ikke glemme.
Når min farmor og farfar døde, gjorde min ubevistheten en rar ting; det var akkurat som om den slettet smerten jeg følte. Slettet ble også mange av minnene som kunne fremprovosere smerte. Jeg kunne fortsatt minnes, men det krevde litt av meg, det krevde tid og arbeid, og etterhvert klarte jeg alltid å bli trist. Men i hverdagen var jeg uberørt.
Nå er det annerledes. Alt er som et åpent sår. Alt er minner og alt kan både gjøre vondt og kjennes godt. Og det synes jeg er helt greit. Jeg forstår at det etterhvert kommer til å gjøre mindre vondt når man husker. At sårene leges og at de gode minnene oftere kommer frem. Men jeg vil, for all del, fortsette å huske.


foto: Dila, Sarajevo.
P.S. Å miste pappa, har åpnet en elv av andre minner, en elven som ble lagt i lokk for lenge siden. Jeg har tenkt så masse på frokostene min farmor lagde til meg i det siste. Jeg husker lukten, jeg husker hennes snille forsøk på å få meg opp av sengen, jeg husker musikken på radioen som sto på ved frokostbordet. Jeg husker ekstremt godt hvor sterkt håndtrykk farfaren min hadde. Og jeg husker Dijana alltid frøs på hendene enda hun var en av de varmeste personer i hele universet.

SUNDAY MORNING.

Mens pappaen i huset fikk sove ut idag, koste Una og jeg oss med leverpostei, tegning og bretting av klær. Massevis av klær.Vi er  ferdige med å tegne, men ikke ferdige med å brette og vaske. Helgene føles aldri lange nok til å komme i orden, og man vil jo helst bruke de til andre aktiviteter enn rydding.
(Vi får vel ta en økt i kveld. Huff.)









Umjesto da pospremamo, mi crtamo. VIkendi se ne cini dovoljno dugi da bi se uspjeli srediti, cini mi se da nas ceka jedno udarinicnko spremanje veceras...

BEACHLIFE.



Idag skal jeg virkelig ikke klage. Det har vært sol, og denne solen har varmet. Vi har turnet for første gang(!), og etterpå spiste boller med verdens beste jenter, og vi fikk kost oss hos nana med Hare og Hege. Nå ligger jeg under teppe, febersyk men lykkelig. Så idag kan jeg se tilbake på sommeren og deilige stranddager uten å føle bitterhet.
For utrolig deilige var disse dagene...
Varme fromiddager der det eneste som nyttet var å holde seg i vannet.Helt til huden forvandlet seg til ordentlig froskehud. Sovne i skogen til varmen gir seg. Svale ettermiddager der man kunne ligge lenge i solen. Kose. Spise vannmellom og bli skikkelig klissete. Bygge sandslott og anlegge bassenger. Tyvlåne solseng. Lese. Snakke. Kommentere andre strandgjester. Gjøre middagsavtaler.
Være med familie fra Hardanger, og lille søskenbarnet Amund. Med gode venner fra nært og fjernt. Kjekkeste lillebror. Og fineste Unas varme lille kropp og morsomme lille person.




 

































foto: Bol, 2011.

Lijepi suncani dani. Vruca prijepodneva, kad jedino more ili suma pomazu. Prijatna popodneva, koja bi covjek volio da potraju vjecno. I dobri prijatelji. I jos bolja familija.

WATERSERIES.

Idag så slo deg meg at sommeren er ordentlig over. Det har vært kaldt og det har blåst og regnet og selv om solen viste seg frem inn i mellom regnslagene, varmet den ikke. Så nå er det ullundertøy neste. Som jeg gleder meg. Derfor er det ekstra vondt å se disse sommerbildene, og vite at det var i alle fall dobbelt så varmt i vannet som det var i luften idag.
































Waterseries, Bol 2011.

Danas je tempratura zraka u Trondheimu bila u pola manja od temprature mora ljetos na Bolu. Da li da se predam depresiji, ili da se pokusam boriti.

OSLO+FRIENDS.

Det fineste med Oslo er alle snille gode venner som bor i byen.


..som lager pai og skjenker vin og viser frem fine mager og nye babyer. Marianne, Amund og Siri.


..som sørger for lite søvn og mye prat. Men som om morgenen skinner allikevel om kapp med solen. Tuva.


Og har fine sykler som vi tar med ut på tur i solskinnet.


Og mine nye sko...


som får gått seg skikkelig inn når vi besøker bruktbutikker.


Som lar oss våkne i leiligheten som denne. Tusen takk, Myrna, Håvard og Kian.


Som jeg låner fin regnfrakk fra når jeg skal ut på søndagswalk. Med Guro.



Vi fikk med oss Oslo Åpne Hus. Gyldendal (Fehn for arkitekten og forlag for redaktøren)


Og dro på tur til Mortensrud og kirke.


Det fine med Oslo er å snakke seg tilbake hele veien til Gruneløkka.


Og fantastisk middag med gjengen. Takk for denne gangen, vi sees snart igjen.

Najljepse sa Oslom su svi fini prijatelji koji tu zive. Koji prave vecere, pokazuje nove bebe, i trudne stomake, setaju sa mnom po suncu.  I po kisi. I s kojima imam duge fine razgovore. Po suncu i kisi.

FAMILYPORTRAIT, JULY.


 
Dette bildet er rett og slett utrolig morsomt: Familiefoto de luxe. Mamma og pappa med hver sin øl og Una med en enorm is. Hahaha.
Ikke ofte alle får det slik de vil, men her har Mare fanget ett slikt øyeblikk.

P.S.Hei! Vi lever! Vi er bare litt syke, slitne etter en fantastisk helg og deprimerte over regnet.
Men det går fort over.

Porodicna slika de luxe. Mama i tata sa svako svojim pivom, i Una sa ogromnim sladoledom. Ne desava se cesto da svako dobije sto zeli, a izgleda da je ovo jedan od takvih trenutaka.

SUNDAY.









Forrige søndag.
Frokost og tegnetid, potte- og solbrilletid, kokkelering og teatime, sommerminner spredd utover gulvet og ny sparkesykkel(lykke!). Og nystekte boller så klart.
Denne søndagen er mamma og pappa i Oslo og nana og Una i Trondheim.
Savn. 
Jeg lurer på hva jenten finner på nå. Om hun sitter og maler og ser nedover Elgeseter, om hun plasker i regnet, eller serverer kaffe til nana og Beba.

GOD FREDAG!



Med dette bildet fra september i fjor, ønsker vi alle Goooo´helg!

Sa slikom od proslog septembra, zelimo svima ugodan vikend!

WHAT´S UP?



Her er det mye som skjer. Gjerne samtidig. Det resulterer i høy puls og lite tid til blogging. Vi må bare henge med i svingene....
Kod nas ima svasta! Mozda malo previse, svega. Zbog toga je ostalo malo vremena za blog. Moramo se koncentrisati na disanje.

UNA&KASPER.





Vi besøkte Kasper og Stine på søndag. Selv om Una virket litt skeptisk mot Kaspers kyss til å begynne med ( ref.bildene ovenfor), ble hun fort overbevist om at han er en fantastisk gutt. Det skulle bare mangle, han har jo så flotte foreldre!

Una je u pocetku bila skepticna prema Kasperovom nabacivanju, brzo je popustila. Fino nam je bilo proveste nedjelju sa Kasperom i Stinom.













BAREFOOT RUNNING.






Det artigste Una vet om, er å løpe barfot i skogen. Una obozava trcati bosa po sumi.

ANNIVERSARY.




jeg viste stedet til Una. Hun også ville gifte seg med mamma og pappa, sa hun. Så hun fikk låne gifteringen min. Jeg tror ikke hun helt skjønte hva å gifte seg betyr. Foreviget av Marianne.

På dette stedet, på en hvit sirkel mellom disse trærne giftet vi oss. ( Og nei, ikke på den stygge sirkelen dere ser på bildet. Og de benkene var heller ikke til stedet da. Grrrr. ) 
Men gifte ble vi og perfekt dag var det. For F-I-R-E år siden.
Det rare er at det kjennes som igår, for jeg kan få sommerfugler i magen av bare å tenke på Geir. Samtidig føles det som for alltid, for han kjenner meg så godt. Av og til blir jeg kjempe sint, da minner vi mest om et gammelt ektepar der kjerringa gnager på kallen.
Men stort sett så er han den beste og mest omtenksomme mannen.
For meg.
En som står opp kl.7 om morgenen for å kjøpe Lanvin kjoler til meg. Den aller beste og morsomste faren Una kan ha. En som stiller opp og trøster. Og gir myke kyss når de trenges, eller til hverdags, i øyeblikk når jeg ikke forventer de. Han får meg meg til å stoppe opp, se meg om, stresse ned. Jeg får han til å skynde seg, se rett frem og stresse opp. Vi er the perfect match.
Minner om vårt bryllup får meg til å stoppe opp og stresse ned.
Og jeg gleder meg allerede til å storfeire 5 år som gift til neste år.










P.S. Noen flere bryllupsbilder her. Og ett her.

 Na ovom mjestu. Prije 4 godine.
Ljubav. Cudno je kako vrijeme leti. Ljetos smo Uni pokazali nase mjesto." I ja hocu da se vjencam!"- rece Una. Mislim da nije skroz shavtila sto govori. Ali zato vrlo dobro zna sta znaci Volim te. Do neba.

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits