august 2016

A LIST.

Nr ikke alt er rosenrdt, m man passe p omgs rosa!



Som denne planten Geir tok med hjem en dag. Er ikke den fin?



Eller finfine bygninger, som denne fra NTNU Glshaugen, fargesatt av proffesor Bruno Lundstrom.

Hverdagen er tilbake. Og det er godt:
- Vi har kirsebr i hagen og kirsebr pai er s utrolig godt. 
- Inspirerende mter p jobb og min flinke vikar som blir bra for En bl trd.
- Babyrommet er sparklet, babysengen montert, babyklrne vasket. Det er koselig. 
- Una og jeg bor hos min mor mens malingen trker, og det er koselig, det ogs. 
- NRK viser ny tysk serie. Jeg likte frste episoden skikkelig godt. 
- Jeg har to venninne dater glede meg til. P den ene skal Kari og jeg lage Daim is. 
- Jeg skal, s godt jeg kan, prve ikke miste tlmodighet og ikke synes s veldig synd p meg selv. 
- Kanskje hjelper det lage koselige lister. 
- Og hverdagen hjelper masse, s klart. 

Og den som virkelig er igang med sin hverdag er vr tredjeklassing! Der er det lite innkjring, det er fult kjr fra starten av, men hun virker til ha taklet det bra. Husker at jeg flte meg s stor nr jeg selv begynte i tredje, og jeg kan p mange mter ikke tro at Una er blitt s stor. Og s kul.



Svakodnevnica je bez daljneg tu!
I prima nam. 
Svima.

CIRCLES OF LIFE.



Fredagen for 4 uker siden mistet jeg min bestemor. 
4 uker uten ei som alltid har vrt der, kjennes allerede som s altfor lenge. 
Jeg klarer ikke helt begripe det.

Jeg sitter og ser p gamle 8 mm filmer, med drlige kontraster og uten lyd, men det er lett spotte hennes smil. Og hennes hender. De var hender som frste gangen badet meg. Og nr jeg begynner g, hopper hun rundt meg som Muhammad Ali, og passer p.
Og slik fortsetter hun. Gjennom hele mitt liv. passe p. 

Jeg kunne ha skrevet om fredagen for 4 uker siden...den s altfor varme, alvorspregete fredagen. Med Utya i tankene og uro i hele kroppen.
Og telefonen som hun ikke tar. En plutselig flelese av at noe er fryktelig galt. Til tross for samtalen kvelden fr, som varte i 4 minutter og 7 sekunder der hun forsikret meg at alt var bra: Vi snakkes i morgen! Og s planlegger vi noe i helgen.
Geir fr den tunge oppgaven med ta heisen opp 10 etasjer, jeg lper innom butikken og parken, i et yeblikk tror jeg at jeg ser henne blant lekende barn og ungdom, minuttene kjennes som timer, og nr jeg prver ringe Geir er telefonen hans opptatt. Da vet jeg for sikkert. Ambulansesirenene hres bare noen yeblikk etter og det eneste jeg hper p er at hun ikke har det vondt. Jeg er feig, jeg tar ikke heisen opp, jeg bare stryker magen min og grter.

Hun er borte.
I 4 uker har hun vrt borte. Og det er akkurat som om jeg ikke har forsttt det, og som om trene ikke finner veiene til slippe sorgen ut. Som om det hele er en vond drm. 

Jeg ser p siste meldingen jeg sendte. Det str: Jeg elsker deg. Jeg hadde sikkert drlig samvittighet for jeg var altfor kort i telefonen, jeg hadde vel drlig tid, slik vi idag ofte har. 

Jeg tenker p s mye og jeg tenker at s mye av det jeg sa og gjorde var siste gang. 

Jeg trster meg med at hun, mest sannsynlig, ikke hadde det vondt, at hun hadde 82 gode r og at vi som betydde mest for henne var rundt henne, s og si hver eneste dag. Jeg trster meg med at det hun fryktet mest av alt var at hun skulle bli noen byrde, og at hun slapp oppleve det. At hun i sine 82 r bare var til nytte, bare hoppet rundt og passet p.

Aldri et offer, alltid selvsikker, alltid med hevet hodet.
100 % dedikert.
Til meg. Til mamma. Til Haris. Til Una. 

Jeg prver trste meg selv med at vi har vrt heldige. For det har vi vrt. 
Men akkurat n kjennes alt som en vond drm vi skal vkne fra. 

ta heisen opp, sette inn nkkelen, og ikke bli nsket velkomment av de ble ynene, det store smilet  og et blidt HEI er fortsatt vanskelig godta. Radioen p rommet hennes har ikke vrt p, og det er stille, men Una har inntatt rommet hennes og ser p tegnefilmene de pleide se p sammen. Hun snakker ofte om Beba og er fryktelig lei seg at babyen ikke fr mte henne. 

Samtidig sparker det nye livet i meg sterkere enn noensinne. Una begynner i 3. klasse og skal g p dans, sirkus, turn og fotball. Hun smiler ofte. Og det gjr godt. 

BABY BUMP WEEK 29 AND 31.

Ukene flyr av grde. Fra telle graviditets uker, har jeg gtt over til telle dager og uker fra dagen vi fant Beba dd. Baby bump dokumentasjon er blitt neglisjert, og jeg har ikke helt kontroll p nr bildene er tatt og hvor langt jeg var p vei p det tidspunktet. 

Jeg regner meg frem til at frste bilde er tatt rundt uke 29, foran vrt hotell i Kristiansand. Jeg levde kontinuerlig i denne behagelige lin kjolen fra Zara. 
Og bilder nr. 2 og 3 er tatt i dag, alts ca begynnelsen p uke 31. I dag tvang jeg meg selv til ta p rosa leppestift og en rosa Mathew Williamson topp i silke, etter en del kommentarer om at jeg s sliten ut p jobb. Det hjalp muligens litt. Rosa pleier hjelpe.

Selv om jeg ikke helt holder styr p dager og uker, er det i alle fall sikkert at magen vokser i rekord fart og jeg kan ikke forst at jeg faktisk har godt over 60 dager til beregnet termin. 

Iako sam nakon Bebine smrti izgubila racun nad sedmicama i mjesecima trudnoce, jedna stvar jeg sigurna: Stomak raste rekordnom brzinom!

PREGNANCY UPDATE, WEEK 27-30.










Hello week 30 og siste trimester.
Jeg hadde gledet meg s masse over denne etterlengtede graviditeten, det hadde vi alle. Beba, ogs. Bildene over er tatt en ettermiddag i Elgeseter gate, mens vi to var alene i sommer. Jeg hadde kjpt to nye kjoler, og hadde lyst til vise de til Beba. En tvers gjennom lykkelig ettermiddag.
N nr hun ikke lenger ikke er her, skifter jeg mellom dype mrke daler, og gleden over at jeg snart skal mte den lille i magen. Det mtet blir nok ganske spesielt, for savnet etter Beba vil bli ekstra stor. Unas frste reaksjon nr vi fortalte at hun mistet sin oldemor, var sorgen over at Beba aldri vil mte babyen i magen. Det er en stor sorg for alle, og det kjennes helt uvirkelig at vi ikke kan forandre p det p noen som helst mte. 

Hvor langt p vei: 
Tenker at uke 30 hres helt absurd ut, men n er den her. 75% av svangerskapet er unnagjort. 

Termin: Midten av oktober 2016. 

Dager igjen av svangerskapet: Ca 70, og 75% av svangerskapet er unnagjort. 

Hvor stor er babyen n?
Babyen er stor, over 35 cm og 1500 gram. Enda skal den vokse med rekordfart denne siste delen av svangerskapet, og fete seg skikkelig opp. 

Hvordan har du det?
De frste dager etter at min kjreste bestemor Beba dde, grt jeg uten stopp, jeg kunne ikke sove og jeg kunne plutselig f skikkelige problemer med puste. Jeg ble oppriktig redd for at dette kunne vre skadelig for den lille i magen. Det kunne det ikke, fortalte legen min meg. Sorg er naturlig del av livet. N blir jeg lett distrahert, kan plutselig begynne grte, for s le i neste sekund, jeg snakker uavbrutt og er generelt rar. Tror hjernen min prver finne mter ikke ta innover seg sorgen, slik at jeg kan skjerme babyen i magen.

Mat du elsker? Mat du hater?
Jeg har ikke tenkt s mye p mat, men fr i meg vitaminer jeg m. Geir lager smoothies og mamma pusher p norske jordbr. Jeg savner spekemat og myke oster. Og vin. Masse vin. 

Hva drmmer du om? Hvordan sover du om natten?
Nr jeg frst sovner, har jeg hatt masse mareritt etter at jeg mistet Beba. Stygge, vonde drmmer, der alt blandes sammen, blant annet en der jeg faller ned p en steingulv rett p magen. Generelt er det vanskelig sovne i, ogs fordi tivoliet i magen starter klokken 00.00 hver natt. 

Innkjp: 
Geir og Una har kjpt en nydelig liten Vucko 84 kosedyr til beibien i Sarajevo. Una og jeg har kjpt en Petit Bateau pysj i Oslo. Thats it.

Aktivitet:
Masse! Jeg elsker det fortsatt, men noen av sparkene begynner bli ganske s ubehagelige, bde mot urinblra og mot ribbeina.

Kontroll: Ultralyd idag, 10. august. Da skal mammaen min vre med og vi fr vite om morkaken har trekt seg.

3 pluss de siste ukene?
- At babyen reagerer p Una sin stemme 
- At turen til Kristiansand og Oslo gikk bra 
- kose med smtrollene Freja og Nora i Oslo fikk meg til glede meg skikkelig

3 minus de siste ukene?
- At jeg kan bli s lei meg at jeg ikke fr til puste
- At turen til Kristiansand og Oslo var nok det siste store bekkenet mitt klarte
- ikke f sove





Hva ser du frem imot?
forhpentligvis kunne sortere flelsene og sorgen som jeg kjenner p, fr den lille kommer.

Listene er en mix, hentet fra Hjartesmil og Caroline Berg Eriksen, to gravide bloggere. Kjolen er fra Zara, og var kjpt spesielt for vr Dyrepark besk,(med broderier av giraffer og lver) men minner meg n veldig om et av de siste fine ettermiddagene med Beba i sommer. 

Zadnje tri-cetri sedmice cine mi se kao ruzan san.
Sva radost koju sam osjecala kad sam napokon ostala trudna, kao da je izbrisana sa Bebom.
Trebace mi vremena da shavtim da je nema, i vremena da se pomirim sa cinjenicom da mala beba nece upoznati veliku Bebu. A mala, ona raste. I radi akrobacije po mom velikom stomaku. Sva sreca, sasvim nesvjesna moje tuge.
Ulazim ove sedmice u zadnji dio trudnoce, 75% vec je odradjeno.

UNCONDITIONAL.

Torsdagen for to uker siden sluttet Beba sitt hjerte  banke.
Det varmeste smilet jeg visste om, de ble yene og myke hendene er ikke lenger til.
Det kom som et sjokk for min Beba var en super kvinne, alltid positiv og med skikkelig mye girl power i seg.
Det gjr ufattelig vondt tenke p at hun ikke fikk mte Una etter sommerfeiren (hun gledet seg snt til det), og at hun aldri noen sinne vil mte den lille babyen i magen. 
Denne gangen m jeg prve unng drukne i sorgen, selv om jeg til tider har store problemer med puste, i de yeblikkene jeg forstr at torsdagens samtale ble vr siste. Men jeg skal klare det for de to sm, og jeg skal tenke p hvor lsningsorientert Beba var. 
Det er s mye si om henne, men akkurat n er jeg tom for ord. Jeg hper de vil komme. Med tiden. 
Ubegrenset kjrlighet hun alltid hadde for alle hun mtte p sin vei, men spesielt meg, mamma, Haris, Geir og etterhvert Una, fr bli det ene jeg sier for n.



Jedina nasa Bebi. 
Hvala ti za svu bezgranicnu ljubav koji si mi pruzala svaki trenutak dok je tvoje srce kucalo.
Malo je superbaka koje su toliko prisutne u zivotima svojih unuka, kao sto si ti bila u mom i Harisovom.
Od prvih koraka, do ludih djecijih rodjendana na Visnjiku i hladnih jutara uz medolino i prevrte.
Ritmicko sportske gimanstike u Zetri i pozorisnih predstava u Narodnom sa mnom i sa Anjom.
Ljetovanja koja su trajala vjecno,
i jahorinskih zima kod Radeta i Remze.
Ti i Dila i ja u fiesti nakon obadnsta kod Dijanine Skreliceve, starih prica o tebi, majkici i Dili na putovanjima, do Svice ili Italije. 
Profesionalnog skakutanje oko Hareta, i svih drugih.
Godine izbjeglistva na Bolu- puna kuca jakih i toplih zena, 4 generacije i mali Haris, koje su i u tugi i zimi bile tople.
A onda opet dorucaci u Soukbunaru, Dijana i ti, puna kontrola nad telefonskim brojevima mojih prijatelja, od Sutvica pa do Sanje, i uvijek beskrajna ljubav.
Nikad nikakvo osudjivanje, samo ljubav.
I vjera da se sve moze!
I gume na kolima mjenjati- bez problema.
A onda je otisla majkica, pa Dijana, Soukbunar, Visnjik, a ti si dosla kod nas u Norvesku.
I svakodnevno nam uljepsavala zivot.
Drzala kontrolu, odrzavala kontakte, pravila ruckove i izvjestavala o domoviskim vijestima, stekla nova i velika prijateljstva, a navece bi skupa zaspale uz radio M.  TI u svojoj sobici, a ja u susjednoj.
Uvijek sa osmjehom, uvijek pozitivno, uvijek je sve bilo dobro: Dobro spavala, Dobro jutro, dobar rucak, cak ti je i ovo tmurno norvesko vrijeme bilo dobro.
Mislim da si bila sretna. 
Mozda ponajvise sa Unom, tvojom drugaricom, i zlatnom curicom.
Vasi mali razgovori, i vrijeme provedeno uz Minimax, "Unaaa, zalogaj!" i zasivanje malih krompirica po vunenim stramplicama. 
I ona je osjetila tvoju ljubav.
Zbog toga, i zbog jos bezbroj stvari, danas osjecam zahavalnost.
Falitces mi strasno. Plavo nebo podsjecace me na tvoje plave okice. Mogu se samo potruditi pratiti tvoje stope. Volim te.

I dok je kuca puna cvijeca, ja sam trenutno prazna. Svi smo prazni. Bez rijeci, ili rijesenja. Da ona koja je uvijek imala rijesenje za sve vise nije tu, tesko je prihvatiti. Moramo pukusjati doci do zraka i disati, ne pasti duboko zbog Une, i zbog bebe u stomaku, koju moj jedini Bebi nikad nece upoznati. Nije cudo sto mi se cini da mi fali zraka, svaki put kada to shvatim. 

nadja

nadja

36, Trondheim

Hei og velkommen til vr lille blogg! Vi er en liten familie p tre, og frken Una p 4 r styrer vrt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er ogs veldig st. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost p sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits