august 2016

A LIST.

Når ikke alt er rosenrødt, må man passe på å omgås rosa!



Som denne planten Geir tok med hjem en dag. Er ikke den fin?



Eller finfine bygninger, som denne fra NTNU Gløshaugen, fargesatt av proffesor Bruno Lundstrom.

Hverdagen er tilbake. Og det er godt:
- Vi har kirsebær i hagen og kirsebær pai er så utrolig godt. 
- Inspirerende møter på jobb og min flinke vikar som blir bra for En blå tråd.
- Babyrommet er sparklet, babysengen montert, babyklærne vasket. Det er koselig. 
- Una og jeg bor hos min mor mens malingen tørker, og det er koselig, det også. 
- NRK viser ny tysk serie. Jeg likte første episoden skikkelig godt. 
- Jeg har to venninne dater å glede meg til. På den ene skal Kari og jeg lage Daim is. 
- Jeg skal, så godt jeg kan, prøve å ikke miste tålmodighet og ikke synes så veldig synd på meg selv. 
- Kanskje hjelper det å lage koselige lister. 
- Og hverdagen hjelper masse, så klart. 

Og den som virkelig er igang med sin hverdag er vår tredjeklassing! Der er det lite innkjøring, det er fult kjør fra starten av, men hun virker til å ha taklet det bra. Husker at jeg følte meg så stor når jeg selv begynte i tredje, og jeg kan på mange måter ikke tro at Una er blitt så stor. Og så kul.



Svakodnevnica je bez daljneg tu!
I prima nam. 
Svima.

CIRCLES OF LIFE.



Fredagen for 4 uker siden mistet jeg min bestemor. 
4 uker uten ei som alltid har vært der, kjennes allerede som så altfor lenge. 
Jeg klarer ikke helt å begripe det.

Jeg sitter og ser på gamle 8 mm filmer, med dårlige kontraster og uten lyd, men det er lett å spotte hennes smil. Og hennes hender. De var hender som første gangen badet meg. Og når jeg begynner å gå, hopper hun rundt meg som Muhammad Ali, og passer på.
Og slik fortsetter hun. Gjennom hele mitt liv. Å passe på. 

Jeg kunne ha skrevet om fredagen for 4 uker siden...den så altfor varme, alvorspregete fredagen. Med Utøya i tankene og uro i hele kroppen.
Og telefonen som hun ikke tar. En plutselig følelese av at noe er fryktelig galt. Til tross for samtalen kvelden før, som varte i 4 minutter og 7 sekunder der hun forsikret meg at alt var bra: Vi snakkes i morgen! Og så planlegger vi noe i helgen.
Geir får den tunge oppgaven med å ta heisen opp 10 etasjer, jeg løper innom butikken og parken, i et øyeblikk tror jeg at jeg ser henne blant lekende barn og ungdom, minuttene kjennes som timer, og når jeg prøver å ringe Geir er telefonen hans opptatt. Da vet jeg for sikkert. Ambulansesirenene høres bare noen øyeblikk etter og det eneste jeg håper på er at hun ikke har det vondt. Jeg er feig, jeg tar ikke heisen opp, jeg bare stryker magen min og gråter.

Hun er borte.
I 4 uker har hun vært borte. Og det er akkurat som om jeg ikke har forstått det, og som om tårene ikke finner veiene til å slippe sorgen ut. Som om det hele er en vond drøm. 

Jeg ser på siste meldingen jeg sendte. Det står: Jeg elsker deg. Jeg hadde sikkert dårlig samvittighet for jeg var altfor kort i telefonen, jeg hadde vel dårlig tid, slik vi idag ofte har. 

Jeg tenker på så mye og jeg tenker at så mye av det jeg sa og gjorde var siste gang. 

Jeg trøster meg med at hun, mest sannsynlig, ikke hadde det vondt, at hun hadde 82 gode år og at vi som betydde mest for henne var rundt henne, så og si hver eneste dag. Jeg trøster meg med at det hun fryktet mest av alt var at hun skulle bli noen byrde, og at hun slapp å oppleve det. At hun i sine 82 år bare var til nytte, bare hoppet rundt og passet på.

Aldri et offer, alltid selvsikker, alltid med hevet hodet.
100 % dedikert.
Til meg. Til mamma. Til Haris. Til Una. 

Jeg prøver å trøste meg selv med at vi har vært heldige. For det har vi vært. 
Men akkurat nå kjennes alt som en vond drøm vi skal våkne fra. 

Å ta heisen opp, sette inn nøkkelen, og ikke bli ønsket velkomment av de blåe øynene, det store smilet  og et blidt HEI er fortsatt vanskelig å godta. Radioen på rommet hennes har ikke vært på, og det er stille, men Una har inntatt rommet hennes og ser på tegnefilmene de pleide å se på sammen. Hun snakker ofte om Beba og er fryktelig lei seg at babyen ikke får møte henne. 

Samtidig sparker det nye livet i meg sterkere enn noensinne. Una begynner i 3. klasse og skal gå på dans, sirkus, turn og fotball. Hun smiler ofte. Og det gjør godt. 

BABY BUMP WEEK 29 AND 31.

Ukene flyr av gårde. Fra å telle graviditets uker, har jeg gått over til å telle dager og uker fra dagen vi fant Beba død. Baby bump dokumentasjon er blitt neglisjert, og jeg har ikke helt kontroll på når bildene er tatt og hvor langt jeg var på vei på det tidspunktet. 

Jeg regner meg frem til at første bilde er tatt rundt uke 29, foran vårt hotell i Kristiansand. Jeg levde kontinuerlig i denne behagelige lin kjolen fra Zara. 
Og bilder nr. 2 og 3 er tatt i dag, altså ca begynnelsen på uke 31. I dag tvang jeg meg selv til å ta på rosa leppestift og en rosa Mathew Williamson topp i silke, etter en del kommentarer om at jeg så sliten ut på jobb. Det hjalp muligens litt. Rosa pleier å hjelpe.

Selv om jeg ikke helt holder styr på dager og uker, er det i alle fall sikkert at magen vokser i rekord fart og jeg kan ikke forstå at jeg faktisk har godt over 60 dager til beregnet termin. 

Iako sam nakon Bebine smrti izgubila racun nad sedmicama i mjesecima trudnoce, jedna stvar jeg sigurna: Stomak raste rekordnom brzinom!

PREGNANCY UPDATE, WEEK 27-30.










Hello week 30 og siste trimester.
Jeg hadde gledet meg så masse over denne etterlengtede graviditeten, det hadde vi alle. Beba, også. Bildene over er tatt en ettermiddag i Elgeseter gate, mens vi to var alene i sommer. Jeg hadde kjøpt to nye kjoler, og hadde lyst til å vise de til Beba. En tvers gjennom lykkelig ettermiddag.
Nå når hun ikke lenger ikke er her, skifter jeg mellom dype mørke daler, og gleden over at jeg snart skal møte den lille i magen. Det møtet blir nok ganske spesielt, for savnet etter Beba vil bli ekstra stor. Unas første reaksjon når vi fortalte at hun mistet sin oldemor, var sorgen over at Beba aldri vil møte babyen i magen. Det er en stor sorg for alle, og det kjennes helt uvirkelig at vi ikke kan forandre på det på noen som helst måte. 

Hvor langt på vei: 
Tenker at uke 30 høres helt absurd ut, men nå er den her. 75% av svangerskapet er unnagjort. 

Termin: Midten av oktober 2016. 

Dager igjen av svangerskapet: Ca 70, og 75% av svangerskapet er unnagjort. 

Hvor stor er babyen nå?
Babyen er stor, over 35 cm og 1500 gram. Enda skal den vokse med rekordfart denne siste delen av svangerskapet, og fete seg skikkelig opp. 

Hvordan har du det?
De første dager etter at min kjæreste bestemor Beba døde, gråt jeg uten stopp, jeg kunne ikke sove og jeg kunne plutselig få skikkelige problemer med å puste. Jeg ble oppriktig redd for at dette kunne være skadelig for den lille i magen. Det kunne det ikke, fortalte legen min meg. Sorg er naturlig del av livet. Nå blir jeg lett distrahert, kan plutselig begynne å gråte, for så å le i neste sekund, jeg snakker uavbrutt og er generelt rar. Tror hjernen min prøver å finne måter å ikke ta innover seg sorgen, slik at jeg kan skjerme babyen i magen.

Mat du elsker? Mat du hater?
Jeg har ikke tenkt så mye på mat, men får i meg vitaminer jeg må. Geir lager smoothies og mamma pusher på norske jordbær. Jeg savner spekemat og myke oster. Og vin. Masse vin. 

Hva drømmer du om? Hvordan sover du om natten?
Når jeg først sovner, har jeg hatt masse mareritt etter at jeg mistet Beba. Stygge, vonde drømmer, der alt blandes sammen, blant annet en der jeg faller ned på en steingulv rett på magen. Generelt er det vanskelig å sovne i, også fordi tivoliet i magen starter klokken 00.00 hver natt. 

Innkjøp: 
Geir og Una har kjøpt en nydelig liten Vucko 84 kosedyr til beibien i Sarajevo. Una og jeg har kjøpt en Petit Bateau pysj i Oslo. That´s it.

Aktivitet:
Masse! Jeg elsker det fortsatt, men noen av sparkene begynner å bli ganske så ubehagelige, både mot urinblæra og mot ribbeina.

Kontroll: Ultralyd idag, 10. august. Da skal mammaen min være med og vi får vite om morkaken har trekt seg.

3 pluss de siste ukene?
- At babyen reagerer på Una sin stemme 
- At turen til Kristiansand og Oslo gikk bra 
- Å kose med småtrollene Freja og Nora i Oslo fikk meg til å glede meg skikkelig

3 minus de siste ukene?
- At jeg kan bli så lei meg at jeg ikke får til å puste
- At turen til Kristiansand og Oslo var nok det siste store bekkenet mitt klarte
- Å ikke få sove





Hva ser du frem imot?
Å forhåpentligvis kunne sortere følelsene og sorgen som jeg kjenner på, før den lille kommer.

Listene er en mix, hentet fra Hjartesmil og Caroline Berg Eriksen, to gravide bloggere. Kjolen er fra Zara, og var kjøpt spesielt for vår Dyrepark besøk,(med broderier av giraffer og løver) men minner meg nå veldig om et av de siste fine ettermiddagene med Beba i sommer. 

Zadnje tri-cetri sedmice cine mi se kao ruzan san.
Sva radost koju sam osjecala kad sam napokon ostala trudna, kao da je izbrisana sa Bebom.
Trebace mi vremena da shavtim da je nema, i vremena da se pomirim sa cinjenicom da mala beba nece upoznati veliku Bebu. A mala, ona raste. I radi akrobacije po mom velikom stomaku. Sva sreca, sasvim nesvjesna moje tuge.
Ulazim ove sedmice u zadnji dio trudnoce, 75% vec je odradjeno.

UNCONDITIONAL.

Torsdagen for to uker siden sluttet Beba sitt hjerte å banke.
Det varmeste smilet jeg visste om, de blåe øyene og myke hendene er ikke lenger til.
Det kom som et sjokk for min Beba var en super kvinne, alltid positiv og med skikkelig mye girl power i seg.
Det gjør ufattelig vondt å tenke på at hun ikke fikk møte Una etter sommerfeiren (hun gledet seg sånt til det), og at hun aldri noen sinne vil møte den lille babyen i magen. 
Denne gangen må jeg prøve å unngå å drukne i sorgen, selv om jeg til tider har store problemer med å puste, i de øyeblikkene jeg forstår at torsdagens samtale ble vår siste. Men jeg skal klare det for de to små, og jeg skal tenke på hvor løsningsorientert Beba var. 
Det er så mye å si om henne, men akkurat nå er jeg tom for ord. Jeg håper de vil komme. Med tiden. 
Ubegrenset kjærlighet hun alltid hadde for alle hun møtte på sin vei, men spesielt meg, mamma, Haris, Geir og etterhvert Una, får bli det ene jeg sier for nå.



Jedina nasa Bebi. 
Hvala ti za svu bezgranicnu ljubav koji si mi pruzala svaki trenutak dok je tvoje srce kucalo.
Malo je superbaka koje su toliko prisutne u zivotima svojih unuka, kao sto si ti bila u mom i Harisovom.
Od prvih koraka, do ludih djecijih rodjendana na Visnjiku i hladnih jutara uz medolino i prevrte.
Ritmicko sportske gimanstike u Zetri i pozorisnih predstava u Narodnom sa mnom i sa Anjom.
Ljetovanja koja su trajala vjecno,
i jahorinskih zima kod Radeta i Remze.
Ti i Dila i ja u fiesti nakon obadnsta kod Dijanine Skreliceve, starih prica o tebi, majkici i Dili na putovanjima, do Svice ili Italije. 
Profesionalnog skakutanje oko Hareta, i svih drugih.
Godine izbjeglistva na Bolu- puna kuca jakih i toplih zena, 4 generacije i mali Haris, koje su i u tugi i zimi bile tople.
A onda opet dorucaci u Soukbunaru, Dijana i ti, puna kontrola nad telefonskim brojevima mojih prijatelja, od Sutvica pa do Sanje, i uvijek beskrajna ljubav.
Nikad nikakvo osudjivanje, samo ljubav.
I vjera da se sve moze!
I gume na kolima mjenjati- bez problema.
A onda je otisla majkica, pa Dijana, Soukbunar, Visnjik, a ti si dosla kod nas u Norvesku.
I svakodnevno nam uljepsavala zivot.
Drzala kontrolu, odrzavala kontakte, pravila ruckove i izvjestavala o domoviskim vijestima, stekla nova i velika prijateljstva, a navece bi skupa zaspale uz radio M.  TI u svojoj sobici, a ja u susjednoj.
Uvijek sa osmjehom, uvijek pozitivno, uvijek je sve bilo dobro: Dobro spavala, Dobro jutro, dobar rucak, cak ti je i ovo tmurno norvesko vrijeme bilo dobro.
Mislim da si bila sretna. 
Mozda ponajvise sa Unom, tvojom drugaricom, i zlatnom curicom.
Vasi mali razgovori, i vrijeme provedeno uz Minimax, "Unaaa, zalogaj!" i zasivanje malih krompirica po vunenim stramplicama. 
I ona je osjetila tvoju ljubav.
Zbog toga, i zbog jos bezbroj stvari, danas osjecam zahavalnost.
Falitces mi strasno. Plavo nebo podsjecace me na tvoje plave okice. Mogu se samo potruditi pratiti tvoje stope. Volim te.

I dok je kuca puna cvijeca, ja sam trenutno prazna. Svi smo prazni. Bez rijeci, ili rijesenja. Da ona koja je uvijek imala rijesenje za sve vise nije tu, tesko je prihvatiti. Moramo pukusjati doci do zraka i disati, ne pasti duboko zbog Une, i zbog bebe u stomaku, koju moj jedini Bebi nikad nece upoznati. Nije cudo sto mi se cini da mi fali zraka, svaki put kada to shvatim. 

nadja

nadja

36, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits