august 2011

THE IMAGINARY FRIEND.




Una har fått seg en ny venn.
Han heter Gody.
Vi vet ikke hvem eller hva han er, men han er i alle fall veldig tilstedeværende i våre liv.
I badekaret er Gody noen ganger pappa løven og baby Løven, på samme tid.
Av og til er det kaninen som heter Gody.
Ofte har Una lange samtaler med seg selv. På et ukjent og nytt språk.
Men når vi spør hvem hun snakker til, er svaret Gody. Og da er verken kaninen eller løven til stedet.
Gody bor i Nyveibakken, har hun fortalt til nana.
Og i sine kunsterstunder er det ofte akkurat Gody som blir malt.
Vi ler litt, Geir og jeg. Verken jeg eller han har hatt fantasivenner i vår barndom.

Vi blir ikke helt kloke på Gody, men han virker snill og gjør Una glad. Vi får vel bare le videre, og leve side om side med vår nye familiemedlem GODY.











Una je dobila novog prijatelja.
Zove se Gody i zivi u Nyveibakken.
Toliko znamo.

Sve ostalo je misterija.
Cesto s njim prica, radi se o dugim razgovorima na nekom tajnom, nama nepoznatom jeziku.
Nekada je Gody lav u kadi, nekada zeko. Gody je izgleda magican pa mjenja i oblik.
Cesto ga crta, ali jos uvijek je tesko raspoznati kojoj rasi Gody uistinu pripada.
Cudan nam je taj Gody, i ne mozemo skroz da ga shvatimo, ali dok Unu cini sretnom, nastavicemo zivjeti s njim. Nema nam druge.

DAGENS 270811.



Unas favoritt syssel for tiden er maling. Dette kan hun holde på med flere timer i strekk. Og jenten viser stor talent. Hun inspirerer i alle fall meg. Una, og høsten som begynner å vise seg rundt omkring oss.

Una je postala luda za slikanjem. Lezi joj to valjda u krvi, i tata i dedo pravi su umjetnici. Meni bar inspirise da se oblacim u jesenje boje.

ANOTHER DAY.



Bildene er fra en annen dag, og fra et annet liv og en annen tid, kjennes det ut som.
Dette var tiden da vi fortsatt hadde flere ferieuker fremfor oss.
Tiden med sene morgener, lange frokoster med mozarella og tomat på menyen, dovenhet i solsteiken, svømmeturer for å kjøle seg ned, kaffe på stamcafeen og is hos Marina, bad i badekaret for å få saltet av kroppen. Og tiden med familie og venner. 
Ferie er utrolig digg.
Nå er dagene alt annet enn ferie.
Det er lite sol (men desto mer regn)i Trøndelag, og hverdagen er ikke rolig og harmonisk. Det er en kabal som skal gå opp med to krevende jobber, og en ny barnehage som gjør lille frøken sliten. Samtalene rundt ( den ikke så veldig lange og deilige) frokosten tar for seg viktige tema; bringing, henting og hva skal vi ha til middag idag.
Heldigvis stepper nana inn og redder dagen, ganske så ofte. Sånn som i helgen, da vi jentene fikk være sammen med henne mens Geir drikket ut Olav på best mulig måte.
Men nå altså, til en helt annen dag, til en annen tid...


Vi soler oss og bader, og det er gøy, men vi bestemmer oss for å finne på noe annet.


Så vi pakker strandsakene, vi har mange dager igjen til å jobbe med brunfargen.


Vi setter kurset mot Marinero, tar en god kaffe og leser avis slik som lokale herrer også gjør.


Vi kjøper blomster til  Marianne og David som kommer i ettermiddag.


Haris, Hege og nana er også ferdige med stranden, vi møtes tilfeldig og spiser en god middag sammen.


Una og Haris sammenligner hvem som har flere sår på knærene.


Una vinner.


Vi kikker på forbipasserende mens solen går ned. Vi prøver å gjette hva de gjør i sine vanlige liv.

Også drar vi hjem, venninner og Amund venter. 
Vi dusjer av oss saltet.
Vi legger Una som stuper rett i drømmenes verden, dagene i frisk luft gjør under med søvnen.
Setter oss på terassen med hver vår bok og hver vår øl under stjernehimmelen.
Geir løper ned til byen for å ta en drink med Marianne og David på Varadero .
Mamma og jeg blir bare sittende og prater. Husker.
Det er fortsatt varmt i luften, og heldigvis, myggfritt.
Åh, savn.

FAMILY PHOTO, 280711.



Det er sol ute og det er snart helg! Ha en god og solfylt en!

Sunce sija i uskoro je vikend. Ljepota! Imam osjecaj ko da ce uskoro ljetni odmor.

SHOES, FLOWERS AND SUN.



Idag har det nesten vært sommer i byen igjen.
Og når det er sommer, da kan man gå i nye platåsandaler. De er fra Janet and Janet og jeg fikk de nesten gratis på salg på Bello.
Una har selv valgt sine nye Converse. De er gule og rosa inne, og skikkelig kule. Min pappa gikk alltid i Converse sko og kjøpte første par til Una når hun var 6 måneder gammel. Jeg lovet meg selv å fortsette den tradisjonen.
Og nå når vi er så godt skodd, satser vi på sol i morgen også.




Danas nas je sunce obradovalo. A kad sunce sija, mogu se nositi moje nove sandale i Unine nove sarajevske starke. Dedo joj je kupio prvi par kad joj je bilo tek 6 mjeseci. Ja sam sebi obecala nastaviti tu tradiciju.
I sad kad imamo tako finu obucu, nadamo se suncu i sutra.

TITT-TEI.



Jeg hopper i dusjen nå. Bare så det er sagt. Men her er håret. Det er enda finere når det er nyvaska. Altså om en halvtime. Skulle ønske vi hadde et badekar. Virkelig.
Skulle ønske de ikke rev San Zhi Ufo husene. Fascinerende. Virkelig.





Nova frizura, koja je jos puno, puno ljepsa tek oprana. Zato skacem u tus. 
Kako bi voljela da imamo kadu...
I voljela bih da nisu srusili ove UFO kuce u Tajvanu...

PIXIE.















Har jeg fortalt at jeg har klipt meg kort,kort,kort?
Og at Jean Seberg og Audrey Hepburn må ha vært verdens fineste med kort hår?
Mia Farrow kommer på en sterk 3.plass. Det er mange fine damer med kort hår, synes jeg. Så nå er jeg en av de. Fin. Med kort hår. Hah.



Kratka kosa uopste nije losa stvar. Inspirisano mojom frizurom. Hah.


EVERYDAYLIFE. LATELY.

Astrid skriver klokt om det å dele sin hverdag med omverden.
Slik har vår hverdag vært i det siste; den utvalgte siden av den:


På onsdagen tok vi på oss finstasen, for vi hadde et bursdagsbarn å feire. P E R ! ! !


Han har nemlig rukket å bli 2!


Han fikk verdens tøffeste grønne kaktuskake. ( De begynner å bli gode på disse kakene)


Og Per var like blid.

Helgen brakte med seg Pstereo. I år fikk vi det ikke med oss, men vi fant ut at vi ikke kunne gå glipp av Birgit og Arnes årlige Pstereo pizzavorspiel.


Her er den fine vertinnen, som ble god på å skjære opp pizza i løpet av dagen.


Vi andre nøt godt av det;)


Jeg fikk endelig hilst på den utrolig dyktige og utrolig hyggelige Anniken. Det gjorde meg glad.


Mens denne tøffingen...


gjorde Una glad.




Mens de voksne snakket/lo/ og var liksom voksne...


..fant kidsa ut hvordan fjernkontrollen fungerte..


Det var utrolig stas å se alle jeg har savnet i sommer. Fineste Maren, for eksempel.


Men vi må innrømme at alle disse sosiale greiene gjorde oss passe slitne også.

På søndag dro vi til Fosen og Tomlingen. Det var et sted min pappa pleide å elske om høsten. Vi hadde lenge snakket om at vi skulle dit, og at det ville gjort han så glad. Så når regnet bestemte seg å ta en hviledag idag, bestemte vi oss endelig for å dra.


Det er litt som å komme til en annen verden.








Og det er så mange veier å gå.


Men Una pekte dit...


..bringebærene var. Hun er nemlig blitt helt hekta på de.

Men det var ikke bare  bringebær vi fant. Vi fant nemlig masse kantareller også.


Så nå skal vi prøvesmake på et utvalg og se minneseremoni som vi gikk glipp av idag.

P.S. Jeg anbefaler på det sterkeste at dere hører Karl Ove Knausgård snakke om 22.juli i sommer i P2. Det er sterkt, klokt og vakkert.

SHIP O'HOI!

Hiv o'hoi, snart er helgen vår....
Vi gleder oss veldig. Goood helg!



Vidimo vikend na horizontu.
Prijat ce nam. Fin vikend!

SIX.

Idag er det 6 måneder. Det er lenge.
Begripelig. Tidsrom.
Ubegripelig at det har skjedd. 

SIste dagene har jeg gått med en blanding av kvalme og angst, og stort behov for å skrike.
Skrike ut.
Men jeg vet ikke hvem jeg skulle skrike til, eller hva jeg skulle rope.
Historiene om pappa dukker opp med hviskende stemme, opplevelsene oppsøker meg om natten og holder meg våken.
Hans smil. Stemmen.
Eller hvor glad han var i å plukke sopp. Hvordan han 15.januar sendte sms til en venn om han håpet at de sees til sommeren.
Litt av hvert. Mye. Av hvert.

Og så tenker jeg på Haakon Ødegaard og de andre ungdommene.
Og så tenker jeg på barn på Afrikas Horn.

Så når natten senker seg, står opp. Ingen vits å ligge i sengen lenger. Lager meg varm melk med honning. Jeg er fortsatt urolig. Føler litt av den samme angst følelsen hvor man vet at ting går til helvete, slik som jeg hadde følt det de siste dagene før pappas død. Kvalme. Jeg får ikke puste. Jeg vet at ingen vil høre mine skrik lengre. Men kan jeg fortsette å hviske de små historiene?
Hvordan han pleide å ta min hånd og si at han var glad i meg. Hendene hans vil jeg fortelle om. 
Jeg vil fortelle hvordan han var med sin Una. Hvor utrolig mange planer han hadde. Hvor glad han gjorde henne. Og hvor glad hun gjorde han. Hvor urettferdig det er at de bare fikk så kort tid sammen.
Jeg vil fortelle om hvordan han etter 30 års ekteskap, ofte overrasket mamma med roser, og kalte hun de fineste kallenavn en kan finne på.
Hvordan jeg til bursdagen min fikk hele 10 moteblader (inkludert fransk, amerikansk og britisk Vogue).
Hvordan vi alle lo når han fortalte om sin oppvekst, og hvordan jeg håpet at han skulle rekke å skrive en bok om den. Alt det fine. Som livet hans var.

Men også om sykdommen. Hvordan han kjempet. Som en helt. Om hvordan det var å stå på sidelinjen og se han ha umenneskelig store smerter. Oppleve at man ikke kan gjøre noe for noen man elsker så høyt. At kjærligheten faktisk ikke overvinner alt.

Alle disse historiene får komme etterhvert. Det er fint å skrive de ned.
Jeg er så redd at jeg kommer til å glemme, selv om jeg vet at det er umulig.
Men frykten gjør at jeg kan tvinge meg selv til å prøve å rekonstruere helt detaljert hvordan hendene hans så ut, sammenligne min øyefarge med hans slik jeg husker det, bla i alle bøkene han noensinne har rørt i håp om å finne noe han har skrevet ned.

I dag skal jeg bare gråte. Og være stille.












2008-2010

P.S. De siste dagene har en kombinasjon av hodepine og tanker lenket meg til sengen. Når min venn G spurte hvordan jeg hadde det, dette er svaret jeg sendte til henne. Det hjalp. Det er fint å dele. Og det fineste med det er at man får noe i retur, den andre deler tilbake. Slik som G svarte og som rørte meg rett ved hjerterota.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Danas je 6 mjeseci od kako moj tata vise nije sa nama. A kao da mu jos uvijek cujem glas. I cekam da udje kroz ulazna vrata. Danas cu samo da cekam.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Na jastuku bdim na ponocnoj strazi
kao stari posustali ratnik
kom svaki put od riznice neba
jedva zapadne mesecev zlatnik
pod oklopom drhti kosuta plaha
vecno gonjena tamnim obrisima straha
koja strepi i od mirnih obronaka sna

Nedostaje mi nasa ljubav, mila
bez nje se zivot kruni uzalud
nedostajes mi ti, kakva si bila
nedostajem i ja, onako lud
ja znam da vreme ne voli heroje
i da je svaki hram ukaljalo
al' meni, eto, nista sem nas
dvoje nije valjalo

Kad potrazim put u srediste sebe
staze bivaju tesnje i tesnje
i skrijem se u zaklon tvog uha
kao mindjusa od duple tresnje
al' uspevam da jos jednom odolim
da prosapucem da te nocas ruski volim
sto su reci, kremen sto se izlize
kad tad

Nedostaje mi nasa ljubav, mila
a bez nje ovaj kurjak menja cud
nedostajes mi ti, kakva si bila
nedostajem i ja, onako lud
ja znam da vreme svemu menja boje
i da je silan sjaj pomracilo
al' meni, eto, nista sem nas dvoje
nije znacilo

Ponekad jos u moj filcani sesir
spustis osmeh ko carobni cekin
i tad sam svoj
jer ma kako me zvali
ja sam samo tvoj licni harlekin
ponekad jos suza razmaze tintu
i ko domina padne zid u lavirintu
tako prosto, ponekad jos
stignemo do nas

Nedostaje mi nasa ljubav, Djordje Balasevic

SYSSEL.

Vi holder oss inne, i dette fantastiske sommerværet. Elefanten, kuen, babaen, Barbie, hesten og resten. Vi ommøblerer litt. I dukkehuset. Og ellers. Og jeg kjenner en høstforkjølelse komme snikende.
Hva sysler du med?



Posto je vrijeme vise nego diiiiivno, moramo se zabavljati unutra. A ti?

HIGHER, THERE´S NO NEED TO COME DOWN.



Når man er litt nede, er det fint med slike bilder for å komme seg ovenpå igjen.
P.S. Una har alltid likt seg høyt oppe. Se her!







Kad se covjek osjeca malo down, pomazu ovakve slike.
Nadam se da vam se svidjaju.
A Una, ona ovo vec odavno radi.

BLUE, STRANGE COLOUR BLUE.


















foto: Bol, sommer 2011.

LADY GAGA.





She gets it right! Again. And again.

God fredag! Uzivajte za vikend!

IN THE HOOD #2.


Foto: 80´s in the hood. by Sova.

30 år er lang tid. Sommervennskap har utviklet seg til virkelige, viktige og så uffatelig gode( helårs)vennskap. Jeg er så takknemlig for disse.
Og tanken på at alle de små rampestrekene jentene finner på idag kan føre til livslange vennskap, gjør meg ufattelig glad. Samtidig er det litt rart å tenke på.
P.S. Gutten (en av de tre i gult; gult må ha vært polulært på 80-tallet, han som står, på det siste bildet her, er gutten på det andre her. Og meg kjenner jo dere igjen.)


foto:80s. by Sova.

Old Kids on the block.
Ljetna poznanstva pretvorila su se u prijateljstva bez kojih ne bi mogla zamisliti moj zivot.

IN THE HOOD #1.



Det er så fint å ha ett sted å komme tilbake til.
Sommer etter sommer.
Til vår lille gate.
I snart 30 år.
Der man kjenner naboene.
Og det alltid er liv.

Nå har en ny generasjon begynt å ta over, og familien min er blitt utvidet. Tante Siri og Amund glidde rett inn i gata, mens Ardita, Hana, Marigona og Una slettes ikke var New Kids on the Block. I sommer ble de skikkelig firkøver,( med matchende ringer og det hele) og umulige å skille fra morgen til kveld. Og våre polske venner var som alltid gode på spre latter og glede.
Nabolag er fint, altså!




















foto: Bol, sommer 2011.Nana, tante Siri, Amund, Bojan&Iza, Marigona, Ardita, Hana & Una.

Nw Kids on the block.
I tako me podsjecaju na nas.

THE RUNAWAYS.

















Tiden løper av gårde og det samme gjør Una. Begge er flinke til det, mens jeg blir stående igjen og lurer på hvor de er blitt av...

I vrijeme i Una brzo prolaze. Kao trcecim korakom. Dok se ja pitam gdje su nestali...




MAMAS BLING-BLING!



- Hva skjer når pappa lar Una leke med mammas smykker?
- Da blir Una fin!

Kad tata pusti da se Una igra sa maminim nakitom, rezultat biva jedna prava mala dama.

READY- STEADY- GO!



Juppi, snart helg! Såå: Klar- Ferdig- Gå og dans!





Juppi, uskoro vikend! Ucini kao curice na slikama, i plesi! Pusa.

BACK. AND FORWARD.

Vi er hjemme! Det har vi vært i noen dager nå.
Disse dagene ble brukt på en liten frøken som har begynt i ny storbarnehage.
Kveldene har vi brukt på å lese gjennom aviser etter attentatet , prøve å begripe og gråte.  
Sommeren har vært fin og varm, men det føles også som om jeg har tatt mange skritt tilbake når det gjelder min egen sorg. Og den 22.07. ble hele verden plutselig trist og helsvart også.
Så nå får verden og jeg bruke høsten til å prøve å hente oss inn og ta noen bittesmå skritt fremover. Det tror jeg vi skal klare. Og jeg gleder meg.


foto: Stripegjengen er tilbake! Hei!

Mornari su se vratili na sjever, i manje vise spremni su za nove poduhvate. Ljeto je bilo fino, ali gotovo vise tuzno, i shvatam da covjek mora nauciti zivjeti sa tugom. 22.07. cijeli svijet postao je tuzan, kad je 70-tero djeco masakrirano i ubijeno na idilicnom norveskom ostrvu. Sada cemo svijet i ja koristiti jesen da se vratimo nekoj pribliznoj normali i da naucimo zivjeti sa, svako svojom, tugom. Nadam se da cemo uspjeti.

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits