juni 2014

HOW EDIN DZEKO UNITED BOSNIA AND HOW THAT MAKES ME MISS MY DAD.

Av alle turneringer i hele verden, må VM i fotball være den mest spennende. Det at sirkuset denne gangen foregår i Brasil, føles som om turneringen er kommet hjem. Og det at mitt lille Bosnia og Herzegovina for aller første gang er med i VM, gjør det hele enda mer spesielt.

For litt over 20 år siden ble landet mitt rammet av en blodig og urettferdig krig, en krig som krevde mange offer. En krig som spredde halvparten av befolkningen, meg inkludert, over hele verden. I vår ble landet rammet av århundrets flom, som tok det lille folk hadde klart å bygge opp igjen. Mitt land har ingen tekst til sin nasjonalsang for politikerne kan ikke bli enige om teksten. Det har tre presidenter og ekstremt mye korrupsjon. Det har mange nasjonalister, men enda flere fattige pensjonister og 60% arbeidsledighet blant unge.

Og så har det disse guttene som spiller fotball og som er i Brasil. Som forrige søndag spilte sin første VM kamp noensinne. Mot Argentina, mot fabelaktige Leo Messi, på Maracana, i Rio. Som i en drøm. Landet mitt trenger drømmer og håp, og disse guttene, der de står side om side, er landets håp. De har gitt tilbake smil på ansiktene til de som sårt trenger det, hese stemmer i dagene etter kampen til de som heiet. De har gitt oss en stolthet som vokser seg stort i hele kroppen. Uansett sluttresultat.

De skriver historie, og for første gang på veldig, veldig lenge er det en hyggelig historie som blir skrevet.

Min pappa, han var glad i å se på fotball. Og jeg ble tidlig glad i å følge med på kjekke gutter. Disse fant man ofte på fotballbanen, og pappa og jeg kunne tilbringe ettermiddagene med å se på kamper sammen. Med litt forskjellig innfallsvinkel til hva som interesserte oss til å begynne med, men etter hvert smittet hans genuine kjærlighet til ballsporten over på meg.

På søndag sto jeg med hjertet i halsen, og et savn som er ubeskrivelig. Jeg ville gitt alt for at pappa kunne ha hørt vår tekstløse nasjonalsangen bli spilt på Maracana, sett de blåkledde klare seg så fantastisk bra (til tross for tap) og spille så fair, og jeg vet at han ville vært så stolt.

Så savnet og stolthet har satt seg i kroppen min for resten av VM. Og i kveld skal jeg heie igjen. Av full hals.  

Les disse tre artiklene dersom du trenger en grunn til å heie på Bosnia:

How Edin Dzeko united Bosnia

De flyktet fra bombene og soldatene i hjemlandet

Hvordan Pape vant VM for meg




Cijelim srcem, cijelim tijelom, cijelim duhom se nadam da ce nas nasi zmajevi uspjeti.
Uspjeti zato sto je malo onih sto su nesto pozitivno zasluzili vise od mojih sugradjana Bosne i Hercegovine.
A gledajuci ih prosli vikend, kako u svom prvom mecu na svjetskom prvenstvu igraju protiv Argentine, na Marakani, u Brazilu, u Riu, kao u nekom snu, ucinilo me toliko neopisivo ponosnom. I ucinilo me toliko tuznom sto moj tata nije tu da to dozivi sa mnom.

FINALLY FRIDAY.

Denne uken har vært hektisk og god. Formen min er endelig bedre, hostingen har roet seg, men det har ikke livet rundt. Fotballkampene midt på natten tar på, og når det, i tillegg, er festligheter, både på jobb og i barnehagen, og kjempe masse spennende jobb, er pulsen høy. Men høy på en god måte.

Jeg havnet forresten på adressa tv!
Litt pinlig å uttale seg på tv, etter å ha sett på kamp på byen til halve natten. Veldig stas å få det fine prosjektet på plass.


Piren er en trekonstruksjon som krager ut hele 13 meter. Tør du å gå til enden?

Sedmica je prosla brzo, isto kao i montiranje ovog pira, koji visi u zraku cijelih 13 metara. U vezi toga bila sam cak i na tv-u.

PORTRAIT OF A CHILD, 19/52.



Åh, som vi koste oss på Bol. På båturen fra stranden til den lille byen vår.
Una er blitt så kosete i det siste, lenge hadde hun aldri tid å sette seg ned i fanget mitt eller klemme. Nå har hun funnet roen og gir de beste kosene i hele verden.

Mornari, Una i Nadja. Na Bolu, na vjetru, na lijepom plavom moru.
Una je postala prava maza. Prije nikad nije imala vremena za to. A sada bi se samo mazila. Na moju veliku srecu.

PORTRAIT OF A CHILD, 18/52.



No words needed.

BOL IN MAY.







En tidlig morgen i mai, landet vi i en regntung Split og tok fergen over til øya vår.







Selv i regnet er Dalmacija vakker.






Vi var kommet for å feire min mormor Bebas 80-årsdag. Det var hun som bygget hytten vår, en gang for 34 år siden. Med seg hadde Beba sine venner, Remza og Rade, og Una fant raskt tilbake til sine. 







Vi gikk lange turer mens vi ventet på solen.






Aldri har Zlatni Rat vært så tom. Men så plutselig tittet solen frem, dannet skygger i den magiske skogen og alle fargene kom frem. Og stranden ble fort fylt med folk.







Noen tøffinger i familien hoppet rett i havet. Jeg nøyet meg med å kjenne på vannet og dokumentere.







Det var en nydelig familietur, dette. Og alle mine jenter var glade for den. Spesielt bursdagsbarnet.

Jeg har forresten skrevet en artikkel om å feriere på Bol med barna, på foreldremanualen. Du kan lese den HER.


Pocetak maja proveden je u Bolu, sa jubilantom, malo kise u ogromnim kolicinama, jos vise sunca, puno mirisa i boja, i mojom najblizom familjom, i mojim curama.  

TREPRISEN 2014.



Brendeland & Kristoffersen

I går fikk Trondheim og vi i heimen en treprisvinner!

Brendeland og Kristoffersen fikk den prestisjetunge arkitekturprisen. som
har vært delt ut i over 50 år. Den tildeles arkitekter som en anerkjennelse for særlige kunstneriske kvalifikasjoner og teknisk dyktighet ved riktig bruk og behandling av norsk trevirke som byggemateriale. Treprisen legges vekt på arkitektur som i sin holdning ikke er så tidsbestemt at den står i fare for å bli uaktuell. Den konstruktive utforming må i enhver forståelse tåle tidens tann, ikke minst sett ut fra lokale og regionale forhold. Den er blitt delt ut 19 ganger tidligere.

Jeg er ubeskrivelig stolt og glad og får tårer i øyne av å lese juryens begrunnelse som er ganske vakkert forfattet av Jan Olav Jensen.

Juryens begrunnelse:
Kanskje mer enn noe annet kulturuttrykk sier arkitektur noe om hvem vi er, hvilke ambisjoner vi har, hva vi kan få til sammen, fordi det så usentimentalt er resultatet av store betvingende prosesser i samfunnet. Nettopp derfor er det viktig at noen hus blir noe mer enn bare middelmådig. Slike bygg inneholder ofte noen innsikter utover det vanlige eller noen ekstraordinære kvaliteter som noen har kjempet for. Da blir det eksemplarisk, andre vil lære av det. Enda sjeldnere blir et byggverk stående som en varig faglig referanse. Da lever det sitt eget liv. I realiteten skjer det svært sjelden, kanskje bare noen få ganger per tiår. Slike byggverk påvirker ikke bare fagkollegene, men også andre deler av byggebransjen og av og til har slike prosjekter industriendrende karakter. Noen få ganger har slike byggverk en intellektuell styrke som former
måten vi tenker på.

Prisvinnerne i 2014 har stått bak flere slike bygg. Deres produksjon har vært helt avgjørende for utviklingen av norsk trearkitektur det siste tiåret. De erfaringer de har gjort seg fra en forskningspreget praksis og de nye løsningene de har introdusert, koblet med den kunstneriske kvaliteten i byggverkene, har gitt produksjonen deres et udiskutabelt faglig gjennomslag.

Årets prisvinnere, Brendeland og Kristoffersen, har bedrevet det som med rette kan kalles grunnforskning på trearkitektur. Deres arbeider er presise, unngår de store fakter og formspråket er geometrisk bevisst og nøkternhet.

Brendeland & Kristoffersens særegne arkitektur viser ofte en dristig og kompromissløs holdning samtidig som den omfavner sosiale utfordringer. Arkitekturen kan ved første øyekast oppleves provoserende enkel,fremstår med sofistikerte løsninger bak enkelheten..

Etter realisering av deres første prosjekt, Svartlamoen boliger (2005), har Brendeland & Kristoffersen bygget to andre bygninger i området; Svartlamoen barnehage og Svartlamoen kulturelle sentrum (2007)Blant deres andre prosjekter er Villa Borgen , en liten villa i massivtre for en familie i utkanten av Trondheim, Svalbard boligprosjekt i massivtre og Aktiv-hus i Stjørdal. Imidlertid har området Svartlamoen i Trondheim blitt det definerende for kontoret.

Tolv år har gått siden Geir Brendeland og Olav Kristoffersen ble Brendeland & Kristoffersen da de vant den åpne konkurransen om bærekraftig sosialboliger på Svartlamoen i Trondheim i 2002. Siden den gang har kontoret fått både nasjonal og internasjonal anerkjennelse, De går inn i en flere tusen år lang norsk tretradisjon som trenger den faglige nysgjerrigheten deres praksis representerer.

Juryformann Jan Olav Jensen

Juce su Brendeland i Krisoffersen dobili jednu od najcjenjenijoh norveskih nagrada za arhitekturu. Moje srce puca od ponosa.

LIME BARN.


foto: Anna Sundström

Jeg har oppdaget et nytt arkitektkontor!
De holder til på Gotland og lager finfine ting.
Som ombyggingen her, som fikk meg til å tenke påØstmarkneset. Hvor fint hadde det ikke vært å ha noe slikt i en av de gamle skurene fra okkupasjonenstiden?
Ting kan gjøres så enkelt og likevel bli så flott.
Sjekk ut flere av Skälsö arkitekter sine arbeider. ( Og jeg fikk enda en grunn til å dra til Gotland.)

Novo otkrice, arkitekti Skälsö na Gotlandu. Tako jednostavno i tako lijepo.

RINGS IN THE WATER, SUNSHINE ON MY SKIN.

I går dro vi til vårt hemmelige sted. Dit vi pleide å dra med pappa.

Det var like vakkert som før. Nesten enda vakrere.
Mukt underlag som svelgte all skrittlyd i skogen, solen i ansiktet, ringene i vannet.
Så likt, men likevel så anderledes.
Så ensomt.


























Tomlingen, 08.06.2014.

Na nasem tajnom mjestu. Tatinom tajnom mjestu. Osim sto mekanim sumskim putevima, vise ne ide on.
Bilo je tako lijepo, cini mi se ljepse nego ikad prije.
A opet toliko drugacije. I toliko tuznije. 

THE ANSWER, MY FRIEND, IS BLOWIN´ IN THE WIND.
























Østmarkneset, Trondheim, 07062014.

FRIDAY!

Med disse bildene fra forrige helgens festligheter, går vi inn i en ny festlig helg. 
I dag fikk jeg to beskjeder som gjorde meg veldig glad; en gjaldt jobben min og en gjaldt noe som gjorde meg veldig stolt. Og så skinner solen, og det hjelper på humøret. Snart skal vi sette oss ut i hagen og nyte solskinnet. 

Har du planene klare for pinsehelgen?






 

Sa ovom slikom od proslog vikenda, zelimo vam sretan vikend! Ovdje sija sunce, uskoro cemo sjesti u vrt i uzivati u njemu. Pusa! 

PORTRAIT OF A CHILD 17/52.

Uke 17 bydde på to viktige dager, nemlig førskoledagene. En spent liten frøken ble ropt opp som nummer en i den grønne gruppen,  stilte seg alene på steintrappen foran den ærverdige skolen, og venten på å  hilse på sine nye klassekamerater. Hun hilste også på den gode lærerinnen med svart krøllete hår, fikk gjøre lekser, og hun sovnet lykkelig om kvelden.

Disse dagene gjorde at vi alle tre gleder oss kjempe masse til høsten. 

Sedmica broj 17 sastojala se od dva vazna dana u nasim zivotima: dva predskolska dana. Una je upoznala svoju novu raju iz razreda, uciteljicu sa crnom, kvrdzavom kosom, dobila je zadacu, i zaspala sretna uvece radujuci se jeseni i novim pocetcima. I mi se radujemo!

ALL THE STORIES THESE LINES TELL.





Una har alltid vært utrolig glad i å tegne. Hun kan sitte i timevis og skrible.
Nå i det siste er tegningene enda mer detaljrike, prinsessenes kjoler og kroner ligner på de beste Valentino kolleksjonene. Ofte forteller tegningene små historier fra hverdagen, som den i midten, som ble tegnet etter en heftig krangel med bestevenninnen Anna om en dokke. (Una elsker Barbie dokken i midten- hahaha) Og dyr er selvfølgelig fortsatt en stor inspirasjonkilde. 
Jeg gleder meg sånt over disse tegningene, og har lyst å henge opp hver og en av de på veggen. 

(Mengden av disse er så stor, at det ikke er fysisk mulig. Og selve lagringen begynner også å bli et problem. Lure tips om hvordan ta vare på barnas tegninger, mottas med takk)








Od princeza u Valentinovim kreacijama, do Monster Higha i zivotinja, kao ova mama paun i beba paun, dani se provode crtajuci.
Crtajuci sa toliko koncentracije, mira i zelje, da se moje srce puni srecom, gledajuci je kako uziva. 

GRENLAND, BABY!







For ikke så lenge siden, reiste vi til Porsgrunn for å være med de vi ikke hadde sett på lenge.
Der hadde jeg aldri vært før, men jeg visste at, når alle disse kvalitetsmenneskene valgte å bosette seg der,  jeg kom til å like Grenland.
Dagen med venner ble fort til sen natt, og vi ruslet en tur langs ælva som lignet på glass, med et tykt lag tåke over seg. Som porselen nesten, og det passet jo bra siden det var Porsgrunn vi var i.
Da morgenen kom var barna uthvilte,  mens foreldre var litt mer slitne, men humøret var på topp.







Porsgrunn bydde på fantastistisk vær, så det var bare å komme seg ut. 
Leander er en racer på sykkel, han lærte å sykle som treåring, mens små jentene måtte nøye seg med å sitte i en sykkelvogn. 
Første stopp var barnehagen til Eira, der trehytter vokste i store trær.







Og så gikk ned til vannet, så klart. Vi nøyer oss med å kalle den for ælva.
Porsgrunn er en fantastisk fin by.
Og hva annet ord enn fantastisk fint kan man bruke, når man i tillegg til alt det andre får med seg gratis lydprøver til Paal Flaata? Med to små jenter som danser i solskinnet. Som i en drøm.







Porsgrunn har fått et nytt kulturhus, kalt Ælvespeilet. 
Der besøkte vi Kunsthall Grenland,  og fikk med oss utstillingen This year´s model. 
Super kul utstilling, for store og for små.
Med store, og små kunstverk.







Som om denne turen ikke var nok, arrangerte vennene våre en fantastisk hagefest. 
Der møtte vi gamle og kjære kjente, og vi skapte nye bekjentskaper. 
Barna tok det med ro i gresset. ( og løp masse rundt, selvfølgelig.)
Jentene koste seg og det samme gjorde guttene. 








Det var det Berit som sørget for.
Berit er min gode kollega og venninne, som har flyttet hjem til Porsgrunn for en del år tilbake.
Å tilbringe tid med henne igjen, fikk meg til å forstå hvor mye jeg savner slike bra folk som henne i nærheten. Hun serverte reker, sørget for nyklipt, mykt gress, og for strålende sol. For en dame!





Dagen etter tilbrakte vi på stranden i Osebakken. 
Solen skinte igjen,  men vannet var iskaldt. Og da mener jeg, v i r k e l i g  i s k a l d t.
Det stoppet ikke de minste, og den største, fra å bade.
Tøffinger!








På ettermiddagen kjørte vi til Brekkeparken i Skien, for å gå i en barnebursdag. 
Brekkeparken er en slags åpen folkemuseeum, og et helt fantastisk sted der man får utsikt over Skien.
Tenk bare å bli feiret i den lille hvite paviljongen i mellom alle blomstene! For en drøm, som tydligvis er virkelighet i Grenland.
Mens barna feiret, hvilte vi voksne oss i skyggen og nøt Rosannas gode bakst.
Og plutselig hadde helgen blitt slutt, og det var på tide for Geir og Una å ta farvel med vårt vertskap.







Jeg, derimot, var så heldig at jeg fikk tilbringe enda en kveld i frodige Porsgrunn, før jeg satte kurs mot tvillingbyen Skien og to spennende dager på konferanse.
Der møtte jeg Margrethe igjen, og om kvelden utforsket vi Skiens bakgårder. 
Vi fikk også til en tur i Telemarks kanalen med den gamle ferga Skarsfos.

En ting er, i alle fall, sikker; Grenland, we´ll be back! 

P.S. Tror du Una ble litt betatt av gutten med de fine krøllene? Gjett om! 

MONDAY!

Fine ting i det siste:



Una og jeg har hatt noen koselige alenedager hjemme. En av disse resulterte i matchende fake tatoveringer. En stjerne og et hjerte.

Min gode venn og kollegas Margrethes fine og treffende tekst, Kvinna, Norge, 2014

Gjenforeningen. Burde vært pensum for alle lærere.

Gjengangere. Fyyyyyyy.....så skummelt. Beste spøkelsehistorie jeg noensinne har sett. Vi er hektet, alle episoder er tilgjengelige på NRK tv.

Solen som kommer inn og kaster lys i heimen klokken sent på natten.

Dagens ungdom har fått fantastiske anmeldelser i nasjonal presse.  

Helgas fest der en av dagens ungdom ble feiret, får meg til å smile fortsatt. Heldigvis innebær dette også litt vennekvalitetstid i forkanten av festen.





Ting jeg gleder meg til:
Å se Jungelboken på Munkholmen. Trollmannen fra Oz i fjor var en opplevelse. 
Sommervær er meldt for hele uken som kommer.

Ting jeg ikke gleder meg til:
En haug med blodprøver som skal tas hos legen imorgen, siden jeg har hostet voldsomt og hatt vondt i magen i tre uker snart. ( Dette har også resultert i en sykemelding. )

nadja

nadja

34, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits