juni 2013

PORTRAIT OF A CHILD, 25/52. TINY DANCER IN MY HAND.

Det danses masse for tiden. Det har, for så vidt, alltid vært tilfelle. En ekte ballerina. Kanskje må det bli en danseklasse til høsten? 

Tiny dancer in my hand. 

Plese stalno. Kao i prije. Balerina. Mozda je vrijeme da se upise na ples?

TIPS!

Tips fra meg til deg på denne fredagskvelden:

Dans til: Annie, en gjennoppdaget gammel favoritt. Og på jobben er Frank Ocean og channel ORANGE perfekt å ha på øret. Også fordi det var fjorsommerens store plate, og nå er en ny sommer snart her igjen.

Les: Patti Smiths  Just Kids. I just loved it.

Bloggtips: Teak Tray weekdays. Evald og Una gikk i samme barnehage i fjor. Nå som Evald er blitt  skolegutt, er vi så glade for at vi kan følge Lena og gutta gjennom bloggen. De er så bra!

Se: Game of Thrones. Jeg vet, jeg vet, jeg vet at vi er fryktelig  sent ute. Men nå er vi ordentlig hektet."Night gathers, and now my watch begins. It shall not end until my death. I shall take no wife, hold no lands, father no children. I shall wear no crowns and win no glory. I shall live and die at my post. I am the sword in the darkness. I am the watcher on the walls. I am the fire that burns against the cold, the light that brings the dawn, the horn that wakes the sleepers, the shield that guards the realms of men. I pledge my life and honor to the Night's Watch, for this night and all the nights to come."

Instagramtips: @esrarois. Dama er kulere enn kul. Og for en pennstrek hun har.

Hvis i London: Se/Prøv Dalston House av Leandro Erlich i Hackney. Står frem til 04.august. Ser så morsomt ut.

Kyss! Masse! På kjærester. Barn. Venner. ( Og dersom du ikke er av den nære typen, en klem er også godt nok)

Har du noen tips du vil dele med meg?

Slusamo Annie i Frank Ocean . Gledamo Game of Thrones. Citamo Just KidsPratimo novi blog:Teak Trey weekdays, a na instagramu pratimo @esrarois. Da smo u Londonu, otisli bi vidjeti Dalston House . Ludo se radujemo ljetu.

DAGENS 20062013.

Det fine med sommer er at det er sååååå mye letterre å komme seg ut på vift. Og så er det så lett å bruke farger! Om vinteren har jeg en tendens å bare ville kle meg i svart, men når solen titter frem blir jeg (over)modig når det gjelder fargemixing.

Her er jeg i bestemor Bebas 80-talls favoritt bukse. Armbåndet er også hennes. T- skjørte er fra Mango. Sko er vintage Charles Jourdin. Øredobber er en evig favoritt fra Buenos Aires, samme som her.
Vesken min oldetante Dijana sin. Jeg lurer på om hun også pleide å ta den med på vift på 60-tallet.





Kada dodje ljeto ja kao da se probudim. Zimi bi samo spavala i oblacila se u crno, a kad sunce zasija postanem jako hrabra u kombiniranju boja. I samo bi bila vani.

Hlace i narukvica su Bebine, tasnica je Dijanina, cipale su nasljedstvo iz Svice a majca je kupljena u sarajevskom Mangu. 

PORTRAIT OF A CHILD, 24/52.



Lille frøken Una var ikke helt i form den siste tiden. Litt vond hals og litt feber, litt for lite søvn om natten og ganske lite tålmodighet om dagen.
Ikke rart man sovner midt på den lyse dagen mens man blir lest for. 
Nå er hun heldigvis frisk igjen, blid og aktiv og har ikke tid til å hvile.

Unana je bila bolesna proslu sedmicu. Onda nije cudno da joj je prijalo zasoviti u sred bijela dana, i skupiti malo energije. Dusica moja. 

Q FOR QUALITY.

Når vi først snakker om solskinnsdager og gode opplevelser, må jeg dele denne helgen med dere.


Det var en nydelig lørdag for noen uker siden, tok vi på gullkjolen og heada mot Blomsterbyen.


Der ventet en ordentlig liten blomsterpike. 


En gutt som snart skal bli skolegutt, viste Una en haug med små gule edderkopper.


Den andre gutten viste Una kjøkkenhagen som var blitt så grønn og fin. Barna lekte ute. 


Og inne. Lego er ganske populært i Blomsterbyen. (Foreldre pratet. Ute og inne.)


Etter en god porsjon grøt, fulgte lørdagsgodt og barnetv.


Når barna la seg, kunne de voksne prate enda mere. Og nyte solnedgangen.


Helt til en liten frøken bestemte seg at hun også ville være med på festen.


Mari var blid som en sol og søt som en sukkerbit. Men når solen gikk ned, måtte vi alle krype til sengen.




Etter å ha fått barn, har jeg virkelig lært meg å verdsette overnattingsbesøk. 


For når vi våknet, ventet nye avanturer. Gresset var fortsatt grønt, solen skinte fortsatt. 


En liten babyrompe fant seg godt til rette i fanget mitt. Lykke!


Og Mari var nydelig i sin nye Ingrid Riddervold kjole (Ingrid, se!)


Men finest av alle var Kari.

Og jeg tenkte, inni meg, at jeg heldig som har så smarte, og gode, og vakre, nydelige venner. 
Som åpner sine hjem og som heldigvis har hus med gjestesoverom.
(Og det aller beste med denne dagen var at den ikke tok slutt før sent ut på kvelden, for da dro vi til Munkholmen og lot oss trollbinde av Trollmannen frå Oz.)

Vi snakker stor kvanta av kvalititetstid. LYKKE!

THE SUN ALWAY SHINES ON TV.

Opplever du noen ganger en skikkelig grå dag?
Jeg mener skikkelig, skikkelg, s k i k k e l i g  dårlig, grå dag?
Når ikke engang alt det gode i ens liv, klarer å jage vekk skyene.
Jeg gjør det.
Av og til. 

Når pappa døde, kunne jeg ha mange sammenhengde slike. Mørke, nesten svarte.
Så lei meg var jeg.

Lørdag var en slik en dag.
Ikke svart, men ganske så grå. Bokstavelig talt.
Når alt som kunne gå galt,  til tross for beste intensjoner, gikk galt. Una som var syk, regnet som ikke ville slutte, migrenen som tok ordentlig tak i meg. Da er det lett å bare ville sove.
Av og til, må man få lov til akkurat det.
Om kvelden gikk jeg meg en tur, i all lørdagens grålighet, og tenkte at denne dagen vil jeg helst glemme.




22.06.2013.

 Men så kjente jeg på at jeg har lært meg å leve med disse gråe dagene. Jeg vet nå at de går over. 

Og denne gangen gikk det også over.
Søndagen møtte oss med strålende sol, med gode venner, grønne park, og vannbalongkrig.

Etter regnet kommer solen eller noe slikt banalt nesten.
Og selv om jeg helst ville glemme lørdagenen, utgjør også de grå dagene en del av livet. Kanskje må vi bli flinkere å godta de. Og bli flinkere å snakke om de. 
Les denne kronikken, og tenk deg om.




23.06.2013

Dette fikk meg til å tenke på hvordan bloggen min er.
Det er jo helst de fine opplevelsene, som reiser, og fester og festligheter, de gode øyeblikkene, jeg ønsker å dele.
Når min pappa var syk, var bloggen en måte for hele vår familie å "overleve på".
Hver dag postet jeg et bilde eller to, av den ene sanne og fine tingen i livet vårt, nemlig Una, opp i all frykt og sykdom. På den måten fikk vi enda en grunn til å ville kjempe. Videre. Jeg tenkte at det er rart at i alt det vonde, noe så fint som første ord og første skritt kan hende. At øynene hennes kunne skifte farge fra grønn til brun. At hun trengte å holde hånden min min like mye som jeg trengte å holde hennes. Det var nesten slik at jeg ikke trodde det selv. Og pappa, han fikk oppleve det hele etter hvert fra sykehussengen sin.
Når han døde, ble bloggen en sann, sann venn. Jeg er så glad for at jeg har kunnet skrive om savnet. Og å få kommentarer fra de som har opplevd lignende, har gjort at jeg har følt meg mye mindre alene.

Og nå?
Nå er bloggen en nokså ærlig dokumentasjon av de fine opplevelsene i livet vårt. En dagbok nesten. Med lite kjærlighetssorg, slik mine dagbøker var da jeg var 13 år gammel, men med desto mer kjærlighet. Kjærlighet for den kule jenten vi har, for min familie og mine venner, for livet. Sorgen får slippe til når den vil, jeg vil ikke kue den. Men visse ting holder jeg helt for meg selv. 

Jeg håper at Una en gang kommer til å sette pris på å lese om disse årene. Om seg selv. Om meg.
Jeg liker fortsatt å bla i mamma og pappas gamle album.
Jeg forstår at ikke de rommer alt, men de forteller meg enda ganske så mye.

PORTRAIT OF A CHILD, 24/52


iPhone generation.

Ola er den første ungen i min verden. Han vil alltid forbli det.
Han ble født siste dagen på vår brylllupsreise på Sicilia, og var det første menneske vi møtte når vi landet på norsk jord om kvelden.
Etterpå kom Una. Og så Per. Og så Mari. Kari har vært veldig produktiv, og det er vi veldig glade for.
For lykke er å ha ikke bare en, men to gode mummivenner. De er så fine gutter, disse to. Og når den fine jenten min løper til Ola for å gi han farvel-klem etter overnattingsbesøk og samtidig visker: Du er min beste venn, blir dette mammahjertet veldig glad.

BUT FRIDAY NEVER HESITATE...






Vi ventet på fredagen, og nå er den her!

Dagene går så fort unna. Vi har startet å telle ned til sommerferien for alvor. Har du ferieplanene klare?

Håper at du får en finfin fredag og en nydelig helg!

Cekali smo petak, i sad je odjednom tu!

WIZARD FROM OZ.

Har dere lyst å oppleve litt ekte trolldom og magi?

Da anbefaler jeg deg (som bor i Trondheim) og ta deg en tur til Munkholmen og se Trollmannen frå Oz. Det er BUL som imponerer, med en forestillingen fylt med spenning og humør, som ikke er så veldig skummel, til tross for den onde heksa fra Vest. Una elsket fortellingen og fikk veldig lyst til "studere for show" selv. (den dama har ikke sceneskrekk, for å si det mildt)

Forestillingen spilles til og med 28.07. Ta deg en tur og opplev Dorothy, Toto og resten av gjengen! 


Vent på Munkholmbåten på Ravnkloa i solskinnet. ( Kanskje blir du like spent som Una)


Ta noen du elsker med. ( I vårt tilfelle er første valg nana)


Gjerne flere. (Kari og gutta. Spesielt gøy siden det er Karis første gang på Munkholmen)


Nyt den fantastiske utsikten til fine Trondheim.


Utforsk øya.


Gå den lange gangen inn til den magiske forestillingen.


Du kommer garantert til å drømme søtt etter den spennende fortellingen om trollmannen fra Oz. 

Og du kommer garantert til å ønske deg magiske, røde sko!

Prosli vikend nana, Kari i decki i mi, popeli smo se na palubu broda i otisli na Munkholm, mali otocic izvan Trondheima. Tu smo gledali Carobnjaka iz Oza, i bilo je uistinu carobno. Ja sam si pozelila magicne, crvene cipalice. A Una je pozeljela da studira glumu. Bila je fascinirana uzbudljivom pricom o Dorothy, ali gotovo vise cinjenicim da neko na pozorisnim daskama glumi i plese. 

RETT OPP OG NED II.

Idag tok min mamma fly opp og ned til Sarajevo. Jeg savner henne allerede.

Bildene nedenfor. Sett ovenfra. Og ned. På livet.


Hardanger jenten min. Lille bøllen.


Rosene. Som alltid minner meg om min far. Han var alltid så flink å kjøpe blomster.


Hverdagen. Her representert med hverdagsmiddagen. Fiskekaketid.


Fineste blomsterpiken Mari. I solskinnet. Gode store og små venner er gullverdt.


Sommer av Albert Camus. Jeg leser altfor lite i disse dager. Må gjøre noe med det.


Cava og asfalt. På reise. I Sveits.


Blomstene fra hagen. Igjen minnene om min far. Og tomrommet i meg.


Store, brune øyne som fyller det tomrommet. Og gjør livet fint å leve. Lille marihønen.

RETT OPP OG NED.






Janet & Janet i lakk, Aerosoles i sølv og Fila i sjokkrosa.

PORTRAIT OF A CHILD, 23/52.



En liten jente i en stor, magisk skog. Bymarka i Trondheim byr på mye.
Vi bruker det desverre altfor lite. Men av og til, er vi der.

Mala curica u velikoj sumi.
Priroda oko Trondheima je magicna. Mi je nazalost koristimo jako rijetko. Ali ponekad, nadjemo vremena za malo istrazivanja i avantura.

SO I JUST RIDE.




To solstråler. / Dvije zrake sunce.


Ny mandag.
Ny uke.
Og jeg, I just ride...

Novi dan, novi ponedjeljak, nove sanse. A ja, I just ride...

FRIDAY!

Jeg ønsker deg en god en!


Du kan forresten følge oss på instagram, vi er @nyveibakken og @unanane.

Zelim ti divan dan! Pusica.
P.S. Na instagramu smo @nyveibakken og @unanane.

DAGENS 010613.



For litt over en uke siden  ble vi invitert til Line og Torkel. Der ventet Charlotte og Torstein, bobler og reker og hvitvin, masse latter og fantastiske stiltips. For det finnes ikke to stiligere damer i Trondheim by enn disse to, Line og Charlotte.

Jeg hadde på meg buksedressen fra H&M, vintage øredobbene fra Buenos Aires vintage belte fra Fretex. Og skoen, åh skoene, gleder jeg meg å fortelle mere om... 

 

 

Prosli vikend bili smo pozvani na veceru kod jako stylish prijatelja, pa smo i mi pokusali da se sredimo. 

ÅH.

1. Vi kosemoser hverandre i sengen etter middagen, og jeg sier at jeg elsker henne over alt på jorda og at jeg nesten vil kose henne i hjel. Hun ler med sin klingende latter og oversetter til Geir: "Mamma elsker meg så høyt fordi hun fødda meg." ( altså fødde )

2. Det har gått litt i ett (egentlig litt slik mandager typ alltid gjør) og når vi pusser tenner sier hun: "Det er mye arbeid å ha barn, pappa."

Åh lille store venn, når i all verden ble du så stor?
Når skjønte du at mandager (av og til) er slitsomme? 
Når skjønte du hvordan verden henger sammen? Når skjønte du hvor høyt elsket du er? Si meg når?!?

For kanskje går livet litt i ett, og jegklarer ikke alltid å følge helt med.
Noen ganger så føles det som i går jeg fotta deg og våre blikk møttes for første gang.
Og så plutselig innser jeg at allerede neste høst skal du bli skolejente. Og det skremmer meg litt. Det at du vokser så fort. At du skjønner så mye.
Men en ting skal du vite, selv om mamma og pappa er litt slitne av og til, så er det ikke slitsomt å ha barn. Det er ikke slitsomt å ha deg.
DU ER DET BESTE SOM KUNNE HENDT MEG.
AKKURAT DU.
TRASS, OG RAR, OG EGEN, OG SØT, GIVENDE OG KJÆRLIG. OPPVAKT.
DU. 

HELLO THERE!

Hei mandag! Hallo en ny uke!

Vi har oldebeba på overnattingsbesøk, vi har ørret i kjøleskapet, En piligrims død på tvprogrammet i kveld, og hele sesong 1 av Games of Thrones venter klar for oss (jada, vi har blitt bitt av bassilen) Hele to fester står på programmet, og flytting til et nytt kontor på Bakklandet.

Forhåpentligvis blir dette en bra uke!
(...Og om ca en måned, er vi på ferie...)

Har du planene klare?

Ponedjeljak i nova sedmica kuca na vrata. Mi smo spremni i puni lijepih planova. A ti?

CALL YOUR GIRLFRIEND.






Una og Maren fjaser på Røros.

I går var den store M-dagen.
Denne fine jenten
 var i byen. Så jeg lot Una være hjemme og fikk meg litt kvalitetstid med voksne. Og på toppen av alt ( en venn på besøk og egentid, altså), var denne vennen også med. 
Dagen ble like bra som denne dagen. Den varte bare alfor, alfor kort.






Marit og Maren fjaser på Ravnkoa Sushi Bar. 

Juce je bio veliki M-dan, sa vjencanjem svedske princeze Madeleine. Ja sam dan provela sa moje dvije M-ice, Marit i Maren.

I´M NOBODY´S BABY. I´M EVERYONE´S GIRL. I´M THE QUEEN OF NOTHING. I´M KING OF THE WORLD.

Vi har en fin jente, vi.

En med store brune øyne og bronsjehår som skinner i solen. Hår som er så bustete siden hun ikke liker å kamme det. Men hun elsker at det er blitt så langt, og når hun bøyer hodet bakover når det helt ned til rompa hennes.  



Hun simpelheten elsker å tegne.
Hun kunne tegnet og tegnet oooog teeeegnet dagen lang. Vi har allerede hatt flere utstillinger i stua.
Hun har lært seg alle bokstavene og tall, men ikke knekt lesekoden ennå.
Hun gjetter seg frem istedet.



Hun jager skygger.
Hun turner på heltid, uten å ha talent.

I barnehagen gir hun vekk klemmer og kyss gratis. Apropos kyss, så påstår hun at hun kysser både Sverre og Sofia i barnehagen. 



Hun gir.
Masse.

Hun elsker dyr. Fortsatt. Over alt på jorden.
Hun kan leke i timevis. Alene. Snakke, regissere dyrekongeriket sitt.



Hun snakker. Og hun snakker. Og om hun snakker.... M a s s e.
Men hun har heldigvis ikke lært seg å lyge ennå.

La oss bare snakke litt til.. pleier hun å si til meg når hun skal sove.
Hun holder fortsatt hånden min når hun skal sovne.



Hun er inkluderende. Det hender aldri at hun glemmer nana, Beba eller Hare, og vil ta dem med på alt. Det er ikke så rart, for nana er fortsatt bestisen. Men Ingrid og skolejentene står fortsatt høyt i kurs. Hun er på fornavn med russen i skolegården. ( Hei Maia!) Og hun "stjeler" fortsatt venninnene mine.

Dedo har hun ikke glemt. Hun går med lille sølvingen han kjøpte for henne. Hun føler en sorg i seg, og jeg vet ikke helt om det beror på at hun har sett meg være lei meg, eller om den er hennes egen.



Hun viser alltid empati. 

Hun er veldig følsom, og det gjør at mammahjertet mitt brister til tider. Jeg skulle ønske at hun ikke oppfattet hver gang stemmen skifter tone, at hun ikke ble lei seg hver gang noen sa noe hun bare burde overhøre, at hun husket litt mindre, og ble litt tøffere.
(Ikke at hun ikke er tøff, hun er en tøffing, for det meste. En følsom tøffing.)

 

Hun spiser fortsatt lite. Nesten ingenting. (Noe som gjør foreldrene bekymret og måltidene korte.)
Men hun har begynt å like gulerot.

Hun elsker å reise, som sine foreldre.
Det er lett å ta med henne på festlligheter. Hun elsker selskaper. (Som sine foreldre)

Hun elsker en god show!



Hun elsker å se på tog. Mulig hun er blitt miljøskadd...



Hun kan bli så sint. Av og til.
Og alt er vanskelig. Av og til.
Uten at vi helt skjønner hvorfor verden raser sammen. 
(Og vi som trodde at trassen ikke eksisterte i 4 års alderen...)

 

Nei vent, ikke 4-års alderen.... FIRE OG EN HALV ÅRS ALDEREN! Tenk!



Vi elsker deg Una! Over alt på jorda og helt opp til himmelen! 

l1210552l1210548img2064l1210467




Juni 2009.








 









Og dette skrev jeg i fjor:
Den fine jenten vår fyller hele treogethalvt år idag! 
Jeg husker da man telte dagene, og så ukene, som etterhvert gikk over i å telle måneder, mens vi nå for tiden sliter å i det hele tatt huske hvilke måned vi befinner oss i. Den siste tiden har Una virkelig blitt en storunge og det virker som en evighet siden hun var baby og siden vi opererte med uker og måneder. Det rare er at det faktisk er nesten lettere å forestille seg hvordan hun vil være som skolejente om to år enn å huske hvordan hvordan hun var som liten baby. Hun er blitt en skikkelig god, skinnende blid og fantastisk samvittighetsfull storunge. Morsom er hun også. Og jeg trenger vel ikke å si at vi elsker henne helt opp til himmelen, gjør jeg vel?
Det blir ingen feiring av dagen som den første halvtårdagen, men is skal vi spise! Og nå fremover skal vi holde oss hjemme frem til sommerferien i juli, og prøve  oss på rutiner i hverdagen. Vi er nemlig ikke så gode på det. Men vi er glade i hverandre og har det fint for det.
Hurra for Una-tuna-luna-laguna-puma!

PORTRAIT OF A CHILD 22/52.



Våren hadde virkelig kommet for fult og gjort hverdagen vår grønn. For å feire dette, har vi vært på kino og sett på Epic, historien om små magiske vesener som bor i skogen, mellom trærene, som rir på kolibriene, kler seg i bladene og har en dronning som er en blomst. Den er så spennende og fin, så jeg anbefaler den på det sterkeste for både barn og voksne.

Carobni svijet Epica, lako je zamisliti kad je sve oko nas ovako zeleno i carobno.

PORTRAIT OF A CHILD 21/52.

Forrige helg koste vi oss på Svartlamon. Foran huset og i barnehagen som pappa G har tegnet. Der har de de søteste små lammene. Gjett om det var populært?

Prosli vikend proveli smo ispred Geirove kuce na Svartlamonu.

nadja

nadja

35, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits