juni 2011

IN HIS WALLET.



I pappas lommebok finner jeg dette.
Oss.
Så veldig typisk han.
2 bilder av mamma. Ett fra da de møttes. Og et med kusinen Edina. Utenfor Soukbunar.
1 bildet av min farmor, Dika.
2 bilder av 2 stk barn. Hans barn. Oss. Begge kvisete, 14 og utilpasse.





Jeg savner han. I dag gjør det ekstra vondt igjen.
Jeg vet at Una sitt bilde mangler i lommeboken, men vet også at hun var til de grader tilstedet i hans hjerte. Når folk kommenterte at Una må være den beste medisinen mot sykdommen, pleide han å svare at hun var hans liv. Det er fint å tenke på at hun gjorde han så lykkelig.

Jeg kjenner at savnet etter mamma og Una er utålelig stort nå, og at dagene går så altfor sent . Una er den beste medisinen mot sorgen. Og jeg trenger henne nå. Jeg er undermedisinert.

U tatinom novcaniku nasla sam ovo.
Nas.

2 slike mame. Jednu iz vremena kad su se poceli zabavljati.
I jednu sa malom Edinom. Ispred Soukbunara.
1 sliku moje babe, Dike.
Slike mene i Harisa. Prave pubertetske.

Jedna slika fali. Slika Une.
Fali u novcaniku, ali ja znam koliko je mjesto imala u njegovom srcu. Kad bi mu neko rekao da mu je Una sigurno najbolji ljek protiv bolesti, on bi odgovorio da mu ona nije ljek, ona mu je zivot! Sretna sam sto znam da ga je cinila toliko sretnim. Kao sto je on nas cinio sretnima.

Una i mama mi sad jako nedostaju. Imaju ljudi pravo, ljubav i Una najbolji su ljek protiv tuge. I sad kad je tako daleko, lako je biti tuzan.

FAREWELL MY LOVE.









I kveld skal jeg på fest med mine kjæreste Agraffere. Det  blir nok ikke siste gang jeg ser de, så ordentlig farvel blir det ikke, men jeg skal ikke jobbe med de lenger. Inntil videre.
Det har vært love at first sight, jeg har lært enormt mye, ledd enda mer, og grått litt, på en god måte. Vi har hatt en god del søvnløse netter sammen, og jeg hadde ikke vært de forut. Uten Agraff hadde ikke mitt bryllup vært like fantastisk, og heller ikke min bryllupsreise. Jeg har fått meg venner for livet. Og lært hvordan er arbeidsplass bør være.
Så jeg sier Takk, for meg!, velvitende om at stemmen inni meg hvisker Enn så lenge...




foto: Agraffere bader fra oktober til april. Mulig det blir bading i kveld også i Brænnebukta...

Festa sa mojim Agraffom. Jedna vrsta rastanka. Ili novog pocetka. U svakom slucaju, dobila sam prijatelje do kraja zivota. I provela sa njima 4 divne godine.

FAMILY PORTRAITS 2010.




















Foto: 2010.

Om akkurat en uke og en dag, kommer vi til å kosemose med Una. Og til svømme. Og spise is. Og synge om bjørnen som sover. Og lakkere neglene. Og sove middag. Og banke. Og leke med Ming. Og..Og..Og... Jeg gleder meg. Masse.

Za tacno jednu sedmicu i jedan dan (zvuci mi krace od 8 dugih dana) bitcemo sa Unom. I ljubiti je. I maziti. I gnjaviti. Kupati se skupa. I jesti sladoled. Setati rivom. Spavati prijepodnevni odmor. Lakirati nokte. Pjevati. Igrati se sa Ming. Aaaaa, jedva cekam. Jos samo malo...

WOODS II.

 



























Forrige søndag tok vi Atramadal-Einbuene hånd i hånd, og  kom oss ut i skogen. Igjen. Vi fant oss ett perfekt spot, igjen. Tente bålet, igjen. Og fant roen.
Vi hadde med Minnie, i tillegg til en hel kanin gjeng.
Vi prøvde oss like så på litt fisking. Uten helt å lykkes.
Men hva gjør vel det når fineste gjengen var med, suppen var hjemmelagt og solen skinte.
P.S. Jeg savner nana og Una, og skulle gjerne ha brukt søndagen igår på å gå tur med de. I skogen eller i Sarajevo. Snart...Snart.

ORANGE BAG, YELLOW FLOWER, STRAWBERRY DAIQUIRI AND SUNSET.




Silkekjole fra Oasis. Orange veske fra H&M. Flere orange kupp skal jeg vise frem snart.





Først lagde min mann romantisk middag for to. <3
Og så tok vi følge med Bjørnar og Tale til ett magisk sted på Ladestien. Der kunne Tanja&Jarle by på fantastiske strawberry daiqiures, god musikk, fine slips(!) og solen som aldri gikk ned.
En finfin kveld!

















Prvo me je moj muz pozvao na romanticni dinner date. <3
A onda su nas Tele i Bjørnar poveli na fest kod Tanje i Jarleta. Predivna vece sa suncem koje nikako da zadje, Tanjini strawberry daiquires, muzika za ples, zgodni momci u kravatama.

FAMILY PORTRAITS 2009.

Åh, som jeg savner å være fulltallig familie.














Family portraits 2009.

SWEET HEREAFTER.









Før Una reiste, gikk vi en tur på graven til pappa. Vi hadde med syriner. De lukter "vår i Sarajevo" for meg. Og de minner meg om han. Han likte syriner godt.
Una skjønner ikke at dedo er begravd; hun forstår ikke hva det innebærer. Derfor vil hun ha et annet svar. Hun spør og spør; ofte lurer hun på om han er på sykehuset. Jeg svarer at Nei, det er han ikke. Jeg sier at han sover i graven sin. Også prøver jeg å snakke om noe annet.
Når Una og mamma kom til vår leilighet i Sarajevo, var Una sikker på at dedo var der. Hun løp bort til deres soverom, åpnet døren og ropte på han. Her sover dedo og han venter på meg.
Og svare nei til det, gjør utrolig vondt. Men det at hun savner han og husker han så sterkt, gjør utrolig godt. Når min mor da er så tøff at hun alene (= uten han) drar til et sted som bare er deres for første gang, er det så godt å vite at hun ikke er helt alene. Una savner han. Vi alle gjør. Vi er ikke en familie som etterlater hverandre alene.

(Jeg var forresten i etterlatt-samtale igår. Jeg tvilte veldig på om jeg skulle, om det i det hele tatt kan føre noe godt med seg. Jeg er jo flink til å snakke, gråte, rope, jeg holder ikke sorgen min inne, jeg sier høyt at om natten får jeg ikke sove. Men allikevel så gikk jeg. Og det var greit. Ikke godt, ikke dårlig, det hjalp ingenting, forandret ingenting, gav ingen svar. Men greit var det. Jeg var forberedt og de forberedelsene var i grunn min form for terapi. )

Jeg kjenner nå at savnet etter mamma og Una allerede er stort. Enormt, faktisk.

















Nana i Una su u Sarajevu. Bez dede. Prvi put u nasem zivotu. Sarajevo je njegovo, Sarajevo je nase. Bez njega nije isto.
Prije putovanja, otisli smo na groblje sa jorgovanom. Dedinim cvijecem. Podjeca me na proljeca u Sarajevu. Mirise na njega.
Una jos uvijek ne shvaca sto groblje znaci. Moji odgovori da dedo spava na groblju, nisu joj dovoljni, ocekuje da ga sretne, da ga vidi, da nam se vrati. I sama to nekad ocekujem.

Kada su dosli u Sarajevo, i usli u nas stan na Ciglanama, Una je prvo otrcala do njihove spavace sobe, puna iscekivanja, i zvala ga Dedo! Dedo! Dedo ovdje spava i ovdje me ceka!
Grozno je odgovoriti Ne na to. Ona trazi odgovor, a premala je da shvati. A opet, sa druge strane, fino je znati da cak i njoj toliko nedostaje.

GREENS.


Fine Birgit i grønt.


Fine små føtter i grønn pysj.


Kaninfamilien i det grønne.


Grønt med litt lilla og gult.

Fina Birgit, mali saparice u zelenoj pidzami, zecija familija u zelenilu i ...hmmm.. trava; sa cvijecem.

A PLANE + UNA&NANA ------- SARAJEVO-SUMMER.



Æsj, jentene drar til sommer og Sarajevo og vi kommer til å savne de slik at det nesten gjør vondt. Una og fine sommerklær er klare. To triste foreldre står igjen, og gleder seg til to uker er over.



Cure su sletile u Sarajevo. U Trondheimu dvoje roditelja pocelo je da ludi od ceznje. Nadam se da ce dvije sedmice brzobrzobrzo proci. Vec mi nedostaju. Obje.

DRESSES, LIPSTICK, RHYTHM PLEASURE& CHAMPANGE.


Kjole: H&M, Sko: Din sko og 30årskalas strømper. Chanel leppestift. Klar, ferdig, gå!

Det er ikke ofte jeg kommer meg ut-ut, men, av og til, må man. I alle fall når verdens beste Tuva er i byen og er i champishumør. Kjolen og leppestiften kom på. Destinasjonen var Credo. De serverte som alltid topp mat, Rhythm Pleasure spilte ytterst dansbar musikk og kjentfolk samlet seg rundt baren. En topp kveld. Må gjentas snart.




Mine to favoritt jenter, Tuva og Kari.

Ne desava se cesto u zadnje vrijeme, ali kad se desi, uvijek je jako fino.
Haljina i karmin, cure na okupu, dobra klopa i sampanjac u casama, funky muzika i bar pun poznanika. Mozda bi trebalo cesce ponoviti.

NUMBERS.

I dag er det fire måneder siden.
All denne tellingen virker mer til stedet her på bloggen, enn det den egentlig er. Man noterer det bare, og da blir det så synlig.
Fredager er tunge, alltid. Og jeg kan bli frossen inn til beinet når jeg husker 21.januar. Men 18 som 18 er bare ett tall. På en måte. Ennå jeg skriver om det.

Jeg savner han så klart. Masse.
Igår fikk jeg det for meg at det eneste jeg ønsket var å høre stemmen hans. Han hadde ikke trengt å komme med gode råd, eller si fine ting til meg. Han hadde ikke behovd å være kjærlig, smart, eller modig. Ikke engang god. Jeg ville bare høre stemmen hans. En enkel telefonsamtale. Han hadde ikke trengt å være morsom, en kjedelig hverdagshistorie om f.eks.en dag på jobben hadde holdt i massevis.
Jeg hadde gitt alt bare for å høre han prate. Jeg savner stemmen hans.
Jeg har tenkt at vi har vært så heldige for han var så god, (og kjærlig og modig og smart.) Hvis jeg hadde fått sjansen igjen, hadde jeg ikke forlangt noe som helst. Jeg vil bare at han skal være.
Hah, dumme, dumme tanker. Jeg vet. Jeg er ikke gal. Men når jeg lukker øynene, kan jeg høre han le. Og jeg kan høre den behagelige stemmen hans.

.


For alltid. I mitt hjerte.

Zauvijek.
U mom srcu.
U svakom mom dahu.
U mojim mislima.
U svakoj mojoj suzi. 
Jer ti si samo moj. Tajo.
Zauvijek.

PUHH!

Puste ut...
Spenningen knyttet til Unas nye pass og om det kom i tide, gav meg de siste dagene en mektig migrene. Idag havnet det i postkassen vår, og vi er mer enn lettet. Passbildet er bare helt genialt. Det første passbildet ser du her. Da var Una 7 uker gammel og skulle til Lanzarote.



Pasos je stigao, i nocas mozda budemo porodicno bolje spavali. To znaci da Una i nana, ako Bog da, u utorak slijecu u Rajvosa. A sto se tice pasoske slike, ja sam ostala bez teksta.

TURBOTUESDAY.

TurboUna løper rundt i truse. Jeg prøver å finne fred med kaffekoppen. Det ble en hektisk mandag, 5 møter på 7 timer. Tror dere at jeg overlevde? P.S. Det er faktisk tirsdag idag, påpeker prinsessen. Det stemmer faktisk, det. Hahaha.





TurboUna trci okolo u gacicama. Ja pokusavam da nadjem inner peace sa soljicom kafe u ruci. Danas je lud dan, 5 sastanaka u 7 sati. Kako sam uopste prezivjela?

LATE APRIL WEDDING. ZAGREB.

Sent i april, var det på tide med mitt andre aprilbryllup for året.
Det var min skjønneste Lea som skulle endelig få sin Rok Kralj ( =Konge), samme dagen som Will and Kate sa I Do til hverandre. Tuvs og jeg møttes på Gardemoen, snakket ustoppelig over Tyskland og landet hese i Zagreb.

Kasni april i vrijeme je za moje drugo aprilsko vjencanje. Napokon je moja najdraza Lea dobila svog kralja, istog dana kada su Will i Kate rekli I Do. Tuvu sam pokupila u Oslu, pricali smo bezprestano preko cijele Njemacke i sletjele promukle u Zagreb.


Der ventet Lana og Robert... Tamo su nas cekali Lana i Robert.


..og viste oss den finfine byen. I pokazali nam prelijepi Zagreb.


Sightseeing..


Til Gornji Grad. ..do Gornjeg grada.


Og vi var hoppende glade.. I mi smo bili toliko sretni,


..for våren hadde kommet til Zagreb. da je cvijece procvjetalo u Zagrebu.


Men når lysene ble slått på, fant vi veien hjem for neste dag hadde vi en kongefest i vente.
Kad su se svijetla pocela paliti, mi smo krenuli kuci, jer smo za kraljevsko vjencanje zeljeli biti odmorni.



Vi hentet bruden hjemme. Hun var NYDELIG. Prelijepa Lea. <3


Onkelen Edo kjørte til kirken. Og nå var det bare å vente i spenning på brugdommen.
Sa Edom i sa najljepsim osmjehom na licu pred crkvom.


Leas forlover. Leeina kuma.


Og søstrene Lana og Ana, ladies in red. I prelijepe, ladies in red, Lana i Ana.


Tuva og jeg hadde pyntet oss også. I Tuva i ja smo se sredilie.


Det samme hadde Robert gjort. A i Robert.


Mødre og fedre ventet i spenning på brugdommen. Roditelji su nestrpljivo cekali na mladozenju.


Og endelig kom han!  Vi gikk i kirken og de begge sa JA. <3
A kad je nas Kralj napokon stigao, mogli smo uci u crkvu i njih dvoje su postali muz i zena. <3


<3 <3 <3




Etterpå trengte man bare å tørke tårnene og gratulere til herr og fru Konge.
Poslje ceremonije  je samo trebalo obrisati suze radosnice i cestitati bracnom paru.




Deretter kunne alle disse finfine skoene danse natten lang. Mine kom av, etterhverhvert.
I onda su sve ove fine cipalice mogle plesati po cijelu noc.


Dagen etter var vi så glade... Sutradan smo bile toliko sretne,


..og følte at vi må feire med litt shopping i Zagrebs koselige gater.
da smo morale nastaviti slavlje sa malo kupovine po finim zagrebackim ulicicama.


Vi møtte Unas venninne Gabi, med mamma Olja og pappa Paul.
Sreli smo Uninu prijateljicu Gabi, sa mamom Oljom i tatom Paulom.


Og om kvelden driakk vi øl og bestemte oss at vi skal komme tilbake til Zagreb snart igjen.
I navece smo pili Sarajevsko pivo sa Rokom i odlucili da cemo ponovo doci u Zagreb. Uskoro.

SOON...







...skal jeg mose mine to kjæreste med all den kosen jeg har spart opp i disse alene dagene. Jeg gleder meg veldig. Det har vært så ensomt. Trist. Men nå blir det fest. Banke-banke!

....cu da izgnjavim Unu i Geira, jer sam ih tako strasno puno pozelila. Oboje. Jedva cekam da ih zagrlim. I stisnem. I ljubim.

LITTLE THINGS.






Små tegn som dukker opp. 
Når jeg leter for å finne.
Eller når de finner meg tilfeldig. 
Ett kort og en setning om at han var glad i meg, som nesten får meg til å klare å forestille meg hvordan en klem fra han kjentes ut. Han var alltid så raus med klemmene sine.

Mali znakovi.
Kad ih trazim.
Ili slucajno, kad oni mene nadju.
Jedna cestitka, jedna recenica, i osjetim svu njegovu ljubav i skoro da mogu osjetiti njegove zagrljaje i poljubce. Toliko mi nedostaje.

VESTLANDSFANDEN.



For livets glade gutter (og småtroll) går solen aldri ned.
Unas bestefar feirer stort idag, og Una og Geir er med på feiringen. Hurra for Reidar!
Og hurra for at togene kjører slik at mine to kommer seg hjem imorgen.

Unin deda, rockzvijezda, danas slavi 60-rodjendan. Sretan rodjendan Reidar!

MONSIEUR BORDEAUX. MERCI.













IN THE WOODS.






Gruppebildet! 1-2-3! En unge på hodet. Tre unger på hodet! Smiiiiiiil!

Med AttramadalEinbus vil jeg dra flere ganger på tur.
Spesielt når den bratte bakken leder opp til den magiske skogen, når bål tennes, marshmallows stekes og rykende varm kaffe serveres fra kannen. Når nisten er hjemmebakte horn og innebakte pølser. Når solen skinner. Når barn er blide. Og de voksne det samme.
Det skal gjentas!































Nedeljna setnja po magicnoj sumi.
Sa veselom djecom, toplinom sunca na licu, domacim kiflicama, vreloj kafi sa vatre, sa najboljom prijateljicom na svijetu. Moracemo ponoviti uskoro.

SERENITY. COURAGE. WISDOM....

Gud, gi meg sjelefred til å godta de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan endre, og visdom til å se forskjellen.

Jeg husker når jeg var ung gjorde denne stor inntrykk på meg. Den oppfordrer til en beundringsverdig styrke. Styrken jeg ikke finner i meg. Sjelefreden som uteblir. Og det er vanskelig å godta.
Jeg savner min pappa hver dag.
Det gjør vondt hver dag.










Boze, daj mi mirnocu da prihvatim stvari koje ne mogu promijeniti, daj mi snage da promijenim stvari koje mogu promijeniti i daj mi mudrosti da razlikujem jedno od drugog.

Kada sam bila mala toliko me dojmio ovaj citat to.
Sada mi se cini gotovo nemoguce ispuniti ga.
Nemam mirnoce i ne zelim da prihvatim.
Svaki svakcati sekund nedostaje mi do neba.
I svaki sekund boli me do srzi cinjenica da absolutno nista ne mogu promjeniti.

SUNDAY BLISS.













2&1/2.





Hurra!!!!
Jeg tenkte faktisk på det for noen dager siden, men idag så glemte jeg det. Heldigvis husket nana. Dagen ble tilbrakt i bymarka og feiret med kjøttkaker og is!
Noe litt annet enn den feiringen vi satte igang her.









Unana je 2 i pol godine danas. Ja sam zamalo zaboravila, sva sreca nana se je sjetila. Dan je proslavljen sladoledom i setnjom po sumi. Dosta drugacije od proslave prve pola godine.


04.06.2009. Volimo te do neba i nazad. / Vi elsker deg over alt på jorden. Alltid.

LITTLE RED RIDING HOOD. II.












Snart luetid igjen, i disse kalde junidagene.
Disse er tatt i vinter. Unas evig gode Janus ull lue. Og min nye fra TanteIsabel.
Rødhette 1 her.

Vrijeme je za crvenkapice ponovo. 10 stepeni i kisa. Ljepota.

CARVING THE MOUNTAINS.

Carving the Mountains from Juan Rayos on Vimeo. Via fine Svermeri


Big boards, girls??? Anyone? Dette ser så digg ut.
Digg var det også å ha en fridag, spise pølse og god salat, gå tur i bymarka og male vårlige akvareller.

Ovo izgleda fantasticno! Hocu i ja.
Fantasticno je bilo imati danas slobodan dan, jesti virsle sa domacom salatom, setati po sumi i crtati akvarele proljetnih boja.






LIKE CLOUDS IN THE SKY.

















Jeg klarer ikke helt å sette ord på mine følelser lenger.
De skifter så fort. 
Det har sikker med at jeg delvis er blitt flinkere til å stenge de vonde ute.
Verden er blitt grønn, det er lyst ute, idag er den første dag av sommeren. Det er fint.
Og nå skjer ett skift i meg; for det eneste jeg klarer å tenke på var min far som lurte på hvordan han kom til å overleve den lange, harde vinteren. Han overlevde ikke, og derfor blir gleden man føler blandet med en hjerteskjørende sorgfølelse. Dere skjønner at det er vanskelig å ordlegge følelser som skifter så fort, som er schizofrene og uforutsigbare og hvor gleden jeg opprinelig føler ofte ender i sorg.
Alt skifter like fort som skyene på himmelen om dagen. 

Jeg godtar det bare. Tenker at noe annet hadde vært rart.
Det går tross alt bedre. Jeg klarer å føle glede.
Jeg klarer delvis og unngå de dypeste fallgruvene.
Men her om dagen falt jeg dypt igjen. Jeg var på jobben, og tenkte, nesten høyt, at "Nå.. Nå går det faktisk litt bedre med meg."
Jeg skulle spise lunsj ute, og når jeg tok rulletrappen på Trondheim Torg ned, kom Kristin, en av pappas sykepleiere fra smertelindring, i motsatt retning. Jeg på vei ned, hun på vei opp, og jeg følte at hele verden stoppet og alt ble stille, det eneste jeg hørte var banking av mitt hjertet. Våre blikk møttes og på ett øyeblikk fyltes øynene mine med tårer. Jeg tok rulletrappen opp igjen, gav Kristin en klem. Jeg gråt. Det var lite å si. Jeg hadde ikke sett hun siden dagen før min pappa døde. Hun husket det. Hun husket at det var en torsdag. Hun fortalte at hun hadde ønsket hun hadde vært der den fredagen med oss. Det var fint sagt. Og alikevel så tenkte jeg at alle disse dagene jeg hadde jobbet så hardt mot en slags normalitet og fungerende hverdag, forsvant på vei ned den trappen og med mitt møte med Kristin.

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits