UNA.dos.tres

foto: for Elle, Ben Watts. 1 day in L.A.

Jeg må innrømme at fashioneditorials med små babyer appellerer til meg.
De er dessverre sjeldne, men desto mer underholdende. Spesielt  etter at jeg har fått en baby selv.
Sånn som denne, jeg fant i fjorårets kroatisk Elle. Jeg ser for meg en kvinne som nylig har født trille i de skoene der...særlig.
Jeg trenger ikke mannen i motereportasjen, trenger ikke babyen, og ikke skoene heller...
men jeg kunne tenke meg den sommerlige kåpen, og muligens den Pucci beachbagen..

foto: Med mye lavere sko men lykkelig.

Una har i går sagt mamma for første gang. Det kan ha vært en tilfeldighet, men hun gjentok det klart
og tydelig flere ganger idag. (Hun sier enten mamma eller muligens Obama-mamma)
Vi har hatt det veldig fint på Bol med besteforeldrene til Una. Det er mye kjærlighet ute og går her for tiden. I dag har det vært overskyet, det kan hende solen venter på Geir som kommer i  morgen. Det skal bli godt.Jeg har parkert meg i sofaen som jeg matchet perfekt i hele dag, mens besteforeldre trillet lille klumpen. Der har jeg tenkt å bli med Sjowall Wahloo gamle (og fantastiske) Beck bøker (som anbefales på det sterkeste), til Geir  finner meg.





Na moru kisa. Ali Geir dolazi danas, tako da nam sunce sija bez obzira na oblake.

Anja markerte de første 14 år av mitt liv daglig.
Livet var utenkelig uten henne. Enhver forelskelse, hver skuffelse eller glede, hver  bursdagsfeiring, hver eneste ferie tilbrakte vi sammen.
Det var ikke noe særlig å miste den daglige  kontakten, men mitt liv er fortsatt utenkelig uten henne. Defor var det ekstra stas når Una og Anja møttes.

Prvih 14 godina moga zivota bila su nezmisliva bez Anje. Svaki odmor, rodjendan, zaljubljivanja, provedena su skupa. Sada smo nazalost razdvojene ali je uvijek divno vidjeti je. A ove godine, prvi put upoznale su se Anja i Una.




foto: Anjaen min og jeg. En gang paa 80 tallet.

Første dagen på stranden. Gikk utmerket.
Prvi dan na plazi. Super je prosao.

foto: Solkremen holder oss sammen.


foto: Jeg holder meg i skyggen, jeg.


foto: Min baat og jeg.


foto: Hatten er på, da er det på tide å gå hjem.


foto: Alle nye inntrykk må beiarbeides og fortelles til dedo.

og ta godt være på deg selv. Vi sees snart.


foto: Hvem ville ikke savnet mannen som lager en slik Kjærlig niste?


foto: Kyss fra jentene dine.

Jeg er trist i dag.
I dag er dagen for å være trist.
Ei 17 år gammel jente har blitt påkjørt og drept. Ei 17 år gammel jente jeg kjente. Ei jente jeg var glad i.
Det gjør vondt på innsiden av hjernen min.Slik har jeg følt det helt siden jeg hørte om denne forferdelige tragedien.
Jeg hører en konstant summing, som om noen har glemt å slå av Tven og programmet er slutt for lengst.
Nå og da dukker bilder av denne jenten opp fra hukommelsen. En altfor stor boblevinterdrakt. Hårfrisyren hun hadde når hun feiret sin 2 års dag. Et lurt blikk som er uforglemmelig.
I dag skal Asja begraves. Det gjør vondt selv å skrive dette.
En strøm med følelser kommer frem når jeg tenker på hennes snille foreldre og søster. Hvordan overlever man noe slikt? Hvordan fortsetter man å puste videre?

Danas sam tuzna.
Danas ne mogu biti nista drugo nego tuzna.
17-godisnja djevojcica je poginula u saobracajnoj nesreci. Djevojcica koju sam poznavala i volila.
Od kad sam cula tu vijest, tako sam prazna. Tu i tamo, kroz prazninu, pokavi se pokoja slika te male djevojcice.
Preveliki skafander u jedne izbjeglicke Ringvålske zime, njene kikice kad je slavila drugi rodjendan, lopovski pogled.
Danas sahranjuju Asju. Sahranjuju taj lopovski pogled. Toliko boli, toliko zvuci nestvarno.
I kada pomislim na njene divne roditelje  i sestru, srce hoce da mi pukne.
Ne mogu da shvatim kako ce moci dalje zivjeti? Kako covjek uopste tako nesto  prezivi?

Vi er endelig kommet til vaar lille oey. Her, alt er blaatt. Himmelen og havet. Og brisen er frisk.

Napokon na Bolu. Uzivamo u beskrajnom plavetnilu.

Sarajevo om sommeren kan vaere en meget tett by aa leve i. En restaurant i det groenne er alt man trenger for aa klare aa puste. Denne restauranten hadde tilfeldigvis sin egen ape, og det opplagte navnet Hos Apen.


foto: Apen.


foto: You and me baby, you  and me.


foto: Enkle barneleker. Fungerer utmerket.


foto: Groenn vegg.


foto: Papps og jentene.


foto: Crazy hairdo paa disse hoenene.


foto: Regning, takk.

Kad je u gradu 40 stepeni, tad treba ici van grada. Mi smo pobjegli u Nahorevo, u restoran sa svojim sobstveniim majmunom, koji se tako jednostavno zove Kod majmuna.
A  i sakriti se u sjenu drveca u Velikom parku pomaze.

DET HJELPER OGSAA AA  GJEMME SEG I SKYGGENE I VELIKI PARK
som har fått en ny skulptur dedikert barn som ble drept i krigen fra 1992-1995.
 

foto: Parklife.


foto: Mitt barn. Synes nok det er litt varmt med 38 varmegrader.


foto: Skulpturen I glass som forestiller mor og barn er laget av kunstneren Mensur Keco.

foto: Inspirasjon. Anja.


foto: Det er virkelig vanskelig aa bestemme seg. Svarte, i lakk og skinn.
Eller hvite med gull, gull, gull... I foelge Anja, begge er noedvendige. Help!

Inspirisana Anjom, moram se odluciti. Kaze Anja najbolje oboje. Hehe.
A ja kao vaga, najvjerovatnije je poslu?am.

?ta te muci, cakani??




foto: Unas nye favoritt.

 foto: Teater virker som et eventyrslott når man er liten. Jeg husker å ha elsket det. 

Når jeg var liten pleide Beba å ta meg med på teateret for å se på ballett og jeg kunne danse i dagevis etter forestillingen. Når jeg leste at gårsdagens forestilling skulle være ballett måtte jeg bare slenge meg på en taxi og  dra dit. Helt alene. Tommellise var på programmet og kidsa elsket det. Når jentene og guttene etter forestillingen begynte å danse og gjøre piruetter, måtte jeg bare smile et bred smil.

foto: For noen fortsatte dansen i foajeen. 


foto: I hvit vintage linkjole med broderinger. Med vintage slangeskinn clutch. 


Sinoc sam sama isla gledati Palcicu u Narodnom Pozoristu. Sama samcata. Kad sam bila mala pozoriste mi se cinilo kao dvorac, a ja bih nakon svake predstave, pred ogledalom kuci danima plesala i bila princeza (cesto u Anjinom drustvu) Pozoriste je sinoc bilo puno djece, i morala sam se nasmijati kad su curice i djecaci naken predstave nastavili sa predstavom??.

Trille er et artig ord. Synes jeg. I dag har jeg trillet Una i den nye trillen som hun fikk av Ica og Slava. Vi har tatt obligatoriske runden opp og ned hovedgaten, spist cavapcici i gamlebyen og vært en tur i Soukbunar. Frøken likte det, og jeg likte det. Det skal trilles mer.

foto: Morgentoget fra Ljubljana til Zagreb, 2005. I morgen blir det fly.

I morgen tidlig skal Una og jeg sette oss på flyet som skal ta oss heeelt ned til Sarajevo. ( eller rettere sagt flyene) Der skal vi møte Unas besteforeldre og etterhvert skal vi bevege oss mot kysten og lille huset vårt på Bol.
Om ikke så altfor lenge skal Geir komme til huset ved havet og være med oss. Og der blir vi leeeenge. Vi får besøk etterhvert (Teo, vi venter! ), og gi oss et livstegn dersom dere forviller dere til Kroatia.
Jeg tror det blir deilig med sol på kroppen, og skikkelig sakte puls, rytmen blir nok en annen. Jeg er klar! Det eneste jeg gruer meg til er reisen i morgen, 13 timer alene med Una på diverse flyplasser frister akkurat ikke. ( Jeg har til og med kjøpt meg en sekk til reisen) Alikevel er det er helt sikkert verdt bryet. Men vi kommer nok til å savne Geir fryktelig mye.
Følg med på bloggen, for plutselig er vi der igjen. Vi skal jo holde kontakt. Og legg gjerne ved en kommentar. Ha en fantastisk sommer, alle sammen. Det har vært 6 morsomme måneder med Una og morsommere blir det!

Capen, som jeg arvet fra min grandtante ( Den damen hadde stil i bøtter og spann- heter det i bøtter og spann??), er ikke blitt brukt siden jeg fødte Una. Den var superpraktisk å bruke når jeg gikk høygravid, vel, den har jo ubegrenset med plass for store mager.
Men i går ble den tatt frem. Og siden det blåste så sterkt ute, følte jeg meg litt som superman. Og når jeg tenker meg om.. Jeg har jo født! Og jeg ammer og bygger opp et lite menneske! ..Jeg er jo en superkvinne! Hehe.


foto: Superwomanish..Cape. Den har mange fine detaljer. Resten av
outfiten er enkel og svart. Men lakk ankelstøvlene er nye. Fra Phigo.

prevod: U nasljedenoj Dilinoj pelerini i na vjetru osjecam se malo kao Superman. Ili Super Zena. Nakon poroda i svakodnevnog dojenja, nema sumnje...ja sam super zena.. Heh.

Og når ungen hadde lagt seg, hadde de voksne en fest. Eller i alle fall, overnattingsbesøk av Tuva, som betydde verden for meg. Tuva, og besøket.


foto: Tuvs og jeg kvelden før jeg ble frue, sommeren 2007.( Siri B.)

Når solskinnet endelig fant sin vei mellom regnskyene..

..skulle vi feire denne lille frøkens halvtårsdag.

Vi voksne med..

jordbærkake ( Den var sååå sunn, bare krem og jordbær, heh..)

Og lille frøken..

..med gaven hun fikk av Kari, eple og banan. Det var passe godt.

Unas venn..

..var på besøk.


Med mammaen sin, Kari.

Han var morsom, når han..

..prøvesatt Unas stol,


lek nakenmann, som vil si å løpe rundt i bare bleie,


hang opp ned på mammaen sin,


og lot som om han var Una, altså en liten baby

Una fikk..

...mange gaver. Leketøysbutikker er gøy.


De var vanskelige å åpne.


Men artige å leke med.


Her demonstrert av mamma Nadja.


Nadja <3 Una

Pappaen til Una..

..pyntet seg og var fin.

Så vi måtte..

..ta familieportrett.

Ikke bare en gang, men..

..mange ganger, for å få det til.

Og siden det var frøkens lille bursdag...

..fikk hun sitte på og dra mamma i håret. AuAu.

Og hun..

.. danset en dans med pappaen sin.

Vi hadde selvfølgelig ønsket at besta, bestefar, nana, dedo, oldeBeba, tante Siri og filleonkel og Haris hadde vært med oss.

prevod: Unin dan u slikama. Mnogi su nam nedostajali.

New York Times har alltid helt fantastiske mote, design og arkitektur artikler og billedserier. Sjekk TMagazine for masse bra inspirasjon, som blant annet denne moteserien kalt Starkitecture i arkivet.
Jeg, en gammel rytmisk-sports-gymnast, lar meg også forføre av dette bildet tatt av Chad Pitman.


foto: Chad Pitman for NYTimes. Pucci l Gymnastics

prevod: Za inspiraciju, posjeti TMagazine, New York Times. Super reportaze o designu, modi i novim trendovima. Ja, ko stara gimnasticarka, zaljubila sam se u ovu fotografiju Chada Pitmana.

Det er utrolig at Una allerede er blitt 6 måneder. Det er utrolig at Una i det hele tatt ER.
Jeg ligger ofte våken om nettene (og det er faktisk ikke Unas skyld) og prøver å bearbeide det som har skjedd de siste måneder. Ofte går jeg enda lenger tilbake i tid, til beskjeden at jeg er blitt gravid; overraskelsen, gleden, frykten, spenningen.. Det er generelt mye følelser som er i gang, når man er i ferd med å bli mor.
Jeg var så veldig redd at Una kom til å forandre livet vårt for godt, tenkte at nå kommer vi til å miste oss selv for alltid, men det er ikke tilfelle. Hun har tilført en helt ny dimensjon inn i livene våre. I denne dimensjonen er det litt mindre rom for festing, og spontane utenlandske reiser og sene vinkvelder, men her er det mulig å føle en ukjent og uendelig kjærlighet, være helt betatt og forelsket i det lille menneske, og være to om det. Se på hverandre, og stolt si: Denne har vi laget helt selv!  ( prosjektert og bygget. )
Jeg er takknemmelig for å ha Una i mitt liv. Når jeg bærer henne i sengen om natten, etter nattammingen og når hennes øyne er lukket, stopper jeg litt opp; presser henne inn til meg, og prøver å senke tiden. Stjele meg et øyeblikk eller to med henne alene. Oss to, og klokken som står.
For tiden går så fryktelig fort. I graviditeten er man innstilt på å telle uker. Og når disse små kommer til oss, er tiden fortsatt målt i uker. Jeg husker da Una ble to uker, tenkte jeg at nå er hun dobbelt så gammel som i forrige uke. Også fyller de sin første måned. Også tredje. Når fjerde måned kommer er de blitt store. Og når hun fyller 6 måneder i dag, er tidsenheten forandret seg igjen, hun er blitt et halvt år. Og jeg føler at jeg blir mer og mer glad i henne for hver dag som går.

UNA I BILDER, DET FØRSTE HALVÅRET






































prevod: Mala maca danas puni pola godine.  Vrijeme se u trudnoci brojalo u sedmicama, nakon rodjenja u mjesecima, a sada mogu reci da je Una pola godine napunila. Zvuci tako nevjerovatno. Nisam bila svjesna da je moguce osjecati toliku ljubav. Ponekad kad je u noci prebacujem u njen krevetic, stisnem je cvrsto uz sebe, i pokusam ukrasti moment ili dva vremenu. Jer vrijeme leti. A svakim danom volim je sve vise.

foto: Ingen problem å få denne damen til å gape opp.


foto: "Er det ikke mer mat å få??" Den hjemmesydde smekken er min, med
lange ermer og en fin hvit elefant. Lange ermer var veldig lure, fant vi ut fort.


foto: "Få i alle fall litt vann, davel."


foto: En meget fornøyd snart 6måneder gammel jente.

prevod: Ovu malu macu ne treba tjerati da jede. Njam-njam, ima li jos, pita Una.
A sutra slavimo i mali polurodjendan.

er noe vi ikke har sett i Trondheim de siste dagene. Etter barseltreffet idag måtte jeg faktisk hoppe rett inn i dusjen for å varme meg, det er altså ikke akkurat juni feeling i Trøndelaget for tiden.
Siggelicious skrev tidligere denne uken om Olafur Eliassons nyeste prosjekt, og dette ledet tankene til prosjektet han gjorde i Tate Modern for noen år tilbake. Ryktene er at folk kunne sitte på gulvet i timevis og betrakte og stirre på verket eller rett og slett begynne å gråte av å se på det. Jeg fikk aldri sett det live, men bare bilder av det får frem en storm med følelser i meg. Det virker helt magisk.






foto: The weather project, Olafur Eliasson, 2003.

prevod: U Trondheimu sunca ni na vidiku. Grijemo se gledajuci slike Weather project- a Olafura Eliassene za Tate Modern u Londonu, 2003. Magicno, zar ne?

Moja mala sirena.
Una må jo øve på svømmeteknikken sin, før vi setter kurset mot Adriaterhavet.


foto: Una, den lille fisken.

Jeg har fått en pris fra stilige Linda. Det er veldig stas, det må jeg få lov å si. Man blir litt bitt av denne bloggebasillien, og det er utrolig koselig å få kommentarer på det man blogger om. For ikke å snakke om en pris. Heh..
Denne skal gis videre, og bloggverden er enorm, jeg begynner å skjønne at jeg bare har rørt ved en brøkdel av det hele. Hver dag, i denne permisjonstiden, finner jeg nye blogger jeg liker.
Når jeg skal drømme meg bort, er det Alix som tar meg rundt i Paris gater og hager i sine Chloe sko.
Elenita og Maria er jenter med god fashionsense, og en evne til å gå ( eller i alle fall avbilde seg) i høyhæler som jeg bare kan drømme om. Bergens jentene, Ingvild og Sigrid, er jeg innom daglig. Og altså, Linda fra Norsk Stil. Også  skulle jeg ønske Prinsesse Rosa blogget oftere. 
Men i denne omgang sender jeg prisen videre til TrønderBataljonen KARI ANNE TOTH og en ny betjentskap EN-TO-TRE.. Nå er prisen videreformidlet.