mai 2012

DAGENS 300512.




Dagens: Vintage blondetopp, arvet skjørt, Oxford sko fra Din sko. Hesteskosmykke er min farmors.

I går skulle vi se på denne perlen av en eiendom. Ikke for å kjøpe, bare for å se og beundre. Gården har vært i samme familiens eie siden 1800-tallet, og jeg gledet meg veldig å tite innom den høye porten. Når vi kom dit, var det så merkelig stille, altfor stille for en slik en visning å være. Megleren listet seg på tærene ut av stuen og fortalte at Saxsenborgs 87-år gamle eier hadde ombestemt seg i siste liten, en halv time før visningen skulle starte. Han kunne ikke selge sjelen sin, hadde han sagt.  Jeg fikk et glimt av denne gamle mannen, sittende i sitt hjem, det eneste hjemmet han kjente, og jeg syntes det var riktig, rørende og vakkert. Etter at krigen gjorde at vi måtte forlate vårt hjem, har jeg sluttet å binde meg til eiendommer og eiendeler. Men dette kunne jeg skjønne. Et slikt hjem er ofte ens sjel. Og hvordan kan man selge sjelen sin... 
Så til gårsdagens dagen. Jeg føler meg litt som en ballerina og muligens ble jeg litt inspirert av Una. Jeg vet i alle fall at hadde jeg bodd på Saxenborg, hadde jeg gått kledd slik som det mye, mye oftere.








Saxenborg gård fra 1812, bilder er fra annonsen på finn.

Juce smo isli pogledati Saxenborg imanje. U istoj je familiji jos od 1830 godine, i pola sata prije pocetka prodaje, 87-godisnji vlasnik se predomislio. Ne mogu prodati moju dusu, rekao je. U potpunosti je shvatljivo. To me je jako dirnulo. Jos od rata u Sarajevu, pokusavam da se ne vezivam za materialne stvari. Ali cinjenica je da je dom jako vazan. Vise o tome razmisljam sad, gledajuci Unu kako odrasta i znajuci da je prva sjecanja koje ce je zauvijek pratiti vec stekla. I da voli nasu zelenu kucicu uz tramvaj. Da je to njen dom, kuca njene duse.

THE NATIONAL DAY CELEBRATION.

Dette er en fortelling om årets 17. mai.
En 17.mai som var anderledes og som lett kunne kjennes meningsløs og tom, hadde det ikke vært for fine, fineste venner. Og når solen skinte, jordbærene var søte, grillmaten smakte sååå godt, og barna var fornøyde, ble det til slutt en nokså finfin dag. Men la oss ta det fra begynnelsen...


Etter boblefestfrokost servert i villa Beck-Karlsen, rettet vi kurs mot slottet.


På veien fant vi en kaninballong. Lite visste vi at det trenges billett for å vifte flagget til kongen...


Heldigvis syntes vaktene at Una var søt nok og slapp oss inn. Puhh! (Flere var visst søte også...)


På slottsplassen var det superfint. Una lurte veldig på hvorfor prinsessa ikke hadde krone på hodet..


Vi fikk, til og med, kost litt, danset til korpsmusikken. vinket til tv-kameraene, kongefamilien...


Og til folket.


Når vi var like slitne som russen, bestemte vi oss for å vinke farvel og trekke tilbake.


Til den fine hagen. Der hjemme ventet allerede andre bunadskledde gjester.


Og festpyntet langbord.


Vertene våre var meget kjekke. Og den minste var littegrann trøtt.


Inne ventet de deiligste dessertene. Mmmmmm...I rødt, blått og hvitt.


Men først måtte grillen tennes. Tellef underholdt stort imens og imponerte Una.


Flere og flere kjære folk dukket opp. Her er en festkledd Tuva.


Og denne fine lille familien; Tiril, Karen, Tellef og Peter.


Noen hadde sjampis i glasset, mens Penelope hadde tigeren i henda.


Una passet porten, for hun ventet nemlig på noen...


Og endelig kom han; Teodor!


Både han og mammaen Siri var fine i bunad. ( Eller BUNAR, som Una ville sagt)


Marte og Jenny strålte om kapp med solen.


Det utviklet seg til en ordentlig hagefest etterhvert.


Flere kom til.


Store...


Og små.


Og alle disse fine menneskene gjorde at jeg måtte smile bredt.


Når lille Andreas våknet, tok vertinnen vår Marianne skjei og potet i hånda og ba oss ut i gaten.


Alle fulgte med.


Julie med jenten i magen og Thomas med jenten ved siden av seg.


Skjønneste Anna.


Snart var det nemlig tid for ordentlig sekkeløp.


(Noen vil si at vi muligens jukset litt...)


Men når sekkeløpet var ferdig og vi kom til potetløp, var Una ganske så fantastisk.


Og helt uslåelig!


Når kidsa fikk løpt fra seg..


..fant de frem krittstiftene.


Guro og Ingrid kom også og jeg fikk tre favoritter samlet i en og samme liten blind gate.


Åj, åj åj så fin en dag det var..


Tusen takk kongen for fine vink, korpsene for dansbar musikk, solen for å orke å skinne, belgierene for å være gode på jordbær og Marianne, David og Frederik for å lage den fantastiske festen for oss.


Jeg vedder på at  de små ikke kommer til å glemme den snart. Det kommer ikke jeg heller til å gjøre.

P.S. Kaninballongen fløy sin vei før klokken var 13.00... I år også...

GUILTY PLEASURE.

I kveld er det Melodi Grand Prix. Vanligvis hadde jeg kledd meg i paljetter fra topp til tå. Vanligvis hadde hatt oversikt over finalebidragene og en egen topp 3 liste.
Men ikke i kveld. Grand Prix er noe jeg forbinder med min pappa. Det var vår felles guilty pleasure. Vi var enige at det var tåpelig, uviktig, vi skjemtes, til og med, litt over å digge det.Vi visste at det var så ekstremt uviktig, at det ikke kunne forandre noen verdens ting, og enda ble vi hver gang rørte over at alle disse landene samles, alle språk sangene synges på og hele sirkuset kunne gjøre øynene våre blanke av tårer. Vi kunne le sammen; av alle antrekkene og falske stemmer. Vi kunne synge med. Avgi interne stemmer. Være uenige om resultater.Plutselig snakke om politikk.
Alt dette kan vi ikke lenger gjøre. Og da er ikke Gran Prix gøy. Det blir ingen fest, ingen paljetter, ingen dans. Ting har mistset sin glans når han er borte. Det fine blir samtidig sårt, for jeg savner han så mye. Hvis jeg lukker øynene kan jeg høre han le, jeg kan høre han mime på en melodi. Svakt. 
Men for han skal vi lide oss gjennom tre timer med dårlig musikk og enda dårlige kommentarer i kveld også. Vi skal avgi de obligatoriske stemmene til Bosnia; i kveld også. Jeg håper virkelig at jeg kommer til å drømme om han i kveld. Å høre han le.  

 
Denne glitrende mannen I midten er min pappa. Han hadde verdens beste latter og han likte Melodi Grand Prix. Jeg har han alltid i mitt hjertet. Forhåpentligvis finnes litt av han i meg også.


Det er i alle fall klart at Una har mye av han i seg.


Hans lille barnebarn viser skikkelig Eurovision talent når det gjelder valg av antrekk. Hun kjører på.

Nedostaje mi do neba moj tata.
Bez njega vise nista nije isto.
Stvari su izgubile svoj sjaj.
Veceras je Eurovizija. To je bila nasa vece. A sad cak ni silne evrovizijske sljokice vise ne svijetle.
Kako bi mi sad uzivalli. Skupa.
Diskutovali. Kritikovali. Pjevusili. Smijali si.
Joj, kako mi do neba nedostaje moj tata.
P.S. Una, u svakom slucaju, sve vise pokuzuje talent u ekstravagantnom oblacenju, i mozda jednom dodje i do evrovizijske scene. Vjerujem da bi deduka bio ponosan.

FAMILY PHOTO, 190512.

Med disse Oslo bildene ønsker vi dere en fin fredag!
Sa ovim slikicama iz Osla, zelimo vam fantastican dan!




UNA. BY HELENA.



På lørdag var vi så heldige å endelig få møte Helena i Frognerparken. I tillegg til å være superkoselig, er Helena superflink fotograf også. Se bare på de fantastisk fine bildene hun tok av fantastisk fine Una. ( Det er min blogg, jeg har lov å synes at hun er fantastisk!) Tusen takk, Helena!











Hvala Heleni na super slikama nase super djevojcice!

TODAY WE'LL DO THE SAME AS YESTERDAY.

Vi skal ta ut nymalte bord og stoler. Flytte hele butikken ut i hagen. Ta av skoene for å kjenne på gresset. Tenne grillen. Og invitere naboene over. Endelig er det sol ute. Lykke! Hva skal du finne på?



















I danas cemo iznjeti stolove i stolice u vrt. Skinuti cipale da osjetimo svjezu travu pod nogama. Pozvati komsije da nam se pridruze. Raspaliti rostilj. I poceti vjerovati da je proljece napokon tu. Zasluzili smo.

MITT LILLE LAND.

17. mai kom i år også.
Med ballonger, korpsmusikk, smilende barn og vink fra slottet. Russen var utslitt. Til og med solen skinte. Jeg, som mange andre i vårt lille land, gikk rundt i solskinnet og gråt inni meg.
For det var altfor mange tomme plasser i russetogene rundt omkring i landet. Altfor mange fløyter og trommer og tubaer som sto urørte i hjørnene på barnerommene som aldri vil bli fylt av barn igjen.
Jeg så på Una, den iveren i det hun viftet det norske flagget mot slottsbalkongen og tårene som overfylte de store brune øynene hennes i det ballongen ( som alltid) forsvant opp i himmelen altfor tidlig. Jeg så på det store smilet i det hun ble trøstet med sin tredje is for dagen. Jeg smilte tilbake. Men innvendig gråt jeg litt. I dag leste jeg teksten til Maren, som sier det jeg prøver å si på en mye bedre måte.





Så kommer babyen ut og du holder den for første gang og du er så levende akkurat da at du tror det må være sånn det kjennes rett før man dør. Som å smelte på null minutter. Bare noen sekunder og du er så full av liv og kjærlighet at du er mørkerød i kinnene og helt blank i øynene. Noen måneder etter griper babyen din etter håret ditt og lugger deg og du kjenner deg fortsatt levende og snart kan babyen flytte seg og han synes ledninger er det beste som finnes. Han er kanskje bare to år når han klarer å åpne tastelåsen på telefonen din. Den er klissete på grunn av han, men du blir litt stolt av at han er nettopp en sånn - en sånn som tar seg fram. 

Han er så sta når han ikke vil sove at du tenker at han kan forandre en hel verden hvis han bevarer den stanhaftigheten og når han for første gang skrur på TV´en selv, sier noen at han kanskje blir elektriker, mens når han klipper av verdens fineste krøller på verdens vakreste lillesøster den gangen de sitter på rommet så stille for seg selv, blir du lei deg og må le samtidig, mens dere sier til hverandre at han kanskje blir frisør. For hvem kan vel vite hvilken kurs han peiler ut i framtidshavet han speiler seg i? Dere bare håper han erobrer det havet sånn som han erobrer vanndammene etter sommerregnet; med den største iver, med all verdens fryd og pågangsmot.

Dere kjøper pennal og han kan velge og han velger et sånt tegneseriemotiv som du ikke liker i det hele tatt. Du forteller han at han behøver boktrekk og han synes det høres rart ut, men velger også der et motiv som passer til en sånn liten superhelt. En skolegutt som har lært hvilken bokstav som er sin og hvilken som er din og i sommer har han lært både å svømme og kjøpe is helt selv, så du er sikker på at han er klar nå. Klarere enn deg som klemmer den lille hånda hans med din store, svette og du prøver å ikke avsløre at du bruker den andre til å tørke noen tårer som bare kom. 

Han får en venn og han vil overnatte og du ringer til vennens foreldre og jammen var de hyggelige, så du tenker at det er greit. Før han drar, diskuterer dere bamse eller ikke bamse og tannpuss og do midt på natta og han er klar, og går med den lille sekken sin inn i bilen. Så stolt. Så stolte - begge to.

Så er han elleve og tolv og tretten og fjorten og han kan spille gitar og nå prøver du ikke lengre å skjule at du gråter for hjertet ditt åpner seg når han synger og spiller. På engelsk. Og hvor har han dette fra? Han er finere enn deg og mannen din til sammen og stemmen hans knekker akkurat på de rette stedene og du sier "jeg er så stolt av deg" og han er så forelska eller usikker eller stolt eller forvirra at du blir overraska når han husker å si "takk". 

Han drar på kino med egne penger og på femtenårsgrense og du sier "husk at det bare er film" og han orker ikke svare på noe han ser ut til å mene at er verdens mest idiotiske kommentar til en som tross alt snart er femten og som har fått høre at han til og med er voksen for alderen. Han går og du synker ned i sofaen og er glad for at han er så levende, nå som du synes det er lenge mellom hver gang du kjenner deg sånn. 

Han er nettopp den som han var da han løp inn i vanndammene den sommeren for så mange år siden og du synes det kjennes ut som om det var i fjor, men de store skoene i gangen og buksene i vaskemaskina forteller at han er en liten mann. Du finner en snusboks i lomma, men det gjør ikke så mye for han gjør lekser og har blitt opptatt av rettferdighet i verden og er fortsatt en sånn som du husker han som - en sånn som tar seg fram.

Så drar han på sommerleir og der blir han skutt. Det kom en mann ut til øya som ville drepe nettopp sånne som han og han skyter på din lille mann og du prøver å ikke tenke på hvordan øynene hans må ha sett ut og hvor fort han må ha løpt og hvem han hadde rundt seg og hva han tenkte og om han tenkte på deg. Han dør den dagen og er ikke mer. 

Han er ikke mer. Ikke frisør eller elektriker. Han er ikke lengre en sånn som tar seg fram og som erobrer små verdenshav og han skal aldri, aldri se på deg igjen og du gråter så mye at du skjønner at kroppen er mest vann, for nå er du bare vann. Og vondt. Og han finnes aldri mer. Aldri mer. Død og skutt og aldri mer. Og du føler deg så død at du ikke forstår hvorfor verden fortsetter. "Everything happens for a reason" har du hørt og de ordene kverner inne i hodet ditt, men de som sier sånt har aldri mistet et barn. Et håp. En framtid. Et barn - som ikke kan forandre en hel verden, men som gjør det litt likevel.

EUGENIES GATE.









OSLO, BABY.








Una og Geir er på Gardemoen og besøker bestefar som promoterer sin nye plate.
Og snart skal vi alle tre sette kurs mot Oslo. Der venter kongen, ballonger, is, 17.mai og hagefest, bryllupsprat og vinprat. Mest av alt gleder vi oss til å treffe gode, gode venner. Store. Og små.  Vi har det alltid så fint i Oslo, så forventingene er skyhøye.








Frederik og Mare venter på oss. Vi glær oss vilt!

Na putu za Oslo. Tamo nas ceka kralj, 17. mai, sladoled i baloni a mi jedva cekamo da vidimo sve drage prijatelje.

BACK ON TRACK.

Photobucket

Vi er endelig på farta igjen. Nå skal det skje mye. Og alt går så mye fortere og er såååå mye artigere nå når Una endelig er hjemme igjen. Hurra for det! Og hurra for en ny uke! Har du planene dine klare?

Photobucket
Talerøret, Ladestien

 We are back on track. Unana se napokon vratila sa Bola, a s njom ide sve lakse. I puno brze!

I WILL BE SO HAPPY. (TOMORROW)

A BREAK.


Bol, 07052012.

IN LOVE AND LOSS.

Kjærlighet er vakker. Ljubav je jaka.

MY LITTLE PONY.













Søndag kl.10.00
Søndagen startet med hesteriding. Hesten heter Villekulla, i følge Una. Den ble matet etter regelboka og pyntet så veldig fint.

Nedjelju smo poceli jahajem konja, pa smo ga nahranili i malo (puno) sredili.
















Søndag kl.12.00
Deretter tok vi turen til Øya gård og hilste på helt ekte hestevenner. De var så utrolig fine. Una var overlykkelig.

Zatim smo se provozali da pravih (zivih) konja. Kako su samo bili fini. I kako je samo Una bila sretna sto se moze druziti s njima.

















Søndag kl.17.00
Og for å fullføre hestedagen på en skikkelig måte, kjøpte vi en hel kasse med Barbie stall -og hester- og masse ridestæsj på loppis i Melhus. Plutselig ble jeg litt bekymret: Holder vi på å få en skikkelig liten hestejente? Hva tror dere? En liten horse whisperer.

A da konjski dan zavrsimo sa stilom, kupili smo ogromnu kutiju sa  Barbie konjima, stalom i svim tim sto ide s tim... Postoji mogucnost da Una postane zaljubljenik u konje... Pravi mali Saptac Konjima.

FIRST OF MAY.













Hipp, hurra det er 1. mai! Gratulerer med dagen! Håper dere har hatt en fin en. Det har vi.

Svim radnicima, sretan 1. maj! Nadam se da ste imali fin dan. Mi jesmo. Ali nam je jedna osoba strasno falila.

hits