april 2014

DAGENS. FOGGY MOOD.




Hei og god mandag! 
Trondheim har i dag ligget under tunge, mørke regnskyer og mystisk tåke. 
Og jeg som bare hadde lyst til at våren skulle uavbrutt vokse seg grønn og sterk. Men så rett frem og så enkelt, skjer vel aldri noe. 

Når våren kommer tenker jeg at jeg skal kle meg i pasteller.
Slik som disse godterikombinasjonene fra Burrbery
Husker du det fine blåe skjørtet jeg fikk av min mann
Det vil passe perfekt til vårlige netter. 
Og nå har jeg fått prøvd det på, og jeg virkelig e l s k e r det. 

Kom våren! Jeg venter.









Med arvet silkeskjørte med broderier, vintage gullsko, og vintage øredobber fra Buenos Aires.

FOR MONEY CAN´T BUY ME LOVE.

Husker dere nyttårsintensjonene mine?
En av målsetningene for 2014 var å være en mer bevisst forbruker, og jeg dristet meg til å si at jeg (og Una!) i 2014 kommer til å gjennomføre et kjøpefritt år. Det er mange grunner til dette, først og fremst miljøet, men også ET ønske om at Una kan vokse opp og sette pris på ting og opplevelser, noe jeg føler er vanskeligere og vanskeligere i dette overskuddssamfunnet vi lever i. Una har bursdag i desember, og hun får alltid masse gaver, og med julekalender, julegaver og nyttårsgaver, i tillegg, fant vi ut at hun hadde nok leker og klær for hele neste år. Jeg har lyst at hun skal verdsette og glede seg til gaver hun får, ikke bare ta de som en selvfølge. Mine overfulle skap har jeg ikke engang lyst til å omtale her. Så vi satte i gang.

Kjøpestoppet skulle i første omgang gjelde klær, sminke og leker. Geir og min mor har ikke forpliktet seg til noe, så Una har fått noen nye playmobil leker og nye sommerklær. Jeg har fått en Dagmar kåpe av mamma fra Retro, og et nydelig blått skjørt og rosa jakke fra Geir sin reise til Bucuresti.
Men ellers har det gått overraskende bra! Hurra for det!

Jeg har gått på to smell:



 Jeg kjøpte noen fine kopper



(og slike fine ting, som vi egentlig ikke trenger)



og en 70-talls kjole til Una ( Jeg klarte, rett og slett, ikke å la den ligge) på loppis for noen uker siden. 



Og jeg kjøpte meg en krem og en olje fra Aesop på Shine fordi huden min virkelig trengte det.

Ellers så føler jeg at jeg har mye mer kontroll over hva som befinner seg i skapet mitt nå, jeg har fått ryddet ut, mye gikk til Fretex og vi skal også ha bakgårsdsalg på Ila i vår.



Jeg vet ikke om kjøpestoppet har lønnet seg økonomisk, for jeg har unnet meg veldig mye annet godt (mat og drikke og opplevelser, som denne middagen med mamma på Emilies), men det som virkelig er fantastisk inspirerende, er å høre Una, på 5 år, snakke om at vi må kjøpe mindre for å ta vare på miljøet, og at hun, uten krangling, godtar at vi ikke stikker innom BR for å kjøpe plastleker. Hun advarer  også meg, dersom øynene og hendene mine fester seg ved noe fint, altfor lenge, i en butikk.
Husk, vi har kjøpestopp, pleier hun å si.

Så dette går ganske bra, og nå er vi ferdige med en tredjedel av 2014.
Håper resten går like greit.

Kryss fingrene for oss, og vær en bevisst forbruker!

Od januara ove, do januara iduce godine, odlucila sam da ne kupujem, prvenstveno odjecu. Cetvrtina godine iza nas je, i moram priznati da je prosla bezbolno. Jeftina roba i krpice vise me ne privlace, i sve je ovo djelovalo kao mentalno ciscenje, a s tim je i ormar postao cisci. I Una je postala puno svjesnija koliko kupujemo i koliko (malo) nam ustvari treba, tako da joj je lakse objasniti da nase potrasacko drustvo mora malo da se smiri. A favorit pjesma nam je, objema, Dubiozina KUPI.

BUTTERFLIES.

 


Med gamle venner

Denne uken har jeg hatt sommerfugler i magen.

Una har hatt førskoledagene på den nye skolen, og det har vært en slik en fin opplevelse. En ny tid er fremfor oss, og jeg er stolt, og spent, og nostalgisk. Hun skal bli skolejente. Og samtidig som jeg lurer på hvor tiden er blitt av, og samtidig som det kjennes som om jeg holdt en liten baby i armene mine i går, vet jeg at hun er klar. Veldig klar.

Så denne uken har hun blitt ønsket velkommen av rektoren, stilt seg med alvorlig mine, som første kid-en i den grønne gruppen, på den store steintrappen foran den ærverdige skolen, hun har fått lekser og faddere, hilst på sine nye klassekamerater, og fått verdens koseligste lærer med krøllete hår. Vi har hilst på nye voksne og vi har vært på vårt første foreldremøte.

Alle vi har gjort mange ting for aller, aller første gang denne uken. Og det har gått bra.

Og når læreren spurte Una hva hun gledet seg mest til, til høsten, var svaret: Jeg gleder meg å få meg nye venner som jeg ennå ikke kjenner.
Det er en fin ting å glede seg til, tenker jeg.

 
Tre prinsesser foran playmobil slott

Ove sedmice radilo smo mnoge stvari po prvi put u zivotu. Kao na primjer, isli u skolu i isli na roditeljski sastanak. Bilo je uzbudljivo ali isto tako i jako fino. Kad je uciteljica pitala Unu cemu se raduje u jesen, odgovor je bio da se raduje dobiti nove prijatelje. I mi se radujemo ovom novom, vaznom periodu u njenom zivotu. Koliko god mi se cini da je juce bila beba, isto tako znam da je vec spremna za skolicu.

DAGENS 220414.





Gammel skatt ble funnet når jeg ryddet i skapet.
Min grandtante Dila hadde ekstremt mange kjoler, og noen av de har jeg vært så heldig til å arve.
Av og til glemmer jeg de, men jeg blir alltid glad som et lite barn, da jeg oppdager de på nytt. 

Sånn som denne, i fineste blå farge, med mønster i orange og hvitt.
Er den ikke fin? 

Moja tetka Dila imala je mnogo haljina.
Mislim da sam od nje nasljedila ljubav za haljinama.
Sva sreca nasljedila sam i neke od njih.
Na primjer ovu.

I svaki put kad obucem neku od njih, kao da je Dijana sa mnom.

MONDAY FEELING ON A TUESDAY MORNING.

De siste to dagene av påsken kan beskrives som ren lykke, og deles inn i:




Solfylte rolige morgenstunder





Enorme mengder mat fra morgen til kveld




Kosebesøk av nana og enda mer kos med katten ( Vi er glade i striper, som dere ser...)




Synging, lek, tegning og grilling i hagen med gode venner

Nå er vi klare for en ny uke, og spennende dager er i vente.

Hva er dine planer for uken? 

Zadnja dva dana ovog uskrsa mogu se opisati kao prava sreca.
Toliko je divno ponovo biti skupa.
Jutra su bila suncana i tiha,
dobre klope je bilo od jutra do mraka,
mazenja sa nanom i Ledenkom
i rostiljanja, pjevanja, crtanja i igranja u vrtu, u drustvu dobrih priatelja.

Sada smo spremi za novu sedmicu, a pred nama su uzbudljivi dani.

I HAD MY LIFE, I KNOW MY PLACE. I BELONG IN YOUR ARMS AGAIN. AND I´VE BEEN WAITING FOR YOU, TO BELONG TO ME.




Endelig sammen! Og endelig tid til familiefoto igjen. Med katten i treet.

I dag har vi latet oss i solskinnet, spist altfor masse frokost altfor sent, kost med katten og hverandre, syklet til Ila parken, grillet i hagen med gode venner, spist rester av påskegodteriet.
Og vi hatt det veldig bra. 
Lykke!

(Og jeg har et musikktips til dere, islandske Emiliana Torrini, med blant annet Me and Armini. 

Napokon skupa! 
P.S. Ledenko isto voli da se vere po drvecu kao i Una. 



PORTRAIT OF THE CHILD, 16/52. (AND 14 AND 15)

Dette bildet tikket akkurat inn. En stolt, stolt liten jente har gjennomført sin første skirenn med startnummer 305.
Solen skinner visst på Hardangervidda, det samme gjør barnet mitt.
Og i morgen kommer jeg til å skinne også, for i morgen kommer hun nemlig hjem. 
I mellomtiden tenkte jeg at jeg kunne ta igjen de manglende ukene av prosjektet mitt, så her er de.
 

UKE 14.



Klatre-i-trær-jenten. Curica na drvecu. 

UKE 15.


Jobbe-i-hagen-jenten. Curica u vrtu.

A najgornja slika stigla mi je prije par minuta. Pokazuje jednu jako (jaaaaakoooo) ponosnu malu skijasicu sa startnim brojem 305.
Unina prva utrka.
Sunce sija na Hardangeru, a izgleda i moja dijete.
Ja cu sijati sutra, jer smo sutra napokon zajedno.
Jedva cekam. 

DAY FOUR. SMALL TRACES OF HER.





Jeg finner de.
Sporene.
Overalt. 
Fargerike.
Små.
Detaljer.
Store.
Komplekse.
Historier.

Som den, da alle er var kommet til å overvære en fulgerace.
Eller den som inneholdt en festling bryllupsfest.
Små perlekunstverk.
Fargesortert og med egen ufavikelig logikk.

Jeg klarer ikke å rydde de små tegnene vekk.
Så jeg hopper over disse, snubler nesten, og huset ser kaotisk ut.

Mens jeg teller ned dagene.
Nå er det bare 2 igjen.  

God lang fredag!









Svuda oko mene, tragovi koji podjsecaju na nju. Mali, sareni detalji. Velike. Komlikovane historije. 
Kao ona o pticijoj utrci. Ili veselom vjencanju.
Perlice u raznim bojama, slozene nekom njenom logikom.

I ja nemam srca da te tragove pospremim, nego preskacem preko njih odbrojavajuci dana.
Jos samo dva.... 

DAY THREE. FIXING AND FRAMING.

Jeg har, som sagt, kjempe lenge hatt lyst å henge opp bilder av familie, venner og steder vi elsker på våre hvite vegger. Jeg er veldig glad i å ta bilder, vi er det begge to, og det har, med dagens tilgang til iphone og kamera, etterhvert blitt mange fine bilder. En god del av de deler jeg med dere på bloggenjavascript:mctmp(0);, men jeg har faktisk vært ganske flink til å printe ut bildene også. Jeg synes at det er noe veldig spesielt med å holde et minne i hendene, og det fine er at Una også er blitt glad i bla i albumene og gjennom bildebunkene. 

Og nå skal jeg altså gjøre noe med evig voksende bildebunkene.
Sortere, lagre og henge opp de fineste. 







Så jeg har kjøpt fire forskjellige lakktyper og nå skal rammer, som er loppisfunn, få svi. Jeg gleder meg. Katten Ledenko følger selvfølgelig nøye med.


Gullkatten Ledenko.


Og jeg har på meg en fin kort jakke-vest fra Fretex som ble tatt på påskeaften til ære. Men min kamera ville ikke ta bilde av den, rotet, derimot, kan dere skimte. Jeg har ikke hjerte til å rydde unna Unas leker, de minner meg sånt om henne.





Og ellers; det er lov å spise omlett med asparges til middag, og forsyne seg grådig av påskeegg når man er hjemme alene.

Zlatni Ledenko pazljivo prati, dok ja smiljam kako cu napasti ramove sa cetri razlicita laka, i kako ce napokon slike dragih mi ljudi i mjesta zavrstiti na mojim zidovima. Dok jedem uskrsnje cokoladice. 

SUMMER IV.


Plutselig, en dag, hadde alle våre venner dratt og vi bestemte oss å gjøre noe helt annet.


Vi leide bil og kom oss opp på fjellet til Nono Ban, der vi spiste lam og ble venner med påfuglene.


Dagen etter, derimot gjorde vi det vi pleier å gjøre. Gå ned bakken vår...


Og legge oss på stranden, nærmest vannet.


Og slik ble dagen til kveld, og skumringene på Bol er vakre. Og plutselig var vi heller ikke alene lenger.


To små og to store venner hadde ankommet. Una, og vi, er heldige som har slike i livene våre.


Og mens de store smakte på kroatisk vin, lagde de små en butikk på kaikanten.


Anne Lene kjøpte en stein. Og Eli og Niel tok en tango for oss. En perfekt ettermiddag.


Og da vi trillet ned bakken igjen.


Tilbrakte vi dagen med disse to jentene. Unas kusine Hana og hennes mamma Edina.


Og blide, fine fetteren Danis.


Niel og jentene var på Bol en hel uke. Og vi gjorde masse gøy. Vi badet på Zlatni rat.


Utforsket klosterhemmeligheter.


Spiste god pizza til lunsj. (Jentene inspiserer at kokken gjør jobben sin riktig.)


Så en barneforestilling om en gullfisk og en gammel mann.


Vi leide båten til den fine stranden på Murvica. Jeg tenkte masse på min far.


Og nøt en Orangina og den mest perfekte utsikten man kan tenke seg.


Om kveldene oppdaget vi et nytt sted i det grønne.


Der vi nøt fantastiske fiskemiddager, og ble angrepet av bier og mygg. Lykke!


Bojan og Iza kom selvfølgelig også til Bol. Det er alltid så fint å se de.


Og denne fine Isa jenten tok med seg flere fine polske jenter.


Og de overtalte meg til å bli med ut på byen. Det hender ikke så ofte.


Men gøy var det, og jeg møtte en gammel venn etter mange år. Adis, Monica og jeg.


Og for å toppe det hele, kom Maren og strålte om kapp med solen.


Den jenta er så bra, altså.


Vi måtte vise henne at Una har lært å svømme som en fisk.


Vi spiste masse is.


Og så The Great Gatsby på utekinoen i full storm. Slikt skjer når Maren er i nærheten.




Og så, plutselig, var Boltiden kommet til slutt, for denne omgang. Vi pakket veskene for å reisen hit.  

 

Par dana bili smo sami na Bolu i otisli do u planine do Nono bana da se druzimo sa paunima i jedemo janjetinu, a odmah zatim dobili smo posjetu od Niela, Eli, Sofie i Ameli. Druzili smo se i sa Hanicom i Edinom, a i Danis je kao ribica plivao jadranskim morem. Nasi najdrazi poljaci, Bojan, Iza i co, pravili su nam drustvo, uglavnom po noci. A onda je dosla i Maren, i sijala jace od sunca. Una joj je pokazala da je naucila da pliva, u kinu smo gledali Velikog Gatsbija, i jeli tone sladoleda. O onda smo spakovali nase torbe i uputili se ka Sarajevu...

DAY TWO. BLUE.




I dag har jeg vært på Pirbadet. Jeg har kjent det varme vannet mykne opp kroppen, som er så full av vinter og stress.
Men all barnelatter og barnegråt, alle smilende familier, fikk meg til å savne Una masse.
Så jeg dukket under vannet. Alle lydene forsvant. Jeg fløt. Jeg savnet pappa.
Og jeg husket filmen Blå. Husker dere Kieslowskis triologien, bestående av Blå, Hvit og Rød? Hvordan Julie svømmer for å dempe smerten?
Før jeg kjente smerten for alvor, elsket jeg musikken i den filmen. Etter å ha kjent smerten, har jeg ikke turt å sette den på. Jeg har de her, både musikken og filmen, ett sted eller annet sted, men jeg tror ikke at jeg skal se den alene. Jeg pleier av og til å gjøre det, når smerten først har tatt rot i hjerte, pleier jeg å spille med på dens noter.
Men ikke i kveld altså. Det jeg derimot kommer til å gjøre er å lage et stort stort innlegg om et annet varmt vann, om blå himmel og gode stunder. For å bryte blues-en. Stay tuned.

Hva pleier du å gjøre på slike dager? Pleier du smerten, eller prøver du å lure den?


Bilde 1: Blomsterkopp funnet på loppis forrige søndag. Bilde 2: Skjørt i fineste pastellfarger,
en gave fra fineste mannen fra hans reise til Bucuresti. Åj, som jeg savner mine to idag.

DAY ONE. SAYING GOODBYE AND MAKING PLANS.

I dag har jeg vinket farvel til Una og Geir, og allerede begynt å telle ned til vi ses igjen.
I mellomtiden skal jeg:

Se Ida og Grand Hotel Budapest.

Lese ferdig Syngja, en sterk, nydelig og annerledes oppveksthistorie.

Spraylakkere rammer (5 poser loppisfunn) og henge opp familie og venner på vegg.

Spise på Emilies og se påskekrim. Med mor.

Høre på vinyl, for nå er endelig platespilleren i orden!

Blogge om sommeren og Europa turen vår fra forrige vår.

Jobbe, jobbe, jobbe. En blå tråd skal på plass, og jeg gleder meg å fortelle dere om den.

Ta frem vår- og sommerklærne. (Det snør i Trondheim i dag, men det går fort over. Ikke sant?)



Danas sam kroz snjezne pahulje mahnula Geiru i Uni i vec pocela odbrojavati dane do iduceg vidjenja.
Dok ih nema imam velikih planova, izmedju ostalog vidjeti filmove Ida i Grand Hotel Budapest. , objesiti familiju i prijatelje na prazne zidove, izbaciti iz ormara zimsku i staviti u njih proljetnu garderobu (iako danas pada snjeg), gledati krimice sa mamom i raditi puno na poslu. I slusati stare ploce, jer gramofon napokon opet radi. 


PORTRAIT OF A CHILD, 13/52.




Denne uken bestemte Una seg for at flemenco kjole var det som gjaldt, mens vi bestemte oss for at hyllen måtte vekk. Nå er kjolen tatt av, og hyllen er borte. 

U sedmici 13 Una je odlucila da je flameco prava stvar, dok smo mi odlucili da biblioteka u dnevnoj sobi nije. Sada i haljinica za ples i regal sa knigama skinuti su. 

MONDAY PEPP.

God mandag! Det er skikkelig, skikkelig, skiiiiiiikelig grått ute, men igår danset sollyset så fint og lagde skygger på soveromsveggene. Det berørte bildet av sommerkinoen på Bol og jeg tenkte at snart, snart er sommeren her. Slikt kan man leve lenge på. 

Idag har jeg tre fine tips til dere på en slik en regnfull dag:

Daniel Melingo, hør, kjenn etter, dans, drøm deg bort til Buenos Aires

Jennifer, åh for en perle av en blogg (og for en fin  frisyre )

Hva om ingenting er umulig? 5 minutter av ren glede og troen på muligheter



Dobro dosla nova sedmice. Vani sipi kisa, i sivilo je sve prekrilo, ali kad zacepim oci, sjetim se sunceve zrake kako se igra na zidovima moje spavace sobe, i plese preko slike bolskog ljetnog kina. I koliko god sivo bilo vani, ljeto nam uskoro dolazi.

TIME.




Denne uken bydde på noen helt vilt fantastiske skyer over byen (Har du sett noe sånt før?!!) , og mange hyggelige og uvante stunder.
Jeg tilbrakte to dager med Riksantikvaren og lærte meg å DIVE analysere,  Geir tilbrakte noen dager i østerriske fjell, og tok med seg god sveitisk sjokolade hjem fra Zürich. Vi jentene tilbrakte, som så mange ganger før, noen dager med nana, men vi dro også på overnattingsbesøk til Kari og gjengen i Blomsterbyen. Det var så hyggelig og så etterlengtet. I dag kom Evald og Lena på besøk, og det også var hyggelig (og etterlengtet). Begge datene var planlagt lang tid i forveien. Vi har forsøkt å møtes tidligere, men livet ( les: sykdommer, jobb, mørke og vinteren...) har gjort at det ikke har skjedd før nå.

Det var derfor spesielt tre artikler jeg leste denne uken som fikk meg til tenke: 1. Sykt flinke jenter, 2. En artikkel om menn og selvmord og 3. La barna segle sin eigen sjø. 
(Beklager for glad-tipsene. Lover å være lystigere i påsken.)

Selv om slutten av uken betyr begynnelse på en lang påskeferie for mange, gjør den ikke det for min del. Det blir en bypåske på meg i år, og ferien blir meget kort, men jeg trøster meg med at Una og Geir får oppleve påskestemning i Hardanger.  
Og jeg kommer kanske til å få tid til å blogge litt mer i påsken... 





Pogledajte ove oblake nad Trondheimom. Nevjerovatno, zar ne? 
Za mnoge uskrsno ferije vec je pocelo, za nas ne. Ove godine Geir i Una provesce ga kod beste u Hardangeru, dok cu ja raditi na poslu, i kuci.
I gledati u nebo. 

UNDER THE BRIDGE.

Jeg virkelig  e l s k e r  Elgeseter bru.
Den ble bygget i 1951, fredet av Riksantikvaren i 2008, og den er like fin fra oven som fra undersiden.
Rommet under bruen er så fantastisk flott, og vi pleier ofte å stoppe litt opp og beundere det på vår vei.
Det hadde vært virkelig artig å få til en filmvisning eller en forestilling i skråningen under brua, med blikket mot den fantastiske konstruksjonen. Eller hva?

 

 





Obozavam ovaj prostor ispod Elgeseter mosta.

DAGENS 05042014.

Det er ikke så innmari ofte at jeg får tid til å ta et dagens antrekk bilde, (eller at antrekkene er verdte å ta bilde av...), og det er ikke så innmari ofte at Geir og jeg svinger oss sammen på byen heller. 

Vel på lørdag, fikk vi gjort begge deler. Slik så jeg ut før Una ble levert hos nana og Geir og jeg kom oss ut på byen. 









Toppen er fra Isabel Marant pour H&M, buksen har jeg rappet av min bestemor Beba, skoene er mange år gamle og kommer fra Bata, og de havnet nesten i Fretex svartsekken, men så leste jeg denne og beholdt de. Vesken er arvet vintage, og det samme er sølvarmbåndet og øredobbene.

 

Og jenten, hun er min, og bare min, og hun er fin.

Subotnja garderoba. Nesto novo, nesto nasljedjeno i staro, i jos nesto jako slatko. Una. 

PORTRAIT OF A CHILD, 12/52.



Når det først ble vinter igjen, var det jo helt greit med ordentlig påskevær.
Vi tok trikken opp til Lian og akte. Og så spiste vi vafler på Lian restauranten. 
Fornøyde store og fornøyd liten. 

Kad nas je vec zima ponovo spopala, moramo se zabaviti. Prije par nedjelja otisli smo na sankanje na Lian. 

URBAN FRISKUS.

Nå forleden  diskuterte vi begrepet urban friskus. Og fine Lena fra Teaktreyweekdays omtaler seg selv som urban hippie. Morsomme begreper begge to, og uten at vi kan skryte på oss verken altfor mye urbanitet eller friskus-het, besto helgedagene våre av to vidt forskjellige opplevelser. En ordentlig urban dag i byen, og en dag ute i frisk luft i fjæra. ( Klatring i trær inngikk dog i begge dagene.)
La oss se.


På lørdag dro vi til Elgeseter,


..for vi måtte si farvel til Unas oldemor Beba som skulle dra på tur. 

Etter avskjeden beveget vi oss til en time med hard og tøff turning.

 
 
Etter turn møte vi Maren, for some serious talk og noen osteboller på Ni Muser.

 


Una prøvde Marens nye briller.

 
 
Og vi så på en fin utstilling og ble inspirert til å gå opp trappen til Trondhjems Kunstforening.



Der fant Una sitt favoritt bildet. Og vi digget alle utstillingen kalt 401 Stoll Road av Erling Stuart Rohde.

 
 
Anbefales. Tas ned uken etter påsken. Også tok vi trikken hjem, 


..tok på oss finstasen og kom oss ut på det voksne livet, etterhvert. Men før det fant vi flere vårtegn.


Og vi klatret i noen trær. Så helt urbane var vi nok ikke.

I dag bestemte vi oss å droppe byen, og dro til Midtsantangen. 


Når jeg jobbet på Agraff, vant vi konkurransen om utforming av området, så jeg liker å sjekke status.
 

Svaret er at det går utmerket. Og at landskapet er supert å sykle i.


Mamma var med på tur. 


Solen skinte og det kjentes så godt. Og selv der fant vi noen trær. 


Som var gode å klatre i.  

(Vi fant også et par loppiser på veien og fikk med oss en haug med skatter, men det er en helt annen historie.)

 

Subota provedena u gradu. Nedjelja provedena u prirodi. Ali i u gradu i u prirodu, nasli smo drveca na koja smo se mogli penjati.

SPRING.




Hvis været holder seg slik som idag, vil vi følge Chirsty og Lindas eksempel og få litt skikk på den fine hagen vår.
Du da?

Plan za vikend: Rad u vrtu. A ti?

OUTSIDE.

Du kjenner igjen den følelsen, når sykdommen ikke slipper taket og du tenker at nå, nå snart kommer jeg til å dø av kjedsomhet av å gå rundt i ditt eget hjem. Når luften inne føles så klamm, når formen er slik at oppvasken bare hoper seg opp, og eneste du klarer å tenke på er å komme deg snart ut. Ut i frisk luft. Ut blant folk. Uuuuuuuuuut....

Sånn har jeg det akkurat nå.
Og jeg er usikker på om det hjalp så veldig å se på bilder fra noen av de fine søndagsturene vi har hatt den siste tiden.












Vått på Våttakammen.




Aking i bakken.


Sol ved kanalen.






Sol på Lian.






Trolske Tusseløypa.

Forma jos nije idelana, ova prehlada nikako da popusti. Vec treci dan sam kuci, a jedino o cemu razmisljam je da izedjem vani i udahnem svijezeg zraka. Nisam sigurna da li mi je gledanje slika nasih nedeljih izleta bas pomoglo. Hocu vani...

OSLO LOVE.


Oslo dagene begynte litt tåkete, men tok seg fort opp med super inspirerende foredrag og kaffedate med Helenacafe Laundromat. Fin jente og fint sted. Solen begynte å skinne etter dette møtet.


Også fikk jeg tilbringe litt tid med disse to fine gutter. Og deres mamma og pappa.


Før jeg gav meg ut på tur til Tuvsen min og Erlend og det nye huset deres. Og for et hus!


Selv om jeg bare ville være der og nyte utsikten måtte jeg komme meg litt ut og spise. Valget falt på Ekebergrestauranten. Jeg har aldri vært der før. Det var det beste hjemmekontor jeg noensinne har hatt.


Fra Ekeberg nøt jeg utsikten til Oslo og nye Barcode, og jeg sjekket ut kunsten i Ekebergparken.


Og så ruslet jeg ned i solskinnet og møtte denne jenten på Kunstnerenes hus. Har savnet hun masse!


Men kvelden var fortsatt ung, for Mare og David inviterte de beste i Oslo til en helaften med pizza og tapas. 


Og bonusen var å våkne med denne nydelige gutten og få servert super frokost. Fred, du er fin!


Som om ikke alt dette var nok, rakk vi å se Sverre Bjertnes sin utstillingStenersen museet. Den kommer til å sitte i meg lenge, og jeg er så glad for at vi tok oss tid til det. Sjekk Nasjonalgalleriet.


Det hadde vært en av de beste helgene i mitt liv, men det var helt greit å si Ha det Oslo, og komme til disse to. Og enda hadde vi en hel søndag igjen av helgen! Tusen takk Oslo og tusen takk kjære venner. 

nadja

nadja

34, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits