april 2013

HOW SOON IS NOW?





Åh, denne våren. Som teaser og gir håp, for så fort å forsvinne og bli erstattet av mørke gråe skyer.I går trodde jeg at den var kommer for å bli. Og i dag vet jeg ikke helt hva jeg skal tro...

Proljece nikako da nam doce. A mi ga tako zeljno iscekujemo.

PORTRAIT OF A CHILD, 16/52.


Våren hadde endelig kommet, snøen hadde smeltet ( i alle fall på Lade) og vi tok med oss sykkelen og marihønehjelmen ut på tur for første gang. Lykke!

Napokon proljece, i mala bubamara moze da vozi svoje rozo biciklo.

HEI!



God helg! Zelim ti super vikend!

SOS. HAIRTROUBLE.

Jeg skal til frisør i morgen. Og ennå har jeg ikke bestemt meg hva utfallet skal bli. Dette er noe Maria så treffende kaller for first world problems. Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for å kjøre en Karlie. Men så nevnte Tuva kort hår, og Guro sendte meg et bilde av Emma Watson, og jeg ble plustelig i tvil... Savner jeg det korte håret, litt? Ja, jeg gjør det. Men det gjør jeg jo alltid, jeg kommer til denne lengden, men utålmodig som jeg er, kommer jeg aldri lenger.. Så "det store" spørsmålet er som følger:

DETTE:



eller DETTE:

Svarefrist kl.11.00 imorgen.

Jedan Karlie bob ili kratki Pixie, sta mislite? 

ONE LESS LONELY GIRL.

Jeg har noen helt, helt, heeeelt fantastiske venner.
Det eneste dumme er at en stor andel av disse fantastiske menneskene ikke bor i min by. Heldigvis for meg, bestemte fire av de beste å komme på besøk, og de gjorde meg til one less lonely girl. Hvem trenger Justin Bieber når man har slike jenter i livet sitt? Lol.


Først kom Maren med toget fra Røros. Det ble date med Lutnæs og cava på Renaa Matbar. 


Og så kom Guro med all sin sjarm og sine gode historier. Åh, så godt det gjorde for min sjel.


Frøken Beck kom og overnattet sammen med sin sønn, og de rocket vår verden.



Og, sist men ikke minst, kom denne damen og endelig fikk jeg møtt jentene mine, Tuva og Kari. 

Renaa Matbar anbefales på det sterkeste. Kvalitetstid med venner, også!

SATURDAY MORNING FEVER.









Når Becks og Fred er på overnattingsbesøk fra Oslo, setter vi opp sceneteppe (hmmm....Røros pledd), og Justin T. på full guffe.
Og så danser vi.

Håper du har hatt en dansbar helg også!















Noen lever seg mer inn enn andre. (Muligens litt påvirket av energinivået på kidsa i Barnas Supershow.)

 Kad su Becks i Fred u posjeti, ples je neizbjezan. Bio je tu Justin T., Blur, a bacalo se u sevdah i uz muziku iz Gori Vatra. Vazno je dati sve od sebe. Just dance!

PORTRAIT OF A CHILD, 15/52.



Trainspotting.
Fra morgen til kveld. Hver dag. Løpe til vinduet. I pysjen, i ballkjolen, i regndrakten. Overtrøtt, akkurat-våknet, blid eller trass. Å se på toget, det er det som teller.
Røros toget, Oslotoget, godstoget, gammeltoget. Og trikk så klart. 8 ganger i timen. Det blir en del sitting i vinduet. Og hver gang hun sitter der, tenker jeg på Teodor, og hvor kjekt det ville vært hvis han satt i vinduet sammen med henne. Kom!

P.S. Det går bra med dette Una prosjektet, og jeg gleder meg allerede å printe ut bildene når året er omme. 15 down, 37 to go:

2     3     4     5     6     7     8     9     10     11     12     13     14 

Gledamo vozove. Od jutra do mraka. U pidzami, balskoj haljini ili skafanderu. Mi sjedimo na prozoru. I imamo punu kontrolu.

THESE STREETS WILL NEVER LOOK THE SAME.

Av og til blir jeg så overveldet av verden. 
Noen ganger kjennes den skremmende, men mest av alt er den vakker.
Alt det som vi omgir oss med.
Alt det som danner fysiske rammer for vårt daglige liv. For møter mellom venner, når man skåler med sjampis i krystallglassene. For sorg og tårer, når himmelen spiller på lag, og gråter med. For den uventa magien, da frosten lager roser i vinduet eller morgenlyset blender oss plutselig.
Alt det rundt oss. Overvelder meg. 


Contrasts.


Morninglight.


Frostrose.


High in the sky.


Memories of summer.


Teaparty.


Domen.


Sorrows.


Dream of spring and cherryblossom.


Storhetstid.


There is hope.


The army of love.


Hello muscles!


Gipsy at heart.


How about a dance?


It is cold outside, you need a scarf.


My fathers.


Cheers, my friend!


Red and blue.


Red, and blue. Yellow and green. 

Sve ono sto nas okruzuje. Sto je dio nasih zivota. Nas. 

PORTRAIT OF A CHILD, 14/52.



Gulljenta med milliondollarsmile.
Una liker seg så godt i naturen. Det er ikke viktig om det er sol eller sludd, når vi er ute, er det sjeldent at trassanfallene kommer. Jeg, på den andre siden, er skikkelig sofagris, og blir ofte fryktelig sint med en gang jeg begynner å fryse. Så Una og jeg, vi utfordrer hverandre litt, og fint er det.
Og når hun smiler, glemmer jeg at jeg fryser.

Zlatna curica sa miliondolarskim osmjehom. Kad smo vani, gotovo nikad nismo ljuti. U stvari, Una gotovo nikad nije ljuta. To su ti norveski geni. Ja, on the other hand, budem ko lav, cim osjetim zimu. 

YELLOW.

Ny uke, nye muligheter.

Åh, som jeg merker at energien stiger med at lyset blir sterkere.  Hva med deg, gleder du deg til våren?









Proljece nosi sa sobom svijetlo i novu energiju. Joj kako mu se radujem.

PORTRAIT OF A CHILD, 13/52.




Vi bor i en bratt bakke.
Og bakker er artige å løpe i.
Mens hjertet mitt står i halsen, og tankene ser en trikk som krysser veien, eller en isparti som vi har oversett, suser den modige jenten vår av gårde. 

Mi zivimo na pravom brdu.
A sta je zabavnije nego trcati niz brdo? 
Na maminu veliku srecu. 

OSLO.


For litt siden, pakket Una kofferten sin...


...og tok mammaen sin på tur.


Vi fløy ned til magiske Oslo, som var tåkete og mystisk.


Og selv om snødde ute, skinte solen inne hos denne fine damen.


Una og Tuva fikk endelig litt alenetid sammen over frokostbordet.


Og hos Tuva var det lov å drikke sjokkomelk  i sofa på en fredag mens man så på barnetv.


Siden alle andre skulle på jobb den dagen, bestemte vi oss for å ha en skikkelig jentedag, dvs å henge med damene i permisjon. Vi besøkte Vigdis som har fått verdens blideste unge Maria. Fine!



Og så dro vi til Astrup Fearnley og møtte Ingrid og Elise. Elise hadde blitt så stor. Og fortsatt like snill.


Det var først på kvelden at vi møtte gutter. Og ikke hvilke som helst gutta heller. 


Om kvelden inviterte Mare&David de beste menneskene jeg vet om til middag. Savn!


Og det kan sies at barna var mye søtere enn de voksne dagen derpå.


Men dette var ikke en hvilken som helst dag. Pappa G feiret nemlig 10 års jubileet på galleri 0047.


Og Una bestemte seg at hun hadde noe å bidra med under forelesningen.


Siden det var en 10 timers forelesning(!), måtte vi finne på noe annet å gjøre.


Vi skulle feire Inaja sin 4-årsdag! Hurra! Alle de nye lekene var en heaven for Una.


Og før det hadde gått lang tid, var vi på farta igjen.
 


Vi skulle nemlig ligge over til disse to.


Barna skulle sove...og jeg skulle ta mora deres ut på vift!


For om kvelden var det tid for partyyyyy! Hurra for Brendeland&Kristoffersen.


Marianne og Birgitte lyste av lykke.


Og David Grandorge and Tuvs var selvfølgelig også der.


Vi danset og danset, til klokken var mye og til det tikket inn en melding om at Una savnet oss.



Dagen etter fikk vi servert nydelig frokost, og vi så alle på Lego Star Wars.


Una og Teodor lekte ridder og prinsesse. Og mamma og pappa.


Det var som om de hadde sett hverandre igår. De har god trening i å være venner. Siden de var små.


Vi fikk tid til å ta med prinsessen og  resten ut på søndagsrusletur på St.Hanshaugen.


Før vi måtte si ha det til de finfine vennene våre. Det var hyggelig! Og vi sees snart igjen!

DAGENS 010413.







Det er slutt på påskeferien. Og det er slutt på to av mine favorittplagg.
Men godt brukt ble, og de ble elsket.  Jeg er nemlig en av de som knytter mye følelser til plagg jeg går i. Klær er minner.
Blusen kjøpte jeg på den magiske reisen til Marrakesh i 2008, noen få uker før jeg fant ut at jeg var gravid med Una. Den fikk meg alltid til å huske Marrakesh og til å tenke på våren.
Ullskjørtet er fra Mette Møller og er kanskje det plagget i garderoben jeg har brukt mest. Og nå er det altså blitt slitt ut. Så nå trenger jeg et nytt et skjørt. Forslag?

Men to nye ting har fått lov å entre den overfylte garderoben min. Nye sko fra Alberto Fermani og øredobber fra Cecilie Melli.
Og så har lyset entret livene våre.
Og for å feire at slutten på noe er begynnelse på noe annet, poserte jeg så fint med en tulipan. Og kanskje fordi jeg ikke fant på en bedre 1.aprilspøk.


To be or not to be.

Dvije jako drage stvari u mojoj garderobi, ovaj uskrs dozivjele su svoj kraj. A ja, koja sam toliko emotivno vezana uz moje krpe, morala sam ih jos bar jednom fotografisati. I to jos ovako dramaticno, sa tulipanom. A kraj jedne stvari(u ovom slucaju dvije: suknje i bluze) znaci pocetak druge. Nove cipe i nausnice dospjele su do mene. I proljece je ovdje. Ni to nije lose.

DET BANKER TO HJERTER I MEG NÅ.



Vi sitter og spiser påskelunsj med Ingrid og Elise,
Una leder samtalen som hun så ofte gjør,
hun forteller høyt,

hun forteller med hendene,

hopper fra emne til emne,

og helt plutselig,

ut av det blå, sier hun til Ingrid: Min Rifko, han er død.
Og hun ser så voksen ut, i det hun sier det,

lei seg, med store brune, triste øyne.

Han var gammel, sier hun, og nå er han død, og er i himmelen.

Vi ser på henne, uten å vite hva vi skal si,
jeg stryker hånden hennes og sier at Det stemmer det, lille venn.
Og Ingrid nikker.

Og så, like fort som det kom, gikk det over igjen,
hun er i gang med et nytt emne.

 

Det er litt sånn jeg har det for tiden.

Det er et tynt, tynt slør av savn som gjennomsyrer alt i livet mitt,

men det er også oppturer, helt andre nedturer, aketurer, og alt det andre som følger med.

Men så plutselig, slår det meg så hardt.
Igjen.
Slik at jeg mister pusten.
Når jeg ser min mor.
Eller helt uten noen åpenbar grunn.
Og da det kjennes som i det øyeblikket det skjedde,

eller kanskje snarere, noen dager etter at det skjedde,
når hjernen min klarte å registrere at han virkelig var blitt borte,

og jeg kjempe for å puste.

 

Jeg kommer stadig over historier som inneholder så mye kjærlighet, og samtidig så mye sorg.
Jeg prøver å skjerme meg selv, men de finner meg.
Sånn som Jennifer & Angelo sin. Hennes øyne får meg til å tenke på pappa.
Hvordan øynene vokste seg større og større,
med sykdommen.
Hvordan de ble fylt med redsel.
Hvordan de ble matte. Livløse.

Og så prøver jeg å riste av meg. Jen og hennes øyne. Syke øyne.
Pappas øyne.
Som jeg elsket.
Og jeg prøver å huske øynene hans mens de var fulle av liv.
Hvordan de skinte til tross for at de var svarte som natten.

 

Jeg ser meg selv i speilet.

Sorte, sorte øyne stirrer rett tilbake på meg. Det er noe veldig kjent med dette speilbildet. Jeg er ikke lenger bare meg selv. Jeg har hans øyne.

Jeg håper at jeg har hans hjerte.
Noe av hans godhet, og vishet.
Og noe av hans tro på livet.

 

Nedostaje mi moj tata.
I jos uvijek, kad shvatim da ga nema, gubim dah. 

EASTER V.



Det fineste med å ha ferie, er å kunne henge sammen med mennesker vi elsker.
Slik som Beba, min kjære mormor, som kom på overnattingsbesøk.
Eller med små jentevenner, som liker å leke de samme lekene som Una.
Eller store jenter, og bittesmå jenter, som Ingrid og Elise, som kom på lunsjbesøk fra Oslo.









Najljepse sa odmorom je to sto mozemo da provodimo vrijeme sa ljudima koje volimo.
Kao naprimjer sa Bebom. Ili sa malim drugaricama, Sofiom i Ameli.
Ili sa velikim drugovima, sa Ingrid i Elisom.

nadja

nadja

33, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits