mars 2017

ALL DRESSED IN WHITE. AND STILL SO COLORFULL.



I helgen har Trondheim blitt kledd i hvitt igjen. Det er vanskelig å kalle det annet enn vakkert, uansett hvor mye vi lengter etter vår.

Og endelig hadde vi en helg som kjentes ut som en helg.
Det var sårt savnet, og skikkelig etterlengtet.
Det å ha tid. Til å gjøre lite. Sammen.
Og kunne ta valg etterhvert som tiden går. 

Alle i pysjen til sent på formiddagen.
Una som finner frem egne kleskatter i skapet, setter de sammen på Una-måten sin, for så å finne frem en film som vi alle sammen må se på.
Lukten av nykvernet kaffe. 
Det å bare se ut i det hvite, og nyte utsikten vår, enn så lenge.
Snakke litt om hvilken bil vi skal kjøre i USA, uten å helt konkludere. 
Og det å synes at det er helt i orden. 
For det var ingenting, første gang på lenge, som måtte bestemmes og gjøres.

Men vi fikk målt opp det nye rekkehuset vårt, sett på Hakkebakkeskogen, og kost med kalven på Voll gård.



Og selv om byen ble hvit igjen, peker det meste mot våren nå.
Som Una sine tegninger for tiden, fulle av blomster og stjerner og farger, og som alltid er en gave til lille søster Stella.

Og Stellas nye babybonnet fra Bebe Organic, som virkelig er vår. 
Mine timer på Stas hår og bryn, der både hår og bryn skal fikses.
Og ikke minst tre av mine absolutt beste venner, som jeg kommer til å omgås med i uken som kommer. 

Åh som jeg gleder meg. 

Trondheim je ovaj vikend snijeg ofarbao u bijelo. Ali proljece se blizi, bez obzira na to. Vec je tu. U Uninim crtezima i Stellinoj novoj kapici. I prijateljima, onim najboljim, koji iduce sedmice donose toplinu sa sobom meni. 

CAT AND MOUSE.

Noen ganger er Stella og Ledenko venner. 

Men stortsett vil han være i fred, og gjemmer seg vekk når den høylytte babyen kommer. Stella derimot har skikkelig lyst å dra i halen hans. Alt en katt skal leve med. Man kan jo forstå at han flykter for livet. 





Stella i Ledenko.
Stella bi ga vukla za rep, a on jadan bjezi. 

FRIDAY.



Det er alt! 
Jeg har ingenting mer å gi. 


Slik har det kjentes i det siste.
Med leilighetssalg og flyttesorg, har det vært lite tid til å blogge. 
Nå er vår kjære Nyveibakken solgt, og den er i gode hender, og endelig, endelig, endeeeeelig har vi et liv igjen. 

Det eneste som mangler nå, er at våren kommer, men den lar visst vente på seg. 
Idag snødde det, nemlig. 

Stella og Una, derimot, de stråler. 
Magnoliaen blomstrer.



Og Stellas øyne, de er blå. 

Jeg leser Margerite Duras og gråter. 
Fem minutter etterpå må jeg le av Stella. 

Og så kommer Una hjem og tar med forsmak på våren med seg. 

Og på søndag kommer Guro, og på tirsdag kommer Tuva.
Da kan det fint snø, vi bryr oss ikke, for vi kommer til å få det bra. 

Jeg gleder meg til å blogge igjen. 

HOME IS WHERE THE HEART IS.

Det ble en nervepirrende avslutning på en ellers fin og rolig januar. Nervepirrende, på flere måter. Og først nå, når mars er her, klarer jeg å samle tankene mine.

Det første som skjedde er at vi har blitt rekkehuseiere. 

Og gleden ved å flytte i et vakkert funkishus i skogen, i et område der mange av lekekamerater til Una bor, og der fremtiden til Stella er omgitt med andre barn, og et hus som i tillegg har et stort vaskerom som svigermor vil elske, og en kjellerstue til barn og venner, sydvendt terrasse for kjærestetid og bymarka for trilleturer rett utenfor, veksler hele tiden med en stor sorg.

Jeg vil ikke forlate bakken vår, tenker jeg. 

Jeg vil ikke forlate soloppgangene, og ikke solnedgangene,
Utsikten som møter meg i det jeg åpner øynene.



Og vinduene man kan sitte i. 

Jeg vil ikke forlate det gjennomlyste kjøkkenet med vårt turikise bord som er samlingspunktet, 
og ikke det lange spisebordet der vennene kan drikke og prate til langt ut på natten,
eller jeg kan nyte utsikten over denne fine byen,

Jeg vil ikke forlate sofaen som er hele fire meter lang og kan romme mange folk oppi, ikke engang togene som en sjelden gang kommer midt på natten vil jeg forlate.



For ikke å snakke om hagen som forskyner oss med blomster gjennom hele sommeren. Og høsten. 



Alt dette og mer vil jeg ikke forlate, men mest vemodig blir jeg av tanken på å forlate stedet Una har vokst opp i.

En gang tidligere var vi nødt til å flykte fra alt vi kjente. Vi ble tvunget til å dra. 
Denne gangen har vi valgt det selv. 

Og selv om det er et eget valg, er det trist å tenke at et vårt liv skal starte et nytt sted.
At hverdagen får nytt scenografi å utfolde seg på. 

>

For det er nemlig ikke noe galt med dette livet, eller dette stedet der vi er nå.



Og på mange måter kjennes det som om vi ikke helt er ferdige med bakken vår.
Una gleder seg til å flytte, for å være nærmere vennene sine. Samtidig gråt hun foran bokhyllen sin en kveld."Jeg vil aldri kunne temasortere bøkene mine, sa hun. Det får vi gjøre et annet sted, sa jeg. Men jeg ville gjøre det her. Jeg vil savne det grønne huset. Og Ilaparken. Og så gråt vi sammen. 

Geir og jeg gråt, vi også. Om kveldene blar vi gjennom bilder av vårt liv her. Så mange fine minner. Så mange fine øyeblikk. Mest av alt av Una, som ble fra en liten baby til en liten jente til en stor jente. 

Jeg kommer nok til å gråte litt, og litt mer til, over bakken vår, men jeg skjønner at vi tar med oss videre det viktigeste. Jentene våre og hverandre. På samme måte som da vi kom til Norge og klarte oss siden vi var sammen.

Utsikten vil være annerledes, solen vi treffe ansiktet på en annen måte, men vi vil fortsatt være de samme. Vi kommer til å skape flere gode øyeblikk. For oss og jentene. 

Som den utstillingsåpningen Una hadde når hun var 4. Den kunne ha skjedd hvor som helst. Det var det at vi hadde vernissage med popvorn og saft og bestemor og oldemor på besøk, som gjør dagen minneverdig. 



Vi kommer til å få det bra. 

Men det er lov å være vemodig. 



LEILIGHETEN LIGGER NÅ UT TIL SALGS HER. 

nadja

nadja

37, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits