mars 2015

DRESS, WEEK 11/52. YELLOW.



Påsken er straks her, dere, så det passet bra med en gul kjole!

Kjolen er fra Inwear, sko er gave fra min mann og kommer fra den fantastiske Ivan Ledenko.

Uskrs je u Norveskoj sav u znaku zutog. Tako i ja. 

ÅH.






















Foto: Lars Botten. Med fineste Iselin Steiro og Anders Danielsen Lie. Via Sara Olivia.

Denne fotoserien er helt magisk!
Og den gjør at jeg savner kjæresten min masse, masse, masse.

Idag pakket Una og Geir den blå kofferten og dro til besta, mens jeg sto igjen og kjente på ensomheten. Heldigvis skal jeg foreta akkurat samme reisen om eksakt tre dager, så jeg overlever nok. Og det er ok å være ensom, av og til, også.
Men kanskje ikke når man ser slike vakre fotografier....

Love, love, love. Nedostaju mi vec Una i Geir.

SOON.

Fra dette... 

og massevis av savn, som resulterte i noen tårer og blant dette...



 til dette i morgen tidlig! 



Etter 7 dager alene, kommer Geir endelig hjem fra Paris. Og jeg kan love dere at vi vil være gladere enn vi ser ut på bildet over. Som vi gleder oss!

Nakon sedam dana same, veceras nam se vraca Geir iz Pariza. Jedva cekamo!  

JOURNALS.

Jeg ligger på på den harde platen,  med kaldt plast under meg, knærne mine med pute under seg. Rommet er stort og lyst, sollyset strømmer inn fra de to høye vinduene.

Det blir bare et lite stikk. Nålen er ganske tykk, vi må dessverre ha den for være sikre på at alt går inn, sier sykepleieren og smiler til meg.  Hun snakker nordnorsk.

Jeg prøver å smile tilbake.

Det var en tilfeldig CT undersøkelse, gjort på grunn av hodepinnen min, for en del år siden, som gjorde at man fant  den. En utposing i en blodåre i hjernen min.
 
Så nå må den sjekkes. Regelmessig.
Annet hvert år sprøytes kontrasten inn den tykke nålen og videre inn i blodet mitt. Den gjør at jeg kjenner en ekkel metallsmak i munnen, og hele kroppen blir varm i løpet av noen få sekunder. Og så kjøres jeg inn den store CT maskinen, bildene tas, og om et par uker, ringer doktor Cappelen.

I dag var same procedure as last year. (Eller i mitt tilfelle annet hvert år, da.)
Dette er ikke noe som bekymrer meg. 
Denne utposing i blodåren i hjernen mitt.
Jeg gruer meg ikke å snakke med hyggelige doktor Cappelen.

Men det å besøke sykehuset vekker i meg tusen andre minner.
Jeg ser at det står RIT gravert på en liten plate i bygulvet foran det nye Kunnskapssenteret i det jeg krysser plassen. Jeg husker RIT godt. Den gule blokken, med 12 etasjer over bakken og et egen kjellerunivers under. Det var i kjelleren vi pleide å besøke pappa etter operasjonene hans. På post operativ oppvåkningsavdeling. Der du måtte ringe på en ringeklokke for å få kontakt. De evighetslange timene mens operasjonene varte, og lykken når vi endelig fikk se han. Lettelsen.

Selve CTen i dag ble tatt på Gastrosenteret. Det var der han hadde sine månedlige kontroller. Hos Walldum, og hyggelige rumenske Konstantin. Han hadde nummrene deres i kontaktlisten på sin mobiltelefon. Sandostatin LAR injeksjoner hos sykepleier Rune, han med det gode, lune humoret og det fine smilet.

På Gastro finnes også SLB, som står for Seksjon for lindrende behandling. Ved livets slutt. Der han døde. I 4. etasje. Min bror turde å kysse han før vi forlot rommet hans for siste gang, Jeg turde ikke engang å se på den livløse kroppen. Jeg var for redd. Og han var allerede borte. Jeg har angret på det siden.

To dager før han døde, skulle hodet mitt CT sjekkes for første gang etter at utposingen ble oppdaget. Muligens var jeg mer bekymret da enn jeg er nå, jeg vet ikke, jeg husker ikke. Jeg vet, i alle fall, at vi forlot rommet til pappa, mamma og jeg, og at hun satt og ventet på meg under hele undersøkelsen. Dette skjedde i Bevegelsessenteret, den hvite teglbygningen på andre siden av Kvinne og barn klinkikken, der Una ble født.

Jeg husker at jeg akkurat i disse, stille minuttene i den CT maskinen syntes utrolig synd på moren min. Der hun satt i venterommet. 

Jeg husker at vi unnet oss en kake etter den CT undersøkelsen, en etterlengtet pause, en hverdagsinnslag, i den tette sykehushverdagen livet vårt hadde blitt. Jeg mener å huske at det var en ostekake med kirsebærsaus. På kantinen på Hjerte og Lunge. Bygningen der pappas hjerte ble fikset på bursdagen min året før.

Sykepleieren Vigdis på SLB hadde da forsikret oss at hun ville passe godt på pappa mens vi spiste den kaken. Kanskje visste hun at mamma ville ha godt av frisk luft. Hun hadde ikke forlatt rommet til pappa på mange dager Kanskje håpet Vigdis at luften ville endre ansiktsfargen hennes fra grått. Jeg husker ikke om det hjalp. Når vi kom tilbake etter en time eller så, hadde Vigdis badet pappa. Hun hadde mellomkort, svart hår. Han hadde så godt av det badet. Hun var en engel.

To dager etter døde min far.
Min bror kysset han.
Jeg torde ikke engang å se hans vei.

Jeg husker så mange historier fra et hvert av byggene på St.Olavs hospital i Trondheim. Det nye sykehuset inneholder allerede så mange minner. Så mye av meg.

En katalog av historier.
Historier som jeg skulle ønske at jeg slapp å huske. Men også historier om håp, historier om latter.
Historier om en kamp. Hstorier om mot.  

De kommer alle tilbake. Til meg. Minnene. Når jeg ligger der på den harde plastsengen, med en nål inn i min arm, varm i hele kroppen.

For hvor mange ganger ble ikke min far kjørt inn i disse maskinene? Hvor mange ganger ventet ikke han på en etterfølgende samtale med en lege? Samtalene som sjeldent var like hyggelige som mine samtaler med doktor Cappelen er. For en helt min far var.

Jeg håper at tårene mine ikke vil gjøre dagens CT bilder uskrarpe.

THAT `70s SHOW, WEEK 12/52.






I love, love, L  O  V  E denne beige dressen som jeg fant på Fretex for et par år siden.
Kari-en min måtte sy ut buksen, og nå kan jeg endelig ha den på. Den glir rett inn i sesongens motebilde som er sterkt preget av 70-tallet. Det er ikke slikt at klarer å følge med (motebildet, altså), men denne gangen følte jeg meg faktisk ganske så update. På ørene har jeg min grandtante Dilas 70-talls øredobber og på føttene brune pumps fra Charles Jourdan.
Dressen viste seg til å fungere perfekt som utstillingsåpningsdress, men mer om dette siden. 

Odjelo iz 70-tih, Dijanine nausnice iz 60-tih, i Charles Jourdan cipalice iz 80-tih. Funkcionisalo je super za otvorenje vazne izlozbe.

THAT FEELING.

Når man får hele 48 timer med to bestevenner, som kjenner en inn og ut, kanskje, til og med, litt bedre enn en kjenner seg selv. Og når maten er god, og vinen glir ned, og samtaleemne boksen er utømmelig. Når man må tvinge seg selv i seng, for man har ansvar for barn som kommer til å stå opp tidlig neste morgen, men så viser det seg at man hadde ingenting å bekymre seg for, for disse barna, de går like godt overens som mødrene gjør. Ja, altså.. that feeling. 







Jeg har hatt en nydelig helg med to jenter som jeg har kjent lenge. Veldig lenge, faktisk. Hun ene kom til det grønne huset fra Oslo, den andre kom fra den andre siden av byen. Og så hadde vi en sleepover party. Dagen etter ble det frokost på Alma Mater, og det ble en ny sleepover, denne gangen i Blomsterbyen, med alle barna. Nå har den ene reist, og den andre rydder sikkert huset etter en helg med fullt hus. Og jeg sitter her litt tom. 


Plutselig savner jeg Geir, min mann.
Og så tenker jeg på solformørkelsen. Den jeg ikke fikk se. Og hvor lenge det er til neste gang solen skal dekkes av månen.
Og jeg tenker på min far. Som jeg aldri kommer til å se igjen.
Hvorfor er det slik at etter slike helger, kommer tomheten og sorgen?
Er det bare et tegn på at vi lever? 

Sa dvije najbolje prijateljice. Cijelih 48 sati. Luksuz.

FRIDAY!

I dag får jeg jeg overnattingsbesøk av to av mine aller, aller, aller beste venner.
Boblevann og blomster er kjøpt inn, bord på Una er reservert og jeg gleder meg vilt!
Min kjære mamma passer Una mens Geir svinger seg i Paris, og jeg svinger meg med Tuva og Kari. Hvor snillt er ikke det?

For å feire bra damer, her er tre fredags linker:

En rørende filmsnutt fra feiringen av 8.mars i Sarajevo, krigsåret 1993.

Woman in Architecture. Faktaopplysninger.

Selv kjendiser er feminister. Så klart! 


When we were kids. 1998. 

Veceras moje naj, naj, najbolje prijateljice dolaze na sleepover party. Jedva cekam! 

(ALMOST) DRESS OF A WEEK, 9/52

Uke 9 forble ikke kjoleløs, men kjolestuntet ble ikke dokumenter.
De to skjørtdagene derimot ble det.
Det svarte skjørtet fra Pull&Bear bruker jeg hele tiden!



Når jeg skal pynte meg litt ekstra til jobb, har jeg på Jenny Skavlans krage.
Den er kjempe fin til min favoritt mørkeblå genseren.



Skjørtet fungerer utmerket til en russisk opera kveld.
Også denne gangen med en krage over en Cubus-bluse. Fra H&M.

ALMOST THERE.



Åh for en søndag det har vært. 
Blå himmel, solskinnet som speilet seg i vannet, tusenvis av skjell å plukke med hjem, en blid liten frøken som gikk rundt med kamera og dokumenterte, og masse hopp og sprett. Og hurra for våren!  






















































Øysand, søndag 15.03.2015

Ova nedjelja je bila fantasticna! Koliko samo svjetlost znaci!

DRESS, WEEK 10/52.



Nå skjer det!
Solen skinner, dagene er lengre og jeg kan lukte våren i lufta. 
Og det lukter godt, dere!

Emma Sundt har et våropprør på bloggen sin og oppfordrer alle til å male verden i farger.
En fin, fin oppfordring synes jeg.

 







En tidlig vår antrekk: Blomsterkjolen fra H&M, sko fra Bianco og hatt og veske fra H&M. 

Dani su duzi i suncaniji.
Haljinica puna poljskog cvijeca. 
Uskoro je tu. 
Proljece. 
Vec se osjeca u zraku.

BLUE WEEKEND GLIMPSES.





Åh, så mye lettere alt i livet kjennes når solen skinner og man kan lage ferskpressest juice av blodappelsiner.

Zivot jeg puno laksi, kad sunce sija i narandze su slatke.

DRESS, WEEK 5/52, WTIH SOME GIRL POWER.





Dagen etter dagen, er det riktig å vise fram de damene som står mitt hjerte nærmest. 
Dette gjelder, først og fremst, en liten frøken, med stålvilje, klovnetendenser og lik kjole som min.
Men også min bestemor Beba og min mamma Selma.
Jeg er uendelig glad i disse, og alle de andre smarte, sterke og søte jentene som gjør mitt liv bra! 
Takk for det! 





Dragim damama, sretan 8. mart!

FRIDAY.

Åh dere, jeg har akkurat kommet hjem fra Tsjaikovskijs Eugin Onegin. På russisk.
For en fantastisk opplevelse!

Flere ting å merke seg på denne fredagen:

Kjoler på The white Pepper, og så disse på H&M.

Kjoler for små jenter designet av Margherita Missoni.

Lilli på besøk,det er fantastisk på en fredag.

Jentene som kler seg ut og danser.

Alt var bedre før?

VelkommenSyria. Skriv under! Nå!

Hadja Tajiks åpenhjertige innlegg. Flott dame!

Å glede seg til 8.mars. Husk det er på søndag, folkens!

Una sine tegninger!




Nesto fino ovog petka:

Tsjaikovski opera sa mamom i Bebom- Rani 8.martni poklon

Lilli u posjeti, i puno plesa

Proljetne haljinice i 15 stepeni u zraku

Unini crtezi

DRESS, WEEK 6/52.



En gang i tiden, når jeg var yngre, hadde jeg skikkelig sløyfedilla. Jeg hadde glemt sløyfene litt, men kom på min gamle kjærlighet når jeg fikk på meg denne fine kjolen fra Zara.
På føttene har jeg den utrolig behagelige nyttårsgaven fra min mamma, ballerina sko fra et spansk merke som heter Wonders. Så gode å gå i.





Zaboravila sam koliko sam volila mashnice, pa me ova haljinica iz Zare posjetila na to.
Savrseno pase uz najudobniji novogodnisnji poklon od moje mame, spanske baletanke.

THE MARCH LIST.

  1. Bli bedre kjent med flere i klassen til Una
  2. Dra til Voll gård
  3. Låne Hvordan Mulvarpen fikk seg bukser- for skuespillerinnen
  4. Gå over fra Løveunge til Leseløve bøkene
  5. Høre Serial på poscast
  6. Se på House of Cards med min mann
  7. Dra på date
  8. Invitere venninner til lunsj ute i Midtbyen
  9. Overnatte på hotell- Tuva kommer i slutten av mars
  10. Vårrengjøringen- Begynne med "ting detox"
  11. Bake knekkebrød
  12. Begynne med juice, nå som jeg arvet en juicemaskin
  13. Lage granola
  14. Få resultatene på matintoleransetesten jeg tok
  15. Se en Oscarnominert film- Birdman står øverst på lista
  16. Kjøpe bøker på Mammutsalg
  17. Gå med kjole- Ofte, men minst en gang i uken
  18. Høre på Radka Toneff- nå som platespilleren virker
  19. Sende pakker i posten; flere fine venner har hatt bursdag
  20. Jobbe med et spennende skriveprosjekt...

Veldig inspirert av Listebloggen, og hennes vinterliste, her kommer min marsliste. Utrolig ambisiøst å ha 20 mål i en hverdag som nesten ikke går opp, men det står, stortsett, bare hyggelige ting på den lista, så det burde vært greit. 

Jeg lurer på om du vet om:
Gode juice oppkrifter
Flere filmer jeg bør se
Tips til å kvitte seg med alt det overflødige vi omgir oss med
Og om Rica Nidelven fortsatt har den gode frokosten sin?

AMONGST THE QUIET THINGS AND ALL THESE EMPTY STREETS I FOUND A WAY TO REAPPEAR.



I dag skulle min pappa blitt 66 år. 

Jeg hadde nok holdt meg våken til klokken slo 12 i går natt, for å prøve å være den første som sender han gratulasjons sms. Jeg hadde tapt for min mor, som allerede hadde rukket å gi han gratulasjons kyss. Om morgenen ville jeg ringt, sunget og vi ville ledd. Vi hadde lagt planer; Middag på Credo, eller skal mamma lage noe?
Bare Una er med, så kan det være hvor og hva som helst, ville han sagt. 

I et annen historie, en alternativ en, sånn som denne, ville han ikke ha vært syk.
Han hadde vært seg selv.
Sterk. Energisk. Morsom. 
Og når vi endelig fikk møte han, ville jeg gitt han et klem. Hardt. Langt.
Det ville ikke vært noe vemodig ved den klemmen, slik det ofte var med klemmene mellom oss. I de årene jeg visste han var alvorlig syk, var enhver en klem en påminnelse på at jeg er en klem nærmere til å miste han. 

I en helt annen historie, et annet liv, hadde vi kanskje aldri rømt fra Sarajevo. Hvordan hadde bursdagen hans sett ut da, i byen han elsket så høyt? Det blir for vanskelig å forestille seg.

Jeg har ingen reele alternativer. Intet annet liv.

Fakta er:
Han var syk og klemmene mellom oss var vemodige, men også fulle av kjærlighet.
Uerstattelige, kanskje fordi vi visste det vi visste.

Han hadde blitt 66 i dag.
Han er ikke her. 

Una er her.
Han ble så vidt kjent med henne, men elsket henne med hele sitt hjerte.
Hun var to år når han døde.

Hun kan fortsatt si at hun savner han, selv om jeg vet at hun ikke husker han. 
Av og til, mister jeg også minnene.
Det skremmer meg. 



Men dette er også fakta:
Når Una sover, sover hun alltid på siden, med begge hendene under ansiktet sitt. 
Akkurat slik som han gjorde. 



Danas bi moj tajo napunio 66 godina.

U nekom drugom filmu, sa drugim scenarijom, u nekom drugom zivotu, sada bi se radovala da ga, poslje posla, sretnem, poljubim, stisnem jako, jako, jako i cestitam mu. Njegov dan.
Kad bi mogla da biram, u tom alternativnom filmu, bolest ne bi postojala.
Onda bi svaki poljubac izmedju nas bio protkan srecom.
Jer kad je bolest prisutna, kao sto se to desilo nama, svaki poljubac sadrzao je u sebi i trunku tugu.
Znali smo da je svaki bio jedan blize rastanku. 

A zamisli tek ovaj ludi alternativni scenario: rat se ne dogodi, i tata svoj rodjendan slavi u svom voljenom gradu Sarajevu. Tolika fikcija, da je tesko i za zamisliti. 

Svi ti poljubci, sva ljubav izmedju nas, nezamjenjiva je. Iako protkan tugom, svaki je toliko iskren. Mozda bas zbog onog sto smo znali. Ali pak, sto je on bio onaj sto je bio. 

Nikakva alternativa ne postoji.
Nema scentarija broj dva, nekog drugog filma, drugih zivota.

Moj tata danas bi napunio 66.
Moj tata danas nije sa nama. 
Nedostaje mi do boli. 

Una je tu. 
I spava na isti nacin kao on, okrenuta na stranu, sa rukicama ispod glave. 
Da me podsjeti, kad zaboravim.

To je moja alternativa. 

Amongst the quiet things
And all these empty streets
I found a way, I found a way
To reappear...

DRESS, WEEK 8/52.



Denne kjolen minner meg om min pappa. 
Jeg fikk den av han.
Jeg hadde den på meg i hans begravelse.

Siri Nilsen og hennes ord minner meg om overleve for fire år siden.

I går var jeg på hennes konsert i min Lanvin kjole. 





Haljina koja me podjeca na mog tatu.
Za koncert pjevacice cija me svaka rijec podsjeca na mog tatu.
Lanvin haljina za Siri Nilsen koncert.

PARQUE GARCIA SANABRIA













I hjertet av Santa Cruz oppdaget vi en nydelig grønn oase, anlagt i 1926 og med det klingende navnet Parque Garcia Sanabria. Det føltes som å oppdage en skikkelig skatt, så vi dro på skattejakt. 











Vi både fant frosk, og vi kysset en.
Prinsen, han kom ikke, men vi hadde en nydelig dag ut i det grønne.
Hvis du er i Santa Cruz, anbefaler jeg at du tar deg en tur dit. 
















U Santa Cruzu, otkrili smo jednu pravu zelenu oasu, park Garcia Sanabria. 
Nasli zabce, cak i poljubili jednog, ali princ se nije pojavio. 
Bez obzira na to, dan vani u zelenilu bio je divan.

nadja

nadja

36, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits