mars 2014

MONDAY.


En ny uke og Una organiserer igjen...

Jeg vet at jeg gjentar meg selv, men tiden altså: Den strekker ikke til.
Det har vært gode dager, lyse dager, og det skjer uhyre mye spennende på flere fronter.

Den siste uken har jeg jobbet masse med å gjøre Ravnkloa, Trondheims svar på Bergens fisketorg, til et bedre sted å være. Veien er lang, men vi er igang. Du kan se forslagene på hvordan det kan komme til å se ut i fremtiden her. Eller stemme frem din favoritt her. Eventuelt kan du legge igjen en liten kommetnar og fortelle meg hvem er din favoritt.

Den siste uken har jeg blitt mildt sagt sjokkert over artikkelen i DN om hvor mye fotballgutta tjener. Noe er galt i verden. De tjener altfor, altfor mye. Geir har støttet galskapen og tatt med Una på tippeligas åpningskamp, mellom Rosenborg og Viking, hvor Una endte opp med å heie på Viking. På Lerkendal. Sånn kan det gå, når man er egen som hun er.

Den siste uken har jeg følt akutt behov å kose masse med Una. Hun har ikke vært i topp form, så det har vært fint å kunne gjøre litt ekstra stas på henne. Alt dette i mellom sykt mye jobb, så det er bra hun har en bestemor som stiller og steller på høyt nivå.

Vi har, så og si, knekt lesekoden, selv om hun fortsatt kan bli utålmodig og prøve å gjette seg frem til et ord eller to. Dette skjedde ved hjelp av Løveungen bøkene  vi lånte fra Bibilioteket. Jeg anbefaler de på det varmeste. Una synes at de er kjempe morsomme og setningene er akkurat korte nok til at hun holder konsentrasjonen oppe.

Jeg anbefaler dere også å se filmen om Patti Smith, Dream of Life. N y d e l i g.

En anbefaling jeg selv fikk som jeg selv fikk, og som jeg likte var å høre på Agnes Obel. Så fint, og helt uforståelig at det har gått meg hus forbi.

Vi har forresten den siste uken også bestemt oss at en annen ting i våre liv er forbi, nemlig den store bokhyllen vår skal bort.
Så vi har satt igang et prosjekt.
Planen er å gjøre ferdig prosjektet denne uken.
I tillegg til å lese mer.
Og kose mer.

Hva er dine planer?

P.S. Jeg har siden jeg skrev dette, klart å få tett-tett hals og 39,5 i feber. Ikke bra, så nå tar jeg kvelden. Og jeg tar gjerne imot tips om hva som funker for å bli kvitt forkjølelsen.



PORTRAIT OF A CHILD 11/52.



I uken 11 kom vinteren tilbake.
Noen var glade, andre var mindre glade.
Snømannen i hagen var i alle fall fornøyd.

P.S. Forresten, har dere sett Frost?

U 11. sedmici zima nam se vratila.
Neki su joj se radovali.
A neki ne.
Snjesko Bijelic u nasem vrtu, bar je izgledao zadovoljno.

FLAMENCO DRESS AND SEASHELL.



Søndagssyssel.

På med flamenco kjolen og blomst i håret.
Frem med skjellene.
Sorter.

Men nei, vent litt, på med finskoene også.
Fortsett å sortere.

Vi har en fin jente som liker å pynte seg, og som liker å organisere og sortere.







Nedeljna zabava.
Sortiranje skoljkica.
U flamenco haljinici. I lakanim cipalicama.

Imamo jednu curicu, sto voli da se sredjuje i sto voli da sredjuje i uredjuje.

RØROS.































En helg i februar tilbrakte vi på Røros.

Der serverte Maren gode frokoster, og introduserte Nils for oss.
Vi hilste også på Øystein for første gang, og på Eon igjen.
Vi luktet bål og var mette på sveler etter magiske timer i bakgårder under Rørosmartnan. 
Og vi kjørte med reinsdyr rundt tjernet!

Tusen takk for oss, Røros.

Jedan egzotican vikend u snjeznom Rørosu. 

THIS IS WHAT I´M THINKING OF, AND I NEED YOUR HELP.







Tenker litt på dette....
Ganske mye faktisk. Innimellom alt annet.
Sist jeg gikk for det, så det sånn her ut.

Hva tenker du? 
Ja? Eller nei?






READY OR NOT? 

FRIENDS.


Vi har vært så heldige den siste tiden og hatt masse besøk av mennesker vi elsker over alt på jorden. 
For det er lite som slår kvalitetstid med noen av våre absolutt beste venner. 

Først kom min bestemor, og Unas oldemor, Beba på overnattingsbesøk. Vi dro til Sponhuset og spiste vafler, og alle jentene våknet sammen i den store sengen morgenen etter. Så koselig!





Og så fikk vi celebert besøk fra Sveits. Ninsen ankom endelig til Trondheim rett fra Lutry med sine to sjarmtroll. De er virkelig til å spise opp. Tøffe, kule Oda er om mulig enda mer rampete enn sin mor, og Oskar er nydelig. Det var så kjekt for Una å ha to små besøk og enda kjekkere for mor å ha en stor på besøk. Det ble mye vin og mye prat, i god, gammel og sååå kjent stil.





Bare noen dager etter at Nins og barna dro, kom gulljenta Tuva, og gullchampisen måtte selvfølgelig sprettes for å feire dette! Jentene dollet seg opp og lakkerte negler, vi turnet, spiste veldig god mat, gikk oss en tur i solen i Tusseløypa og fikk slappet skikkelig av. Kvalitetstid med stor K.


Unas venninne Anna har også vært masse på besøk i det siste. Ikke bare på hjemmebesøk, vi dro nemlig på kino for å se på Tingeling. Stor suksess!



Og sist men ikke minst, kom Siri, Lars og Olai på besøk og endelig var vi i balanse: Tre gutter, vi regner selvfølgelig med Ledenko, og tre jenter henslengt i den store sofaen. Skikkelig bra søndagssyssel.



Tuuuuusen takk for besøk alle sammen! (Og tusen takk for den fine monstertegningen som henger på vår kjøleskap, Nina og Oskar!)
Og nå, nå er jeg i Oslo og løper mellom alle vennene mine. Beste treningen min sjel kan få. 

Mart jeg bio veliki mjesec za posjete. Velikih i malih. Mladih i starih.

PORTRAIT OF A CHILD, 10/52.



Her er Una, på toppen av Våttakammen, så stolt, så stolt.
Forrige søndag gikk vi en tur. Vi brukte altfor lang tid, det var sørpevær og vi ble våte både på beina og på hodet, slik at alle uteklærene ble kjørt på full guffe i vaskemaskinen med en gang vi kom hjem. 
Men fy, så godt det gjorde! Det å komme seg ut. Å komme seg til toppen. 
Vi må gjøre det oftere. 

Na vrhu planine. Mokra, prljava, malo smrznuta, i dosta umorna, ali tako ponosna. 

THE DREAM OF SPRING SUDDENLY GOT BURIED UNDER THE SNOW.



Hei dere! 
Forrige ukers tulipaner har visnet og snøen har dekt byens tak og gater.
Våren synes langt vekke nå. Men Una jubler. Hun bygger snøkvinne og snølykt og aker ned bakken.
Og når Una jubler, kan ikke jeg være sur.

I tillegg så går det rykter om sol i Oslo og dit skal jeg jo alledere på onsdag så kanskje jeg ikke har noe å klage over.

Ellers er planene for uken:
Jobbe masse, dette blir en spennende uke
Forberede en viktig forelesning ( Jeg gruer meg alltid til å forelse)
Ta igjen tapt tid med Geir  ( Åh som jeg savnet han)
Fortsette med 28 days of pilates  ( Det går ikke hver dag, men noen dager går det)
Ta med Una og Anna på kino for å se på Tingeling
Overnatte hos tre fine venninner på tre dager
Ta en kaffpause med enda flere fine venner
Se to utstillinger i Oslo som jeg har gledet meg masse til ( Helst med denne dama)
VIP besøk på søndag
Finne ut når Ledenko bør kastreres

Hva er dine planer for uken 10?



Snjeg jeg prekrio ulice, trgove i krovove, ostaviograd bijel i sahranio nase snove o proljecu.
Ali Una se raduje, pravi snjeska bijelica i sanka se do obdanista, a onda ni ja ne mogu da budem tuzna, ne, kad je ona tako sretna.

Uostalom za par dana idem u Oslo, a tamo je, prica se, najavljeno suncano vrijeme.



LIEBSTER BLOG AWARD.

Jeg har fått en bloggpris fra selveste Carina på Sandaker.
Carina er en av mine absolutt favoritt bloggere, så jeg ble veldig lykkelig og, ikke minst, ydmyk over å ha fått en slik en fin omtale fra henne.

Her er spørsmålene jeg ble stilt: 
 

1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes?



Jeg var sååå sent ute med å, i det hele tatt, vite hva en blogg er. 
Jeg husker at jeg ble introdusert for Sigrid aka Siggelicious og at jeg ble kjempe fascinert. Gjennom henne begynte jeg å forstå at det eksisterte en hel verden der ute i det store nettuniverset. Lite viste jeg at jeg skulle bli en del av denne.

 

Men så ble Una født, og der sto jeg med et barn som opptok hele meg og mine hverdager, men også litt alene. Jeg kunne jo selvfølgelig ha lært meg å bake i permisjonen, men jeg syntes at det var artigere å dele den fantastiske tiden og Unas utvikling.
Hvert smil opplevdes som et under, og det var så godt å vite at Unas besteforeldre og at mine bestevenner kunne ta en del i disse små mirakler som fylte mine dager. Og at de kunne bli kjent med den kuleste jenten jeg vet om.

Jeg er, den dag idag, så glad for at vi har det digitale albumet å se tilbake i, jeg kan for eksempel finne ut når hun begynte å å sitte på pappa Gs skuldre, og smile siden hun fortsatt gjør det.

Eller drømme meg vekk til reisemålene våre, og ønske at noen skulle kidnappe meg.



Til å begynne med var bloggen ment til å være en intern greie, men etterhvert så vokste den seg større i den forstand at jeg har møtt noen veldig fine mennesker gjennom den. Mennesker jeg setter stor pris på.
Selv om man i en blogg leverer en liten del av sitt liv, vet man alikevel nok til å vite at man bokstavelig talt er på nett.

Det var kanskje den største overraskelsen med bloggingen, og den fineste.
Og jeg har flere på blogglisten min, som jeg har til gode til å treffe.


Wanja og jeg. Oktober 2010.

Min pappa ble syk. Og han var syk lenge.
Når sykdommen ble for ille, ble bloggen mitt fristed. En fin ting, en fin opplevelse om dagen, en setning, et bilde, dokumentasjon av at livet ikke var bare vondt.  


Una og dedo. Hånd i hånd.

Men så døde min far. Og bloggen ble enda viktigere.
For å kunne skrive ned det jeg var redd for å glemme.
Jeg kunne skrive ned i stedet for å si høyt. Jeg kunne skrive om sorgen uten å føle at jeg belastet omverden med den.

Men bloggverden var så omtenksom og snill, og de kommentarene som er kommet fra folk jeg aldri har møtt, har reddet meg og min forstand mange ganger. Det at folk er innom og legger små spor etter seg, er så koselig og betyr masse, spesielt når jeg skriver om ting som er vanskelig å skrive om. Tusen, tusen, tusen takk for det.
Og det at disse kommentarene skulle bety så masse, var kanskje litt overraskende for meg. 


Min pappa og jeg.

2.Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem?
Åh for et vanskelig spørsmål.
Jeg løper ikke, selv om jeg ser for meg at det må være en fantastisk måte å nulle ut tankene på.
Vanligvis setter jeg på musikk. Høyt. Jeg kan skrike eller gråte for å få det ut. ( Jeg er en av de som tror på at det overhodet ikke er sunt å holde ting inne)
Noen ganger kan jeg kaste ting på gulvet. Akkurat dette har en fantastisk helende virkning på meg.
Når jeg er mer sivilisert, kan jeg prøve å få det på avstand; bestille sushi, ta meg et glass vin, snakke med min mann.
Jeg trøstespiser ikke is, men det kan hende en sjokolade får lide hvis vi har en i skapet. 

 
Utsikten vår. 

3. Hva er din hemmelige drøm?
Min, ikke så, hemmelige drøm er å dra til New York. Jeg fikk et løfte om å bli tatt med dit, i 30 års gave, og løftet er ennå ikke blitt innfridd. 

Min ordentlig hemmelige drøm er å kunne synge.
Det kommer ikke til å skje.
Jeg eier ikke sangstemme, men kan se hele opptreden min for meg, og jeg både synger bra og ser bra og sensuell ut.

4. Pleier du å fortelle folk at du blogger? 



Tja...
Jeg pleier ikke å skjule det.
Men det er ikke det første jeg sier.
Vanligvis er det Geir som forteller det til folk uten videre.
Jeg har faktisk sagt det på et jobbintervjuet.
Og jeg fikk jobben, til tross for at jeg er 34 år gammel blogger.


5. Hvor lenge har du fulgt bloggen min/følger du bloggen min?
Jeg husker ikke når jeg oppdaget deg, Carina, men jeg er fryktelig glad for at jeg gjorde det.

Du er en av de unike stemmene, du har et språk som i all sin enkelhet rører ved noe dypt, dypt i meg.
Dine ord vekker følelser i meg, følelser jeg kjenner så altfor godt uten at jeg selv har fått satt ord på de. 

Du rusker opp i fordommene, du får meg til å rødme og til å nikke. Veldig ofte får du meg til å gråte, for du er så flink til å beskrive kjærlighet uten at det i det minste blir kleint.

Du er uten tvil en av mine absolutt favoritt blog getaways, og hver gang jeg oppdager at en ny post er kommet, blir jeg så glad.
For du er kort og godt (som tekstene dine) fantastisk med ord.

Og jeg har på følelsen at du er fantastisk ellers, så du er en av de på blogglisten min som jeg har planer om å møte i det virkelig livet.
Jeg liker deg.


6. Hva er ditt bloggnavns opprinnelse?
Hva skal man liksom kalle en blogg?- ble spørsmålet Geir fikk servert en januar kveld når jeg bestemte meg med å starte med det her. 
Og etter litt grubling, kom vi på det geniale navnet: UNA.DOS.TRES.
Det lille underet som var skyldig i bloggdebuten heter, dersom du ikke viste det, Una. 

Og jeg må innrømme at jeg er ganske fornøyd med bloggnavnet.


Her har du oss: Una og dos og tres. foto: Wanja.

7. Er menn sexy med hår under armene, er kvinner det?
Ja, jeg antar det. Har aldri grublet så mye over dette. Jeg tror ikke at opplevelsen av seksualitet henger så mye sammen med hår eller ikke hår, under armene.


Muligens med hår under armene. August 2010.

8. Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg?



Jeg håper at DE vil beskrive meg som en lojal venn, en som de aldri tviler på, en som er god til å lytte og gi råd uten å overkjøre de. ( Kan hende jeg overkjører, noen ganger, men det er bare når jeg blir engasjert.). De vil beskrive meg som diplomatisk, litt spekulativ, veldig pratsom. Blid?
De vil beskrive meg som irriterende, notorisk sen...allltid. 
Litt vinglete, og at jeg har vanskeligheter med å bestemme meg.
Har jeg rett?



Jeg også lurer veldig på hvordan blogglesere ville ha beskrevet meg. 
Kanskje noen vil hjelpe meg å finne det ut?

9.  Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der.


November 2009.

Buenos Aires. Uten tvil. Bare leve helt vanlig og digge det.
Ellers er Paris alltid en god ide.  Man kan late som om man er med i en fransk film. 
Og Stromboli. Dersom man virkelig er ute etter en spesiell opplevelse.

P.S. Du skjønner hvorfor mine venner ville beskrevet meg som ubestemmelig...


10. Fortell meg noe jeg ikke vet!
Jeg kommer til Oslo i neste uke, kanskje vi kan ta en kaffe, Carina?


Og så skal staffetpinnen videre. 
For å ta reglene først, så og si, klipt og limt fra Carina: Du som takker ja, skal lenke til meg og lime bloggikonet på din side. Så kan du svare på mine spørsmål og om du vil, sende de videre til utvalgte bloggere. Velg ut et knippe bloggere du synes fortjener en pris (ikke velg de "store"bloggene) Til slutt må du legge igjen en melding hos den utvalgte bloggeren. 

Teak tray weekdays, er bloggen til kunstneren Lena og hennes Knut. Sammen har de utrolig god smak og to veldig fine gutter. Jeg liker alt ved bloggen deres, som er ærlig, fin og kul. I vinter bodde de i Berlin og reiseskildringene derifra, bør du få med deg. Jeg har møtt Lena tidligere, og jeg gleder meg veldig å møte henne igjen.

Ting som gjør en glad er en blogg som gjør meg glad.
Ingvild skriver fint, hun tar finfine bilder, hun har Bergens fineste lille jente, jeg tror, rett og slett, at Ingvild er et like fint menneske som bloggen hennes er.
(Og, i tillegg, er hun flink å sy.)

Ekstremt bra, utrolig fint er en grønn favoritt. Hanne er blitt mamma nå, og ble, om mulig, enda kulere med kul på magen. Og så har hun annonsert at hun vil blogge mere i tiden fremover, så det er all grunn til å klikke seg inn på denne ekstremt bra, utrolig fine (og kloke) bloggen.
 

Hege har en fotoblogg. Bildene hennes sier Meirenntusenord. Men foruten bildene er Hege også flink med ord. Og hennes kommentarer har vært så viktige for meg, for hun vet desverre også nok om sorgen. De har gjort at jeg har følt meg mindre alene.


Listebloggen, er en helt ny og genial oppdagelse.
Jeg digger å lese denne damas lister. De er morsomme. Og nyttige.
Takk for inspirasjon for å begynne med lister igjen!


June skriver vakkert.
Om sorgen. Livet. Og alt det i mellom. 
Bloggen hennes heter Dagen i dag er er morgendagen du drømte om i går.  


Et dryss kanel
, er så søt, så søt.
Hun sier selv at hun er som oftest iført et smil, alltid et skjørt eller en kjole og at hun synger for seg selv. Jeg tror henne, og får lyst til å synge med. 


Kanskje i morgen? Mest fordi jeg misunnelig på Inger sin tur ( Inger sine turer) til New York.
Neida, det er mange flere grunner til at jeg liker denne bloggen her. Dama kan synge, hun liker å reise og har en kjæreste som heter det samme som min. 
Bra dame, med andre ord! 

Og spørsmålene dere får er:
1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes? 
2.Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem?
3. Hva er din hemmelige drøm? 
4. Pleier du å fortelle folk at du blogger?  
5. Hvor lenge har du fulgt bloggen min/følger du bloggen min og hva liker du med den?
6. Hva er ditt bloggnavns opprinnelse?
7. Hvilken er din favoritt film? Favoritt sang? Og favoritt bok? (hurra for tre-spørsmål-i-ett)
8. Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg?
9.  Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der. 
10. Fortell meg noe jeg ikke vet! 

Jeg gleder meg å lese svarene deres! 




SANTA BABY.





Av og til kan jeg kjenne at jeg ikke er helt i kontakt med meg selv.
Utfordringene på jobb, savn, tidsklemma, en unge som fortsatt kan få trassanfall uten advarsel på forhånd, forventningene som andre eller jeg selv legger på meg, stress, følelse av å ikke strekke til og nakkemuskler som er umulige å strekke ut.
Samtidig som man holder masken og smiler fint. Samtidig som man spiller en rolle. En rolle som til tider er så avvikende fra kaoset i meg, at den kan være vanskelig å spille. 
Slik er det.
Av og til.
Men med mine nærmeste, da slipper jeg masken ned. De får se tårer. Jeg kan sette ord på frustrasjon eller følelsene før de vokser seg altfor store. Jeg kan være urimelig (også), og samtidig ikke bli dømt. 
Og de får meg til å føle meg elsket, til å føle en enorm nærhet. De får meg til å le. 

Disse totalt tullete julebilder legges ut i anledning SAVNER-DEG-MIN-KJÆRE.
Geir er i Bukuresti frem til lørdagen, og dagene er litt mindre morsomme uten han.
Heldigvis har vi nana og Beba som stepper inn, steller for oss og underholder oss.
Una og jeg er noen virkelig heldige jenter.

P.S. Ja, så var det antrekket... Geir utkledd som fjøsnisse på Løyning. Jeg har på meg skinnskjørt, prikkete strømper og Ingunn sin hvite trøye. (Slik blir juleantrekket når man forveksler kofferter og finstasen forblir på Flesland.)


Geir je u Bukurestu, i vec nam nedostaje. Dani su manje zabavni bez njega. 
Lude slikice su snimljene na bozicnu vece, kad je Geir bio Djeda Mraz za djecu sa imanja. Santa baby. 

PORTRAIT OF A CHILD, 9/52.



Tradisjon tro, ble slutten av februar markert med aldri så liten dyrenes karneval i barnehagen.
Vi var innom både en sommerfugl og en ulv, men havnet til slutt på det gode, gamle, trygge valget. En hvit kanin. Som flere andre søte små.

Karneval u obdanistu, i nakon mnogo razmisljanja ( i leptir i vuk, bili su alternativa) odlucili smo se da budemo jedan mali zeko. Kao i prosle godine.

A PHOTO AN HOUR, FEBRUARY 22TH.

Fine Astrid inspirerte meg til å kjøre ett foto i timen igjen.
Det ble selvfølgelig flere enn ett, og jeg er så glad for det.







Jeg våknet sent i Maren sitt store soverom, med utsikt til Europa og sommerlige prikkete kjoler. 
Jeg brukte litt tid til å friske opp mine geografi kunnskaper.
Både solen som skinte gjennom vinduene og tulipanene vitnet om at våren snart er her.
Resten av gjengen var på kjøkkenet og pønsket på noe.
Men ikke Una og løven. De lekte i stuen.








Nils og Maren, aka kjøkkengjengen, serverte verdens beste frokost. 
Jeg sto på en stol og instagrammet det hele fra oven. Og så satte jeg meg ned og nøt  det.
Alle fikk hashtagge bildet med akkurat den hashtaggen de ville. 
Før Una og løven satte seg foran en skjerm, og de voksne foran en annen. 
Marit Bjørgen vant og jeg gråt.








Vi var sent ute.
Vi skyldte på Marit Bjørgen.
Og så sa vi farvel til Nils og Maren, og beveget oss mot tivoli. (Og så kalt for Stromboli.)
Der kjørte jentene biler. og der hadde de et dragetog som var veldig populær.
Litt skummel, men mest gøy.








Da vi hadde brukt all energien og pengene på tivoli, ble vi invitert til en utrolig hyggelig bakgård. 
Der ventet Eirin, Erik og Eon med bål og pølser. 
Og snø til å lage snøengler i.
Men mest stas av alt, var nok å få leke med Eon igjen.







Siden dette var vår siste dag, måtte vi få med oss litt til av den magiske martna stemningen.
Så vi tok farvel med Eon, og kom oss ut i gatene. 
Røros er ganske fin, kan man jeg trygt si.







Bakgårdene var min favoritt. 
Der ble det sunget, man kunne spise fleskpannekake (eventuelt ta en uten flesk), drikke kaffe fra bålet, se på hestene. 
Jeg var lykkelig. Det var Una også. 
På Apotekergården hadde de et lykkehjul, og Una vant en sauebjelle.
Jeg så for meg at alle togpassasjerene på vårt tog kom til å være veldig glade for det.
(Vi klarte heldigvis å gjemme bjella unna, før vi satte oss på toget)








For snart måtte vi rusle ned Pippigaten til vår egen Pippi-Maren.
Si farvel til alle små tingene i det fine hjemmet hennes vi hadde klart å rote ut av skapene og hyllene.
Pakke koffertene. Ta med løven.
Og bevege oss hjemover.


*





På vei mot toget så vi standen som vant prisen for årets beste stand, nemlig det lille røde huset med smultringer.
Vi kjøpte ingen, men vi tok med oss brente mandler og god laks hjemover.
Vi gav Maren og Nils en klem, fant vårt tog og vinket farvel til Røros.



Når vi og løven ankom byen, hadde dagen blitt til natten.
Men det gjorde ingenting, for vi var så glade og uthvilte og det var tross alt bare lørdag, så vi kunne sove lenge i morgen også. 

 

Subota u Rørosu. 
Od budjenja sa pogledom na kartu Evrope, do super dorucka uz norveske olimpiske medalje, ringispila i zmajeva, igranja u snjegu, i suncanog popodneva. Pa do puta kuci, u vozu, sa jednim lavom.  

FRIDAY.

Hei dere, det er fredag. Hurra for det.
Forrige uke hadde vi besøk av noen av de beste vennene vi har. Denne har vi bare vært oss, og dette likte jeg spesielt godt i uken som var:

Jeg gjenoppdaget Nouvelle Vague. Hvordan har jeg kunnet noensinne glemme de?

Una og jeg hadde det så hyggelig på middag til Unas venninne fra barnehagen, Anna og hennes mamma Camilla. Hurra for hverdagsmiddager med venner!

Jeg fikk endelig tid til å ordentlig se på alle forslagene til minnestedet for 22. juli. Og jeg fikk sett Nasjonalgalleriet om samme tema. 
Vinnerforslaget stakk i hjertet, og såret ble nesten for dypt. Hva synes dere?

Det som også stakk i hjertet var denne lille filmen her. Den vekket en del minner i meg, åpnet en del gamle sår. Men du bør absolutt se den, den tar bare1 minutt og 34 sekunder.

Jeg fikk med meg Oscar gallaen. (I alle fall kjolene.) Jeg elsket blide Lupita Nyong, som var nydelig i den lyseblå prinsesse kjole fra Prada. Liker den dama der, spesielt etter å ha hørt hennes tale her.

En annen dame som jeg liker, og som alltid taler og skriver klokt ,er Carina. Og hun gav meg en blog award! Lykke!
Tuuuuusen takk, gleder meg å svare på spørmålene, Carina.

Apropos bra damer, husk 8.mars i morgen.
Vi ses i toget?

 

YOUR LOVE ALONE IS NOT ENOUGH. WHEN TIMES GET TOUGH, THEY GET TOUGH.





















Noen dager er verre enn andre. Noen dager er bare ikke bra.

Det verker i hodet, og det verker i brystet.
I hjertet.

Og jeg savner å rusle gatelangs på Bol, kjenne varmen fra steinen, oppdage stadig nye smug. Jakte skygge.

Men det å savne, hjelper meg lite.
Jeg tar en paracet istedet, så får jeg håpe at morgendagen blir bedre.










Bol, sommer 2013.

Neki dani gori su od ostalih.
Kao ovaj. Danas.
Kad me boli glava, i srce.

Nadam se da ce sutra biti jedan bolji dan. 

THE TRUFFLE.






Fascinerende, morsomt og veldig, veldig kult.
Spanske Ensamble studio bygger fine ting. Truffle house er en av de, men sjekk også de andre prosjektene deres, blant annet denne.  

Et arkitekturtips fra meg til deg, på en onsdag kveld!






Spanski Ensamble studio fascinira.

PORTRAT OF A CHILD, 8/52.





Titt-tei!
Vi har vært på fantastiske Røros og besøkt fantastiske Maren, opplevd sære og spennende Rørosmartnan og spist den største rosa sukkerspinn ever.
What´s not to like?

(Gleder meg å vise dere flere bilder fra turen vår snart.*)

U sedmici broj 8, imali smo zimski raspust, i spremili se za Røros gdje smo, izmedju ostalog, nasli najvecu rozu secernu vunu. I uzivali.

HELLO MARCH.



Nå er det mars, dere, og den er mer enn velkommen.

Disse to første månedene i åre har gått så himla fort og de har vært gode og milde mot oss.
Februar var den store vennemåned, måned da vi fikk masse besøk langveisfra og måned da vi dro langt på besøk.
Februar var måned da jeg fikk kjenne på sorgen litt hardere enn til vanlig, måneden min pappa døde for 3 år siden.

I mars er planen å finne roen hjemme.
Fortsatt skal vi omgås med de fine folkene rundt oss, som vi holder nær, men vi skal være litt mer tilstedet i hverdagen også.
Vi skal kjøpe blomster, vaske vinduene så lyset kan slippe inn, finne frem vårgarderoben, henge opp bilder på veggen, lese ut en bok eller to.
Se på Lesekorpset og MK-X, og øve.

Og når, når lyset vekker oss om morgenen og solskinnet varmer ansiktet, er det faktisk også lov å begynne å drømme om våren som er på vei.

Ha en fin mars, venner!
Har du noen spesielle planer?





Dobro dosao, mart!
Budi dobar prema nama.

PORTRAIT OF A CHILD, 7/52.



Den store innskrivingsdagen var kommet. 
Omgangssyken stoppet ikke Una. Med fletter og hestekjolen, passe bleik, men modig gikk hun opp trappene på den ærverdige skolen. Ventet i kø. Hilste på rektor. Spurte om hun kunne bruke en blå blyant istedenfor rød, mens hun skrev Una med store bokstaver, litt på skrått.

Så til høsten skjer det. Vi har fått en skolejente.


Blijeda, ali hrabra.
Cekala u redu, upoznala rektora, upisala svoje ime plavom olovkom (nije zelila crvenom) sa velikim slovima, malo ukoso.
U jesen, nasa curica postaje prvacic. 

ABOUT THE SMALL THINGS. AND LIFE.



Når jeg rydder Una sitt rom.
Setter på plass de små tingene og ødelegger de små fortellingene hun legger rundt seg.
Samler skjellene hun har plukket på stranden i en skål, de gull myntene, euroene, i en annen.
Mens bambien på hyllen ser på meg med de store øynene og jeg retter opp bildet av henne og  hennes dedo.
Slår av lyset.  

Jeg savner han slikt.
Mens jeg gjør alt dette.
I hverdager. 

Når han døde, hatet jeg fredager.
Hver og en, hele det første året tok nesten livet av meg.
Nå har tre år gått, og fredager er blitt greie, de.
De er bare en dag i uken. Igjen.
Fredager er starten på helgen. 
De siste fredagene har vært fine.
Vi har tilbrakt de med folk vi er glade i. 

Men det å å rydde Una sitt rom.
Samle skjellene hennes i en skål.
Rette opp bildet av de to vennene, den lille jenten og hennes bestefar, hvorav den ene også var min beste venn.
Vite at han aldri kommer tilbake. For å ta en del i alle de små fortellingene hun har lyst å dele med han.
Det gjør vondt.
Plutselig.
Og alikevel alltid.

I morgen er det min pappas bursdag.





nadja

nadja

35, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits