mars 2013

EASTER IV.



Pskelykken er kjenne solen i ansiktet.Pskelykken er vre p fjellet. P Rros. Med verdens fineste Maren. Og folk som er nye, men som kjennes som gamle kjenninger. Pskelykken er le sammen,ellersynge Bjelle"land"...

Og s kjre hest og slede, da... det er ogs litt lykke.






foto: Maren Todal.

Nas put u Rros uistinu je bio magican.Voznja konjem i sankama. Uz zalazak sunca. I smjeh malisana.

RROS.



Vet dere hva?
Jeg kommer ikke til si s mye denne gangen. Bare: sol og spark, hest og slede, vin og reisdyrbiff, tffe Maren min og aking p rompa nedover Slegghaugen. Og s lar jeg bildene tale for seg selv. Ok?















Bili smo u Rrosu, i bilo je magicno. Sankanje na guzi, voznja konjem i sankama, sunce na kozi( napokon), dobra klopa i dobro drustvo. Magicno.

EASTER III.



Det var tegningen av pskeharen som startet det hele.
" Kanskje vi kan lage en pskeutstilling?!" ropte Geir ut.
JAAAA! svarte vi jentene i kor.
S n har Una tegnet og tegnet og teeeeegnet.
Og i dagene fremover skal vi alts ha utstilling i huset. Frst ut, i dag, kommer Beba og nana.
Men vi tyvstartet allerede igr kveld.Vi har hengt opp alle dyrene ( det er bare dyrene som er blitt tegnet).Med finkjole og hjertet som banket s fort av glede og spenning. Og klokken 5.51 i dag vknet hun...Jeg skal fortelle dere hvordan det gr...


Una je odlucila da ima uskrsku galeriju. Zadnjih dana samo crta, i crta i crta... Crtezi (zivotinja i samo zivotinja) objeseni su danas na zid, i prvi gosti bice nana i Beba. Una se toliko raduje da joj srce skace ko kod malog zeke.




En spent liten kunstner foran kunsten sin, med sine modeller.
Mala umjetnica uspred svojih slika i sa svojim modelima.

EASTER.

EASTER I.

EASTER II.

PORTRAIT OF A CHILD, 12/52.



Av og til hadde jeg trengt de vises stein. For jegblir aldri helt vis p denne lille jenta her. N har hun Una nemlig ftt det for seg at hun S gjerne vil ha briller. S i forrige uke, tok vi en tur innom brillebutikken slik at hun kunne leve ut drmmen. Begge likte disse brillene s godt.
Den nye Harry Potter, eller hva?

Mali Harry Potter morao je probati naocale. To joj je sad neka fora, voljela bi ih imati.

EASTER II.



Jeg sier det igjen, Frokost er det beste som finnes! Tusen takk for en aldeles nydelig en, Maren.
Skl for lange pskefrokoster!
N, lunsj med Ingrid og Elise neste. Lunsj er nesten like godt.

Dugi dorucci su jedna od najboljih stvari na svijetu.

EASTER I.



Noen har pskefeire p fjellet, andre spiller synt p badet.

Vi har hatt noen nydelige dager p Rros, men er n tilbake i bartebyen. Og tilbake p jobb. Det er ikke like nydelig, det. Jeg lurer p om noen har musikktips til meg som kan gjre alt litt bedre?



Neki imaju uskrsni raspust na planini, a neki sviraju sintesajzer u kupatilu.

LITTLE WHITE RABBIT AND ME ARE OFF TO RROS.

FAMILY PHOTO, 210313.



Idag har solen skint, jeg har hatt p meg vrlig bluse, barnehagenhar inviterttil pskefrokost og vr jente er blitt forvandlet til en liten, hvit pskehare. Pskeharen hadde bestemt seg bare vre snill idag, og tro det eller ei, hun klarte det. Ikke en eneste trassanfall i lpet avdagen kjennes s godt. Jeg har hatt en super spennende dag p jobben, og gleder meg til fortsettelsen etter psken, mens Geir gr i en skikkelig konkurranse-innspurt-pske. Men det blir spennende, det ogs. Vi har planer om dra til Rros og beske Maren og det tror jeg blir, intet mindre enn, fantastisk. Og i kveld skal jeg tilbringe kvelden med min mamma. Blir resten av psken like bra som denne fredagen, mon tro?

Jeg lurer litt p om det er fortsatt noen som leser bloggen vr, eller er alle p instagram? Og dersom du er her, hva er dine pskeplaner?
Hilsen den rdhrede, blomsterdama og pskeharen.

Zadnji dan prije uskrsnograspusta proveden je u trku, kao da smo zecevi. Ustvari jedan clan porodice dan i jeste proveo obucen kao zeko. A dva odraslla clana imala su hrpu posla koju su morali zavrsiti, tako da sada slijedi odmor. Ja cu vece provesti sa mojom najdrazom mamom, dok ce Geir odspavati. A za uskrs ceka nas odlazak u Rros i jos par druzenja kojima se radujemo.

LOVE IT, BITE IT.


En magisk tke hadde lagt seg over Oslofjorden.


Og inne p museet ba Una meg telle Hirst sine sommerfugler. Eulogy.

P fredag var Una og jeg pAstrup Fearnleyp Tjuvholmen.
Det nypnedemuseet har ftt gjennomg av kritikere, og det med god grunn. Likevel gledet jeg meg vilt til f oppleve museet, frst og fremst siden det innebar en hel dag med Una.Jeg hadde lovet henne at vi skulle kose oss, (les: spise s mange boller og s mange kopper kakao hun bare orker).
Det ble en skikkelig jentedag og vi mtte ingen gutter fr klokken var nrmere leggetid.
Men vi mtte Ingrid og Elise, og alle var overlykkelige over se Michael Jackson.

Man kan mene mye om arkitektur. Man kan mene mye om samtidskunst. Men ingen kan argumentere mot at det g med en 4-ring p en utstilling er bare genialt. Barn ser kunst med helt andre yne enn vi voksne gjr. Vi har s mye lre.Alle gullkornene er gullverdt og et museumsbesk med barn anbefales p det sterkeste.


Ingrid og Elise overtalte henne om at jeg skulle f slippe.


God Alone Knows. Ingrid er skeptisk. Elise er bare st.


Betrakteren.


Koons sin. Det m her sies at Ingrid og familien har et spesielt forhold til kongen av pop.


Jeg trodde at dette var godteri, men det var visst diamanter. Felix Gonzalez-Torres.


Vi mtte selvsagt speile oss i kua.Una var mest opptatt av kalven.


We loved it, selv om det er laget av grisehud. Spise eller rre, fikk vi ikke lov til!


Det tar p vre p museet, og derfor er det godt slenge seg p betonggulvet og
se p en obskur film der en kunstner holder en kanin. Og snakker. P engelsk.

Og bolle og kakao ble det ogs p oss!

Prosli petak Unana i ja, sa Ingrid i Elisom, otisli smo u novi muzej moderne umjetnosti u Oslu, Astrup Fearnley.I, na kraju dana, zakljucila sam da je 4 godine jedina prava dob za posjetu (i razumjevanje) moderne umjetnosti. Jer djeca sve to tako drugacije i cisce vide. Mi smo se super proveli.

PORTRAIT OF A CHILD, 11/52.



Ukas portett er tatt p Trondheims bussen p vei til Oslo. En spent liten frken har gledet seg veldig til reisen.P hodet har hun, i de siste, ikke hatt annet enn sjalet som Mette har strikket til henne. Hun tar det frem og sier at jeg m knyte det slik at hun blir en en liten babushka.Og en st liten babushka er hun, m jeg si.


Portret ove sedmice uslikali smo na putu prema Oslo. Jedna mala gospodjica strasno se radovala i bila uzbudjena. U zadnje vrijeme na glavici zeli imati samo veliki rozi sal, i zeli da lici na babushku. I slazem se sa njom, odlicno jos stoji. Moja slatka, mala babuska.

THE LION'S ROAR.

Helt siden 2006, har jeg vrt redd.
Det ret fikk pappaen min kreft.
I rene fremover, fler jeg at viforsvant litt for hver gang vi fikk nye prvesvar, i timene p sykehuset hadde vi alltid stein i magen og svette hender og vi holdt pusten.
Menpappa, hanlevde. Han ville det s sterkt, og jeg ville at han skulle leve, og vi hadde det veldig godt.

I 2011 dde han, og etter det, har jeg blitt enda mer redd.

Det se sykdom p s nrt hold, se den bryte ned et menneske sakte og brutalt, nedverdigende, det bli fratatt en man elsker s hyt, gjr noe med en. For meg har det resultet i, til tider, noe som fles som endels sorg, men ogs en stor frykt.

Jeg kan bli s redd.
Redd for miste flere som str meg nr. Redd for oppleve sykdom p nrt hold igjen. Og det er ikke en god ting. Det jobber jeg med.

Fr jul samlet hele Kroatia i seg i en folkeaksjon om sende Nora Situm til USA for behandling. Nora var 6 r gammel.I tillegg til leukemi,hadde hun ogs de fineste brune ynene og hele landet kalte henne for denlille lvinnen. Hun kom seg til USA. Hun smilte s vakkert og hunvar en modig liten jente. I natt dde hun.

Og nr slikt skjer, stopper hjertet mitt. Jeg holder pusten, har stein i magen og hendene svetter. Igjen. Og trene kommer. Massevis av trer.Jeg blir redd. Akkurat som om jeg venter p neste katastrofe. Neste prvesvar.

Det ha barn, elske noen hyere enn himmelen, kan vre en skummel opplevelse.
For alt man vil er skjerme de mot alt vondt for all tid fremover.
Og det gr jo ikke.

Sn prver jeg puste meg gjennom dagen. bryte ned frykten. Jeg kan grte for Nora, men jeg m slutte vre s redd. Jeg m trre godta.
godta at jeg ikke kan f noen garantier. At jeg ikke kan kontrollere fremtiden.At livet er uforutsigbart. Fylt av overraskelser. Glede. Og at sorg, uansett hvor urettferdig det er, ogs er en del av livet.

Jeg mhuske at alt jeg kan gjre, er elske.
Det er det eneste vi mennesker kan love til hverandre.
Kjrlighet.

Vijest da je mala lavica, Nora, izgubila bitku sa opakom bolescu, ucinala me je neizmjerno tuznom i ponovo uplasenom.
Jos od kako je tata 2006 dobio diagnozu, zivim u strahu.
Kad smo ga izgubili, 2011, taj strah umjesto da nestane, postao je jos veci. Jer sad znam sta znaci izgubiti nekog voljenog i koliko to boli. I sad znam kako bolest moze biti opaka i podla. I koliko boli.

Danas moje misli idu Norinim roditeljima, i svim drugim, malim i velikim junacima, lavovima i lavicama, koji se po bolnicama bore hrabro.

A ja moj strah moram nauciti savladati, jer od njega nista dobro ne dolazi. Moram se nauciti da zivot ne mozemo kontrolirati. Garancije nemamo. Mozemo garantovati jedino ljubav jedni drugima.

Well I guess sometimes I wish you were a little more predictable
That I could read you just like a book
For now I can only guess what's coming next
By examining your timid smile
And the ways of the old, old winds blowing you back 'round...

Sometimes I wish I could find my Rosemary Hill
I'd sit there and look at the deserted lakes and I'd sing
And every once in a while I'd sing a song for you
That would rise above the mountains and the stars and the sea
And if I wanted it to it would lead you back to me

And the lion's roar, the lion's roar
Is something that I have heard before
A children's tale, the lonesome wail of a lion's roar

.... First Aid Kit, The Lion Roar.....

OSLO, BABY.





 photo unanane_zps4241ac78.gif

GEIR & OLAV'S BIRTHDAY BASH!

Nedtellingen har startet...








I r er det faktisk 10 r siden Geir og Olav startet Brendeland&Kristoffersen. Og det m jo feires. ystein og Espen fra 0047 har derfor stelt i stand bde utstilling og fest. Les mer om bakgrunnen her.
Og for all del, kom bde p forelesning og fest!
See you there!

10 hour talk show and exhibition
March 16, 10 AM ? 8 PM at 0047
Schweigaardsgate 34D, 0191 Oslo

Exhibition period: March 16 ? April 21

Following the 10 hour talk show the office?s birthday bash celebrating their practice through 10 years will take place at 0047!

DJ Grandorge

... 8 pm

BAR 0047 (bring ca$h)

FLY AWAY WITH ME.

Husker dere jeg skrev at jeg skulle i en bridal shower i helgen? Vel, jeg kunne aldri ha forestillt meg at det skulle bli en slik en magisk opplevelse. For det ble intet annet enn magisk.
Det varballonger med tekopper i pastellfargerog massekjrlighet i luften, kommende brud stlte om kapp med solen, fruktige Pimms forsterket ytterligere den etterlengtede vrfeelingen. Det var jenter som var like ste som kakene som ble servert og mennene som var kjekke. Det var cloud cookies og fine vennskap. Men jeg har ikke tenkt nye meg med beskrive det med f ord, jeg har tenkt la dere f med dere hele magien.


Dette er fine Oline. Og det var hennes bridal shower.


Og dette er Eli og Bridget, jentene som ordnet den magiske festen for henne.


Det geniale med en bridal shower er at alle gode menn fikk vre med. Her er Folke.


Og den kommende brugdom, Morten. I vrlyset.


Men selv om festen ikke var for girls only, var det allikevel jentene som dominerte.


I sine fineste vrkjoler.Marianne og Siri.Oline til re. Skl!


Jeg hadde p megden rosa kjolen min; tenkte at den passet godt til champagne og kaker.


I den magiske leiligheten.


Fly away with me.


Vet dere hva ogs var magisk? Maten!Kakene!


Vi hadde cloud cookies! Man flydde rett til himmelen av lykke over spise noe s godt.


Og ble kjempe lei seg, nr man hadde spist de opp.


Eli, i den fine grnne kjolen, er en ordentlig kake tryllekunstner!


Sjekk disse cupcakes med lilla metalisk topping,


som matchen kjolen perfekt. (Det gjorde de ikke lenge, s gode som de var.)


Og drinkene, de matchet solen perfekt.


Jeg glemte nevne at det ikke bare var fab folk som feiret Oline, men ogs tre hunder og en katt.


Vennskap er en finfin greie! Se p disse to! Oline og Bridget.


Oline fikk fotografere litt selv.


Men straks var det dags pne gaver, for det skjer nemlig i en bridal shower.


Og s hadde vi en "Oline og Morten quiz". Bridget styrte sprsmlsrunden mesterlig.


Jeg bde lo masse, lrte noe nytt og grt ykkestrer av den fine kjrligheten.


Morten tok dette kakebildet. Jeg, ivrig fotograf i bakgrunn, har tatt de fleste andre.

Og n kommer jeg til avslutte med tre av de fineste.
Du er enig i at dette var ganske s magisk?
Oline er nemlig ogs det. Magisk.
Og for ikke snakke om kjrligheten.





PORTRAIT OF A CHILD, 10/52.



Vi har en festlig liten frken. Hun underholder og spiller og fjaser og er blid.
Stortsett. Og nr det passer henne.
For hun kan ogs bli fryktelig sint, urimelig og trass.
Da gjelder det bare puste dypt, dypt inn og huske at det snart vil g over.
For det gr alltid over. Og straks er hun blid som en sol igjen.

U kuci imamo jednu pravu suncicu. Uglavnom.
Jer desi se, ponekad, da je ljuta kao puska. I sta nam je onda ciniti... Disati duboko, i nadati se da ce je huja uskoro proci.

8TH OF MARCH.

Her i huset har vi en jente med stlvilje og store drmmer.
I det siste har hun villet eie en dagligvare kjede. Hun har allerede pnet to butikker hjemme, en i stua og en p kjkkenet, og en til hos nana i Elgeseter. Hun vil ta opp kampen mot kjpmennene i Trndelag. Hun har ikke lyst vre en prinsesse, uansett hvor hardt jeg prver. Jeg p andre siden, hadde store planer om bli prinsesse eller ballerina nr jeg var p hennes aldre, men ble ingen av delene. Jeg fant ut at jeg ville bli arkitekt. Og ble det. S vikan, akkurat det vivil, selv om mine tidligste barndomsdrmmer gikk i vasken.
Poenget er at vi tr drmme. At vi tr ta valg.

Jeg har hatt flaks og hatt mange sterke kvinner i mitt liv. Og super menn. Rett og slett, bra mennesker.Og jenten min er heldig og har en pappa som stiller opp, trster og tar seg fri nr hun er syk, som kokkelerer de nydeligste retter, tenner bl og aker med henne, ser p Rio for hundrede gang, legger puslespill p gulvet og lar meg sove ut om morgenen.

I dag, 8. mars, er det viktig erkjenne hvorheldige vi er, og at noen har gjort en stor jobb for at vi skal vre her vi er idag, men ogs at vi fortsatt har lang vei g. I diskusjonene om likestilling, synes jeg at feilen ligger i at begrepet er redusert tilandelen kvinner i arbeid og lik lnn. Det blir for snevert. Likestilling handler om s mye mer.
Omgitt av kvinnene som har vrt leger, arkitekter og advokater, tvilte jeg aldri, som barn, p om jegkunne.Men grunnen for at min mor klarte kombinere en karriere med to sm barn, var at hun hadde en mann som verdsatte henne, og som hadde det samme verdisynet. Som stilte opp og tok sin del i det. I livet.
Kanskje handler likestilling like mye om at mennene skal lre seg verdien av vre hjemme med sine egne barn som om at kvinner skal slutte velge redusert arbeidstid?

Alle fine damer, gratulerer med dagen!

Eller"Jentedagen", som Una kaller den.

P.S. Her er tre gode tekster som omhandler temaet. De viser godt kompleksiteten og at vi fortsatt har en kamp kjempe.

Carina Sigrid Karianne



To veldig bra damer, Una og min mamma. Men jeg er s heldig og har mange i mitt liv!

Najdraze moje!
Sretan vam 8. mart!
Tako smo daleko dogurali, ali jos uvijek nam preostaje posla.
Pa hajmo, zavrnuti rukave, i nastaviti raditi i ciniti svijet boljim.
Zbog moje Une i njoj slicnih, malih.

FESTIVITAS.

Ja da, vi er glade i en skikkelig fest. Heeeele gjengen.
Men n kjennes det som en evighet siden vi fikk festet ordentlig. Helt siden juletider faktisk, for det ble jo en del festligheter denne julen ogs, s jeg tenkte vi skulle prve oppsummere. Vi begynner selvklart med selveste julaften.

(P.S. I helgen har jeg faktisk storsltte planer som har med to fantastisk fine jenter gjre. Den ene skal ha en bridal shower(!), det blir mitt frste, men siden det innebrer sjampis, kjoler og finfine jenter, m det bare bli bra. Den andre skal feire r, og det gleder jeg meg skikkelig masse til. Jentegreie, dette ogs. Sjampis, kjoler og finfine jenter.. Og masse latter, fr vi hpe!)

JULAFTEN




En finfin jente tok p seg sin fineste kjole fra Ameeerika, og villig poserte foran alle gavene.
Mala princeza obukla je svoju najljepsu haljinu iz Amerike i voljno pozirala pored jelkice.


Hun ble super glad av se Beba. Og sin nana.Obradovala se pravo Bebi. I svojoj najdrazoj nani.



Og nr onkel Haris kom innom var lykken komplett. I kad je Hare dosao, sreca je bila kompletna.


N kunne vi offisielt starte julaften. Dvs. pne gaver! Jer napokon je dosao red na poklone!


j, j, j, s altfor, altfor masse gaver!


I bilo je toliko puno, toliko previse poklona.


Lett miste konsentrasjoen. M finne p noe lurt til neste r. Bursdag og jul og nyttr, det blir for mye.


Men koselig var det. Og nr gavene var pakket ut.. I kad su pokloni odpakovani...


Var det dags for middag. ..Bilo je vrijeme za veceru.


Vi t pinnekjtt fra Lyning. Nam! Jeli smo janjetinu sa bestine farme.


Og moltekrem til dessert. Dobbelt nam! I, naravno, desert.


Og nr gjestene dro hjem og lille frken sovnet... I kad su gosti otisli, i gospodjica zaspla...


..var dette min utsikt: et stykke fin mann, et nydelig juletre og sjampis i glasset.
Geir i ja mogli smo da otvorimo sampanjac i divimo se nasoj jelki u tisini.

ROMJULSLUNSJ
I romjula var vi s veldig heldige f invitasjon til et utrolig hyggelig hjem. Der srget vertene familiefor fantastisk julemat og juleprat. Ja til flere slike selskaper!

Jedan od decembarskih dana, bili smo u posjeti kod jedne jako drage obitelji. Oni zive u stanu koji lici na dvorac, ali to nesto drugo bi bilo cudno, kad u toj porodici zivi jedana prava princeza.



De bor i en herskaplig leilighet midt i byen, men slik m man jo bo nr man har en prinsesse i familien.


Mennene slo av en prat i sofaen.


Mens jeg fulgte prinsessene opp til kyesengen.


Og var tilhrer p en super kul trommekonsert.

JULEFJAS
Julefjas er nesten blitt en tradisjon; i mitt hodet fr alt som er blitt gjort flere enn 2 ganger kvalifisere seg til benevnelsen tradisjon.
Tanken med julefjas er at folk bare stikker innom og fjaser.
Og folk kom innom. I massevis!

Vi srget for pizzadeig og drikke (i god Birgit og Arne stil) og folk sto ansvarlige for resten. Det rdet en koselig kaos over alt og jeg hadde det fantastisk. Det er s hyggelig samle bde voksne OG barn. Og alle disse Oslo boere, som er p besk p hjemmetrakter. Og som har med seg koselige kjrester. Jeg gleder meg til det skal gjentas.

Pred Novu godinu otvorili smo nas dom i pozvali sve one koje su imali vremena da navrate. Napravili smo tonu tijesta za pizzu, a raja su se sama pobrinula za ono sto vole na svojoj pizzi. Bilo je interesanto probati nove kombinacije. I bilo je strasno fino druziti se jedno cijelo popodne sa velikom i malom rajom. Ovo moramo ponoviti.


Stille stund, Kian.


Resten av smbarna ser p film.


Mens voksne snakker. Og snakker.


Og snakker. Mens de lager pizza.


Snakker.


Og snakker. Og fjaser.


...Kan hende barna faktisk var de roligste i akkurat dette selskapet...


En finfin julefjas, var det!

NYTTRSAFTEN
Vi feirer nyttrsaften ogs, vi.
Snn p ordentlig. Nyttrsaften er "den store festen" i Bosnia. Og jeg har utrolig mange gode barndomsminner forbundet til disse festene. Nyttrsgaver, og nyttrstre og nyttrsnisse. Og p denne dagen, savner jeg min pappa, ekstra mye. Han fant alltid p s mye artig under disse feiringene.
I r samlet vi oss igjen, hos min kjre mor.

Nova godina, kao i obicno provedena u Elgesetru, porodicno. Nova godina, bez tate, vise nikad nece biti to, ali zbog Une, moramo nastavljati dalje. Cak i sa slavljima. Jer to je njeno djetinstvo. A tata, on ce nam uvijek nedostajati.Zauvijek.


Jeg venteti spenning p gavene. S glad!


Endelig! Prinsessen har ftt ren dele ut.


Og underholde Beba og Hege.


Og Geir og Haris.


Mamma var som alltid, i bevegelse. Mulig smerten og savnet minsker da.


Etter middag fikk vi lov leke med gavene. Jeg med min iPhone og Una med lego friends.

Og det var den desember...

PORTRAIT OF A CHILD, 9/52.




Det har, uten overdrivelse,vrt helt forferdelig vr i Trondheim i det siste. Ta f.eks. lrdagen, da hadde vi en ordentlig storm ute, med en blanding av regn, haggel og vindkast som nesten lftet oss fra bakken. Men vi trosset vret og etter turn kom vi frem til et nydelig hjem, til nydelige folk og varm lrdagsgrt. Det er Unas venninne Ingrid, den store helten, som inviterte og straks jeg s smilene til disse jentene, glemte jeg vret ute. Og med blomstene p bordet og fyr i peisen, kunne vi fortsette drmme om vren.Helt til vi skulle komme oss hjem igjen...

Samo za informaciju, vani je katastrofa. Vrijeme je vise nego promjenjljivo oblacno. U subotu smo imali pravu, pravcatu oluju. Ali i povrh toga, izvulki smo se vani u posjetu Uninoj dobroj drugarici Ingrid. I kad smo vidjeli srecu i osmjeh na licima curica, kao da nas je obasjalo sunce. Sve dok nije bilo vrijeme, poci kuci.

PORTRAIT OF A CHILD, 8/52.

I forrige uke var vi hosmin Samra.Det er s sjeldent jeg ser hun og det er jeg lei meg for, siden hun er en av de beste her i verden. Una elsket hun over alt p jorda, og det er s godt se; bde at den lille jenten min er en god menneskekjenner og at mine favoritter liker hverandre s godt. Samra stsjet opp mednydeligtapas for voksneogpizzafor barn, og Una fikk sitte p fluffye puffen og se p cartoon network. Samra hadde nemlig besk av sine tantebarn, Isak og Eldar, og jeg tror Una ble litt forelsket. Lykke for alle!

Prosle sedmice bili smo kod moje najdraze Samre. Ona nas je kao i obicno primila ko kraljeve. Toliko je dragocijeno vrijeme provedeno s ljudima koje volis, i toliko mi je zao sto se ti momenti ne desavaju cesce. Una je uglavnom uzivala isto toliko kao i ja. A tu su jos bili i Samrini djecaci, Isak i Eldar, pa mislim da se Una cak malo i zaljubila.

GRATEFULL.

Frst av alt, tusen, tusen, tuuuuuusen takk for all responsen blogginnlegget om mine 20 r i Norge har ftt. Alle kommentarene, her p bloggen, p Facebook og p sms, det at der har valgt dele historien videre, har gjort denne flelsesladde helgen litt lettere komme gjennom. Det at s mange fler seg berrt, gjr meg glad og hpefull. Jeg er heldig. Vi er heldige; s lenge vi bryr oss om hverandre.

Historien som ble fortalt er min, men den er ogs litt din, og den er i alle fall Syrias og den er, i alle fall, asylbarnas, alle 4000 av dem.

Idag kom Redd Barna magasinet i posten og i det finnes en fin artikkel om et fotoprosjekt som heter : Frst og fremst barn- et portrett av en barndom i asylmottak. Like treffende som fotografiene var kanskje de sm fortellingene fortalt av disse barna. Som f.eks.:

"Jeg vil g p vidergende skole og vinne olympiske leker. Det skal jeg gjre.
Hvis jeg fr oppholdstillatelse."

"Hva er det du savner i livet? Frihet. Jeg savner frihet. At jeg ikke trenger bo her.
At alt er liksom fint."

"Jeg vil bli prinsesse! Da vil jeg ha p meg kjole og da vil jeg ha p meg krone. Og da vil jeg vre hvit. Jeg liker prinsesser for de har alle ting. Jeg vil ha alle ting."

"Nr jeg er lei meg s fr jeg gnaske mye vondt i hjertet. Da drikker jeg noe kaldt."

Nr jeg leser dette blir jeg lei meg og s fr jeg ganske mye vondt i hjertet.
Men det er en ny uke, og jeg hper at den blir bra for alle dere der ute!





Crni snjeg i crne misli. Ovaj vikend moj je tata trebao napuniti 64. godinu. Ovaj vikend obiljezili smo 20 godina od dolazaka bosanaca u Norvesku. Ovaj vikendAmira i Bosko Jovic bili su savrseni, pjevali su njegovu pjesmu, a ja sam plakala.
Danas je prvi dan u novoj sedmici, koja ce, nadam se, donjeti manje suza, a vise smjeha.

20 YEARS IS ALMOST A LIFETIME.

For snart 20 r siden kom jeg til Norge.

Denne setningen har jeg skrevet ned s mange ganger fr, men aldri har den klart f resten av ordene til rulle oghistorientil flge etter.

S n skriver jeg den igjen, og denne gangen tvinger jeg ordene frem.
For det frste, er det fordi vi i disse dager feirer at det er 20 r siden bosniere kom til Norge, og for det andre, er det fordi det er min pappas bursdag idag. Min pappa dde i februar for 2 r siden.

For snart 20 r siden kom jeg til Norge.

April, 1992.
Skolen er utsatt p ubestemt tid.
Det de voksne har snakket om, med stille stemmer, er blitt en realitet. Krigen er kommet til Sarajevo.

Granatene lyser opp nettene. Vi har bra utsikt.
Om nettene sover vi p kjkkenet, som befinner seg innerst i leiligheten, med nabobarna fra 8.etasje. Nr granatene faller s nrme at vindusglass knuses, flytter vi oss til boden ved trappeoppgangen.
Der spiller vi kort. Vi ler. Jeg forelsker meg. Gutten fra 8.etasje har svart, krllete hr.

Jeg tenker at dette er som en film, at jeg er heltinne i en krig. En krig som snart skal g over.

Sarajevo bombes daglig.Nr granatene stopper, lper Haris og pappa ut og samler splintene som de s viser til de andre. Haris er imponert.

Min pappa sier at "Dette skal nok g over", for vi bor i en by og det er ingen, ingen i verden, som vil la barn bli bombet. Ikke i en by. Ikke lenge. "Det kommer til ordne seg."

Men granatene faller daglig. Her og der, tilfeldig. Skarpe skudd hres. Og fly som bryter lydmuren, skremmer meg mest av alt. Hver gang de kommer, tenker at jeg at dette er slutten.

Mai, 1992.
Pappa lser seg inn p soverommet og skriver to brev. Han drikker opp siste vinen vi har i hjemmet.

Et brev er til en god venn som har sviktet. Som har visst og ikke advart. Kanskje var han redd, eller s var han feig. Kanskje var han ond. Det fr vre det samme. Han sa ikke ifra.
Det andre brevet er til pappas eks kjreste. Hun bor i Beograd og han vil at vi skal dra dit. Mamma, Haris og jeg. Han fr ikke lov reise, men gjennom kontakter har han ordnet oss plass i et fly som skal forlate byen vr den 01. mai. Med oss skal vi ta brevet han har skrevet til Tanja.

Ingen sover. Alle grter. For vi skal dra.

Min bestemor Beba kommer for si farvel, de andre fr vi ikke mte.
Jeg sitter p mitt rom, mamma p sitt, pappa i stuen.
Og s plutselig sier mamma: Jeg vil ikke dra! Jeg vil ikke dra fra deg!
Jeg kommer meg ut fra rommet, og roper at jeg heller ikke vil dra.
Og pappa sier: Ok, men da blir vi.
Sammen. Vi klarer dette.
Det kommer til ordne seg.

Flyet letter, og blir det siste ikke millitre flyet som forlater byen. Vi sitter ikke p det.
Jeg fler en enorm lykke. Lettelse.
Alle gjr det. Fler lettelse. Vi blir.
Jeg tror dette er en av de lykkeligste dagene i mitt liv.

Dagen etter, den 02.mai, bryter helvete ls.
Hovedbiblioteket brenner, posten brenner, hele byen brenner. Alle telefonlinjene er brutt.
Men vi, vi er bare lykkelige. Over vre sammen.
Dagen etter mister vi strm, s vann, og vi, barna, bor etterhvert bare i boden ved trappeoppgangen. Vi gr ikke ut lenger.Men vi spiller fortsatt kort, og vi ler, og guttens hr er fortsatt svart og krllete selv om han ikke fr vasket det.
Flere av vennene vre forlater byen gjennom s kalte konvoier; kvinner og barn stables i busser og skippes av grde. Til Kroatia, til Serbia, til verden. Ut. Fra den beleirede byen.

19. mai skal ny konvoi dra fra byen.
Og denne gangen, bestemmer de voksne at vi m dra. Men pappa ufarliggjr det s bra: "Dette blir bare en tidlig start p sommerferie, dette.
Dra til Bol og ta en dukkert for meg.
Og fr dere vet ordet av det, kommer jeg og dykker etter."

Mai i Sarajevo er nydelig. Denne dagen, 19. mai, er det ingen granater som faller.
Solen skinner og trrene er grnne og store. Vi bor i en vakker by, tenker jeg. Jeg kommer til savne gutten med krllete hr, tenker jeg.
Vi mtes ved avtalt sted. 7000 av oss.
Kvinner som grter, fedre som er bleike og barn som er stille.
Min farmor og farfar kommer for si farvel.
Vi kjrer i 2 biler. Min bestemor, oldemor og grandtante. Haris, mamma og jeg. Og to kusiner i 20 rene. Brdrene deres m bli igjen. Det samme m foreldre.
Pappa gjentar at vi sees straks, og hvisker til Haris at han m ve masse p svmme. "Og fr dere vet ordet av det, kommer jeg og dykker etter. "
Og s vinker han til oss der han str i solen.

Dette var siste gangen jeg s min far p to r.

Ting ble ikke slik vi hpet.

Konvoien ble stoppet og vi ble holdt fanget i 3 dgn. I lpet av disse nettene ble jeg voksen.
Strm og vann kom ikke tilbake til den beleirede byen og Sarajevo mtte klare seg i sine kalde vintre uten. Min far gikk ned 20 kilo og lrte seg g med en pistol.
Han skrev brev til oss, lange kjrlige brev, men disse kom frem frst flere mndeder i ettertid og vi var aldri sikre p om han levde.

Sommeren 92 husker jeg lite av.
Jeg vet ikke om Haris ble flinkere p dykke eller om vannet var varmt. Vi tilbrakte mesteparten av tiden foran tven og prvde se etter pappa hver gang det var en reportasje fra Sarajevo. Desverre var det mange store massakre midt i byen i lpet av de rene, og hver gang et kamera fanget et par converse sko, sluttet hjertet mitt banke.
Men pappa, han holdt sitt lfte og overlevde. Mine besteforledre overlevde.
Men han kom ikke etter, den sommeren. Eller sommer som fulgte.

Og jeg?
Jeg er blitt flyktning.
Det lille sommerhuset er for lite for 7 kvinner og et lite guttebarn, s n bor vi p flyktninghjemmet. Jeg er venn med de andre flyktingbarna. Vi kommer fra alle steder i regionen og vi gr p flyktingskolen. Vi drives av samme brennende, inderlige nske om f lov komme tilbake hjem. Og vi kan snakke sammen om det store savnet.

Vren 1993, fr min mor nok. Av politikk, av eksludering, av frykt. Alle rundt oss drar videre. Ut.
Hun vil at vi skal g p den vanlige skolen og at vi ikke skal vre redde lenger. Men situasjonen er mye mer alvorlig enn s. Det er snakk om krig. Igjen.
S hun pakker sine 2 kofferter, kysser sin mor og resten av gjengen p kinnet, og tar oss med til Norge. Vi blir ikke spurt. Men det m ha vrt et vanskelig valg ta.

I ettertid, tenker jeg p alle disse sterke kvinnene som var tvunget til klare seg selv. Bort fra sine elskede, ansvarlige for fremtiden til sine barn, helt alene. I en krig. Og jeg tenker p hvor godt de gjorde det. Hvor kloke valg de tok, og hvor godt de klarte seg selv.

I juni 1993, sitter vi p flyet til Norge.
De fleste land har stengt sine grenser, bortsett fra Norge, men for oss kjennes Norge s uendelig langt vekk og vi vet s lite om det. Vi har hrt om isbjrner i nord og om det vakre polarlyset. Vi lander i Kristiansand, for det er det stedet i Norge som ligger nrmest vrt hjem. Mamma vil vre nrmest mulig Sarajevo.Haris blir skuffet over at Kristiansand ikke er som New York og jeg tenker bare p vennene jeg etterlot. Hva mamma tenker p, klarer jeg ikke engang forestille meg. Alle blir vi forfjamset over lyset som mter oss klokken 12 om natten.

P skoleengelsk, 13 r gammel, gr jeg til politimannen p flyplassen og sier: "We come from Bosnia. We want asyl."

Uken etterp fr vi beskjed at vi skal flyttes til asylmottaket i Trondheim med nattoget. Mamma leter etter Trondheim p kartet. Hun leter rundt Kristiansand, frem til Arendal, etterhvert i hele Sr Norge. Jeg husker fingeren hennes flytte seg lenger og lenger nord p Norges kart og nr hun endelig finner Trondheim og ser hvor vi skal s begynner trene trille nedover ansiktet hennes.

I ett r bor vi p Ringvl. Min far fr et brev om at vi bor p Heimdal, men finner ikke stedet i skoleatlaset sitt og blir super engstelig. Hvor er familien min?tenker han. Selv for oss tar det tid oppdage at Trondheim eksisterer.

Men vi fr g p skolen, den vanlige etterhvert, og vi fr venner som vil flge oss for alltid.

20 r etter tenker jeg at vi har klart oss veldig bra.
Jeg er stolt.

I gr kveld var jeg p folkebiblioteket i Trondheim og hrte Svein Mnnesland snakke om bosnisk kultur, og Berit Berg snakke om vellykket integrering og jeg hrte p fantastiske Azra fortelle rlig fra sine dagbker.

Ting ble ikke slik vi hpet.
Men vi har klart oss bra.

Men tilbake til min far.
Han lander i Norge 17. mai 1994.

I byen viftes det med flagg og korpsene spiller.
17. mai er rart. Fascinerende. Det er frste gangen vi opplever det.
Men denne gangen, enser vi ingenting. Vi hrer ikke musikken. Og fargene bare glir inn i hverandre.

Vi kan ikke tro at vi kommer til se han snart.
Han er ute av den belierede byen og han ringer til oss fra Split. Han kjper en flybillett og skal sette seg p et fly. Vre venner Wenche og Erik kjrer oss til lille Vrnes og der sitter vi med norske flagg. Jeg aner ikke hvor de kom fra, men vi holder dem i hendene. Vi holder hardt rundt dem.
Flyet fra Kbenhavn er forsinket og vi klarer nesten ikke snakke sammen. Vi snakker ikke sammen. Vi venter.

Haris er 10 r gammel, jeg er 14.
Vi har ikke sett vr far p 1 r, 11 mneder og 29 dager.

Flyet lander.
Passasjerene gr ut. En etter en. Sakte. Men jeg ser ikke min pappa. Jeg begynner f panikk. Hjertet banker ekstra fort. Det virker som om de siste passasjerene er ute av flyet.
Men s kommer det et par tynne bein, med converse sko p, ut av flyet.

Og jeg vet at jeg aldri noensinne kommer til glemme akkurat denne 17. mai.

Ting blir ikke slik vi hper.

Vi mistet vr by.
Vi ble flyktninger.
Vi mistet 2 r sammen med min pappa.
Vi mistet min pappa p grunn av kreft.

Men etterhvert har dette blitt vrt "andre" hjemland.

Og n har vi alts vrt her i 20 r og det skal feiers. I kveld spiller Almira Medjunanin p Dokkhuset og det tror jeg blir fint. Vi har, tross alt, klart oss velidg bra.


Vrnes, 17. mai 1994.

THANK GOD ITS FRIDAY.

Mulig det blir (litt) orden i heimen da... Nye blomster blir det, helt sikkert.



Vrijeme je pospremiti kucu. Ili bar kupiti novo cvijece.

FAMILY HEY!

Det er lenge siden vi har smilt til kamera sammen, men her gjr vi, i alle fall, det.

Hei helg og hei mer tid sammen! Og hurra for det!



Zelimo vam super lud provod za vikend! Familjarno.

nadja

36, Trondheim

Hei og velkommen til vr lille blogg! Vi er en liten familie p tre, og frken Una p 4 r styrer vrt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er ogs veldig st. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost p sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits