mars 2012

FAMILY PHOTOS 280212.








Familien Sahbegovic Brendeland på Hierapolis.

Vi ønsker dere en god, god helg! I Trondheim snør det. 
Zelimo vam suncan i fantastican vikend! Ovdje pada snijeg...

CHALLENGE #3

Berätta om din bästa vän.

Jeg trodde alltid at jeg var en guttejente. Jeg syntes at gutter var SÅÅÅ mye lettere å forholde seg til. Jeg levde overbevist om at jeg bare hadde guttevenner. Jeg hadde Ogi. Og Mathias. Og Stuart. Ola og Ole.
Og ikke minst Geir.

Men fy søren, så feil jeg tok: Så fantastiske jentevenninner jeg har!
Ikke bare en, men mange. Beste venner.

Min mor.

Jeg hadde Masha. Med de blåeste øyne og veldig sær humor; blodige skrekkfilmer var hennes favoritt fra en alder av tre. Når man vet at jeg besvimmer ved å se en dråpe blod, kan man tenke seg at vi utgjorde litt av et par. Jeg hadde Anja. Hun preget hele min barndom.

Heldigvis hadde jeg Veca som jeg kunne være ordentlig fjortis med. Sammen sjekket vi opp gutter på gebrokkent norsk på ungdomsdiskoteket på Spongdal og oppdaget hva norske ungdom drev med på 16. mai.  Jeg har Samra som er så god og ærlig; og jeg tenker ofte at dersom det var flere som henne så hadde verden vært et enklere sted å leve. Sanja, som smuglet meg inn plasser jeg ikke var gammel nok til å være, tok hull i ørene mine på AVH brygga og lærte meg å drikke øl.

Jeg er medlem av en helt ubeskrivelig fantastisk trekløver, og har vært det i mer enn halvparten av mitt liv. Tuva og Kari er mine søstre. Verken mer eller mindre. Støynivået som oppnås ved latterutbrudd og hete diskusjoner i dette forumet bryter alle lovpålagte maks grenser.

Jeg har mine studiejenter; Nina som alltid har et smil som smitter og som liker prikkete kjoler, Marianne med verdens lengste bein og største rettferdighetssans og hjerte, Siri som alltid passer på meg og som i løpet av den første måned vi bodde sammen lærte seg å si på bosnisk: Jeg mistet nøkkel. Igjen.(- Jeg er nemlig veldig dårlig på nøkler. Eller veldig god på å miste de. )

Jeg var så heldig å få jobbe på agraff med noen av de som jeg setter høyest her i verden. Og jeg har fått heeelt nye, morsomme venner. Jeg skjønner nesten ikke at jeg fortjener det.

Og så har jeg Guro.
Som er min Tilda. Har du hørt den sangen?
Hun er min fluktplan. Akkurat som den gangen for 18 år siden da vi satt på samme buss og var 14 år gamle. Plaget av samme slitsomme mannen på bussen, satte vi oss sjenert ved siden av hverandre.
Vi hjalp hverandre da og den dag idag hjelper hun meg.
For når alt flyter og alt er vondt ,er hun der. Når jeg er inn i det mørkeste mørket, tar jeg hun med. Og hun protesterer ikke. Kanskje fordi hun forstår hva sorgen og mørket er. Eller har tålmodighet og kjærlighet nok til å høre etter.
Hun bor langt fra meg, og helt uavhengig av meg, og utvikler seg til det utrolige mennesket som jeg gang på gang blir kjent med.
Av og til blir jeg redd for å miste henne.
Men hun klarer seg helt fint og jeg mister henne ikke.
Hun er fortsatt min fluktplan.
Det sikre kortet når alt går galt. Når jeg trenger å blåse ut, få anbefaling om ny bok eller hjelp til å formulere en setning. Når jeg tenker på at jeg vil flykte. Når jeg er dum.
Eller når alt er fint. Det er derfor hun fikk være min forlover.



Kom vi flyttar Tilda, kom vi flyttar bort                              Men Jag och Tilda packa våra väskor för att gå och
Vi behöver inte vara här något mera                              Sen cykla vi iväg emot stationen
Kom vi flyttar Tilda, vad ska vi göra här?                       Och vi slängde våra cyklar
Festa, shoppa, supa, konsumera?                              Och slängde oss på ett tåg
Nej, kom vi flyttar Tilda                                                  Och gömde oss under restaurangvagnborden
Flyttar härifrån till en plats där sånt som vi är flera     Så konduktören såg oss ej
Kom vi flyttar Tilda ingen saknar oss ändå,                Tur för Tilda och för mig
Bara åka inte reflektera                                                  SJ är så dyrt att resa med
Nej, bara åka inte reflektera                                         Och slutstationen Helsingborg
                                                                                          Tog en buss mot Trelleborg
                                                                                          Där finns det båtar man kan åka med
                                                                                          Och där finns det båtar man kan åka med
För dom är fina, vi är fula
Dom är glada, vi är sura
Dom är nöjda, vi vill mera
Åh, jag önskar att vi var flera
Åh, jag önskar att vi var flera
Åh, jag önskar att vi var flera

Där stod vi på en hamn och vi titta på varann
Sen vände vi oss mot det stora havet
Alla båtarna omkring blev tysta hördes ingenting
Vi hörde bara tankarna som undra
Om det nånsin skulle finnas någon plats för mig och Tilda
Och vi båda bara undrade, hon tog min hand och
Vi båda blundade
Vågor lockade vi hoppades ner I vattnet
Vi båda hoppade, ner I vattnet vi båda hoppade
Ner I vattnet vi båda hoppade

1. Berätta om dig själv.
2. Berätta om staden du kommer fra.
5. Berätta om vem du var för ett år sedan.

FOREIGN LANDSCAPES. DISTANT SHORES. RAINLESS SKY.











































































Tyrkia, februar 2012./ Turska, februar 2012.

YOU MAKE ME FEEL SO YOUNG.

Jeg har en datter som på en lørdag ettermiddag kan finne på å si: Nå. Nå vil jeg danse! Med deg! NÅ!
...Og man danser ikke uten kjole. Eller med strømpebukse...
Kjole( og strømpebukse-) regelen gjelder ikke bare lille frøken. Jeg også må ta på meg kjole. 
Forrige lørdag fikk jeg en slik befaling: Dans! Og kjole! Una åpnet "det store skapet med de fine kjolene"; skapet vi nesten aldri åpner; og sa: Denne skal du ha på!
Den lille fingeren pekte på dyrebare (og dyre) Cecilie Melli kjolen min. Jeg prøvde å overtale henne og si nei, men se her, lille venn, denne er enda finere, men sånt funker ikke på Una. Har hun bestemt seg, så har hun bestemt seg.
Så kjolene kom på. Og Sinatra på full guffe.
Og hva skjer da?
Jo da, det blir helt magisk... Hahahaha.
Sånn som her.





A WEEKEND LESS ORDINARY.



Ikke la deg lure av disse sure fjesene for det har vært en heeeeeeelt F-A-N-T-A-S-T-I-S-K helg.



Heeeelt
, altså.
Vi har feiret bursdagsbarnet, lekt, badet i badekaret med dykkebriller på, danset, spist enorme mengder med god mat, gått skogstur og kledd oss ut. Store og små.
En søt, søt helg med gode, fine folk. Like søt som den lille "kakejenten" vår. <3 





Sladak, sladak vikend u drustvu dobrih prijatelja. Gotovo isto sladak ko nasa mala tortica. <3

FAMILY PHOTO 090312.



Vi ønsker deg en God fredag!
Zelimo vam fantastican vikend!

DAGENS 160312.



En enkel dagens på forrige fredag.
Mammas fløyelsskjørt(klikk her for å se det på mamma) fra 70-tallet og bestemor sine knytesko. Favoritter begge. Både fordi de er fine og fordi de betyr masse. Og skjorta? Den er den samme som her.

Har du noe du har arvet i skapet som du bruker aktivt?
Jeg går nesten til daglig med arvegods på meg. Det får meg til å tenke på de som har båret på disse klærene før meg. Og jeg synes, rett og slett, at kvaliteten på klærene, før, var bedre.



Prosli petak. U maminoj suknki. Bebinm cizmama. Samo je kosulja nova. Ponekad mi se cini da je odjeca prije bila puno kvalitetnija. A nositi nasljedjene stvari uvijek me podsjeca na drage ljude sto su ih nosili prije mene.

LOVE IS ALL AROUND.



I dag ble frøken nr 2 fra venstre på bildet fru. Hun hadde på seg blåblomstrete lang kjole, sin farmors gamle perlekjede og sølvrevstola fra 40-tallet. Hun er fantastisk, og kjærligheten er fantastisk.
Neste sommer skal vi alle feire henne og Jørgen i Sveits.

Fantastiske frøken nr. 3 har en stor diamant på fingeren og verdens skjønneste gutt i fanget.
Frøken nr. 4 hadde det super gøy på landet, og har kjøpt seg et drømmehus.
Frøken nr. 5 er ingen frøken lenger, hun har vi allerede fått feiret i Buenos Aires.
Det samme gjelder nr. 6; som er blitt mamma, giftet seg med sin ridder og har en ny bolle i ovnen.
Og solskinnsfrøken min, nr. 1; har to tøffe gutter, og planlegger et høstbryllup - og jeg skal være forlover!

Hurra for kjærligheten!

Det skal sies at jentene har vært aktive etter at disse bildene ble tatt på bryllupsdagen vår, den 01. september 2007. Gutta derimot....ikke fullt så effektive.

 


Ark98gjengen på bryllupsdagen vår, Bol, Kroatia, 2007.

CHALLENGE # 5

Berätta om vem du var för ett år sedan.

For ett år, en måned og to dag siden døde min pappa.
Jeg husker at jeg telte. Dagene.
Og jeg sov. Mye.
Jeg gikk gjennom de siste månedene av hans liv, de siste dagene, de siste timene vi hadde sammen. Om og om igjen. Jeg godtok ikke slutten. Jeg var veldig konstruktiv i mine destruktive tanker. Jeg letet etter svar. Systematisk.
Men ingen svar var å finne. Min pappa var syk, og han var borte.

Jeg brukte lang tid å forstå. At han var borte.

Hver fredag traff meg som en neve i magen. Og da var det vanskelig å huske hvordan man pustet.

Jeg husker meldingen Marianne sendte til meg. Den om å komme tilbake til hverdagen.
Jeg ville prøve, men jeg trodde ikke at det var mulig. 
Jeg tenkte: Hvordan kan livet egentlig gå videre? Hvordan kan verden fungere, rusle videre, som om ingenting har skjedd? Hvordan kan Japan oppleve katastrofen( jeg klarer snart ikke flere!), hvordan kan folk stå opp om morgenen med ett smil om munnen, hvordan kan jeg tørke tårene fort nok slik at Una ikke ser meg gråte, og hvordan kan jeg gå opp den tunge trappen til jobben og faktisk jobbe? Som om ingenting har skjedd??? For min verden er forandret for alltid.

Jeg slet med å puste. Samtidig hadde jeg en ny jobb og, ikke minst, Una og tenke på. Jeg prøvde så godt jeg kunne å tvinge meg til å gjøre masse hyggelige ting, og heldigvis, h e l d i g v i s; hadde jeg fantastisk gode venner rundt meg. Jeg savnet mine gamle venner. Jeg var takknemmelig for så mye, og jeg brukte det som overlevelses strategi. Jeg brukte Una som terapi. Jeg gjør det fortsatt.

Jeg måtte lære meg å puste på nytt.
Jeg måtte bekjempe sosial angst som plutselig tok tak i meg.
Jeg måtte bruke ett helt år på å glemme alt det fæle.
Jeg var på bar bakke, min tryggehavn gikk under i en storm. Jeg kommer aldri til å føle den samme tryggheten igjen.

Det hender fortsatt jeg ringer telefonnummeret hans bare for å sjekke. Og jeg blir slått i bakken hver gang det ikke kommer noe svar. Da er det like vondt og uforståelig som det var for ett år siden. 

Men nå klarer jeg å spise lunsj med mine fine kolleger; av og til
Jeg er fortsatt like uendelig takknemmelig for å ha de vennene jeg har. 
Jeg er uendelig takknemlig for å ha en mamma som min
Vi bruker fortsatt helgene godt.
Jeg har et nyttårsforsett om å ha det bra i år.

Jeg klarer å nevne hans navn til Una. Jeg klarer å skrive om min og hans by. Og jeg husker mange, mange flere gode ting. Som fyller meg med bunnløs lykke over å ha hatt en far som han, og bunnløs sorg over at han er borte.








foto: Maren Todal.

CARPE DIEM!

Jeg er avhening av helgene for å føle at livet går opp. Una derimot lever under mottoet: Ny dag, nye muligheter! Gjør som Una: CARPE DIEM!

Novi dan, nove mogucnosti. Zivi ko  Una i: CARPE DIEM!







WEEKENDS. IN BITS. AND PIECES.

Jeg liker helger. De to siste, i noenlunde kronologisk rekkefølge, er gjengitt nedenfor. (Jeg gleder meg allerede til neste.)

Ja obozavam vikende. Ovo su nasa dva prosla, u manje vise kronoloskom rasporedu:

Å sove lenge om morgenen. Ljeskariti se dugo po krevetu.


Få servert kaffe med melkeskum. / Popiti kaficu na miru.


Avslutte frokost med en liten sjokolade. / Zavrsiti dorucak sa jednom malom cokoladom.


Se Fantasic Mr. Fox hele gjengen, inkludert  Hello Kitty. / Gledati Fantastic Mr. Fox sa Hello Kitty.


Pynte oss./ Nakindjuriti se.


Late som om det er sommer./  Praviti se da ljeto.


Og lakkere neglene. / Lakirati nokte.


Ta på finkjole for finbesøket... / Obuci haljine.


Marit. <3 / Marit.


La gjesten ta seg av bokstunden./ Citati bajke.


Bli sååååå glad over å se Haris hos nana og Beba./Ovako se obradovati Haretu.


Og tante Hege./ I tetki Hege.


Lese avis og kokebok om hverandre./ Citati novine i kuhara istovremeno.


Til slutt bestemme seg for å servere kveite til Niel og Eli. Anbefales./ Jesti ribu za veceru.


Pakke ut suvenirer fra Tyrkia/ Raspakovati suvenire iz Turske.


Ha tid til å tenne på lysene./ Imati vremena zapaliti svijece.


Shoppe på Shine med Maren./ Ici u subutnju kupovinu sa Maren.


Feire Erlends 4årsdag./ Slaviti Erlendov 4.rodjendan.


Rydde i huset./ Pospremati. Unutra.


Rydde i hagen./ I vani.


Nyte solen./ Uzivati u suncu.

Være med på et barnetreff./ Ici na djeciju sekciju.


Få besøk av nana og Beba, spille spill og spise altfor masse deilig mat fra Bangkok café.
Igrati se igrica sa nanom i Bebom koje su u nedjeljnom posjeti. Jesti takeaway za rucak.


Sitte seg i god stolen og late som om helgen aldri vil ta slutt. (Og at det ikke har begynt å snø(!!!)ute..)
Uzivati u maloj fotelji i praviti se da je vikend tek poceo. I da vani ne pada snjeg!!!

CHALLENGE # 2

Berätta om staden du kommer fra.

Jeg har grublet ,og grublet ...o g   g r u b l e t... Hvordan skulle jeg starte? Hvordan skulle jeg vinkle dette innlegget? Hva er Sarajevo- for meg?
Tre ting er kjent for de fleste: 1. Skuddene i Sarajevo som var starten på 1. verdens krig.
2. Vinter OL i 1984 og
3. Krigen.

Krigen gjorde at jeg mistet Sarajevo. Ikke for alltid, og ikke helt. Men delvis. For meg er Sarajevo så mye mer enn krigen.

Det er morgentåke som ligger tungt over hustakene.
Lyden av byen klokken 12, da moskene inviterer til bønn og kirkeklokkene ringer samtidig.
Regnet som gjør de gamle steinbelagte gatene på Bascarsija om til speil som blinker i lyset.
Gatene fulle av folk i ukedagene.
Gatene stappfulle av fok i fine byklær i helgene.
Musikk. Noen som jeg liker. Og andre som jeg ikke liker.
Årstidene.
Luktene. Kull om vintereren. Syriner om sommeren.
Kastanjeselgerne på gatene om høsten.
Grønnsaksmarkedet med slagsrop og gamle koner med handlenett.
Eksplosjonen av farger.
Åssidene med alle husene som danner et mønster som ligner på et persisk teppe.
Betongen i nybyen som blir sååå varm om sommeren.
Frostrøyk om vinteren.
Stjernehimmelen på fjellet.
Alle byens trapper. Det er mange av de.
De bratte, farlige gatene i skråningene. Det er mange av de.
Elven Miljacka; som egentlig ikke kan kalles en elv, men vi gjør det allikevel.
Mat. Mat. Maaaat. Hele tiden. Overalt. Cavapi.
Hest og kjerre i alleen.
Det klare, kalde vannet - ved moskeene.
Filmfestivalen som gir håp.
Ungene med is fra "Egipat".
Bestefedrene i dress og med avis under armen.
Sjakk.
Forelskede par som kliner i parkene.
Hemmelige jazzkjellerne.
Min oldemors leilighet med 4 meter under taket der lyset kommer gjennom et lag med broderte gardiner.
Bebas te med honning mens jeg får varmen i meg ved peisen på Visnjik.
Den store sengen med stive og nystrøkne sengeklær som jeg delte med min bestemor.
Gutten jeg var forelsket i, som spilte piano.
Helgene på hytta på Pale, der bestefar og jeg lekte frigjøringskamper i mørke skoger rundt.

Sarajevo er min barndom.

Sarajevo er også barikkader en tidlig morgen i mars, rop om fred og skarplyden av granater, mangel på vann og mat, 3 kalde vintre uten strøm,6.april, fly som bryter lydmuren, 2.mai, barnekonvoien 19. mai og et langt farvel.
Barn som ikke fikk lov å bli voksene.


Pappaen min er Sarajevo for meg.

Det er vanskelig for meg å vite hva som er meg blitt fortalt,
hva som er sant, og hva som er minner;
hva som har forandret seg... Mye har forandret seg. Men mye er likt. Og mye er bra.
Derfor håper jeg at Una kommer til å bli kjent med den byen jeg er så glad i.

P.S. Om barn i byen under krigen.

Mvh Miss Sarajevo





























Kako poceti? I gdje?
Sto reci?
Prisjecati se lijepih stvari? Ili pricati o stvarima koji su me dovele ovako daleko od mog rodnog grada?

Tri stvari o Sarajevu poznate su svima: 1. Gavrilo Princip, 2.  Olimpijada 1984  i 3. Rat.

Sarajevo je puno, puno vise od toga.

Sarajevo je jutarnja magla koja lezi teska na krovovima grada.
Zvuk grada tacno u podne. 
Kisa po Bascarsiskoj kaldrmi u kojoj se ogledaju svjetla noci.
Pune ulice. Uvijek.
Prepune ulice. Vikendom.
Mirisi. Smog. I ugalj; zimi.
Jorgovan ljeti.
Prodavaci kestenja u Vase Miskina.
Markale i Trznica. Gospodze sa svojim cekerima.
Eksplozija boja.
Vreo beton novog grada.
Ciste, zvijezdane, planinske noci. I crkavica zima.
Stepenice; posvuda. Kamene i stare. I tako lijepe.
Strme ulice mahala. Iz prica moga tate.
Ritmickosportska gimnastika u FISU i hladno pivo u tople ljetne noci u dvoristu FISA.
Mostovi. Kod Dva ribara.
Kocijasi u Aleji.
Bistra, hladna voda.
Kod Begove djamije.
Filmfestival koji daje nadu. 
Slatko cose. I djeca koja lizu egipatski sladoled.
Dede u odjelima i Oslobodjenjem ispod ruke.
Cevapi. Uvijek. I zauvijek.
Sahisti ispred Svijetlosti.
Zaljubljeni parovi po parkovima.
Tajni jazz podrumi kojih vise nema.
Krovovi kuca koje po brdima prave mustre perziskih cilima.

Cetri metra do plafona u majkinom Soukbunaru i svijetlost koja probija kroz cipkane zavjese..
i miris andusa u mangali.
Hladna spavaca soba u Stake Skenderove, koja bi se u sekundi ugrijala, kad u krevet dodje moja baba.
Medolino i vatra u kaminu na Bebinom Visnjiku.
Crveni tepih Narodnog pozorista.
Raja sa Mejtasa.
Dvoriste SSK.
Vikendi na Palama, i oslobodilacke igre po sumama sa mojim djedom.

Sarajevo je moje djetinstvo.

Moj tata je za mene bio Sarajevo.

Sarajevo je jedno martsko jutro koje su docekale barikade. Referendum i pozivi na mir. Sarajevo je 6.april. Zvuci aviona nad gradom i granate koje svijetle i ubijaju u noci. Sarajevo je 02. maj. Sarajevo su suze i odlazak najmanjih, ukljucujuci i mene, 19. maja sa djecijim konvojem. Jedno veliko zbogom. Sarajevo je 11 541 mrtvih. Hladne zime bez struje, vode i hrane. Snajperi. Sarajevo su Sarajlije, sto su cetri godine trcali za zivot i cak ni tad ne izgublili nadu. Nadu da postoji pravda i jedan bolji svijet.

Tesko mi je znati sto su moja sjecanja, sto su tudje price, sto je istina; Sto je jos uvijek isto, i sto je skroz drugacije. Puno je toga sto se promjenilo. Ali je jos vise toga sto je ostalo isto. Toliko toga dobrog. Sto cini da se iskreno nadam da ce Una imati priliko provesti dio svog dijetinstva u Sarajevu i dozivjeti moj grad. Moje Sarajevo. 

Miss Sarajevo

WEEKEND PLANS.

Fredag fredag... endelig. I dag tidlig sa Una at hun skal være doktor, sjiraff, og en prins når hun kom til barnehagen. En viss multitaskingsevne kommer vi til å trenge i helgen siden vi har full program. Vi skal gå med kjole, spise voksenmiddag, feire barnebursdag og turne. Håper du har planene klare. Fortell!

P.S. Jeg kommer endelig til å skrive om challenge #2,#3,#4 og #5.
#1 kan du lese her.

 

Napokon petak. Nas vikend vec je isplaniran. A tvoj?

HIPPIE PIPPI.







WE'RE JUST TWO LOST SOULS SWIMMING IN A FISH BOWL.





Jeg har glemt å fortelle dere om den kjempe fine artikkelen om huset Geir og Olav har tegnet på Humlehaugen. Jeg tror det første spørsmålet Nikko og Linda ofte får, er om de føler at de lever på utstilling. Som i et akvarie.
Jeg er veldig glad i dette prosjektet. ( Og i Geir. Og Una.)

Jeg er veldig glad i Isa, som fyller 3 måneder idag. Og jeg tror vi skal gå en ny tur i akvariet når vi besøker de fine bergenserene til sommeren.




Den nydelige og uendelig nysgjerrige Una, så lik sin pappa. Bergen, desember 2010.

Geirov projekat prezentiran je ovdje. Ova kuca cesto podsjeca ljude na avarij. Prvo pitanje koje vlasnici najcesce dobiju je da li osjecaju da zive kao na izlozbi. Meni se u svakom slucanju jako svidja. Kao i Una i Geir.

ICE, ICE BABY.








Det pøsregner ute ( vannmengdene er mildt sagt utrolige) men vi later som om det er sommer. Vi bader i varmt varmt vann og kjøler oss ned med is. Og sender Kari et bursdagskyss!



Husker du Ice, Ice, Baby? En ting er sikker: neonfarger er tilbake i motebildet.

Vani lije( ali uistinu lije) kisa. Mi se pravimo ludi, zamisljamo da je ljeto, kupamo u vreloj vodi i jedemo sladoled. I saljemo vam jednu pusu.

LATE MORNINGS. AND FAST WEEKS.

En ting jeg liker best ved helgene er lange, late morgener. Una er flink til å sove lenge( ..hun slekter på meg..) Og når hun omsider våkner, klarer jeg å strekke morgenen enda litt til ved enkle grep. Og jeg får alltid ekstremt mye kos.
I ukedagene er stemningen annerledes, men heldigvis går tiden så fort, at (vips! så) snart er det helg igjen. God mandag!







Ono sto naj, najvise volim subotom i nedjeljom su lijena, kasna jutra. Una sva sreca obozava da spava, tako da se vikendom dugo meckamo po krevetu. A cim ponedjeljak dodje, situacija je drugacija.- Trk van! Sva sreca dani lete tako brzo, i prije nego sto se naviknemo na ovu sedmicu bice iduci vikend.

ON GROWING UP AND KONY2012.





Når Una åpner øynene sine om morgenen, får hun et kyss på kinnet.
Dagen hennes starter med ønske om en god morgen, før vi smører på brødskive med det hun måtte ønske seg. Vi bruker lang tid på frokosten. 
Hun velger dagens antrekk i et skap fult av nyvaskede klær og etter det værmeldingen forteller oss dagen før. Hun fryser nesten aldri.
Vi tar trikken ned til barnehagen. Der leker hun med sine bestevenner, og utfordres og passes på av barnepedagoger som bare vil hennes beste. 
Hun hentes ofte tidlig på dagen av sin bestemor. Hun ser på tv-program laget spesielt for hennes aldersgruppe, skjemmes bort med is og får ta på seg kjole når hun skal danse.
Hun kan gå barbeint inne for vi har gulvvarme på. 
Mens vi spiser kveldsmat, leser vi en bok eller to. Hun snakker som en foss, vi hører etter.
Før hun sovner pusser vi tennene og tar en flourtablett, og etter det blir hun holdt i hånden ( Geir og jeg bytter på annenhver natt) og vi snakker om dagen som har vært.
I helgene går hun på turn, i feriene reiser hun til utlandet. Før hun fylte ett år, hadde hun rukket å besøke Lanzarote, Sarajevo, Split og Buenos Aires.
Hun vil ofte bestemme selv, og noen ganger får hun lov til det.
Vi synes, helt objektivt, at hun er den skjønneste ungen i hele verden.

Men verden er full av skjønne barn. Veldig (altfor) mange har det ikke slik som Una. Barn velger ikke hvor de blir født. De velger ikke engang å bli født. Jeg vil dele denne filmen. De fleste har vel sett den, og de fleste har nok for med seg den er blitt kritisert.
Men vet dere hva? Av og til så har jeg behov å tro at verden kan bli bedre.
Det finnes rett. Og det finnes galt.
Det Kony gjør er galt.  Kanskje er det så enkelt.
Jeg så en annen film forleden, om byen Homs i Syria, som fikk mitt hjerte til å briste.
Og når jeg leser hva som skjer i Norge idag med hundrevis av asylbarn, må jeg gråte.
Men når Una er så heldig til å ha den hverdagen hun har, og vi er så heldige til å ha den hverdagen vi har, det minste vi kan gjøre er å se. Men gjør gjerne litt til.

KONY 2012 from INVISIBLE CHILDREN on Vimeo.

Toliko je djece na svijetu koji ne djele Uninu bezbriznu svakodnevnicu.

THE MARIT-DAY.


Kamerat L. fyller år idag. foto: Maren Todal.
 
I dag er den store Marit- dagen.
Noen av de fineste menneskene jeg vet om her på jordkloden heter nemllig Marit.
Den ene fyller år. Hun er smart og god og vakker. Hun har en vinterplan gående. Men idag skal hun sprudle på dagen og danse om kvelden. Har jeg sagt at hun også er utrolig morsom? Hun er en av de morsomste.

Man kan stortsett si nokså det samme om den andre. Marit. Bortsett fra at hun ikke fyller ikke år og ikke har en vinterplan. Hun er i Trondheim, og er kommet hele veien fra Argentina. Der bor hun med sin Koco og sammen lager de fantastisk arkitektur.  Jeg savner hun helt vilt noen ganger, og derfor kommer jeg til å memorisere enhver lille ting vi snakker om under middagen i kveld, for å kunne leve lenge på disse minnene.


Kamerat S., den lille blonde, under diplomfesten vår i 2004. En av topp 10 kveldene i mitt liv.

Danas je veliki Marit dan. Jedna slavi rodjendan a druga ce nas posjetiti, all the way, iz Argentine. Obje su jedne od mojih favorit ljudi na cijeloj planeti.

DAGENS 050312.

Det "lune" trønderske vår været  tillater ikke småsko ennå, så jeg har vært nede i kjelleren og funnet mine gamle Dr. Martins sko. Det var ikke bare skone som kom opp fra kjelleren, med de dukket en haug med minner opp. Det er minst 10 år siden jeg sist hadde de på meg. Jeg husker at jeg hadde spart lenge for å kunne kjøpe de- De var jo rådyre!!! Og brukte lang tid på å bestemme meg for fargen, men måtte til slutt ha de mørkegrønne for jeg ville at skoene skulle matche håret mitt. Jeg syntes at mørkegrønt hår var det absolutt fineste man kunne ha. Haha. Jeg syntes også at gutter var det fineste man kunne ha, og forelsket meg lett.
Ingen kunne allikevel måle seg med Kurt Cobain, selv om han var død.
Heldigvis er ikke håret grønt lenger, selv om jeg kan absolutt venne meg til å bruke de gamle skoene igjen. Men med en gang snøen forsvinner, hopper jeg inn i småskoa.

Jeg synes at det er litt artig med disse hverdags-outfits postene, hva synes dere?


Vintage shorts; genser fra Cubus.


Fantastisk hals som min flinke svigerinne Siri strikket til meg i julegave.


Og gode gamle Dr.Martins.

Dobre stare Dr.Martins cizme. Toliko sjecanja vezano je za njih.

SOMEBODY THAT I USED TO KNOW.



Det regner ute. Likevel lukter det vår.
Jeg er forventningsfull; og glad; og forferdelig trist- alt dette på samme tid. Vår bringer alltid et helt spekter av følelser på overflaten.  
Det er fredag. Og Geir kommer endelig hjem fra København. Det blir fint. Det som også er fint er denne perlen av en sang som Maren tipset meg om. Enjoy! Og ha en finfin helg!

DOUBLE TROUBLE.


På lørdagen pakket vi med oss torden&regnbue i en gavepose og rettet kurs mot Singsaker.


Vi var nemlig så heldige å få lov å hilse på to ( nesten helt) nye små mennesker.


Vi har gledet oss veldig til å endelig møte de og de svarte til forventningene. Vi er herved forelsket!


Dette er Vetle.


Og dette er Brage.


De kunne ikke ha kommet til en bedre og kulere familie. (Una digger Arne, og det er ikke bare fordi han serverer henne lørdagsgrøt) En katt ved navn Torres bor også i her.


Og den eneste dama i huset  er det faktisk umulig å ikke elske.


Da var nesten litt trist å si ha det til Birgit og gutta, så godt likte vi oss på besøk. Vi gleder oss allerede til neste gang vi sees, Drage og Betle!( som Una hadde sagt selv)! <3

U subotu smo napokon rekli Dobro dosli Vetle i Brage! I malo se zaljubili.

RISE AND SHINE.





Så mye lettere det er å stå opp nå når det faktisk er lyst ute!
Granolaen sto på frokost menyen( Jeg fikk endelig, endelig laget den; det anbefales på det sterkeste) Fine  kjeksboksen 
var tatt frem for oppbevaring, Bambi genser hadde blitt passe stor og pandasekken har blitt fylt med turmat. Og i kveld vises den siste episoden av Broen.
Så nå kan uken bare starte. God mandag alle sammen!

DAGENS. 03032012.



Dagens. (Og gårsdagens.) Solen skinner og årets stripegenseren fra Zara er hentet frem. Striper betyr vår, striper er tidløse, striper er fint. Det som også er fint, i tilegg til helg, lys og sol, er Brage og Vetle og lørdagsgrøt, Ilapark og vafler på Brannstasjonen, Gunhilds smil, rent hus og Una.

En hyllest striper finner du her.

Sunce sija, a kad sija sunce nema bolje odjece od jednostavne prugaste majice. Jos prugica ovdje.

SUNSET AND BEACHSTONES.




































Kemer, 24.02.2012.

MY FATHER'S BIRTHDAY.

I dag skulle min pappa fylt 63 år.
Det gjør han ikke. Istedet for å vekke han med frokost i sengen, blomster og lys, la mamma og jeg roser på graven hans. Røde. Det kjennes for jævlig.
Una snakket om han i kveld. Hun lurte på om jeg kom til å være trist imorgen igjen. Jeg prøver virkelig hardt å ikke være det, men på slike dager vokser savnet seg til nye høyder.
Jeg har nå brukt ett år på å nå frem til minnene av pappa før sykdomen tok tak i han, i hans kropp, før vår hverdag ble fengslet til sykehuskorridorene.
Kreft er en dritt sykdom, og det er vanskelig å glemme hva kreften gjør med en. Hva den gjorde med min pappa. Jeg sliter fortsatt med disse minnene. Men de slipper taket. Det skjer sakte, men de slipper taket. Og andre minner kommer frem. Desverre slipper andre minner taket også, de blir svakere og det skremmer vettet av meg. Jeg har ingen å spørre, ingen for å kvalitetssikre de, for det kunne bare han gjøre. Men jeg skal ikke glemme. Noensinne.

Jeg vil huske han som det gode, sprudlende, positive, nysgjerrige, barnslige og uendlig kjærlige mennesket han var. Og jeg skal fortelle Una om han.
Jeg skal prøve å ikke være trist, men jeg skal fortelle.








Når jeg ser på disse bildene, er det lett for meg å se hvor lykkelig pappa var, hvor fornøyd med livet han var.Jeg savner grillmaten han mesterlig lagde, entusiastiske historier om shans lille epletre, det å sladre eller det å være stille sammen. Jeg savner alt. Absolutt alt.

Danas bi moj tata napunio 63.godinu. Umjesto da ga probudimo sa doruckom u krevetu, danas smo na njegov grob polozili ruze. Crvene. Neopisiv je bol sto vise nikad necu vidjeti njegov osmijeh. Jer smijao se mnogo.

Dugo mi je vremena trebalo da se sjetim tog osmjeha. Nakon gotovo dva mjeseca u bolnici, dok sam gledala kako nam pred ocima nestaje, topi se i kako se osmijeh gasi, doci do sretnih sjecanja bilo je tesko. Trebala mi je gotovo godina dana. I jos mi vremena treba. Mislim da nikada necu moci u potpunosti prihvatiti cinjenicu da mi je rak oduzeo njega. I da ga Una nikada nece poznavati.

Una me veceras pitala da li i sutra namjeravam biti tuzna. Pokusacu da ne budem. Pokusacu da se sjetim kako je moj tata bio zadovoljan sa zivotom, kako ga je zivio punim plucima, radoznalo, gotovo djetinjasto. Kako je samo uzivao. I pricacu o tome Uni. Nek zna. I da se ne zaboravi.

FAMILY PHOTO, ANTALYA 24022012.



Jeg smiler når solen skinner. God helg!

Svi su sretni kad sunce sija. Zelim vam suncan vikend!

IT IS A MAN'S WORLD..

..But it wouldn't be nothing, nothing without a woman or a girl...



Vi er tilbake fra tyrkiske fjell, og hjemme ventet beskjeden om to forlovelser som gjør oss meget glade! Gratulerer jenter (og ikke minst, gutter)! Hurra for kjærligheten! Hurra for jenter som tar føringen og styringen, skuddår eller ei! ( Jeg fridde en juni natt, og det også anbefales på det sterkeste)

Vratili smo se sa turskih planina, puni utisaka i puni slika koje se moraju sortirati. Kuci u Norveskoj nas je docekala vijest o dva nova zarucenja, i to nas strasno raduje. U oba slucaja, dama je bila ta koja je zaprosila muskarca. Hura za zenske koje uzimaju stvari u svoje ruke!

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits