UNA.dos.tres

Kanskje savner de meg like mye som jeg savner dem... Eller har de erstattet meg med hesten?
Nadam se da me konjo nije zamjenio...i da im nedostajem koliko oni nedostaju meni.



I dag er det 40 dager siden min pappa døde. Jeg savner han veldig mye.
Da er det ekstra dumt å savne disse to skjønne menneskene, i tillegg. All den gode belgiske pommes frittes og sjokolade, kan desverre ikke erstatte dette savnet.

Danas je proslo 40 dana odkako je tata umro.
Mozda malo glupo biti sam u hotelskoj sobi u Belgiji, umjesto sa osobama koje bi mogle ublaziti moju bol. Kao ovo dvoje, naj, naj, naj osoba na cijelom svijetu.

FILIP DUJARDIN, igjen etter Mares gode tips. Jeg har en by i Belgia å besøke. Vi sees om litt.

Sutra idem u Gent. Prvi put u Belgiji, i prvo putovanje nakon svega. Nadam se da cu izdrzati.

Jeg pakker. Kjoler og lesestoff. Pakujem se. Haljine. I lektiru.

foto: Trondheim, februar 2011.

Billetter til Løyning er i boks. Snart får Una møte besta, tante Siri, baby Amund og resten av sin herlige slekt. Det skal bli kos. Som alltid.

Uskoro ce Una posjetiti svoju bestu na Løyningu. Tetka Siri i babyAmund takodje, jedva cekamo da ih vidimo.

Min nye favoritt skjorte. Skikkelig Brokeback Mountain stil. Jeg har den på jobben, nesten hver dag. Fra Cubus. Og det gråe skjørtet, samme som her, også en ny favoritt.
P.S. Jeg tester mitt nye kamera. Det går sånn passe bra.

Nadja testira novu kameru. I pokazuje dva favorita u garderobi u ovom trenutku, kosulju ala Brokeback i suknju, iz Tante Isabel. Testiranje kamere mi ide tako-tako, ko sto bi Una rekla.

Søndagen da vi skulle pynte oss.

Det pågår en krig i Libya. Japan skjelver. Det har herjet en snøstorm ute og vi blir minnet om at ikke alle barn har det så godt. Alikevel klarer jeg bare å tenke egne, små, rare tanker.
Det går mye i minner. Gamle minner og gamle vennskap.
Vennskap er en fin ting, slettes ikke så liten eller rar. 
At min aller første bestevenn og jeg skulle venner, ble bestemt lenge før vi ble født. Hun het Masha og jeg elsket henne av hele mitt hjerte. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte.
En krig gjorde at jeg havnet i Norge og hun i Detroit, USA. Ganske langt hjemmefra, begge to. Vi har ikke sett hverandre mye siden. Det går alikevel sjeldent en dag uten at ofrer henne en tanke. Av og til, husker jeg bare en frase vi pleide å bruke, eller en fase vi hadde, de uviktige (men akk så viktige) forelskelser, ganske unøyaktige minner, mer fornermelser kanskje. Mange ganger, lurer jeg på hvordan hun har det, om hun ler på samme måte som før, om øynene hennes er like blå, og det ender ofte med en følelse av stort savn.
I fjor døde Mashas mor av kreft. Jeg fant ikke styrken til å ringe og si hvor ufattelig trist og utrolig urettferdig jeg syntes det var. Jeg klarer ikke å skrive til Masha at min far er død heller. Hun kommer til å bli så lei seg, og det vil jeg ikke. Jeg vil ikke gjøre min aller første venn lei seg.
Jeg tenker på Mashas mamma Vesna, og min pappa, og deres vennskap. Det at ikke de kan ta telefonrøret lenger og si til hverandre at de er glade i hverandre.
Jeg tenker på at ikke de kan si at de er glade i oss lenger.
( Kanskje bør vi alle si til våre venner at vi er glade i de. Idag. Ikke vente til imorgen.
Kanskje er det fint å minnes en gammel venn, og sende en melding om at En gang, for lenge siden, var du mitt alt, og du er fortsatt i mitt hjerte.)

foto: Mashenka & Nane, Sarajevo 1980s.

U zadnje vrijeme ne izlazi mi iz glave Masha.
Moja Mashenka.
Kako sam je samo volila. I kako je samo volim.
A opet, kad je najdraza Vesna umrla, ja nisam stekla snage da je zovnem i kazem koliko mislim da je zivot nepravedan i koliko mi je zao sto kroz to mora proci. Nisam stekla snage ni da joj javim da je tata umro. Ne mogu, a znam da bi trebala. Ne zelim je rastuziti, jer znam da hocu. A nije to zasluzila.
Kako nam je samo lijepo bilo odrastati, mojoj Mashi i meni. Uz fruktal sokove i Vesnine& Mecine majstorluke u kuhinji, sa Jashinim hororima na Kosevskom Brdu, ljetovanjima na Bolu, zimovanjima na Jahorini, prizivanju duhova, i ludim zaljubljivanjima. Imali smo lijepo djetinstvo. I nisam mogla imati bolju prijateljicu.
Mozda je u tome fora, biti sretan jer posjedujes divna sjecanja. I ne zaliti za izgubljenim.
A meni je opet strasno, strasno zao.

Søndagene i mars har vi vært mye i farta!

Først var vi i Blomsterbyen og feiret Blomsterpiken..





..spiste bursdagskake og lekte med guttene.

Og forrige søndag spiste vi boller hos Siri og Lars..





..og gynget med Olai.

Denne søndagen holder vi oss bare hjemme.





Vi har Beba på besøk og vi skal bare dolle oss opp med smykkene fra smykkeskrinet. God søndag!

Nedelje u martu provedene su vrlo aktivno.
Prvo smo slavili Karijin rodjendan, zatim useljenje Siri, Larsa i Olaia.
Ovu nedelju ne mrdamo iz kuce! Bebi nam je u posjeti i cijeli dan cemo se samo maziti, i sredjivati sa nakitom iz magicne kutijice sa blagom.
Zelimo vam fino nedjeljno popodne! Pusa!

Lørdagsstemning i heimen. Slavimo jer je danas subota!

How amazing is this??? Wow!

Una er så paranoid om dagen... må ha, må ha solbriller på! Fin fredag!

Jokke pjeva o paranoji, a Una ga prati. Pusa!

Forrige helg, da vi ruslet ute, øynet vi ett lite håp om at snøen kom til å forsvinne snart.
Idag ble håpet knust. Det er snøstorm ute.

Prosli vikend, setajuci,  ponadali smo se, na sekund, da se blizi kraj zimi.
Danas je sva nasa nada odpuhana snjeznom olujom.

Lassie Come Home og Who´s Afraid og Virginia Woolf er blant mine absolutte filmfavoritter.
Nå er Liz borte.

Agraff og SMN har vunnet Trondheim Kommunes Energisparepris 2011! Hurra!

Agraff i Banka dobili su juce nagradu od Trondheim Kommune! Bravo mi!

Una kjører hippie stil.

Og sjekk dette nydelige bildet, via Lucy In Disguise, etter Mariannes hete tips. Love.

 
Ossie Clark.

Una sanja o cvjecari.

Jeg har fått meg en ny kjæreste. Nemlig denne her. Den er så fin og vennlig og resultatet av meg + den blir helt fantastisk. Men jeg har ikke tenkt å bytte ut Geir av den grunn. Masse bilder fremover blir det i alle fall. Og masse blogging. Merker det fungerer som terapi for meg. Så bare heng med!

Dobila sam novu ljubav. Ovog ljepotana. Ne samo da je lijep, nije uopste kompikovan, a rezultati su savrseni. Ipak ne mjenjam Geira iz tog razloga. Ali bit ce puno slika, i puno blogovanja. Cini mi se da mi prija kao neka vrsta terapije.Vidjet cemo.

I dag så regner der. Danas pada kisa.

For nøyaktig en måned og en dag siden døde min pappa.
For 3 uker og en dag siden ble han begravd.
Jeg teller.
18.februar.
18. mars.
Fredag.
Fredag.
Kl.15.45.

Jeg går fortsatt gjennom de siste månedene, de siste dagene, de siste timene. Om og om igjen. Jeg godtar ikke slutten. Selv under begravelsen, godtok jeg det ikke.
Jeg er veldig konstruktiv i mine destruktive tanker. Jeg leter etter svar. Systematisk.
Men ingen svar er å finne. Min pappa var syk, og han er borte. Og av og til slår det meg ut, denne brutale sannheten. Og da er det vanskelig å huske hvordan man puster.

Men all deres oppmerksomhet, mine gode venner, alle de fine blomstene, meldingene, klemmene jeg får, alle de fine kommentarene dere legger igjen på bloggen, gjør at de gangene sorgen slår meg ut, klarer jeg å huske at jeg må puste. 
Tusen takk for det.

Prije mjesec i jedan dan umro je moj tata. U 15.45. Petak. 18. februar.
Juce, opet petak.
Opet 18.
I vrijeme ide, nije stalo. 15.45.
Juce smo taj trenutak proveli na groblju. S njim.
Uvijek zajedno. Kao i petak u februaru. On. I mi.

Stalno mi kroz glavu prolaze zadnji mjeseci, sedmice, dani. Sati. I zadnje minute. Znam ih napamet. Zadnji dah. Zamrznuo se u meni. Toplina njegovih ruku. Ostala je da me grije.
Sistematski prolazim i precesljavam nase zadnje vrijeme zajedno. Pricam sa mojom mamom. Kao da ako uspijemo naci gresku, mozda uspijemo i promjeniti rezultat. Pomislim cek i to ponekad...
A onda me udari brutalna realnost. I tesko mi je nastaviti disati.

P.S. Hvala svim dragim, dragim prijateljima, rodbini, poznanicima i nepoznanicima, na lijepim rijecima, zagrljajima, cvijecu, paznji i podrsci. Nista ne mjenja ni to cvijece, ni te poruke koje dobivam, a opet u periodima kada mi se cini da sam zaboravila kako da disem, pomognu mi da se sjetim.
Hvala vam na tome!

Litt sånn som disse.

Pippi, I, her.
Pippi, II, her.

Endelig, sol! Igår. Og idag. Velkommen! /Napokon sunce. Juce. I danas. Dobro doslo!

Una er liksom blitt så stor over natten!
Mulig min konsentrasjon ikke var helt på topp,  men hvordan er dette mulig???!?
Hun er blitt skikkelig storunge.

P.S. Tusen takk Gunn Berit, for fine ord.

Una je, cini mi se, postala prava cura preko noci.
Znam da nisam bila skroz skoncentrisana, ali kako je ovo moguce?!?!?
Pa ja imam veliko dijete u kuci!

BANK! er på barnehagespråket en blanding av hopping i sengen, dunking med hodene og kiling. Bank, altså. Unas nye favorittaktivitet. Må gjentas hjemme etter barnehagen hver kveld. Det, og det å liksom sove. Som Bambi.

BANK! je Unin novi favorit aktivitet. Dobro staro gnjavljenje, sa skakanjem po krevetu, lupanjem glavama i skakljenjem. A Bambi se ponekad mora malo i odmoriti.

"Alle skritt man tar mot "det normale" igjen vil sikkert kjennes vondt. At livet fortsetter å gå. At man plutseig sover hjemme igjen, står opp og leverer i barnehagen, går på jobb... At verden tikker og går etter alt som har skjedd. Jeg er så lei meg for at du må oppleve dette."

Min fineste Marianne sendte meg denne meldingen forleden. Hun satte ord på følelsene mine. For det er akkurat slik jeg har kjent det de siste ukene: Hvordan kan livet egentlig gå videre? Hvordan kan verden fungere, rusle videre, som om ingenting har skjedd? Hvordan kan Japan oppleve katastrofen( jeg klarer snart ikke flere!), hvordan kan folk stå opp om morgenen med ett smil om munnen, hvordan kan jeg tørke tårene fort nok slik at Una ikke ser meg gråte, og hvordan kan jeg gå opp den tunge trappen til jobben og faktisk jobbe? Som om ingenting har skjedd??? For min verden er forandret for alltid.

Igår var jeg ute med Kari. Jeg så på sommergarderoben på H&M først. Vi drakk vin på Credo, snakket om sorg, men vi lo også. Vi så en vakker og skummel film. Jeg hadde på meg mitt nye skjørt fra Tante Isabel. Jeg tenkte at pappa ville ha likt det skjørtet.
.
Jeg sier ikke at det går bedre. Men hverdagen tar en. Jeg må legge planer. Og jeg kommer aldri til å glemme. For selv om verden ( heldigvis) går videre, blir min verden aldri den samme.

Skjørt: Kupp på Tante Isabel; bluse: Cubus; fine strømper: Cubus, sko: Marc Jacobs.

I alle fall ei her i huset som er klar for en ny uke!

Bar jedno u nasem kucanstvu sto se raduje novoj sedmici!

I kveld skal to fine venninner, Maren og Wanja, ta på seg sine fineste kjoler og ha det gøy among the whispering and the champagne and the stars. De skal på 20-talls fest. Og min bestis fyller år idag. I ett overmodig øyeblikk, hadde jeg et lite håp om at jeg skulle ha nok krefter til å være med de.

Desverre merker jeg at sorgen blir bare dypere og dypere og har ingen bunn. Det er først nå jeg begynner å ane konturene av tapet. 
 
Jeg har det egentlig litt sånn som jeg hadde det med verdensrommet når jeg var liten. Jeg pleide å bli ufattelig redd over at det var så uendelig og så ubegripelig. Jeg kunne ikke forstå det, og det skremte vettet av meg.
Jeg forstår ikke dette heller. Jeg aner egentlig ikke konturene av tapet, det er så stort at det er vondt og hele innsiden av kroppen verker og man har egentlig ikke lyst å tenke en tanke til. Og så er det så endelig. I motsetning til verdensrommet.

foto: Ila, 2009.

Cini mi se da dani postaju sve tezi.
Jos uvijek ne sasvim stvarno, ovo sto nam se dogodilo, i jos uvijek neizgovorivo. Jos uvijek: ovo sto nam se dogodilo...

Konture naseg gubitka ne naziru se u cjelini. ( Da li cemo ikada shvatiti cjelinu? Ili ce tuga samo dolaziti u fragmentima? Valovima? Sitnim sjecanjima?)
Dusa boli toliko jako, iznutra, fizicki, da mozak registruje da je najbolje da se izkljuci. Crnina, nema vise prijema.
Mozda zato tuga dolazi u valovima, i sjecanja naviru pojedinacno, jednostavno da uspjemo prezivjeti.

Plasi me ovo sto nam se desilo, jer je nerazumljivo i toliko veliko i toliko konacno. Kad sam bila mala jako sam se bojala svemira, jer je toliko nerazumljiv i toliko velik i toliko beskonacan. Nisam mogla da disem, ni da spavam od tog straha.
Ovo sto nam se desilo, ne dopusta mi da disem( a moram), niti da spavam.

Dani lete, a opet kao da je vrijeme stalo. Danas sam mislila sakupiti snage, pa biti sa prijateljicama, ali to je bila suvise hrabra pomisao. One neka uzivaju, medju saputima, sampanjcem i zvijezdama.

Ja se koncentrisem da disem.

Litt synging og mye løping.

Malo pjevanja. I puuuuuno trcanja.

GOD FREDAG!

Belgisk sjokolade. Belgiska cokolada.

Figgjo tekanne til 50 kroner. Novi cajnik.

Una. Unana.

Marit L. som fyller år idag.  Marit. L danas ima rodjendan.

Ellers er ikke hverdagen så god.  Inace dani i bas nisu sjajni.

JEG DIGGER DERE!
I helt tilfeldig rekkefølge og med store hull, men dere vet alle at dere er mine heltinner.
Og de to største heltinnene av alle, er disse to som ved meg står:

GRATULERER MED DAGEN!
P.S. Dersom du trenger bakgrunnsinfo om hvorfor dette er viktig, klikk her.
P.P.S. Hurra også for gode menn, som serverer nybakt brød og leverer i barnehagen og kysser fint.

Drage moje dame!
Sretan vam Dan zena!
Sve ste vi moji heroji, a dvije najvise inspiracije su ove dvije dame sto sa mnom stoje.
Volim vas sve i jednu do neba.

Jeg driver og rydder og sorterer.
Som en slags mental terapi.
Bestiller bilder. Vil ta vare på minner. Vil ta på og bla i disse minnene. 
Terapi.
I desember 2009 hadde Una veldig mange bra ansiktsutrykk. Jeg blir litt vemodig over hvor fort tiden går. Av alle minnene som forblir minner og er ugjenkallelige. Men mest av alt er jeg nødt til å le av alle ansiktsutrykkene. Og være glad av at mange av de kjenner jeg igjen den dag idag. Veldig mange.

1.










2.










3.












4.








Samo nesto spreman, cistim, sortiram. Dodje mi to kao mentalna terapije. Na red su dosle slike. Sva ta lijepa sjecanja.
Kao sto je tata rekao: Sjecanja znace mnogo, u svakom zivotu. Kada ti je tesko, kada je tama oko tebe, stanes, prizoves radosne trenutke svog sjecanja i sve ti izgleda drugacije i lakse. 
LIjepa sjecanja. Kao sve Unine face, decembra 2009. Cine me malo tuznom jer je vrijeme nepovratno, ali sa druge strane, toliko su prepoznatljiva u njoj danas. I covjek im se samo moze nasmijati.

Lykken er å ha hatt en pappa som min.
Som lyttet, men ikke var redd å si ifra hvis han var uenig.
Som kunne høre på stemmen min om hvordan dagen min har vært.
Som visste til enhver tid hvilke sko som sto på øverst ønskelisten,
og som veldig ofte anskaffet de til meg.
En pappa som var så stolt.
Og så glad i livet.
En pappa som visste, som bare det, å svinge seg rundt på dansegulvet.

P.S. Lykken er også å ha gode venner, som minner meg på alt dette. Takk Maren!

foto: Maren Todal.

Sreca je bila imati tatu kao mog tatu.
Tatu koji me je uvijek postovao, slusao,
ali ga nije bilo strah reci mi kada sam ukrivu.
Tatu koji je znao o kakvim cipelama u svakom trenutku sanjam,
i po glasu mi cuti kako mi je prosao dan.
Tatu koji je bio toliko ponosan. I koji je obozavao zivot.
Tatu koji je bio nepobjediv na plesnom podiju. To je bila sreca.

P.S. Sreca je sto imam prijatelje sto me na sve ovo podsjete u ovim teskim danima.

Una stopper ikke opp.
Hun er på vei. Fremover. I farta. Hele tiden.
Hun tar ikke hensyn. Hun drar meg opp av sengen om morgenen, og gråter ikke når hun ser på bilde av dedo, hun sier bare koooos, og så løper hun av gårde.
Godt er det.
For jeg trenger nemlig noen til å dra meg opp av sengen om dagen. Og jeg trenger koooos, jeg også.
Koooos til alle dere fra frøken Una!

Una je nezaustavljiva. Iako se nas svijet prestao vrtiti, njen nije. Ona je u pokretu, na putu, naprijed. Cijelo vrijeme. Ona ne place kad vidi dedinu sliku, zeli je samo poljubiti, i zatim trci dalje. Na novom je zadatku. Stalno. Izvlaci me ujutro iz kreveta, iako vi voljela provesti u njemu i dan i noc. Dobro je imati Unu, u ovim teskim vremenima. I kroz njene oci gledati naprijed.

Vi fant dette kortet jeg skrev i krigsåret 1993. Da var vi atskilt fra min far. Kortet er ett bursdagskort til han, og det står at vårt største ønske er å være sammen med han igjen.
I dag er hans bursdag. Ønsket er det samme. Men vi får ikke oppfylt den. Blomstene på graven holder seg fortsatt og hjertevennen hans er fortsatt skjønn. Hun føler nok at noe er galt, men skjønner ikke alt. Vi andre klarer faktisk fortsatt ikke å skjønne alt, vi heller. Jeg tenkte idag tidlig at dette, muligens, er den letteste bursdagen av de alle, for vi er fortsatt i sjokk.
Du vil alltid være i våre hjerter.



Danas bi tati bio 62.rodjendan.
Nadjosmo ovu razglednicu napisanu za vrijeme rata. Zelja je jos uvijek ista, samo ovaj put neispunjiva. Una jos uvijek ne shvata da ga nema, a ja jos ne mogu da vjerujem da ga nema.
Zauvijek u nasim srcima.