Det pågår en krig i Libya. Japan skjelver. Det har herjet en snøstorm ute og vi blir minnet om at ikke alle barn har det så godt. Alikevel klarer jeg bare å tenke egne, små, rare tanker.
Det går mye i minner. Gamle minner og gamle vennskap.
Vennskap er en fin ting, slettes ikke så liten eller rar.
At min aller første bestevenn og jeg skulle venner, ble bestemt lenge før vi ble født. Hun het Masha og jeg elsket henne av hele mitt hjerte. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte.
En krig gjorde at jeg havnet i Norge og hun i Detroit, USA. Ganske langt hjemmefra, begge to. Vi har ikke sett hverandre mye siden. Det går alikevel sjeldent en dag uten at ofrer henne en tanke. Av og til, husker jeg bare en frase vi pleide å bruke, eller en fase vi hadde, de uviktige (men akk så viktige) forelskelser, ganske unøyaktige minner, mer fornermelser kanskje. Mange ganger, lurer jeg på hvordan hun har det, om hun ler på samme måte som før, om øynene hennes er like blå, og det ender ofte med en følelse av stort savn.
I fjor døde Mashas mor av kreft. Jeg fant ikke styrken til å ringe og si hvor ufattelig trist og utrolig urettferdig jeg syntes det var. Jeg klarer ikke å skrive til Masha at min far er død heller. Hun kommer til å bli så lei seg, og det vil jeg ikke. Jeg vil ikke gjøre min aller første venn lei seg.
Jeg tenker på Mashas mamma Vesna, og min pappa, og deres vennskap. Det at ikke de kan ta telefonrøret lenger og si til hverandre at de er glade i hverandre.
Jeg tenker på at ikke de kan si at de er glade i oss lenger.
( Kanskje bør vi alle si til våre venner at vi er glade i de. Idag. Ikke vente til imorgen.
Kanskje er det fint å minnes en gammel venn, og sende en melding om at En gang, for lenge siden, var du mitt alt, og du er fortsatt i mitt hjerte.)





foto: Mashenka & Nane, Sarajevo 1980s.
U zadnje vrijeme ne izlazi mi iz glave Masha.
Moja Mashenka.
Kako sam je samo volila. I kako je samo volim.
A opet, kad je najdraza Vesna umrla, ja nisam stekla snage da je zovnem i kazem koliko mislim da je zivot nepravedan i koliko mi je zao sto kroz to mora proci. Nisam stekla snage ni da joj javim da je tata umro. Ne mogu, a znam da bi trebala. Ne zelim je rastuziti, jer znam da hocu. A nije to zasluzila.
Kako nam je samo lijepo bilo odrastati, mojoj Mashi i meni. Uz fruktal sokove i Vesnine& Mecine majstorluke u kuhinji, sa Jashinim hororima na Kosevskom Brdu, ljetovanjima na Bolu, zimovanjima na Jahorini, prizivanju duhova, i ludim zaljubljivanjima. Imali smo lijepo djetinstvo. I nisam mogla imati bolju prijateljicu.
Mozda je u tome fora, biti sretan jer posjedujes divna sjecanja. I ne zaliti za izgubljenim.
A meni je opet strasno, strasno zao.