februar 2016

MONDAY.


Vi har hatt en River maraton denne helgen. Det er andre gang jeg ser denne BBC krimserien , og jeg elsket den like mye denne gangen. For selv om en forbrytelse skal løses, er dette først og fremst en historie om savn og om kjærlighet. 

Og siden jeg har vært hjemme med kranglete kropp, har jeg hatt også fått sett hele SKAM, og jeg skammer meg overhodet ikke! NRKs ungdomssatsing var et forfriskende gjensyn med fjortis-følelsene, og samtidig en til tider skremmende innblikk i hvordan den nye generasjonen har det. Så likt, og så anderledes. Ligger du i sengen med influense, ta laptop i sengen og se den! Sesong 2 kommer straks.

Så nå trenger jeg rett og slett flere råd og tips om det neste jeg skal se bør være. Bring it on!
 

FRIDAY.

Denne helgen skal vi være hos min mamma, siden formen ikke er på topp ennå.
Det blir en skikkelig girlpower weekend. Med Idol, Voll gård og masse snop.
Og River maraton.


Dette bilde av min farmor, den lille i midten, med sine søstre dukket nylig opp. Girlpower der også.

Geir sin form derimot er på skikkelig topp, da han endelig, endelig skal se ManU spille hjemmekamp, sammen med David. Det er en drøm som går i oppfyllelse, og noe vi jentene virkelig unner gutta.

En annen som også fikk drømmen sin oppfylt, er Danis Tanovic, bosnisk regisør som vant sin andre Sølvbjørn i Berlin i forrige uke. Filmen heter Death in Sarajevo, og en av hovedrollene spilles av denne damen her. Jeg blir så stolt og glad når folk som har vært gjennom mye gjør det bra. 


Og så blir jeg tilsvarende lei meg og så fryktelig skuffet over noen, de som muligens ikke har vært gjennom mye, som oppfører seg så dårlig. Mye kan sies om holdninger som forandrer seg, og hvor mye det skremmer meg, for jeg har opplevd det en gang før. Sven Henkriksen oppsummerer det egentlig ganske bra i denne kronikken her: "Rasismen som drysser ned over småkaker og broderte duker er farlig. Den virker så uskyldig."

Men for å avslutte med på en hyggeligere måte, her er tipset til en liten filmperle. Jeg lo så jeg gråt. Se den. Av mannen bak Francis Ha. Se den i samme slengen.

NRUcm9Qw9io

Planovi za vikend:
Biti sa mojim curama, jer su muski na futbalskoj utakmici u Manchesteru. 
Gledati Idola i Rivera.
Smijati se filmu While we´re young
I radovati pobjedi Danisa Tanovica na Berlinskom filmfestivalu

Plus, gledati stare slike. Kao ovu od moje babe Dike sa svojim sestrama.

MONDAY.

Denne uken skal først av alt dreie seg om å bli frisk,



spise grønt



puste med magen og nyte at solen skinner



og bake flere brød.

I helgen prøvde vi denne oppskriften, og kan anbefale den på det sterkeste.
Så godt, så enkelt!

Planovi za ovu sedmicu jednostavni su. Skupiti sto vise snage, jesti sto zelenije, i praviti sto vise svjezeg kruha i radovati se proljecu koje se blizi.

PORTRAIT OF A CHILD. PART 6.

Det er på tide å avslutte "portrait of a child" for året 2015


Uke 45. November startet med disse tre fininger i samme seng. 


Uke 46. Her er 6-åringen på Gamle bybru. 


Uke 47. Om ettermiddagene gjorde 2.klassingen lekser. 


I uke 48 kom besta for å feire bursdagen til Una.


Og vi dro til Røros for å henge med denne finingen.


I uke 49 spilte vi kort.


Og spilte prins på teaterscenen.


Uke 50.  7-åringen i Haris sin fang.


Uke 51. Juletider var fine.


Og i uke 52 sa vi Farvel til det gamle året fra Beba sitt fang.

Zimski portreti jedne male mace. U raznoraznim krilima, na sceni i na mostu, radeci zadacu, sama i sa rajom. 

ROUND AND ROUND THE BURNING CIRLE. ALL THE SEASONS: ONE, TWO, AND THREE.



Første gang han sa at han ville reise til sin mor i Våroms, svarte jeg: Men moren din er, pappa, det vet du jo, hun døde for veldig mange år siden. Da ble han sint og ville ikke snakke med meg mer og Cecilia om å ringe etter en drosje. Jeg vet ikke om drosjen var ment til han eller meg, og Cecilia trakk på skuldrene og fortsatte med det hun holdt på med, og etter en liten stund hadde han glemt alt sammen. Andre gang han sa at han skulle til sin mor i Våroms, sa jeg: Men jeg vet ikke helt hvordan vi skal komme oss dit, det er ikke sikkert at hun er der, og han så på meg lenge, hva er det du sitter og sier, og så ba han Cecilia ringe etter en drosje. Da han den tredje gangen sa at han skulle til sin mor, ville jeg ikke at han skulle rope på Cecilia, og jeg ville ikke høre mer om drosjen, jeg ville heller reise med han til Våroms.

Linn Ulmann, De urolige




I går var det akkurat 5 år siden min pappas hjerte sluttet å slå.
Selv etter 5 år er det vanskelig å bli fortrolig med at det har skjedd.
Før jeg skriver det ned, må jeg alltid manne meg opp, og når jeg har gjort det, bruker jeg lang tid på la det synke inn. 
Fortsatt kan det kjennes uvirkelig. 
Fortsatt kan han kjennes så nær. 
Og fortsatt sitter de siste ukene i meg, som om de akkurat har skjedd. 



I dagene (eller var det ukene?) før han døde, ble han stille. Han som alltid pratet, ble stum. Borte. Fra oss. Lite kontakt. Desto mer smerter. 
Vi satt ved sengen, støk pannen, masserte beina, fuktet munnen. 
Det føltes som så lite, og hadde man kunne gjort noe som helst mer, ville man ha gjort det på et blunk. Det var ingenting mer å gjøre. 
Bortsett fra å kjenne en elv av uro i kroppen, og frykt for tiden som vi viste skulle komme, mens man satt musestille i det stumme, mørke rommet.
Eneste lyden han lagde, var da han gråt av smertene. Eller når han drømte. Ingen ord, bare lyder. Mamma og jeg hvisket rundt. 

Men noen dager før hans død, ropte han plutselig : Mamma!
Mamma!
Ikke kjærlig, men ordentlig forskrekket.
Jeg var ikke der, mamma hvisket det til meg.
Hva han så, og hva han ble redd av, vil vi aldri få vite.

Hans mor, min baba, døde mange år før han. Hun hadde verdens mykeste hender og verdens mykeste sjel. Hun luktet på roser, som hun lagde saft av, og hadde en svak stemme, som aldri noen sinne ble hevet. Hun var egentlig en liten fuggel. Både pappa og jeg elsket hun så høyt. 
Var det henne han så, henne han drømte om, og skremte det han så masse? Betydde det at han mye heller ville være her med oss, til tross for smertene og stumheten. Det er slikt jeg fortsatt kan finne på å gruble på. Ennå jeg har alle svar på hva han hadde valgt, det var aldri noe tvil, det var alltid oss som var det første valget. Til tross for smertene. Det var derfor stumheten var så vanskelig å godta. 

Og når disse merkedagene kommer, kjennes de siste dagene så nære.

P.S. Linn Ulmann skriver så vakkert om hennes siste tid med sin pappa, Ingmar Bergman, i boken om sin oppvekst "De urolige".

Juce je proslo pet godina od kako je srce moga tate prestalo da kuca.
I nakon pet godina, nekada mi se cini tako blizu. Tu. Pored mene.
A kad su ovakve godisnjice, posljednje vrijeme s njim kao da se sad desava.
Sav strah, svi osjecaji koji su u meni stvarali uluju tih dana.
I sva tisina.
I njegovi tihi jauci.
Tesko mi je jos uvijek prihvatit kraj. 

nadja

nadja

36, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits