februar 2013

WEEKEND EDITION.

På en mandag, første dag i en ny uke, tenkte jeg at vi kanskje kunne se på hvordan vi tilbringer helgene våre. Som sagt tidligere, elsker vi helg, så da kjører vi:


Det viktigste i helgene er å tilbringe tid sammen og kysse så mye vi bare kan på den lille frøken.



Nest viktigst er en god frokost. 


Gjerne med en avis ved siden av. Jeg e l s k e r frokost. Det er uten tvil mitt favoritt måltid.


Lille frøken lager gjerne en tegning; her er Belle og Ariel. 


Og vi kan finne på å ta på oss parykk og lage snøfnugg.


De fleste lørdager kommer vi oss ned til den fine byen vår.


Det skal turnes og kaffen skal drikkes.


Om helgene kjøper vi ofte en blomst eller to.


Og det er tid for lørdagsgodt.


Når vi ikke har på oss parykk, har vi på finkjole. Dukkene kles av, og bilene sorteres på hodet.


Vi pusler. Vi har nemlig fått en fantastisk flott pusslespill med dyrene i verden. Artig og lærerikt.


Vi leker gjemsel. Ikke så lærerikt, men veldig artig. For noen.


Men selv på søndager må vi komme oss en tur ut. Gjerne ake på Lian.


For hvis ikke, blir det fort litt kaos hjemme. En skikkelig murder on a dancefloor.


Av og til, går vi bare en tur til nana og spiser søndagsmiddag og spiller sjakk.


I helgene rekker jeg noen gang til og med å legge på en ansiktsmaske på en vintertrøtt hud.


Vi lager alltid god mat i helgene. Og her fant jeg en hjertepotet!


Noen ganger, får vi middagsgjester på besøk. Super hyggelig det. Her er Ingvild og Jon.


Da tar jeg på finskjorte og leppestift. 


Men de fleste helgene, sitter jeg i joggebukse med øl i hånden, og ser på denne fine mannen.


Ellers ser vi sammen på Breaking Bad til øynene går i krøll. Vi begynte nemlig på ny sesong i går!

LITTLE PICASSO.



Lille kunstneren er hekta på å tegne etter modeller. Som oftest går det i hester og kameler. Men her har en liten giraff også fått lov å bli tegnet. Det er noe Picasso-aktig over streken til Una for tiden. Jeg liker det kjempe godt, og vi driver å henger opp disse små skattene over alt i leiligheten. "Passe" stolte foreldre er vi.

Mali umjetnik u zadnje vrijeme slika samo gledajuci modele. Modeli su uglavnom konji, zirafe i kamile. Ponekad i neki tigar. A Unina linija, manje vise, lici na Picassovu, naivisticku. Mozda je iduci crtez, jedna mala paloma.

I WILL SURVIVE!



Jeg synes at denne vinteren snart kan ta slutt! Takk for i år, det er nok nå!
(Også synes jeg at våren skal komme i morgen! )

Det har vært en helvetes tid; vi har vært syke og slitne og jeg har, overraskende nok, blitt deprimert av det hele. Planen min var starte nyåret med trening og en frisk rygg, men etter bare 3 uker på et kjempe bra sted som heter ryggskolen, hadde ryggen blitt vondere enn på årevis. Så februar har bestått av kiropraktortimer, lange turer og sykemelding.

Men nå er jeg blit litt bedre og jeg nekter, nekter, n e k t e r å gi meg! Jeg skal bli bedre!
Fra mandag av, kan jeg endelig begynne å jobbe (krysse fingre for det!) og jeg skal gi ryggskolen en sjanse til. Jeg skal prøve å jage mørke tanker bort fra sinnet, og jeg skal lakkere neglene og gå mer i kjole.

For nå kan det ikke være lenge til våren, eller hva? En lysere fremtid er i vente.


Inspirert av Sarah Lund, nekter jeg å gi meg. Denne kneika skal jeg komme meg over.




Du finner meg forresten på instagram, som unanane, det er der det skjer.

Zime mi je uistinu dosta.
Ponekad me uhvati tolika tuga, pa krivim zimu, a mozda krivica lezi negdje sasvim drugo.
Ipak mislim da ce proljece sa sobom donjeti neko novo, i bolje vrijeme.
Svijetlije dane, i toplije noci.
Mislim da ce sa proljecem, ipak, sve biti malo bolje. Ne gubim nadu. Predaje nema!I 

PORTRAIT OF A CHILD 7/52.



På selveste Valentines Day, mitt eget lille hjerte, i rosa kjole og med rosa kinn og de søteste små tær, og hender som liker å bli holdt. (Og passe tomt blikk, forhesket foran tv-en på besøk til Beba og nana. Foreldre skulle nemlig på date)

Årets challenge går ut på å ta et bilde av ditt barn, hver uke, i hele år. En finfin måte å dokumentere på, og jeg gleder meg å se resultatet når året er omme. Det ligger an å bli en instagramkavalkade av Una. iPhone er for tiden, det eneste kamerea jeg bruker. Jeg heter @unanane, følg meg gjerne.

Moje malo srculence na Valentinovo, u rozoj haljini, sa rozkastim obrazima, najsladjim prsticima na svijetu i praznim pogledom, ko zacarana pred televizorom. 

BUT I STILL HAVE TO FACE THE HOURS, DON´T I?





Det er så vondt når det er å gå til et stille grav,
legge blodrøde roser i isen
og telle år...







erstatter dette. Det er vondt å telle år som det ikke ble noe av.

Juce su se napunile 2 godine od kako moj tajo vise nije sa nama.
Da imam rijeci, napisala bih ih, ali, nazalost, nemam. Sto reci.
Osim da mi nedostaje beskrajno i da ga volim zauvijek. Do neba.

DREAMING OF SUMMER.

Disse dagene er spesielt tunge for meg. For oss.
Snøen har idag lagt seg tungt over byen, og gravplassen var helhvit i det mamma og jeg lot våre føtter lage de første sporene i snøen.

Jeg vil ha sommer. Snart. Helst nå.
Kjenne fuktighet i luften, søke etter skygge, få litt farge på beina, bade med lille sirenen min. Drikke vin når de svale kveldene kommer og alt blir rolig.

Åh, jeg begynner å forstå hvorfor nordmenn reiser til syden om vinteren...









Sanjam o ljetu. O Bolu. Da ova zima prodje. I da ovi dani postanu laksi.

TIGER LILY OR ROGER THE RABBIT?





Først ville hun være TorneRoseIhundreÅr. Jeg prøvde å si at det er Tornerose hun het, at hun bare sov i 100 år og at det ikke var hennes etternavn. Det gikk hun ikke med på. Tornerose-i-hundre-år! Så vi gikk til BR og så etter kostyme. Tornerosekostyme var uten tvil det mest glorete, styggeste og poliesteraktige plagget jeg noensinne hadde sett. Så jeg sa at de ikke hadde kjolen i størrelsen hennes (Jeg løy heller ikke, det var visst flere 4årige jenter som ville være prinsesser)

Jeg kjøpte med en Tiger Lilje kostyme, og det var nok min egen indre indianerprinsesse som kom frem..men jeg visste at hvis hun bare fikk drakten på og vi fikk danset soldansen, ville hun elsket det. 
Og det gjorde hun.

Og så kom skrivet fra barnehagen. Ingen spiderman, kaptein Sabaltaner, ingen prinsesser, ikke engang indianerprinsesser. Årets tema var dyrene i skogen.

Og heldigvis så har vi jo en kaninkostyme, så idag leverte jeg en liten kanin i barnehagen. Like greit.  

P.S. Har deres barn vært i karneval i det siste, eller har noen egne uoppfylte karnevaldrømmer? Jeg fikk, i alle fall, lyst på skikkelig karnevalfest; e l s k e r å kle meg ut!






KAKO CE SARAJEVO BEZ MENE?





Det har snart gått to år. 

T O   Å R.
Una var bare to når han døde.
Nå er hun dobbelt så gammel, og han er så ubeskrivelig borte. Så borte, at han slipper unna.
Ikke i hjertet, men i ordet. 

Una husker det som en drøm.
Jeg sier lite. Ingenting. Ikke engang til mamma.
Noen av klærene hans henger fortsatt i skapet hennes, skapet deres, men vi nevner det aldri.

Og nå kommer toårsdagen.
Og jeg sier fortsatt lite. Nesten ingenting.
Men min kjærlighet er ikke blitt mindre, det har heller ikke mitt savn.

Verden har gått videre, og våren skal komme, og han slipper unna.
Og for Una er alt en drøm.
Jeg har ikke lyst å gjøre henne lei seg. Ingen av de.
 
Så ingen sier noe.
Men vi holder fast og godt rundt hverandre.

Og to år har gått. 

Verken kjærlighet eller savnet er blitt mindre.



Pa, nekako će se već snaći.
Pustiće koju suzu, odrzati tri govora.

Onaj treći, nad rakom, neka bude sto kraći. 

Onda će se vratiti u svoju noć
i početi zaboravljati. 

Prve noći pod zemljom jos ću zvati u pomoć.
Htjeti da pročitam barem Oslobođenje, barem
Vjesnik
Poslije ću se već i sam naviknuti. 

Ali,
mi ćemo se jos sastajati.
Ja sam bio pjesnik. 

Kad god mom gradu bude potrebna njezna riječ,
ja ću tu biti. 

Ja znam ko će najteze vijest o mojoj smrti primiti.
Ali ovog puta nju ne pominjimo! 

Izet Sarajlić





I mi,koji smo ostali, bez tebe, ovdje, mozemo se jedino tjesiti da je ljubav koju si nam dao bila toliko snazna, toliko topla, toliko velika, da grije. Jos uvijek. Cak i na ovom sjeveru, grije. 

PORTRAIT OF A CHILD 6/52.

Solen går ned og vi er på vei hjem.
Det har vært en lang dag i barnehagen og Una er pretty in pink.
Una er alltid pretty.
Dagen etter blir hun syk og vi tilbringer de neste dagene i sengen. 

Sunce zalazi i mi smo na putu kuci nakon dugog dana u obdanistu. Una je pretty in pink, ali par sati kasnije postaje vise zelena i ne bas tako pretty, jer nas hvata muka i viroza, koja nas drzi cijeli vikend. 

IT´S NOT FAIR!

Først kom omgangssyken.
En liten kropp blir fort sliten av sånt. 
Vi måtte nøye oss med å se solen fra vinduet, ennå vi hadde så lyst å kjenne solstrålene i ansiktet.
Eneste vi klarte å gjøre er å leke litt på gulvet, se massevis på tv og lese. I sengen.

Og så kom ryggvondt.
Jeg som har begynt å trene, har fått så mye mer vondt enn jeg kan huske.
Å bli frustrert hjelper lite, det hjelper ingenting, har jeg lært.
Så jeg ser på Audrey, og Great Gatsby og andre klassikere og jeg leser, og prøver å bevege meg. Og jeg ser gjennom minnene. Og tenker at i Stockholm i 2001, hadde jeg ikke anelse om hva vondt i ryggen betyr. Og jeg blir frustert...
Og som Una så fint sier det: Det er ikke rettferdig!














U zadnje vrijeme i nismo bas najbolje.
Prvo smo u obdanistu pokupili gripu, zatim smo na treningu pokupili ustaknuta ljedja.
Sto bi Una rekla: Nije fer! 

I stvarno nije, ali to nam nista ne pomaze.
Zato sa strpljenjem gledamo sunce sa naseg prozora, citamo u krevetu i valjamo se po podu, gledamo crtice i stare klasike, i sjecamo se davnih vremena, na primjer zabave u Stokholmu 2001 kada ljedja nisu nimalo bolila.
I nadamo se da ce sve ovo brzo proci i krenuti na bolje.

FAMILY PHOTO, 130203.



Dette er årets første familiefoto på bloggen. Fra den fine søndagen på Lian. I helgen har vi holdt oss hjemme, med en liten frøken som har kastet opp i hele natt. Håper et går over fort som bare det.

Prva ove godine. Prosla nedjelja, Lian.

A DAY AT A ZOO.

Nå kommer det en København Zoo overload.
Jeg kan ikke noe for det. Jeg elsket det, every bit of it.
Nesten like mye somden dyregale jenten vår.
Dyrehagebesøk må være den perfekte måten for småbarnfamilie å tilbringe dagen på, vi har pleid å praktisere det når vi har reist. Og når dyrehagen er like stilig som resten av København, er det, rett og slett, et must å gå dit.


Først måtte vi få en overblikk (det er meget viktig å orientere seg), så vi fant et kart.


Og Una bestemte at vi skulle se dyrene i Afrika først.


Der var det mye vi ikke hadde sett før, som f.eks. denne; okapi.


Og denne eventyrlige fuglefangeren som var for rask til å fange på film.


Og så, tittet vi på flodhestungen.


Og den stilige moren hennes.


Vi drakk en varm kakao, det var tross alt januarkaldt ute.


For lite visste vi om at noen få skritt lenger fantes en tropezooe der vi kunne få varmen i oss.


Der inne var det fuktig og fantastisk.


Og jeg var glad, ikke la deg lure av bildet. Jeg har bare vondt i ryggen.


Vi tittet på fulger.


Og vi hadde med oss fineste turtleduene som finnes, besta og Ingvar. Altså brudeparet.








Og så kom vi til apejungelen, dette er løveaper.


Og sjimpanser.


Og denne aktive lille krabaten. ( Aper er virkelig fascinerende)


Det var denne tannskarpe kompisen også. Fascinerende.


Og endelig fikk vi hilse på en tukan også.


Akkurat som Rafi i Rio.


Solen skinte i tropelandskapet.


Men snart  beveget vi oss nærmere mer kjente landskap og dyr.


Fineste lille gutten var, selvfølgelig med. Amund.


Og han fikk sett både isbjørn..


..og sovende tigre.


Tusen takk for en finfin dag, Anne Lene, Selma, Ingvar, Ingunn og Trygve.

U januaru smo posjetili Kopenhagen Zoo. Bio je to super dan, i za velike i za male. Posebno za Unu.

PORTRAIT OF A CHILD, 5/52.



Hun våknet nå en dag og ville være isbjørn. Men alt vi fant i heimen, var kanindrakten. Heldigvis hvit, så polaraktig nok. Og da jeg siden sa at hun kunne være iskanin og få en lillipop is, gikk hun med på det.

2/52
3/52
4/52

Zeljela je biti polarni medo. Medjutim nasli smo samo kostim bijelog zeke. Uz malo pregovora i jedan sladoled, pristala je da bude polarni zeko.

SUNDAY BLISS AND SORROWS.









På søndag tok vi med oss både ski og akebrett og hoppet på trikken til nydelige Lian som badet seg i solskinnet og var fylt med barnas gledesrop. Lille frøken "rosa" prøvde å gå på ski over vannet, hun satt som kongen på hauget på hodet til en stor snømann og akte modig ned de største bakkene, mens mammahjertet mitt sto i halsen.

Det var, sannelig, en nydelig dag.

Men nå som FEBRUAR er her, er det litt ekstra sårt for meg å se spor i snøen, og tenke på spor som viskes ut og forsvinner. Spor som aldri mer kommer til å bli til. 18.februar er det to år siden min pappa døde. 18.februar er snart nå.



Nedelja je provedena na Lianu, i bile su to prave, male djecije radosti. Skije, sanke, Snjesko Bijelic i sunce. Hrabra Una, i njena, pomalo uplasena, mama. Podsjetila me sva ta ljepota na moje djetinstvo, zimske raspuste na Jahorini, sankanje na Velikom brdu na Palama i, neizbjezno, mog tatu. Ne mogu vjerovati da vec 2 godine nije sa nama. I da vise nikada tragovi u snjegu nece biti njegovi.

PORTRAIT OF A CHILD. 4/52.

Det er ingenting som er så godt som å få en liten snøhvit hjem, med kinn så røde, så røde, etter en lang og kald dag i barnehagen. De er så gode å nusse på, de kinnene.
Ha en nydelig helg, og nuss masse!

Proslu sedmicu imali smo pravu, pravcatu zimu, i obrazi brzo bi se zacrvenili na toj hladnoci. A ovi, Unini, obrascici, rumeni ko jabuka, kako ih samo volim ljubiti. 

nadja

nadja

33, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits