februar 2012

FUNERAL BLUES.

Stop all the clocks, cut off the telephone.
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling in the sky the message He is Dead,
Put crêpe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last forever, I was wrong.

The stars are not wanted now; put out every one,
Pack up the moon and dismantle the sun.
Pour away the ocean and sweep up the wood;
For nothing now can ever come to any good.

Wystan Hugh Auden, Funeral Blues

SO LONG.





Nå skal denne lille familien si Farvel for en liten stund. Vi gleder oss til dette og jeg føler at vi også har fortjent det. Og vet dere hva..


VI GLEDER OSS VILT!

Ukas challengeinnlegg kommer altså senere ( Haha, jeg er forferdelig til å overholde frister), men du kan imens lese om The Nam.
Hege, ingridjulia og Gunn Berit har også skrevet om seg selv. Bli med på utfordringen du også!

Uskoro sjedamo u avion koji nas vodi u tople krajeve, i znate sta? Radujemo se ludo!

DAGENS.220212.

Har dere sett bloggen til Kendi Everyday?
Den er til finfin inspirasjon for oss som verken har tid, stil eller lommebok som damene i de kule gatebloggene. Kendi hyller hverdags clothing. Jeg sier Hurra for det!
La oss piffe opp hverdagsgarderoben.




Min dagens består av skjorte fra Zara, lilla vintage skinnskjørt, pistol boots lookalikes fra Bianco. Smykke er fra Cubus (elsker det) og fairtrade roser er fra Mester Grønn. Nå skal jeg pakke!

Inspirisana blogom Kendi Everyday.

KITTENS LOVE MILK.












Den lille kattepusen min sovnet før jeg kom meg hjem fra jobb idag. Da er det fint å tenke på at om 2 dager skal vi sette oss på et fly og bare være sammen, hele familien, i varmere strøk. Åh, som jeg gleder meg.

Danas nisam ni vidjela ovu malu macu. Zaspala je prije nego sto sam dosla kuci sa posla. Utjeha mi je da za dva dana sjedamo na avion, cijala familija, i furamo u toplije prijedjele. Jedva cekam!

SUNDAY WALKS AND THOUGHTS.





Forrige søndag møtte jeg Maren. Vi snakket om Marens nye jobb, lykke og savn. 
Vi spaserte langs Nidelven; vi forundret oss over isen som hadde lagt seg som et tynt slør over vannet avbrutt av spor som himmelen kunne speile seg i.
Vi gikk en tur til pappas grav. I det vi kom til gravplassen stoppet begge opp, så på hverandre: Dette er akkurat som dagen pappa ble begravet. Sol og sne. Og en slags stillhet.
Vi sa dette høyt. Til hverandre.

Jeg er ikke lei meg hele tiden.
Selv om savnet alltid er tilstedeværende.
Jeg lever mitt liv videre; jeg overlevde det første, tunge året. I helgen, da ett årsdagen var kommet, snakket de færreste om pappa. Ingen turde å si: Hva ville Rifat sagt nå? Hva ville han gjort? Tenk så ufattelig trist det er at han ikke får oppleve Una vokse opp. Ingen turde å spørre om det fortsatt gjør like vondt.  Alle gode mennesker lurte på hva vi holdt på med og jeg befant meg i situasjoner der jeg diskuterte alle mulige trivialiteter mens jeg egentlig hadde hatt godt av å gråte.

Tar det ikke mer enn et lite år å glemme et helt liv? -tenkte jeg, men jeg skjønte raskt at det ikke er glemsel som gjør at folk ikke spør. Det er frykt for å såre meg; oss; enda mer. Som Guro skrev til meg: Alle vet at du savner han så sinnsykt og er redd for å ta det opp i et sekund du ikke tenker på det. Ingen tenker det er overflødig å snakke om, det er det motsatte som skjer, man er redd for å snakke om noe som er så stort som at et menneske er ugjenkallelig borte.

Og Guro har så rett. Jeg oppfører meg helt likedan. Jeg snakker med mamma om alt mulig annet, gjerne altfor fort også, i håp om at det vil føre hennes tanker et annet sted. Jeg gjør det hele tiden.

Men forrige søndag når jeg Maren og jeg kjente solen i ansiktet og alt føltes presist som den dagen for ett år siden, var jeg glad at vi var to om det. At vi kunne si det høyt. Til hverandre. Og når mamma og jeg; etter at huset hadde blitt tomt og jeg hadde gått tom for tåpelige samtaleemner jeg brukte store krefter å finne på; endelig snakket om pappa, føltes det godt. Av og til, er det godt å snakke om det som gjør vondt.
Og det er godt  å vite at vi er flere om det.




foto: Maren Todal, 25.02.2011.

IT'S A NEW DAY.

Photobucket

Håper dere starter uken med en liten dans./ Nadam se da ce i vas ponedjeljak poceti sa plesom.

DRAGI MOJ TAJO.





Procitala sam u Oslobodjenju sad: "Postoji ljubav koju ni smrt ne moze zaustaviti  i tuga koju ni virjeme ne moze izbrisati."

Akkurat sånn kjennes det fortsatt. Ett år siden. Og like vondt.

PUSS IN BOOTS.







Det er ikke lett å ta bilde av katten med støvlene.(og diskobuksene!) For selv om den er snill, har verdens mykeste hvite hale og vil kose litt, vil den mest av alt løpe ute og møte andre karnevalbarn.( en hund som fort ble bestevennen, 3 prinsesser, 2 snehvit, en klovn, en nisse, en indianer og en konge.)
















God fredag, alle sammen!

Nimalo nije lako uslikati macka u cizmama. (i disko-pantalonama) Jer macak je samo zelio da trci vani i sretne drugu karnevalsku raju. Jednog cuku, klovna, tri princeze, dvije Snjeguljice, djeda mraza, indianca i jednog kralja. Macak i ostatak porodice zele vam ugodan vikend!

CHALLENGE # 1

Berätta om meg själv, skulle jeg gjøre idag. 
Det var jeg selv som utfordret og oppfordret, som inviterte til fortellerkamp. Jeg hadde en plan. Den gikk i vasken. Noen ganger gjør planer det. Forblir urealiserte.

Idag kunne jeg nok fortalt at jeg er dårlig på å holde avtaler og at jeg alltid (uten unntak) kommer forseint. Jeg kunne fortalt at jeg kan være heeelt urimelig mot mine nærmeste når jeg er lei meg, uten å orke å forklare årsaken til det dårlige humøret. At jeg av og til mener at folk bør kunne lese tankene mine og skjønne akkurat hva jeg mener.(Det gjør de jo aldri) At jeg kan være forferdelig dårlig til å forklare hva jeg mener, spesielt når jeg virkelig bryr meg om å få frem et poeng.
At jeg hater å snakke i store forsamlinger. At jeg roter fælt. Og at jeg alltid har lyst å sove 5 minutter lengre om morgenen.( Som resulterer i at jeg konstant er forsein.) At jeg synger av full hals ennå jeg ikke eier sangstemme og drømmer at jeg i mitt neste liv vinner Idol. Eller noe. At jeg ofte gråter når jeg ser Dagsrevyen.

Jeg forteller istedet at det på lørdag er ett år siden min pappa døde, og jo nærmere dagen vi kommer desto tyngre blir det å puste. Akkurat savnet med hele sin tyngde legger seg på brystet og presser på. Jeg vet ikke om det kjennes som altfor lenge eller som igår siden siste gangen jeg så han. Jeg vet bare at ikke kjennes greit.

Derfor kommer det et gammelt innlegg i dag, men den oppfyller kravet til dagens tema. Og neste torsdag, kommer jeg sterkere tilbake. Lover.

Neste torsdags tema: Berätta om staden du kommer fra. Bli med du også!


Her er oss!


Hei! Dette er Una. / Ovo je Una.


Og jeg er hennes mamma, Nadja. / Ja sam njena mama, Nadja.


Geir er et uanværelig medlem av vår familie. I følge Una har han verdens beste skuldre, 1 & 2.
Geir je neizbjezan clan nase familije. I ima najbolja ramena na svijetu. 1 & 2.


Men det var altså slik det hele startet. Med en liten jente som kom til verden sent på året i 2008.
Sve je pocelo jedne hladne, decembarske noci.


Siden har Una blitt stor, og hun har utviklet forkjærlighet for rare hodeplagg. 1, 2 & 3.
Od tada se puno toga desilo, i Una je razvila ljubav prema cudnim kreacijama. 1, 2 & 3.


Hun forandret våre liv for alltid. Og hverdagen er blitt både givende og utfordrende.
Zauvijek je promjenila nase zivote.


Hun er virkelig fantastisk danser! En ekte balerina! I pokazala da je prava plesacica na mamu.


Una snakker to språk, for jeg er fra Sarajevo. Og hun snakker mye. Hun synger også, som bestefar.
Una je poluSarajka, zato govori dva jezika, i svako ljeto provede na brdovitom Balkanu.


Når vi ikke bygger med plastelina, Kada ne gradimo sa plastelinom..

1bak3
..bygger vi ordentlige hus. Både Geir og jeg er arkitekter. Gradimo prave kuce, jer smo arkitekti.



Det tar mye tid og er kjempe gøy. I ne bi mjenjali nasu profesiju ni za sta!


Før jobbet jeg med flinke folk som liker soloppganger på jobb og lager de beste festene.
Ljudi sa kojima sam radila prije voljeli su raditi po noci, festati do zore i..


De bader også i vinterhalvåret. Nå er jeg blittkommunal byplanlegger og det er enda tøffere, det!
..i kupati se po zimi. Sada radim u urbanistickom birou po danu, festam nocu i kupam se ljeti.


Vi E-L-S-K-E-R å reise. Blant annet til Marrakesh. Reisene våre finner du her. Obozavamo putovati!

p1040855
Vi <3 våre venner! Venner er det viktigste, og vi har vært heldige og fått en haug av de aller fineste.
I obozavamo nase prijatelje. Bez daljnjeg smo imali srece da smo ih nasli. <3

l1220250


Vi liker å fylle vårt hjem med loppisfunn og arveskatter. Dette er noen av våre favoritt ting.
Nas dom punimo stvarima koje nas podsjecaju na ljude koji volimo.


Vi liker skogen. Men vi liker stranden også. Volimo sumu, ali nam je plaza jos draza.

snc11646
Vi liker å ta bilder (Jeg slettet nesten alle fra bryllupsreisen vår!) Volimo slike.


Vi liker å danse når barna sover, gamle bilder, musikk, bøker & film. Ples, muziku i film.


Vi er blitt utrolig gode på å ta familieportretter. Fra 2009 og 2010 og fotoboks.
Postali smo sampioni sto se tice obiteljskih portreta. 2009 & 2010 & fotoboks


Geir liker fotball. Geir voli futbal.


Jeg liker å pynte meg. Gjerne i kjoler... Ja volim haljine.


...som Geir har kjøpt. Posebno kad ih je Geir kupio.


Una blir også pyntet. Og pynter seg. I Una voli haljine.


Stilen avhenger litt av hvem av oss som kler på henne. Mada njen stil varira.


Una selv er spesielt glad i marihøner. Bubamarac.

080016452000
Vi elsker bursdager og lys på kaken! Konvolutter, frokoster på sengen og kidnappinger.
Obozavamo rodjendane! Iznenadjenja.


Besta bor på Løyning, men snart blir Una 3 og da kommer besta. Men først må hun feire


Unas aller beste venn var hennes dedo. Unin najbollji prijatelj bio je njen dedo.


Nå har hun bestevenninen nana. Sada je nana najbolja moguca zamjena.


Min pappa døde for akkurat 8 måneder siden. Hullet i meg er fortsatt enormt. Jeg lurer på om det noensinne vil gro igjen. Moj tata umro je prije tacno 8 mjeseci. Da li ce ikada biti lakse prihvatiti to?


Så jeg skriver om sorgen, redsel, jeg teller dager men husker også hvor god danser han var.
Da li ce ikada sjecanja na to da je toliko volio plesati izbrisati tugu?

Vi har i tillegg dårlige dager, en haug med skittentøysvask og 5 vaskemaskiner ukentlig, støv i krokene bak sofa, joggebuksedager, trassdager som f.eks. vilikkespisenoe-æsj!-dager, dager der vi er for slitne til å engang ha en mening og dager der verden føles urettferdig.


THE GLOW.

 







Dette er kult. The Glow, altså.
I disse hjemmene er alt utrolig kult og uknuselig og hvitt og fint. Og barna heter Valentine og January eller Ruby og de har aldri tisseuhell eller omgangssyke. Og de gangene de er trasse, er de egentlig bare kule. Fantastisk, jeg elsker det.
P.S. Bli med på the challange.

WILL YOU BE MY VALENTINE?


Foto: sommer 2009.

Jeg fikk mitt første ordentlige kyss etter en kinodate når jeg var 13.
Gutten het Dario, filmen het Bodygard og sangen som ble spilt om og om (og om)igjen i ukene som følgte het I Will Alway Love You.

CRAZY IN LOVE.

Når jeg tenker på at jeg er mamma, blir jeg svimmel. Fortsatt. Det er helt sant.
Det er så overvelmende. Ufattelig. Stort. Og skummelt.
Og viktig.
Viktigst av alt.


Å ha delt min kropp i ni måneder med et annet menneske.(med Una!!!)
Dijeliti moje tjelo sa drugom osobom koja u meni raste devet mjeseci.


Å dele min seng med to, og å synes at det heeelt greit.
Djeliti bracni krevet na troje, i uzivati u tome iako su noci kratke.


Å føle seg nyforelsket i en liten baby og bare ville kysse.
Biti zaljubljen u jednu malu bebu, i samo je zeljeti ljubiti.


Å trille rundt. Å feire morsdagsdag. Her min første på Lanzarote. (Grattis Birgit og Mare med deres!)
Vozati okolo kolica. Moja prva vozacka dozvola. Slaviti dan majki, moj prvi na Lanzarotama.



Å tåle timevis med gråt, trass og urimelighet... Trpiti sati i sate placa i svadja...


...til jeg har lyst til å rive meg i håret. Eller å tillate noen å faktisk rive meg håret...
Do granice kad si zeljim pocupati svu kosu sa glave.

 
For så å tilgi. Og å glemme. A onda oprostiti. I zaboraviti.


Å oppdage gamle, kjente ting på nytt. Dozivjeti stare, poznati stvari na novo.


Som det å ligge sammen i gresset. Kao na primjer, lezati u travi.


Eller myse mot solen. Gledati pravo u sunce.


Å oppleve helt perfekte sommerdager. Uzivati u ljetnom odmoru.


Eller helt nye ting. Sammen. Dozivjeti skroz nove stvari. Zajedno.


Å måtte forklare triste ting. Ting som hun er for liten å forstå og som får mitt hjerte til å briste.
Morati objasniti tuznu stranu zivota, koju je ona premala da shvati, a koja mene boli.


Eller fortelle koselige historier. Som setter det fineste smilet i verden på hennes lille ansikt.
Ili pricati o finim stvarima, koje nas obije nasmiju i cine sretnim.


Å pusle i timevis... Slagati slagalice do beskonacnosti...


..når jeg egentlig bare har lyst å lese avisen istedet. Helst uten selskap også.
Kad ustvari samo zelim citati novine. Najradije sasvim sama.


Men å glemme avisen og alt annet på hele jorden når hun hvisker at hun elsker meg opp til himmelen.
A zatim zaboraviti i novine i sve ostalo na svijetu, kad mi sapne da me voli do neba.


Å ville holde den lille hånden i timevis om det trenges,
Zeliti drzati njenu rukicu po cijeli dan i noc kad je bolesna..


når hun er syk. Å være skikkelig, ordentlig, forferdelig redd og håpe at alt skal gå bra.
I biti uplasen kao malo djete i nadati se da ce sve to brzo proci i da ce uskoro biti bolje.


Å være såååå sliten etter en lang dag på jobb.. Biti strasno umoran nakon dugog dana na poslu..


...for så å ta de virkelig tøffe kampene hjemme. A znati da te kuci cekaju nove borbe.


Å bli venner igjen. Å være så stolt. Av henne. Ali i nova pomirenja.


Og å danse hemningsløst sammen. Plesati ko ludi skupa.


Til vi ikke orker mer. Dok ne crknemo od umora.


Å se hun i øynene og tenke at jeg hennes mamma.
At vi forhåpentligvis en dag er like gode venner som min mamma og jeg er .
At jeg vil gjøre alt i min makt at hun skal ha det bra.
At det er krevende og vanskelig og utfordrende til tider.
Men at jeg og elsker henne heeelt opp til himmelen.
Og at det er viktigst. Av alt.

Og å bli svimmel av disse tankene.

Gledati je duboko u oci i shvatiti da sam je njena mama. Nadati se da ce me voljeti koliko ja volim moju. Ciniti sve da joj u zivotu bude dobro. Znati da ce biti jos puno borbi. Ali voljeti je. Do neba. Bezuslovno. Da je to najvaznije. Od svega.
I pokusati se ne onesvjestiti kad shvatim sta to znaci.

A CHALLENGE.

Opp i det hele rakk bloggen å fylle tre år! Hurra!!!
Og som treåringer ofte gjør, har den gitt meg masse, masse, masse bra; det er derfor jeg fortsetter å blogge. Den er min dagbok, min lille private hyllest til hverdagen og til livet. Ofte fokuserer jeg på det positive, og den blir en slags selvhjelp for å se lyset i enden av tunnellen. Jeg markerer hver dag.
Det siste året har bloggen hjulpet meg å sortere tankene, og å huske. Jeg er veldig takknemmelig når dere gir meg de beste rådene og kommentarer fulle av varme. 

Mest av alt håper jeg at den blir verdifull for Una når hun vokser opp. Geir har printet de to første årene på deilig, tykk papir og det er skikkelig flott å bla mellom permene. Håper hun vil like å bla gjennom de. 

Men av og til vet jeg ikke helt hvor jeg vil hen med bloggen.
Så jeg har et forslag, si fra om du liker det!
Jeg har slått sammen to fine lister, den ene har skjønneste Emily skrevet som en slags julekalender, og den andre har fine Ina kalt for 30 dagers utfordringen. Men siden man må tillate seg litt frihet, har jeg omdromulert litt og slått sammen litt.

Så nå står jeg igjen med 39 punkt. Nye 39 innlegg.
Hver torsdag fremover kommer det et nytt innlegg. ( det kommer helt sikkert masse innimellom også)

Hva synes du? 
Jeg vil er at du slenger deg på den samme utfordringen. Skriv deg gjennom listen, du også! Jeg tror det blir fint. 
Her er listen min:

1. Berätta om dig själv.
2. Berätta om staden du kommer fra.
3. Berätta om din bästa vän.
4. Berätta om en person som du beundrar.
5. Berätta om vem du var för ett år sedan.
6. Berätta om bloggarna du läser.
7. Berätta om ett av dina favoritfotografier.
8. Berätta om ett av dina favoritplagg.
9. Berätta om en av dina favoritlåtar.
10. Berätta om vad som finns i din väska.
11. Berätta om hur dina framtidsdrömmar ser ut. 
12. Berätta om någon som du saknar.
13. Berätta om 10 favoritsaker i ditt hem.
14. Berätta om ett fotografi som någon annan tagit på dig.
15. Berätta om en av dina favoritböcker. 
16. Berätta om hur du var när du var liten.
17. Berätta om hur en perfekt dag ser ut för dig.
18. Berätta om 10 ting du absolut vill gjöre innan du dör.
19. Berätta om en vän som bor långt bort.
20. Berätta om någon som du älskar.
21. Berätta om något som du är beroende av.
22. Berätta om ditt bästa minne.
23. Berätta om en ting du har kjempelyst på akkurat nå.
24. Berätta om 5 ting som får deg til å le.
25. Berätta om 5 ting som er superfint hos det motsatte kjønn.
26. Vis et bilde av utsikten fra valgfritt vindu i huset.
27. Berätta en spennende/artig historie.
28. Berätta om 10 ting du virkelig setter pris på.
29. Berätta om 5 ting som er bra med livet ditt akkurat nå.
30. Berätta om en rar/fin drøm du har hatt.
31. Berätta om noe som rører deg.
32. En oppskrift på noe godt.
33. Berätta om 5 fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren.
34. Berätta om favorittproduktene dine.
35. Berätta om 5 dyr du kunne tenke deg å ha (det er lov å fantasere)
36. Berätta om hvordan det kjennes for deg å være forelsket.
37. Berätta om 5 steder som er fine å være på.
38. Berätta om en måte du kunne tenke deg å tilbringe nyttårsaften på.
39. Noe som kommer rett fra hjertet, i form av tekst/bilde/video/tegning/kombinert.


Hva synes du? God idé?


Er du med? Jaaa! Mail mottas med takk.

På torsdag altså: Berätta om dig själv.

Blog je napunio trecu godinu i "that calls for a challenge!"
Zato sam naprivila duuuugu listu, i svaki cetvrtak odgovoritcu na jedno pitanje sa liste. Izvolite:

1. O sebi/ tko si ti
2. O gradu iz kojeg dolazis/zivis/kojeg volis
3. O svom najboljem prijatelju
4. O nekome koga postujes/ko te insprise/ koga cijenis
5. O tome tko si bio prije godinu dana
6. O blogovima koje citas
7. O tvojoj favoritfotografiji
8. O favorit komadu odjece
9. O najdrazoj pjesmi
10. O tome sto se nalazi u tvojoj tasni
11. O snovima za buducnost
12. O nekome ko ti nedostaje
13. O 10 najdrazih stvari u tvome domu
14. O fotografiji tebe
15. O favorit knjizi
16. O tome kakva si bila kad si bila mala
17. O jednom perfektnom danu
18. O 10 stvai koje zelis dozivjeti prije smrti
19. O prijatelju koji zivi daleko od tebe
20. O nekome koga volis
21. O necemu od cega si ovisna
22. O najljepsem sjecanju
23. O necemu sto zelis. Upravo sada!
24. O 5 stvari sto te uvijek nasmiju.
25. O 5 stvari sto volis kod suprotnog pola
26. O pogledu sa tvog prozora
27. O jednoj uzbudljivom/smijesnom dozivljaju
28. O 10 stvari koje cijenis
29. O 5 stvari koje su dobre u tvom zivotu upravo sada
30. O jednom snu
31. O necemu sto te pogadja, pravo u srve
32. O necemu dobrom za pojesti/ Recept
33. O 5 finih stvari sa proljecem, ljetom, jeseni i zimom
34. O tvojim favorit produktima
35. O 5 zivotinje koje volis
36. O osjecaju zaljubljenosti
37. O 5 mjesta sto su fina upravo sada
38. O tome kako zelis proslaviti Novu godinu
39. O necemu sto dolazi iz srca/ slika, tekst, pjesma

OSLO.

Oslo var bra. Fint. Nydelig. Fantastisk.
Akkurat det jeg trengte.
Det var litt av dette:

Photobucket

Men mest av dette:
Samtaler,
tårer,
latter
og youtubeklipp i sengen.

Photobucket <3<3<3

WE'RE EATING SNOW WHILE WE'RE DREAMING OF SUMMER.


foto: Aketur på Lian, 05.02.2012

I det siste har Una savnet Bol skikkelig. Dette resulterer i at vi leker stranden hjemme på gulvet etter aketurene i nysnøen. Med solkrem, solbriller og hele strandpakken.


foto: Beachtur på stuegulvet, 05.02.2012.

Uni nedostaje ljeto i Bol. Meni nedostaje ljeto i Bol. Zato se poslje sankanja u dubokom snijegu, kad dodjemo kuci pravimo da smo na plazi. Skoro da i sami povjerujemo da je istina.

PRINSESSER PÅ VIFT.

p1040855

I helgen drar til Oslo. For å være med mine to prinsesser( vil ikke Una være prinsesse, så vil disse to gledelig det) Jeg trenger dette.


Jeg trenger en skikkelig Battery reload.


Vi skal spise gode frokoster. Sene frokoster. Og fancye middager.


Vi skal ha tid til gode samtaler.


Og vi skal selvfølgelig skåle med litt sprudlevann.

(Mesteparten av bildene er hentet fra Rørosturen i 2010. Men vi har gjort slikt så lenge jeg kan huske..

...Som her i 1998, i Bergen.)

Trenutno sam u Oslu sa mojim princezama. Velikim princezama.

NEW BOOTS.


Unas nye bystøvler. Så nå kan hun gå på caféen lørdager. Fra Zara. 

De forrige bystøvlene ble brukt masse. Men nå er de for små.

Unine nove gradske cizmice. Za subotnje izlaske u kafic. Nadamo se da ce je posluziti kao prosle, koje su iznosane do maksimuma.

FEBRUARY.

Jeg leter ikke mer, for jeg har funnet gull
og jeg kan ikke miste det uansett hva som skjer
Jeg venter ikke mer, på sol, på en god dag
på å våkne, på å se
at bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som snø, stille som snø
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre på å dø

Jeg leter ikke mer, for smilet ditt er tatovert
i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen
Jeg venter ikke mer, jeg har solgt skjøtet
til familiens arvesorg, og jeg skal aldri aldri dit igjen
Bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som snø, stille som snø
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre på å dø

Siri Nilsen, Skjørtet



Februrlys. Og tulipaner. Pappa.
                                            jeg leter ikke mer, for smilet ditt er tatovert
                                            i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen
Smilet ditt er tatovert i hjertet mitt.
Også det siste. Da du satt i sykehussengen din, 8 dager før du døde. Det var en torsdag. Den første gangen på lenge og den siste gangen i ditt liv at du ikke hadde smerter. Og da klarte du å smile. Du sa også: Jeg tror ikke dette kommer til å gå bra. Og mamma sa: Det kommer til å gå bra, elsker du oss ikke høyt nok?
Det var ingenting annet du gjorde bedre enn å elske oss over alt på jorden. Og det forandret ingenting.

De neste 8 dagene hadde du så store smerter at jeg til slutt ønsket at du slapp. Tror jeg. Jeg turde aldri å tenke tanken helt ut. Jeg turde aldri å slippe håpet.

Det var kaldt og lyset kom gjennom de tunge mosegrønne gardinene på rommet ditt. Du pustet tungt. Mamma kjøpte gule roser dagen før du døde. Jeg husker de var utrolig vakre i februarsolen. Jeg ønsket så sterkt at du skulle oppleve våren. Få litt varme i kroppen din. Du var lei vinteren. Vi var det alle. Hvordan skal min kropp overleve den tunge vinteren?, husker jeg du sa en gang den høsten.

Du ble begravd 25. februar.
Solen skinte, verden var hvitt. Det var kaldt men man kunne kjenne vår i luften. Nesten sånn at man kunne drypp fra isen som smeltet i tregrenene.
Du ble sunget for.
Gravplassen ble dekt med blomster. Tulipanene i alle regnbuens farger holdt seg i en måned etterpå. Minst. Jeg ble forundret hver gang over dette.

Jeg savner deg. Hver dag.
Men det er blitt vanskelig å snakke om det.
Det er som når man faller og slår seg skikkelig; man får en blåmerke for man blør innvendig og det gjør innmari vondt og i tillegg har det øverste hudlaget et fallsår.
Såret leges fort.
Skaden er fortsatt vondt. 
Når jeg da snakker om deg, føler jeg at jeg skraper opp såret. På nytt. Og på nytt. Det utgjør ingen forskjell på smerten, det bare ser stygt ut. Og unødvendig. Og jeg er redd jeg skraper opp andres sår. Derfor snakker jeg sjeldent. Og jeg er ikke på gravplassen. Men jeg vet at det fortsatt er blomster der.

Jeg savner deg. Hver dag.
I hverdagen.
Når jeg ser på Broen og  vil diskutere alle mulige teoriene til den minste detalj med deg; om det er Stefan eller Åke som er morderen og at du ville ha digget Saga.( På ferie på Tenerife måtte vi finne oss hver vår datamaskin på en dårlig mørk internettcafe for å se nest siste avsnitt av Forbrytelsen mens andre sydengjestene badet)
Når noe er skikkelig morsomt, kan jeg nesten høre latteren din. Du var alltid den siste til å slutte å le.
Når vi lager mat og jeg virkelig nyter det, tenker jeg på deg.
Når jeg er med mamma og alle prøver å leve videre, og alle er viktige for henne men ingen er deg.
Når det nå er blitt februar og lyset endelig er kommet tilbake og du ikke er her til å oppleve det, kan jeg ikke annet enn å føle at livet er blitt litt mer meningsløst.

Når Una turner, sjefer, bøyer verb, tegner, sier at hun elsker en, at hun vil ha sommer..
Det river i meg når Una prøver å forstå hvorfor hun ikke kan vekke deg på gravplassen. Når hun tar opp alle ti fingre i været og spør om hun kan vekke deg om mange, maaange dager. Og når hun husker at du hadde hvitt hår. Når jeg må lære henne hva det å savne betyr.
Hun er blitt så stor og du hadde vært så stolt. Vi prøver å være gode for henne og vi prøver å se henne. På samme måten du gjorde. Det får være dagens trøst.



bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som snø, stille som snø
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre på å dø

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits