februar 2011

TAJO.



Dragi moj tajo.

Ostavio si u meni crnu rupu.

Smrt i ti nisu dvije rijeci koje idu zajedno.
Jer toliko si volio zivot.
Zivio si ga punim plucima.
Cak i u ovoj okrutnoj bolesti, samo si smisljao neki novi plan.

Kako smo samo krali bogu dane...

I sad praznina.

Za 5 dana trebao si proslaviti svoj 62.rodjendan.

U tvojim notatima nadjoh da si napisao i ovo: Sjecanja znace mnogo, u svakom zivotu. Kada ti je tesko, kada je tama oko tebe, stanes, prizoves radosne trenutke svog sjecanja i sve ti izgleda drugacije i lakse.

Ja sjecanja imam milion. Samo naviru. Bez prestanka.
Ostavio si toliko traga u nama.
Svakim tvojim vragolastim osmjehom, svakim nasim razgovorom,
u svakoj slici sto si naslikao,
lijepoj rijeci sto si rekao, savjetu, svakoj bistroj ideji,
tvojim majstorlucima i sa tvojom djecijom radoznaloscu,
tvojim osjecajem za razliku izmedju dobra i zla.

Nikada neces biti zaboravljem. Previse si iza sebe ostavio dobrog.
Ti si sa nama. Zauvijek.
Nismo mogli biti sretniji nego s tobom. Bio si nasa dusa.

Tvoje malo savrsenstvo, danas je u obdanistu, na karnevalu. Kao bubamarac. Znam da bi ti to tako htjeo. Vi imate neku tajnu vezu, tvoja Unana i ti, i bas nista to ne moze pokvariti.

Kroz sve sto som prosli, rat, razdvojenost, nova strana zemlja i bolest, ja ipak ne bi promjenila niti jedan trenutak. Jer ti si bio ti. I toliko si me cinio sretnom.

Borio si se do kraja. Pravi zlatni ljiljan.

Mi cemo pokusati prezivjeti bez tebe, jer bi ti to zelio.
Tvoja jedina ljubav,
tvoj Hare,( toliko slican tebi)
Una i ja necemo nikada moci ispuniti prazninu koju je nakon tebe nastala.

U svakom novom danu falit ces ti, ali cemo se sjecati svih prelijepih trenutaka koje si nam dao. Jer bili su prelijepi. Svaki.

Dragi moj tata, medju nama nista nije ostalo nereceno, osim sto bih dala sve da si jos uvijek sa nama.

Volim te do neba. I nazad. I tri puta oko ledja. Zauvijek.



Min kjæreste pappa.

Du etterlot i meg ett stort svart hull.

Døden og du går dårlig sammen.
Du som elsket livet.
Du utnyttet hver dag fullt ut.
Selv når du var syk, og etter hvert svak, sluttet du aldri å pønske ut nye planer.

Vi levde virkelig på lånt tid...
Men vi levde så godt.

Og nå tomhet.

Om noen dager skulle du ha fylt din 62.års dag.

I din notat bok skrev du dette: Minner er gull verdt, i ethvert liv. Når du blir lei deg og omringet av mørket, ta frem et godt minne, og mørket kommer til å lette og alt kjennes annerledes og bedre.

Jeg har tusenvis av minner. Millioner. De dukker opp, forsvinner, blander seg, farter forbi, forblir i en liten evighet, går i sakte film, er fulle av lyd, eller lydløse. Millioner.

Du etterlot så mange spor i oss.

Med ditt lure smil, våre heftige diskusjoner, dine kloke ord, brennende engasjement, hvert bilde du har malt, enhver ting du konstruerte og bygde, din barslige nysgjerrighet, din rettferdighetssans og evne til å skille mellom godt og ondt.
Alt i deg var godt.

Du er med oss.
For alltid.
Vi kunne ikke ha vært lykkeligere enn med deg.

Din lille Unana er på karnevalet i dag. Jeg vet du hadde gitt alt for å ha sett henne som marihøne. Du ville nok ha gitt alt til Unana uansett. Dere hadde et spesielt forhold, din Una og du. Selv ikke døden kan forandre på dette.

Jeg vet at vi har vært heldige. Selv gjennom krig, det nye livet, og selv i sykdommen, hadde jeg ikke forandret på ett eneste øyeblikk. For du var du, og vi var vi. Og jeg var lykkelig.

Men det som smerter meg er at du hadde det vondt. Selv da, kjempet du tappert. Og gav aldri opp. Du var min helt.

Nå må vi finne en ny måte å leve på. Overleve på. Vi kommer til å klare oss, mamma, Hare, Una og jeg. Men tomrommet forsvinner aldri. Du kommer til å bli savnet i enhver ny dag.

Min kjære pappa. Ingenting  imellom oss er forblitt usagt. Bortsett fra at jeg hadde gitt alt for at du var her med oss i dag.

Jeg elsker deg. Til himmelen. Og tilbake. For alltid.

LIFE.

Er ikke livet noen ganger uendelig urettferdig? Og full av kontraster?
Samme dag som Una var på karneval, har hennes dedo blitt begravd. Han ville ha gitt alt for å se Una som marihøne. Han var den beste dedo hun kunne ha hatt.





Zar nije zivot strasno okrutan i nepravedan? I pun kontrasta?
Istog dana kada je Una bila na karnevalu, njen dedo je sahranjen. A kako bi samo sve dao da ju je vidio kao bubamarca. A mi bi sve da li da je sa nama.

THE YEAR OF MAGICAL THINKING.

Nå kommer jeg til å anbefale en bok til dere. Og denne anbefalingen håper jeg at dere følger. Boken heter De magiske tankers år og er skrevet av Joan Didion.

Livet forandrer seg raskt.
Livet forandrer seg i øyeblikket.
Man setter seg til bords, og livet slik man kjenner det, tar slutt.

Joan Didion og John Gregory Dunne tilbrakte 40 år sammen. De jobbet sammen, spiste og drakk sammen, pustet sammen. Helt til han, på en helt vanlig desember kveld, sluttet å puste. Man setter seg til bords og livet slik man kjenner det, tar slutt. Denne boken er for alle som har kjent på sorgen.
Uten at den en eneste gang blir for sentimental, for privat, klarer Joan å skildre den altoppslukende sorgen og manglende fornuften i en sorgprosses. Jeg våkner og føler at det blir natt, ikke dag.
Joan vil ha John tilbake. Hun rekonstruerer deres siste timer, siste dager, siste måneder, hele livet; leter etter tegn, forvarsler; føler at hvis hun kommer til bunns i dette, klarer hun kanskje å forandre på utfallet. "Jeg tenkte slik små barn tenker, som om tankene eller ønskene hadde makt til å reversere for tellingen, endre resultatet."
Historien har enda en vri, Joans og Johns datter blir alvorlig syk dagene før John dør. Joan må moblisere alt i sin makt for å redde datteren, og da gjelder det å styre unna alt som kan minne henne om John og sorgen som kan ta hun. Hun styrer unna restauranter, bydeler, hele byer, i frykt for å vekke minner og sorgen.
Joan er journalist. Hun skriver skarpt og det blir ikke en eneste gang for klissete. Ennå jeg gråt øynene mine ut. Jeg trengte denne boken sårt. Og alle som har mistet eller kommer til å miste noen trenger den.
 "Sorg er annerledes. Sorg har ingen avstand. Sorg kommer i bølger, i paroksysmer, en plutselig angst som får knærne til å svikte og synet til å forsvinne og visker ut det hverdagslige i livet.."

Det er også en bok om kjærlighet. Stor kjærlighet.

 

Fantasticno o tugi. I ljubavi. Procitajte je. Godina magicnog razmisljanja.

NORMALITY.

Jeg skulle ønske jeg kunne tilbringe morsdagen ett annet sted enn på sykehuset. Men det kan jeg ikke. Visse ting kan mann ikke velge. Eller velge bort. 
Jeg vet at min Valentines også kommer til å være tilbrakt på sykehuset. Men ikke misforstå, jeg mener fortsatt det samme som ifjor. Av hele mitt hjerte. Det er derfor jeg ikke ønsker å være noe annet sted i verden enn på det dumme sykehuset. 
I slike unntakstilstander som vi befinner oss i, det beste man kan få til er å stjele til seg øyeblikk av normaliteten:

-Å la min mor klippe panneluggen min på sykehustoalettet( Okey, ikke helt normalt det heller, men det var morsomt og nødvendig, for når skulle jeg klare å få tid til en frisørtime..)


Registrere at solen skinner, at det er blitt kaldt og klare å godta at det er en vakker dag der ute i verden.


Møte to mørke og mystiske damer (1&2) og en kort stund leke mørk og mystisk med de. foto: KAT.


Besøke (r)Even og hans familie på Blakli.


Like seg så godt der at man overnatter. RockeNina ble raskt venn rockeUna.


Sove ut lengre enn vanlig i ett helt nytt rom.


Ligge tett inntil Geir.


Mens det brenner i peisen, og Una spiser frokost og leser.


Spise frokost med resten av gjengen noen timer senere.


Bare være med Una... Være med Una. Normalitet...
Ennå det eneste jeg vil for tiden er å være på det sykehuset.

Par normalnih desavanja u ovim nenormalnim vremenima.
Mi uglavnom provodimo dane u bolnici, i da budem iskrena, ne postoji mjesto na ovom svijetu gdje bih mogla biti, drugdje nego tu.
A u ovom drugom svijetu, normale, desilo se ovo: Vani sija sunce, kafica sa prijateljicama, nocenje kod prijatelja, vrijeme provedeno sa Unom i Geirom.

Danas je, kazu mi, dan majki, ja sam provela svoj dan sa mojom jedinom i najdrazom. Cak me je i osisala,a ja nisam sigurna da li to spada pod normalno ili nenormalno.
Znam samo da je volim najvise na svijetu. 

SWEET PINK DREAMS.

Ladies and gentlemen!
Vi tar tidlig kveld i heimen, og håper noen fine, rosa drømmer finner sin vei til oss i natt. God natt!
P.S. Jeg elsker disse bildene av Una fra sommeren 2009. Hennes søte små tær, ansiktsuttrykk, rosa outfit og 80-talls sengetrekket. Søt som en marengs, nesten!











Dragi moji i mili.
Mi smo spremni za spavanje, i nadamo se da ce nam snovi biti slatki i malo rozi, bas kao ove slicice Une, sarajevskog ljeta 2009. Obozavam ih. Lici mi na malu francusku delikatesu, slatka ko secer, sva u rozom. Sa malim debelim prsticima, samo svojim, posebnim izrazima lica i okruzena srcima na nasem podu na Ciglanama. Kako je samo mala bila... Voljela bih da sanjam o tom ljetu nocas...


foto: Una&nana, Sarajevo 2009.

FRIENDS ON THE DOOR.

Jeg tapetserte Geirs verktøyskap med bilder av mine venner og meg. Savn!





Tapicirala sam Geirov ormaric za alat sa slikama mene i mojih prijatelja. Nedostajete mi SVI!

FILMS.. LATELY. II.

Lørdagen etter bydde på en mer kontrastfull program.

Først en gjensyn med enda en Sam Mendes film, Revolutionary Road, som også denne gangen gjorde meg litt ødelagt.  
Plenty of people are onto the emptiness, but it takes real guts to see the hopelessness.


Vi måtte kompensere all hopelessness med skikkelig HANGOVER. Jeg husker ikke når jeg lo så mye sist. Den er hysterisk morsom og anbefales på det sterkeste.
Some guys just can't handle Vegas.

 

Jos dva filmska prijedloga. Za one ozbiljne, Revolutionary Road, a one malo neozbiljnije Hangover. Ja obozavam oba!

FILMS...LATELY. I.

Vi har ikke TV. Når vi så besøker ett hjem der tilgangen til TV apparatet eksisterer, blir vi helt hypnotisert. De to siste helgene har vi tilbrakt i Elgeseter hos nana og dedo, og ikke bare har de TV, de har Canal Pluss pakken! Lykke! Etter lange dager og når Una hadde lagt seg, ble vi sittende lenge og stirre. 
Forrige lørdag  var romantikkenslørdag. Jeg fikk endelig sett 500 Days of Summer, og for første gang så jeg  Zooey Deschanel( Gud, jeg elsker det navnet!) på film. Filmen er like søt som Zooey selv, og man må bare smile.

This is not a love story; Boy meets  girl. Boy falls in love. Girl doesn´t.  

Jeg var nesten litt glad jeg ikke så 500 days of Summer da jeg  var 17 og hadde kjærlighetssorg. Men 17 er jeg ikke lenger, og ikke har jeg kjærlighetssorg, så da så vi en fantastisk liten film perle av en film, Away We Go av Sam Mendes, om å  være kjempe blakke, bli voksne og ta ansvar, om å skape ett hjem, bli foreldre og samtidig prøve å ikke miste seg selv. Problemtikken vi til daglig møter:)

.

2 romanticna filma, svaki na svoj nacin, i svaki preporucijem cijelim srcem:
500 Days of Summer i Away we go.

AU.

Det er vondt å få ett helt skoskap over seg.
Una fikk i tillegg til skoskapet en blåmerke, en skrape og en bandasje.
Men hun fikk også godteri av dedo når hun besøkte han og vise frem skaden.



Juce je Una dobro fasovala po glavi. Cijeli ormar prevrnuo se na nju, ali sva sreca dobro je prosla. Jedna velika modrica, mala rana i velika bandasja. I naravno bonbon od dede, sto je toliko hrabra.

VEGETABLES. AND SOME SAVINGS.





Tanten har sendt Una disse kule grønnsaker i ull.
Grønnsaker er sunt. Å spise grønt er en investering for livet. Og når mann i tillegg sparer litt mynter i den grønne frosken, er alderdommen sikret.







Tetka Siri poslala je Uni ove vuneno povrce, da kuharica kuha. Povrce je zdravo. Investicija ja starost. A kad se jos i koja kovanice ustedi, penzija je osigurana.

CHOCOLATE ICECREAM.

Vi ønsker alle en god helg!
Vi skal være mye sammen, prøve å nyte det nye lyset, spise masse sjokolade. Og vi skal drømme om sommeren, uutholdelig varme og sjokoladeis.



Zelimo vam fin vikend. Mi cemo ga provesti zajedno sa nanom i dedom, i sanjacemo o ljetu, neizdrzivoj vrucini i sladoledu od cokolade.

FIXED.

video:p1150344


Det er viktig å fiksere blikket når mann snurrer rundt..og rundt. Det vet jo alle..

Vazno je fiksirati pogled kad se vrtis u krug. Pa, svi to znaju!

I FOLLOW RIVERS.

DATAROCK DOING BARE EGIL.

video:p1150318


Datarock doing Bare Egil Band. Legg merke til koringen. / Una plese i "pjeva".
P.S. Takk Lilly og Milla for den fine ull-outfiten og Guro for den fantastiske cden.

R.I.P. RiT.









Jeg går mye inn og ut av sykehuset i disse dager. Det er fordi min pappa har kreft og desverre må være innlagt. Det er en tung tid.
Men min pappa er en helt. Ingen kan si annet. Han kjemper og har kjempet i lang tid. Men tungt er det.
Daglig går jeg forbi høyblokka som forsvinner bit for bit. Flere ganger om dagen, faktisk.
Det er rart å se en bygning holde på å bli utslettet. Spesielt en bygning jeg forbinder så sterkt med pappa og sykdommen hans. Det er der vi fikk beskjed om kreftoppdagelsen. Men det er også der han fikk sine første behandlinger og der vi skjønte at vi kom til å være sammen i lang tid, og ikke bare ett øyeblikk slik vi først fryktet.
Jeg har alltid hatet sykehus. Det minner meg om den svake menneskekroppen vår og alle de sterke, fæle sykdommene. Men jeg husker min pappa en gang ba meg revurdere min oppfatning av sykehus, og han minnet meg om alle fødslene som foregår på en fødeavdeling, om alle de som blir friske og får lindring, om alle de som jobber for at folk skal bli friske og få lindring og om hvor langt medisinen har utviklet seg bare i løpet av de siste tiår. Det synes jeg sier mye om min far. Og hans måte å se verden på. En fin måte, må jeg si.









Posto je tata u bolnici svaki dan prolazim pored zgrade stare bolnice RiT koja komadic po komadic nestaje. U toj bolnici tata je saznao da je bolestan, ali u toj bolnici je takodje primio prvo lijecenje i u kojoj smo shvatili da cemo jos uvijek moci biti skupa.
Ja sam osoba koja mrzi bolnice. Da se ja pitam, sve bi ih srusila. Ali nazalost, potrebne su nam. Jer koliko god bili grozne i brutalne bolesti koje nas snalaze, u tim bolnicama one se lijece. To mi tata jednom rekao; podsjetio me da moram postovati medicinu i njem razvitak. Postovati ljude koji rade da bi drugi ozdravili. To svjedoci mnogo o mom tati i o njegovom pogledu na zivot.

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits