februar 2009

TATA 5


Lykke på 40kvm. Det går helt fint an det. Ikke noe problem. Sarajevo 87.

TATA 4


Min mamma og min pappa. En gang på 70-tallet. Glade folk.


Mamma og pappa møttes en gang på 70-tallet.
Pappa var på vei til sommerferien og sin daværende kjæreste i Split, og møtte mamma da han tok hvilepause et sted på Kroatia kysten der mamma feirerte med sin mor. De kjente hverandre gjennom fellesbekjente men pappa hadde visst aldri vurdert mamma som en aktuell kjærestekandidat. Hun var jo bare et barn, hun var 15. Men denne sommerkvelden danset de, og de ble forelsket. Pappa droppet stakkar kjæresten som ventet i Split og når de kom tilbake til Sarajevo ble de et par. Siden da har de holdt sammen. I 1978 etter 7 års dating ble det giftemål. Også kom jeg og lillebror til verden.

Mamma og pappa er stor inspirasjon for meg. De støtter hverandre like mye, de er like nysgjerrige på hverandre og like forelsket den dag idag. Jeg håper Geir og jeg har det slikt etter 30 års ekteskap.


HVA SYNES SVIGERMOR OM ROSAHETTE?


Hei datter! Se, her, ja, det er meg, mammaen din! Una på St. Olavs,
3 dager gammel, den gang hun ikke hadde noe navn og veide 3 kg.


Sist min koselige svigermor Ingunn var på besøk var Una 4 dager gammel. Ganske fersk altså. Hun klarte ikke å fokusere med øynene, klarte ikke å holde hodet, klarte ikke å reise seg på magen. Det var generelt lite hun klarte. Hun hadde en type gråt og ingen variasjon i lydene hun lagde.Hun hadde en åttesekunders hukommelse.

Nå derimot er veslejenta blitt storpia. Hun snakker i vei, manipulerer oss med sin gråt, griper og snur seg, og er så ufattelig nysgjerrig og sosial at det er ikke til å holde ut. Også har hun vokst 10 cm og nesten fordoblet vekten sin! Det kaller jeg utvikling. Blir veldig artig å høre hva Ingunn synes.





Min lille luring. Una fører en lang monolog om Lanzarote.

TATA 3

Pappa har alltid vært damenes mann.
Rart for meg å se gjennom bilder fra hans liv og hans ungdom.. Den gangen han ikke var min pappa og mammas kjæreste.. Merkelig. Og fint samtidig. Kan hende Una kommer til å grave i mine gamle fotografier og spørre meg om min første kjærlighet..


Avsluttningsball på gymnasiet, Sarajevo1967.
Pappa som pikenesJens. Litt Woody Allenish.
Bra stil. Se jenten til venstre med freakyeye.

OUT WITH MY GIRL

Nei, ikke med Una. Hun er jeg sammen med heeeele tiden. Så nok er nok.
Nå skal Tuvs og jeg svømme på Pirbadet, og etter det blir det et glass vin eller to ute. Frossen morsmelk er nemlig satt til tining. Blir veldig rart å gjøre noe bare for meg selv for første gang.
Jeg har jo vært masse fra Una tidligere også, men ikke ute med jentene. Blir sikkert superbra.

BLAKE

Du vet du er blitt gammel når du begynner å synes at den kjekkeste i Dynastiet er Blake.
( Sist du så på serien var Blake på alderen med dine besteforeldre. Ikke aktuell i det hele tatt, altså. Nå derimot.)
Det er faktisk veldig artig å se serien på nytt på NRK1.
Noen vil kanskje si jeg har for mye fritid...?


foto: Krystle og Blake Carrington. Dynastiet.
Se det blikket. Han er kjekk. Hehe. Hehe.

TATA 2


Kroatia, sommeren 1959. Familien Sahbegovic på sommerferie.Jeg elsker
fargene, bestemors badedrakt, jeg kan nesten høre vinden i furutrærene og
får lyst å hoppe i havet. En fin solskinnsdag. Åh, sommeren, kom snart, please!

SIRI HAR FÅTT SOLEN SIN


Siri stråler om kapp med solen i Kroatia, 2007

I dag kl.09.49 har Siri Sol og Amund blitt foreldre til
den etterlengtede babyen sin.
Lillegutten viste seg å være stor: 4414g tung og 51cm lang.
Vi gleder oss å møte han.


Una er helt i hundre over nyheten! Vi også.Gratulerer!

EN MESTER ER GÅTT BORT


foto

Norges største arkitekt Sverre Fehn døde i dag.


Foto av Den nordiske utstillingspaviljongen i Biennaleparken i Venezia.
Dette prosjektet gleder
jeg meg veldig til å se. Se lyset. Så fantastisk flott.

TATA 1

Som sagt feirer pappa år på mandag. Hver dag i en uke fremover tenkte jeg å poste et bilde fra hans liv. Det blir mange bilder i løpet av et 60 år. Vanskelig å velge 7 bilder som skal representere et helt menneske. I alle fall et menneske som pappa. Mange viktige øyeblikk, noen vi aller helst vil glemme og veldig mange å huske.


Min varme, vakre og gode farmor. Baba Dika.
En person som har formet pappa til den han er.

MITT FAVORITTLANDSKAP PÅ LANZAROTE






Både Geir og jeg elsket La Geria-området på Lanzarote.

Vingårdene i disse svarte vulkanske fjellsidene, med halvsirklete levegger i lavastein, er virkelig et vakkert syn. Unas Brio Happy vogn passet perfekt inn i det monokrome landskapet.
Og vinene smakte veldig godt.

KULT!

Jeg ble glad når Sigrid B. -aka Siggelicious- postet et av mine bilder på D2 bloggen sin. Hennes blogg er en av få blogger jeg liker å følge med på. Kul dame. Hennes post gjorde i alle fall at veldig mange var innom bloggen i helgen. Morsomt.

HEI ARNE!


Partykjolen jeg arvet av grandtanten min.

YUMMY MUMMY I HAUTE COUTURE

Håret mitt ser ikke ut for tiden, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg vendte meg til Det store Internettet for inspirasjon og hjelp, og søkte etter Anja Rubik ( husket den finfine korte sveisen hennes og ville se den igjen)
Også fant jeg denne fantastiske billedserien som Miles Aldrige hadde gjort for italienske Vogue.
Ganske stilfull Mummy, må jeg si.
Måtte le litt, her jeg går med flekkete ammeklær og uflidd hår.
Men jeg fikk veldig lyst på å stæsje meg opp og ta en drink.
Blir bra med middag hos Kari og Aslak i kveld.

Og jeg synes at Una er mye søtere enn babyen i serien.







Vogue Italia ?The Vagaries of Fashion?
model: Anja Rubik
photographer: Miles Aldrige

Fantastiske Nick Knight har fotografert Anja for nyeste nummer av britiske Vogue. Super kult. Black and White. Løp og kjøp.

NÅ ER SIRI RASTLØS

På Lanzarote fikk jeg sms fra Siri Sol om at pedikyren er tatt og at hun nå offisielt er klar for å føde.
En uke senere og 5 dager på overtid, begynner Siri, med god grunn, å bli temmelig utålmodig.

Så nå synes jeg at lillegutt ( som jeg liker å kalle lilleJens) kan være litt snill og komme ut.
Jeg krysser fingrene for deg, vennen min!


I natt skjer det. Håper jeg. Siri og Amo bli foreldre.

NYTTÅRSBALLET OG DEN SKJØNNLITTERÆRE VERDEN

Etter at jeg begynte å jobbe på Agraff har jeg vært med på noen av mitt livs mest uforglemmelige fester. Ofte har det vært fester der man skulle kle seg ut. Og når man kler seg ut, bruker man vanligvis lang tid på ordne seg, og da blir man vanligvis så brisen at festen blir ekstra artig. 


Ingvild som Amy og jeg som Audrey.
Birgits sin 30-årsdag og Celebrity fest.

Forrige fredag var det duket for Agraff sitt årlige Nyttårsball.
Vi kunne ikke være med siden vi solte oss i Syden, men resten stilte opp.
Det gode med at nyttårsball arrangeres i februar er at man har fått tid å glemme julebordene, fylleangsten og "aldri igjen"løfter. I fjor hadde vi Kina fest, der vi, i tillegg til det nye året, feiret innleveringen av en arkitektkonkurranse i Kina. 
For årets ball var reglene for antrekk slike:
Det er KUN SKIKKELSER FRA DEN SKJØNNLITTERÆRE VERDEN som blir tillatt. Og tegneserier når ikke opp her. Derimot godtas karakterer fra eksempelvis Bibelen, da den har skjønnlitterære kvaliteter. Historiske skikkelser som Hitler, Mao, Ludvig XIV osv., aksepteres ikke. Man må altså bruke litt skjønn i valg av karakter, spesielt fordi reglene er uklare og uten streng logisk konsekvens. Dette er en del av kosen. Når dere så har valgt skikkelse, anbefaler vi at dere går inn i rollen med liv og lyst og iver og overskudd. Noen sitater som er betegnende for din nyervervede personlighet bør drysses rundt i løpet av aftenen. I det minste ser vi gjerne at det drysses én gang.

Høres jo ufattelig morsomt ut, og kjenner jeg mine kolleger rett, så har de tatt reglene seriøst og fulgt dem. Jeg har fått høre litt om festen, og det går rykter om både en fantastisk Raoul Duke og en fantastisk drueklase.
Oppgaven er jo ikke helt lett, jeg lurer på hvem jeg ville vært dersom jeg skulle gått på den selv. Jeg holder en knapp på Den lille prinsen (med Geir som Sauen hans. Eller eventuelt Rosen.)
Hvilken skikkelse fra den skjønnlitterære verden ville du vært? (Guro, dette bør være lett for deg)
Prinsessen Villikke har ennå ikke sendt meg noen bilder, slik at jeg bare kan poste bilder fra forrige årets Kinafesten. Jeg gleder meg dog å se de nye.


Tao med innleverte masterplanen vår.

Gro, Birgit og jeg. Kinablomstene.
Marit og Maren.

Siri, Marit, Per Arne og Marianne
før den tradisjonelle
"kinesiske" LongIslandTea-seremonien.

FANTASTISK SLUMBIKKJE



foto: fra filmen


Igår var det tid for babykino igjen og denne gangen fikk vi se Slumdog Millionaire.
Filmen handlet om tre gatebarn i Mumbai, og deres skjebne, på godt og vondt. Om overlevelsesinstiktet og om hvordan det harde livet for så mange oftest er den beste læremesteren.
De store øynene hos tre yngste hovedrolleinnhavere var til tider for mye for en nybakt mor å bære, men filmen mestrer glimrende å aldri la oss bli for triste, selv om tårene blir fremprovosert både en, to og tre ganger. Men håpet og troen på at rettferdigheten og, ikke minst, kjærligeten seirer, holder oss klistret til kinostolen.
Man kjenner India på kroppen når man ser filmen; fargene, luktene, og når det hele avsluttes med en ekte Bollywood dans på perrongen, føler man seg en opplevelse rikere.

Filmen slipper heller ikke taket, episodene fra de barnas liv går på repeat i hodet mitt dagen lang. Når man vet at dette er virkelighet for millioner av barn i verden, skulle det bare mangle å ikke få sove en natt eller to.

For å oppveie det hele, må jeg prøve å tenke "glade" India tanker.. musikken, dansen, maten, teen, elefanter, Darjeeling Limited.. Og ikke minst den fantastiske sommerfesten vi hadde i fjor, da Bollywoood for ordentlig kom til Ilsvika.


Ekte indiske heltinner, Maren og Anja.


Turban er ikke bare lett. Sonny sliter.


Men dansen går bra for Siri.


Og Marit.


Og meg.
Alle foto:Maren Todal

VILLA NILSEN/BORGEN I ARKITEKTUR N

I nyeste nummeret av Arkitektur N er Geir og Olavs Ranheim-boligen presentert.


1bak3
Et finere og mer representativt bilde av prosjektet sees her. foto: Geir Brendeland

A TRIP DOWN MEMORY LANE


Min pappa, en gang på 70-tallet


I kveld og i morgen er Una og jeg på Rissa og besøker mine foreldre. Det er jo alltid veldig koselig, men denne gangen har jeg en jobb jeg skal gjøre.
Min far fyller nemlig seksti år den 02. mars.
Alle som kjenner meg vet hvor høyt jeg elsker han, og dere vet også at vi ikke har hatt det lett de siste årene på grunn av sykdommen han har.
Derfor blir denne feiringen meget viktig, men samtidig litt vemodig. Han har sagt at han ikke ønsker noe stor fest, men kjenner jeg han rett ( og det gjør jeg) blir han nok glad for oppmerksomheten han får. Jeg må bare finne en riktig måte å gjøre det på.
Så nå har Una endelig sovnet, og jeg har funnet frem ekser med gamle bilder og brev vi skrev til hverandre i krigsårene 92-94.
Det blir en lang og følelsesladdet natt.



 
Et av mine absolutt favorittbilder fra vårt
bryllyp i Kroatia i 2007. foto: Maren Todal


Pappa fører meg til seremonistedet,
Bol på Brac i 2007. foto: Maren Todal

TRUE COLOURS PÅ UNAS ØYNE


Unas gråe øyne. Men hun er søt, da.


Geir og jeg er to motsetninger. I alle fall når det kommer til utseende.

Så når vi ble et par og bestemte oss at vi skulle dele våre liv sammen, og gjerne anskaffe oss en kidd også, var stor spenning knyttet til hvordan dette lille menneske kommer til å se ut. Selv i bryllupstalen, stilte min far det spørsmålet; kommer barnet til å ha rødt eller svart hår, brune eller blåe øyne, lys eller mørk hud.

Nå er jo Una vært her i snart 2, 5 måned og øyenfargen er fortsatt en gåte. Dyp, mørkeblågrågrønn med brunlig skjær... Og vi lurer så veldig hva det blir til.

Tør du å gjette?


Geir, en ekte Harding. Eller Skotte. På kontoret.


Meg, Balkanjenta. Med Julie på Oslotrikken.

DESEMBERBARN


Una ser etter lyset og solen. Som vi gleder oss til våren.

MARKED I TEGUISE

Vi tok vår rolle som Sydenturister meget seriøst.
Skal det være, så skal det være.
Allerede dagen etter ankomsten meldte vi oss på en arrangert tur til Teguise, tidligere hovedstad på Lanzarote.
Una hadde sin første busstur uten noen form for sikkerhet, verken bilbelte eller bilstol. Jeg lurer på om sol og varme gjør at folk generelt føler seg mindre engstelige..
Byen blir markedsført for sin søndagsmarked, noe vi fort fant veldig uinteressant og vi trillet raskt vekk fra selve markedet og inn i små bygater. Vi ble imponert over hvor konsekvent byggeskikken og fargebruken var; hvitt, svart og grønt, og bare to-etasjes bygninger. Lett å jobbe på byggesakskontoret der.

Og allerede denne dagen fant jeg antrekket som kom til å prege hele turen: Det nye svart-hvit skjørtet matchet de hvite veggene og lava steinen utmerket.


Ingen barnebilstol til meg??!


Pappa passer på.

 
Eneste vi fant interessant på markedet var appelsinjus (Åh,
de er så gode, de appelsinene!) fra markedets beste salgsstand.


Jeg ønsker meg grønne øredobber.


Skjørtet og veggen.


På veien. Lett å trille.

LITTLE MISS SUNSHINE


Una tøffer seg med sailor-smukk og
nyanskaffet solhatt og rosa solbriller.
Lille frøken Solskinn!

CHARTERFEBER


På vei til Syden. Værnes, Trondheim kl.07.20

Nye turister på vei inn

God natt bjørnedrakten!


Sommerklær til tørk


Unas nye uro; palme og solparaply


Una i Apollo-verden


Krangel mellom solsengene

Aguazul


Det er helt OK med Sangria


Ettermiddagstur


Min mann matcher palmene

TILBAKE TIL VINTERLANDET

Tilbake fra Syden. Vi hadde en merkelig og fin tur.
Det er helt utrolig at man kan fly i 5 timer og så være ute i solen ved blått Atlanterhav og palmer.
Jenten har endelig fått litt lys på seg, hun må ha trodd verden var et mørkt,mørkt sted å være. Ikke barebare solskinn å være født i desember i Norge.
Men på Lanzarote ble bjørnedrakten parkert i nederste skuff og solbriller ble anskaffet. Det var deilig å ikke måtte kle 5 ullplagg på henne hver gang vi skulle ut. Temperaturen var mildt sagt behagelig, så en eller to sydenturer anbefales på det sterkeste i vintermånedene.
Lanzarotes vulkanske natur er sterk og vakker, vill i sin tomhet, muligens det nærmeste månelandskap jeg kommer til å gå på. Lanzarotes turist natur er meget sterk, men ikke så vakker, full av ville engelskmennene som heller burde blitt sendt til månen.
Vi fikk litt vel mye CharterFeberfølelsen av og til, så vi leide en fin, hvit spansk bil og fikk kommet oss vekk fra den følelsen.
Det koseligeste var å være sammen, mamma, pappa, Geir, Una og jeg.
Og Una fikk virkelig opplevd mye. Hun lærte blant annet å puste i vinden.
Jeg poster heller litt bilder fra turen, for bilder sier vel mer enn 1000 tulleord fra en trøtt, ammende dame.

 
foto: Vår lille globetrotter

SUN, HERE WE COME

FRA DETTE


foto: Røros, 2008


TIL DETTE


foto: Stranden i Kroatia, 2006

THE SKY MATCHING.THE SILO MATCHING.UNA










foto: En ettermiddag i januar

THE ONLY THING THAT ROCKS HERE IS MY RED LIPSTICK


foto:Una rocks!

Det er utvilsomt en omvending å få barn. Heldigvis så får man 9 måneders karantene fra fest og fyll, så man får ikke abstinenser av å sitte hjemme og ikke være med der det skjer. Man savner det heller ikke så mye, bare litt.
Så mens mine venner, som Maren har tredagersfest-uker, har Una og jeg helsestasjonskontroller, bekkentrening og barselstreff.
Vi har møtt utrolig mange hyggelige mennesker, Una og jeg, etter at hun kom til verden. Har fått oss en god del bekjentskaper som jeg tror kommer til å utvikle seg til vennskap. Jeg har bestemt meg å se dette som en mulighet å få meg nye venner, ikke det at det er noe galt med de nåværende. Det er bare det at det slettes ikke er sikkert at de får noe utbytte av å diskutere Unas ammesyklus og gulpemengder med meg. De ville sikkert giddet, men de ville nok ikke likt det.
Det morsomme med ukas barseltreff var stedene der vi skulle møtes.
På mandag hadde Stephanie ordnet barselstreff på Storås, byens beste rockested. Vi rakk ikke det treffet, men jeg skulle så gjerne ha sett 20 beibiser på Storås.
Tirsdag var vi på barselstreff på Ricks. Jeg har et vagt minne fra Ricks og det fra år 2000. Det var min bursdag og Nina hadde bestemt seg å spandere tequila på meg og at vi skulle danse på bordene.
Og nå er det altså Una som får meg ut på alle disse stedene. Komisk.
Ikke mye partyfakta her i hjemmet, nei. Ingen av partyklærene passer heller.
Men rød lebestift, den gir jeg ikke slipp på.



Våtservietter i vesken. Bleier i vesken.
Rød lebestift på leppene. Ricks, here we come!

PASSFOTO! AND THE DREAM CAN COME TRUE

Vi har begynt å drømme oss vekk til varmere og lysere strøk. Og for at disse drømmen kan bli til virkelighet, må veslejenta få sitt eget pass. Så nå har vi vært til fotograf og på politiet i sååå mange minus grader, at det å forfølge en drøm aldri har føltes mer viktig.

Fotografbesøket var helt enestående, og jeg har hatt latterkrampe helt siden vi har fått Unas passbilder i hånden.
Politibesøket var like morsom..i alle fall samtalen med politimannen i skranken.
Han: Høyden på barnet?
Jeg:Hmmm. Lengden? Hun var 56cm for 3 uker sden..Skriv 60cm.
Han: Øyenfarge?
Jeg: Haha. Det ville jeg også likt å vite...Nå er det dypblåe, med litt grønnskjær, men legen mente de kom til å bli brune.
Han: Ok, blå-grønn-brune...flerfarget.

Jeg gleder meg slikt å få det paset i hånden! Dersom det kommer før helgen, drar vi! Da kan jeg le hele veien til syden.


foto: Schrøder Unas passfoto.
Fargene på scanen ble,
mildt sagt, litt rare

YOU MADE PANNEKAKEMINISTEREN PROUD

Jeg fikk akkurat vite at mine kjære Agraffere har vunnet enda en konkurranse, denne gangen for Rockheim Park. Jeg viste ikke engang at vi var med, så mye for å holde seg oppdattert i mammapermisjon. Se forslaget, med det kule navnet "Aha > Minor Square, Major Sky".

Geir og Olav møtte Miljø- og utviklingsministeren Erik Solheim på Svartlamon Barnehagen igår. Det var visst et hyggelig møte og han var en sympatisk fyr. Spiste masse pannekaker og talte så fint til barna. Jeg synes barnehagen er blitt skikkelig bra, vi vurderer å sende Una dit, når den tid kommer.
Her er noen bilder fra interiøret.












foto: David Grandorge

LATTER OG KOS







 
Se på Una her! Hun mangler bare øl i den ene, og fjernkontrollen i den andre hånden. Så kul.

Her går kveldene med Flight of the Conchords episodene. Blir mye latter av å se på de gutta. De er et hakk morsommere enn både Geir og Stuart. Slår fortsatt ikke Una. Men funny er de!

VOKSEN FILM PÅ BABY KINO

Babykinoen i forrige uke var en morsom opplevelse. Gulping, bæsjing, promping, og ikke minst gråt preget en lyssatt kino sal. Heeerlig.
Jeg var super fascinert av oppleget, og Una var i alle fall fascinert. av alle lysene i taket ( Er det noe alle barn digger? Lys?)
Vi så Revolutionary Road og jeg elsket den. Filmen er basert på romanen av Richard Yates og reggisert av Sam Mendes (American Beauty).
Jeg ble selvfølgelig helt ødelagt av den, men jeg liker å pine meg selv. 50-talls perfekte estetikk er alltid en nytelse å se på.
Kate Winslet var helt enestående og traff meg rett i hjertet som April Wheeler. Så vakker, og så ufattelig trist. Plenty of people are onto the emptiness, but it takes real guts to see the hopelessness.
Geir lurte på om jeg tenkte på oss når jeg så ekteparet Wheeler. Jeg svarte: Nei.
Men man skal jo passe seg.


"I wanted IN. I just wanted us to live again. For years I thought
we've shared this secret that
we would be wonderful in the world.
I don't know exactly how, but just the possibility kept me hoping.
How pathetic is that? So stupid.
To put all your hopes in a promise that was never made.
Frank knows what he wants, he found his place, he's just fine.
Married, two kids, it should be enough. It is for him. And he's right;
we were never special or destined for anything
at all."

ALLE GODE TING ER TRE

Lykken vil ingen ende ta i disse kalde februardager: Idag kom bestevenninnen min tilbake til byen for godt også! (eller i alle fall frem til sommeren)
Så i kveld blir det gjenforening!
TigerTuva merket finanskrisen på kroppen i likhet med så mange andre arkitekter, og kommer derfror tilbake fra hovedstaden til NTNU.
Og jeg må innrømme at jeg er ganske fornøyd med det.
Tuva, Kari og jeg har vært bestevenner siden vidergående skole. Trekløveren.
For å feire 12 års vennskap og at vi endelig er i samme by igjen (og kommer til å være det lenger enn en langhelg), poster jeg et gammelt,gammelt bilde.


foto:Unger, klare til å gå out dancing.

KULE - JENTEN

Una blir kulere og kulere for hver dag som går. Skikkelig tøffing. Nå er det nest helt utrolig å tenke på at hun i ni måneder var inne i magen min. Uvirkelig, hæ?


foto: Una tøffer seg


foto: Una i magen, ca 1 måned før hun kom ut.
Magen var like stor som den største vasen i huset.

SUNDAY SUPRISE


foto: Stuart Dickson prøver å la være å le


Når min kjære kom hjem igår kveld etter en lang søndag på jobb, hadde han med seg en stor overraskelse. Han hadde med seg STUART.
Min gode venn Stuart. Vi møttes når jeg studerte arkitektur på KTH i Stockholm i 2002.
Jeg husker fortsatt vårt første møte, latteren, stemningen.
Han tok en Billy Elliot dans for meg (likheten var slående), og jeg var solgt.
Etter den kvelden har vi holdt sammen.
Og nå er Stuart på besøk! Han skal være gjesteforeleser på NTNU og fortelle om Greame Massie Architects arbeid på fredag. Den forelesning har jeg tenkt meg på.
Og Geir og han har altså holdt det hemmelig for meg at han kommer, bare for å overraske meg. Jeg er ikke så glad i overraskelser, men denne var god. Og jeg ble såååå glad.
Og kanskje litt engstlig over hvor flink Geir er å
" ikke fortelle sannheten"
Una ble sjarmert i senk av Uncle Stu, hun også.


foto: Fra en av gjenforeningsturene, i Stuarts leilighet i Edinburg.
Fra venstre Kari,
meg, Olav,Trina og Stuart som slår på lyset.

BANGKOK LYKKE

Når jeg gikk gravid med Una fikk jeg en meget bra vane.
Det var å spise søndagsmiddag på Bangkok Café. Super thai mat til super priser. Vi passet veldig på å ikke gjøre det for ofte og dermed ødelegge magien, derfor ble besøkene redusert til søndager.
Det beste med disse søndagsmiddagene var egentlig å møte venner ute. ( noe som ikke er helt selvsagt når man er høygravid og Trondheims gater er dekket med is)
Nå uten mage, har jeg beholdt den gode tradisjonen. Idag var Marianne i byen. Una og jeg møtte henne til middag. Jeg skulle ønske Marianne bodde i byen her. Jeg savner henne veldig.
Men nå skal jeg ikke tenkte på at hun bor i Oslo og jeg i Trondheim, jeg skal leve i øyeblikket og være glad. Og mett.


foto: Marianne i BA. Hun er så nydelig på dette bildet.
Jeg kjenner historien bak, men kunne godt funnet på
flere scenarioer. Kanskje jeg gjør det en dag..

ARKITEKTOPPROP MOT MASSEØDELEGGELSENE PÅ GAZASTRIPEN

"Det er med sinne og fortvilelse vi nå er vitner til Israels massive angrep på Gazas sivilbefolkningen og byer."
Se hele oppropet på Agraff sin hjemmeside.



foto: Jan Christian Sørlie, SPOT FOTO

TI KNIVER I HJERTET- OG HJERTET MITT VOKSTE

Una er vanligvis en skikkelig solstråle. Det er sjeldent hun gir lyd fra seg, annet enn latter-skrik og artig, men uforståelig babyspråk. Vi har skjønt at vi har vært heldige og banker i bordet ved enhver anledning.
Så når hun plutselig en kveld begynte å skrike trøsteløs, ble vi vettskremte. Lyden av hennes gråt, skar seg i hjertet mitt, og smerten jeg kjente da var ulik all smerte jeg tidligere har kjent(inkludert Fødsel!)
Det at hun er så bitte liten, så skjør og at hun har verdens største og nydeligste øyne som fyltes med tårer, gjorde det hele helt uutholdelig.
Jeg hadde så lyst at hun skulle fortelle meg hvor det gjorde vondt, for mine tanker løp raskt av gårde til både den ene og den andre katastrofescenario. Geir var kritthvit i ansiktet, han også, og det gjorde meg enda mer redd.
Verden min raste sammen. Hele mitt liv passerte i revy foran øynene mine, og jeg så meg selv for alltid trist og ødelagt og alene.
Una ble helt fin og rolig etter en liten stund. Den kvelden kjentes de minuttene som en evighet.
I realiteten var det ikke noe å bekymre seg over.
Men jeg ble ikke den samme etter den kvelden.
Jeg tror det var først da jeg skjønte hvor bunneløs og stor den kjærligheten er. At den er helt spesiell. At jeg har fått noen som jeg alltid kommer til å elske over alt på jorda og sette foran alle og alt annet. At jeg lett kunne gått i døden for henne og ikke overlevd dersom noe skjer henne.
For noen dager siden fikk vi beskjed at en god kollega har mistet sin lille gutt i kreft. Jeg kjenner til det å kjempe mot kreft, de siste årene har pappa ført en kreftkamp, og jeg har følt at hele livet mitt avhenger om denne kampen lykkes eller ei.
Mine tanker går til min kollega Erik og hans familie. Jeg håper de takler det og jeg håper de overlever. De har en gutt til som de må være sterke for.
Og nå vet jeg at jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å være her for Una, for å vokte, mate, lære, passe, synge, busse, elske. For alltid.
Nå var dette veldig dramatisk, men slikt kjennes det. Verken mer eller mindre. Helt merkelig, og mektig. Den kjærligheten, altså. Og jeg er fortsatt skremt.

foto: Una, 3 dager gammel.

HEI PAPPA!

Vi savner deg!
Er ikke det rart, at bare en natt vekke fra deg kan føles som så lenge. Kyss fra jentene dine

P.S. Nå har vi vært borte fra Geir i to netter og det kjennes fortsatt like merkelig. Jeg er ikke noe klengete person, men nå gleder jeg meg til vi blir en liten familie i morgen igjen.

 
foto: Una på stellebordet på Rissa

DREAMING OF JENNY

Jeg må fortelle litt om Jenny.
Jenny er en utrolig morsom, søt og flink Kristiansund-jente som jeg studerte arkitektur med i Trondheim.
Hun er bitte liten når det kommer til størrelsen, men veeeeeldig stor når det kommer til vesen. Hun lyser opp et rom når hun kommer inn. Og hun er, til å være så liten, ufattelig stor i kjeften. På en god måte.
Jenny er ikke redd å si hva hun mener. Til tider veldig høyt.
Ikke sjeldent viser hun diva-takter.
Hun har ufattelig god smak når det kommer til fashion. Jeg misunner henne mange av hennes fantastiske plagg.
Jennys siste kreative syselsetting, (foruten å være arkitekt) er å lage helt nydelige smykker.
Så nå poster jeg et bilde av den vakre dama med smykkene.

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits