januar 2017

A NEW ERA.



For 7 år siden malte vi gulvene gråe. 



Og fylte huset med bøker, og andre ting vi setter pris på.



Satte alle skoene på plass.



Og fant husets midtpunkt. 



Det er faktisk 7 år siden vi tok trikken fra Ila og blokken vår...



...og ble beboere i en ny bakke. Som etterhvert ble vår bakke.



Der kunne Una boltre seg på det store teppe jeg har arvet av min familie.



Hun syklet rundt. 



Eller fant ro...



I lesekroken i stua.



Eller på rommet sitt. 



Der kunne hun rote så mye hun selv ville. 



(Hun rotet mye ellers også.)



Og om kvelden sovnet med sin enhjørning-ballongen.



Når våren kom, blomstret det i hagen.



Venner kom på besøk.



Og rundt bordet var familien samlet.



Vi har uten tvil hatt noen solskinnsdager i vår bakke.



Fra Una var ett til nå har dette vært vårt hjem. 
Una sitt hjem. Bildene over er tatt i perioden januar 2010 til mai 2010.

Nå er vi blitt fire og idag ble vi rekkehus eiere, og en tid begynner.
Det føles spennende og samtidig vemodig. Men er ikke det et godt tegn, tegn på at man har vært lykkelig?

MÅNDAGS PEPP. WEEK 5.

Vi oppsummerer forrige og legger planer for denne uken. Den blir spennende. 

Forrige uke fikk vi en fin pakke i posten, og der lå en super liten gave fra Inga til Stella. Takk, Ingvild!



På onsdag dro Stella og jeg over fjorden til en vakker gammel gård.



Og var med på et spennende byplan møte med de beste folkene. ( Er også  glad for dette bilde av meg og babyen, det blir ikke så veldig mange av de. Takk, Grete! )



På fredag viste Trondheim seg fra sin beste side, det var rett og slett magisk, og jeg tenkte at vi var utrolig heldige som bor i en så fin by og med den utsikten her. Og det neste vi gjorde den morgenen var å dra på privat visning i en fantastisk byleilighet. 



Og så var det stas å få helgebesøk av Geir sin gode venn Trond og  de fine kidsa hans. Fint å bli kjent og vise frem byen. Brattøra strandpromenaden, Pirbadet og Rockheim sto på "to do" liste. 



I helgen har Stella bevist at hun er et ekte B-menneske. Som sin mor. 



På søndag ville Constantin gjerne si ha det til Stella før de drar på Adventure of a lifetime, en seksmåneders tur til Costa Rica.

Og vi også skal på noen seriøse adventures i tiden fremover: 
Vi skal mest sannsynlig være med i en budrunde i morgen. 
Vi må søke USA visum før Trump slår seg enda mer rabiat.
Jeg skal begynne på en ny bok og endelig bli ferdig med 2016-listen. 
Vi skal ordne rommet til Stella-bella. 
Men, først og fremst, må Una bli frisk.
 
 

BITS AND PIECES OF A JANUARY WEEKEND.



På lørdag våknet jeg med tre fantastiske kids, en tiger og to tigerunger ved siden av meg i sengen. En høyst dramatisk dag på dyresykehuset som hadde flyttet til soverommet. 



Babyen var ikke ved min side. Den var nemlig i Wanja og Jonnys fang. 



Før vi alle flyttet oss til bordet med deilig lørdags bursdagsfrokost. Så fint å ha huset fullt! 



Etter hvert kom vi oss ut til vintert sola. Vi gikk langs Osloveien. 



Og mellom små fargerike hus på Hospitalløkkan. 



Til byen. Der gikk vi en tur innom Shine. 



Og Wanja koste seg med blåskjell. 



Hjemme hadde tulipanene hadde åpnet seg i løpet av dagen. 



Og det var tid for litt spilling. ​



Og mye kos. 



Før vi tillot oss å spise pizza i sofaen mens vi alle så på film. Noen ganger er det lov. 



Og selvfølgelig tok vi en gjengen i speilet-selfie. Denne gangen med Stella istedenfor Ledenko.



Når søndagen kom ville vi jentene bare kose. 



Una og Wanja har jo vært bestiser lenge. 



Og nå prøvde Stella å sjarmere Wanja i senk. 



Mens jentene kledde seg i karnevalklær, som vanlig. 



Men så desverre måtte gjengen dra tilbake til Levanger, og snøen måtte måkes.



Det ble bare Stella og meg i sengen igjen. 



Og selv om lyset over byen var fantastisk, føltes det litt ensomt etter en perfekt helg.



Men alt ble bra når jeg har dette! Og med så fine venner, som bloggen har gitt oss. 

Savrsen vikend proveden sa dragim prijateljima. 

FRIDAY.

I dag er fredag den 13., ullykkesdagen. Jeg har i løpet av mitt liv vært mer eller mindre overtroisk og liker ikke fredag den 13, sorte katter som går over veien og knuste speil. Una oppdaget etter skolen idag at hun sannsynligvis har mistet sin telefon (bursdagsgaven som hun har ventet lenge, lenge og tålmodig på) og hun er helt utrøstelig. Jeg prøvde å forklare henne at det bare er en ting, og at det finnes tusen andre ting å heller bli lei seg for, men jeg forstår at det er kjempe kjipt. Hun har vært så forsiktig med den, så hun har rett og slett hatt veldig uflaks. Vi får håpe at det slutter med denne episoden på fredag den 13. 

Min fredag derimot, den startet harmonisk på gulvet, med kaffekoppen og en liten miss sunshine ved siden av meg. 



Andre fine ting:

Vi har bestilt flere viktige vår reiser. 

Geir har fått pasta maskin i bursdagsgave, dermed skal det lages pasta i helgen. 

Team Bachstad har besøkt min venninne Line Ramstad, som jobber med karenfolket og driver organisasjonen Gyaw Gyaw. Line er minst like blid som Stella, et av de beste menneskene jeg kjenner, og gjør en så viktig jobb, at det bare er å ta hatten av. Line er landskapsarkitekt og vi møttes på 2000-tallet på Agraff. Jeg satt med smil og tårer om hverandre under NRK gjensynet med Line. Se det, du også. 

Vi har tatt på oss fine spanske klær, helgen til ære. Vi venter nemlig finfint besøk, og gleder oss veldig. 



Vi går mot V Å R og i dag er også National Tulip Day. Det er ingen tull å omgi seg med tulipaner. Det veier opp for fredag den 13., tenker jeg. 



Novi vikend, kojem se jako radujemo. Samo da prezivimo petak 13. Una je vec izgubila svoj telefon, i neutjesna je. Ako se zavrsi na tome bit ce dobro. Ja jos uvijek doista ne volim petke 13., crne macke i razbijena ogledala. Tjesi me cinjenica da je danas dan tulipana, to mi se dopada puno vise nego petak 13. Nadam se da ce vas petak i vikend proci dobro, i bez vecih nesreca. 

HURRA!




En- to- tre og vi roper H U R R A 




for denne fine mannen har bursdag idag.  

Geir danas slavi rodjendan! 

MÅNDAGS PEPP. WEEK 2.


Klar-ferdig-start!


Endelig er vinteren her. 


Men på biehotellet på Lian, står det mye ledig. Fint, ikke sant?

Etter en helg med oppstart av vinterkaktiviteter, winterwonderland hadde endelig vist seg frem så vi tok med vognen og akebrettet og tok oss en lang tur til Lian, og feiring av min kjære mor, er vi nå klare for uke 2.

Første ordentlige hverdagsuken, liksom. Føles litt som en test. Vi håper den blir bra, selv om den blir travel for oss:

- Stella skal på ny kontroll på helsestasjon og det blir spennende
Utviklingen fysisk (hun er både lang og rund) og motorisk er helt enorm. Nå er det hendene som gjelder!

-Jeg skal lunsje med de gode byplanjentene og bli kjent med min barselgruppe, også skal jeg igang med bekkentrening. Og gjøre ferdig den store 2016-listen. 

- Jeg skal lese ut min bok, og Una skal lese ut sin, så skal vi sammen begynne på Harry Potter

- Una skal for fullt i gang med alle sine aktiviteter, feire to av jentene i klassen og  få den nye nabojenta på besøk. Puh, det blir travelt.

- En stor avgjørelse angående en reise skal tas

- Geir skal ha diplomsensurer med sine studenter, også fyller han år på onsdag! Hurra!


Til det skal gaver ordnes og kjoler skal tas på. Her er Stella på nanas bursdag.

- Og så kommer Jonny og jentene på helgebesøk. Firedobbelthurra!


Det blir fantastisk. Disse "januarfeiring av Geir" helgene er blitt en god tradisjon. 

Det var vår uke 2, dere, den første ordentlige hverdagsuken, liksom. En test.


Men vi skal klare det!

Er dere godt i gang med hverdagen og har planlagt uken?

Sedmica broj 2 godine 2017 bit ce puna desavanja. Mi smo spremni!

THE DAY WE CHAISED THE SUN AND CATCHED A DREAM.

Vi bor på hotel Tropical, og det er karnevalens tid på Tenerife.
Naturen har slått ut i en eksplosjon av farger, landskapet er stort og festen er igang til langt ut på natt. Una har fått en flamenco kjole og svinger seg i det, akkurat slik som hun gjorde da hun var liten. Vi har vært her i 3 dager, og jeg klarer å slappe av ganske godt.

Allikevel klarer jeg ikke å la være å tenke at det er testdagen snart. Jeg er spent, men mest av alt gretten. Gretten fordi jeg ikke kan spise manchego ost, og serrano skinke, og drikke god spansk vin. Ikke før jeg får tatt en graviditetstest, og det kan ikke skje før om tre dager. Det kjennes som en evighet. Det er en evighet.

Hele planen med Tenerife var å glemme alt, komme  til sollyset etter en lang og tung vinter, nyte tid med Una og familien og danse til karnevalsrytmer. Og nå når jeg venter, er det vanskelig å glemme noe som helst. For når vi setter oss ned, drikker jeg mineralvann og lengter etter en tidsmaskin.

Tre dager. Tikk-takk. Tikk-takk. 

Jeg gjør akkurat det jeg ikke skulle gjøre, og leser på babyverden.no og barnimagen.no og alle disse nettsidene man helst ikke skal lese på. Google søk:     Tidlig graviditetstest    -    Hvor tidlig positiv     -     Negativ, så positiv       -        Erfaringer

Og så kommer frykten. 
For jeg er ikke bare gretten, jeg er også redd. Redd for at det ikke har gått denne gangen heller. ( Hvorfor skulle det gå denne gangen?!) Redd fordi det er vanskeligere å riste av seg skuffelsen for hvert nye nederlag. Og redd fordi jeg vet at dette er et av de siste forsøk kroppen min orker å gå gjennom. Men det er ikke så farlig, tenker jeg, for jeg er realistisk og sterk og takknemmelig, og når det endelig er avklart og de tre dager har gått, skal jeg glemme alt dette og spise manchego til jeg blir kvalm.

Jeg bestemmer meg å starte tidlig. Dag 12. Altfor tidlig, jeg vet, men å se en negativ test kan virke ok på meg. Da er jeg forberedt og blir ikke så skuffet når realiteten slår inn. Når testen blir negativ skal jeg bare klemme Una ekstra godt slik at tristheten ikke tar meg. Kanskje ta et glass vin. Og minst fem cortadoer på rad.

Jeg kjøper en test uten å si noe til verken Geir eller mamma. Og tidlig, tidlig på dagen, mens musikken fra Plaza Charco fortsatt kan høres, står jeg opp og tar den. Jeg vil bare bli ferdig med det. Finnes ikke spent, vil bare vite. Komme over det.

Så jeg tisser på pinnen, pussser tenner, børster håret. Gløtter på testen, inger strek. Men så kommer det utrettelige håpet som lar tvilen komme meg til gode: Det er jo bare dag 12.
Og så, når jeg ser nøyere etter kan jeg så vidt se noe.
Er ikke det en svak, svak lilla strek som jeg skimter der? Eller er det ikke det?
For alle graviditetestene jeg har tatt i årene vi har prøvd å bli gravide, har jeg aldri innbildt meg en strek.
Det er en strek der! Nå! Denne gangen!
Men den er fryktelig svak. Samtidig har tiden jeg har brukt på å lese diverse forum lært meg: en strek er en strek.

Jeg går ut til Geir mens solen begynner å titte frem. "Baby, ser du en strek her?"
" Jaaaa....."  svarer han tvilende.
 Ja! Når han har ristet søvnen av seg, virker han helt bestemt. Jeg får et stort, stort kyss.

Jeg tar med testen i veska og viser den til mamma under bordet i frokostsalen. "Ser du en strek?"
"Den er veldig svak. Er du sikker på at den gjelder?"
En strek er en strek, sier jeg.

Jeg skriver til klinikk Hausken, og får til svar om å ta ny test om noen dager.
Det er fortsatt tidlig, skriver de.

Men jeg er glad. Og jeg er ikke den som pleier å være optimist.
Jeg vet at streken kan være en kjemisk graviditet.
Jeg vet at det er tidlig.
Jeg vet at det kan gå fryktelig galt.
Men jeg har ikke sett en stek på nesten 6 år. Så uansett hvordan det går denne gangen, viser denne streken at det er mulig.

Dagen etter tar jeg en ny test, og igjen ser vi en ekstra strek. Det er vanskelig å bedømme om den er blitt  sterkere, men nå vet jeg at jeg er gravid. Og jeg tenker at nå, nå orker jeg alt igjen. Og alt det kroppen min har vært gjennom, har vært verdt denne følelsen.
For jeg vet at det vokser et nytt liv i meg.  
Et sann mirakel.  
Jeg vet nå at det er mulig.



Denne dagen, den 9.februar 2016, kjører vi til øyas vestligste punkt, Punta de Teno, et fyrtårn, med stortslåtte fjell landskapet på den ene siden og det uendelige Atlanterhavet på andre.  Amerika er det neste stoppet, og det er ingenting i sikte i horisonten. Bortsett fra solen.





Vi må rekke å se solen gå ned i vest.





I oss bærer vi en hemmelighet, som er så fantastisk og så stort, men fortsatt veldig sårbar.
Men en strek er en strek og det er mulig.
Alt er mulig.

Så vi smiler til hverandre.
Solen går ned raskere enn vi forventer, og vi rekker det bare akkurat.
Det er så ubeskrivelig vakkert. 

Vi er en ekstra person i bilen men ingen andre enn oss vet det ennå.







Vi jaktet etter solen, og rakk det.
Men enda bedre: vi jaktet etter en drøm og den gikk i oppfyllelse.

I desember, 10 måneder etter at vi så solen gå ned i vest, var vi tilbake på Tenerife.
Med vår egen lille stjerne, Stella.
Hun fyller 3 måneder i dag.
 


Selv etter en haug av graviditetstester virker det fortsatt uvirkelig. Geir nummerer dagene. 
Apotekarene tror at vi har gått fra vettet, og det samme gjør vaskedamene. 

Nakon toliko godina nadanja i iscekivanja, druga crtica napokon se pojavila. Na Tenerifama, u eksploziji boja i uz ritme karnevala, u februaru prosle godine saznalismo da novi zivot raste u meni. Tog dana odvezli smo se do najzapadnije tacke na sjevernoj obali da pogledamo zalazak sunca, krijuci jednu tajnu o kojoj smo samo mi znali. Ganjali smo sunce, a tog dana uhvatili smo ono o cemu smo sanjali toliko dugo. 
Deset mjeseci poslje, sa Stellom smo se vratili na Tenerife. 
Danas puni 3 mjeseca. 

#gravid #ønskebarn #barnimagen #baby #endrøm #travel #reise #tenerife #prøverør #familie #lkjærlighet

CHRISTMAS MONTH.

Desember og julen i 2016 ble annerledes.
Ikke bare hadde vi i år fått vår helt egen lille stjerne, vi fikk også en 8-åring i hus, masse familie på besøk og en eksotisk julefeiring. Jeg tenkte at vi kunne se litt nærmere på dette:

Desember kom, men verden hadde ikke så mye magi å glede seg til.



Hos oss startet de fleste desembermorgener på det beste settet, mykt og rolig.



Vi så amaryllisene blomstre, og fulgte med på Glamourbibliotekarens adventskalender.



Vi fulgte også irvrig med på Snøfall, alle sammen, og bakte boller i protest mot Winters bolleforbud. 

I år pyntet vi ikke. Eneste julestjernene var Stella og stjernen på ringen min.



I ørene tok vi kirsebær øredobber. 



Og fylte huset med blomster. 



Finest av alt var allikevel når huset ble fylt med folk. 



Og hele familien kom for å hilse på Stella og feire Una. 



Una fylte nemlig år, og feiret med pianospill, grøt og dyr på Voll gård. 



Og hun fikk snø i gave til bursdagen!

Besta fylte hus med god lukt av julebakst.



Og Una begynte å fylle den nye tegneboken sin med fantastiske tegninger.



Vi pakket gaver i gull. 



Og skrev takke- og julekort til den store gullmedaljen. 



Noen av gavene i år var, rett og slett, mer tid sammen; som f.eks. felles ukemiddager. 



Og noen av gavene som vi fikk var ordentlig myke og fine. 



En dag inviterte Kari til pepperkakehus konkurranse. 



Vi tok utfordringen alvorlig.



Og bakte i vei. Desverre vant vi prisen for "beste ikke fullførte hus".

Og så kom den 18. og vi reiste. 



Det var Stellas første julemorgen, og magetrening sto på programmet. 



Juleantrekket var klart. 



Og vi store jentene pyntet oss også. 



Vi tok bilder med Atlanterhavet i bakgrunn



som vi sendte til alle kjære og kjente med ønske om en god og fredelig jul.



Og så begav vi oss på eventyr ut i byen.



På Tenerife er mottoet  "more is more"., og jeg elsket det. 



Mamma var selvfølgelig med, og kvelden ble fin, med god mat og flotte gaver. 



Den flotteste gaven kom med flyet fra London, nemlig kusinen Hanna.

Det er så masse mer å fortelle fra turen vår, men det får vi ta en annen gang. 

SNOW ON THE GROUND.

Da vi sprang ut i hagen bak huset, var bakken dekket av et tynt lag vassen snø.
"Vi burde ikke gå i den", sa Jem. "Se, hvert skritt du tar, bruker opp snøen til ingen nytte. "

Jeg snudde meg og så på de utflytende sporene etter føttene mine. Jem sa at hvis vi ventet litt til, kunne vi skrape det hele sammen til snømann. Jeg stakk tungen ut og fanget opp en stor snøfille. Det brant.

"Jem, snøen er varm!"

"Neida, det er den ikke, den er så kald at det brenner. Men ikke spis den, da, Scout, du bruker opp snøe til ingen nytte. La den falle på bakken. "

"Men jeg har lyst til å gå i den."

"Vet du hva? Vi kan gå over til frøken Maudie og gå i hennes snø."
                                                  Utdrag fra "Drep ikke en sangfugl", av Harper Lee. 


Trondheim, januar 2017. Se, hvert skritt du tar, bruker opp snøen til ingen nytte.

Det nye året er her.
Og litt sånn som Scout over beskriver det  kjennes muligheten et nytt år gir.
Som nykommet snø.
Et uskrevet blad.
Man vil la det forbli urørt, holde på håpet, og samtidig vil man løpe inn i det, oppleve spenningen. 
Man håper at året blir til nytte, at det blir bedre et bedre år for verden enn 2016 var.
At vi får laget en snømann av den snøen på bakken, og at vi får mange kalde, brennende snøflak i ansiktet som gir oss spenning og gode opplevelser. 

Det nye året er altså her.
Slutten av det forrige tilbrakte vi på et helt annerledes sted, der vi sovnet til lyden av bølgene og våknet av sollyset i ansiktet.
Nå har vi byttet ut sol med snø, og vi synes at det er deilig å starte hverdagen.

Jeg er så full av ord i meg, men får sjelden tid til å skrive de ned.  Håper at dette endrer seg for jeg har behov å slippe de løs.
Dette nye året 2017, med den lille stjernen, som ender seg for hver dag som går, og den lille familien min, en knipe med gode venner, en takknemmelig hverdag som også vil inneholde en del spenning.  

Jeg gleder meg.
Håper jeg finner tid til ordene.


Tenerife, desember 2016.

Nova godina je ovdje. Kao snjeg kojim jos niko nije prohodao, netaknuta, puna nade da ce biti bolja za ovaj ludi svijet od 2016. 
Radujem joj se.

nadja

nadja

37, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits