januar 2012

-12 C.










Bol, sommer 2011.

TYVEN, TYVEN..





Hjemme igjen.
Med honningskiven og sterkere smertestillende.

Nå har denne sykdomen stjålet januar fra meg, men mer skal den ikke få!!!
Til helgen kommer Guro, min Guro. Jeg gleder meg å høre mer om Zagreb, om New York, om bøker jeg bør lese og om Sex and the City. Kanskje rekker  vi å planlegge en flytur og hun har til og med lovt en kake/ noe annet helsebringende. Jeg tror jeg bytter kaken inn mot rødvin.
Og Marianne er kommet, men ikke bare Marianne, for lille Frederik er i bartebyen for første gang også. Jeg gleder meg så mye og jeg er så spent og jeg har sommerfugler i magen. Det føles nesten som en blind date. Med en du er avstandsforesket i. For jeg er jo allerede foresket.
Og så er Geir hjemme denne helgen også. Så vi skal turne og jeg SKAL kose meg, smerter eller ei. Bring on sterkere smertestillende!
Åh, det blir bra.

A GIRL'S GOTTA DO, WHAT A GIRL'S GOTTA DO.

..som blant annet innebærer det "å ta seg godt ut". Man må sørge for hvite tenner for skikkelig colgatesmil. Hårtuppene må stusses hver sjette uke. Og sminken skal legges med omhu.. Hmm...


Takk til tannpleier Randi for en skikkelig sjekk og opptelling.


Takk til Nermin, den flinkeste frisøren i Trondheim, for perfekt pannelugg.





Takk til Tuva for sminkesession. Du er den beste sminkøren en dame kan ønske seg.

Naravno da jedna mala dama mora paziti na svoj izgled. To ukljucuje posjetu kod zubara Randi za Colgate osmijeh, posjetu najboljem frizeru Nerki za perfekte siske i naravno make up session sa Tuvom. Nikad nije prerano poceti.

JANUARY LADIES.

To damer fyller år i disse dager; beste besta som finnes har bursdag idag på Løyning og Aida fyller år imorgen i New Jersey. Vi hyller disse januardamene med desemberbildene fra turen til Løyning

 







BOREDOM IS AN EMOTIONAL STATE EXPERIENCED WHEN AN INDIVIDUAL IS LEFT WITHOUT ANYTHING IN PARTICULAR TO DO.

I motsetning til denne fine damen som nesten aldri klager, bruker jeg bloggen flittig til å gjøre akkurat det, nemlig klage. Så here it comes:
Jeg er så utrolig, utrolig lei av å være i dårlig postoperativ form!

Ikke får jeg gjort noe av det jeg elsker, eller har hatt planer om å gjøre. F.eks:
-Jeg får ikke rydde, ordne og styre. Jeg får ikke jobbe.
-I stedet for å være støtte for min mamma, er jeg hennes pasient.
-Idag staret Unas turnsemester og jeg måtte betrakte all moroa fra sidelinjen.
-I kveld skal Geir og alle de fineste jentene heve sjampisglassene sine for Ole og Christina i Oslo. Jeg er ikke med.

Dette har jeg fått gjort:
- Ordnet bloggen slik at det nå går an å klikke seg inn å se hva vi holdt på med i f.eks. november 2009, eller lese om reisene våre.
- Lagt ut en haug av klær til salg på eplasiden min.
- Spist masse frukt og grønt.
-Spist masse smertestillende.
-Sett alle Audreyfilmene i Geirs armkrok. <3
-Kjøpt inn indegrienser til å lage dette, men ikke hatt energi til å gjøre det.

Det er så kjedelig å være syk. Fryktelig kjedelig. Jeg trenger tips til hva kan gjøre hverdagen lettere. Har du noen? Bøker, filmer, mat? Besøk, lunsj?

Som takk, tipser jeg deg om tre fantastiske filmer jeg  har sett i det siste:

I

Hvis du, som meg, elsker Serge Gainsbourg, hans musikkog hans damer, bør du se denne.
Amour <3


"You have to make the right choice. As long as you don't choose, everything remains possible."

Den har Jared Leto i hovedrollen. Alle som var tenåringer på 90-tallet, vil vel se en film med Jared Leto. Også er den fin og rar og full av slike sitater: "Each of these lives is the right one! Every path is the right path. Everything could have been anything else and it would have just as much meaning. "


Når jeg lå på sykehuset, tenkte jeg at jeg aldri har kommet meg til New York.
Tre dager etterpå så jeg denne.
Og når Guro i tillegg delte sine beste NYminner med med, og denne kom opp: Jeg gikk nedover 5th Avenue etter at det hadde blitt mørkt og det nettopp hadde regnet og det glitret i alle flater, også var det en tjukk elv av biler med glitrende røde baklys den ene veien og hvite frontlys den andre. Det var som en urban natur opplevelse. Og som en film selvsagt.
...da sa jeg til Geir: I år skal vi til New York.

LEGODAYS.

Mannen i huset er blitt gutt igjen.
Og gutten er veldig glad i Lego.
Og veldig flink for han bygger høyt-høyt-HØYYYT!
Ingen slår gutten i å bygge tårn. Jeg har prøvd; jeg tapte.
Av og til, lar gutten jenten i huset, les: Una, være med på leken også.
Men det er ingen selvfølge.





Geir je ponovo postao mali djecak koji se igra sa lego kockicama. I dobro mu ide. Ponekad dopusti da mu se Una i ja pridruzimo. Ali uglavnom ne...

RECOVERY II.


(Min mamma passer på:) Blåbær på skiva.


Og blåbærsmoothie.


Nydelige Audrey som Sabrina.


Fine godbedrings-blomster fra fine venner.


Og fine kolleger.


Lakkerte små tånegler.


Leonards Yndlingsleken.
 

Min yndligslek.


Å være med Una og Geir.

Oporavak ide u pravom pravcu, na bolje. Podpomognut maminim djemom od burovnica, smothieima, finim cvijecom, Leonard Cohenovim romanom, malim nozicama sa nalakiranim nokticima  i naravno Geirom i Unom.

VISITORS.


Forrige helg ble det endelig gjennforening for Teo og Una.


Og ett nytt vennskap oppsto raskt.


Vi voksne var også glade over å se hverandre igjen.


På lørdag sto lange, gode frokoster sto på dagsorden.


Og innelek.


Før vi akte ned vår bakke.


Og poserte velvillig i det fine vinterlyset.


Vi varmet oss, som sagt, på Ni Muser. Med suppe, og boller og saft.


Noen var utslåtte av kulden.


Mens andre koste seg og pratet videre. Også hentet vi en finfin kjole hos Ingrid på Bakklandet.


Kosen fortsatte om kvelden også. Saften var byttet ut med vin og boller med kalvegryte.




Snille barn lekte fint sammen. Og ble glade i hverandre i løpet av helgen.


Men Teodor og Amund måtte til Oslo på søndag.


Vi fikk beholde babyen og Siri enda en kveld til, men vi ville helst beholde de enda lengre.

RECOVERY.

Det hjelper å vite at for under en uke siden spiste vi ostebolle på Ni muser og akte i nysnøen. Da kan jeg tenke på at om noen få uker er jeg i stand til å gjøre det samme igjen. Og det er fint det.












Ni Muser, lørdag 09.01.2012.

Za par sedmica opet cemo mi u Ni Muser. <3

BOYS THAT MAKE GIRLS SMILE.

Når disse gutta er på besøk..


..fine Teodor


..og fine Andreas..

..kan ikke damene annet...




...enn å glise. "Unastyle".

Lørdag 09.01.12.

FOR RICHER OR POORER.

Det har skjedd mye i det siste.
Mammaen min og den fineste mannen er blitt ett år rikere, mens jeg er blitt en eggleder fattigere. Grattis og AuauAuuu! Det var en traumatisk og vond opplevelse, men nå må jeg bare se fremover.
Vi er ved godt mot.









Zazelite Meci i Geiru sretan rodjendan a meni brz oporavak. 2012, jos uvijek cekamo da se pokazes sa neke bolje strane, do sada i nisi bila bas nesto posebno.

2012.

I begynnelsen av forrige året skrev jeg at  jeg hadde troa på 2011.

Jeg hadde håpet på det beste. Lenge. Selv når smertene satte inn og jeg hørte han rope etter mamma om nettene. Om dagene satte han frem smilet på det tynne ansiktet sitt og gav meg håpet tilbake.

Nyttårsaften i fjor:
Pappa elsker nyttårsfeiringer. Han lager alltid spektakkel. I år er han sykere enn noensinne før. Selv smertepumpen rundt halsen virker tung og vanskelig å bære, og den tar ikke smertene. Men nyttårsaften, det skal vi feire.
Geir og jeg lager en suppe, jeg lakkerer neglene og Una danser omkring, før vi slenger oss i en taxi. Jeg har konstant klump i magen. Jeg vil at det skal bli en fin kveld. En uforglemmelig kveld.

Una åpner gaver, tøyser rundt. Vi ler. Det er vanskelig å ikke le av Una.

Etter at hun har lagt seg, spiser vi. Alle nyter maten, pappa spesielt. Jeg blir så glad.

Vi skal åpne gaver, vi setter oss på de faste plassene våre, Hege, Haris, Beba, Geir, mamma og jeg. Og pappa. Vi ler igjen.

Men smertene tar tak, og pappa spør om en pause. Selvklart, gå og legg deg nedpå litt. Ikke tenk på det. Vi venter. Bare hvil. Stein i magen min. Raser ned.
Jeg vil ikke at han skal ha vondt.

Om ett kvarter er han oppe igjen. Med smilet klistret på. Det var ekte. Så ekte. Men det må ha kostet. Masse.

Vi fortsetter. Jeg får gode sko fra Geir, og mamma hvisker meg i øret at pappa er så lykkelig over gaven min. Han liker at Geir passer på meg og at jeg ikke skal fryse på beina. Jeg tenker at det er litt tåpelig for jeg kan passe på meg selv, men blir rørt allikevel.

Snart skal klokken slå tolv. Og det nye året skal begynne.

Pappa er forsvunnet. Har han smerter igjen, tenker jeg, og spør. Han har lagt seg ved Una - sier mamma. Så hun ikke våkner av fyrverkeriet.

Resten gratulerer hverandre det nye året, ønsker hverandre alt godt og kysser. Fyrverkeriet er fantastisk. Jeg tenker bare på pappa og vil si gratulerer til han også. Jeg vil klemme han. Ikke for hardt, for selv klemmene kan gjøre vondt, men jeg vil bare si til han at jeg elsker han og at jeg ønsker han alt godt.
Når han kommer ut, gjør jeg akkurat det. Sier:

En måned og 18 dager etter Nytt År dør han.

Enda et nytt år er kommet. Før klokken slo 12 og alle i verden skulle rope Happy New Year, føltes den ene stolen tommere enn noensinne. Jeg ville bare legge meg ned og gråte. Holde for ørene. Ikke høre noe. Slik pappa holdt for Una sine ører. Jeg ville sove og ikke våkne.

Jeg har tenkt så mye på at han valgte å legge seg ved siden av Una, som han elsket så høyt, den siste nyttårsaften i hans liv. Jeg har nesten vært sjalu. Han må ha valgt det med omhu. Han må ha kjent på smertene og tenkt de verste tankene i disse vinter dagene.
Han har sikkert hvisket henne noe i øret. Jeg vil så gjerne vite hva. Jeg kommer aldri til å få vite hva.

Jeg vet at det kan summeres opp i Jeg elsker deg og jeg ønsker deg alt godt.

Men jeg vil så gjerne høre han si det ordrett....


Flesland, 28.12.2011.

I 2012 kommer savnet fortsatt til å rive i meg. Men nyttårsfortsettet mitt er å være snill med meg selv. Det skylder jeg både pappa og Una. Samle energi, danse enda litt mer, ha tid, til å være med Una, være god i min jobb, tid til å lese, lakkere neglene, se gode filmer, skrive, rett og slett, tid til å ha det hyggelig. Jeg har mange hyggelige mennesker rundt meg og de må jeg benytte meg mer av. Jeg starter med mine nærmeste.

P.S. Jeg tenker mye på Stine, og jeg er så lei meg for at hun må gå gjennom det.

Prva Nova godina bez tate. Uskoro cijela godina bez tate.

Obozavao je Novu godinu. Uvijek bi napravio neki spektakl.

Sjecam se prosle, tako jasno.
Mog straha od njegovog bola. Ali i njegovog osmjeha, uvijek njegovog osmjeha. Cak i kada smo morali napraviti pauzu u dijeljenju paketica da bi se odmorio...pitao je "smije li?"; sa osmjehom.
Kada se nakon 15-tak minuta vratio nazad u drustvo, opet je to bilo sa osmjehom.
Radovao se vise tudjim poklonima to vece 2010, iako smo mi zeljeli zvijezde sa neba da mu skinemo.

I prije nego je sat otkucao 12, nestao je. Uvukao se u sobu kod svoje Unane, i drzao je za rukicu. Da se ne probudi od vartrometa. A ja sam zelila samo da izadje i da ga mogu zagrliti i poljubiti i i pozeliti mu sve najbolje. I reci mu da ga volim.

Toliko sam razmisljala o tome da je izabrao da legne pored nje, svoje zadne novogoisnje slavlje. Pitam se o cemu je razmisljao. I sta joj je sapnuo na uhu. Znam da nesto jest. Znam da je sadravalo zelim ti sve najbolje i volim te do neba. Ali tako bi volila cuti svaku rijec recenu to vece dok je svijet vikao Sretna Nova a vatromet farbao nebo najljepsim bojama.

Kad je izasao, rekla sam mu da ga volim. Do neba.
Jedan mjesec i 18 dana poslje nove godine, nije ga vise bilo.

CHRISTMAS MAGIC.










































Magisk jul på Løyning 2011/ Magicni Bozic na Løyningu 2011.

LILLE PERSILLE.





Lille Persille i hagen står
lysegrønn kjole og krusete hår.
Hvorfor så stille,
lille Persille?
Kanskje du ville
på ball i år?

Inger Hagerup, Så rart ...er dagens lektyre.

nadja

nadja

32, Trondheim

Velkommen!Vi har blitt litt eldre siden vi startet, men vi liker fortsatt de samme tingene: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits