love

SO PASS ME BY, I´LL BE FINE, JUST GIVE ME TIME.

Denne uken startet en ny epoke i vår families liv: Permisjonen min kom til en ende.
Jeg hadde gruegledet meg til den dagen og forberedt meg mentalt ukesvis i forveien, og enda ble jeg overrasket over følelsene, brystsprengen og, kanskje mest av alt, hvor hektiske dagene ble.
Jeg kommer til å jobbe 60% i høst, noe som jeg håper kan kjøpe meg litt mer dyrebær tid med Stella. For tiden med henne er så ubeskrivelig dyrebær, og i dette jeg skriver dette strømmer tårene på.



Åh Stella, Stella, lille stjernen, så ønsket du har vært og så forelsket i deg jeg ble på en-to-tre.



Dypt inn i ryggmargen, kunne jeg fortsatt huske hvordan deilige morgenene med Una pleide å være og hvor mye jeg hadde elsket de. Men at jeg skulle bli like forelsket på nytt, som den første gangen, det kunne jeg nesten ikke tro. Og så skjedde det.

For morgenene med deg, Stella, har vært noe av det koseligste. Med bare oss to. Mot verden.
Og igjen, som for 8 år siden, kunne jeg knapt ta øynene mine fra det nye, lille medlemmet av vår familie. 



Og dere skjønner vel hvorfor, ikke sant?



Jeg synes at det har vært helt fantastisk å amme.  
Igjen. Jeg husket så godt kontakten jeg fikk med Una gjennom ammingen, hennes søkende små fingre, blikket, smilet. Og jeg husket at jeg savnet det når det var slutt. 
Jeg kommer til å fortsette å amme Stella til hun, i alle fall, fyller ett år. 



Dagene forandrer seg ikke bare på grunn av ytre forutsetninger, men også fordi Stella vokser.
Hun vil, hun vil så mye, ( mye mer! med en gang! nå!)
Hun trenger mer motivasjon, mer mosjon, hun trenger konstant suicide watch, og hun liker å ha det gøy. Så vi får vel fortsette å finne på enda mer sprell.



Derfor er det godt å tenke at hennes pappa overtar deler av ansvaret nå. For han er god på sprell!

For min del, håper jeg tiden bremser bittelitte grann.  
​Den går så fort, så altfor altfor fort, denne barndommen deres følger med.
Det jeg har kjent masse på, mens jeg nå i 10 måneder har vært tobarnsmamma, er at vi må dele tiden på to. To vi elsker over alt på jorda.
Jeg har hatt litt dårlig samvittighet hele veien, enten for den ene eller den andre. Det at USA turen ( som i seg selv var fantastisk) og salg og kjøp og flytting kom mitt i permisjonen, har ikke lettet mer på samvittigheten eller følelsen av tilstrekkeligheten. 
Så jeg håper inderlig at hverdagen går seg til, at ikke den bare raser av gårde. Jeg håper at dagene i ukene fremover kjennes roligere og at jeg får tid. Med begge jentene. 

Og skulle noen ha noen kloke råd å gi, er jeg selvfølgelig veldig glad for det. 

Prva sedmica na poslu, u novoj svakodnevnici. Hekticna. 
I Stella, i Una, mi jako nedostaju. 

S T E L L A

Kjære Stellus. 





Du som er blid som sola, med det store smilet og en haug med smilehull på de mest utenkelige stedene på ansiktet ditt. Som ler når du blir kilt, og spesielt masse når storesøsteren gledelig underholder deg.

Du er vår, selv på en grå regnfull dag, og du skaper god stemning selv når det står på som verst.
Du ruller på magen men klarer ikke å rulle tilbake til rygg, du elsker søtpotet og gullerot og brødskalk, men liker ikke blåbær.
Du krabber nesten, du har god tålmodighet og er en sterk liten frøken. Robust, må være betegnelsen, med herlige chubby lår og kinn og det meste, chubby. Så god. Og så får du godt med morsmelken, også.





Du prater masse, og skarrer skikkelig, og det er koselig å høre på rrrrrrrrr-og brrrrrrr dagen lang. Du er helt fryktelig glad i selskap, og ganske dårlig på å være alene. 
Du er søt som få.
Du er utrolig lett å legge om kvelden, og det hender at jeg fortsatt må klype meg selv i armen når jeg finner deg sovende i sengen.

Du har blåe øyne. Geir sa en dag at de kanskje var Bebas øyne, og det er fint å tenke på, det.



Når du kom i oktober, var himmelen stjerneklar som aldri før, og du bare måtte hete Stella.
Du er en sann solstråle.

Du er en drøm, Stellabella. 
En drøm som gikk i oppfyllelse.

Tenk at du er her. 
Og at du i dag fyller hele 6 måneder.



Ova mala suncica svaki dan nam obasjava zivot. Cak i one dane koje su sivi i teski.

Stella voli da se smije, i ima male rupice smijalice na razno raznim cudnim mjestima. Smije se cesto, gotovo stalno, a opet najvise kad je velika sestra Una zabavlja.
Skakljiva je pravo, i voli slatki krompir, i mrkvu, a ne borovnice.
Prevce se sa ledja na stomak, ali ne sa stomaka na ledja.
Strpljiva je kad lezi na podu, ali je ekstremno socijalna i ne voli biti sama.
Voli da brblja, i najsladja je kad izgovara slovo rrrrr, sto i nju samo pozitivno iznenadi. Slatka je i inace.

Ima plave oci, i ja se tjesim tim, da su mozda Bebine.

Kad je rodjena nebo je bilo kristalno i puno sjajnih zvijezda. Zato je dobila ime Stella. A ponekad je zovemo i suncica, Stellabella i Stellus.

Stella je jedan san. San koji je postao stvarnost.
I ponekad skoro ne vjerujem da je tu.

A danas puni 6 mjeseci.

HOME IS WHERE THE HEART IS.

Det ble en nervepirrende avslutning på en ellers fin og rolig januar. Nervepirrende, på flere måter. Og først nå, når mars er her, klarer jeg å samle tankene mine.

Det første som skjedde er at vi har blitt rekkehuseiere. 

Og gleden ved å flytte i et vakkert funkishus i skogen, i et område der mange av lekekamerater til Una bor, og der fremtiden til Stella er omgitt med andre barn, og et hus som i tillegg har et stort vaskerom som svigermor vil elske, og en kjellerstue til barn og venner, sydvendt terrasse for kjærestetid og bymarka for trilleturer rett utenfor, veksler hele tiden med en stor sorg.

Jeg vil ikke forlate bakken vår, tenker jeg. 

Jeg vil ikke forlate soloppgangene, og ikke solnedgangene,
Utsikten som møter meg i det jeg åpner øynene.



Og vinduene man kan sitte i. 

Jeg vil ikke forlate det gjennomlyste kjøkkenet med vårt turikise bord som er samlingspunktet, 
og ikke det lange spisebordet der vennene kan drikke og prate til langt ut på natten,
eller jeg kan nyte utsikten over denne fine byen,

Jeg vil ikke forlate sofaen som er hele fire meter lang og kan romme mange folk oppi, ikke engang togene som en sjelden gang kommer midt på natten vil jeg forlate.



For ikke å snakke om hagen som forskyner oss med blomster gjennom hele sommeren. Og høsten. 



Alt dette og mer vil jeg ikke forlate, men mest vemodig blir jeg av tanken på å forlate stedet Una har vokst opp i.

En gang tidligere var vi nødt til å flykte fra alt vi kjente. Vi ble tvunget til å dra. 
Denne gangen har vi valgt det selv. 

Og selv om det er et eget valg, er det trist å tenke at et vårt liv skal starte et nytt sted.
At hverdagen får nytt scenografi å utfolde seg på. 

>

For det er nemlig ikke noe galt med dette livet, eller dette stedet der vi er nå.



Og på mange måter kjennes det som om vi ikke helt er ferdige med bakken vår.
Una gleder seg til å flytte, for å være nærmere vennene sine. Samtidig gråt hun foran bokhyllen sin en kveld."Jeg vil aldri kunne temasortere bøkene mine, sa hun. Det får vi gjøre et annet sted, sa jeg. Men jeg ville gjøre det her. Jeg vil savne det grønne huset. Og Ilaparken. Og så gråt vi sammen. 

Geir og jeg gråt, vi også. Om kveldene blar vi gjennom bilder av vårt liv her. Så mange fine minner. Så mange fine øyeblikk. Mest av alt av Una, som ble fra en liten baby til en liten jente til en stor jente. 

Jeg kommer nok til å gråte litt, og litt mer til, over bakken vår, men jeg skjønner at vi tar med oss videre det viktigeste. Jentene våre og hverandre. På samme måte som da vi kom til Norge og klarte oss siden vi var sammen.

Utsikten vil være annerledes, solen vi treffe ansiktet på en annen måte, men vi vil fortsatt være de samme. Vi kommer til å skape flere gode øyeblikk. For oss og jentene. 

Som den utstillingsåpningen Una hadde når hun var 4. Den kunne ha skjedd hvor som helst. Det var det at vi hadde vernissage med popvorn og saft og bestemor og oldemor på besøk, som gjør dagen minneverdig. 



Vi kommer til å få det bra. 

Men det er lov å være vemodig. 



LEILIGHETEN LIGGER NÅ UT TIL SALGS HER. 

A NEW ERA.



For 7 år siden malte vi gulvene gråe. 



Og fylte huset med bøker, og andre ting vi setter pris på.



Satte alle skoene på plass.



Og fant husets midtpunkt. 



Det er faktisk 7 år siden vi tok trikken fra Ila og blokken vår...



...og ble beboere i en ny bakke. Som etterhvert ble vår bakke.



Der kunne Una boltre seg på det store teppe jeg har arvet av min familie.



Hun syklet rundt. 



Eller fant ro...



I lesekroken i stua.



Eller på rommet sitt. 



Der kunne hun rote så mye hun selv ville. 



(Hun rotet mye ellers også.)



Og om kvelden sovnet med sin enhjørning-ballongen.



Når våren kom, blomstret det i hagen.



Venner kom på besøk.



Og rundt bordet var familien samlet.



Vi har uten tvil hatt noen solskinnsdager i vår bakke.



Fra Una var ett til nå har dette vært vårt hjem. 
Una sitt hjem. Bildene over er tatt i perioden januar 2010 til mai 2010.

Nå er vi blitt fire og idag ble vi rekkehus eiere, og en tid begynner.
Det føles spennende og samtidig vemodig. Men er ikke det et godt tegn, tegn på at man har vært lykkelig?

THE DAY WE CHAISED THE SUN AND CATCHED A DREAM.

Vi bor på hotel Tropical, og det er karnevalens tid på Tenerife.
Naturen har slått ut i en eksplosjon av farger, landskapet er stort og festen er igang til langt ut på natt. Una har fått en flamenco kjole og svinger seg i det, akkurat slik som hun gjorde da hun var liten. Vi har vært her i 3 dager, og jeg klarer å slappe av ganske godt.

Allikevel klarer jeg ikke å la være å tenke at det er testdagen snart. Jeg er spent, men mest av alt gretten. Gretten fordi jeg ikke kan spise manchego ost, og serrano skinke, og drikke god spansk vin. Ikke før jeg får tatt en graviditetstest, og det kan ikke skje før om tre dager. Det kjennes som en evighet. Det er en evighet.

Hele planen med Tenerife var å glemme alt, komme  til sollyset etter en lang og tung vinter, nyte tid med Una og familien og danse til karnevalsrytmer. Og nå når jeg venter, er det vanskelig å glemme noe som helst. For når vi setter oss ned, drikker jeg mineralvann og lengter etter en tidsmaskin.

Tre dager. Tikk-takk. Tikk-takk. 

Jeg gjør akkurat det jeg ikke skulle gjøre, og leser på babyverden.no og barnimagen.no og alle disse nettsidene man helst ikke skal lese på. Google søk:     Tidlig graviditetstest    -    Hvor tidlig positiv     -     Negativ, så positiv       -        Erfaringer

Og så kommer frykten. 
For jeg er ikke bare gretten, jeg er også redd. Redd for at det ikke har gått denne gangen heller. ( Hvorfor skulle det gå denne gangen?!) Redd fordi det er vanskeligere å riste av seg skuffelsen for hvert nye nederlag. Og redd fordi jeg vet at dette er et av de siste forsøk kroppen min orker å gå gjennom. Men det er ikke så farlig, tenker jeg, for jeg er realistisk og sterk og takknemmelig, og når det endelig er avklart og de tre dager har gått, skal jeg glemme alt dette og spise manchego til jeg blir kvalm.

Jeg bestemmer meg å starte tidlig. Dag 12. Altfor tidlig, jeg vet, men å se en negativ test kan virke ok på meg. Da er jeg forberedt og blir ikke så skuffet når realiteten slår inn. Når testen blir negativ skal jeg bare klemme Una ekstra godt slik at tristheten ikke tar meg. Kanskje ta et glass vin. Og minst fem cortadoer på rad.

Jeg kjøper en test uten å si noe til verken Geir eller mamma. Og tidlig, tidlig på dagen, mens musikken fra Plaza Charco fortsatt kan høres, står jeg opp og tar den. Jeg vil bare bli ferdig med det. Finnes ikke spent, vil bare vite. Komme over det.

Så jeg tisser på pinnen, pussser tenner, børster håret. Gløtter på testen, inger strek. Men så kommer det utrettelige håpet som lar tvilen komme meg til gode: Det er jo bare dag 12.
Og så, når jeg ser nøyere etter kan jeg så vidt se noe.
Er ikke det en svak, svak lilla strek som jeg skimter der? Eller er det ikke det?
For alle graviditetestene jeg har tatt i årene vi har prøvd å bli gravide, har jeg aldri innbildt meg en strek.
Det er en strek der! Nå! Denne gangen!
Men den er fryktelig svak. Samtidig har tiden jeg har brukt på å lese diverse forum lært meg: en strek er en strek.

Jeg går ut til Geir mens solen begynner å titte frem. "Baby, ser du en strek her?"
" Jaaaa....."  svarer han tvilende.
 Ja! Når han har ristet søvnen av seg, virker han helt bestemt. Jeg får et stort, stort kyss.

Jeg tar med testen i veska og viser den til mamma under bordet i frokostsalen. "Ser du en strek?"
"Den er veldig svak. Er du sikker på at den gjelder?"
En strek er en strek, sier jeg.

Jeg skriver til klinikk Hausken, og får til svar om å ta ny test om noen dager.
Det er fortsatt tidlig, skriver de.

Men jeg er glad. Og jeg er ikke den som pleier å være optimist.
Jeg vet at streken kan være en kjemisk graviditet.
Jeg vet at det er tidlig.
Jeg vet at det kan gå fryktelig galt.
Men jeg har ikke sett en stek på nesten 6 år. Så uansett hvordan det går denne gangen, viser denne streken at det er mulig.

Dagen etter tar jeg en ny test, og igjen ser vi en ekstra strek. Det er vanskelig å bedømme om den er blitt  sterkere, men nå vet jeg at jeg er gravid. Og jeg tenker at nå, nå orker jeg alt igjen. Og alt det kroppen min har vært gjennom, har vært verdt denne følelsen.
For jeg vet at det vokser et nytt liv i meg.  
Et sann mirakel.  
Jeg vet nå at det er mulig.



Denne dagen, den 9.februar 2016, kjører vi til øyas vestligste punkt, Punta de Teno, et fyrtårn, med stortslåtte fjell landskapet på den ene siden og det uendelige Atlanterhavet på andre.  Amerika er det neste stoppet, og det er ingenting i sikte i horisonten. Bortsett fra solen.





Vi må rekke å se solen gå ned i vest.





I oss bærer vi en hemmelighet, som er så fantastisk og så stort, men fortsatt veldig sårbar.
Men en strek er en strek og det er mulig.
Alt er mulig.

Så vi smiler til hverandre.
Solen går ned raskere enn vi forventer, og vi rekker det bare akkurat.
Det er så ubeskrivelig vakkert. 

Vi er en ekstra person i bilen men ingen andre enn oss vet det ennå.







Vi jaktet etter solen, og rakk det.
Men enda bedre: vi jaktet etter en drøm og den gikk i oppfyllelse.

I desember, 10 måneder etter at vi så solen gå ned i vest, var vi tilbake på Tenerife.
Med vår egen lille stjerne, Stella.
Hun fyller 3 måneder i dag.
 


Selv etter en haug av graviditetstester virker det fortsatt uvirkelig. Geir nummerer dagene. 
Apotekarene tror at vi har gått fra vettet, og det samme gjør vaskedamene. 

Nakon toliko godina nadanja i iscekivanja, druga crtica napokon se pojavila. Na Tenerifama, u eksploziji boja i uz ritme karnevala, u februaru prosle godine saznalismo da novi zivot raste u meni. Tog dana odvezli smo se do najzapadnije tacke na sjevernoj obali da pogledamo zalazak sunca, krijuci jednu tajnu o kojoj smo samo mi znali. Ganjali smo sunce, a tog dana uhvatili smo ono o cemu smo sanjali toliko dugo. 
Deset mjeseci poslje, sa Stellom smo se vratili na Tenerife. 
Danas puni 3 mjeseca. 

#gravid #ønskebarn #barnimagen #baby #endrøm #travel #reise #tenerife #prøverør #familie #lkjærlighet

A SKY INSIDE ME.

Når jeg gikk gravid med Stella, hadde jeg et enormt behov å være sammen med Una, være der for henne. Jeg hadde en lett følelse av panikk og angst med tanke på at tiden der det bare var oss to nærmet seg slutten. Men når man er gravid, er ikke formen alltid på topp, og jeg følte at tiden bare rant fra oss, uten at jeg fikk utnyttet den godt nok. Det var en sår tid.



Jeg skulle aldri ha bekymret meg.

En ny baby i hus beviste at dette hjertet mitt kunne romme enda mer kjærlighet. Og noe av det aller fineste og mest overraskende med at vi er blitt flere, er at kjærligheten til Una er blitt enda sterkere.

Når jeg trodde at det ikke var mulig å elske hun mer, elsket jeg hun enda et hakk høyere.

Elsker deg opp til himmelen, sier vi til hverandre hver natt før legging. Og hver gang når jeg har sagt det denne høsten, føles det som om himmelen bor i meg, som om den uendelige kjærligheten er noe som jeg kan kjenne fysisk i kroppen. Som et stort rom, som bare vokser, sammen med at Una vokser.

Man skulle trodd at en ny baby i hus skulle ha gjort at Una virker kjempe stor. Og på mange måter er hun det. Hun er en stolt storesøster, hun er en tredjeklassing, hun har vokst i lengden og er blitt voksnere.

Når jeg ser Stella, ser jeg også Una, og jeg husker alt som om det var i går. Ett hvert mine og ett hvert øyeblikk, hele meg er fylt med minner. Jeg innser hvor fort tiden har gått. For nå er Una kul og morsom, og heldigvis fortsatt helt egen. Og plutselig vil hun sende meldinger til mine venner på snapchat og spør om når hun kan se på Skam sammen med meg.

Samtidig har jeg tenkt på at hun fortsatt er en liten jente. 
Min lille jente.
Min tålmodighetsgrense er blitt opphevet, jeg tror jeg er blitt en bedre mamma for Una. 
Jeg har hatt enormt behov å beskytte henne, å ta hånd om henne. Legge henne om kvelden, og kose og klemme henne, holde hennes lille store hånd og flette hennes hår. Ha lange samtaler når tiden for å sovne forlengst har passert. 



Jeg vet nå at hun for alltid vil være min lille baby.
Den som gjorde meg til mamma og som fikk hjertet mitt til å romme så mange uante følelser, og en helt ny form for kjærlighet. Som fikk hjertet mitt til minst å fordoble seg, og som strekker det, utforderer det og får det til å vokse i takt sammen med henne, slik at det kan romme enda mer.

Lille store Una unikum fylte år i helgen og vi startet mandagen med en 8-åring i hus.
Jeg gleder meg til alle mandager som kommer.

Og jeg kommer alltid til å elske deg til himmelen og tilbake.


Foto: Nina H. Five


Moja velika curica, ona koja me je ucinila majkom, napunila je 8 godina. 
Ona koja je moje srce prva ispunila majciskom ljubavlju, ona koja mi srce isteze da bi raslo u taktu sa njom, postala je tako velika.

A ja sam pak shvatila jednu stvar; bez obzira koliko brzo raste i koliko godina puni, ostace zauvijek moja mala beba.
Moja mala curica.
Voljet cu te do neba i nazad, uvijek i zauvijek.

Jer sati i minuti nisu cili za slow motion, pjeva Balasevic.
A ja imam toliko potrebu zaustaviti vrijeme. 

SHINE BRIGHT LIKE A DIAMOND.



Or like a star, little Stella!
We are so happy you are finally here, with us. 
I hope the sun will always shine for you.

We promise that we will take care of you. <3





Stella Sahbegovic Brendeland, 07.10.2016, 10.49.

LONG AND WINDING ROAD.

Så lang veien hit har vært. Nå er vi snart i mål. 
Og først når vi har fått det litt på avstand, forstår vi hvor sterkt vi har ønsket dette. 

Una took us by surprise. Så egen, men så passet hun så perfekt, for akkurat oss. Like glad i danse som foreldre, like emosjonell som mora og med like fin strek som faren. Og så stor kjærlighet man føler for sitt barn, det ble nesten litt overveldende.

Men så fortere enn fort viste graviditetstesten to streker igjen, og vi gledet oss til å bli fire, tross for sjokket, mens jeg hadde en uro i meg som viste seg til å stemme. Det er slikt som skjer, sa alle. Og vi trodde på det.

Årene som fulgte var fulle av fullkommen glede og bunnløs sorg. Å se et barn vokse opp og se sin far svinne vekk, er virkelig livets motsetninger. Det krevde mye av oss. Og når endelig vi samlet nok krefter til hverdagen, kom den andre streken fort igjen. Denne gangen gikk det skikkelig galt. 

Og etter denne gangen ble de to strekene noe vi lengtet etter, men de ble uoppnåelige.
Jeg prøvde å glede meg for alle søskenforøkelsene rundt oss, jeg prøvde med smil å svare på spørsmål som, av og til, kunne oppleves sårende, jeg holdt fokuset på Una, og visste at vi i grunn var veldig, veldig heldige. 

Det er masse god hjelp å få, når man sliter med å få barn, både i det offentlige og det private. Men det er ikke alltid at det går til tross for all teknologien, alle hjelpsomme hender, til tross for alle gode råd og all verdens postiv tenking. Det å lengte etter barn, og ikke få det til, er en sorg og et kjør. Fysisk. Og psykisk. Når månedene går over til år.

Og selv om vi prøvde å ikke stresse med dette, var vi nok ganske så stressa. Så vi kom til et punkt da vi måtte si til oss selv: Vi er heldige! Samtidig begynte vi å undersøke adopsjon og prøverørsbehandling i utlandet. Og en siste gang gav vi sjanse til en norsk lege ved navn Hausken, som Geir digget, muligens fordi han var fra Haugesund, eller kanskje fordi han lignet på dr. House. Anyway. Det gikk. 

Og nå er vi snart fire. Una skal bli storesøster. Og jeg klarer ennå ikke helt å tro det. 

THE DAY BEFORE THE DAY. TWO YEARS AGO. WHEN DAYS GET DARKER.



Nå er den her. 
Høsten.
Det er ikke lenger noe tvil.
Islandsgenseren pakkes ut, men hjelper lite, så det fyres i peisen i tillegg.

Den råe, kalde luften skårer seg dypt inn i kroppen og kulden setter seg inn til bein. 

Nettene er kullsvarte, morgenene er mørkere, dagene kortere.
Og som alltid, skjer dette så fort. Nesten over umerkelig, over natten.

Og som alltid, slår det meg i bakken.
Kulden som gjør vondt, og som vekker minner.

Når pappa ble syk, og når han ble enda sykere, var kulden det verste for den spinkle kroppen hans. Den sterke mannen som ble redusert til altfor få kilo og vonde ledd, begynte å lengte etter sommeren med en gang høsten satte inn.
Jeg husker hans siste høst, og hans egen frykt om han kom til å overleve den kommende vinteren. 
Jeg husker at han så gjerne ville flykte vekk, ned til varmere strøk. Til solen. Hjem.
De pleide å gjøre det, min mamma og pappa.
Reise. Nyte. Helt til det siste.
Men ikke den siste vinteren.
Selv om han så sent som i desember, med en eviggående smertepumpe som tynget han rundt halsen uten å ta vekk smertene, fortalte sykepleieren om at han hadde planer om å reise. Ønske om å reise.
Han var så svak, og allikevel så sterk.

Jeg også ville flykte.
Jeg drømte om det.
Få med hele familien min, kidnappe pappa fra sykehuset, pakke han med... skjære vekk det onde som spiste han opp innvendig, og dra.
Dra langt vekk.

Vi dro aldri den vinteren.

Og nå, når høsten slår inn og melder vinterens anmarsj, og bursdagen min nærmer seg med stormskritt, kommer alt dette frem.
Og jeg blir så lite fungerende.
Så paralisert.
Så trist.

Og jeg klamrer meg til de gode tingene, prøver å bryte ut, ta noen valg.
Tar på ullundertøyet under islandsgenseren.
Spiser to eplekaker på rad.
Tillater meg å gråte tristheten ut under en glovarm dusj.
Inviteter mange gode jenter over til meg på lørdag. For å feire livet.

Og til tross for alle forsøk og alle valg, er det bare en ting som ordentlig lindrer.
Småe skritt og varmeføtter som kommer over i vår seng, den lille kroppen som limer seg inn til meg, og hånden som søker min, og det å være tre som våkner opp.
Til disse kalde, mørke morgener.

CIRCLES OF LIFE.



Fredagen for 4 uker siden mistet jeg min bestemor. 
4 uker uten ei som alltid har vært der, kjennes allerede som så altfor lenge. 
Jeg klarer ikke helt å begripe det.

Jeg sitter og ser på gamle 8 mm filmer, med dårlige kontraster og uten lyd, men det er lett å spotte hennes smil. Og hennes hender. De var hender som første gangen badet meg. Og når jeg begynner å gå, hopper hun rundt meg som Muhammad Ali, og passer på.
Og slik fortsetter hun. Gjennom hele mitt liv. Å passe på. 

Jeg kunne ha skrevet om fredagen for 4 uker siden...den så altfor varme, alvorspregete fredagen. Med Utøya i tankene og uro i hele kroppen.
Og telefonen som hun ikke tar. En plutselig følelese av at noe er fryktelig galt. Til tross for samtalen kvelden før, som varte i 4 minutter og 7 sekunder der hun forsikret meg at alt var bra: Vi snakkes i morgen! Og så planlegger vi noe i helgen.
Geir får den tunge oppgaven med å ta heisen opp 10 etasjer, jeg løper innom butikken og parken, i et øyeblikk tror jeg at jeg ser henne blant lekende barn og ungdom, minuttene kjennes som timer, og når jeg prøver å ringe Geir er telefonen hans opptatt. Da vet jeg for sikkert. Ambulansesirenene høres bare noen øyeblikk etter og det eneste jeg håper på er at hun ikke har det vondt. Jeg er feig, jeg tar ikke heisen opp, jeg bare stryker magen min og gråter.

Hun er borte.
I 4 uker har hun vært borte. Og det er akkurat som om jeg ikke har forstått det, og som om tårene ikke finner veiene til å slippe sorgen ut. Som om det hele er en vond drøm. 

Jeg ser på siste meldingen jeg sendte. Det står: Jeg elsker deg. Jeg hadde sikkert dårlig samvittighet for jeg var altfor kort i telefonen, jeg hadde vel dårlig tid, slik vi idag ofte har. 

Jeg tenker på så mye og jeg tenker at så mye av det jeg sa og gjorde var siste gang. 

Jeg trøster meg med at hun, mest sannsynlig, ikke hadde det vondt, at hun hadde 82 gode år og at vi som betydde mest for henne var rundt henne, så og si hver eneste dag. Jeg trøster meg med at det hun fryktet mest av alt var at hun skulle bli noen byrde, og at hun slapp å oppleve det. At hun i sine 82 år bare var til nytte, bare hoppet rundt og passet på.

Aldri et offer, alltid selvsikker, alltid med hevet hodet.
100 % dedikert.
Til meg. Til mamma. Til Haris. Til Una. 

Jeg prøver å trøste meg selv med at vi har vært heldige. For det har vi vært. 
Men akkurat nå kjennes alt som en vond drøm vi skal våkne fra. 

Å ta heisen opp, sette inn nøkkelen, og ikke bli ønsket velkomment av de blåe øynene, det store smilet  og et blidt HEI er fortsatt vanskelig å godta. Radioen på rommet hennes har ikke vært på, og det er stille, men Una har inntatt rommet hennes og ser på tegnefilmene de pleide å se på sammen. Hun snakker ofte om Beba og er fryktelig lei seg at babyen ikke får møte henne. 

Samtidig sparker det nye livet i meg sterkere enn noensinne. Una begynner i 3. klasse og skal gå på dans, sirkus, turn og fotball. Hun smiler ofte. Og det gjør godt. 

UNCONDITIONAL.

Torsdagen for to uker siden sluttet Beba sitt hjerte å banke.
Det varmeste smilet jeg visste om, de blåe øyene og myke hendene er ikke lenger til.
Det kom som et sjokk for min Beba var en super kvinne, alltid positiv og med skikkelig mye girl power i seg.
Det gjør ufattelig vondt å tenke på at hun ikke fikk møte Una etter sommerfeiren (hun gledet seg sånt til det), og at hun aldri noen sinne vil møte den lille babyen i magen. 
Denne gangen må jeg prøve å unngå å drukne i sorgen, selv om jeg til tider har store problemer med å puste, i de øyeblikkene jeg forstår at torsdagens samtale ble vår siste. Men jeg skal klare det for de to små, og jeg skal tenke på hvor løsningsorientert Beba var. 
Det er så mye å si om henne, men akkurat nå er jeg tom for ord. Jeg håper de vil komme. Med tiden. 
Ubegrenset kjærlighet hun alltid hadde for alle hun møtte på sin vei, men spesielt meg, mamma, Haris, Geir og etterhvert Una, får bli det ene jeg sier for nå.



Jedina nasa Bebi. 
Hvala ti za svu bezgranicnu ljubav koji si mi pruzala svaki trenutak dok je tvoje srce kucalo.
Malo je superbaka koje su toliko prisutne u zivotima svojih unuka, kao sto si ti bila u mom i Harisovom.
Od prvih koraka, do ludih djecijih rodjendana na Visnjiku i hladnih jutara uz medolino i prevrte.
Ritmicko sportske gimanstike u Zetri i pozorisnih predstava u Narodnom sa mnom i sa Anjom.
Ljetovanja koja su trajala vjecno,
i jahorinskih zima kod Radeta i Remze.
Ti i Dila i ja u fiesti nakon obadnsta kod Dijanine Skreliceve, starih prica o tebi, majkici i Dili na putovanjima, do Svice ili Italije. 
Profesionalnog skakutanje oko Hareta, i svih drugih.
Godine izbjeglistva na Bolu- puna kuca jakih i toplih zena, 4 generacije i mali Haris, koje su i u tugi i zimi bile tople.
A onda opet dorucaci u Soukbunaru, Dijana i ti, puna kontrola nad telefonskim brojevima mojih prijatelja, od Sutvica pa do Sanje, i uvijek beskrajna ljubav.
Nikad nikakvo osudjivanje, samo ljubav.
I vjera da se sve moze!
I gume na kolima mjenjati- bez problema.
A onda je otisla majkica, pa Dijana, Soukbunar, Visnjik, a ti si dosla kod nas u Norvesku.
I svakodnevno nam uljepsavala zivot.
Drzala kontrolu, odrzavala kontakte, pravila ruckove i izvjestavala o domoviskim vijestima, stekla nova i velika prijateljstva, a navece bi skupa zaspale uz radio M.  TI u svojoj sobici, a ja u susjednoj.
Uvijek sa osmjehom, uvijek pozitivno, uvijek je sve bilo dobro: Dobro spavala, Dobro jutro, dobar rucak, cak ti je i ovo tmurno norvesko vrijeme bilo dobro.
Mislim da si bila sretna. 
Mozda ponajvise sa Unom, tvojom drugaricom, i zlatnom curicom.
Vasi mali razgovori, i vrijeme provedeno uz Minimax, "Unaaa, zalogaj!" i zasivanje malih krompirica po vunenim stramplicama. 
I ona je osjetila tvoju ljubav.
Zbog toga, i zbog jos bezbroj stvari, danas osjecam zahavalnost.
Falitces mi strasno. Plavo nebo podsjecace me na tvoje plave okice. Mogu se samo potruditi pratiti tvoje stope. Volim te.

I dok je kuca puna cvijeca, ja sam trenutno prazna. Svi smo prazni. Bez rijeci, ili rijesenja. Da ona koja je uvijek imala rijesenje za sve vise nije tu, tesko je prihvatiti. Moramo pukusjati doci do zraka i disati, ne pasti duboko zbog Une, i zbog bebe u stomaku, koju moj jedini Bebi nikad nece upoznati. Nije cudo sto mi se cini da mi fali zraka, svaki put kada to shvatim. 

HOPES AND RESOLUTIONS.



Helt siden jeg var et lite barn, har jeg simpelheten elsket følelsen av en ny start som det nye året bringer med seg.  
Med årene har dette som tidligere var en ren kjærlighetshistorie, forvandlet seg til en love-hate-relationship.

Jeg liker fortsatt at man får lov å telle fra 1 igjen; den første dagen, første måneden, første helg. Første bursdagsbarnet, som for meg alltid er et spesiell et, nemlig min mor. Første dag på jobb med ren pult og ryddig skrivebord. Nyttårs fortsetter; om sunnhet, hverdagsrutiner og flere bøker.
Nyttårs håp og nyttårs planer; om reiser og om hvile. Håp om fred.
Det fine med det nye året er at det nemlig føles som om det er lov å håpe.
Håpe litt ekstra stort, kanskje ekstra naivt. Men det er lov. 

Også til den hat-delen i mitt forhold til "det nye året." 
Jeg klarer kanskje ikke å håpe så stort som jeg engang kunne. Og det gjør meg trist. Kanskje har jeg hatt for mange planer det ikke har blitt noe av, kanskje har verden i ået som gikk vært altfor jævlig til at jeg klarer å forestille meg at året som kommer vil bli bedre. Jeg vil så gjerne, håpe, og jeg gjør det, på liksom, men frykter det motsatte av det jeg håper for.



For 2015 har ikke vært et godt år for verden.
At så mange av våre hjerter kan bli så kalde, så mistenksomme, så hatske, gjør meg redd.
For hvis vi, som har absolutt alt, kan kjenne på disse følelsene, hvordan kan vi da undre at andre som har så altfor lite, kan gå til angrep?
Det lover ikke godt for verden.

For noen dager kom Sylvi Listhaugs med forslag om krav for 4 år med skole eller jobb før familiegjenforening kan finne sted. Jeg finner det hjerterått. Dette fordi jeg har vært der selv, og jeg kan på ingen som helst måte forstå at noen som helst ville vært tjent med at min bror og jeg vokste opp uten en far. Syria, flyktningskrisen, hatet, gjorde alt så nært igjen, og spesielt dette som jeg skrev i forbindelse med mine første 20 år i Norge. 

Jeg håper at verden klarer å vise seg varm i 2016, jeg håper det så inderlig for Unas skyld. 



For jeg vil så gjerne at hun skal vokse opp i en verden der vi ikke ser ned på noen. Det må være det minste. 

Hun vokser så fort, altfor fort nesten.
Kanskje hater jeg de nye årene, fordi akkurat dette blir så synlig når alt skal oppsummeres og telles sammen.
Og vi går i pluss.
I år også.
Til tross for fjortis tendenser, og litt av et temperament.
Vi går så absolutt i pluss!
Med kos, og operasynging, ballettdansing, og høytlesing, lange svømmetak, fine skolestunder og rolige morgenstunder.
Og masse tanker, et helt hav av tanker og planer.
Vi prøver så godt vi kan å henge med.

Så til neste år, blir det fotballtreninger, en stor jentepysjamasfest er allerede planlagt, og det blir  ansvar for en middag i uken fremover.
Alt skal selvfølgelig gjøres selv.
Og det er godt, og rart, og altfor snart, kjenner jeg. Jeg blir stolt.



Selv om verden har hatt et kaldt år, har vi blitt holdt varme av våre venner og familie.
Så masse bra folk rundt oss gjør at livet blir bra!
Nå i det nye året, skal vi prøve å ta være på disse skattene rundt oss, på en bedre måte. Min mor, som er det første bursdagsbarnet, står øverst på listen for å tas vare på. Uten henne hadde hverdagen vår ikke gått opp. Være bedre kjærester, er også lurt å prøve å være.

Når ens form ikke er på topp, får man ikke gjort alt man skulle ønske. Jeg har funnet ut at det er helt greit. Å la vare. Å si nei. Det er ingen som vil meg vondt og jeg trenger ikke prestere hele tiden. Den erkjennelsen er gull verdt.

Vi har jobbet mye, kanskje altfor mye. Men det har vært utrolig gøy. Geir på skolen, med disse flotte, engasjerte studentene, og jeg med å samle byplantråder i En blå tråd. 

Og vi har reist mye, kanskje alfor mye. Men akkurat dette er så gøy at vi aldri kommer til å slutte. Det blir flere reiser i 2016, mange av de inkluderer gode venner. 
Kalenderen for 2016 har begynt å fylles. Og vi skal prøve å fylle den med bare gode opplevelser. 
Vi håper at året ditt også blir fylt med det samme!

EARLY, EARLY THIS MORNING.





<3

MAY LOVE. 2009-2011.

Kjære, kjære blogg!
Så mye glede og så mye sorg, så mye fest og hverdag, så mange øyeblikk, som du inneholder.
Så utrolig hyggelig det er bla tilbake i dine arkiv.Og så takknemmelig jeg er for at jeg kan gjøre dette.
Jeg tror at det må gjøres oftere.

Jeg tenkte at jeg, samtidig med å hylle bloggens arkiv funksjon, kunne hylle en av årets fineste måneder, nemlig mai.

Vi starter vårt vennskap i 2009.

MAI 2009



Una var 5 månder gammel og var utrolig god å kose med.



Noe jeg gjorde nesten hele tiden.
Dedo også var veldig glad i å kose med Una. Og de gjorde noen fantastiske duetter sammen.



Tidlig i mai var vi i nydelige Hardanger for å forberede Unas store fest.
Vi tok vårt første fotoboksfamiliebilde.



Jeg var tidens Eurovison fest. Og Alexander Rybak vant.



Una pyntet seg til sin første 17.mai.
Og scenografien i Bynesveien gjorde oss ofte stumme av beundring.




I slutten av mai hadde gresset blitt grønt, vi var på Somma, Una hadde en kul gul vogn, og vi trillet rundt. Best av alt var at nana og dedo kjøpte seg leilighet i byen. Det betydde mye mer tid sammen.











Og når dagen kom, sørget alle de fineste menneskene i våre liv for å gjøre den helt fantastisk. Geir sin fantastiske familie var verter, Unas faddere plantet et tre, store og små venner nøt blomstringen i Hardanger, og partyet varte til sene nattetimer. Hurra!

U maju 2009 Una je imala 5 mjeseci, vozila se u svojim zutim kolicima, i uzivala u svom prvom proljecu. Bila je slatka kao med, i samo smo je svi gnjavili i mazili. Jos uvijek smo zivjeli u Bynesveienu i uzivali u zalascima sunca. Mama i tata kupili su stan u Trondheimu, i time nas ucinili nevjerovatno sretnim. Proslavili smo prvi 17.maj kao troclana porodica. A ja sam bila na super Evroviziskoj festi. Norveska je pobjedila. Jos jednu pravu festu imali smo tog maja, slavili smo Unu u Hardangeru, sa familijom i prijateljima do kasnih nocnih sati. Bio je to nezaboravan dozivljaj.

MAI 2010



Vi vinket vinteren farvel!



Og startet mai med at Una fikk hilse på Jonas.



Vi feiret Luc. Han ble tre, og nå er han åtte!



Una skinte om kapp med solen. Og fine skygger ble dannet.



Hun fant solen i kroken sin.

Og hun elsket på leke på rommet sitt.

 

Vi var masse ute. I store landskap. Alene. Og med fine folk.



Og inne leste vi for bulldogen og lammet nesten hele tiden.

Vi prøvde å ha teppe i den nye leiligheten vår. Funket helt fint. Og jeg elsket denne filmen.

Una hadde på seg bunad for første gang.





Og vi feiret 17.mai både med besteforeldre og venner.



Enhjørningsballlongen var med overalt. Til og med, i sengen.







Mai bød på mange fine besøk i den nye leiligheten vår.
Fra Fosen, fra venner i byen, og fra de nærmeste.



Vi tok trikk, brukte tid med venner i parker, og dro en tur til Oslo for å være med jentene.







Og i slutten av måned, ladde jeg mine batterier skikkelig opp med en ordentlig jentetur til Røros.

Prvi maj pozdravili som Internacionalom i razgovorom sa novim premijerom Norveske. Taj maj 2010 proveli smo takodje u novom stanu. Una se brzo snasla, i pronasla svoje favorit kutke. I citanje je jos postalo favorit, posebno za buldoga i janje. Sunce je sijalo, i suncica je sijala skupa sa njim. A mi, mi smo se druzili sa nasim dragim prijateljima i familijom, vani i unutra. Nana i dedo posjecivali su nas cesto, i Una i dedo bili su najbolji prijatelji. 17.maj prvoden je po prvi put u Hardanger bunadu, a jedan od vikenda prveden je u Oslu. Kraj maja, ja sam provela ludo, sa curama u Rørosu. A svo vrijeme nedostajala mi je moja mala cura.

MAI 2011

Det var tre måneder siden min pappa døde, jeg savnet han og jeg hadde det vondt.





Det som holdt meg opp var disse to.



Og de første vårtegn i hagen.





Viktige var også alle fine venner som orket å omgås meg, og som kom på besøk.
Pluss en haug med andre små ting, som gjorde livet litt lettere.

Vi prøvde å være mye ute.





Verden var blitt rosa.



Og inne nektet Una å ta av dansekjolen sin.



Sorgen fant allikevel ofte sin vei frem til mitt hjertet.







Og da var det bare disse jentene som hjalp!





Una fikk en sommer hårklipp.



Og gikk fortsatt i Didi barnehagen.

På 17. mai ropte vi Hurra!



Og det samme gjorde vi når vi dro til Bergen for å feire Amund, som hadde navnefest.



Og det var mai 2011!

Maj 2011 za mene je znacio 3 duga mjeseca bez mog tate. Dani su bili teski, jedini trenutci svjetlosti bilo je vrijeme provedeno sa Unom. A ona je pak bila prava, blistava, sjajna suncica, puna smijeha, novih rijeci i novih otkrica. Bolilo je mnogo znati da ih on nikad nece dozivjeti. Prijatelji oko nas pruzili su nam toliko ljubavi, i bili tako puni strpljenja. Zauvijek sam im zahvalna na tome. U Bergenu smo slavili Uninog rodjaka Amunda, i Una, njena tetka Siri i baka Ingunn bile su zgodne u norveskog narodnoj nosnji. Unina kosica osisana je za ljeto, koje je, cini mi se, pocelo vec tog maja. Cijeli svijet bio je ofarban u roza boju. A Una je bila kao secer.

NO JOKE.

01. april for 7 år siden fikk jeg den overraskende nyheten at jeg skulle bli mamma. Nyheten om at Geir og jeg skulle bli foreldre. Vårt felles byggeprosjekt, foreldre til noen. Som min kropp skulle huse i 9 måneder og som deretter skulle flytte inn i huset vårt. En ny beboer. En venn. Noen.

Noen månederer senere fant vi ut at det var en jente vi skulle få møte. Lite visste vi fortsatt på hva som ventet oss. For denne noen viste seg til å være en stor person som endret våre liv. På så ubeskrivelig mange måter. Som hemmer og gir, som bekymrer og får meg til å elske mer enn jeg noen gang har trodd var mulig.
Og viktigst av som får meg til å smile. Hver dag.

Nå er jeg på vei til Hardanger og til å møte Una. Jeg gleder meg.



Prije sedam godina doktor je sa mnom podjelio najljepsu prvoaprilsku salu. Koja me jos uvijek nasmijava svaki dan.

JOURNALS.

Jeg ligger på på den harde platen,  med kaldt plast under meg, knærne mine med pute under seg. Rommet er stort og lyst, sollyset strømmer inn fra de to høye vinduene.

Det blir bare et lite stikk. Nålen er ganske tykk, vi må dessverre ha den for være sikre på at alt går inn, sier sykepleieren og smiler til meg.  Hun snakker nordnorsk.

Jeg prøver å smile tilbake.

Det var en tilfeldig CT undersøkelse, gjort på grunn av hodepinnen min, for en del år siden, som gjorde at man fant  den. En utposing i en blodåre i hjernen min.
 
Så nå må den sjekkes. Regelmessig.
Annet hvert år sprøytes kontrasten inn den tykke nålen og videre inn i blodet mitt. Den gjør at jeg kjenner en ekkel metallsmak i munnen, og hele kroppen blir varm i løpet av noen få sekunder. Og så kjøres jeg inn den store CT maskinen, bildene tas, og om et par uker, ringer doktor Cappelen.

I dag var same procedure as last year. (Eller i mitt tilfelle annet hvert år, da.)
Dette er ikke noe som bekymrer meg. 
Denne utposing i blodåren i hjernen mitt.
Jeg gruer meg ikke å snakke med hyggelige doktor Cappelen.

Men det å besøke sykehuset vekker i meg tusen andre minner.
Jeg ser at det står RIT gravert på en liten plate i bygulvet foran det nye Kunnskapssenteret i det jeg krysser plassen. Jeg husker RIT godt. Den gule blokken, med 12 etasjer over bakken og et egen kjellerunivers under. Det var i kjelleren vi pleide å besøke pappa etter operasjonene hans. På post operativ oppvåkningsavdeling. Der du måtte ringe på en ringeklokke for å få kontakt. De evighetslange timene mens operasjonene varte, og lykken når vi endelig fikk se han. Lettelsen.

Selve CTen i dag ble tatt på Gastrosenteret. Det var der han hadde sine månedlige kontroller. Hos Walldum, og hyggelige rumenske Konstantin. Han hadde nummrene deres i kontaktlisten på sin mobiltelefon. Sandostatin LAR injeksjoner hos sykepleier Rune, han med det gode, lune humoret og det fine smilet.

På Gastro finnes også SLB, som står for Seksjon for lindrende behandling. Ved livets slutt. Der han døde. I 4. etasje. Min bror turde å kysse han før vi forlot rommet hans for siste gang, Jeg turde ikke engang å se på den livløse kroppen. Jeg var for redd. Og han var allerede borte. Jeg har angret på det siden.

To dager før han døde, skulle hodet mitt CT sjekkes for første gang etter at utposingen ble oppdaget. Muligens var jeg mer bekymret da enn jeg er nå, jeg vet ikke, jeg husker ikke. Jeg vet, i alle fall, at vi forlot rommet til pappa, mamma og jeg, og at hun satt og ventet på meg under hele undersøkelsen. Dette skjedde i Bevegelsessenteret, den hvite teglbygningen på andre siden av Kvinne og barn klinkikken, der Una ble født.

Jeg husker at jeg akkurat i disse, stille minuttene i den CT maskinen syntes utrolig synd på moren min. Der hun satt i venterommet. 

Jeg husker at vi unnet oss en kake etter den CT undersøkelsen, en etterlengtet pause, en hverdagsinnslag, i den tette sykehushverdagen livet vårt hadde blitt. Jeg mener å huske at det var en ostekake med kirsebærsaus. På kantinen på Hjerte og Lunge. Bygningen der pappas hjerte ble fikset på bursdagen min året før.

Sykepleieren Vigdis på SLB hadde da forsikret oss at hun ville passe godt på pappa mens vi spiste den kaken. Kanskje visste hun at mamma ville ha godt av frisk luft. Hun hadde ikke forlatt rommet til pappa på mange dager Kanskje håpet Vigdis at luften ville endre ansiktsfargen hennes fra grått. Jeg husker ikke om det hjalp. Når vi kom tilbake etter en time eller så, hadde Vigdis badet pappa. Hun hadde mellomkort, svart hår. Han hadde så godt av det badet. Hun var en engel.

To dager etter døde min far.
Min bror kysset han.
Jeg torde ikke engang å se hans vei.

Jeg husker så mange historier fra et hvert av byggene på St.Olavs hospital i Trondheim. Det nye sykehuset inneholder allerede så mange minner. Så mye av meg.

En katalog av historier.
Historier som jeg skulle ønske at jeg slapp å huske. Men også historier om håp, historier om latter.
Historier om en kamp. Hstorier om mot.  

De kommer alle tilbake. Til meg. Minnene. Når jeg ligger der på den harde plastsengen, med en nål inn i min arm, varm i hele kroppen.

For hvor mange ganger ble ikke min far kjørt inn i disse maskinene? Hvor mange ganger ventet ikke han på en etterfølgende samtale med en lege? Samtalene som sjeldent var like hyggelige som mine samtaler med doktor Cappelen er. For en helt min far var.

Jeg håper at tårene mine ikke vil gjøre dagens CT bilder uskrarpe.

AMONGST THE QUIET THINGS AND ALL THESE EMPTY STREETS I FOUND A WAY TO REAPPEAR.



I dag skulle min pappa blitt 66 år. 

Jeg hadde nok holdt meg våken til klokken slo 12 i går natt, for å prøve å være den første som sender han gratulasjons sms. Jeg hadde tapt for min mor, som allerede hadde rukket å gi han gratulasjons kyss. Om morgenen ville jeg ringt, sunget og vi ville ledd. Vi hadde lagt planer; Middag på Credo, eller skal mamma lage noe?
Bare Una er med, så kan det være hvor og hva som helst, ville han sagt. 

I et annen historie, en alternativ en, sånn som denne, ville han ikke ha vært syk.
Han hadde vært seg selv.
Sterk. Energisk. Morsom. 
Og når vi endelig fikk møte han, ville jeg gitt han et klem. Hardt. Langt.
Det ville ikke vært noe vemodig ved den klemmen, slik det ofte var med klemmene mellom oss. I de årene jeg visste han var alvorlig syk, var enhver en klem en påminnelse på at jeg er en klem nærmere til å miste han. 

I en helt annen historie, et annet liv, hadde vi kanskje aldri rømt fra Sarajevo. Hvordan hadde bursdagen hans sett ut da, i byen han elsket så høyt? Det blir for vanskelig å forestille seg.

Jeg har ingen reele alternativer. Intet annet liv.

Fakta er:
Han var syk og klemmene mellom oss var vemodige, men også fulle av kjærlighet.
Uerstattelige, kanskje fordi vi visste det vi visste.

Han hadde blitt 66 i dag.
Han er ikke her. 

Una er her.
Han ble så vidt kjent med henne, men elsket henne med hele sitt hjerte.
Hun var to år når han døde.

Hun kan fortsatt si at hun savner han, selv om jeg vet at hun ikke husker han. 
Av og til, mister jeg også minnene.
Det skremmer meg. 



Men dette er også fakta:
Når Una sover, sover hun alltid på siden, med begge hendene under ansiktet sitt. 
Akkurat slik som han gjorde. 



Danas bi moj tajo napunio 66 godina.

U nekom drugom filmu, sa drugim scenarijom, u nekom drugom zivotu, sada bi se radovala da ga, poslje posla, sretnem, poljubim, stisnem jako, jako, jako i cestitam mu. Njegov dan.
Kad bi mogla da biram, u tom alternativnom filmu, bolest ne bi postojala.
Onda bi svaki poljubac izmedju nas bio protkan srecom.
Jer kad je bolest prisutna, kao sto se to desilo nama, svaki poljubac sadrzao je u sebi i trunku tugu.
Znali smo da je svaki bio jedan blize rastanku. 

A zamisli tek ovaj ludi alternativni scenario: rat se ne dogodi, i tata svoj rodjendan slavi u svom voljenom gradu Sarajevu. Tolika fikcija, da je tesko i za zamisliti. 

Svi ti poljubci, sva ljubav izmedju nas, nezamjenjiva je. Iako protkan tugom, svaki je toliko iskren. Mozda bas zbog onog sto smo znali. Ali pak, sto je on bio onaj sto je bio. 

Nikakva alternativa ne postoji.
Nema scentarija broj dva, nekog drugog filma, drugih zivota.

Moj tata danas bi napunio 66.
Moj tata danas nije sa nama. 
Nedostaje mi do boli. 

Una je tu. 
I spava na isti nacin kao on, okrenuta na stranu, sa rukicama ispod glave. 
Da me podsjeti, kad zaboravim.

To je moja alternativa. 

Amongst the quiet things
And all these empty streets
I found a way, I found a way
To reappear...

FEBRUARY LIGHT.

Bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri

den er stille som snø, stille som snø

som februarlys og tulipaner

som venter sakte med alt sitt vakre på å dø







Jeg leter ikke mer,

for smilet ditt er tatovert

i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen

I dag er det fire år siden min pappa døde.
I dag er jeg tom.
Hul på innsiden.

Verken tårer eller ord vil komme.
Selv ikke sorgen. Fyller tomheten. 

Bare en slags rastløshet.
Som overtar tanker, lemmer, som legger seg som en stein i magen. 

Vi legger roser på graven. Røde, rosa, hvite. Og et hjerte. Av roser.
Venner kommer, og går. Klemmer gjør godt. Meldinger fra de kjære som er langt vekke gjør godt. 

Jeg tenker at fire år, f i r e år, er lenge.
At Una nå har levd det dobbelte av det hun levde den dagen han døde.
At hun går på skole, leser og skriver, har nye venner, nye fakter, kan nye vitser. 
Og at hennes minner om han svikter, at jeg ikke klarer å følge det opp, gjøre det jeg sa jeg skulle gjøre; la hun bli kjent med han selv om han er borte. 

Det er lenge, men det er kort.
Jeg kan den dag idag våkne og tro at det hele var en vond drøm.
Jeg kan fortsatt savne han vilt sterkt i små hverdagslige situasjoner. 

Og samtidig kan jeg føle meg så ufattelig tom.
Sånn som nå.
For en urovekkende følelse.  

Cetri godine su prosle od kako moj tata nije sa mnom.
Sa nama. 
Sa Unom.
Duplo dugo je zivjela danas, od onog dana kad je on umro.
Krenula u skolu, naucila citati, krenula na sekciju glume, dobila nove prijatelje i jos mnogo toga.
Zivjela.
Zivjeli.
Bez njega.
Ovakvi dani cine me tako praznom. 
Prije sam bar mogla biti beskrajno tuzna. Puna suza, rijeci koji bi kao ventil pustili da se bol olaksa.
A sad tako prazna.
Nervozna.
Nikakva. 

THERE WAS A TIME, EVERYBODY WAS AROUND AND I WAS DANCING WITH YOU.

For et par år siden dro Geir og jeg på bryllupsbonanzatur til Europa. 
Først feiret vi kjærlgiheten i Sveits, før vi dro til et slottsbryllup i Tyskland.
Der skulle min gode venn Mathias-Mausi endelig få sin Sophie. 



Her er de to, finingene! 



Og dette er Stuart, min aller, aller beste venn fra Stockholmstiden. 
Året jeg var på utveklsling i Stockholm var ett av de beste i mitt liv.
Det året fikk jeg venner for livet. Vi har klart å holde kontakt gjennom alle disse årene i ettertid. 



Selv om det kan gå flere år mellom hver gang vi møtes, kjennes det ut som om det ikke har gått over en dag siden. Her er to venner, og en ekskjæreste-venn. Ola, Stuart og Øystein.




Og her er den nye mannen min og the newlyweds.



 Og dette er Mausi og Dominik, mannen som sto ved Mausis side og bak alle disse bildene.


Det mest fantastiske med å møte gjengen igjen er at det hver gang blir helt fantastisk, ubeskrivelig gøy.
Det kjennes som om vi er 25 igjen.
Og det eneste vi gjør er å nynne på Annies Heartbeat og danser hele natten. 


 photo mausi_zpszhjqlfc2.gif*

Og så tuller vi, sånn som her. Og får helt nye venner. 

 

Og vi går aldri i seng før klokken er altfor mange, før føttene verker av dansing og magemusklene verker av latter, og før vi både har grått, løst verdensproblemer og gitt hverandre nye løfter.
Akkurat som når vi var 25.

Prije par godina, na Mausijevom i Sophienom vjencanju sreli smo staru bandu i postali 25 ponovo. 
Tako je zabavno biti 25. Bar za jednu noc. 

HIGH HOPES.

Hva jeg håper for i 2015:

Jeg håper at mennesker vil være snillere mot hverandre i 2015.
Jeg håper at øynene våre vil være åpne nok til at vi skal kunne se hverandre, at hjertene våre vil være åpne nok til at vi vil kunne respektere hverandre, at kjærligheten vil seire over hatet, at medmenneskeligheten vil overvinne egoismen.
Jeg håper at verden skal være mer rettferdig, at vi skal behandle alle barna likt.
Jeg håper at vi skal ta bedre vare på den eneste planeten vi har.

Jeg håper at 2015 vil være snill mot oss.

Jeg håper at min familie, mine venner og meg selv holder oss friske.
Jeg håper at jeg får masse tid med alle disse som står mitt hjerte nært. 

Nytt år føles alltid som en fresh start. Jeg pleier å elske denne, jeg pleier å være full av energi.
Mitt år i år startet med en lungebetennelse.
Jeg håper at jeg finner styrke til å ikke la meg knekke når ting ikke går min vei. For man kan ikke alltid velge.
Man må gjøre det beste ut av det.

Årets intensjoner er som følger:

Være mer til stedet, og sette pris på de små, viktige ting i livet.



Dette innebærer å tilbringe mer tid med barnet mitt; hun er den viktigste.
Se henne for den hun er, respektere henne, alltid være på hennes side. Forstå henne og være hennes venn. Legge vekk telefonen når hun snakker til meg, glemme jobben min i det øyeblikket jeg jeg henter henne.

Lese flere bøker. Legge vekk telefonen, igjen. Listen over bøker kommer.
Lese løveungen bøker med Una, det er så gøy.

Se flere filmklassikere. I Geir sin armkrok.(Takk Guro!)
Komme meg flere ganger på kino. Elsker kino. Vil se denne.

Reise mindre.
Denne er vanskelig, men nødvendig, både med hensyn til miljøen, lommeboken og hverdagen. Vi setter oss altfor lett på et fly. Jeg har  dog lyst å se New York.

Begynne å danse! Jeg har akkurat sendt en mail til Let`s dance.
( se punkt under: gjøre-ting-jeg-ikke-kan, selv om Geir kaller meg for den fødte danser)

Få gjennomført og sluttført jobbene jeg holder på med.
Jeg liker å ha det organisert rundt meg, jeg liker å ha målet klart for meg, og kunne evaluere i ettertid.

Være mer ute.
Med Una. Terskelen skal ned. For to dager siden bygde vi snødamer i hagen. Det regnes som fullverdig uteopphold.

Fortsette å være en bevisst forbruker.
Jeg kommer til å fortsette med kjøpestopp i år også, en variant dog, for jeg trenger en del ting nå. Det er befriende med kjøpestopp og jeg anbefaler det på det varmeste.

Klemme på alle de små babyene som vennene mine har fått, og kommer til å få. Gleder meg.

Bli overrasket, og oppdage og oppleve nytt; smaker, musikk, gjøre ting jeg ikke har gjort før.

Spise sunt. Sunnere.

Drikke mer champagne. Livet er fullt av motsetninger.



Være en god venn. (Og så for min mor og min mann.)
Mesteparten av mine nærmeste venner bor i Oslo og i utlandet og det er av og til veldig kjipt. Jeg har lyst på besøk. Og på Rørostur, Tuvs. En av mine absolutt beste venner bor i Trondheim og vi ses altfor sjeldent. Jeg vil være en god venn for henne og prøve å endre på dette. Og så vil jeg sende sms og mailer til venner som sier at jeg savner de. For det gjør jeg.

Fortsette å blogge.
Jeg har planer om både portrait of a child-, ukas kjole- (!) og flere "et foto i timen"- innlegg.

Elske.
Denne er ikke vanskelig. I det hele tatt.

Håper at 2015 er snill mot oss alle.
Fortell meg om dine intensjoner.

Keeping our heads,hopes and heels high!

SO MUCH LOVE.





Det å kunne gi.
Uendelig mye kjærlighet.
Å gi en klem, ikke bare når man ønsker hverandre god natt, men når som helst. På dagen. Morgenen. Ettermiddagen.
Å kunne si: Jeg elsker deg, på en helt vanlig grå søndag. Uten noen spesiell grunn.

Det er det som jeg sitter igjen med etter min pappa. Som jeg bærer i mitt hjerte.
Og som jeg prøver å leve etter.

Davati. 
Beskrajno mnogo ljubavi. Poljubaca.
Pohvala. Ne kad neko to zasluzi, nego u svakodnevnici. Bez ikakvog razloga.
Govoriti: Volim te. Cak i jedne sive kisne nedjelje. Tek tako.

To je ono sto ce mi uvijek ostati u srcu, od mog tate. I sto je nacin na koji zelim da zivim svoj zivot.

ABOUT THE STEPS, HAPPINESS AND TEARS.



Det var en merkelig og vanskelig følelse, det å kjenne sommerfuglene i magen, etter et samlivsbrudd som gjorde meg trist helt dypt inn i sjela. Men sommerfuglene, de var der og tok over, og gjorde hele sommeren og høsten rar, og jeg slet mellom å være på mitt tristeste og på mitt absolutt gladeste om hverandre. 
Tiden gikk og gradvis forsvant tristheten, og jeg tillot meg å si til meg selv at jeg var forelsket. 

Med en gang jeg kunne si det høyt til meg selv, sa jeg det høyt til mine foreldre også. De var alltid fullt deltagende i min kjærlighetsliv, og denne gangen var intet unntak.

Det året fikk jeg min første godt betalte jobb, kjøpte min aller første leilighet, og så hadde jeg fått meg en ny kjæreste. Og ting føltes riktig.
Så riktig at jeg tenkte at dette er kan godt være det.

Neste vår og sommer var nydelige, jeg husker korte bysykkelturer og sene, lyse kvelder, og jeg ble bare sikrere og sikrere i min sak. Vi var ganske forskjellige, Geir og jeg, men vi hadde det veldig fint sammen. Så fint at når enda en ny vår kom, bestemte jeg meg for å fri.
Jeg hadde diskutert det med mine nærmeste allierte, og var fast bestemt. Jeg hadde lyst på en fest. En fest for å feire kjærligheten.

Den våren fikk vi vite at pappa har kreft.
Igjen ble hele min verden rar, bare at denne gangen gjaldt det død og liv. Og enda så forelsket som jeg var, klarte jeg nesten ikke å være glad i det hele tatt.

Beskjeden pappa først fikk, var grusom, men viste seg heldigvis til ikke å stemme. Selv om sykdommen var et faktum, kunne jeg begynne å håpe å ha han i mitt liv litt til, uten å ane hvor lenge.
 
Hans sykdom gjorde meg enda mer sikker i hvordan jeg hadde lyst å tilbringe livet mitt på.
Og det var med Geir.

Jeg fridde den sommeren.
Det var verdens pinligste frieri, men det er en helt annen historie.
Mannen sa ja, og vi bestemte oss til å lage en ordentlig fest sommeren etter.

Når en man er glad i, har kreft, gjelder store deler av livet seg om akkurat det. Sykdommen. Selv de delene, som gjelder noe helt annet, har ved seg en tristhet. Men livet med sykdommen følges også av en forsterket glede. En takknemlighet. For livet. Som kommer som følge av sykdommen. 

I vårt tilfelle, ble det første året pappa hadde kreft, preget av det å bli kjent med sykdommen.
Og av bryllupsforberedelsene.
Det var pappa som var med flere gangen hos Cecilie Melli på jakt etter den perfekte brudekjolen.
Det var hjemme hos mamma og pappa på Rissa, bryllupsskoene og tilbehøret ble prøvd ut. Mamma og pappa var med når vi bestemte bryllupsstedet, og de var med og prøvesmakte på bryllupsmenyen. På mange måter, tror jeg at Geir var takknemlig for at en annen mann kunne ta en del i de avgjørelsene som skulle tas. Og pappa gjorde det med barnslig glede.

Også kan vi spole frem til bryllupsuken. 
Våre nærmeste venner, vår familie, alle de vi er glad i, er ankommet Bol.
Det er sol, det er sommer, love is in the air.
Jeg har det så bra. Jeg er lykkelig. Når jeg ser på bilder av meg selv fra denne uken, er det lett for meg å se. All lykken. Jeg kan se at jeg stråler. 

Men det er en person til som stråler like mye. Min pappa.
Han har det så bra. Og han er så stolt.

Kvelden før, har vi fest på stranden. Og så kommer den store dagen.
Vi har ting vi skal gjøre. Frisør og alt det andre viktige som skjer på dager som denne. Pappa og Geir er ikke en del av dette,, deres jobb skal gjøres senere. Guro er fin, men er mer nervøs enn meg.
Jeg er ikke nervøs. Ikke den dagen. Jeg er sikker i min sak.
Eneste som jeg engster meg for er pappa. Det at han skal hente meg, og føre meg frem til vielsesstedet.

Kommer mine bein til å klare å gå de skrittene med han, kommer jeg til å klare å ikke gråte før vi i det hele tatt setter i gang? 











Agraff er ute og lager vårt seremoni sted, vi har bestemt ruten vi skal gå. Selve stedet er det ingen som har sett ennå. Ivar skal vente på oss med sin fele, og vi skal ankomme fra alleen til de to store trærne der havet åpner seg.

Det er snart tid, jeg ser det på Guro, for hun tar en slurk av martinien for å dempe nervene. Jeg tenker at det er best Guro får litt friskt luft, før det hele startet, så det blir bare mamma og jeg igjen på rommet. Jeg har fortsatt sminken jeg skal legge, og så har jeg en klump i halsen, for jeg vet at pappa også har en.
Vi begynner å få dårlig tid.
Jeg slår nummeret til hans rom, for nå må vi faktisk snart gå, men får ingen svar. 

Jeg venter litt, og ringer igjen. Går ut på balkongen og ser etter han.

Og så banker det kort og tyst på døra. Mamma går, og pappa og jeg er alene.
Han har tatt seg en røyk i smug, jeg kan kjenne det, men sier ingenting, for egentlig er jeg misunnelig.
Han sier at jeg ser nydelig ut, og jeg kan høre stemmen hans nesten briste.
Han sier ikke så mye mer.

Klar? Spør han. Klar. Sier jeg.

Jeg tar han under armen og vi går ut av hotellet.
Vi er litt sene.
Jeg ser Ivar vente på oss, og jeg ser den store gruppen av alle de beste menneskene i vårt liv samlet i ring, i mellom trærne der nede.
Vi går gjennom skogen, vi skal ta til høyre for å gå gjennom alleen. Det er avtalen.
Jeg klamrer meg til pappas hånd men tør ikke å se på han.
Ivar begynner å spille.
Folk ser seg rundt etter oss.
Jeg ser på pappa og ser tårer i hans øyne.
Jeg kjenner mine presse på.
Jeg holder han fast, så fast, i det han skal gå den riktige veien til høyre, og fortsetter rett frem.
Jeg forandrer den avtalte ruten.
Vi kommer til den nydelige hvite sirkelen rett bakfra, overraskende på alle, og stakkars Ivar vet ikke om han skal slutte å spille eller spille ferdig.





Jeg klarte ikke å gå de ekstra skrittene, og høre på de vakre tonene, som vi hadde avtalt.
Jeg var redd mitt blikk skulle møte pappa sitt igjen, og jeg vet at jeg ikke hadde klart å holde igjen.
Jeg hadde smeltet i tårer og det hadde ikke sett vakkert ut.
Så jeg avbrøt det hele.









Det ble en nydelig seremoni. 
Jeg fikk mannen jeg elsker. Og jeg fikk festen jeg ønsket meg.
Jeg tror at jeg gjorde pappa glad. Han holdt en tale som for alltid vil være i mitt hjertet.

Men jeg har angret på at jeg ikke gav oss de ekstra skrittene og de ekstra tårene den dagen.

IT´S A LOVE STORY.

Sant nok hadde hun trekk ved seg som jeg aldri har sett hos noe annet barn, og hun drev oss alle sammen ut over tålmodighetens grenser minst femti ganger om dagen: Fa det øyeblikk hun kom ned til det øyeblikk hun gikk opp for å lege seg, hadde vi ikke ett minutts trygghet for at hun ikke drev med ugagn. Livligheten var alltid på topp, tungen alltid i gang- hun sang, lo og terget alle som ikke ville gjøre som hun. En vilter og vill jentunge var hun- men hun hadde de vakreste øynene, det søteste smilet og den letteste foten i hele prestegjeldet; og tross alt tror jeg ikke hun mente noe ondt med det, for fikk hun deg først til å gråte på ramme alvor, så var det sjeldent hun ikke gjorde deg selskap så du ble nødt til å holde opp selv for å trøste henne. 

Emily Bronte, Stormfulle høyder, om miss Cathrine Earnshaw
 

Denne beskrivelsen passer så alfor godt til den ville og viltre jentungen vi har. 

LUST FOR WORDS.



22. juli 2011.

Jeg har ikke så mange ord for tiden. 

Jeg savner ordene, men får liksom ikke tak i de.
Ofte er de nesten der.
Jeg kan kjenne de.
På kroppen.
Høre de nesten.
Men de blir hvisket, så veldig, v e l d i g lavt, og jeg hører de ikke klart nok til å kunne skrive de ned. 

 

Jeg savner de for å kunne skrive om min far. 

Jeg savner de i det vi lander i Sarajevo, jeg savner de i det lysene på moskene tennes om kvelden og lukten av nybakt brød sprer seg som parfyme over byen min.
Jeg savner ord i det jeg går inn i det salte vannet og prøver å dykke for første gang.
Jeg savner de i ett hvert øyeblikk med Una for det er i disse øyeblikkene savnet etter min far er størst. 

 

Jeg savnet de den 22. juli for å kunne begripe det på nytt. 

Jeg savner de for å få ut frustrasjonen over det som skjer på Gaza.
 

Jeg savner det å kunne skrive. Beskrive. Savnet. 

 

Kanskje må man tvinge frem ordene, når ikke de kommer av seg selv.... 

 





22.juli 2014

Nedostaju mi rijeci.

Rijeci da opisem koliko mi nedostaje moj tata.

Svaki dan mi nedostaju. Da mi smanje bol.
Nekad kao da ih cujem, ali tako tiho da ih ne uspjevam zapisati.
Nekad kao da ih osjetim na tijelu.
Kad slijecem u Sarajevo, kad se minareti na djamijama upale, a miris somuna prosiri se gradom kao najljepsi parfem. Kad osjetim slanu vodu i zaronim po prvi put. Svaki sekund sa Unom nedostaju mi rijeci, jer u tim trenutcima najvise mi nedostaje moj tata. 

ABOUT THE SMALL THINGS. AND LIFE.



Når jeg rydder Una sitt rom.
Setter på plass de små tingene og ødelegger de små fortellingene hun legger rundt seg.
Samler skjellene hun har plukket på stranden i en skål, de gull myntene, euroene, i en annen.
Mens bambien på hyllen ser på meg med de store øynene og jeg retter opp bildet av henne og  hennes dedo.
Slår av lyset.  

Jeg savner han slikt.
Mens jeg gjør alt dette.
I hverdager. 

Når han døde, hatet jeg fredager.
Hver og en, hele det første året tok nesten livet av meg.
Nå har tre år gått, og fredager er blitt greie, de.
De er bare en dag i uken. Igjen.
Fredager er starten på helgen. 
De siste fredagene har vært fine.
Vi har tilbrakt de med folk vi er glade i. 

Men det å å rydde Una sitt rom.
Samle skjellene hennes i en skål.
Rette opp bildet av de to vennene, den lille jenten og hennes bestefar, hvorav den ene også var min beste venn.
Vite at han aldri kommer tilbake. For å ta en del i alle de små fortellingene hun har lyst å dele med han.
Det gjør vondt.
Plutselig.
Og alikevel alltid.

I morgen er det min pappas bursdag.





SARAJEVO, 7th OF FEBRUARY.

Sarajevo, 7.februar 1984.
Sarajevo, 5. februar 1994.
Sarajevo, 7. februar 2014.

Min Sarajevo.







Moje misli su ovih dana stalno upucene Bosni i Hercegovini, i mom Sarajevu. Mojoj rodbini, i mojim prijateljima.
Da li je doslo vrijeme za bolju buducnost? 
Ili ipak ne?

NOW I CAN'T WAIT FOR ALL MISTAKES WE'VE YET TO MAKE.








Nytt år nye muligheter.

Jeg har grublet på dette innlegget lenge.
Om hva mine tanker rundt, om hva mine håp og frykter for det nye året er.

Det ligger en forpliktelse i et nytt år.
En forventning til det.
Om alt som muligens kan komme til å skje.

Men jeg er blitt "stor nok" til å skjønne at det nye året også vil bringe dårlige dager.
Dumme dager.
Travle og actionfylte, "bare-må"-dager.
"Jeg-duger-ikke"-dager. 
Dager da man ikke vil engang stå opp av sengen.
Dager da savnet blir for stort.
Dager som er kjedelige.
Dager som starter så altfor, altfor tidlig.

Jeg håper selvfølgelig på gode dager.
Jeg drister meg til å ønske meg fantastiske dager.
Til å ønske meg netter som man ikke vil skal bli til dag.
Helg som er rolige og late.
Morgener som starter sent med en kaffe i sengen, og morgener som startet tidlig med små hoppende føtter som vil opp av sengen.

Målet er å møte de alle på best mulig måte.
Hver og en av de.
For de dårlige kommer, og det er i møtet med de, utfordringen ligger.
Det å faktisk klare å stå opp, selv om man bare vil være under dyna... ikke skuffe, ikke dvele.
Ikke føle at man ikke strekker til, selv om det vil være dager der man gjør akkurat det; ikke strekker til. 
Målet er å ikke dvele for lenge, ikke kjenne på skuffelsene for lenge, ikke ligge under dyna for lenge.

Men sorgen, den beholder jeg. 
Den er min.
Og jeg omfavner den.





For fantastiske dager vil også komme. 
Jeg vet det.

Vi er så heldige at vi har ubeskrivelig bra familie og venner. 
Året har startet fantastisk med to besøk, og allerede to nye som kommer i februar. En februartur til Røros er i boks. Og alt dette med de aller beste vennene man kan ønske seg. De gir meg energi, de gjør meg glade, de gjør at vi danser. 
Derfor er nyttårsintensjonen ( et fint lite begrep jeg "stjal" fra Hege) å omgås med disse enda mer.

Jeg kommer til å skrive til venner, som er langt bort fra meg, og si at jeg savner dem. 
Og vi må bli bedre kjent med Unas søskenbarn i Bergen, Amund og Isa, som vi ikke har sett på altfor lenge. Feire min bestomors Beba 80 års dag. Dra på jentetur med mamma og Una. 

Jeg gleder meg til lyset er her igjen. Til å være ute. Jeg gleder meg allerede til sommeren, selv om det er altfor tidlig til det.

Kloke Astrid (som jeg mistenker for å virkelig kunne det der med å kose seg) har som mål å koke en ny middagsrett fra en kokebok en gang i uken. Geir og jeg ( Geir har hovedkjøkkenansvaret i heimen) er enige om å koke en middag fra kokeboken en gang i måned. ( Viktig å holde det realistisk.) Januar månedens nye rett ble Boef Bourguignon, åh så godt det var!

Nyttårsintensjonen er legge telefonen fra meg oftere.
Å gå over fra en gammel nokia mobil til iPhone ifjor har stjålet mye tid fra meg. Og selv om Instagram fortsatt er en favoritt, begynner jeg å bli litt gal av all infoen, all inputen, all inspoen vi hele tiden bombarderes med. Jeg tappes for energi av alle inntrykk jeg mottar stadig vekk, og jeg må prøve å finne roen igjen.

Jeg har mye mer lyst til å blogge oftere igjen. Sortere tanker, skrive ned historier, minner som bor i meg, og som Una kan lese når hun blir stor. På mange måter trenger jeg den for å beholde forstanden fra tid til annen, for å slippe følelsene ut, for å rydde i rotet. Jeg har lyst til å bygge videre på denne digaitale albumen vi har, komplementere den, med blant annet, mer fra  Venezia turen, flere sommer minner, og mer fra Tenerife turen. Og så har jeg lyst til å printe alt ut alt sammen, i slutten av året. 
Jeg håper du følger med. Jeg setter stor pris på hver en kommentar, fra gode, gamle kjente, og fra fine, nye, ukjente.  Og jeg lar meg imponere av de flinke bloggvennene mine, som jeg skulle ønske jeg kjente på ordentlig.

Jeg vil begynne å bruke min speilreflekskamera igjen, jeg må børste av støvet fra den først.
Jada, den er tyngre og mer klumplete å bære på en en slim liten telefon, men jeg tror jeg trenger litt tyngde i livet, og i vesken min.

Jeg har et annet mål med dette nye året.
Målet er å bli en mer bevisst forbruker. I år har jeg kjøpestopp. Av mange grunnen, blant annet disse. Og det kjennes riktig, og riktig deilig. Mer om dette siden. 

En ting jeg ikke bør spare på, er å investere i egen helse.
Det er jeg så dårlig på.
Jeg har startet et yogakurs om søndager. Men igår klaffet det ikke.
Og så dukket den dårlige samvittigheten og den dårlige selvfølelsen opp veldig raskt. Løsningen ble en halvtime på yogamatta med en amerikansk instruktør på youtube.
Funket på både samvittigheten, selvfølelsen, og jeg tror, til og med, at det funket på magemuskler, for jeg kjenner disse idag.

Jeg skal bli flinkere til å kjenne på at jeg er flink. Likte så godt denne listen til Mariell. 
Jeg liker jobben min så godt, og jeg gleder meg til å ta tak i nye spennende utfordringer. Gleder meg å fortelle dere om disse.

Jeg skal høre på gammel, glemt musikk og oppdage ny musikk. Og jeg vil lese flere bøker enn i fjor. Listen er lang. 

Dere leste at jeg skrev "liste". Jeg har nemlig begynt å skrive lister igjen.
Jeg elsker lister! E L S K E R. Jeg har bare forsømt de litt.
Nå er de kommet inn i livet mitt for fullt, og det er så bra. Jeg har skaffet meg en hemmelig (som Una ville sagt) liten bok, og jeg benytter meg av notat appen på telefonen. Også har jeg oppdaget Listebloggen, som er en sann inspirasjon for alle som elsker lister.

Geir og jeg har også snakket om å planlegge bedre. (Der kommer blant annet listene mine inn.)
Vi kan ikke bare kaste oss på enhver tur vi har lyst til.
Vi må bli bedre på hverdager.
Små tiltak gjelder: finne frem klærene dagen før, planlegge middagene, betale regninger i tide. Fra neste måned prøver vi ut blant annet dette.

Emily Henderson skrev en inspirerende innlegg om hennes nyttårsfortsetter, som blant annet handlet hennes kjærlighets liv. Jeg blir inspirert. Geir og jeg går i den 7.ekteskapsåret og, overtroisk som jeg er, blir jeg litt redd. Jeg elsker han og jeg håper vi holder sammen for alltid-alltid.

Og når det gjelder den lille, største kjærligheten i mitt liv, så må jeg begynne å ikke gi meg så lett når hun står på sitt. Hun har så sterk vilje, den jenta der, at det er vanskelig for meg å ikke gi meg. Jeg skal prøve å endre det mønsteret.
Ellers så tror ikke at det går an å elske henne mer enn jeg allerede gjør.
Men jeg gleder meg utrolig mye til å bli enda mer kjent med henne.
Og i år blir hun skolejenten Una. 

Jeg er mildt sagt spent. 
Håper at du vil følge med oss.
Og kanskje heie litt på oss, også?

P.S. Hva er dine nyttårsintensjoner? 

 

2013.

Tolv-tretten var kontrastfullt, slik som livet ofte er, har jeg endelig forstått.

Vi begynte året med en fantastisk tur for å feire et av de tre januarbursdagsbarna til Køpenhavn og besøkte dyrehagen. Og dagene hjemme var fine, og helgene var finest.
Februar var tung. Den kommer alltid til å være tung. Jeg har slått meg til ro med at min kropp, min sjel og mitt liv aldri kommer til å bli den samme igjen.
I mars ble Brendeland og Kristoffersen feiret i Oslo. Også fikk vi oppleve litt Røros magiog påsken var fylt med sol og med gode venner.

Ellers var ikke vinteren så kul, men så kom våren, og med våren kom en kjæreste-Europa-turne for å feire hele to brudepar. Dette betydde nesten to hele uker med venner man savner over alt på jorda. Og så var det plutselig blitt lyst og grønt og verden var et vakrere sted å leve i.

2013 var året da babyen igjen ikke kom og vi slo oss til ro med det. Men på slutten av året, fikk vi oss en kul katt.

Begge jentene i huset har spart håret, den lille leder og er umulig å slå.

Una har turnet og puslet og tegnet. Masse. Og hun har snakket. Masse.

Gutten har jobbet og fartet og jobbet.
Og når sommeren kom var alle klare for en skikkelig ferie. I år var det mange som var med oss til Bol, jeg nevner i slengen: Niel, Eli og jentene, besta og Ingvar, Anne Lene og co, Line og Torkel, Maren, Haris og Hege, Marianne, David og Fred, Hana og Edina, og sist men ikke minst, nana. Og med en gang da vi kom tilbake,kom besta på høstbesøk. Så vi fikk være litt mer med venner i år, slik vi ønsket oss i begynnelsen av året.

Når vi kom tilbake til Norge, begynte vi å rive ut vinduene og når vi begynte med det, kunne vi bare fortsette, fant vi ut. Dette resulterte i tre måneder uten et hjem, og et mye høyere banklån, men også bonus kos oss med nana og Beba og etterhvert et fantastisk nytt hjem.

Høsten var vakker i år, både i Trondheim og i Oslo, men en liten jente som kjempet mot kreften gjorde at jeg følte meg så skjør igjen.
Jeg var heller ikke i form, men sakte fikk jeg bygget meg selv opp igjen, og plutselig var ryggen min bra igjen og da kjentes alt lysere, selv om dagene begynte å bli mørkere.
Men savnet slapp ikke taket.

Byplankontoret fikk seg en ny sjef, og det er alltid spennende med forandringer.
Una byttet også gruppen i barnehagen, og selv om jeg av og til er redd for forandringer, var det absolutt for det beste. Hun er så uredd, den jenten der. Hun har begynt på ballett og opptredd på Isak. Hun har stortsett vært snill, men det har også, av og til, låst seg skikkelig, og vært vanskelig å både være henne og å være hennes foreldre. Hun har litt av en temperament.

Vi har ikke danset så mye, som vi skulle ønske.
(For ikke å snakke om trening. 2014 var året da 3t medlemskapet ble offisielt avsluttet. Uoffisielt har det vel aldri fungert.)

Men vi ( ikke jeg da) har akt nedover bakken vår.

2013 var året da vi oppdaget at Una er like glad i å sove som sin mor. Til sin fars fortvilelse.

Og i 2013 feiret vi vår femåring både en og to ganger. Og så fikk hun besøke Tenerife for første gang. Og feire jul i det nye huset til besta.

På årets siste dag har jeg alltid et enormt savn i meg.
Og snart går vi inn i tolv-fjorten, dere, tenk det. Og nå har vi sett tilbake.
Snart på tide å se fremover....



FROM HERE. TIL THE SKY. AND BACK.

Når jeg tenker på at jeg er mamma, blir jeg svimmel. Fortsatt. Det er helt sant. 
Det er så overvelmende. Ufattelig. Stort. Og skummelt. 
Og viktig. 
Viktigst av alt. 


Å ha delt min kropp i ni måneder med et annet menneske.(med Una!!!) 
Dijeliti moje tjelo sa drugom osobom koja u meni raste devet mjeseci.


Å dele min seng med to, og å synes at det heeelt greit.
Djeliti bracni krevet na troje, i uzivati u tome iako su noci kratke.


Å føle seg nyforelsket i en liten baby og bare ville kysse.
Biti zaljubljen u jednu malu bebu, i samo je zeljeti ljubiti.


Å trille rundt. Å feire morsdagsdag. Her min første på Lanzarote. (Grattis Birgit og Mare med deres!)
Vozati okolo kolica. Moja prva vozacka dozvola. Slaviti dan majki, moj prvi na Lanzarotama.



Å tåle timevis med gråt, trass og urimelighet... Trpiti sati i sate placa i svadja...


...til jeg har lyst til å rive meg i håret. Eller å tillate noen å faktisk rive meg håret...
Do granice kad si zeljim pocupati svu kosu sa glave.

 
For så å tilgi. Og å glemme. A onda oprostiti. I zaboraviti.


Å oppdage gamle, kjente ting på nytt. Dozivjeti stare, poznati stvari na novo.


Som det å ligge sammen i gresset. Kao na primjer, lezati u travi.


Eller myse mot solen. Gledati pravo u sunce.


Å oppleve helt perfekte sommerdagerUzivati u ljetnom odmoru.


Eller helt nye ting. Sammen. Dozivjeti skroz nove stvari. Zajedno.


Å måtte forklare triste ting. Ting som hun er for liten å forstå og som får mitt hjerte til å briste.
Morati objasniti tuznu stranu zivota, koju je ona premala da shvati, a koja mene boli.


Eller fortelle koselige historier. Som setter det fineste smilet i verden på hennes lille ansikt.
Ili pricati o finim stvarima, koje nas obije nasmiju i cine sretnim.


Å pusle i timevis... Slagati slagalice do beskonacnosti...


..når jeg egentlig bare har lyst å lese avisen istedet. Helst uten selskap også.
Kad ustvari samo zelim citati novine. Najradije sasvim sama.


Men å glemme avisen og alt annet på hele jorden når hun hvisker at hun elsker meg opp til himmelen.
A zatim zaboraviti i novine i sve ostalo na svijetu, kad mi sapne da me voli do neba.


Å ville holde den lille hånden i timevis om det trenges,
Zeliti drzati njenu rukicu po cijeli dan i noc kad je bolesna..


når hun er syk. Å være skikkelig, ordentlig, forferdelig redd og håpe at alt skal gå bra.
I biti uplasen kao malo djete i nadati se da ce sve to brzo proci i da ce uskoro biti bolje.


Å være såååå sliten etter en lang dag på jobb.. Biti strasno umoran nakon dugog dana na poslu..


...for så å ta de virkelig tøffe kampene hjemme. A znati da te kuci cekaju nove borbe.


Å bli venner igjen. Å være så stolt. Av henne. Ali i nova pomirenja.


Og å danse hemningsløst sammen. Plesati ko ludi skupa.


Til vi ikke orker mer. Dok ne crknemo od umora.


Å se hun i øynene og tenke at jeg hennes mamma. 
At vi forhåpentligvis en dag er like gode venner som min mamma og jeg er .
At jeg vil gjøre alt i min makt at hun skal ha det bra. 
At det er krevende og vanskelig og utfordrende til tider. 
Men at jeg og elsker henne heeelt opp til himmelen
Og at det er viktigst. Av alt. 

Og å bli svimmel av disse tankene.

Gledati je duboko u oci i shvatiti da sam je njena mama. Nadati se da ce me voljeti koliko ja volim moju. Ciniti sve da joj u zivotu bude dobro. Znati da ce biti jos puno borbi. Ali voljeti je. Do neba. Bezuslovno. Da je to najvaznije. Od svega.

I pokusati se ne onesvjestiti kad shvatim sta to znaci.

IF THERE'S A PLACE I WANT TO GO, THEN I'LL BE THERE WITH YOU. 'COS IN MY DREAMS THE THINGS I'M WISHING FOR, KEEP COMING TRUE.

Idag er det farsdag. Så alle pappaer, der ute i verden, gratulerer med dagen!
Pappa G, fikk en rolig formiddag i gave, mange kyss på kinnet, deilig frokost, og Despicable Me med Una i fanget. Og en tur til vitenskapsmuseet. Før virkeligheten innhetet han, og han måtte jobbe i huset igjen. Vi elsker deg, pappa G!

I dag er den tredje farsdagen min uten min far. 
Jeg kan ikke gi han et kyss på kinnet, ikke si at han er best i hele verden eller gjøre litt ekstra stas på han. Han likte på å bli gjort stas på, likte å være midtpunktet. 

Men han er med meg. 
På en eller annen måte. I alt jeg gjør. 
Som en kompass. Som en indre stemme. 
Det er ikke slik at jeg ikke savner han for det. Jeg savner han utrolig mye. 
Jeg skulle så gjerne fått hans kloke råd, latt han si de rette tingene, jeg hadde nok trengt å bli satt på plass også, jeg hadde lett latt han snekre i huset. Og idag hadde jeg gjort litt ekstra stas på han.

I sommer var savnet anderledes. Ikke slik som tidligere, jeg er trist på en annen måte nå. De vonde månedene på sykehuset føles langt vekk. Endelig.

Og det er ikke lenger slik at jeg ikke får til å puste når savnet som en stor bølge skyller over meg. Jeg vet jeg kommer til å fortsette å puste. 
For savnet er der. Men nå har det fått en annen farge, en annen lyd. Det er mer nostalgisk. Like trist og vond, men samtidig vakkert. Jeg setter så pris på at akkurat han var min far. Jeg klarer å ikke føle bitterhet lenger. Det hender fortsatt at jeg føler også det, at jeg føler en sinne over årene vi aldri fikk sammen, og årene som ble tatt fra oss i sykdom. Men takknemmeligheten er større. Selv over årene i sykdom. Det å elske. Det å sette utrolig pris på hverandre, på kjærligheten, pris på livet. 

I sommer tenkte jeg masse på han.



Vi kjører bil fra kysten til Sarajevo. En liten gråblå Yugo suser avgårde.
Det blået havet glitrer i solen mens vi legger det bak oss, og inn i meg tar jeg et vemodig farvel. Vi kjører den veien minst to ganger hver år, og hver gang blir jeg like trist. Enda en sommerferie er over. Til neste gang vi ses. 
I bilen står radioen på fullt. Vi prøver å overdøye det med vår sang. Allsang. Ingen har spesiell god musikk gehør i min familie. Bortsett fra kanskje han.
Ingen bilbelter. Ingen aircondition. Bare åpne vinduer og varmen som enda stiger i Herzegovina.
Pocitelj, den hvite steinbyen han alltid likte så godt. En kunstatelier i hans drømmer. En kullise for et ryddereventyr for meg.

Og så begynner vi å kjøre oppover.
Mot Ivan. Mot Bosnia. Mot hjem.
Det er kaldere nå. Men linjene er mykere.
Tåken oppå fjelltoppene.
Svingen ved Bradina. ( En gang, år eller to før krigen, havnet Yugoen på taket ved denne svingen. Jeg husker at vi sang av full hals, regnet hadde så smått begynt å treffe frontruten og gjort luften velkomment kaldere, og så plutselig kom svingen. Og så plutselig var vi på taket! Det gikk bra.)
Etter fjellet Ivan, kjører vi nedover. Solen er også på vei ned. Landskapet ligner et naivistisk maleri. Snart, om ikke lenge, kommer vi til dalen vår. Til Sarajevo.
Kanskje er det allerede blitt mørkt, og byens lys er slått på. Et slående vakkert syn. Hver gang.
Jeg husker så godt følelsen. Av å komme hjem.
Åpne døren til leiligheten. Lukten. Spenningen. Gleden. Lykken, nesten.

På vei med min mor, min bror og min pappa.

I år, som alle andre år, kjørte vi den samme turen. Og jeg kjente de samme følelsene. I tillegg til savnet. Som fortsatt er så nytt for meg.

Vi har et hemmelig sted, vårt hemmelige sted.
Helt hemmelig er det nok ikke, men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av å kjenne til en avglemt skatt. Stedet heter Murvica, det er en bukt, med en strand, der vannet i sjøen alltid kjennes varmt, der steinene er behagelige under tærene, og skyggen av susende furutrær bare er et lite steinkast unna. Der de største sommerfulger lander på sommerbrun hud som er full av salt, og medbrakt vannmelon fra markedet smaker som sukkervann. 

Vi hadde en gang en båt.
En liten gummi en.
Orange.
Maestral, tror jeg at den ble kalt.
Den kjentes ikke så liten da. Den var bitteliten.

I den dro vi på eventyr. Og veldig, veldig ofte dro vi til Murvica, som ligger bare en halv time unna stedet vårt.  
Bølgene kunne, av og til, bli ganske så store, men vår kaptein var fryktløs. Med to små barn om bord og en kone med vannskrekk, hadde han alikevel såpass kontroll at vi stolte på han gang etter gang.

Krigen kom og luften gikk ut av båten.
Vi begynte å leie.
Stå opp tidlig. Ta på solhattene. Husk solkremen. Kjøpe masse god mat og frukt. Og så sail away.
Hadde vi besøk, delte vi alltid hemmeligheten med vennene våre. Pappa likte å dele. Han likte at andre likte seg.
Alle venninnene mine ble gjennom årene kjørt til Murvica av kaptein Rifat. Alltid med et smil om munnen. Og glimt i øyet. 

Vi har fortsatt med tradisjonen.
Haris, lillebroren min, har så mye av min far i seg. Det er godt å se.

I år fant jeg fred her. Igjen.
Vi nærmet oss og savnet begynte å lage storm i meg. Men jeg hvilte øyne på de grønne olivenåkrene over stranden og jeg pustet meg gjennom kaoset. Vi var der med gode venner og jeg tenkte at Nå, nå hadde han vært så glad av å se meg. Se oss. Omringet av folk vi er glade i.
Så jeg svømte ut og gråt litt, men jeg smilte enda mer enn jeg gråt. 



Sarajevo. En smal dal med fjellåser der hus danner et vakkert teppeaktig mønster. 
En tett by. Noen vil sikkert få problemer med å puste her.
Jeg elsker det. 
I all bråket finner jeg fred. 

Han elsket det.
Han vokste opp på en ås som Kovaci.
Hans barndom. Fylt med så mange historier, så mange guttestreker. Så vilter han var, ikke mors beste barn, og sikkert ikke bare lett.  
Men for en fantastisk artig barndom vi fikk høre om.
Og sånn som han elsket å fortelle om den! 

I år tok vi med Una dit.
Hun løp nedover hans brosteinlagte gater, jaget kattene og klatrer på rekkverkene.
Hun er vilter, hun også. Det er bra.

Jeg tenkte at jeg skulle ha hørt mer etter når han fortalte. Slik at jeg kunne gjenfortelle.
Men jeg har alikevel en god følelsen i meg, til tross for at jeg ikke husker alle detaljer.
Og det tror jeg Una også har.
Det er uforklarelig, men jeg er helt sikker på det.
På det båndet de to imellom. 

Jeg er så glad for at han var min pappa.  Og det overskygger alle andre følelser jeg har i meg. Kjærligheten vinner.


ALL THE DREAMS WE HELD SO CLOSE, SEEM TO ALL GO UP IN SMOKE.

De siste dagene har historien om en liten, tapper jente fått meg til å kjenne så voldsomt på livets motsetninger. På hvor vakkert livet er, på hvor skjørt det er.
Og på hvor vondt det kan være.
Hvor urettferdig det kan kjennes.
På hvor modige noen er.

På hvor sterk kjærligheten er.

Og så husket jeg at jeg, i dagene etter at pappa døde, tenkte at:
All; all den kjærligheten jeg hadde, har ikke kunnet forandre på noe.
Døden vant.
Og kjærligheten tapte.

Jeg er ikke så sikker på det lenger.



Jeg ville ikke forstå at vi var kommet til slutten.
Kjærlighet var stor, og håpet var helt barnslig naivt og sterkt.
Visste vi det innerst inne?

Smertene var det verste med sykdommen.
At de ikke ville slippe taket, at de ødela en allerede ødelagt kropp, systematisk og brutalt.
Jeg husker hvor skremt jeg ble i det øyeblikket jeg tenkte at jeg skulle ønske at han slapp. Å ha det vondt. Hvor fort jeg trakk tilbake tanken. At jeg aldri sa det høyt. At jeg lot vare å si at han var modig, at det er greit hvis han ikke vil kjempe mer. Jeg kunne ikke få meg selv til å si det. Det krever mot, og jeg hadde ikke det motet.

Jeg husker at han, en uke før hans død, i de få øyeblikkene han var smertefri, ble seg selv igjen.
Noen få timer uten smerte og håpet vokste seg til et fjell.
Øynene hans ble fylt med hans blikk igjen. Mamma satt ved vinduet og pratet, lyset kom inn fra siden, jeg satt i nabosengen, hjertet banket så fort i disse dager og jeg følte at jeg konstant holdt pusten.

Og så sa han: Dette kommer ikke til å gå bra. Det er desverre umulig at det kommer til å gå bra, kjære.
Og mamma svarte rolig at han ikke måtte snakke tull;
Elsker du oss ikke høyt nok? Hvordan kan du si noe sånt?

Hans øyne ble fylt med tårer, og han sa: Hvis dere bare visste hvor høyt jeg elsker dere..
(
Og det han ikke sa høyt, for stemmen brast, det som ble usagt, men som jeg har tenkt på mye i ettertid, er:
Hvis dere bare visste hvor mye dette krever av meg...
Hvordan denne kjærligheten til dere, er det eneste som holder denne syke kroppen i livet når alt annet begynner å svikte...
Hvordan jeg til og med tåler de uuthldelige smertene for å få et øyeblikk eller to til med dere...
Hvor svak kroppen min, men hvor enormt sterk viljen min, hvor stor er min kjærlighet...)


Jeg hadde lyst til å skrike.
Selvfølgelig visste vi.
Med 60 kilo fordelt på en 185 centimeter høy kropp, en kropp perforert av nåler, katetre og angrepet av kreft, var han allikevel den sterkeste mannen på jorda.
På grunn av hans kjærlighet.

Jeg husker hvor klart jeg tenkte i disse kalde februardagene. Hvor lite jeg sov, og hvor levende jeg følte meg. Jeg husker at jeg, når jeg stjal til meg noen timer med søvn, drømte masse. Spesielt en drøm husker jeg:
Jeg pakker sakene mine og skal ut på reise. Bort.
Bort fra vinteren, sykehuset, sykdommen. Alt.
Og jeg vil ta pappa med.
Men jeg har det vondt, jeg kan ikke reise nå- sier han til meg.
Jo, det kan du, jeg har en plan- sier jeg. 
Du er ikke så stor lenger, og når vi tar vekk de delene som gjør vondt, tar du ikke så mye plass, så jeg kan pakke deg med meg. Du blir med!
Og jeg er fornøyd med planen, og jeg vet at den kommer til å fungere.

Når jeg våknet, tolket jeg drømmen som det endelige beviset på at jeg holdt på å bli gal. Nå i ettertid, tenker jeg at kanskje drømmen ikke bare var galskap. Visste jeg det innerst inne? Kanskje den skulle gi meg en slags trøst. Som jeg først nå forstår.
Kroppen kan pakkes vekk, men han blir med meg. For alltid.
Jeg er lei meg at jeg ikke sa det høyt til han.

Jeg sa mange, mange, mange ganger at jeg elsket han.
Men kanskje jeg burde ha sagt at han hadde kjempet nok. 
Kanskje jeg ikke sa det fordi jeg tenkte at det ville føles som om kjærligheten tapte da. 

Jeg var så redd for det øyeblikket, men det var det minst skumle med alt. Det var å se han ha vondt, det var uvissheten før, redselen som ikke ville slippe taket.
Og det var ensomheten, endeligheten, etterpå, som var verst.

Det å vite at foreldre til en liten lyshåret engel, sitter ved hennes seng, at de kysser henne god natt, kanskje for siste gang, gjør så forferdelig vondt. Jeg skulle ønske at de slapp. At de er redde for å blunke, for å ikke gå glipp av et øyeblikk. At de istedenfor å velge skole, må ta valg om å ta vekk næringen fra den lille kroppen. Jeg er så lei meg for det.

To og et halvt år etter at pappa døde, vet jeg at døden fikk det siste ordet, men jeg ikke lenger så sikker på at kjærligheten ikke vant.
Jeg har aldri kjent så mye på kjærligheten som akkurat i de dagene, aldri har den kalde luften fylt lungene mine med så mye kraft som i akkurat disse dagene, jeg har aldri følt meg så takknemmelig for å ha akkurat han som min far, jeg har aldri i ettertid tatt noe for gitt.



På søndag ruslet vi til gravplassen ( Vår gravplass, som Una kaller det)
Sjeldent har høsten vært vakrere enn i år.
Og det er lenge siden jeg har vært så lei meg som jeg er nå.
Og takknemlig, på samme tid.






musicnodes
The Rolling Stones: Angie

 

JE T´AIME.

Idag har vi bryllupsdag! Den sjette. Jeg føler meg veldig heldig, hver eneste dag.
Og igår fikk vi feire kjærligheten, Oline og Morten, på ordentlig, til sent på natten. ( Husker du Olines eventyrlige bridal shower?)

Jeg elsker, elsker, eeeeelsker bryllup. I år var vi så heldige til å oppleve hele tre.
Så for å feire kjærligheten, tar jeg dere med på tur til nydelige Lutry, og til (enda mer nydelige) hovedrolleinnhavere ved navn Nina og Jørgen. For alt var som tatt ut av en film. Følg med!


Se bare det kysset! Men før de kom så langt, skjedde dette:


Hele Lutry var ikledd i hjerter.


Og gjestene samlet seg foran byens lille steinkirke. Det var mange kjente og kjære ansikter å se.


Jeg var så glad av å være med det forrige brudeparet, Siri og Amund.


Kirken var like fin inne og spenningen steg mens vi ventet på bruden.


Og når hun kom, ble alle trollbundet. (Nina leker ikke brud, altså!) Major tårer-i-øyne øyeblikk.


Selv Oda klarte å sitte helt stille gjennom hele vielsen.


Og etter det obligatoriske bildet med presten, kunne fru og herr endelig kline.


Vi ropte: Hurra! ( Og jeg lurte på om dette blir neste par ut?)

 
Vi blåste bobler og tok bilder.


Så mange av mine favoritt mennesker var samlet på et sted, blant annet Julie. (Joile, som alltid)


Jeg hadde pyntet med knallgul Lavin og vintage kåpe.


Men ingen var nydeligere enn Oda. (Okey da, kanskje bruden selv... Neida, selv ikke bruden)


Men før bryllupsfesten kunne fortsette, måtte vi øve...


Kall oss gjerne Las Ketchup II.


Jeg vet ikke hva gutta kalte seg, men de var fine.


Landskapet, været og slottet var heller ikke så verst.


Men mest eventyrlig av alt, var brudeparet! Sukk.


Jazzbandet spilte Ninas toner.


Alle Ninas venner var samlet, Kathrine og Silje var de nydeligste forlovere.


Og Nina smilte ubeskrivelig vakkert.

ø
Vi skålte.


Og var så glade. Og så forflyttet vi oss inn.


Maten var utsøkt.


Og brudeparet var ikke de eneste som fikk svinge seg på dansegulvet.


For festen varte, i kjent Nina og Jørgen stil, til altfor sent. Men akk, så bra vi hadde det! Som i et ekte eventyr.

(Og her er sangen for Nina, the one and only. med melodi av Asereje, Las Ketchup)

Engelte og musefletter
Matos kjole og støvveletter
Herregud, så feil vi da tok!

Korte skjørt og glitterstropper
magetopp og struttepupper
var nok heller mere din look.

Du er tøffe, kule, pene Nina
Du er alltid nattens diva
Vin og jazz og mat vil alltid fenge

Klokka tikker sent på natten
Med Nina så går alltid praten
Noen ganger også litt for lenge

Vi vil sove!
Hun har lakenskrekk
Vi vil soooove!

ref.
Hun vil briljere, sjokkere, diskutere
Og vi må akseptere, levere, imponere,
så hun kan snakket mere og servere mere vin

Du prøvde deg på brett og ski
men der fikk du ikke gli
På afterskien var du dronning

Jeger og badekar,
badstu i glade lag
Du jaktet på en ind.øk siv.ing

Jørgen du ville ha
uansett hvilken dag,
han tok deg med storm i ryttergangen

Elskere i en fei
Alt er gått deres vei
Dere har to små søte sammen


Jørgen er mannen,
den store hannen,
ingen annen

ref.
Du kan sjarmere, prestere, kokkeligere,
alltid harmonere, dandere og møblere,
vi lar oss imponere av din gjennomførte stil

Vi vil marsjere, vrikkere, bailere
og bare danse mere, danse mere, danse mere
Nå skal vi feire dere helt til slottet ramler ned.)

ÅH.

1. Vi kosemoser hverandre i sengen etter middagen, og jeg sier at jeg elsker henne over alt på jorda og at jeg nesten vil kose henne i hjel. Hun ler med sin klingende latter og oversetter til Geir: "Mamma elsker meg så høyt fordi hun fødda meg." ( altså fødde )

2. Det har gått litt i ett (egentlig litt slik mandager typ alltid gjør) og når vi pusser tenner sier hun: "Det er mye arbeid å ha barn, pappa."

Åh lille store venn, når i all verden ble du så stor?
Når skjønte du at mandager (av og til) er slitsomme? 
Når skjønte du hvordan verden henger sammen? Når skjønte du hvor høyt elsket du er? Si meg når?!?

For kanskje går livet litt i ett, og jegklarer ikke alltid å følge helt med.
Noen ganger så føles det som i går jeg fotta deg og våre blikk møttes for første gang.
Og så plutselig innser jeg at allerede neste høst skal du bli skolejente. Og det skremmer meg litt. Det at du vokser så fort. At du skjønner så mye.
Men en ting skal du vite, selv om mamma og pappa er litt slitne av og til, så er det ikke slitsomt å ha barn. Det er ikke slitsomt å ha deg.
DU ER DET BESTE SOM KUNNE HENDT MEG.
AKKURAT DU.
TRASS, OG RAR, OG EGEN, OG SØT, GIVENDE OG KJÆRLIG. OPPVAKT.
DU. 

I´M NOBODY´S BABY. I´M EVERYONE´S GIRL. I´M THE QUEEN OF NOTHING. I´M KING OF THE WORLD.

Vi har en fin jente, vi.

En med store brune øyne og bronsjehår som skinner i solen. Hår som er så bustete siden hun ikke liker å kamme det. Men hun elsker at det er blitt så langt, og når hun bøyer hodet bakover når det helt ned til rompa hennes.  



Hun simpelheten elsker å tegne.
Hun kunne tegnet og tegnet oooog teeeegnet dagen lang. Vi har allerede hatt flere utstillinger i stua.
Hun har lært seg alle bokstavene og tall, men ikke knekt lesekoden ennå.
Hun gjetter seg frem istedet.



Hun jager skygger.
Hun turner på heltid, uten å ha talent.

I barnehagen gir hun vekk klemmer og kyss gratis. Apropos kyss, så påstår hun at hun kysser både Sverre og Sofia i barnehagen. 



Hun gir.
Masse.

Hun elsker dyr. Fortsatt. Over alt på jorden.
Hun kan leke i timevis. Alene. Snakke, regissere dyrekongeriket sitt.



Hun snakker. Og hun snakker. Og om hun snakker.... M a s s e.
Men hun har heldigvis ikke lært seg å lyge ennå.

La oss bare snakke litt til.. pleier hun å si til meg når hun skal sove.
Hun holder fortsatt hånden min når hun skal sovne.



Hun er inkluderende. Det hender aldri at hun glemmer nana, Beba eller Hare, og vil ta dem med på alt. Det er ikke så rart, for nana er fortsatt bestisen. Men Ingrid og skolejentene står fortsatt høyt i kurs. Hun er på fornavn med russen i skolegården. ( Hei Maia!) Og hun "stjeler" fortsatt venninnene mine.

Dedo har hun ikke glemt. Hun går med lille sølvingen han kjøpte for henne. Hun føler en sorg i seg, og jeg vet ikke helt om det beror på at hun har sett meg være lei meg, eller om den er hennes egen.



Hun viser alltid empati. 

Hun er veldig følsom, og det gjør at mammahjertet mitt brister til tider. Jeg skulle ønske at hun ikke oppfattet hver gang stemmen skifter tone, at hun ikke ble lei seg hver gang noen sa noe hun bare burde overhøre, at hun husket litt mindre, og ble litt tøffere.
(Ikke at hun ikke er tøff, hun er en tøffing, for det meste. En følsom tøffing.)

 

Hun spiser fortsatt lite. Nesten ingenting. (Noe som gjør foreldrene bekymret og måltidene korte.)
Men hun har begynt å like gulerot.

Hun elsker å reise, som sine foreldre.
Det er lett å ta med henne på festlligheter. Hun elsker selskaper. (Som sine foreldre)

Hun elsker en god show!



Hun elsker å se på tog. Mulig hun er blitt miljøskadd...



Hun kan bli så sint. Av og til.
Og alt er vanskelig. Av og til.
Uten at vi helt skjønner hvorfor verden raser sammen. 
(Og vi som trodde at trassen ikke eksisterte i 4 års alderen...)

 

Nei vent, ikke 4-års alderen.... FIRE OG EN HALV ÅRS ALDEREN! Tenk!



Vi elsker deg Una! Over alt på jorda og helt opp til himmelen! 

l1210552l1210548img2064l1210467




Juni 2009.








 









Og dette skrev jeg i fjor:
Den fine jenten vår fyller hele treogethalvt år idag! 
Jeg husker da man telte dagene, og så ukene, som etterhvert gikk over i å telle måneder, mens vi nå for tiden sliter å i det hele tatt huske hvilke måned vi befinner oss i. Den siste tiden har Una virkelig blitt en storunge og det virker som en evighet siden hun var baby og siden vi opererte med uker og måneder. Det rare er at det faktisk er nesten lettere å forestille seg hvordan hun vil være som skolejente om to år enn å huske hvordan hvordan hun var som liten baby. Hun er blitt en skikkelig god, skinnende blid og fantastisk samvittighetsfull storunge. Morsom er hun også. Og jeg trenger vel ikke å si at vi elsker henne helt opp til himmelen, gjør jeg vel?
Det blir ingen feiring av dagen som den første halvtårdagen, men is skal vi spise! Og nå fremover skal vi holde oss hjemme frem til sommerferien i juli, og prøve  oss på rutiner i hverdagen. Vi er nemlig ikke så gode på det. Men vi er glade i hverandre og har det fint for det.
Hurra for Una-tuna-luna-laguna-puma!

NOW I MISS YOU MORE THEN I CAN TAKE AND I WILL SURELY BREAK.



Åh, som sorgen kan slå en ut. 

The streets here at home had rapidly filled up with the whitest of snow.

Det store savnet.

Når solen skinner og alt er blendende vakkert, men når jeg føler seg som betrakteren, ikke deltageren.

Sorgen er en ensom tilstand. 

Men jeg er glad for savnet. For det sløret som savnet danner mellom meg og omverden er verdifult. Det er i savnet jeg fortsatt klarer å huske han.



Lykke var å komme i akkurat dine armer.

Å kunne lene seg på skulderen din.


Og å vokse opp i den fine lille familien vår, å føle seg trygg.

Lykken var å møte deg igjen, når tryggheten ble tatt vekk.


Lykken var å dele hverdagen min med deg.


Å dele en yogurt. På en sommerettermiddag.


Å bli fulgt til toget, å alltid bli vinket til, å alltid bli sett.


Lykken var å få oppmuntrende ord. Og at du alltid visste selv når jeg trengte å høre det.


Lykken var å få se deg bli bestefar. Å se øynene dine gløde i møtet med Una.


Du var den beste bestefaren Una kunne ha hatt. 


Lykken var å grille i hagen deres på Rissa. Og fortsatt, å kunne lene seg mot deg.


Lykken var å kjenne på kjærligheten.



Å feire. Kjærligheten.


Med deg.


Danse.


Kjære pappa, lykken var å ha deg i mitt liv.

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it's the same
There's nothing more to it,
I just get through it
Oh, there's nothing more to it
I just get through it

It always takes me by surprise
How dark it gets this time of the year
And how apparent it all becomes
That you're not close, not even near

No matter how many times I tell myself
I have to be sincere
I have a hard time standing up
And facing those fears

But Frank put it best when he said
"You can't plan on the heart"
Those words keep me on my feet
When I think I might just fall apart

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it's the same
There's nothing more to it,
I just get through it
Oh, there's nothing more to it
I just get through it
Oh, there's nothing more to it
I just get through it

And so I ask where are you now
Just when I needed you
I won't ask again
Because I know there's nothing we can do
Not now, darling, you know it's true

First AId Kit, To a Poet

 ZA MOG TATU.

DET BANKER TO HJERTER I MEG NÅ.



Vi sitter og spiser påskelunsj med Ingrid og Elise,
Una leder samtalen som hun så ofte gjør,
hun forteller høyt,

hun forteller med hendene,

hopper fra emne til emne,

og helt plutselig,

ut av det blå, sier hun til Ingrid: Min Rifko, han er død.
Og hun ser så voksen ut, i det hun sier det,

lei seg, med store brune, triste øyne.

Han var gammel, sier hun, og nå er han død, og er i himmelen.

Vi ser på henne, uten å vite hva vi skal si,
jeg stryker hånden hennes og sier at Det stemmer det, lille venn.
Og Ingrid nikker.

Og så, like fort som det kom, gikk det over igjen,
hun er i gang med et nytt emne.

 

Det er litt sånn jeg har det for tiden.

Det er et tynt, tynt slør av savn som gjennomsyrer alt i livet mitt,

men det er også oppturer, helt andre nedturer, aketurer, og alt det andre som følger med.

Men så plutselig, slår det meg så hardt.
Igjen.
Slik at jeg mister pusten.
Når jeg ser min mor.
Eller helt uten noen åpenbar grunn.
Og da det kjennes som i det øyeblikket det skjedde,

eller kanskje snarere, noen dager etter at det skjedde,
når hjernen min klarte å registrere at han virkelig var blitt borte,

og jeg kjempe for å puste.

 

Jeg kommer stadig over historier som inneholder så mye kjærlighet, og samtidig så mye sorg.
Jeg prøver å skjerme meg selv, men de finner meg.
Sånn som Jennifer & Angelo sin. Hennes øyne får meg til å tenke på pappa.
Hvordan øynene vokste seg større og større,
med sykdommen.
Hvordan de ble fylt med redsel.
Hvordan de ble matte. Livløse.

Og så prøver jeg å riste av meg. Jen og hennes øyne. Syke øyne.
Pappas øyne.
Som jeg elsket.
Og jeg prøver å huske øynene hans mens de var fulle av liv.
Hvordan de skinte til tross for at de var svarte som natten.

 

Jeg ser meg selv i speilet.

Sorte, sorte øyne stirrer rett tilbake på meg. Det er noe veldig kjent med dette speilbildet. Jeg er ikke lenger bare meg selv. Jeg har hans øyne.

Jeg håper at jeg har hans hjerte.
Noe av hans godhet, og vishet.
Og noe av hans tro på livet.

 

Nedostaje mi moj tata.
I jos uvijek, kad shvatim da ga nema, gubim dah. 

BUT I STILL HAVE TO FACE THE HOURS, DON´T I?





Det er så vondt når det er å gå til et stille grav,
legge blodrøde roser i isen
og telle år...







erstatter dette. Det er vondt å telle år som det ikke ble noe av.

Juce su se napunile 2 godine od kako moj tajo vise nije sa nama.
Da imam rijeci, napisala bih ih, ali, nazalost, nemam. Sto reci.
Osim da mi nedostaje beskrajno i da ga volim zauvijek. Do neba.

KAKO CE SARAJEVO BEZ MENE?





Det har snart gått to år. 

T O   Å R.
Una var bare to når han døde.
Nå er hun dobbelt så gammel, og han er så ubeskrivelig borte. Så borte, at han slipper unna.
Ikke i hjertet, men i ordet. 

Una husker det som en drøm.
Jeg sier lite. Ingenting. Ikke engang til mamma.
Noen av klærene hans henger fortsatt i skapet hennes, skapet deres, men vi nevner det aldri.

Og nå kommer toårsdagen.
Og jeg sier fortsatt lite. Nesten ingenting.
Men min kjærlighet er ikke blitt mindre, det har heller ikke mitt savn.

Verden har gått videre, og våren skal komme, og han slipper unna.
Og for Una er alt en drøm.
Jeg har ikke lyst å gjøre henne lei seg. Ingen av de.
 
Så ingen sier noe.
Men vi holder fast og godt rundt hverandre.

Og to år har gått. 

Verken kjærlighet eller savnet er blitt mindre.



Pa, nekako će se već snaći.
Pustiće koju suzu, odrzati tri govora.

Onaj treći, nad rakom, neka bude sto kraći. 

Onda će se vratiti u svoju noć
i početi zaboravljati. 

Prve noći pod zemljom jos ću zvati u pomoć.
Htjeti da pročitam barem Oslobođenje, barem
Vjesnik
Poslije ću se već i sam naviknuti. 

Ali,
mi ćemo se jos sastajati.
Ja sam bio pjesnik. 

Kad god mom gradu bude potrebna njezna riječ,
ja ću tu biti. 

Ja znam ko će najteze vijest o mojoj smrti primiti.
Ali ovog puta nju ne pominjimo! 

Izet Sarajlić





I mi,koji smo ostali, bez tebe, ovdje, mozemo se jedino tjesiti da je ljubav koju si nam dao bila toliko snazna, toliko topla, toliko velika, da grije. Jos uvijek. Cak i na ovom sjeveru, grije. 

TO LOOK LIFE IN THE FACE, ALWAYS, TO LOOK LIFE IN THE FACE AND KNOW IT FOR IT IS. TO LOVE IT FOR IT IS.



Og nå er det nye året her. To tusen og tretten. Det høres unektelig flott ut og vi er veldig forventningsfulle. Vi har planer og vi har håp.

Vi håper på mer tid.
Tid for oss selv. Og mer tid til venner og fjas, mer latter og mer dans, mer overskudd og god helse.
Vi håper på færre trassanfall og enda flere kos-øyeblikk og enda flottere piruetter.
Vi kan jo alltid håpe at året 2013 blir året vi endelig begynner å leve sunnere, Ooog... kanskje, til og med, begynner å trene.

Vi vet allerede om spennende ting som skal skje på jobb, vi håper det blir utfordrende, for vi liker utfordringer. Vi vet  om to oppussingsprosjekter som er under planlegging, og om flere gode folk som skal si ja til hverandre i året som kommer. Så det skal reises og  og danses og skåles for kjærligheten.
Brendeland og Kristoffersen skal feire at de er blitt 10 år gamle, og allerede i januar har 3 av de aller fineste bursdag, ikke minst Ingunn som tar oss til København. Vi planlegger å bruke penger mer fornuftig, men jeg ser at det ikke passer helt bra å skrive det på samme rad med tur til København ( ..i salgsmåneden januar...)

Året 2012 har vært fint. Det har vært mange oppturer og noen nedturer.
har vært slitne. Jobbene har vært krevende på en god måte, og hverdagskabalen har ikke alltid gått helt opp.
Vi har konstatert enda en gang at vi har de beste vennene i hele verden og at familien rundt oss er uerstattelig. Vi har fått oss noen nye venner. 
Vi har blitt bedre på turn, og språk, og på å skrive bokstaver.
Vi har ikke lest de bøkene vi har hatt lyst til, men de står tålmodig i bokhyllen og venter på at det blir deres tur.
Vi har hatt mange gode middager, drukket mange gode viner, og funnet nye musikkfavoritter.

Det har ikke gått en eneste dag i året 2012 at ikke jeg har tenkt på min pappa. 
Og selv om sorgen er blitt mer levelig, har den også blitt mer tilstedeværende. Den er som en stum smerte som bare er der. Av og til, har sorgen tatt med med like stor kraft som i månedene etter at det hadde skjedd, men tiden har, uten tvil, hjulpet til. Jeg har funnet måter å takle det når det skjer; når sorgen tar meg, så er det akkurat som en elv som brer seg i meg, varm og urofremkallende, men jeg vet at jeg klarer å puste meg gjennom.
Fortsatt er det sårt, og uforståelig og det føles like tomt som for snart to år siden. Jeg, som har vært så  redd for at følelsene, minnene, selv sorgen kom til å forsvinne, vet  idag at det aldri kommer til å forsvinne. Og det er helt i orden. Jeg vil ikke at det noensinne skal kjennes greit at han ikke er her, og jeg kommer alltid-allltid-ALLTID til å savne han. 
I alt jeg gjør, og i alt Una gjør, blir det alltid en tilskuer som mangler, en brikke som er blitt borte. 
Jeg klarer nå å huske han mer og mer slik han var mens han levde. Og sykehusdagene er blitt litt fjernere.

Idag, mens en liten jente danset i gullskjørtet sitt til nyttårskonserten fra Wien, la jeg blodrøde roser ved hans hvite stein. Det var så stille og kaldt på årets første dag, og isen som knakk under mine sko, overdøyte de tårene som trillet. Jeg har lært meg å gråte stille.
Og jeg vet nå at de dagene det er vanskelig å stå opp av sengen, skal jeg bruke jeg på den lille familien min, på venner, til å lære, til å reise, til å leve. For det ville han likt. 

Så jeg har planer og håp for 2013. Enn du?

HURRA, I LOVE YOU.



Fine, kule Una. Du er blitt 4!
Du våknet tidlig, med store, store øyne og ble glad over at dagen endelig er her. Du har ventet leeeenge.
Og klokken 10 kom alle barnehagevennene dine på besøk, for du ville så gjerne ha alle med.
Du er glad i folk. Skikkelig.
Skal det være fest, så skal det være fest.
 
Jeg liker innstillingen din. Jeg liker deg.
Jeg elsker deg. Store, lille jenten min.
Jeg kan ikke annet enn å gjenta det jeg følte ifjor, for jeg er fortsatt Crazy in love.

Od danas sa nama u kuci zivi jedna cetverogodisnja curica. Nasa cetverogodisnja curica.
Najdraza na svijetu!



Når jeg tenker på at jeg er mamma, blir jeg svimmel. Fortsatt. Det er helt sant.
Det er så overvelmende. Ufattelig. Stort. Og skummelt.
Og viktig.
Viktigst av alt.


Å ha delt min kropp i ni måneder med et annet menneske.(med Una!!!)
Dijeliti moje tjelo sa drugom osobom koja u meni raste devet mjeseci.


Å dele min seng med to, og å synes at det heeelt greit.
Djeliti bracni krevet na troje, i uzivati u tome iako su noci kratke.


Å føle seg nyforelsket i en liten baby og bare ville kysse.
Biti zaljubljen u jednu malu bebu, i samo je zeljeti ljubiti.


Å trille rundt. Å feire morsdagsdag. Her min første på Lanzarote. (Grattis Birgit og Mare med deres!)
Vozati okolo kolica. Moja prva vozacka dozvola. Slaviti dan majki, moj prvi na Lanzarotama.



Å tåle timevis med gråt, trass og urimelighet... Trpiti sati i sate placa i svadja...


...til jeg har lyst til å rive meg i håret. Eller å tillate noen å faktisk rive meg håret...
Do granice kad si zeljim pocupati svu kosu sa glave.

 
For så å tilgi. Og å glemme. A onda oprostiti. I zaboraviti.


Å oppdage gamle, kjente ting på nytt. Dozivjeti stare, poznati stvari na novo.


Som det å ligge sammen i gresset. Kao na primjer, lezati u travi.


Eller myse mot solen. Gledati pravo u sunce.


Å oppleve helt perfekte sommerdager. Uzivati u ljetnom odmoru.


Eller helt nye ting. Sammen. Dozivjeti skroz nove stvari. Zajedno.


Å måtte forklare triste ting. Ting som hun er for liten å forstå og som får mitt hjerte til å briste.
Morati objasniti tuznu stranu zivota, koju je ona premala da shvati, a koja mene boli.


Eller fortelle koselige historier. Som setter det fineste smilet i verden på hennes lille ansikt.
Ili pricati o finim stvarima, koje nas obije nasmiju i cine sretnim.


Å pusle i timevis... Slagati slagalice do beskonacnosti...


..når jeg egentlig bare har lyst å lese avisen istedet. Helst uten selskap også.
Kad ustvari samo zelim citati novine. Najradije sasvim sama.


Men å glemme avisen og alt annet på hele jorden når hun hvisker at hun elsker meg opp til himmelen.
A zatim zaboraviti i novine i sve ostalo na svijetu, kad mi sapne da me voli do neba.


Å ville holde den lille hånden i timevis om det trenges,
Zeliti drzati njenu rukicu po cijeli dan i noc kad je bolesna..


når hun er syk. Å være skikkelig, ordentlig, forferdelig redd og håpe at alt skal gå bra.
I biti uplasen kao malo djete i nadati se da ce sve to brzo proci i da ce uskoro biti bolje.


Å være såååå sliten etter en lang dag på jobb.. Biti strasno umoran nakon dugog dana na poslu..


...for så å ta de virkelig tøffe kampene hjemme. A znati da te kuci cekaju nove borbe.


Å bli venner igjen. Å være så stolt. Av henne. Ali i nova pomirenja.


Og å danse hemningsløst sammen. Plesati ko ludi skupa.


Til vi ikke orker mer. Dok ne crknemo od umora.


Å se hun i øynene og tenke at jeg hennes mamma.
At vi forhåpentligvis en dag er like gode venner som min mamma og jeg er .
At jeg vil gjøre alt i min makt at hun skal ha det bra.
At det er krevende og vanskelig og utfordrende til tider.
Men at jeg og elsker henne heeelt opp til himmelen.
Og at det er viktigst. Av alt.

Og å bli svimmel av disse tankene.

Gledati je duboko u oci i shvatiti da sam je njena mama. Nadati se da ce me voljeti koliko ja volim moju. Ciniti sve da joj u zivotu bude dobro. Znati da ce biti jos puno borbi. Ali voljeti je. Do neba. Bezuslovno. Da je to najvaznije. Od svega.
I pokusati se ne onesvjestiti kad shvatim sta to znaci.

I´LL LOVE YOU TIL ALL TIME IS GONE.

Jeg sitter på jobben. Ute er det kaldt, rått, mørkt. Det er lite tvil om at vinteren er her. Den får bare komme i år også.

Jeg savner min pappa.
Jeg savner han hele tiden.

Når jeg har det fint, når jeg det vondt; Jeg savner han når jeg er usikker, tvilende, når jeg trenger oppmuntrende ord, og jeg savner han når jeg hører på Tom Waits. No one know I´m gone.



Problemet, min kjære pappa, er at vi alle merker så godt at du ikke er.
Alle dager.
Festdager, merkedager.
Sommerdager og vinterdager. Gråe, regnfulle dager. Hverdager.
Hver dag.
Hver natt. Når vi drømmer (og du av og til uanmeldt dukker opp). Når vi ikke får sove og tankene spinner rundt og rundt. Og rundt.

Du er der.
Alltid.
Her.
Men ikke er.
Bare i hjertene våre, og jeg skulle gitt alt, absolutt alt, for å forandre på det.
På alt det siste.
Men deg, den du var, for oss og andre;
den du gjorde oss til og de vi var tilsammen,
det ville jeg aldri forandret noe av. Så lykkelig var jeg over å ha deg som pappa.

Idag var vi på gravplassen.
Vi frøs på hendene og pustet ut frostrøyk.
Una ordnet de fineste rosene foran den slanke, hvite steinen. Din.

Og jeg tenkte bare på at det snart er bursdagen hennes og at hun gleder seg sånt.
Og at det er du, DU, som skulle ha skrevet bursdagsinvitasjoner sammen med henne. Hjulpet den lille, skjelvne, venstre hånden å føre første bokstav på alle inviterte på listen. At du skulle ha sunget bursdagssangen, og vært like spent, og like barnslig og like glad som hun. Du skulle vært her.



Nedostaje mi moj tata.
Nedostaje mi danju, nocu, cak i kad sanjam.
Nedostaje mi dok Una drhtivom, ljevom rukicom pukusava da napise prva slova svojih gostiju za njeno 4. godisnje slavlje.
On je trebao biti tu. Ovdje. Sa nama.
On je trebao pisati sa njom, praviti tu dugu listu, biti na njoj. Uzbudjeno cekati goste, i pjevati rodjendansku pjesmu.

Umjesto toga, danas smo na njegovom grobu ostavili cvijece.
Roze ruze.
Una ih je stavila u vaznu kraj bijelog visokog spomenika. Njegovog.
Smrznuce se na ovoj zimi i dugo ostati tako dugo lijepe.
Kao ova ljubav koja je u meni, koja nikad nece nestati. Lijepa.
Koja me prati, u svakom trenutku, u svakom danu. Kad sam sretna, ili kad bih vrisakala od tuge. Kad mi samo treba malo podrske. Kad se sjecam. Ili kad cak zaboravim.
Ta ljubav je tu.

Ali sve ovo, nije trebalo ovako biti. 
On je trebao pisati sa njom, praviti listu.
Uzbudjeno cekati goste, i pjevati rodjendansku pjesmu. 
On je trebao biti tu.
Ovdje.
Sa nama. 

LOVE IS ALL YOU NEED.

Love, love, love.
Love, love, love.
Love, love, love.


There's nothing you can do

that can't be done. 

 
Nothing you can sing that can't be sung. 

Nothing you can say,

but you can learn how to play the game.
 
It's easy. 


 
Nothing you can make
 

that can't be made.

No one you can save that can't be saved.

Nothing you can do 

but you can learn how to be you in time.


It's easy.


All you need is love.

All you need is love.

All you need is love,

love.

Love is all you need.



All you need is love.

All you need is love.

All you need is love,

love.

Love is all you need.

Og de ble lykkelig gift; og det var latter og tårer, dans og kaker, og mange kyss. HURRA! Alle bilder er tatt av Henning Truslew Gulliksen. 

SEA OF LOVE.

DRAPE YOUR ARMS AROUND ME AND SOFTLY SAY: CAN WE DANCE UPON TABLES AGAIN?




















I kveld blir en kveld med de fineste jentene. Kanskje blir det ikke så mye dansing på bordene som en gang i tiden, men fantastisk fint blir det.

You're the train that crashed my heart
You're the glitter in the dark
Uh, Laura, you're more then a superstar

THE HANDS.

Jeg satt der og holdt hånden hans.
Strøk den.
Jeg turde ikke å se på han. jeg turde ikke å prøve å få øyekontakt.
Jeg ville ikke, for jeg var redd at det var for sent.

Han hadde ikke snakket til oss på et døgn eller så.
Smertene gjorde at de eneste lydene som han kom med, fikk meg til å tenke på et skadet dyr.  

Han så fremover. I det fjerne. Han hostet fælt.
Modige mamma snakket til han. Prøvde å hjelpe han med hoste.
Feige meg, jeg holdt bare den fine hånden hans.
Så ikke opp.
Sa ingenting.

Hele han var blitt til en annen. Øynene hadde vokst, resten av han hadde krympet.
Men hendene er det som forandrer seg sist.
Hendene var nesten, nesten slik de pleide å være.

De var mitt holdepunkt, de var mine pappas hender. 

Jeg elsket hendene hans, selv etter at jeg fylte 30, kunne han ta hånden min i sin, stryke den og kysse den og si Lille jenten min. Han var så flink med å gi.

Nå strøk jeg hånden hans.
Og den var så varm.

Jeg fant trøst i det.
Noen hadde fortalt meg at døende mennesker blir så kalde på hender og føtter i dagene før døden inntreffer. Varmen i hendene hans gjorde at jeg klamret meg til håpet. Natten før, da jeg i 2-tiden skulle forlot han og mamma på rommet i enden av sykehuskorridoren, var føttene hans iskalde. Jeg gikk ut i februarnatten og gråt. Tårene frøs nesten fast.

Jeg tenkte at nå klarer han ikke mer av dette, samtidig som jeg kommer ikke til å klare å puste når han ikke er til.

Dagen etter kom solen frem.
Den skinte gjennom det store vinduet; for vi hadde trukket gardinene til siden; på de knallgule rosene mamma hadde kjøpt inn.
Planen min om å dusje når jeg kom frem til sykehuset ble avbrutt, hosten hans gjorde at jeg skjønte at jeg bør la vare.

Telefonen ringte. Guro. Jeg slo av lyden. Meldingen tikket inn: Jeg vil bare vite at alt er ok. Jeg visste at ingenting var ok. Det gjorde vel hun også. Jeg svarte ikke.

Sykepleierne gikk omkring i rommet. De gjorde sikkert bare jobben sin. De irriterte vettet av meg; smilende, trøstende, forberdt  for øyeblikket. Jeg var ikke klar. Jeg ville flykte.
Legen hadde sagt til oss: Sitt rundt han. Ingen protesterte. Ingen ropte.
Alt var stille.
Bortsett fra radio. Den sto på. Og fra mamma som stille kjempet.

Haris gikk ut av rommet en tur. Jeg strøk og kysset hånden hans.
Jeg torde ikke å se opp. Feige, feige meg.

Plutselig sa mamma: Rop på Haris! Haris dukket opp, i samme øyeblikket som hun sa det.

Min far snudde seg mot min mor og hun sa, full av kjærlighet: Hva er det, gullet mitt?
Han pustet meget sakte inn.
En tåre rant ut av det tørre øye på den tørre huden. Plutselig en tåre.
Og så pustet han ikke mer.

Min pappa var min borte.

Jeg sa ingenting; ropte ikke. Jeg husker ikke engang om jeg gråt. Jeg tror jeg gråt.
Jeg har tenkt i ettertid at jeg skulle ha ropt at han måtte puste inn en gang til, fortsette. Jeg sa ingenting.

Jeg bare holdt den varme hånden hans. Strøk den.
Og jeg tenkte på at av alle grusomme ting vi hadde opplevd i løpet av de siste månedene, var dette det minst skumle av alt. Han hadde ikke vondt lenger. Det var en trøst i det.
Jeg forsto ikke.

Etterpå, lenge eller etter noen timer, gikk Haris inn til han. Satt der. Gråt, kanskje.
Jeg torde ikke.
Min pappa var ikke der lenger.
Kanskje hadde hendene hans blitt kalde.

Han hadde fått på seg finklær; grå dressbukse. stripete Burburry genser kjøpt på vår tur til Tenerife. Jeg ville at han skulle ha på seg klokken han fikk i 50-års gave, men er sjeleglad for at mamma beholdt den.
Hun, på den andre siden, var opptatt av å ta på han briller. Ikke rasjonelt, men så livsviktig i øyeblikket som ikke hadde noe med livet å gjøre.

Jeg fokuserte blikket på min mor, var så redd til å slippe hun ut av synet.
Jeg er den dag idag usikker på om jeg var redd for at det var hun eller for at det var jeg skulle forsvinne i sorgen. Kanskje begge. Kanskje jeg trengte et fokuspunkt...

Jeg har lenge villet skrive om de varme hendene hans.
Om varmen som ikke forsvant fra mine hender i dagene som gikk etter hans død. 
Akkurat som om det lille av livet som var igjen den livselskende store personen han var, konsentrerte seg i hendene hans, og forflyttet seg i mine.

Jeg var nummen i dagene som kom; alle var det.
Hendene mine brant, resten var lamt.
Jeg kunne ta mamma i hånden og si: Kjenn! Og hun så forundret tilbake: Du er jo glovarm!
Det skjer rare ting i kroppen når et menneske opplever et sjokk. Disse varme hendene hans, varme hendene mine, kommer til å være med meg for alltid.

I ettertid, har jeg derimot fått veldig kalde hender.
Av og til, blir neglene mine likblå.
Da kan jeg tenkte fort: Kanskje jeg dør i natt!, men så trøster jeg meg med at det er vanlig å ha dødsangst etter å ha sett døden. Det rare er at selv så feig som jeg er, frykter jeg den ikke. Ettter at pappaen min døde, er jeg blitt mindre redd. Mye mindre redd. Det verste var allerede opplevd. Døden var allerede kommet på besøk.

Jeg har ikke ønsket å skrive om denne dagen. Men så leste jeg dette.
Jeg fikk aldri sagt noe.
Ikke den dagen.
Men jeg var flink ellers. Vi er flinke å si at vi er glade i hverandre.

I sommer, pleide jeg å ta meg lange, lange svømmeturer ut i havet. Alene. Fløt på ryggen og tenkte på min far. Ofte kom minnene frem: hvordan han ville løpt ut i vannet, hoppet, svømt etter, ropt. Og så kom savnet.
Av og til, lot jeg hodet mitt dekkes av vann.  Jeg kom under, holdt pusten. Da tenkte jeg på den siste dagen.

Hvis jeg gråt, og jeg gråt ofte, kunne jeg bare skylde på havsaltet.

Jeg har så lenge villet skrive om de fine hendene hans. Varmen den dagen, men mye mer om hva de var før. Før han fikk kreft, og før han ble lenket til sengen.
Alt det de skapte. Tegningene og maleriene.
Alt det de snekret. Hus etter hus.
Hvor myke de var å holde og hvor gode de var å trøste.
Hvor vakre de var.
Hvordan de laget Una sin vugge.
Og hvordan de holdt Una i hånden når hun hun skulle sovne.
Hvordan han krøllet seg sammen med hendene under ansiktet, sovende på siden, som et lite barn.
Akkurat som Una gjør det.
Akkurat slikt.

 

FIVE YEARS!






foto: Maren Todal.

"SÅNT HÄNDAR HELA TIDEN" SA DU TIL MIG NÄR JAG VAR LITEN. MEN INTE ETT ORD OM ATT DET GÖR SÅ ONT.

En fin tekst om kjærlighetssorg, her .
Et bilde av en sorg som jeg bærer med meg. Hele tiden. Av et menneske jeg savner. Et savn som med tiden blir vanskeligere å sette ord på, men ikke mindre. Heller mer fast. Grunnleggende. I alt.
Og en sang, en vuggesang, som jeg vet min pappa hadde elsket.



Kako meni nedostaje moj tata. Ova pjesma je za njega.

FUNERAL BLUES II.

Den aller, aller fineste opplevelsen på vår Tyrkia tur var Hierapolis. På et opphøyd platå, med utsikt over de mektige fjellene og det store landskapet, og med Pamukkale, det hvite fjellet med helende thermalvann, som sokkel, plasserte Romerne for to tusen år siden byen sin. Jeg mister pusten av slikt.

Vi var der den 25.02. Dagen da pappa ble begravd året før. 
Jeg mister pusten av slikt.

De lette skrittene jeg tok barbeint på de hvite steinene, det varme vannet jeg kjente under føttene og det svale solskinnet i ansiktet; Det eneste jeg klarte å tenke på var han. Hvor godt han ville likt det. Hvor mange spørsmål han hadde stilt, nysgjerrige han. Hvor imponert han hadde blitt.
Hvor godt solen hadde gjort han.

Hver skritt på det magiske, hvite fjellet gjorde at jeg husket de tunge, tunge skrittene vi tok den dagen vi begravde han.

Hvordan vi sto opp samtidig med solen som bestemte seg å skinne den dagen. Hvordan jeg tok på meg min farmors perleøredobber og hans beret.
Hvor kaldt det må ha vært til tross for solen; frostrøyken kom i det jeg pustet ut. 
Hvor lite kulde jeg kjente.
Hvordan folk samlet seg, klemte meg og sa gode, trøstende ord som forsvant i luften.
Hvor stille det var, til tross for full kapell. Røde roser på enhver stol.
Hvor rolig jeg var. Hvor bleik mamma var.
Hvordan Emir brast i gråt da han holdt sin tale. Hvordan en annen leste mine ord. Mine ord til han.
Hvor fint Ingebjørg sang. Rifats sang.
Hvor lite jeg kjente; hvor lite jeg gråt; hvor lite jeg skjønte. 
De tunge skrittene. Kisten som vugget. Lillebroren min som bærer sin far. Min far. 
Den siste reisen. Så uendelig langt det kjentes å komme frem til gravplassen.
Hvordan hjernen nektet å godta at det ligger noen i den kisten. At han ligger i den.
Hvordan Guro klarte å gå i begravelse og alle mine venner gråt; og Siri kom høygravid fra Oslo; og Finn Yngvar sang Båten og båra og hvordan Lalla hørtes ut som en liten fulg der hun sto ved det store treet og sang gråtende.
At Una ikke var der, hun var marihøne i sin barnehage, den dagen.
Blomsterhav i snøen. 4 hjerter laget av roser; et lite ett, i lyserosa der det sto: Unana elsker deg.
Hvordan jeg tenkte at dette er et fint sted å være, ved treet og elven. Og toget.

Alle disse tankene kommer  til meg når jeg har det finest. Det er da jeg savner han mest.






















Pamukkale, 25.02.2012.

MY FATHER'S BIRTHDAY.

I dag skulle min pappa fylt 63 år.
Det gjør han ikke. Istedet for å vekke han med frokost i sengen, blomster og lys, la mamma og jeg roser på graven hans. Røde. Det kjennes for jævlig.
Una snakket om han i kveld. Hun lurte på om jeg kom til å være trist imorgen igjen. Jeg prøver virkelig hardt å ikke være det, men på slike dager vokser savnet seg til nye høyder.
Jeg har nå brukt ett år på å nå frem til minnene av pappa før sykdomen tok tak i han, i hans kropp, før vår hverdag ble fengslet til sykehuskorridorene.
Kreft er en dritt sykdom, og det er vanskelig å glemme hva kreften gjør med en. Hva den gjorde med min pappa. Jeg sliter fortsatt med disse minnene. Men de slipper taket. Det skjer sakte, men de slipper taket. Og andre minner kommer frem. Desverre slipper andre minner taket også, de blir svakere og det skremmer vettet av meg. Jeg har ingen å spørre, ingen for å kvalitetssikre de, for det kunne bare han gjøre. Men jeg skal ikke glemme. Noensinne.

Jeg vil huske han som det gode, sprudlende, positive, nysgjerrige, barnslige og uendlig kjærlige mennesket han var. Og jeg skal fortelle Una om han.
Jeg skal prøve å ikke være trist, men jeg skal fortelle.








Når jeg ser på disse bildene, er det lett for meg å se hvor lykkelig pappa var, hvor fornøyd med livet han var.Jeg savner grillmaten han mesterlig lagde, entusiastiske historier om shans lille epletre, det å sladre eller det å være stille sammen. Jeg savner alt. Absolutt alt.

Danas bi moj tata napunio 63.godinu. Umjesto da ga probudimo sa doruckom u krevetu, danas smo na njegov grob polozili ruze. Crvene. Neopisiv je bol sto vise nikad necu vidjeti njegov osmijeh. Jer smijao se mnogo.

Dugo mi je vremena trebalo da se sjetim tog osmjeha. Nakon gotovo dva mjeseca u bolnici, dok sam gledala kako nam pred ocima nestaje, topi se i kako se osmijeh gasi, doci do sretnih sjecanja bilo je tesko. Trebala mi je gotovo godina dana. I jos mi vremena treba. Mislim da nikada necu moci u potpunosti prihvatiti cinjenicu da mi je rak oduzeo njega. I da ga Una nikada nece poznavati.

Una me veceras pitala da li i sutra namjeravam biti tuzna. Pokusacu da ne budem. Pokusacu da se sjetim kako je moj tata bio zadovoljan sa zivotom, kako ga je zivio punim plucima, radoznalo, gotovo djetinjasto. Kako je samo uzivao. I pricacu o tome Uni. Nek zna. I da se ne zaboravi.

DRAGI MOJ TAJO.





Procitala sam u Oslobodjenju sad: "Postoji ljubav koju ni smrt ne moze zaustaviti  i tuga koju ni virjeme ne moze izbrisati."

Akkurat sånn kjennes det fortsatt. Ett år siden. Og like vondt.

CRAZY IN LOVE.

Når jeg tenker på at jeg er mamma, blir jeg svimmel. Fortsatt. Det er helt sant.
Det er så overvelmende. Ufattelig. Stort. Og skummelt.
Og viktig.
Viktigst av alt.


Å ha delt min kropp i ni måneder med et annet menneske.(med Una!!!)
Dijeliti moje tjelo sa drugom osobom koja u meni raste devet mjeseci.


Å dele min seng med to, og å synes at det heeelt greit.
Djeliti bracni krevet na troje, i uzivati u tome iako su noci kratke.


Å føle seg nyforelsket i en liten baby og bare ville kysse.
Biti zaljubljen u jednu malu bebu, i samo je zeljeti ljubiti.


Å trille rundt. Å feire morsdagsdag. Her min første på Lanzarote. (Grattis Birgit og Mare med deres!)
Vozati okolo kolica. Moja prva vozacka dozvola. Slaviti dan majki, moj prvi na Lanzarotama.



Å tåle timevis med gråt, trass og urimelighet... Trpiti sati i sate placa i svadja...


...til jeg har lyst til å rive meg i håret. Eller å tillate noen å faktisk rive meg håret...
Do granice kad si zeljim pocupati svu kosu sa glave.

 
For så å tilgi. Og å glemme. A onda oprostiti. I zaboraviti.


Å oppdage gamle, kjente ting på nytt. Dozivjeti stare, poznati stvari na novo.


Som det å ligge sammen i gresset. Kao na primjer, lezati u travi.


Eller myse mot solen. Gledati pravo u sunce.


Å oppleve helt perfekte sommerdager. Uzivati u ljetnom odmoru.


Eller helt nye ting. Sammen. Dozivjeti skroz nove stvari. Zajedno.


Å måtte forklare triste ting. Ting som hun er for liten å forstå og som får mitt hjerte til å briste.
Morati objasniti tuznu stranu zivota, koju je ona premala da shvati, a koja mene boli.


Eller fortelle koselige historier. Som setter det fineste smilet i verden på hennes lille ansikt.
Ili pricati o finim stvarima, koje nas obije nasmiju i cine sretnim.


Å pusle i timevis... Slagati slagalice do beskonacnosti...


..når jeg egentlig bare har lyst å lese avisen istedet. Helst uten selskap også.
Kad ustvari samo zelim citati novine. Najradije sasvim sama.


Men å glemme avisen og alt annet på hele jorden når hun hvisker at hun elsker meg opp til himmelen.
A zatim zaboraviti i novine i sve ostalo na svijetu, kad mi sapne da me voli do neba.


Å ville holde den lille hånden i timevis om det trenges,
Zeliti drzati njenu rukicu po cijeli dan i noc kad je bolesna..


når hun er syk. Å være skikkelig, ordentlig, forferdelig redd og håpe at alt skal gå bra.
I biti uplasen kao malo djete i nadati se da ce sve to brzo proci i da ce uskoro biti bolje.


Å være såååå sliten etter en lang dag på jobb.. Biti strasno umoran nakon dugog dana na poslu..


...for så å ta de virkelig tøffe kampene hjemme. A znati da te kuci cekaju nove borbe.


Å bli venner igjen. Å være så stolt. Av henne. Ali i nova pomirenja.


Og å danse hemningsløst sammen. Plesati ko ludi skupa.


Til vi ikke orker mer. Dok ne crknemo od umora.


Å se hun i øynene og tenke at jeg hennes mamma.
At vi forhåpentligvis en dag er like gode venner som min mamma og jeg er .
At jeg vil gjøre alt i min makt at hun skal ha det bra.
At det er krevende og vanskelig og utfordrende til tider.
Men at jeg og elsker henne heeelt opp til himmelen.
Og at det er viktigst. Av alt.

Og å bli svimmel av disse tankene.

Gledati je duboko u oci i shvatiti da sam je njena mama. Nadati se da ce me voljeti koliko ja volim moju. Ciniti sve da joj u zivotu bude dobro. Znati da ce biti jos puno borbi. Ali voljeti je. Do neba. Bezuslovno. Da je to najvaznije. Od svega.
I pokusati se ne onesvjestiti kad shvatim sta to znaci.

FEBRUARY.

Jeg leter ikke mer, for jeg har funnet gull
og jeg kan ikke miste det uansett hva som skjer
Jeg venter ikke mer, på sol, på en god dag
på å våkne, på å se
at bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som snø, stille som snø
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre på å dø

Jeg leter ikke mer, for smilet ditt er tatovert
i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen
Jeg venter ikke mer, jeg har solgt skjøtet
til familiens arvesorg, og jeg skal aldri aldri dit igjen
Bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som snø, stille som snø
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre på å dø

Siri Nilsen, Skjørtet



Februrlys. Og tulipaner. Pappa.
                                            jeg leter ikke mer, for smilet ditt er tatovert
                                            i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen
Smilet ditt er tatovert i hjertet mitt.
Også det siste. Da du satt i sykehussengen din, 8 dager før du døde. Det var en torsdag. Den første gangen på lenge og den siste gangen i ditt liv at du ikke hadde smerter. Og da klarte du å smile. Du sa også: Jeg tror ikke dette kommer til å gå bra. Og mamma sa: Det kommer til å gå bra, elsker du oss ikke høyt nok?
Det var ingenting annet du gjorde bedre enn å elske oss over alt på jorden. Og det forandret ingenting.

De neste 8 dagene hadde du så store smerter at jeg til slutt ønsket at du slapp. Tror jeg. Jeg turde aldri å tenke tanken helt ut. Jeg turde aldri å slippe håpet.

Det var kaldt og lyset kom gjennom de tunge mosegrønne gardinene på rommet ditt. Du pustet tungt. Mamma kjøpte gule roser dagen før du døde. Jeg husker de var utrolig vakre i februarsolen. Jeg ønsket så sterkt at du skulle oppleve våren. Få litt varme i kroppen din. Du var lei vinteren. Vi var det alle. Hvordan skal min kropp overleve den tunge vinteren?, husker jeg du sa en gang den høsten.

Du ble begravd 25. februar.
Solen skinte, verden var hvitt. Det var kaldt men man kunne kjenne vår i luften. Nesten sånn at man kunne drypp fra isen som smeltet i tregrenene.
Du ble sunget for.
Gravplassen ble dekt med blomster. Tulipanene i alle regnbuens farger holdt seg i en måned etterpå. Minst. Jeg ble forundret hver gang over dette.

Jeg savner deg. Hver dag.
Men det er blitt vanskelig å snakke om det.
Det er som når man faller og slår seg skikkelig; man får en blåmerke for man blør innvendig og det gjør innmari vondt og i tillegg har det øverste hudlaget et fallsår.
Såret leges fort.
Skaden er fortsatt vondt. 
Når jeg da snakker om deg, føler jeg at jeg skraper opp såret. På nytt. Og på nytt. Det utgjør ingen forskjell på smerten, det bare ser stygt ut. Og unødvendig. Og jeg er redd jeg skraper opp andres sår. Derfor snakker jeg sjeldent. Og jeg er ikke på gravplassen. Men jeg vet at det fortsatt er blomster der.

Jeg savner deg. Hver dag.
I hverdagen.
Når jeg ser på Broen og  vil diskutere alle mulige teoriene til den minste detalj med deg; om det er Stefan eller Åke som er morderen og at du ville ha digget Saga.( På ferie på Tenerife måtte vi finne oss hver vår datamaskin på en dårlig mørk internettcafe for å se nest siste avsnitt av Forbrytelsen mens andre sydengjestene badet)
Når noe er skikkelig morsomt, kan jeg nesten høre latteren din. Du var alltid den siste til å slutte å le.
Når vi lager mat og jeg virkelig nyter det, tenker jeg på deg.
Når jeg er med mamma og alle prøver å leve videre, og alle er viktige for henne men ingen er deg.
Når det nå er blitt februar og lyset endelig er kommet tilbake og du ikke er her til å oppleve det, kan jeg ikke annet enn å føle at livet er blitt litt mer meningsløst.

Når Una turner, sjefer, bøyer verb, tegner, sier at hun elsker en, at hun vil ha sommer..
Det river i meg når Una prøver å forstå hvorfor hun ikke kan vekke deg på gravplassen. Når hun tar opp alle ti fingre i været og spør om hun kan vekke deg om mange, maaange dager. Og når hun husker at du hadde hvitt hår. Når jeg må lære henne hva det å savne betyr.
Hun er blitt så stor og du hadde vært så stolt. Vi prøver å være gode for henne og vi prøver å se henne. På samme måten du gjorde. Det får være dagens trøst.



bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som snø, stille som snø
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre på å dø

2012.

I begynnelsen av forrige året skrev jeg at  jeg hadde troa på 2011.

Jeg hadde håpet på det beste. Lenge. Selv når smertene satte inn og jeg hørte han rope etter mamma om nettene. Om dagene satte han frem smilet på det tynne ansiktet sitt og gav meg håpet tilbake.

Nyttårsaften i fjor:
Pappa elsker nyttårsfeiringer. Han lager alltid spektakkel. I år er han sykere enn noensinne før. Selv smertepumpen rundt halsen virker tung og vanskelig å bære, og den tar ikke smertene. Men nyttårsaften, det skal vi feire.
Geir og jeg lager en suppe, jeg lakkerer neglene og Una danser omkring, før vi slenger oss i en taxi. Jeg har konstant klump i magen. Jeg vil at det skal bli en fin kveld. En uforglemmelig kveld.

Una åpner gaver, tøyser rundt. Vi ler. Det er vanskelig å ikke le av Una.

Etter at hun har lagt seg, spiser vi. Alle nyter maten, pappa spesielt. Jeg blir så glad.

Vi skal åpne gaver, vi setter oss på de faste plassene våre, Hege, Haris, Beba, Geir, mamma og jeg. Og pappa. Vi ler igjen.

Men smertene tar tak, og pappa spør om en pause. Selvklart, gå og legg deg nedpå litt. Ikke tenk på det. Vi venter. Bare hvil. Stein i magen min. Raser ned.
Jeg vil ikke at han skal ha vondt.

Om ett kvarter er han oppe igjen. Med smilet klistret på. Det var ekte. Så ekte. Men det må ha kostet. Masse.

Vi fortsetter. Jeg får gode sko fra Geir, og mamma hvisker meg i øret at pappa er så lykkelig over gaven min. Han liker at Geir passer på meg og at jeg ikke skal fryse på beina. Jeg tenker at det er litt tåpelig for jeg kan passe på meg selv, men blir rørt allikevel.

Snart skal klokken slå tolv. Og det nye året skal begynne.

Pappa er forsvunnet. Har han smerter igjen, tenker jeg, og spør. Han har lagt seg ved Una - sier mamma. Så hun ikke våkner av fyrverkeriet.

Resten gratulerer hverandre det nye året, ønsker hverandre alt godt og kysser. Fyrverkeriet er fantastisk. Jeg tenker bare på pappa og vil si gratulerer til han også. Jeg vil klemme han. Ikke for hardt, for selv klemmene kan gjøre vondt, men jeg vil bare si til han at jeg elsker han og at jeg ønsker han alt godt.
Når han kommer ut, gjør jeg akkurat det. Sier:

En måned og 18 dager etter Nytt År dør han.

Enda et nytt år er kommet. Før klokken slo 12 og alle i verden skulle rope Happy New Year, føltes den ene stolen tommere enn noensinne. Jeg ville bare legge meg ned og gråte. Holde for ørene. Ikke høre noe. Slik pappa holdt for Una sine ører. Jeg ville sove og ikke våkne.

Jeg har tenkt så mye på at han valgte å legge seg ved siden av Una, som han elsket så høyt, den siste nyttårsaften i hans liv. Jeg har nesten vært sjalu. Han må ha valgt det med omhu. Han må ha kjent på smertene og tenkt de verste tankene i disse vinter dagene.
Han har sikkert hvisket henne noe i øret. Jeg vil så gjerne vite hva. Jeg kommer aldri til å få vite hva.

Jeg vet at det kan summeres opp i Jeg elsker deg og jeg ønsker deg alt godt.

Men jeg vil så gjerne høre han si det ordrett....


Flesland, 28.12.2011.

I 2012 kommer savnet fortsatt til å rive i meg. Men nyttårsfortsettet mitt er å være snill med meg selv. Det skylder jeg både pappa og Una. Samle energi, danse enda litt mer, ha tid, til å være med Una, være god i min jobb, tid til å lese, lakkere neglene, se gode filmer, skrive, rett og slett, tid til å ha det hyggelig. Jeg har mange hyggelige mennesker rundt meg og de må jeg benytte meg mer av. Jeg starter med mine nærmeste.

P.S. Jeg tenker mye på Stine, og jeg er så lei meg for at hun må gå gjennom det.

Prva Nova godina bez tate. Uskoro cijela godina bez tate.

Obozavao je Novu godinu. Uvijek bi napravio neki spektakl.

Sjecam se prosle, tako jasno.
Mog straha od njegovog bola. Ali i njegovog osmjeha, uvijek njegovog osmjeha. Cak i kada smo morali napraviti pauzu u dijeljenju paketica da bi se odmorio...pitao je "smije li?"; sa osmjehom.
Kada se nakon 15-tak minuta vratio nazad u drustvo, opet je to bilo sa osmjehom.
Radovao se vise tudjim poklonima to vece 2010, iako smo mi zeljeli zvijezde sa neba da mu skinemo.

I prije nego je sat otkucao 12, nestao je. Uvukao se u sobu kod svoje Unane, i drzao je za rukicu. Da se ne probudi od vartrometa. A ja sam zelila samo da izadje i da ga mogu zagrliti i poljubiti i i pozeliti mu sve najbolje. I reci mu da ga volim.

Toliko sam razmisljala o tome da je izabrao da legne pored nje, svoje zadne novogoisnje slavlje. Pitam se o cemu je razmisljao. I sta joj je sapnuo na uhu. Znam da nesto jest. Znam da je sadravalo zelim ti sve najbolje i volim te do neba. Ali tako bi volila cuti svaku rijec recenu to vece dok je svijet vikao Sretna Nova a vatromet farbao nebo najljepsim bojama.

Kad je izasao, rekla sam mu da ga volim. Do neba.
Jedan mjesec i 18 dana poslje nove godine, nije ga vise bilo.

2011.


Det nye året startet i dedos fang, men snart ble sykehuset vår nye hverdag. RIT ble sakte revet ned. / Nova godina pocela je u dedinom krilu, ali uskoro je bolnica postala nasa nova svakodnevnica.


PappaG fikk dette kortet. Han fylte nemlig 40, og ble kidnappet. I noen øyeblikk levde vi et annet liv med bastards i Milano/ Geir je napunio 40-ti rodjendan i pobjegli smo tom prilikom od zivota. U Milano.


I februar fikk Una et skoskap over seg. Jeg leste en fantastisk bok.  Vi tilbrakte tid på sykehuset. / U februaru je Una fasovala, a ja sam zeljela svaki svoj trenutak provesti sa tatom u bolnici.


18. februar ble det slutt på sykehusbesøkene og slutt på verden slik jeg kjente den./
18. februara bila je zadnja bolnicka posjeta, i moj svijet zauvijek se promjenio.


I mars var jeg full av minner og full av sorg. Una derimot var like fantastisk og blid som alltid. Stortsett./ Mart je bio ispunjen tugom i sjecanjima. Una je, na svu srecu, bila vesela. Uglavnom


Verden fortsatte videre. Vi prøvde å henge med. Jeg dro til Belgia. Og Una kjørte Pippi og hippiestil./ Zivot je cudnovato nastavio dalje. Mi smo ga pokusavali pratiti. U Beligji. I kao Pippi. i hippie.


I april var stilen enklere. Og smilet ble perfeksjonert. Vi dro på kunstutstillinger, og i fantastiske bryllup.(1 i Oslo& 2 i Zagreb)/ U aprilu je stil bio jednostavniji. Isli smo na nedeljne izlozbe i bili na fantasticna vjencanja.(1 u Oslu & 2 u Zagrebu)


Påsken ble tilbrakt på Løyning for noen, og Tenerife for andre. Pappa var med oss. Hele tiden. Og av alle våre favoritt ting er det utvilsomt den lille flamenco danseren som er det mest verdifulle./ Uskrsni praznici provedeni su na Løyningu i na Tenerifama. Tata nije napustio moje misli, ni jednu sekundu. Od svih stvari koje volimo u nasem domu, mala flamenco plesacica najvrijednija je od svih.


I mai kom blomstene og smilene. Og gode venner. Men sorgen var fortsatt med, og flamencokjolen.Vi feiret Amund./ Sa majem dosli su osmjeci i cvijece. A tuga nas je jos pratila. I flamenco haljinica.


Una var blitt så ufattelig stor. Vi klipte håret, likte ting, feiret 17.mai, koste oss hos nana og limte klistremerker på nesen./ Maj je donjeo 17. mai, novu ljetnu frizuru i druzenje sa nanom. I veliku curu.


Nydelige skogsturer preget juni. Med beste venner. Men så kom passet og nana og Una dro. Da festet de voksne.LItt. Og litt til./ Juni: Sumski izleti, izleti u nocni zivot. A onda stize Unin pasos.


Før Una dro, var vi en tur på gravplassen. Og jeg små tegn av kjærlighet dukket stadig opp./
Prije odlaska sa nanom, bili smo na groblju. I mali znakovi ljubavi stalno su se pojavljivali.


I juli var vi endelig fulltallige. Med Hardangerfamilien. Vi spiste massevis av is.Vi spiste generelt masse./ U julu smo napokon bili skupa. Na Bolu.  I jeli tone sladoleda. I tone ostale hrane.


Vi fikk nye venner. I gamle nabolag. Vi badet masse. I klart vann. Og solte oss. Alt var blått. Men sorgen var fortsatt med oss. Og 22. juli ble verden forandret igjen./ Bol: Novi prijatelji. Kupanje. Suncanje. Ali tuga je i dalje sa nama. I 22. jula ponovo je promjenila svijet.


I august var vi hjemme igjen. Vi syslet. Og vi pyntet oss med smykker. Og jeg viste min nye sveis./ U augustu smo se vratili u Norvesku. Sa novom frizurom, i novim nakitom.


Una fikk en ny venn. Vi savnet sommeren. I august var også 6 måneder siden pappa døde. /
U augustu je proslo 6 mjeseci od kad tate nema. A Una je dobila novog prijatelja.


I september feiret vi 4. bryllupsdag. Og gode venner i Oslo. Og enda et brudepar./
U septembru slavili smo 4. godisnjicu braka.I Ragnhild i Olava. I dobre prijatelje.


Vi feiret girlpower. Og vi feiret min bursdag, første uten min far. Og Una hjalp meg å komme meg gjennom den./ U augustu smo slavili moj prvi rodjendan bez mog tate. Na svu srecu sa Unom.


I oktober lekte vi med plastelina. Og gikk fine turer i høstværet. Vi presenterte oss på bloggen. Vi fant oss til rette i hverdagen. / U oktobru smo se igrali s plastelinom, u sumi i presentirali se na blogu.



I oktober skjedde to fine ting. Egentlig flere. Og vi gikk i poncho. Vi ville være prinser. Men jeg følte meg så tom./ U oktobru smo bili princevi. I nosili ponco. A ja sam osjecala strasnu prazninu.


En ny oransje kjole hjalp på humøret. Og jeg vant en solskinnskjole. Det hjalp også. Og lanterne fest hjalp. Mest av alt hjalp Una./ U novembru su malo pomogle nove haljine. A najvise Una.


Una skulle snart fylle 3 år. Men før det ble Hana treåring. Og vi hadde en genial rakfisklag./ Una je trebala napuniti svoj treci rodjendan. Ali prije toga Hana je preduhitrila, a mi smo imali super vece.


På tampen av november ble Frederik født. Og 13. desember lille Isa. Una derimot ble hele 3 år den 4. desember. Besta kom og tok i bruk gjesterommet. Vi feiret. Skikkelig. / Una je uskoro pravo proslavila. Prava party girl. Uz bestu i ostatak drustva. A slavili smo i dolazak Frederika i Ise.


Og nå er året snart slutt. Vi har opplevd julemagi på Løyning, men i denne omgang sier vi bare Godt Nytt År!/ Jos se par stvari desilo ovog decembra, ali posto je 31.12. zelimo vam Sretnu Novu!

50 WORDS FOR SNOW.

Det er snømangel i nord, men minusgradene sørget for røde kinn i dag.

Jeg tenker så mye på forrige vinter. Den kalde, kalde vinteren. Jeg prøver å huske, erindre, skille mellom sannhet og drømmer. Frykt. Og håp.

Jeg husker daglige, noen ganger flere ganger om dagen, turer til sykehuset. Jeg husker at jeg snakket masse med meg selv mens jeg gikk. ( Ikke høyt ,så ingen trodde at jeg var gal, men) hele tiden inni meg, ustoppelig. Jeg hadde så behov å forandre på noe, mens det eneste jeg kunne gjøre var å snakke med meg selv.

Jeg husker RIT som forsvant bit for bit og jeg husker den kalde vinden i ansiktet. Den mekaniske kvinnestemmen som informerte meg om at "Du er nå kommet til 4 etasje". Og hvis jeg lukker øynene og begynner å telle skritt, faller jeg straks tilbake til den endeløse korridoren på smertelindring, St.Olavs. Og rommet i enden av gangen blir så sann som aldri før.

Jeg husker fortsatt navnene på alle sykepleierne. Og hvor stor forskjell de kunne utfgjøre.
Jeg husker at jeg begynte i ny jobb. Og at jeg ikke klarte å konsentrere meg om noe som helst.
Jeg husker at jeg så lite til Una og Geir og at jeg savnet de.
Jeg husker jeg var irritabel og sint på hele verden.
Jeg husker rødvin og tårer blande seg i munnen mens jeg gjenfortalte dagene til Geir etter midnatt.

Alt dette er sant. Og det bare toppen av isfjellet. Det berører verken drømmer, frykt eller håp.

Og det som er det sanneste av alt er de øynene. Hans øyne. Store, svarte øyne som hadde sett på meg i 31 år av mitt liv. Og som for hver dag vokste seg større og større og reddere og reddere.
De er mest sanne. Og de gjør mest vondt.
Kanskje glemmer man de indre monologene og navnene på sykepleierne og kanskje slutter man å drømme om den mekaniske kvinnestemmen i heisen. Etterhvert.

Men de øynene kommer jeg aldri, noensinne, til å glemme.

P.S. I morgen er det 10 måneder siden min pappa døde. Jeg hører på Kate Bushs 50 words for snow og anbefaler albumet på det sterkeste.




foto: vinter 2010-2011.

HEI. AGAIN.

Øyeblikk jentenes utfordring denne måned er en selvportrett. Hvem er jeg?



Her er jeg. En del av meg. Den største  delen, kanskje.
Der mitt hjerte er. 
Det er så nytt. Og allikevel føles det så naturlig. Og selvsagt.
Det er fantastisk, og sterkt. Og allikevel overvelmende. Og uffatelig nifst.
Jeg får bruke alle de andre delene av meg, til min fordel. Og hennes fordel. Gjøre så godt jeg kan. Gjøre det beste ut av det. Ut av all den kjærligheten.
P.S. Og her er alt det andre ; de andre bitene, delene, interessene. Si hei, da vel.
P.P.S. Det ble en del selvportretter og kos under permisjonstiden. Jeg savner det. Tiden. Resten av bildene fra denne serien finner du her.

UNA.





Lille store jenten. Som snart er tre.

Som liker Pippi Langstømpe.
Som vil være med på alt, og nekter å bli satt til side.
Som omtaler seg selv om 1. storjente og 2.panda. (..men for all del ikke en prinsesse..)
Som har sin egen vilje( Åhh, sin egen vilje...Ja, det er Una som hylende ligger midt på Torvet.. )
Som lager de fineste tegningene, som jeg må summe meg for å få hengt opp.
Som er åpen og imøtekommende. Og inviterer hele barnehagen hjem til oss.
Som elsker kos.
Som har sitt eget tullespråk i tillegg til sine to morsmål. Og som fører lange monologer.
Som husker så presist, at det av og til er skremmende.
Som er totalt uredd. Og tester grenser hele tiden.
Som blir utrolig sliten midt i uken etter lange barnehagedagene.
Som turner rundt som en sirkusartist.
Som gleder seg til besta kommer på besøk, og som nesten ikke snakker om annet enn bursdagen sin.
Som kommanderer oss på gulvet for at vi skal være mamma og pappa dinosaur.
Som elsker å opptre; gi dama en mikrofon og en scene.
Som ikke har lært seg begrepet innestemme.
Som elsker å komme på nattlige besøk til vår seng, og spørre fint: Kan jeg få holde hånden din?
Som om morgenene i Elgester løper inn til oldeBeba for å se på tegnefilmene i sengen hennes.
Som maser om å få en lillebror/lillesøster og har navnevalgene klare.
Som nekter å ordne håret sitt.
Som veldig ofte nekter å kle på seg.
Som hvisker: Jeg elsker deg opp til himmelen hver natt i øret mitt.
Som blir veldig stille når hun forstår at noen er triste.
Som vil ha is og bonbon til enhver tid, men nekter å spise grønnsaker.
Som gleder seg til snøen.
Som venter i spenning på tantes Siris prinsesse og Mariannes prins.(..litt babygal, rett og slett)
Som gjerne vil ut og fly. Hele tiden.( Det ligger i genene.)
Som liker å sove til sent om morgenen( Ligger også i genene)
Som har nana som bestevenninne.
Som ofte vil kysse meg på begge kinnene, klemme og gni nesensin  mot min.
Som elsker å hoppe i sengen, og "banke"!
Som pynter dyrene sine med smykkene, men liker ikke å bli pyntet selv.
Som påstår hun har grønne øyne(selv om de egentlig er brune), slik som sin onkel Haris.

Una som savner sin dedo. Som spør om han. Ikke for ofte, men ofte nok. Med alvorlig mine. Og når jeg sier at han ligger på gravplassen og sover, da vil hun gå på gravplassen og vekke han. Og når jeg sier at ikke det går, da sier hun at klart det går, hun skal rope høyt, høyt, HØØØØYT at det er på tide å stå opp. Og som, når hun så oppdager en tåre i mitt øynekrok, skjønner nok til å ikke insistere videre på det.

P.S. I morgen er det 9 måneder siden min pappa døde.
Det går ikke en time i døgnet at jeg ikke savner han.
Alle de fantastiske tingene jeg får oppleve gjennom Una, gjør også litt vondt.
Jeg skulle så gjerne ha spurt han om hvordan han husket meg som 3-åring, om hva han kjente, hva han følte som pappa, om han også, av og til, hadde problemer med å sovne fordi han var så lykkelig over å ha det lille menneske som en del av sitt liv.. Jeg skulle så gjerne snakket med om disse tingene.
Fast jeg vet at han husket meg utmerket godt som treåring. Og at han følte seg utrolig lykkelig over å ha meg i sitt liv og elsket meg over alt på jorden.
Helt opp til himmelen.

musicnodes
Laleh: Mamma

Mala velika djevojcica.
Kojoj ce uskoro treca godina.
Koja obozava Pipi Dugucarapu
Koja zeli da ucestvuje u svemu. Koja je 1. velikacurica ili 2. panda( a nikako princeza)
Koja ima svoju volju( Hahaha, vrlo jaku volju)
Koja pravi najljepse crteze na svijetu

Sto je otvorena i druzeljubljiva. I poziva cijeli vrtic kod sebe kuce
Koja obozava da se mazi
Sto ima svoj( samo svoj, tajni ) treci jezik, i koja vodi duge monologe
Cije je pamcenje toliko jako da me nekada uplasi
Sto je skroz bez straha
Koja se umori tamo negdje oko srijede, veliki vrtic i velika djeca cine svoje
Koja se prevrce i pravi salta ko prava cirkuska princeza
Sto se raduje svom rodjendanu, i posjeti beste
Sto nam komanjuje da budemo mama i tata dinosauri i puzemo po podu
Sto obozava nastupati; Ma pusti muzikuuuu!
Sto zna saptati, ali se uglavnom dere
Koja obozava da se uvuce u nas veliki krevet, i stisne moju rukicu
Sto cim se probudi trci do Bebine sobe da se uvuce u krevet i gleda crtane
Sto silno zeli malu sestru ili brata
Sto ne da joj se sredi kosa
I sto ne voli da se oblaci
Koja mi svako vece sapne u uhu: Volim te do neba, i tri put iza ledja
Koja usuti kad vidi da je neko tuzan
Koja zeli jesti sladoled i bonbon, i gotovo nista drugo
Koja se raduje snjegu
I tetka Sirijinoj maloj princezi i malom princu od Marianne
Sto bi svaki cas zeljela putovati negdje(bilo gdje) avionom (Lezi u genima)
Sto voli da spava do kasno u jutro ( Isto tako u genima)
Kojoj je najbolja prijateljica njena nana
Sto trlja svoj nosic od moj
Koja obozava da skace po krevetu i luduje
Sto tvrdi da ima zelene okice( kao Haris), iako su joj u stvari smedje

Una, kojoj nedostaje njen dedo. Za kojeg pita. Cesto. Ne precesto, ali dovoljno. Koja ne shvata zasto- ako se samo dovoljno jako dere i vice: Dedoooo, ustajanjeee!- i kako ga onda ne moze probuditi. I koja kada vidi suzu u mojim ocima, ne insistira vise, vec me samo zagrli.

P.S. Proslo je devet mjeseci od smrti moga tata. Za ovih devet jeseci nije prosao niti jedan sat, niti jedan minut da mi nije nedostajao. Sve ovo fantasticno sto prozivljavam kroz Unu, kao da malo ekstra i boli.
Tako bi volila da on to moze dozivjeti sa mnom.
Znam da bi uzivao.
Tako bi volila da ga mogu pitati da li se on sjeca mene kao trogodisnje djevojcice, da li se sjeca da li i on ponekad nije mogao da zaspe od srece i cudjena nad tim malim bicem. Da li je njegova ljubav bila toliko jaka, kao moja...
A opet sva ova pitanja bila bi nepotrebna, jer ja znam da se sjecao svakog trenutka provedenom sa nama. I da je bio sretan, da se osjecao kao najsretniji covjek na svijetu. I da me je volio... do neba..i triput iza ledja.

11.11.11


Bildet av min farmor Dika fra1948, året før pappa ble født. Øredobbene fra bildet hadde jeg på meg i pappas begravelse. De var med som en liten del av henne, en liten del av han, en del av de rare ledd som lenker våre liv sammen. Pappa minnet meg sånt om farmor. Jeg savner begge hver eneste dag.

Jeg drømte om pappa i natt.
Jeg drømmer sjeldent.
Jeg innbilder meg ofte at jeg drømmer. Jeg lurer meg selv, for i drømmer er alt lov, mens ønsketenking blir tåpelig og urealistisk.
Som oftest ønsketenker jeg.

Men i natt drømte jeg.
Og han var i den.
Svak, og tynn, en skygge av sitt gamle jeg, er det bildet jeg sitter igjen med etter 3 måneder på smertelindring.
Men han var frisk!
Og full av energi!
Når jeg spurte om hvordan han hadde det, så svarte han Supert! Han ville øvelseskjøre med meg, og han ville løfte og bære og rydde. Ingenting gjorde vondt.
Han lo. Og var glad.
Hendene hans var levende. De var seg selv like. Hendene er det siste som forandrer seg på et sykt menneske, husker jeg at jeg tenkte en gang.
Men selv om kroppen virket svak, var han så sterk.

Jeg var glad for gjennsynet, selv om det bare var i drømme.
Mamma har ennå ikke drømt. Om han.

Det var min andre drøm.
Det er, på mange måter, det jeg har igjen.
Drømmene og minnene.
Man blir glad og lei seg på samme tid.
Men de varme hendene, høye latteren, stemmen har levd i meg i hele dag.

P.S. Jeg overhørte på radio idag, (informasjon på radio om morgenene bare suser forbi meg på en måte)at dagens dato skal bringe lykke. Du skal helst føde eller gifte deg på denne dagen,ble det sagt.  Jeg gjorde ingen av delene. Det blir hundre år til neste 11.11.11.
Men jeg fikk se min pappa.
Om det så bare var i en kort kort drøm.

P.P.S. Vi hadde lanternefest i barnehagen til Una idag.
Det var vakkert å se de store barne øynene undre seg over fortellingene. Og å se de små lysene bevege seg fort i mørke, slik bare små barneføtter kan.















A MOMENT.



Øyeblikk jentenes tema denne gangen er Et barn er et menneske.
Jeg omgås med et fantastisk lite ett, hver dag. Jeg får oppleve de store gledene over små ting, nysgjerrigheten uten grenser, sorgene og frustrasjonene, rampestrekene, de beste kosene, staheten, og noen heftige dansemoves. Og jeg er ubeskrivelig takknemlig for alle disse øyeblikkene.

Kan ikke du si Hei til oss, siden du allerede er innom?

HEI!

Vi tenkte at det var på sin plass å oppsumere og å introdusere:
Mislilo da je vrijeme za jednu malu introdukciju:


Hei! Dette er Una. / Ovo je Una.


Og jeg er hennes mamma, Nadja. / Ja sam njena mama, Nadja.


Geir er et uanværelig medlem av vår familie. I følge Una har han verdens beste skuldre, 1 & 2.
Geir je neizbjezan clan nase familije. I ima najbolja ramena na svijetu. 1 & 2.


Men det var altså slik det hele startet. Med en liten jente som kom til verden sent på året i 2008.
Sve je pocelo jedne hladne, decembarske noci.


Siden har Una blitt stor, og hun har utviklet forkjærlighet for rare hodeplagg. 1, 2 & 3.
Od tada se puno toga desilo, i Una je razvila ljubav prema cudnim kreacijama. 1, 2 & 3.


Hun forandret våre liv for alltid. Og hverdagen er blitt både givende og utfordrende.
Zauvijek je promjenila nase zivote.


Hun er virkelig fantastisk danser! En ekte balerina! I pokazala da je prava plesacica na mamu.


Una snakker to språk, for jeg er fra Sarajevo. Og hun snakker mye. Hun synger også, som bestefar.
Una je poluSarajka, zato govori dva jezika, i svako ljeto provede na brdovitom Balkanu.


Når vi ikke bygger med plastelina, Kada ne gradimo sa plastelinom..

1bak3
..bygger vi ordentlige hus.  Både Geir og jeg er arkitekter. Gradimo prave kuce, jer smo arkitekti.



Det tar mye tid og er kjempe gøy. I ne bi mjenjali nasu profesiju ni za sta!


Før jobbet jeg med flinke folk som liker soloppganger på jobb og lager de beste festene
Ljudi sa kojima sam radila prije voljeli su raditi po noci, festati do zore i..


De bader også i vinterhalvåret. Nå er jeg blittkommunal byplanlegger og det er enda tøffere, det!
..i kupati se po zimi. Sada radim u urbanistickom birou po danu, festam nocu i kupam se ljeti.


Vi E-L-S-K-E-R å reise. Blant annet til Marrakesh. Reisene våre finner du her.  Obozavamo putovati!

p1040855
Vi <3 våre venner! Venner er det viktigste, og vi har vært heldige og fått en haug av de aller fineste.
I obozavamo nase prijatelje. Bez daljnjeg smo imali srece da smo ih nasli. <3

l1220250


Vi liker å fylle vårt hjem med loppisfunn og arveskatter. Dette er noen av våre favoritt ting.
Nas dom punimo stvarima koje nas podsjecaju na ljude koji volimo.


Vi liker skogen. Men vi liker stranden også. Volimo sumu, ali nam je plaza jos draza.

snc11646
Vi liker å ta bilder (Jeg slettet nesten alle fra bryllupsreisen vår!) Volimo slike.


Vi liker å danse når barna sover, gamle bilder, musikk,  bøker & film. Ples, muziku i film.


Vi er blitt utrolig gode på å ta familieportretter. Fra 2009 og 2010 og fotoboks.
Postali smo sampioni sto se tice obiteljskih portreta. 2009 & 2010 & fotoboks


Geir liker fotball. Geir voli futbal.


Jeg liker å pynte meg. Gjerne i kjoler... Ja volim haljine.


...som Geir har kjøpt. Posebno kad ih je Geir kupio.


Una blir også  pyntet. Og pynter seg. I Una voli haljine.


Stilen avhenger litt av hvem av oss som kler på henne. Mada njen stil varira.


Una selv er spesielt glad i marihøner. Bubamarac.

080016452000
Vi elsker bursdager og lys på kaken! Konvolutter, frokoster på sengen og kidnappinger.
Obozavamo rodjendane! Iznenadjenja.


Besta bor på Løyning, men snart blir Una 3  og da kommer besta. Men først må hun feire


Unas aller beste venn var hennes dedo. Unin najbollji prijatelj bio je njen dedo.


Nå har hun bestevenninen nana. Sada je nana najbolja moguca zamjena.


Min pappa døde for akkurat 8 måneder siden. Hullet i meg er fortsatt enormt. Jeg lurer på om det noensinne vil gro igjen. Moj tata umro je prije tacno 8 mjeseci. Da li ce ikada biti lakse prihvatiti to?


Så jeg skriver om sorgen, redsel, jeg teller dager men husker også hvor god danser han var.
Da li ce ikada sjecanja na to da je toliko volio plesati izbrisati tugu?

Vi har i tillegg dårlige dager, en haug med skittentøysvask og 5 vaskemaskiner ukentlig, støv i krokene bak sofa, joggebuksedager, trassdager som f.eks. vilikkespisenoe-æsj!-dager,  dager der vi er for slitne til å engang ha en mening og dager der verden føles urettferdig.




Det hadde vært koselig om du ville si hei du også!
To smo bili mi, a tko si ti?

TIME ZONES.

Tiden går så fort. Uken er ferdig og september er ferdig og snart er vel 2011 over også.
Her er et utdrag fra september ifjor. Av tiden som er over. Og en som jeg savner.



foto: september 2010.

Sedmica je prosla, septembar je prosao, uskoro je gotova i 2011. Neke stvari su nepovratne. Kao ovaj septembar 2010. Neke stvari su nepreboljive.

ABOUT REMEMBERING. AND THE FEAR OF FORGETTING.



Om å huske. Og om frykten for å glemme.

Man mister de man er glad i.
Det er en del av livet.
Når jeg var liten mistet jeg mine oldeforeldre, og forsto for første gang hva "å dø" betød. Det var en skremmende oppdagelse, jeg lå våken om nettene, gråt og ville ikke å godta livets harde fakta. Jeg var redd. Men, slik som barn så ofte gjør, jeg glemte. Etterhvert mistet jeg mine besteforeldre og i 2008 mistet jeg min Dijana.
Jeg følte meg ødelagt hver gang det ble slutt med en kjæreste, og litt mindre hel hver gang et vennskap gikk i stykker.
Jeg har nå mistet min far.

I det siste har dagene fykt avgårde. Med sykdom for store og små, og jobb, og barnehage, og oppussing og haugevis av dårlig samvittighet.
Jeg hadde ikke vært på gravplassen lenge. På fredag dro jeg igjen.

Jeg tenker på pappa mange ganger hver eneste dag. Ennå er jeg så redd for å glemme.

Når min pappa fikk beskjed at han har kreft, tok frykten boende i meg. For ordentlig, ikke gradvis, den fylte hele meg med en gang. Under den første operasjonen husker jeg mammas og mine raske skritt rundt omkring i byen. Mange skritt i vårlig luft. Jeg trodde at jeg kom ti å besvime av redsel. Når beskjeden om vellykket operasjon kom, satte vi oss for å spise på Løkkan. Vi delte en pizza. Vi skulle feire. Jeg husker mamma gråt, og jeg husker at vi trøstet hverandre med å si at nå skulle alt bli bra. Det ble mange måltider og mange trøstende ord vi gav hverandre de neste fem årene.
Jeg husker hver eneste kontrolltime, og hvordan jeg ventet på en telefon fra pappa. Hvordan minuttene virket lange og hvordan jeg sjekket mobilen flere ganger i minuttet, i frykt for å ikke høre den ringe. Har verdiene gått opp, fikk du tid til ny ct, har du det bra?
Jeg hadde det ikke bra. Jeg følte på mange måter at jeg nesten alltid var mer bekymret for disse kontrollene enn han, men det er jo en utrolig dum tanke, og den sier ganske mye om min far. Selvfølgellig hadde han tenkt alle de samme grusomme, skremmende tankene som meg, men han lot meg aldri vite om de. Og jeg fortalte han aldri om mine heller. Når svarene vi fikk ikke var gode, klarte han allikevel å fokusere på det positive.

Når han for snart ett år siden opererte hjertet sitt, trodde jeg at mitt hjerte kom til å stoppe opp. Han svevde mellom liv og død og etter alle år i frykt, var jeg merkelig nok totalt uforberedt på det. Situsjonen er ikke stabil, ring om en time. Jeg husker mamma og jeg sitte foran intensiven på Hjertemedisinske og telle minuttene. Tiden sto stille. Og når den gode beskjeden kom, feiret vi igjen med enda en passe smakelig kake på sykehuskantaninen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger mamma og jeg har feiret en vellykket operasjon eller prøvetaging med en måltid. I løpet av årene er de blitt veldig mange. I Trondheim, Split, i Uppsala. Man føler en slik en lettelse, samtidig som frykten som har plass i ens kropp forsvinner aldri helt.
Etter hjerteoperasjonen ble livet aldri det samme. Han kjempet slag etter slag,  og gradivis tapte kroppen krefter og posiviteten styrken. Mitt liv besto mye av sykehus og frykt. Jeg har kjent friske høstluften i lungene, regn og sludd i ansiktet, jeg har måttet holde pusten på grunn av kulde om vinteren på mine daglige turer til sykehuset. Samtidig som jeg gruet meg til disse besøkene, var de samtidig det fineste jeg hadde. Der opplevde vi små oppturer, store nedturer, latter og sinne, frustrasjon og så enormt mye kjærlighet.

Siste gangen mamma og jeg spiste vår felles sykehus måltid sammen var dagen før pappa døde, torsdag 17.02. Han skulle bli badet og vi fikk beskjed å ta oss litt fri. Vi følte en slags lettelse da også, og ingen snakket om frykt eller hvor dårlig maten smakte. Min mor må være en av de tøffeste menneskene i hele verden. Jeg var veldig redd. Jeg torde ikke å si det høyt.

Etter at pappa døde følte jeg en slik smerte og tomhet, ikke bare etter han, men også etter frykten. Jeg hadde ingenting å være engstlig for, ingenting å miste pusten for; plutselig følte jeg bakken under føttene; det var ingen flere svar å vente på, ingen kamper å kjempe, ingen tapte slag å gråte over. Jeg var bare veldig, veldig trist.

Jeg innser nå at frykten jeg  i alle disse år har bæret på, allikevel har forandret meg. Jeg merker at jeg er mer redd for å ta ordet, snakke høyt om det jeg står for,  at jeg ikke er så god på smalltalk  som før og ikke så god på tårer i felleskap. Det er en rar oppdagelse, for dette har jeg ikke vært klar over. Jeg har ikke hatt tid å tenke på hvordan jeg er blitt, hvordan jeg er. Nå må jeg ta disse kampene for min egen del. Bli kvitt den disse dumme fryktene; disse ubetydelige, uvesentlige og uvirkelige bekymringene.

Men jeg har en annen frykt, som er betydelig og som har begynt å melde seg. Det er frykten for å glemme. Jeg vil ikke glemme.
Når min farmor og farfar døde, gjorde min ubevistheten en rar ting; det var akkurat som om den slettet smerten jeg følte. Slettet ble også mange av minnene som kunne fremprovosere smerte. Jeg kunne fortsatt minnes, men det krevde litt av meg, det krevde tid og arbeid, og etterhvert klarte jeg alltid å bli trist. Men i hverdagen var jeg uberørt.
Nå er det annerledes. Alt er som et åpent sår. Alt er minner og alt kan både gjøre vondt og kjennes godt. Og det synes jeg er helt greit. Jeg forstår at det etterhvert kommer til å gjøre mindre vondt når man husker. At sårene leges og at de gode minnene oftere kommer frem. Men jeg vil, for all del, fortsette å huske.


foto: Dila, Sarajevo.
P.S. Å miste pappa, har åpnet en elv av andre minner, en elven som ble lagt i lokk for lenge siden. Jeg har tenkt så masse på frokostene min farmor lagde til meg i det siste. Jeg husker lukten, jeg husker hennes snille forsøk på å få meg opp av sengen, jeg husker musikken på radioen som sto på ved frokostbordet. Jeg husker ekstremt godt hvor sterkt håndtrykk farfaren min hadde. Og jeg husker Dijana alltid frøs på hendene enda hun var en av de varmeste personer i hele universet.

ANNIVERSARY.




jeg viste stedet til Una. Hun også ville gifte seg med mamma og pappa, sa hun. Så hun fikk låne gifteringen min. Jeg tror ikke hun helt skjønte hva å gifte seg betyr. Foreviget av Marianne.

På dette stedet, på en hvit sirkel mellom disse trærne giftet vi oss. ( Og nei, ikke på den stygge sirkelen dere ser på bildet. Og de benkene var heller ikke til stedet da. Grrrr. ) 
Men gifte ble vi og perfekt dag var det. For F-I-R-E år siden.
Det rare er at det kjennes som igår, for jeg kan få sommerfugler i magen av bare å tenke på Geir. Samtidig føles det som for alltid, for han kjenner meg så godt. Av og til blir jeg kjempe sint, da minner vi mest om et gammelt ektepar der kjerringa gnager på kallen.
Men stort sett så er han den beste og mest omtenksomme mannen.
For meg.
En som står opp kl.7 om morgenen for å kjøpe Lanvin kjoler til meg. Den aller beste og morsomste faren Una kan ha. En som stiller opp og trøster. Og gir myke kyss når de trenges, eller til hverdags, i øyeblikk når jeg ikke forventer de. Han får meg meg til å stoppe opp, se meg om, stresse ned. Jeg får han til å skynde seg, se rett frem og stresse opp. Vi er the perfect match.
Minner om vårt bryllup får meg til å stoppe opp og stresse ned.
Og jeg gleder meg allerede til å storfeire 5 år som gift til neste år.










P.S. Noen flere bryllupsbilder her. Og ett her.

 Na ovom mjestu. Prije 4 godine.
Ljubav. Cudno je kako vrijeme leti. Ljetos smo Uni pokazali nase mjesto." I ja hocu da se vjencam!"- rece Una. Mislim da nije skroz shavtila sto govori. Ali zato vrlo dobro zna sta znaci Volim te. Do neba.

FAMILY PORTRAITS 2010.




















Foto: 2010.

Om akkurat en uke og en dag, kommer vi til å kosemose med Una. Og til svømme. Og spise is. Og synge om bjørnen som sover. Og lakkere neglene. Og sove middag. Og banke. Og leke med Ming. Og..Og..Og... Jeg gleder meg. Masse.

Za tacno jednu sedmicu i jedan dan (zvuci mi krace od 8 dugih dana) bitcemo sa Unom. I ljubiti je. I maziti. I gnjaviti. Kupati se skupa. I jesti sladoled. Setati rivom. Spavati prijepodnevni odmor. Lakirati nokte. Pjevati. Igrati se sa Ming. Aaaaa, jedva cekam. Jos samo malo...

FAMILY PORTRAITS 2009.

Åh, som jeg savner å være fulltallig familie.














Family portraits 2009.

FAMILYPHOTO IN THE PHOTOBOX.

Vi har en tradisjon å ta det årlige familiebildet i fotoboksen på Flesland. (Den flyplassen er det ikke så mye annet gøy å finne på, uansett.)
Så i påsken 2009 tok vi dette bildet, som også er vår header. I november i fjor tok vi dette her.
(Det lover bra for 2011, for på fredag drav vi nemlig til  Bergen igjen for å feire kuleste søskenbarnet Amund. Vi besøker nok fotoboksen vår på veien.)



Izgleda da nam je tradicija postala slikati se u fotoboksovima. I to posebno na Bergenskom airodromu. 2010 uzeli smo ovu sliku, dok je 2009 izgledala ovako. U petak letimo u Begen da slavimo malog Amunda, mozda i 2011 dobije svoju sliku.

WHITES.



Denne vuggen har min pappa laget til Una.
Han sto i kjelleren sin, kveld etter kveld, og snekret. Uten å avsløre hemmeligheten. Det må ha vært vanskelig for han. Han klarte sjeldent å holde på gode hemmeligheter inni seg. Jeg kunne alltid se det på ett lurt smil, ellers såforsnakket han seg veldig fort, veldig ofte.
Men han forsnakket seg ikke når det gjaldt vuggen. 
Una fikk den nyttårsaften 2008.
Hun har snakket mye om dedo i det siste. Om vuggen har laget til henne, om ting de har pleid å gjøre sammen, om alt han har kjøpt til henne. Hun lurer på om dedo sover når hun selv skal legge seg.
Da er det vanskelig for meg å ikke avsløre hemmeligheten, å ikke felle en tåre, å ikke røpe til det lille menneske at vi alle en dag skal dø. Men jeg prøver. Jeg tar meg sammen.
Når Una ikke er tilstedet kommer tårene. Som elver. Det skjer, av og til, når jeg minst forventer det. For eksempel når jeg hører en sang. Helt tilfeldig, på radio. Når jeg er uforberet. Når jeg har satt forsvarsmuren min ned. Og, av og til, vil jeg at de skal komme. Jeg graver etter minner. Gode, fine eller triste. Jeg vil at det skal gjøre skikkelig vondt. Og det er det lett å lykkes med.





2007.2009.2011.










Tenerife 2011.

Vi er i Puerto de la Cruz. Der vi var før. Før alt dette.
Det er varmt, solen trenger inn i sjelen og gjennom kroppen som har kjent en hard vinter. Det er godt.
Samtidig gjør enhver følelse nesten fysisk vondt. For han er ikke med oss. Enhver opplevelse får meg til å savne han enda mer.
Jeg kan høre hans stemme i mitt hode, innbilde meg hans reaksjoner, jeg leter etter han på gaten. Akkurat som om han når som helst skal komme ned trappen på torget, lett på foten, nesten løpende og vinke til oss som sitter på vår stamkafé. Og så smile.
Jeg ser for meg smilet hans hele tiden.
Det vonde med å miste noen, er at det man ser for seg i mellom minnene om smilet slettes ikke er hyggelig. Det er de siste ukene med smerte som sitter så i. Urystellig. Jeg prøver å kvitte meg med disse minnene, mulig det er for tidlig, jeg håper de forsvinner.
Så tilbake til smilet. Nærværet. Det rare. Det er så sterkt av og til. Den hvite duen som lander ved siden av oss i det vi setter oss på takterrassen for å spise frokosten( han hadde nemlig en ting for duer <3). En sang han liker. Klokken som tikker på min mors arm, hans klokke, som kjennes som en liten bit av han. Vår tid, med hans klokke. Og jeg vet at det er dumt, barnslig, tåpelig, irrasjonelt. Men jeg kan ikke noe for det.

Sada smo u Puerto de la Cruzu. Tatino mjesto. Ovaj put bez njega.
Oko nas plavo nebo, zeleni i cvijeta, sve blista na suncu. Sve je toliko lijepo.
I sve je toliko beskrajno tuzno, jer on nije sa nama.
A toliko je sjecanja. Neka tuzna pjesma koja bi ga raznjezila i koju bi pjevusio ostatak dana, klupa na kojoj bi se odmorili, klopa koja bi nas oraspolozila, njegova ruka na mome ramenu.
Toliko mi nedostaje. I tako je puno trenutaka kad zaboravim da ga nema i pomislim "e ovo mu moram ispiracati!" Kad ocekujem da ce sici stepenicama na trgu do naseg kafica, lagano, gotovo trckarajuci; vidjeti nas, mahnuti i osmjehnuti se, reci nam"dobro jutro moje mace" i naruciti jednu kaficu. Cini mi se to puno stvarnije, nego ovo drugo.
A onda opet, kad bijeli golub,sleti do nas, izgubim razum i pomislim da nam to on ipak salje neki znak. Znak da nas voli. I da je tu. Da nas voli, vec od prije znam.










Tenerife 2009.











Tenerife 2007.

SVE.






Sve smo mogli mi da je duzi bio dan,
da si nasao za me malo vremena.

Sve smo mogli mi da si samo htjeo ti,
biti njezan kao nekada.

Nikoga nema u ovom gradu
Ulice moje korake kradu
i ja, kao sjena sad lutam

U tvome srcu padaju kise
i sve se nase polako brise
iz svijeta tog

Kako naci put koji vodi do tebe,
kako naci mir kad je svega nestalo

Sve smo mogli mi da je duzi bio dan
da si nasao za me malo vremena

Jadranka Stojakovic

P.S. Sve smo mogli mi, i sve si htio ti. Nisi mogao biti njezniji. Ali je dan bio prekratak za nas. I uvijek bi bio prekratak. I od kako te nema u mome srcu padaju kise. I ja, kao sjena sad lutam. Toliko mi, toliko nam nedostajes, jedini moj.

Idag er den 18. april.
Pappa døde den 18. februar.
Det er to måneder siden. Bare eller allerede? Jeg klarer ikke å bestemme meg.
Det er så vondt. Jeg vil ikke at det skal være mindre vondt, for det betyr at jeg glemmer.
Jeg klarer ikke å forstå det. Ikke helt. Ikke engang delvis, virker det som, av og til.
Jeg savner han. Utrolig mye.

MY FAVORITE THINGS. AT ARTISTDINER.

Flinke Astrid & Trine har ett prosjekt gående som heter Artist Diner. Jeg ble spurt til å bidra med å vise min favoritt ting, for denne utgavens tema var Folk+Things, 
Fra å gruble lenge og lure veeeeldig på hva min favoritt ting var, løsnet plutselig noe i meg, og jeg klarte ikke å bestemme meg for bare en. Eller to. Eller tre. Ikke Una heller. Så her kommer ett utvalg.
 PS: Det er fritt frem å bidra - kjør på og vis din favoritt ting!


Una got her first pair of Converse shoes from her grandfather when she was 6 months old. He always and only used Converse in the summer. Now it seems that Una has inherited his love for the shoes. She is on her third pair now.


Morning gift on a day after our wedding from my love to me. A handmade pair of shoes. Soft leather. Pinkish and gold. One of a kind. And from one of a kind man. <3


Pipi house for our own Pipi! Everyone who comes to visit, is a little bit jealous. And wants to move in to it! Takk, tante Siri!



The Alessi teapot, designed by SAANA, was a gift we got from Anouk and Johan for our wedding. I love the shape and the way it mirrows the surroundings. Hei there!


Una got this Unicorn baloon on the 17th of May. It followed her everywhere, to the kindergarden, out playing, eating with us at the kithcentable and even to bed, sleeping. It dissepeared once in June, throug the open window. It was very sad. 


This poster is from WorldChampionship for Rhythmic Gymnastics in Sarajevo, 1989. I was there,10 years old, full of dreams and admiring the girls competing.  Now it hangs on our wall and reminds me of a life I had before. And I like it´s so pink.

SVE CE TO O MILA MOJA, PREKRITI RUZMARIN, SNJEGOVI I SAS..





Sanjao sam nocas da te nemam
Da lezim budan na postelji od snijega
I tiho,tiho
Neka druga zena
Moje ime doziva kroz noc
Ruzan san

Vidio sam u snu ljiljan bijeli
Crne konje i svatove bez pjesme
I tiho bez glasa
Odlaze nekud
Neki dragi ljudi
Gdje, a gdje
Ruzan san

Hej noci stani
Zora nek svane
(neka zora svane)

Bijelo dugme, Sanjo sam nocas da te nemam.

Jeg synes dagene blir tyngre og tyngre, og nettene lengre og lengre. Akkurat som om jeg drukner til tider. Blir det bedre etterhvert, montro, blir det lettere, enklere? Eller skal man bare la seg bli svelgt av de store bølgene. En ekstra tung dag, idag. Ganske uventet. Utilsiktet. Uvelkommen. Og alikevel kan jeg ikke bare lukke øynene og late som om den ikke er. Tung.

MAMA.



Jeg er så glad for at hun er min.
Og jeg er så lei meg for det vi nå må gjennom. Det at hun er alene, fast hun ikke er det, for jeg slipper hun aldri ut av mitt hjerte, og nesten aldri ut av mitt syn.
Hun er fryktelig kul. Og utrolig tøff. Samtidig synes jeg at det er best å gråte i lag med henne. Mens vi snakker uten stopp. Eller er stille.
Hun betyr all verden for meg.

Najdraza mama.
Mislim da znas da moje srce kuca za tebe. Isto kao sto ja znam da za tebe ne postoji nista na
ovom svijetu sto je jace od ljubavi prema nama. Sretni smo na taj nacin.
Zato ovo ovoliko i boli. Boli da ne mozemo disati. Ponekad cak ni plakati, toliko boli. Bilo bi cudno da ne boli, mora boljeti.
Znam da ne volis komplimente, nervirate cuti da si jaka, i dobra i divna. A ti to sve jesi.
Sada, u ovim trenutcima, mozes biti i slaba, i ljuta, i nepravedna, sve ti je dopusteno.
Ni s kim mi nije lakse plakati nego s tobom. A opet neke stvari lakse mi je napisati, nego ti reci.
Volim te do neba. I sto puta oko ljedja.


FAMILYPORTRAIT, 270311. + THE HORSE.



Søndagen da vi skulle pynte oss.

FRIEND.SHIPS.

Det pågår en krig i Libya. Japan skjelver. Det har herjet en snøstorm ute og vi blir minnet om at ikke alle barn har det så godt. Alikevel klarer jeg bare å tenke egne, små, rare tanker.
Det går mye i minner. Gamle minner og gamle vennskap.
Vennskap er en fin ting, slettes ikke så liten eller rar. 
At min aller første bestevenn og jeg skulle venner, ble bestemt lenge før vi ble født. Hun het Masha og jeg elsket henne av hele mitt hjerte. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte.
En krig gjorde at jeg havnet i Norge og hun i Detroit, USA. Ganske langt hjemmefra, begge to. Vi har ikke sett hverandre mye siden. Det går alikevel sjeldent en dag uten at ofrer henne en tanke. Av og til, husker jeg bare en frase vi pleide å bruke, eller en fase vi hadde, de uviktige (men akk så viktige) forelskelser, ganske unøyaktige minner, mer fornermelser kanskje. Mange ganger, lurer jeg på hvordan hun har det, om hun ler på samme måte som før, om øynene hennes er like blå, og det ender ofte med en følelse av stort savn.
I fjor døde Mashas mor av kreft. Jeg fant ikke styrken til å ringe og si hvor ufattelig trist og utrolig urettferdig jeg syntes det var. Jeg klarer ikke å skrive til Masha at min far er død heller. Hun kommer til å bli så lei seg, og det vil jeg ikke. Jeg vil ikke gjøre min aller første venn lei seg.
Jeg tenker på Mashas mamma Vesna, og min pappa, og deres vennskap. Det at ikke de kan ta telefonrøret lenger og si til hverandre at de er glade i hverandre.
Jeg tenker på at ikke de kan si at de er glade i oss lenger.
( Kanskje bør vi alle si til våre venner at vi er glade i de. Idag. Ikke vente til imorgen.
Kanskje er det fint å minnes en gammel venn, og sende en melding om at En gang, for lenge siden, var du mitt alt, og du er fortsatt i mitt hjerte.)








foto: Mashenka & Nane, Sarajevo 1980s.

U zadnje vrijeme ne izlazi mi iz glave Masha.
Moja Mashenka.
Kako sam je samo volila. I kako je samo volim.
A opet, kad je najdraza Vesna umrla, ja nisam stekla snage da je zovnem i kazem koliko mislim da je zivot nepravedan i koliko mi je zao sto kroz to mora proci. Nisam stekla snage ni da joj javim da je tata umro. Ne mogu, a znam da bi trebala. Ne zelim je rastuziti, jer znam da hocu. A nije to zasluzila.
Kako nam je samo lijepo bilo odrastati, mojoj Mashi i meni. Uz fruktal sokove i Vesnine& Mecine majstorluke u kuhinji, sa Jashinim hororima na Kosevskom Brdu, ljetovanjima na Bolu, zimovanjima na Jahorini, prizivanju duhova, i ludim zaljubljivanjima. Imali smo lijepo djetinstvo. I nisam mogla imati bolju prijateljicu.
Mozda je u tome fora, biti sretan jer posjedujes divna sjecanja. I ne zaliti za izgubljenim.
A meni je opet strasno, strasno zao.

MOMENTS OF HAPPINESS. ON THE DANCEFLOOR.

Lykken er å ha hatt en pappa som min.
Som lyttet, men ikke var redd å si ifra hvis han var uenig.
Som kunne høre på stemmen min om hvordan dagen min har vært.
Som visste til enhver tid hvilke sko som sto på øverst ønskelisten,
og som veldig ofte anskaffet de til meg.
En pappa som var så stolt.
Og så glad i livet.
En pappa som visste, som bare det, å svinge seg rundt på dansegulvet.

P.S. Lykken er også å ha gode venner, som minner meg på alt dette. Takk Maren!








foto: Maren Todal.

Sreca je bila imati tatu kao mog tatu.
Tatu koji me je uvijek postovao, slusao,
ali ga nije bilo strah reci mi kada sam ukrivu.

Tatu koji je znao o kakvim cipelama u svakom trenutku sanjam,
i po glasu mi cuti kako mi je prosao dan.
Tatu koji je bio toliko ponosan. I koji je obozavao zivot.
Tatu koji je bio nepobjediv na plesnom podiju. To je bila sreca.

P.S. Sreca je sto imam prijatelje sto me na sve ovo podsjete u ovim teskim danima.

TAJO.



Dragi moj tajo.

Ostavio si u meni crnu rupu.

Smrt i ti nisu dvije rijeci koje idu zajedno.
Jer toliko si volio zivot.
Zivio si ga punim plucima.
Cak i u ovoj okrutnoj bolesti, samo si smisljao neki novi plan.

Kako smo samo krali bogu dane...

I sad praznina.

Za 5 dana trebao si proslaviti svoj 62.rodjendan.

U tvojim notatima nadjoh da si napisao i ovo: Sjecanja znace mnogo, u svakom zivotu. Kada ti je tesko, kada je tama oko tebe, stanes, prizoves radosne trenutke svog sjecanja i sve ti izgleda drugacije i lakse.

Ja sjecanja imam milion. Samo naviru. Bez prestanka.
Ostavio si toliko traga u nama.
Svakim tvojim vragolastim osmjehom, svakim nasim razgovorom,
u svakoj slici sto si naslikao,
lijepoj rijeci sto si rekao, savjetu, svakoj bistroj ideji,
tvojim majstorlucima i sa tvojom djecijom radoznaloscu,
tvojim osjecajem za razliku izmedju dobra i zla.

Nikada neces biti zaboravljem. Previse si iza sebe ostavio dobrog.
Ti si sa nama. Zauvijek.
Nismo mogli biti sretniji nego s tobom. Bio si nasa dusa.

Tvoje malo savrsenstvo, danas je u obdanistu, na karnevalu. Kao bubamarac. Znam da bi ti to tako htjeo. Vi imate neku tajnu vezu, tvoja Unana i ti, i bas nista to ne moze pokvariti.

Kroz sve sto som prosli, rat, razdvojenost, nova strana zemlja i bolest, ja ipak ne bi promjenila niti jedan trenutak. Jer ti si bio ti. I toliko si me cinio sretnom.

Borio si se do kraja. Pravi zlatni ljiljan.

Mi cemo pokusati prezivjeti bez tebe, jer bi ti to zelio.
Tvoja jedina ljubav,
tvoj Hare,( toliko slican tebi)
Una i ja necemo nikada moci ispuniti prazninu koju je nakon tebe nastala.

U svakom novom danu falit ces ti, ali cemo se sjecati svih prelijepih trenutaka koje si nam dao. Jer bili su prelijepi. Svaki.

Dragi moj tata, medju nama nista nije ostalo nereceno, osim sto bih dala sve da si jos uvijek sa nama.

Volim te do neba. I nazad. I tri puta oko ledja. Zauvijek.



Min kjæreste pappa.

Du etterlot i meg ett stort svart hull.

Døden og du går dårlig sammen.
Du som elsket livet.
Du utnyttet hver dag fullt ut.
Selv når du var syk, og etter hvert svak, sluttet du aldri å pønske ut nye planer.

Vi levde virkelig på lånt tid...
Men vi levde så godt.

Og nå tomhet.

Om noen dager skulle du ha fylt din 62.års dag.

I din notat bok skrev du dette: Minner er gull verdt, i ethvert liv. Når du blir lei deg og omringet av mørket, ta frem et godt minne, og mørket kommer til å lette og alt kjennes annerledes og bedre.

Jeg har tusenvis av minner. Millioner. De dukker opp, forsvinner, blander seg, farter forbi, forblir i en liten evighet, går i sakte film, er fulle av lyd, eller lydløse. Millioner.

Du etterlot så mange spor i oss.

Med ditt lure smil, våre heftige diskusjoner, dine kloke ord, brennende engasjement, hvert bilde du har malt, enhver ting du konstruerte og bygde, din barslige nysgjerrighet, din rettferdighetssans og evne til å skille mellom godt og ondt.
Alt i deg var godt.

Du er med oss.
For alltid.
Vi kunne ikke ha vært lykkeligere enn med deg.

Din lille Unana er på karnevalet i dag. Jeg vet du hadde gitt alt for å ha sett henne som marihøne. Du ville nok ha gitt alt til Unana uansett. Dere hadde et spesielt forhold, din Una og du. Selv ikke døden kan forandre på dette.

Jeg vet at vi har vært heldige. Selv gjennom krig, det nye livet, og selv i sykdommen, hadde jeg ikke forandret på ett eneste øyeblikk. For du var du, og vi var vi. Og jeg var lykkelig.

Men det som smerter meg er at du hadde det vondt. Selv da, kjempet du tappert. Og gav aldri opp. Du var min helt.

Nå må vi finne en ny måte å leve på. Overleve på. Vi kommer til å klare oss, mamma, Hare, Una og jeg. Men tomrommet forsvinner aldri. Du kommer til å bli savnet i enhver ny dag.

Min kjære pappa. Ingenting  imellom oss er forblitt usagt. Bortsett fra at jeg hadde gitt alt for at du var her med oss i dag.

Jeg elsker deg. Til himmelen. Og tilbake. For alltid.

THE YEAR OF MAGICAL THINKING.

Nå kommer jeg til å anbefale en bok til dere. Og denne anbefalingen håper jeg at dere følger. Boken heter De magiske tankers år og er skrevet av Joan Didion.

Livet forandrer seg raskt.
Livet forandrer seg i øyeblikket.
Man setter seg til bords, og livet slik man kjenner det, tar slutt.

Joan Didion og John Gregory Dunne tilbrakte 40 år sammen. De jobbet sammen, spiste og drakk sammen, pustet sammen. Helt til han, på en helt vanlig desember kveld, sluttet å puste. Man setter seg til bords og livet slik man kjenner det, tar slutt. Denne boken er for alle som har kjent på sorgen.
Uten at den en eneste gang blir for sentimental, for privat, klarer Joan å skildre den altoppslukende sorgen og manglende fornuften i en sorgprosses. Jeg våkner og føler at det blir natt, ikke dag.
Joan vil ha John tilbake. Hun rekonstruerer deres siste timer, siste dager, siste måneder, hele livet; leter etter tegn, forvarsler; føler at hvis hun kommer til bunns i dette, klarer hun kanskje å forandre på utfallet. "Jeg tenkte slik små barn tenker, som om tankene eller ønskene hadde makt til å reversere for tellingen, endre resultatet."
Historien har enda en vri, Joans og Johns datter blir alvorlig syk dagene før John dør. Joan må moblisere alt i sin makt for å redde datteren, og da gjelder det å styre unna alt som kan minne henne om John og sorgen som kan ta hun. Hun styrer unna restauranter, bydeler, hele byer, i frykt for å vekke minner og sorgen.
Joan er journalist. Hun skriver skarpt og det blir ikke en eneste gang for klissete. Ennå jeg gråt øynene mine ut. Jeg trengte denne boken sårt. Og alle som har mistet eller kommer til å miste noen trenger den.
 "Sorg er annerledes. Sorg har ingen avstand. Sorg kommer i bølger, i paroksysmer, en plutselig angst som får knærne til å svikte og synet til å forsvinne og visker ut det hverdagslige i livet.."

Det er også en bok om kjærlighet. Stor kjærlighet.

 

Fantasticno o tugi. I ljubavi. Procitajte je. Godina magicnog razmisljanja.

A HEART.

Min pappa hjerteopereres nå. Det er en tøff og stor operasjon. Men han har et stort hjerte. Verdens flotteste hjerte. Og jeg elsker han overalt på jorden.



Mom tati sada operisu srce. On ima veliko srce, i najbolje srce na svijetu. I ja ga volim do bola.

THREE YEARS!

Det var en finfin dag og jeg har en finfin mann! <3
P.S. Sånn kjentes det for ett år siden. Og tiden strekker ennå ikke til.
Men de gode følelsene er uforandret.

Bio je to divan dan, i ja imam divnog muza. <3






foto: Maren Todal.

GOOD OLD GLAM DAYS.

For akkurat to uker siden. In the middle of norwhere. Med verdens beste jenter. Godt å tenke på nå.



Prije tacno dvije sedmice. Sa najboljim curama na svijetu. Pomaze sjecati se ovakvh trenutaka sada.

DEDO! VIDEO.

video:mvi1749

Dedo er Unas beste venn.
De finner på artigheter sammen...som f.eks. å synge duetter. Det har de gjort helt siden Una var bitteliten. Igår har nana og dedo reist til Dubrovnik og vi møter de der først om ett par uker. Det blir godt å se sin beste venn for Una, tenker jeg...

Dedo je Unin najbolji prijatelj.
Vec od Uninog rodjenja super se slazu. Vazda je tu neka zezancija, kao na primjer pjevanje u duetu. Danas su nana i dedo otputovali za Dubrovnik i puno ce nam nedostajati. VIdimo se za par sedmica!

THE LIST.

Jeg er nok et liste-menneske.
I en periode lagde jeg hundrevis av TO-DO-lister...hva-jeg-skulle-gjøre-på-jobb-time-for-time- liste, hva-jeg-skulle-spise-liste, innkjøpsliste, ønskeliste, kvitte-seg-med-liste, regnings-liste...osv,osv. Jeg skjønner idag at jeg nok var i overkant opptatt av lister. Men de hjalp meg veldig i å takle hverdagen.
Og så, på ett tidspunkt , slapp jeg taket på de der listene. Eller de ble for mange og Una kom til verden, og det ble mer stress enn hjelp å holde på med de. Jeg vurderer seriøst å begynne igjen, for litt mer orden på hverdagen kunne jeg absolutt trenge.
Jeg ble kjempe glad når fine bloggen Fine ting og sjokolade tipset om en bok av Lisa Kerwin kalt Lists. Og i den finnes den kanskje fineste listen jeg noensinne har sett, som arkitekten Eero Saarinen skrev til sin kone.
Så jeg tror den første listen jeg skal sette meg ned og lage er en kjærlighets liste til Geir. Jeg har akkurat litt over en time på meg før han er hjemme fra Praha.


Eero Saarinen List of Aline Bernstein?s Good Qualities via sight unseen

O listama. Koje zivot cine laksim. I nekim o ljubavi, kao ova sto je finski arkitekta Saarinen napisao svojoj zeni, koji zivot cine prosto lijepsim.

GOOD NIGHT FROM A GIRL WITH A BALOON.







UNAS PARTY, HARDANGER 220509

I pinsen var det ett år siden Unas party i Hardanger. Unas besta kommer fra Hardanger og hun og slekten åpnet sine hjem, lånte sine hytter og sørget for en finfin fest. Og i tillegg til festen der de aller beste mennesker på jordkloden var samlet, ble ett tre plantet for Una.
Her kommer bildekavalkaden:

Prije godinu dana slavili smo Unu. Svaka mala carica zasluzuje jednu pravu festu.
Mi smo odlucili da zovnemu raju u Hardanger, na imanje Unine bake. Cijela Hardanger familija, pobrinula se da sve prodje po planu. I nasi naj, najdrazi ljudi na svijetu odlucili su da nam se pridruze. Nazalost bilo je mnogo onih sto su nam falili. Rucali som u Agatunet, a nakon kolaca, Unini kumovi ( tetka Siri, dajdza Haris, il padrino Lorenzo i Marianne ) posadili su Uni drvo. Ako drvo prezivi ove teske norveske zime, rastce skupa sa Unom i pratiti je cijeli zivot. Vece je provedena uz rostilj, bilo je cak i cevapcica, vatru i price u kasne nocne sati.




Epletrærne blomstret..


..Og lille keiserinnen var klar for å bli feiret.

Besta og tante gjorde festen mulig. Og her demonstreres askepottforvandling.


Hele fantastiske Hardanger slekta kom i sine praktfulle bunader.


Praktfull bunad hadde Maren også.


 Og Tuva og Marianne.


Agatunet er et fantastisk sted. Med skatter (og traktorer) gjemt rundt omkring.


Alle gode folk var der..


Fine var de også..


Og da de ble samlet..


..Kunne de ønskes velkommen av keiserinnen med foreldre og faddere i Lagmanns stova.


Bordet var dekt til med fineste servise og fine, enkle blomstrer. Unas 1000ansikt ble brukt til bordkort.


Verdens beste fiskesuppe og den fantastiske cideren fra fjorden ble servert. Og folk var fornøyde.


Bestefar og Mette var selvfølgelig der.


Og dedo og dajdza Haris.


Også var det Opp og stå!..og forsyne seg med kaker.


Gavebordet ble fylt med utrolig mye fint. Og nysgjerrig som jeg er måtte jeg gå gjennom alt der og da.

Etter lunsjen dro vi til bestas Løyning gård der Unas tre skulle stå. Å plante et tre som Una kunne kalle sitt eget var det vi bestemte oss for å gjøre. Valget falt på en rødbøk.


Familien Sahbegovic på Løyning gård.


De beste faddere i hele verden! Tante Siri, dajdza Haris, il padrino Lorenzo og Marianne.


De jobbet hard med å få det treet plantet, det skal de ha!


Og når treet var på plass kunne praktbildene tas.


Man kan ikke kalle det en feiring uten en ordentlig fest. Bjørg og Reidar åpnet sitt hjem for oss.


Finstasen ble byttet ut med regnsko og caps. Og grill ble fylt med godsaker.


Glade foreldre kunne endelig slappe av!


Og da natten senket seg og kulden kom, trakk vi oss inn i røykestova og grillet marshmallows.


Det var en veeeeeldig fin kveld.


Una ble ikke døpt men familiedåpskjole ble prøvd ut, og søt var hun i den også.


Og det beste av alt var at vi kunne være med vennene våre dagen etter også. En super helg!

Takk til Maren Todal, Amund, Aslak og Siri B. for bildene.

FAMILY PORTRAIT, 23052010

Vi klarer ikke å holde oss i ro for tiden.
Vi skal enten løpe i ring, stå på hodet, hoppe eller bli kastet rundt. Opp og ned vi går. Og gjerne flere av disse på en gang. Men gøy er det!
Håper alle har hatt en suuuuper pinse!






foto: Vasking av soveromsspeil ble ikke prioritert denne pinsen...

Nema sanse da budimo mirni. Niti jednu sekundu. Vazno je samo tracati. Vrtiti se ukrug. Ili gnjavati se.

KILL BILL

Hvorfor har jeg tillatt meg selv å glemme å daglig høre på Kill Bill Soundtrackene???
Det skal ikke skje igjen. De vekker tusen minner.
Og i løpet av måneden skal jeg se filmene også. Beatrix Kiddo a.k.a The Bride er planetens cooleste dame. ( ..Marit L., jeg gleder meg å se Lady Snowblood også!)



Dugo nisam slusala muziku iz Kill Billa, i ne znam zasto sam to sebi dopustila. Moram i filmove ponovo pogledati. Trebao bi to da mi bude godisnji penzum.

TREASURE III

Min største skatt er min familie. Den kommer aldri til å bli glemt og trenger ikke å gjennoppdages. Jeg vet veldig godt hvor heldig jeg har vært.
Ta f.eks. min mamma: Av og til så kjennes det som om verden ville rase sammen om det ikke var for henne. Hun holder trådene på plass selv i en tid med sykdom. Hun kom til Norge helt alene, fra en krig med to små barn, og hun viste en slik styrke og klarte å skaffe oss et liv, rett og slett gjennom sin bestemhet og dyktighet. Hun er flittig, uforståelig modig, morsom, nysgjerrig, reflekterende, hun er også min beste venn. Hun gir og gir og gir. Og gir.
P.S. Som en liten takk for alt, har jeg nominert mamma HER. Jeg har lyst til å gi hun noe. Og hadde jeg lært noe av henne, hadde jeg ikke gjort dette dagen før de avslutter avstemningen, men kanskje du kan hjelpe meg med akkurat dette.. Det tar ca.30 sekunder, så stem! Eller nominer din egen mor.

TREASURE I

Treasure (from Greek èçóáõñïò; thesaurus, meaning "a treasure of the chest", is a cognate) is a concentration of riches, often one which is considered lost or forgotten until being rediscovered.
WIkipedia

Gleden var stor da vi under flyttingen oppdaget en pappeske full av Geir sine gamle akvareller. Geir hadde glemt at de eksisterte og jeg hadde aldri sett de før. Geir lager nydelige tegninger, og jeg hadde hørt så mye om turen han hadde til Italia for å male, men nå fikk jeg endelig ta en del i denne fine verden gjennom vannfarger på et ark. Skikkeilg skatt oppdagelse, vil jeg kalle det.






Pravo nas je obradovalo kad je u guzvi seljenja na tavanu iskrsla jedna kartonska kutija puna Geirovih divnih akvarela. Ja ih nisam prije vidjela, a Geir je zaboravio da postoje. Bilo je to pravo malo otkrice, kao da smo pronasli blago.

WIP ! ... SHEBAM ! POW ! BLOP ! WIZZZZZ !

Serge & Birgitte er helter denne fredagen. For all del: SE HER.
Med denne aldeles fantastiske sangen, og ikke minst videoen (som Anja tipset meg om), ønsker jeg alle en god fredag!



Za sve moje heroje, Serge, Birgitte i ja zelimo vam fantastican petak!

FOREVER.





Dette har vi gjort type FOREVER, kjennes det som. Tatt bilder med selvutløser av oss selv, hehe, og planlagt reiser. Og reist. Bare se her:
P.S. Jeg gleder meg allerede...


Bergen 1998.

Tuvu i Kari kao da poznajem vjecno. I uvijek nam je divno skupa. Kao i obicno i veceras smo se slikale. I planirale putovanja. Jedva cekam.

HAVE A NICE DAY.



De beste ønskene fra en jente med en sokk og glimt i øyet + resten av familien. Klem.

Curica sa jednom carapom i vragolastim osmjehom zeli vam fin dan! Pusa.

KVAKK KVAKK

Denne fine anden ønsker alle en god tirsdag.
Den bærer U-nas forbokstav på brystet og har sommerfugler og blomster over hele seg.
Takk, Kari, du gjør meg glad. Selv om anden, stregt talt, er Una sin.






 
Etter tips fra Marianne! Hahaha.

Fin dan, zeli vam ovaj mali patik.
P.S. Nana nas je podjestila na djeciju pjesmicu: Dobro jutro djeco, vjerujte bez sale, otvara se skola za pacice male... Trenutno Unin favorit.

FIIIIIIIIIIIN..

..fredag ønskes alle med denne ufattelig vakre sangen.



Zelim vam fin petak i fin vikend uz ovu nevjervatno finu pjesmu.

MY PERSONAL BABUSHKA

Jeg har en viss uro i meg for tiden.
Jobbene våre hoper seg opp, vinteren vil ingen ende ta, også tar sykehusbesøkene på, både mine, Unas og pappas. Jeg gleder meg til påsken, ennå jeg ikke helt vet hvordan den blir.
Men en ting er sikkert, vi går mot vår, til tross fra tonnevis av snø som har kommet de siste dagene. Og Marianne og Tuva kommer.
Like før forrige påskeferie tok vi dette bildet av Una ( og disse). Hun er seg selv. Bare litt mindre. Nå er hun blitt så stor. Hun babler i vei, vifter med hendene og løper rundt. Hun elsker fortsatt å bade, men i kveld rakk vi ikke det engang før søvnen tok henne. Barnehagehverdagen tar på. Så mange nye inntrykk.
Men i morgen, Una, lover jeg deg at du skal få bade. For til tross for alt stresset, blir jeg rolig av deg. Selv når du skriker. Og løper. Og kaster konsekvent alt fra bordet på gulvet. Og river alt du møter på veien. Selv når du våkner kl.6.15, og det er umulig å få deg til å sove et kvarter lengre. Selv når du er kjempe urolig, er du det som gir meg roen i disse urolige tidene.


foto: Una mars 2009.

Malo je previse uzbudljivih desavanja u nasim zivotima. Bolnica, poslova, seljenja. Pevise briga. A opet sva sreca da smo mi MI i da imamo jedni druge. Ne bih se mjenjala ni za sta na svijetu.
Unina slika je od prije tacno godinu dana. Toliko je narasla a opet je skroz ista. Samo malo brza, trceci okolo, ruseci sve pred sobom i bez prestanka brbljajuci. Ona je moja snaga. I moj mir. U ovim nemirnim vremenima.
P.S. Ovo je tajni pozdrav nani i dedi.

JOURNEY

Min pappa og min mamma er på vei til Uppsala og sykehuset  idag og jeg krysser fingre og tær, snur meg rundt meg selv 3 ganger, hopper, feller en tåre, ber stille og ber høyt ennå jeg ikke tror på Gud, og håper av hele mitt hjerte at alt går slik det skal.
De er gode på reiser, min mamma og min pappa. Sånn som når de dro på bryllupsreise i den lille bilen på bildet, hele veien til Spania. Og det er langt det. Det skal sies at de stortsett bodde i den lille bilen også, i løpet av måneden reisen varte.




 foto: Spania, 1978.

Moji mama i tata na putu su za Svedsku. Ja bih voljela da sam s njima, i cijelo tijelo, glava i srce je s njima svakim korakom. Nadam se da ce sve proci dobro. Jer ih volim do neba.
P.S. Mama i tata inace su jako iskusni putnici. Kao ovdje, 1978, na putu za Spaniju, u malom fichi! Daleko je od Sarajeva do Spanije. U fichi!

HEI!

Ha en finfin kveld!



Zelimo svima dobro vece!

BIRTHDAYGIRL

Jenten i midten på bildet har verdens fineste smil og det godeste hjertet. Henne skal vi feire i morgen. Men det er idag hun har bursdag. Glad i deg vennen.



Djevojka sa najljepsim osmjehom na svijetu slavi rodjendan danas. Cestitam, moja najdraza Kari.

<3

Den aller beste pappa i hele verden fyller år i dag.
Du er uerstattelig.
Og jeg føler meg så heldig over hver dag jeg får tilbringe i ditt selskap.
Jeg elsker våre diskusjoner, jeg elsker dine emosjoner, og jeg elsker hvordan du elsker Una.
Jeg elsker deg!




Najdrazi i jedini tajo, Sretan Rodjendan!
Ti si nezamjenjiv i ti si samo moj.
Znam da mi Unacini veliku konkurenciju, ali ja te ne dam nikome.
Cijenim svaki cas proveden s tobom, cak i onaj ispunjem diskusijom ili malom ljutnjom, cijenim tvoje misljenje, tvoj intelekt, tvoje emocije, cijenim tvoju brigu za ljude oko tebe, i za svijet. Obozavam nacin na koji se druzis s Unom,
price koje joj pricas i kako je uspavljujes sa starim partizanskim pjesmama.
Volim te do neba!

COOLEST KID IN THE CITY

...(som i Oslo City), fylte år i går. Han heter Teodor, men Una og jeg kaller han Teo.
Vi savner han hver dag, og skulle gjerne gitt han en bursdagsklem.
Teo er Unas reisekamerat, og jeg synes det begynner å bli på tide med ny reise.








foto: Teodor og Una i Palermo, Buenos Aires.

Teodor, kojem mi od milja zovemo Teo, puni danas prvu godinu.
Nedostajes nam puno, mali Teo, nadamo se da cemo uskoro imati priliku dati ti rodjendansku pusu. I mislimo da je vrijeme za jedno novo putovanje.

LOVE.LOVE.LOVE.


Kjærlighet er å stå like oppreist i vinden og holde like tett om hverandre etter 30 år.

Her i heimen er vi ikke så vante med Valentines og Morsdag feiring.
Men vi lever etter regelen at All you need is love.
Og love, det er så meget, det. Som for eksempel å prøve å være gode mot hverandre. Selv om man er så sliten at man knapt kan snakke. Selv om man har tusen bekymringer i hodet. Eller, rett og slett, veldig vondt i hodet. Kjærlighet er å ville hverandre godt. Jeg vil min fantastiske mor og min fantastiske mann bare godt. Men det er ikke sikkert jeg alltid klarer å være like god som jeg skulle ønske. Men la det råde ingen tvil: Jeg elsker dere (+ Una, pappa og Haris)  overalt på jorden!
Håper alle de som elsker og alle mammaene har hatt en finfin dag!


Kjærlighet er å få et bekymret blikk og høre beroligende ord når man tråkker på sin brudekjole. F.eks.



Kjærlighet er å gi. Det er min mamma veldig god på.

Mi bas i ne prakticiramo slavljenje Valentinovog i dana Mama. Nije da nemamo sta da slavimo. Moja mama najljepsa je mama na svijetu. Moj muz najbolji je muz na svijetu. I eto danas, kad se slave isti dan, zelim svim zaljubljenim i svim mamama Sretan njihov dan! All you need is love. Ja moje ne bi mjenjala ni za sta na svijetu.

nadja

nadja

37, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits