love

A YEAR AGO.

Torsdagen for akkurat et r siden, vknet jeg p sykehuset. Jeg hadde blitt lagt inn kvelden fr for blodtrykket mitt plutselig hadde forandret seg. Stella var i magen min, og jeg visste at jeg uansett skulle f mte hun snart, keisersnittet var avtalt til den 19. oktober. Blodtrykket var heller ikke skyhyt, men det var hyt nok til at min kloke, kloke lege ba meg om ikke nle med komme meg til sykehuset. S jeg gjorde det.

Jeg har ikke s gode erfaringer med sykehus. Jeg er klar, og uendelig takknemmelig, over at vi bor i ett land med gratis og velutviklet helsevesen. Men for meg har sykehuset, helt siden jeg mistet min pappa der, vrt forbundet med vonde opplevelser. S det vre innlagt gjr meg alltid anspent. Hva hvis ting gr galt? jeg hrer alltid en liten stemme i mitt hode. Og denne gangen hadde jeg s masse tape. Derfor var sykehuset det beste stedet for meg vre.

Morgenen kom, med en smilende jordmor, og hun kunne informere meg at resultatene fra 24-timers blodtrykksmling var kommet inn og at de s fine ut. Mest sannsynlig kunne jeg dra hjem etter lege visitten. Jeg ringte Geir og mamma, og gledet meg veldig til se Una, for jeg visste at disse dagene og ukene var de siste vi hadde bare oss og henne. Om litt ville livet vrt forandre seg.

Legevisitten kom, og den eldre kvinnelige legen s litt bekymret ut. Det var noe p blodprvene mine som ikke stemte helt, sa hun. Hun ville gjerne at jeg begynner faste, ta nye blodprver og s skulle de bestemme om de tar ut babyen i dag eller i morgen.

Men fr helgen kommer du til mte den som n bor i magen din.

Say whaaat?!?
Faste.
Fde.
Mte.
Den lille som n bor i magen min?


Blodprvene kom og legen likte de ikke. Keisersnittet ble avtalt til morgenen etter. Bde mamma og Geir ble veldig glade for det.

Jeg var mest spent, s spent. 
N skjer det, tenkte jeg.  
Om ettermiddagen kom Una kom, rett etter skolen, hun l ved siden i meg i sykehussengen, og var plutselig blitt liten igjen. Min lille baby.
Tidspunktet for keisersnitt ble satt til tidlig fredag morgen. Geir fikk en anbefaling om sove hjemme, slik at vi begge fikk godt nok med svn.  Jeg sov ingenting. Jeg gikk fra rommet mitt til sykehustoalettet utenfor, og jeg klarte ikke ta ynene fra den magen med et helt nytt liv i seg. Jeg var s fascinert som om jeg ser den for frste gang. Jeg strk den, og visste at det er siste gang jeg ser den.

Tenk at dette gikk. Tenk at du snart er her.

Fredagsmorgen timene fltes som en evighet.
Geir kom. Mamma kom og gav meg et kyss. Minuttene sto stille. Og s kom to solstrler av jordmodre, fikset en haug av ting p meg, flyttet meg p en ny seng, og kjrte meg ned. Til operasjonsstua.
Der mtte vi mange, men vi var ikke redde, selv om hele kroppen min skalv. Ikke s veldig uvanlig reaksjon, forsikret anestesi sykepleieren meg, du er full av adrenalin n, ikke bli redd.

Trene rant, ogs en ren kroppslig reaksjon.
N, n skjer det.
Geir strk meg p kinnet.
De hadde advart oss at det kunne ta lengre tid fr babyen begynte grte, nr den blir forlst med keisersnitt. Men den lille inni meg, den begynte grte allerede i magen. Jeg ser et hode med masse svart hr, og hun skriker, kunne anestesilegen informere om over forhenget.

Og jeg var s lettet. Jeg var s lykkelig. Jeg flte at jeg kunne sveve.

De la henne fort p brystet, mens de gjorde seg ferdige, og jeg tenkte at hun det vakreste jeg noensinne hadde sett. Akkurat slik jeg tenkte nr jeg frste gang s Una.

Jeg kom meg fort etter keiesernittet, men svangerskapsforgifting HELLP, som jeg hadde, var en skremmende affre.  Det er en type som rammer ytterst f, og er livsfarlig fordi det frer til rask organsvikt. Frst i ettertid skjnte jeg hvor stor fare jeg var utsatt for. Jeg er s takknemmelig for at legen min  tok meg serist, og at alt gikk min vei.



Men tilbake til den lille som kom ut for snart ett r siden. Hun hadde det kraftigste suget, og det kraftigste brlet, og det kraftigste svarte hret. Hun var stor, hele 3.755 og veldig klar for komme ut og mte oss. Storessteren ble overrasket av et bilde av lillessteren nr hun ble hentet p skolen, og jeg har aldri sett Una s glad som den dagen. Mens jeg var p oppvkningen, kunne hun virkelig passe p vrt nye familiemedlem. Solen skinte den dagen, nobel fredsprisvinner var blitt annonsert og vi var blitt 2 barns foreldre.

Lite visste vi at hun kom til hete Stella, navnet fikk hun noen uker etterp, siden oktober nettene var s krystallklare og fulle av stjerner.

SO PASS ME BY, ILL BE FINE, JUST GIVE ME TIME.

Denne uken startet en ny epoke i vr families liv: Permisjonen min kom til en ende.
Jeg hadde gruegledet meg til den dagen og forberedt meg mentalt ukesvis i forveien, og enda ble jeg overrasket over flelsene, brystsprengen og, kanskje mest av alt, hvor hektiske dagene ble.
Jeg kommer til jobbe 60% i hst, noe som jeg hper kan kjpe meg litt mer dyrebr tid med Stella. For tiden med henne er s ubeskrivelig dyrebr, og i dette jeg skriver dette strmmer trene p.



h Stella, Stella, lille stjernen, s nsket du har vrt og s forelsket i deg jeg ble p en-to-tre.



Dypt inn i ryggmargen, kunne jeg fortsatt huske hvordan deilige morgenene med Una pleide vre og hvor mye jeg hadde elsket de. Men at jeg skulle bli like forelsket p nytt, som den frste gangen, det kunne jeg nesten ikke tro. Og s skjedde det.

For morgenene med deg, Stella, har vrt noe av det koseligste. Med bare oss to. Mot verden.
Og igjen, som for 8 r siden, kunne jeg knapt ta ynene mine fra det nye, lille medlemmet av vr familie. 



Og dere skjnner vel hvorfor, ikke sant?



Jeg synes at det har vrt helt fantastisk amme.  
Igjen. Jeg husket s godt kontakten jeg fikk med Una gjennom ammingen, hennes skende sm fingre, blikket, smilet. Og jeg husket at jeg savnet det nr det var slutt. 
Jeg kommer til fortsette amme Stella til hun, i alle fall, fyller ett r. 



Dagene forandrer seg ikke bare p grunn av ytre forutsetninger, men ogs fordi Stella vokser.
Hun vil, hun vil s mye, ( mye mer! med en gang! n!)
Hun trenger mer motivasjon, mer mosjon, hun trenger konstant suicide watch, og hun liker ha det gy. S vi fr vel fortsette finne p enda mer sprell.



Derfor er det godt tenke at hennes pappa overtar deler av ansvaret n. For han er god p sprell!

For min del, hper jeg tiden bremser bittelitte grann.  
​Den gr s fort, s altfor altfor fort, denne barndommen deres flger med.
Det jeg har kjent masse p, mens jeg n i 10 mneder har vrt tobarnsmamma, er at vi m dele tiden p to. To vi elsker over alt p jorda.
Jeg har hatt litt drlig samvittighet hele veien, enten for den ene eller den andre. Det at USA turen ( som i seg selv var fantastisk) og salg og kjp og flytting kom mitt i permisjonen, har ikke lettet mer p samvittigheten eller flelsen av tilstrekkeligheten. 
S jeg hper inderlig at hverdagen gr seg til, at ikke den bare raser av grde. Jeg hper at dagene i ukene fremover kjennes roligere og at jeg fr tid. Med begge jentene. 

Og skulle noen ha noen kloke rd gi, er jeg selvflgelig veldig glad for det. 

Prva sedmica na poslu, u novoj svakodnevnici. Hekticna. 
I Stella, i Una, mi jako nedostaju. 

S T E L L A

Kjre Stellus. 





Du som er blid som sola, med det store smilet og en haug med smilehull p de mest utenkelige stedene p ansiktet ditt. Som ler nr du blir kilt, og spesielt masse nr storessteren gledelig underholder deg.

Du er vr, selv p en gr regnfull dag, og du skaper god stemning selv nr det str p som verst.
Du ruller p magen men klarer ikke rulle tilbake til rygg, du elsker stpotet og gullerot og brdskalk, men liker ikke blbr.
Du krabber nesten, du har god tlmodighet og er en sterk liten frken. Robust, m vre betegnelsen, med herlige chubby lr og kinn og det meste, chubby. S god. Og s fr du godt med morsmelken, ogs.





Du prater masse, og skarrer skikkelig, og det er koselig hre p rrrrrrrrr-og brrrrrrr dagen lang. Du er helt fryktelig glad i selskap, og ganske drlig p vre alene. 
Du er st som f.
Du er utrolig lett legge om kvelden, og det hender at jeg fortsatt m klype meg selv i armen nr jeg finner deg sovende i sengen.

Du har ble yne. Geir sa en dag at de kanskje var Bebas yne, og det er fint tenke p, det.



Nr du kom i oktober, var himmelen stjerneklar som aldri fr, og du bare mtte hete Stella.
Du er en sann solstrle.

Du er en drm, Stellabella. 
En drm som gikk i oppfyllelse.

Tenk at du er her. 
Og at du i dag fyller hele 6 mneder.



Ova mala suncica svaki dan nam obasjava zivot. Cak i one dane koje su sivi i teski.

Stella voli da se smije, i ima male rupice smijalice na razno raznim cudnim mjestima. Smije se cesto, gotovo stalno, a opet najvise kad je velika sestra Una zabavlja.
Skakljiva je pravo, i voli slatki krompir, i mrkvu, a ne borovnice.
Prevce se sa ledja na stomak, ali ne sa stomaka na ledja.
Strpljiva je kad lezi na podu, ali je ekstremno socijalna i ne voli biti sama.
Voli da brblja, i najsladja je kad izgovara slovo rrrrr, sto i nju samo pozitivno iznenadi. Slatka je i inace.

Ima plave oci, i ja se tjesim tim, da su mozda Bebine.

Kad je rodjena nebo je bilo kristalno i puno sjajnih zvijezda. Zato je dobila ime Stella. A ponekad je zovemo i suncica, Stellabella i Stellus.

Stella je jedan san. San koji je postao stvarnost.
I ponekad skoro ne vjerujem da je tu.

A danas puni 6 mjeseci.

HOME IS WHERE THE HEART IS.

Det ble en nervepirrende avslutning p en ellers fin og rolig januar. Nervepirrende, p flere mter. Og frst n, nr mars er her, klarer jeg samle tankene mine.

Det frste som skjedde er at vi har blitt rekkehuseiere. 

Og gleden ved flytte i et vakkert funkishus i skogen, i et omrde der mange av lekekamerater til Una bor, og der fremtiden til Stella er omgitt med andre barn, og et hus som i tillegg har et stort vaskerom som svigermor vil elske, og en kjellerstue til barn og venner, sydvendt terrasse for kjrestetid og bymarka for trilleturer rett utenfor, veksler hele tiden med en stor sorg.

Jeg vil ikke forlate bakken vr, tenker jeg. 

Jeg vil ikke forlate soloppgangene, og ikke solnedgangene,
Utsikten som mter meg i det jeg pner ynene.



Og vinduene man kan sitte i. 

Jeg vil ikke forlate det gjennomlyste kjkkenet med vrt turikise bord som er samlingspunktet, 
og ikke det lange spisebordet der vennene kan drikke og prate til langt ut p natten,
eller jeg kan nyte utsikten over denne fine byen,

Jeg vil ikke forlate sofaen som er hele fire meter lang og kan romme mange folk oppi, ikke engang togene som en sjelden gang kommer midt p natten vil jeg forlate.



For ikke snakke om hagen som forskyner oss med blomster gjennom hele sommeren. Og hsten. 



Alt dette og mer vil jeg ikke forlate, men mest vemodig blir jeg av tanken p forlate stedet Una har vokst opp i.

En gang tidligere var vi ndt til flykte fra alt vi kjente. Vi ble tvunget til dra. 
Denne gangen har vi valgt det selv. 

Og selv om det er et eget valg, er det trist  tenke at et vrt liv skal starte et nytt sted.
At hverdagen fr nytt scenografi utfolde seg p. 

>

For det er nemlig ikke noe galt med dette livet, eller dette stedet der vi er n.



Og p mange mter kjennes det som om vi ikke helt er ferdige med bakken vr.
Una gleder seg til flytte, for  vre nrmere vennene sine. Samtidig grt hun foran bokhyllen sin en kveld."Jeg vil aldri kunne temasortere bkene mine, sa hun. Det fr vi gjre et annet sted, sa jeg. Men jeg ville gjre det her. Jeg vil savne det grnne huset. Og Ilaparken. Og s grt vi sammen. 

Geir og jeg grt, vi ogs. Om kveldene blar vi gjennom bilder av vrt liv her. S mange fine minner. S mange fine yeblikk. Mest av alt av Una, som ble fra en liten baby til en liten jente til en stor jente. 

Jeg kommer nok til grte litt, og litt mer til, over bakken vr, men jeg skjnner at vi tar med oss videre det viktigeste. Jentene vre og hverandre. P samme mte som da vi kom til Norge og klarte oss siden vi var sammen.

Utsikten vil vre annerledes, solen vi treffe ansiktet p en annen mte, men vi vil fortsatt vre de samme. Vi kommer til skape flere gode yeblikk. For oss og jentene. 

Som den utstillingspningen Una hadde nr hun var 4. Den kunne ha skjedd hvor som helst. Det var det at vi hadde vernissage med popvorn og saft og bestemor og oldemor p besk, som gjr dagen minneverdig. 



Vi kommer til f det bra. 

Men det er lov vre vemodig. 



LEILIGHETEN LIGGER N UT TIL SALGS HER. 

A NEW ERA.



For 7 r siden malte vi gulvene gre. 



Og fylte huset med bker, og andre ting vi setter pris p.



Satte alle skoene p plass.



Og fant husets midtpunkt. 



Det er faktisk 7 r siden vi tok trikken fra Ila og blokken vr...



...og ble beboere i en ny bakke. Som etterhvert ble vr bakke.



Der kunne Una boltre seg p det store teppe jeg har arvet av min familie.



Hun syklet rundt. 



Eller fant ro...



I lesekroken i stua.



Eller p rommet sitt. 



Der kunne hun rote s mye hun selv ville. 



(Hun rotet mye ellers ogs.)



Og om kvelden sovnet med sin enhjrning-ballongen.



Nr vren kom, blomstret det i hagen.



Venner kom p besk.



Og rundt bordet var familien samlet.



Vi har uten tvil hatt noen solskinnsdager i vr bakke.



Fra Una var ett til n har dette vrt vrt hjem. 
Una sitt hjem. Bildene over er tatt i perioden januar 2010 til mai 2010.

N er vi blitt fire og idag ble vi rekkehus eiere, og en tid begynner.
Det fles spennende og samtidig vemodig. Men er ikke det et godt tegn, tegn p at man har vrt lykkelig?

THE DAY WE CHAISED THE SUN AND CATCHED A DREAM.

Vi bor p hotel Tropical, og det er karnevalens tid p Tenerife.
Naturen har sltt ut i en eksplosjon av farger, landskapet er stort og festen er igang til langt ut p natt. Una har ftt en flamenco kjole og svinger seg i det, akkurat slik som hun gjorde da hun var liten. Vi har vrt her i 3 dager, og jeg klarer slappe av ganske godt.

Allikevel klarer jeg ikke la vre tenke at det er testdagen snart. Jeg er spent, men mest av alt gretten. Gretten fordi jeg ikke kan spise manchego ost, og serrano skinke, og drikke god spansk vin. Ikke fr jeg fr tatt en graviditetstest, og det kan ikke skje fr om tre dager. Det kjennes som en evighet. Det er en evighet.

Hele planen med Tenerife var glemme alt, komme  til sollyset etter en lang og tung vinter, nyte tid med Una og familien og danse til karnevalsrytmer. Og n nr jeg venter, er det vanskelig glemme noe som helst. For nr vi setter oss ned, drikker jeg mineralvann og lengter etter en tidsmaskin.

Tre dager. Tikk-takk. Tikk-takk. 

Jeg gjr akkurat det jeg ikke skulle gjre, og leser p babyverden.no og barnimagen.no og alle disse nettsidene man helst ikke skal lese p. Google sk:     Tidlig graviditetstest    -    Hvor tidlig positiv     -     Negativ, s positiv       -        Erfaringer

Og s kommer frykten. 
For jeg er ikke bare gretten, jeg er ogs redd. Redd for at det ikke har gtt denne gangen heller. ( Hvorfor skulle det g denne gangen?!) Redd fordi det er vanskeligere riste av seg skuffelsen for hvert nye nederlag. Og redd fordi jeg vet at dette er et av de siste forsk kroppen min orker g gjennom. Men det er ikke s farlig, tenker jeg, for jeg er realistisk og sterk og takknemmelig, og nr det endelig er avklart og de tre dager har gtt, skal jeg glemme alt dette og spise manchego til jeg blir kvalm.

Jeg bestemmer meg starte tidlig. Dag 12. Altfor tidlig, jeg vet, men se en negativ test kan virke ok p meg. Da er jeg forberedt og blir ikke s skuffet nr realiteten slr inn. Nr testen blir negativ skal jeg bare klemme Una ekstra godt slik at tristheten ikke tar meg. Kanskje ta et glass vin. Og minst fem cortadoer p rad.

Jeg kjper en test uten si noe til verken Geir eller mamma. Og tidlig, tidlig p dagen, mens musikken fra Plaza Charco fortsatt kan hres, str jeg opp og tar den. Jeg vil bare bli ferdig med det. Finnes ikke spent, vil bare vite. Komme over det.

S jeg tisser p pinnen, pussser tenner, brster hret. Gltter p testen, inger strek. Men s kommer det utrettelige hpet som lar tvilen komme meg til gode: Det er jo bare dag 12.
Og s, nr jeg ser nyere etter kan jeg s vidt se noe.
Er ikke det en svak, svak lilla strek som jeg skimter der? Eller er det ikke det?
For alle graviditetestene jeg har tatt i rene vi har prvd bli gravide, har jeg aldri innbildt meg en strek.
Det er en strek der! N! Denne gangen!
Men den er fryktelig svak. Samtidig har tiden jeg har brukt p  lese diverse forum lrt meg: en strek er en strek.

Jeg gr ut til Geir mens solen begynner titte frem. "Baby, ser du en strek her?"
" Jaaaa....."  svarer han tvilende.
 Ja! Nr han har ristet svnen av seg, virker han helt bestemt. Jeg fr et stort, stort kyss.

Jeg tar med testen i veska og viser den til mamma under bordet i frokostsalen. "Ser du en strek?"
"Den er veldig svak. Er du sikker p at den gjelder?"
En strek er en strek, sier jeg.

Jeg skriver til klinikk Hausken, og fr til svar om ta ny test om noen dager.
Det er fortsatt tidlig, skriver de.

Men jeg er glad. Og jeg er ikke den som pleier vre optimist.
Jeg vet at streken kan vre en kjemisk graviditet.
Jeg vet at det er tidlig.
Jeg vet at det kan g fryktelig galt.
Men jeg har ikke sett en stek p nesten 6 r. S uansett hvordan det gr denne gangen, viser denne streken at det er mulig.

Dagen etter tar jeg en ny test, og igjen ser vi en ekstra strek. Det er vanskelig bedmme om den er blitt  sterkere, men n vet jeg at jeg er gravid. Og jeg tenker at n, n orker jeg alt igjen. Og alt det kroppen min har vrt gjennom, har vrt verdt denne flelsen.
For jeg vet at det vokser et nytt liv i meg.  
Et sann mirakel.  
Jeg vet n at det er mulig.



Denne dagen, den 9.februar 2016, kjrer vi til yas vestligste punkt, Punta de Teno, et fyrtrn, med stortsltte fjell landskapet p den ene siden og det uendelige Atlanterhavet p andre.  Amerika er det neste stoppet, og det er ingenting i sikte i horisonten. Bortsett fra solen.





Vi m rekke se solen g ned i vest.





I oss brer vi en hemmelighet, som er s fantastisk og s stort, men fortsatt veldig srbar.
Men en strek er en strek og det er mulig.
Alt er mulig.

S vi smiler til hverandre.
Solen gr ned raskere enn vi forventer, og vi rekker det bare akkurat.
Det er s ubeskrivelig vakkert. 

Vi er en ekstra person i bilen men ingen andre enn oss vet det enn.







Vi jaktet etter solen, og rakk det.
Men enda bedre: vi jaktet etter en drm og den gikk i oppfyllelse.

I desember, 10 mneder etter at vi s solen g ned i vest, var vi tilbake p Tenerife.
Med vr egen lille stjerne, Stella.
Hun fyller 3 mneder i dag.
 


Selv etter en haug av graviditetstester virker det fortsatt uvirkelig. Geir nummerer dagene. 
Apotekarene tror at vi har gtt fra vettet, og det samme gjr vaskedamene. 

Nakon toliko godina nadanja i iscekivanja, druga crtica napokon se pojavila. Na Tenerifama, u eksploziji boja i uz ritme karnevala, u februaru prosle godine saznalismo da novi zivot raste u meni. Tog dana odvezli smo se do najzapadnije tacke na sjevernoj obali da pogledamo zalazak sunca, krijuci jednu tajnu o kojoj smo samo mi znali. Ganjali smo sunce, a tog dana uhvatili smo ono o cemu smo sanjali toliko dugo. 
Deset mjeseci poslje, sa Stellom smo se vratili na Tenerife. 
Danas puni 3 mjeseca. 

#gravid #nskebarn #barnimagen #baby #endrm #travel #reise #tenerife #prverr #familie #lkjrlighet

A SKY INSIDE ME.

Nr jeg gikk gravid med Stella, hadde jeg et enormt behov vre sammen med Una, vre der for henne. Jeg hadde en lett flelse av panikk og angst med tanke p at tiden der det bare var oss to nrmet seg slutten. Men nr man er gravid, er ikke formen alltid p topp, og jeg flte at tiden bare rant fra oss, uten at jeg fikk utnyttet den godt nok. Det var en sr tid.



Jeg skulle aldri ha bekymret meg.

En ny baby i hus beviste at dette hjertet mitt kunne romme enda mer kjrlighet. Og noe av det aller fineste og mest overraskende med at vi er blitt flere, er at kjrligheten til Una er blitt enda sterkere.

Nr jeg trodde at det ikke var mulig elske hun mer, elsket jeg hun enda et hakk hyere.

Elsker deg opp til himmelen, sier vi til hverandre hver natt fr legging. Og hver gang nr jeg har sagt det denne hsten, fles det som om himmelen bor i meg, som om den uendelige kjrligheten er noe som jeg kan kjenne fysisk i kroppen. Som et stort rom, som bare vokser, sammen med at Una vokser.

Man skulle trodd at en ny baby i hus skulle ha gjort at Una virker kjempe stor. Og p mange mter er hun det. Hun er en stolt storesster, hun er en tredjeklassing, hun har vokst i lengden og er blitt voksnere.

Nr jeg ser Stella, ser jeg ogs Una, og jeg husker alt som om det var i gr. Ett hvert mine og ett hvert yeblikk, hele meg er fylt med minner. Jeg innser hvor fort tiden har gtt. For n er Una kul og morsom, og heldigvis fortsatt helt egen. Og plutselig vil hun sende meldinger til mine venner p snapchat og spr om nr hun kan se p Skam sammen med meg.

Samtidig har jeg tenkt p at hun fortsatt er en liten jente. 
Min lille jente.
Min tlmodighetsgrense er blitt opphevet, jeg tror jeg er blitt en bedre mamma for Una. 
Jeg har hatt enormt behov beskytte henne, ta hnd om henne. Legge henne om kvelden, og kose og klemme henne, holde hennes lille store hnd og flette hennes hr. Ha lange samtaler nr tiden for sovne forlengst har passert. 



Jeg vet n at hun for alltid vil vre min lille baby.
Den som gjorde meg til mamma og som fikk hjertet mitt til romme s mange uante flelser, og en helt ny form for kjrlighet. Som fikk hjertet mitt til minst fordoble seg, og som strekker det, utforderer det og fr det til vokse i takt sammen med henne, slik at det kan romme enda mer.

Lille store Una unikum fylte r i helgen og vi startet mandagen med en 8-ring i hus.
Jeg gleder meg til alle mandager som kommer.

Og jeg kommer alltid til elske deg til himmelen og tilbake.


Foto: Nina H. Five


Moja velika curica, ona koja me je ucinila majkom, napunila je 8 godina. 
Ona koja je moje srce prva ispunila majciskom ljubavlju, ona koja mi srce isteze da bi raslo u taktu sa njom, postala je tako velika.

A ja sam pak shvatila jednu stvar; bez obzira koliko brzo raste i koliko godina puni, ostace zauvijek moja mala beba.
Moja mala curica.
Voljet cu te do neba i nazad, uvijek i zauvijek.

Jer sati i minuti nisu cili za slow motion, pjeva Balasevic.
A ja imam toliko potrebu zaustaviti vrijeme. 

SHINE BRIGHT LIKE A DIAMOND.



Or like a star, little Stella!
We are so happy you are finally here, with us. 
I hope the sun will always shine for you.

We promise that we will take care of you. <3





Stella Sahbegovic Brendeland, 07.10.2016, 10.49.

LONG AND WINDING ROAD.

S lang veien hit har vrt. N er vi snart i ml. 
Og frst nr vi har ftt det litt p avstand, forstr vi hvor sterkt vi har nsket dette. 

Una took us by surprise. S egen, men s passet hun s perfekt, for akkurat oss. Like glad i danse som foreldre, like emosjonell som mora og med like fin strek som faren. Og s stor kjrlighet man fler for sitt barn, det ble nesten litt overveldende.

Men s fortere enn fort viste graviditetstesten to streker igjen, og vi gledet oss til bli fire, tross for sjokket, mens jeg hadde en uro i meg som viste seg til stemme. Det er slikt som skjer, sa alle. Og vi trodde p det.

rene som fulgte var fulle av fullkommen glede og bunnls sorg. se et barn vokse opp og se sin far svinne vekk, er virkelig livets motsetninger. Det krevde mye av oss. Og nr endelig vi samlet nok krefter til hverdagen, kom den andre streken fort igjen. Denne gangen gikk det skikkelig galt. 

Og etter denne gangen ble de to strekene noe vi lengtet etter, men de ble uoppnelige.
Jeg prvde glede meg for alle sskenforkelsene rundt oss, jeg prvde med smil svare p sprsml som, av og til, kunne oppleves srende, jeg holdt fokuset p Una, og visste at vi i grunn var veldig, veldig heldige. 

Det er masse god hjelp f, nr man sliter med f barn, bde i det offentlige og det private. Men det er ikke alltid at det gr til tross for all teknologien, alle hjelpsomme hender, til tross for alle gode rd og all verdens postiv tenking. Det lengte etter barn, og ikke f det til, er en sorg og et kjr. Fysisk. Og psykisk. Nr mnedene gr over til r.

Og selv om vi prvde ikke stresse med dette, var vi nok ganske s stressa. S vi kom til et punkt da vi mtte si til oss selv: Vi er heldige! Samtidig begynte vi underske adopsjon og prverrsbehandling i utlandet. Og en siste gang gav vi sjanse til en norsk lege ved navn Hausken, som Geir digget, muligens fordi han var fra Haugesund, eller kanskje fordi han lignet p dr. House. Anyway. Det gikk. 

Og n er vi snart fire. Una skal bli storesster. Og jeg klarer enn ikke helt tro det. 

THE DAY BEFORE THE DAY. TWO YEARS AGO. WHEN DAYS GET DARKER.



N er den her. 
Hsten.
Det er ikke lenger noe tvil.
Islandsgenseren pakkes ut, men hjelper lite, s det fyres i peisen i tillegg.

Den re, kalde luften skrer seg dypt inn i kroppen og kulden setter seg inn til bein. 

Nettene er kullsvarte, morgenene er mrkere, dagene kortere.
Og som alltid, skjer dette s fort. Nesten over umerkelig, over natten.

Og som alltid, slr det meg i bakken.
Kulden som gjr vondt, og som vekker minner.

Nr pappa ble syk, og nr han ble enda sykere, var kulden det verste for den spinkle kroppen hans. Den sterke mannen som ble redusert til altfor f kilo og vonde ledd, begynte lengte etter sommeren med en gang hsten satte inn.
Jeg husker hans siste hst, og hans egen frykt om han kom til overleve den kommende vinteren. 
Jeg husker at han s gjerne ville flykte vekk, ned til varmere strk. Til solen. Hjem.
De pleide gjre det, min mamma og pappa.
Reise. Nyte. Helt til det siste.
Men ikke den siste vinteren.
Selv om han s sent som i desember, med en eviggende smertepumpe som tynget han rundt halsen uten ta vekk smertene, fortalte sykepleieren om at han hadde planer om reise. nske om reise.
Han var s svak, og allikevel s sterk.

Jeg ogs ville flykte.
Jeg drmte om det.
F med hele familien min, kidnappe pappa fra sykehuset, pakke han med... skjre vekk det onde som spiste han opp innvendig, og dra.
Dra langt vekk.

Vi dro aldri den vinteren.

Og n, nr hsten slr inn og melder vinterens anmarsj, og bursdagen min nrmer seg med stormskritt, kommer alt dette frem.
Og jeg blir s lite fungerende.
S paralisert.
S trist.

Og jeg klamrer meg til de gode tingene, prver bryte ut, ta noen valg.
Tar p ullundertyet under islandsgenseren.
Spiser to eplekaker p rad.
Tillater meg grte tristheten ut under en glovarm dusj.
Inviteter mange gode jenter over til meg p lrdag. For feire livet.

Og til tross for alle forsk og alle valg, er det bare en ting som ordentlig lindrer.
Sme skritt og varmeftter som kommer over i vr seng, den lille kroppen som limer seg inn til meg, og hnden som sker min, og det vre tre som vkner opp.
Til disse kalde, mrke morgener.

CIRCLES OF LIFE.



Fredagen for 4 uker siden mistet jeg min bestemor. 
4 uker uten ei som alltid har vrt der, kjennes allerede som s altfor lenge. 
Jeg klarer ikke helt begripe det.

Jeg sitter og ser p gamle 8 mm filmer, med drlige kontraster og uten lyd, men det er lett spotte hennes smil. Og hennes hender. De var hender som frste gangen badet meg. Og nr jeg begynner g, hopper hun rundt meg som Muhammad Ali, og passer p.
Og slik fortsetter hun. Gjennom hele mitt liv. passe p. 

Jeg kunne ha skrevet om fredagen for 4 uker siden...den s altfor varme, alvorspregete fredagen. Med Utya i tankene og uro i hele kroppen.
Og telefonen som hun ikke tar. En plutselig flelese av at noe er fryktelig galt. Til tross for samtalen kvelden fr, som varte i 4 minutter og 7 sekunder der hun forsikret meg at alt var bra: Vi snakkes i morgen! Og s planlegger vi noe i helgen.
Geir fr den tunge oppgaven med ta heisen opp 10 etasjer, jeg lper innom butikken og parken, i et yeblikk tror jeg at jeg ser henne blant lekende barn og ungdom, minuttene kjennes som timer, og nr jeg prver ringe Geir er telefonen hans opptatt. Da vet jeg for sikkert. Ambulansesirenene hres bare noen yeblikk etter og det eneste jeg hper p er at hun ikke har det vondt. Jeg er feig, jeg tar ikke heisen opp, jeg bare stryker magen min og grter.

Hun er borte.
I 4 uker har hun vrt borte. Og det er akkurat som om jeg ikke har forsttt det, og som om trene ikke finner veiene til slippe sorgen ut. Som om det hele er en vond drm. 

Jeg ser p siste meldingen jeg sendte. Det str: Jeg elsker deg. Jeg hadde sikkert drlig samvittighet for jeg var altfor kort i telefonen, jeg hadde vel drlig tid, slik vi idag ofte har. 

Jeg tenker p s mye og jeg tenker at s mye av det jeg sa og gjorde var siste gang. 

Jeg trster meg med at hun, mest sannsynlig, ikke hadde det vondt, at hun hadde 82 gode r og at vi som betydde mest for henne var rundt henne, s og si hver eneste dag. Jeg trster meg med at det hun fryktet mest av alt var at hun skulle bli noen byrde, og at hun slapp oppleve det. At hun i sine 82 r bare var til nytte, bare hoppet rundt og passet p.

Aldri et offer, alltid selvsikker, alltid med hevet hodet.
100 % dedikert.
Til meg. Til mamma. Til Haris. Til Una. 

Jeg prver trste meg selv med at vi har vrt heldige. For det har vi vrt. 
Men akkurat n kjennes alt som en vond drm vi skal vkne fra. 

ta heisen opp, sette inn nkkelen, og ikke bli nsket velkomment av de ble ynene, det store smilet  og et blidt HEI er fortsatt vanskelig godta. Radioen p rommet hennes har ikke vrt p, og det er stille, men Una har inntatt rommet hennes og ser p tegnefilmene de pleide se p sammen. Hun snakker ofte om Beba og er fryktelig lei seg at babyen ikke fr mte henne. 

Samtidig sparker det nye livet i meg sterkere enn noensinne. Una begynner i 3. klasse og skal g p dans, sirkus, turn og fotball. Hun smiler ofte. Og det gjr godt. 

UNCONDITIONAL.

Torsdagen for to uker siden sluttet Beba sitt hjerte  banke.
Det varmeste smilet jeg visste om, de ble yene og myke hendene er ikke lenger til.
Det kom som et sjokk for min Beba var en super kvinne, alltid positiv og med skikkelig mye girl power i seg.
Det gjr ufattelig vondt tenke p at hun ikke fikk mte Una etter sommerfeiren (hun gledet seg snt til det), og at hun aldri noen sinne vil mte den lille babyen i magen. 
Denne gangen m jeg prve unng drukne i sorgen, selv om jeg til tider har store problemer med puste, i de yeblikkene jeg forstr at torsdagens samtale ble vr siste. Men jeg skal klare det for de to sm, og jeg skal tenke p hvor lsningsorientert Beba var. 
Det er s mye si om henne, men akkurat n er jeg tom for ord. Jeg hper de vil komme. Med tiden. 
Ubegrenset kjrlighet hun alltid hadde for alle hun mtte p sin vei, men spesielt meg, mamma, Haris, Geir og etterhvert Una, fr bli det ene jeg sier for n.



Jedina nasa Bebi. 
Hvala ti za svu bezgranicnu ljubav koji si mi pruzala svaki trenutak dok je tvoje srce kucalo.
Malo je superbaka koje su toliko prisutne u zivotima svojih unuka, kao sto si ti bila u mom i Harisovom.
Od prvih koraka, do ludih djecijih rodjendana na Visnjiku i hladnih jutara uz medolino i prevrte.
Ritmicko sportske gimanstike u Zetri i pozorisnih predstava u Narodnom sa mnom i sa Anjom.
Ljetovanja koja su trajala vjecno,
i jahorinskih zima kod Radeta i Remze.
Ti i Dila i ja u fiesti nakon obadnsta kod Dijanine Skreliceve, starih prica o tebi, majkici i Dili na putovanjima, do Svice ili Italije. 
Profesionalnog skakutanje oko Hareta, i svih drugih.
Godine izbjeglistva na Bolu- puna kuca jakih i toplih zena, 4 generacije i mali Haris, koje su i u tugi i zimi bile tople.
A onda opet dorucaci u Soukbunaru, Dijana i ti, puna kontrola nad telefonskim brojevima mojih prijatelja, od Sutvica pa do Sanje, i uvijek beskrajna ljubav.
Nikad nikakvo osudjivanje, samo ljubav.
I vjera da se sve moze!
I gume na kolima mjenjati- bez problema.
A onda je otisla majkica, pa Dijana, Soukbunar, Visnjik, a ti si dosla kod nas u Norvesku.
I svakodnevno nam uljepsavala zivot.
Drzala kontrolu, odrzavala kontakte, pravila ruckove i izvjestavala o domoviskim vijestima, stekla nova i velika prijateljstva, a navece bi skupa zaspale uz radio M.  TI u svojoj sobici, a ja u susjednoj.
Uvijek sa osmjehom, uvijek pozitivno, uvijek je sve bilo dobro: Dobro spavala, Dobro jutro, dobar rucak, cak ti je i ovo tmurno norvesko vrijeme bilo dobro.
Mislim da si bila sretna. 
Mozda ponajvise sa Unom, tvojom drugaricom, i zlatnom curicom.
Vasi mali razgovori, i vrijeme provedeno uz Minimax, "Unaaa, zalogaj!" i zasivanje malih krompirica po vunenim stramplicama. 
I ona je osjetila tvoju ljubav.
Zbog toga, i zbog jos bezbroj stvari, danas osjecam zahavalnost.
Falitces mi strasno. Plavo nebo podsjecace me na tvoje plave okice. Mogu se samo potruditi pratiti tvoje stope. Volim te.

I dok je kuca puna cvijeca, ja sam trenutno prazna. Svi smo prazni. Bez rijeci, ili rijesenja. Da ona koja je uvijek imala rijesenje za sve vise nije tu, tesko je prihvatiti. Moramo pukusjati doci do zraka i disati, ne pasti duboko zbog Une, i zbog bebe u stomaku, koju moj jedini Bebi nikad nece upoznati. Nije cudo sto mi se cini da mi fali zraka, svaki put kada to shvatim. 

HOPES AND RESOLUTIONS.



Helt siden jeg var et lite barn, har jeg simpelheten elsketflelsen av en ny start som det nye ret bringer med seg.
Med rene har dette som tidligere var en ren kjrlighetshistorie, forvandlet seg til en love-hate-relationship.

Jeg liker fortsatt at man fr lov tellefra 1 igjen; den frste dagen, frste mneden, frste helg. Frste bursdagsbarnet, som for meg alltid er et spesiell et, nemlig min mor. Frste dag p jobb med ren pult og ryddig skrivebord. Nyttrs fortsetter; om sunnhet, hverdagsrutiner og flere bker.
Nyttrs hp og nyttrs planer; om reiser og om hvile. Hp om fred.
Det fine med det nye ret er at det nemlig fles som om det er lov hpe.
Hpe litt ekstra stort, kanskje ekstra naivt. Men det er lov.

Ogs til den hat-delen i mitt forhold til "det nye ret."
Jeg klarer kanskje ikke hpe s stort som jeg engang kunne. Og det gjr meg trist. Kanskje har jeg hatt for mange planer det ikke har blitt noe av, kanskje har verden i et som gikk vrt altfor jvlig til at jeg klarer forestille meg at ret som kommer vil bli bedre. Jeg vil s gjerne, hpe, og jeg gjr det, p liksom, men frykter det motsatte av det jeg hper for.



For 2015 har ikke vrt et godt r for verden.
At s mange av vre hjerter kan bli s kalde, s mistenksomme, s hatske, gjr meg redd.
For hvis vi, som har absolutt alt, kan kjenne p disse flelsene, hvordan kan vi da undre at andre som har s altfor lite, kan g til angrep?
Det lover ikke godt for verden.

For noen dager komSylvi Listhaugs medforslag om krav for 4 r med skole eller jobb fr familiegjenforening kan finne sted. Jeg finner det hjertertt. Dette fordi jeg har vrt der selv, og jeg kan p ingen som helst mte forst at noen som helst ville vrt tjent med at min bror og jeg vokste opp uten en far. Syria, flyktningskrisen, hatet, gjorde alt s nrt igjen, ogspesielt dette som jeg skrev i forbindelse med mine frste 20 r i Norge.

Jeg hper at verden klarer vise seg varm i 2016, jeg hper det s inderlig for Unas skyld.



For jeg vil s gjerne at hun skalvokse opp i en verden der vi ikke ser ned p noen. Det m vre det minste.

Hun vokser s fort, altfor fort nesten.
Kanskje hater jeg de nye rene, fordi akkurat dette blir s synlig nr alt skal oppsummeres og telles sammen.
Og vi gr i pluss.
I r ogs.
Til tross for fjortis tendenser, og litt av et temperament.
Vi gr s absolutt i pluss!
Med kos, og operasynging, ballettdansing, og hytlesing, lange svmmetak, fine skolestunder og roligemorgenstunder.
Og masse tanker, et helt hav av tanker og planer.
Vi prver s godt vi kan henge med.

S til neste r, blir det fotballtreninger, en stor jentepysjamasfest er allerede planlagt, og det blir ansvar for en middag i uken fremover.
Alt skal selvflgelig gjres selv.
Og det er godt, og rart, og altfor snart, kjenner jeg. Jeg blir stolt.



Selv om verden har hatt et kaldt r, har vi blitt holdt varme av vrevenner og familie.
S masse bra folk rundt oss gjr at livet blir bra!
N i det nye ret, skal vi prve ta vre p disse skattene rundt oss, p en bedre mte. Min mor, som erdet frste bursdagsbarnet, str verst p listenfor tas vare p. Uten henne hadde hverdagen vr ikke gtt opp. Vre bedre kjrester, er ogs lurt prve vre.

Nr ens form ikke er p topp, frman ikke gjort alt man skulle nske. Jeg har funnet ut at det er helt greit. la vare. si nei. Det er ingen som vil meg vondt og jeg trenger ikke prestere hele tiden. Den erkjennelsen er gull verdt.

Vi har jobbet mye, kanskje altfor mye. Men det har vrt utrolig gy. Geir p skolen, med disse flotte, engasjerte studentene, og jeg med samle byplantrder i En bl trd.

Og vi har reist mye, kanskje alfor mye. Men akkurat dette er s gy at vi aldri kommer til slutte. Det blir flere reiser i 2016,mange av de inkluderer gode venner.
Kalenderen for 2016 har begynt fylles. Og vi skal prve fylle den med bare gode opplevelser.
Vi hper at ret ditt ogs blir fylt med det samme!

EARLY, EARLY THIS MORNING.





<3

MAY LOVE. 2009-2011.

Kjre, kjre blogg!
S mye glede og s mye sorg, s mye fest og hverdag, s mange yeblikk, som du inneholder.
S utrolig hyggelig det er bla tilbake i dine arkiv.Og s takknemmelig jeg er for at jeg kan gjre dette.
Jeg tror at det m gjres oftere.

Jeg tenkte at jeg, samtidig med hylle bloggens arkiv funksjon, kunne hylle en av rets fineste mneder, nemlig mai.

Vi starter vrt vennskap i 2009.

MAI 2009



Una var 5 mnder gammel og var utrolig god kose med.



Noe jeg gjorde nesten hele tiden.
Dedo ogs var veldig glad i kose med Una. Og de gjorde noen fantastiske duetter sammen.



Tidlig i mai var vi i nydelige Hardanger for forberede Unas store fest.
Vi tok vrt frste fotoboksfamiliebilde.



Jeg var tidens Eurovison fest. Og Alexander Rybak vant.



Una pyntet seg til sin frste 17.mai.
Og scenografien i Bynesveien gjorde oss ofte stumme av beundring.




I slutten av mai hadde gresset blitt grnt, vi var p Somma, Una hadde en kul gul vogn, og vi trillet rundt. Best av alt var at nana og dedokjpte seg leilighet i byen. Det betydde mye mer tid sammen.











Og nr dagen kom, srget alle de fineste menneskene i vre liv for gjre den helt fantastisk. Geir sin fantastiske familie var verter, Unas faddere plantet et tre, store og sm venner nt blomstringen i Hardanger, og partyet varte til sene nattetimer. Hurra!

U maju 2009 Una je imala 5 mjeseci, vozila se u svojim zutim kolicima, i uzivala u svom prvom proljecu. Bila je slatka kao med, i samo smo je svi gnjavili i mazili. Jos uvijek smo zivjeli u Bynesveienu i uzivali u zalascima sunca. Mama i tata kupili su stan u Trondheimu, i time nas ucinili nevjerovatno sretnim. Proslavili smo prvi 17.maj kao troclana porodica. A ja sam bila na super Evroviziskoj festi. Norveska je pobjedila. Jos jednu pravu festu imali smo tog maja, slavili smo Unu u Hardangeru, sa familijom i prijateljima do kasnih nocnih sati. Bio je to nezaboravan dozivljaj.

MAI 2010



Vi vinket vinteren farvel!



Og startet mai med at Una fikk hilse p Jonas.



Vi feiret Luc. Han ble tre, og n er han tte!



Una skinte om kapp med solen. Og fine skygger ble dannet.



Hun fant solen i kroken sin.

Og hun elsket p leke p rommet sitt.

Vi var masse ute. I store landskap. Alene. Og med fine folk.



Og inne leste vi for bulldogen og lammet nesten hele tiden.

Vi prvde ha teppe i den nye leiligheten vr. Funket helt fint. Og jeg elsket denne filmen.

Una hadde p seg bunad for frste gang.





Og vi feiret 17.mai bde med besteforeldre og venner.



Enhjrningsballlongen var med overalt. Til og med, i sengen.







Mai bd p mange fine besk i den nye leiligheten vr.
Fra Fosen, fra venner i byen, og fra de nrmeste.



Vi tok trikk, brukte tid med venner i parker, og dro en tur til Oslo for vre med jentene.







Og i slutten av mned, ladde jeg mine batterier skikkelig opp med en ordentlig jentetur til Rros.

Prvi maj pozdravilisom Internacionalom i razgovorom sa novim premijerom Norveske. Taj maj 2010 proveli smo takodje u novom stanu. Una se brzo snasla, i pronasla svoje favorit kutke. I citanje je jos postalo favorit, posebno za buldoga i janje. Sunce je sijalo, i suncica je sijala skupa sa njim. A mi, mi smo se druzili sa nasim dragim prijateljima i familijom, vani i unutra. Nana i dedo posjecivali su nas cesto, i Una i dedo bili su najbolji prijatelji. 17.maj prvoden je po prvi put u Hardanger bunadu, a jedan od vikenda prveden je u Oslu. Kraj maja, ja sam provela ludo, sa curama u Rrosu. A svo vrijeme nedostajala mi je moja mala cura.

MAI 2011

Det var tre mneder siden min pappa dde, jeg savnet han og jeg hadde det vondt.





Det som holdt meg opp var disse to.



Og de frste vrtegn i hagen.





Viktige var ogs alle fine venner som orket omgs meg, og som kom p besk.
Pluss en haug med andre sm ting, som gjorde livet litt lettere.

Vi prvde vre mye ute.





Verden var blitt rosa.



Og inne nektet Una ta av dansekjolen sin.



Sorgen fant allikevel ofte sin vei frem til mitt hjertet.







Og da var det bare disse jentene som hjalp!





Una fikk en sommer hrklipp.



Og gikk fortsatt i Didi barnehagen.

P 17. mai ropte vi Hurra!



Og det samme gjorde vi nr vi dro til Bergen for feire Amund, som hadde navnefest.



Og det var mai 2011!

Maj 2011 za mene je znacio 3 duga mjeseca bez mog tate. Dani su bili teski, jedini trenutci svjetlosti bilo je vrijeme provedeno sa Unom. A ona je pak bila prava, blistava, sjajna suncica, puna smijeha, novih rijeci i novih otkrica. Bolilo je mnogo znati da ih on nikad nece dozivjeti. Prijatelji oko nas pruzili su nam toliko ljubavi, i bili tako puni strpljenja. Zauvijek sam im zahvalna na tome. U Bergenu smo slavili Uninog rodjaka Amunda, i Una, njena tetka Siri i baka Ingunn bile su zgodne u norveskog narodnoj nosnji.Unina kosica osisana je za ljeto, koje je, cini mi se, pocelo vec tog maja. Cijeli svijet bio je ofarban u roza boju. A Una je bila kao secer.

NO JOKE.

01.april for 7 r siden fikk jeg den overraskende nyheten at jeg skulle bli mamma. Nyheten om at Geir og jeg skulle bli foreldre. Vrt felles byggeprosjekt, foreldre til noen. Som min kropp skulle husei 9 mneder og som deretter skulle flytte inn i huset vrt. En ny beboer. En venn. Noen.

Noen mnederer senere fant vi ut at det var en jente vi skulle f mte. Lite visste vi fortsatt p hva som ventet oss. For denne noen viste seg til vre en stor person som endret vre liv. P s ubeskrivelig mange mter. Som hemmer og gir, som bekymrer og fr meg til elske mer enn jeg noen gang har trodd var mulig.
Og viktigst av som fr meg til smile. Hver dag.

N er jeg p vei til Hardanger og til mte Una. Jeg gleder meg.



Prije sedam godina doktor je sa mnom podjelio najljepsu prvoaprilsku salu. Koja me jos uvijek nasmijava svaki dan.

JOURNALS.

Jeg ligger p p den harde platen, med kaldt plast under meg, knrne mine med pute under seg. Rommet er stort og lyst, sollyset strmmer inn fra de to hye vinduene.

Det blir bare et lite stikk. Nlen er ganske tykk, vi m dessverre ha den for vre sikre p at alt gr inn, sier sykepleieren og smiler til meg. Hun snakker nordnorsk.

Jeg prver smile tilbake.

Det var en tilfeldig CT underskelse, gjort p grunn av hodepinnen min, for en del r siden, som gjorde at man fant den. En utposing i en blodre i hjernen min.

S n m den sjekkes. Regelmessig.
Annet hvert r sprytes kontrasten inn den tykke nlen og videre inn i blodet mitt. Den gjr at jeg kjenner en ekkel metallsmak i munnen, og hele kroppen blir varm i lpet av noen f sekunder. Og s kjres jeg inn den store CT maskinen, bildene tas, og om et par uker, ringer doktor Cappelen.

I dag var same procedure as last year. (Eller i mitt tilfelle annet hvert r, da.)
Dette er ikke noe som bekymrer meg.
Denne utposing i blodren i hjernen mitt.
Jeg gruer meg ikke snakke med hyggelige doktor Cappelen.

Men det beske sykehuset vekker i meg tusen andre minner.
Jeg ser at det str RIT gravert p en liten plate ibygulvet foran det nye Kunnskapssenteret i det jeg krysser plassen. Jeg husker RIT godt. Den gule blokken, med 12 etasjer over bakken og et egen kjellerunivers under. Det var i kjelleren vi pleide beske pappa etter operasjonene hans. P post operativ oppvkningsavdeling. Der du mtte ringe p en ringeklokke for f kontakt. De evighetslange timene mens operasjonene varte, og lykken nr vi endelig fikk se han. Lettelsen.

Selve CTen i dag ble tatt p Gastrosenteret. Det var der han hadde sine mnedlige kontroller. Hos Walldum, og hyggelige rumenske Konstantin. Han hadde nummrene deres i kontaktlisten p sin mobiltelefon. SandostatinLAR injeksjoner hos sykepleier Rune, han meddet gode, lune humoret og det fine smilet.

P Gastro finnes ogs SLB,som strfor Seksjon for lindrende behandling. Ved livets slutt. Der han dde. I 4. etasje. Min bror turde kysse han fr vi forlot rommet hans for siste gang, Jeg turde ikke engang se p den livlse kroppen. Jeg var for redd. Og han var allerede borte. Jeg har angret p det siden.

To dager fr han dde, skulle hodet mitt CT sjekkesfor frste gang etter at utposingen ble oppdaget.Muligens var jeg mer bekymret da enn jeg er n, jeg vet ikke, jeg husker ikke. Jeg vet, i alle fall, at vi forlot rommet til pappa, mamma og jeg, og at hun satt og ventet p meg under hele underskelsen. Dette skjedde i Bevegelsessenteret, den hvite teglbygningen p andre siden av Kvinne og barn klinkikken, der Una ble fdt.

Jeg husker at jeg akkurat i disse, stilleminuttene i den CT maskinen syntes utrolig synd p moren min. Der hun satt i venterommet.

Jeg husker at vi unnet oss en kake etter denCT underskelsen, en etterlengtet pause, en hverdagsinnslag, i den tette sykehushverdagen livet vrt hadde blitt. Jeg mener huske at det var en ostekake med kirsebrsaus. P kantinen p Hjerte og Lunge. Bygningen der pappas hjerte ble fikset p bursdagen min ret fr.

Sykepleieren Vigdis p SLB hadde da forsikret oss at hun ville passe godt p pappa mens vi spiste den kaken. Kanskje visste hun at mamma ville ha godt av frisk luft. Hun hadde ikke forlatt rommet til pappa p mange dager Kanskje hpet Vigdis at luften ville endre ansiktsfargen hennes fra grtt. Jeg husker ikke om det hjalp. Nr vi kom tilbake etter en time eller s, hadde Vigdis badet pappa. Hun hadde mellomkort, svart hr. Han hadde s godt av det badet. Hun var en engel.

To dager etter dde min far.
Min bror kysset han.
Jeg torde ikke engang se hans vei.

Jeg husker s mange historier fra et hvert av byggene p St.Olavs hospital i Trondheim. Det nye sykehuset inneholder allerede s mange minner. S mye av meg.

En katalog av historier.
Historier som jeg skulle nske at jeg slapp huske. Men ogs historier om hp, historier om latter.
Historier om en kamp. Hstorier om mot.

De kommer alle tilbake. Til meg. Minnene. Nr jeg ligger der p den harde plastsengen, med en nl inn i min arm, varm i hele kroppen.

For hvor mange ganger ble ikke min far kjrt inn i disse maskinene? Hvor mange ganger ventet ikke han p en etterflgende samtale med en lege? Samtalene som sjeldent var like hyggelige som mine samtaler med doktor Cappelen er. For en helt min far var.

Jeg hper at trene mine ikke vil gjre dagens CT bilder uskrarpe.

AMONGST THE QUIET THINGS AND ALL THESE EMPTY STREETS I FOUND A WAY TO REAPPEAR.



I dag skulle min pappa blitt 66 r.

Jeg hadde nok holdt meg vken til klokken slo 12 i gr natt, for prve vre den frste som sender han gratulasjons sms. Jeg hadde tapt for min mor, som allerede hadde rukket gi han gratulasjons kyss.Om morgenen ville jeg ringt, sunget og vi ville ledd. Vi hadde lagt planer; Middag p Credo, eller skal mamma lage noe?
Bare Una er med, s kan det vre hvor og hva som helst, ville han sagt.

I et annen historie, en alternativ en, snn som denne, ville han ikke ha vrt syk.
Han hadde vrt seg selv.
Sterk. Energisk. Morsom.
Og nr vi endelig fikk mte han, ville jeg gitt han et klem. Hardt. Langt.
Det ville ikke vrt noe vemodig ved den klemmen, slik det ofte var med klemmene mellom oss. I de rene jeg visste han var alvorlig syk, var enhver en klem en pminnelse p at jeg er en klem nrmere til miste han.

I en helt annen historie, et annet liv, hadde vi kanskje aldri rmt fra Sarajevo. Hvordan hadde bursdagen hans sett ut da, i byen han elsket s hyt? Det blir for vanskelig forestille seg.

Jeg har ingen reele alternativer. Intet annet liv.

Fakta er:
Han var syk og klemmene mellom oss var vemodige, men ogs fulle av kjrlighet.
Uerstattelige, kanskje fordi vi visste det vi visste.

Han hadde blitt 66 i dag.
Han er ikke her.

Una er her.
Han ble s vidt kjent med henne, men elsket henne med hele sitt hjerte.
Hun var to r nr han dde.

Hun kan fortsatt si at hun savner han, selv om jeg vet at hun ikke husker han.
Av og til, mister jeg ogs minnene.
Det skremmer meg.



Men dette er ogs fakta:
Nr Una sover, sover hun alltid p siden, med begge hendene under ansiktet sitt.
Akkurat slik som han gjorde.



Danas bi moj tajo napunio 66 godina.

U nekom drugom filmu, sa drugim scenarijom, u nekom drugom zivotu, sada bi se radovala da ga, poslje posla, sretnem, poljubim, stisnem jako, jako, jako i cestitam mu. Njegov dan.
Kad bi mogla da biram, u tom alternativnom filmu, bolest ne bi postojala.
Onda bi svaki poljubac izmedju nas bio protkan srecom.
Jer kad je bolest prisutna, kao sto se to desilo nama, svaki poljubac sadrzao je u sebi i trunku tugu.
Znali smo da je svaki bio jedan blize rastanku.

A zamisli tek ovaj ludi alternativni scenario: rat se ne dogodi, i tata svoj rodjendan slavi u svom voljenom gradu Sarajevu. Tolika fikcija, da je tesko i za zamisliti.

Svi ti poljubci, sva ljubav izmedju nas, nezamjenjiva je. Iako protkan tugom, svaki je toliko iskren. Mozda bas zbog onog sto smo znali. Ali pak, sto je on bio onaj sto je bio.

Nikakva alternativa ne postoji.
Nema scentarija broj dva, nekog drugog filma, drugih zivota.

Moj tata danas bi napunio 66.
Moj tata danas nije sa nama.
Nedostaje mi do boli.

Una je tu.
I spava na isti nacin kao on, okrenuta na stranu, sa rukicama ispod glave.
Da me podsjeti, kad zaboravim.

To je moja alternativa.

Amongst the quiet things
And all these empty streets
I found a way, I found a way
To reappear...

FEBRUARY LIGHT.

Bunnls lykke er ikke et fyrverkeri

den er stille som sn, stille som sn

som februarlys og tulipaner

som venter sakte med alt sitt vakre p d







Jeg leter ikke mer,

for smilet ditt er tatovert

i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen

I dag er det fire r siden min pappa dde.
I dag er jeg tom.
Hul p innsiden.

Verken trer eller ord vil komme.
Selv ikke sorgen. Fyller tomheten.

Bare en slags rastlshet.
Som overtar tanker, lemmer, som legger seg som en stein i magen.

Vi legger roser p graven. Rde, rosa, hvite. Og et hjerte. Av roser.
Venner kommer, og gr. Klemmer gjr godt. Meldinger fra de kjre som er langt vekke gjr godt.

Jeg tenker at fire r, f i r e r, er lenge.
At Una n har levd det dobbelte av det hun levde den dagen han dde.
At hun gr p skole, leser og skriver, har nye venner, nye fakter, kan nye vitser.
Og at hennes minner om han svikter, at jeg ikke klarer flge det opp, gjre det jeg sa jeg skulle gjre; la hun bli kjent med han selv om han er borte.

Det er lenge, men det er kort.
Jeg kan den dag idag vkne og tro at det hele var en vond drm.
Jeg kan fortsatt savne han vilt sterkt i sm hverdagslige situasjoner.

Og samtidig kan jeg fle meg s ufattelig tom.
Snn som n.
For en urovekkende flelse.

Cetri godine su prosle od kako moj tata nije sa mnom.
Sa nama.
Sa Unom.
Duplo dugo je zivjela danas, od onog dana kad je on umro.
Krenula u skolu, naucila citati, krenula na sekciju glume, dobila nove prijatelje i jos mnogo toga.
Zivjela.
Zivjeli.
Bez njega.
Ovakvi dani cine me tako praznom.
Prije sam bar mogla biti beskrajno tuzna. Puna suza, rijeci koji bi kao ventil pustili da se bol olaksa.
A sad tako prazna.
Nervozna.
Nikakva.

THERE WAS A TIME, EVERYBODY WAS AROUND AND I WAS DANCING WITH YOU.

For et par r siden dro Geir og jeg p bryllupsbonanzatur til Europa.
Frst feiret vi kjrlgiheten i Sveits, fr vi dro til et slottsbryllup i Tyskland.
Der skulle min gode venn Mathias-Mausi endelig f sin Sophie.



Her er de to, finingene!



Og dette er Stuart, min aller, aller beste venn fra Stockholmstiden.
ret jeg var p utveklsling i Stockholm var ett av de beste i mitt liv.
Det ret fikk jeg venner for livet. Vi har klart holde kontakt gjennom alle disse rene i ettertid.



Selv om det kan g flere r mellom hver gang vi mtes, kjennes det ut som om det ikke har gtt over en dag siden.Her er to venner, og en ekskjreste-venn. Ola, Stuart og ystein.




Og her er den nye mannen min og the newlyweds.



Og dette er Mausi og Dominik, mannen som sto ved Mausis side og bak alle disse bildene.


Det mest fantastiske med mte gjengen igjen er at det hver gang blir helt fantastisk, ubeskrivelig gy.
Det kjennes som om vi er 25 igjen.
Og det eneste vi gjr er nynne p Annies Heartbeatog danser hele natten.


 photo mausi_zpszhjqlfc2.gif*

Og s tuller vi, snn som her. Og fr helt nye venner.



Og vi gr aldri i seng fr klokken er altfor mange, fr fttene verker av dansing og magemusklene verker av latter, og fr vi bde har grtt, lst verdensproblemer og gitt hverandre nye lfter.
Akkurat som nr vi var 25.

Prije par godina, na Mausijevom i Sophienom vjencanju sreli smo staru bandu i postali 25 ponovo.
Tako je zabavno biti 25. Bar za jednu noc.

HIGH HOPES.

Hva jeg hper for i 2015:

Jeg hper at mennesker vil vre snillere mot hverandre i 2015.
Jeg hper at ynene vre vil vre pne nok til atvi skal kunne se hverandre, at hjertene vre vil vre pne nok til at vi vil kunne respektere hverandre, at kjrligheten vil seire over hatet, at medmenneskeligheten vil overvinne egoismen.
Jeg hper at verden skal vre mer rettferdig, atvi skal behandle alle barna likt.
Jeg hper at vi skal ta bedre vare p den eneste planeten vi har.

Jeg hper at 2015 vil vre snill mot oss.

Jeg hper at min familie, mine venner og meg selv holder oss friske.
Jeg hper at jeg fr masse tid med alle disse som strmitt hjertenrt.

Nytt r fles alltid som en fresh start. Jeg pleier elske denne, jeg pleier vre full av energi.
Mitt r i r startet med en lungebetennelse.
Jeg hper at jeg finner styrke til ikke la meg knekke nr ting ikke gr min vei. For man kan ikke alltid velge.
Man m gjre det beste ut av det.

rets intensjoner er som flger:

Vre mer til stedet, og sette pris p de sm, viktigeting i livet.



Dette innebrer tilbringe mer tid med barnet mitt; hun er den viktigste.
Se henne for den hun er, respektere henne, alltid vre p hennes side. Forst henne og vre hennes venn. Legge vekk telefonen nr hun snakker til meg, glemme jobben min i det yeblikket jeg jeg henter henne.

Lese flere bker. Legge vekk telefonen, igjen. Listen over bker kommer.
Lese lveungen bker med Una, det er s gy.

Se flere filmklassikere. I Geir sin armkrok.(Takk Guro!)
Komme meg flere ganger p kino. Elsker kino. Vil se denne.

Reise mindre.
Denne er vanskelig, men ndvendig, bde med hensyn til miljen, lommeboken og hverdagen. Vi setter oss altfor lett p et fly. Jeg har doglyst se New York.

Begynne danse! Jeg har akkurat sendt en mail til Let`s dance.
( se punkt under: gjre-ting-jeg-ikke-kan, selv om Geir kaller meg for den fdte danser)

F gjennomfrt og sluttfrt jobbene jeg holder p med.
Jeg liker ha det organisert rundt meg, jeg liker ha mlet klart for meg, og kunne evaluere i ettertid.

Vre mer ute.
Med Una. Terskelen skal ned. For to dager siden bygde vi sndamer i hagen. Det regnes som fullverdig uteopphold.

Fortsette vre en bevisst forbruker.
Jeg kommer til fortsette medkjpestopp i r ogs, en variant dog, for jeg trenger en del ting n. Det er befriende med kjpestopp og jeg anbefaler det p det varmeste.

Klemme p alle de sm babyene som vennene mine har ftt, og kommer til f. Gleder meg.

Bli overrasket, og oppdage og oppleve nytt; smaker, musikk, gjre ting jeg ikke har gjort fr.

Spise sunt. Sunnere.

Drikke mer champagne. Livet er fullt av motsetninger.



Vre en god venn. (Og s for min mor og min mann.)
Mesteparten av mine nrmeste venner bor i Oslo og i utlandet og det er av og til veldig kjipt. Jeg har lyst p besk. Og p Rrostur, Tuvs. En av mine absolutt beste venner bor i Trondheim og vi ses altfor sjeldent. Jeg vil vre en god venn for henne og prve endre p dette. Og s vil jeg sende sms og mailer til venner som sier at jeg savner de. For det gjr jeg.

Fortsette blogge.
Jeg har planer om bde portrait of a child-, ukas kjole- (!) og flere "et foto i timen"- innlegg.

Elske.
Denne er ikke vanskelig. I det hele tatt.

Hper at 2015 er snill mot oss alle.
Fortell meg om dine intensjoner.

Keeping our heads,hopes and heels high!

SO MUCH LOVE.





Det kunne gi.
Uendelig mye kjrlighet.
gi en klem, ikke bare nr man nsker hverandre god natt, men nr som helst. P dagen. Morgenen. Ettermiddagen.
kunne si: Jeg elsker deg, p en helt vanlig gr sndag. Uten noen spesiell grunn.

Det er det som jeg sitter igjen med etter min pappa. Som jeg brer i mitt hjerte.
Og som jeg prver leve etter.

Davati.
Beskrajno mnogo ljubavi. Poljubaca.
Pohvala. Ne kad neko to zasluzi, nego u svakodnevnici. Bez ikakvog razloga.
Govoriti: Volim te. Cak i jedne sive kisne nedjelje. Tek tako.

To je ono sto ce mi uvijek ostati u srcu, od mog tate. I sto je nacin na koji zelim da zivim svoj zivot.

ABOUT THE STEPS, HAPPINESS AND TEARS.



Det var en merkelig og vanskelig flelse, det kjenne sommerfuglene i magen, etter et samlivsbrudd som gjorde meg trist helt dypt inn i sjela. Men sommerfuglene, de var der og tok over, og gjorde hele sommeren og hsten rar, og jeg slet mellom vre p mitt tristeste og p mitt absolutt gladeste om hverandre.
Tiden gikk og gradvis forsvant tristheten, og jeg tillot meg si til meg selv at jeg var forelsket.

Med en gang jeg kunne si det hyt til meg selv, sa jeg det hyt til mine foreldre ogs. De var alltid fullt deltagende i min kjrlighetsliv, og denne gangen var intet unntak.

Det ret fikk jeg min frste godt betalte jobb, kjpte min aller frste leilighet, og s hadde jeg ftt meg en ny kjreste. Og ting fltes riktig.
S riktig at jeg tenkte at dette er kan godt vre det.

Neste vr og sommer var nydelige, jeg husker korte bysykkelturer og sene, lyse kvelder, og jeg ble bare sikrere og sikrere i min sak. Vi var ganske forskjellige, Geir og jeg, men vi hadde det veldig fint sammen. S fint at nr enda en ny vr kom, bestemte jeg meg for fri.
Jeg hadde diskutert det med mine nrmeste allierte, og var fast bestemt. Jeg hadde lyst p en fest. En fest for feire kjrligheten.

Den vren fikk vi vite at pappa har kreft.
Igjen ble hele min verden rar, bare at denne gangen gjaldt det dd og liv. Og enda s forelsket som jeg var, klarte jeg nesten ikke vre glad i det hele tatt.

Beskjeden pappa frst fikk, var grusom, men viste seg heldigvis til ikke stemme. Selv om sykdommen var et faktum, kunne jeg begynne hpe ha han i mitt liv litt til, uten ane hvor lenge.

Hans sykdom gjorde meg enda mer sikker i hvordan jeg hadde lyst tilbringe livet mitt p.
Og det var med Geir.

Jeg fridde den sommeren.
Det var verdens pinligste frieri, men det er en helt annen historie.
Mannen sa ja, og vi bestemte oss til lage en ordentlig fest sommeren etter.

Nr en man er glad i, har kreft, gjelder store deler av livet seg om akkurat det. Sykdommen. Selv de delene, som gjelder noe helt annet, har ved seg en tristhet. Men livet med sykdommen flges ogs av en forsterket glede. En takknemlighet. For livet. Som kommer som flge av sykdommen.

I vrt tilfelle, ble det frste ret pappa hadde kreft, preget av det bli kjent med sykdommen.
Og av bryllupsforberedelsene.
Det var pappa som var med flere gangen hos Cecilie Melli p jakt etter den perfekte brudekjolen.
Det var hjemme hos mamma og pappa p Rissa, bryllupsskoene og tilbehret ble prvd ut. Mamma og pappa var med nr vi bestemte bryllupsstedet, og de var med og prvesmakte p bryllupsmenyen. P mange mter, tror jeg at Geir var takknemlig for at en annen mann kunne ta en del i de avgjrelsene som skulle tas. Og pappa gjorde det med barnslig glede.

Ogs kan vi spole frem til bryllupsuken.
Vre nrmeste venner, vr familie, alle de vi er glad i, er ankommet Bol.
Det er sol, det er sommer, love is in the air.
Jeg har det s bra. Jeg er lykkelig. Nr jeg ser p bilder av meg selv fra denne uken, er det lett for meg se. All lykken. Jeg kan se at jeg strler.

Men det er en person til som strler like mye. Min pappa.
Han har det s bra. Og han er s stolt.

Kvelden fr, har vi fest p stranden. Og s kommer den store dagen.
Vi har ting vi skal gjre. Frisr og alt det andre viktige som skjer p dager som denne. Pappa og Geir er ikke en del av dette,, deres jobb skal gjres senere. Guro er fin, men er mer nervs enn meg.
Jeg er ikke nervs. Ikke den dagen. Jeg er sikker i min sak.
Eneste som jeg engster meg for er pappa. Det at han skal hente meg, og fre meg frem til vielsesstedet.

Kommer mine bein til klare g de skrittene med han, kommer jeg til klare ikke grte fr vi i det hele tatt setter i gang?











Agraff er ute og lager vrt seremoni sted, vi har bestemt ruten vi skal g. Selve stedet er det ingen som har sett enn. Ivar skal vente p oss med sin fele, og vi skal ankomme fra alleen til de to store trrne der havet pner seg.

Det er snart tid, jeg ser det p Guro, for huntar en slurk av martinien for dempe nervene. Jeg tenker at det er best Guro fr litt friskt luft, fr det hele startet, s det blir bare mamma og jeg igjen p rommet. Jeg har fortsatt sminken jeg skal legge, og s har jeg en klump i halsen, for jeg vet at pappa ogs har en.
Vi begynner f drlig tid.
Jeg slr nummeret til hans rom, for n m vi faktisk snart g, men fr ingen svar.

Jeg venter litt, og ringer igjen. Gr ut p balkongen og ser etter han.

Og s banker det kort og tyst p dra. Mamma gr, og pappa og jeg er alene.
Han har tatt seg en ryk i smug, jeg kan kjenne det, men sier ingenting, for egentlig er jeg misunnelig.
Han sier at jeg ser nydelig ut, og jeg kan hre stemmen hans nesten briste.
Han sier ikke s mye mer.

Klar? Spr han. Klar. Sier jeg.

Jeg tar han under armen og vi gr ut av hotellet.
Vi er litt sene.
Jeg ser Ivar vente p oss, og jeg ser den store gruppen av alle de beste menneskene i vrt liv samlet i ring, i mellom trrne der nede.
Vi gr gjennom skogen, vi skal ta til hyre for g gjennom alleen. Det er avtalen.
Jeg klamrer meg til pappas hnd men tr ikke se p han.
Ivar begynner spille.
Folk ser seg rundt etter oss.
Jeg ser p pappa og ser trer i hans yne.
Jeg kjenner mine presse p.
Jeg holder han fast, s fast, i det han skal g den riktige veien til hyre, og fortsetter rett frem.
Jeg forandrer den avtalte ruten.
Vi kommer til den nydelige hvite sirkelen rett bakfra, overraskende p alle, og stakkars Ivar vet ikke om han skal slutte spille eller spille ferdig.





Jeg klarte ikke g de ekstra skrittene, og hre p de vakre tonene, som vi hadde avtalt.
Jeg var redd mitt blikk skulle mte pappa sitt igjen, og jeg vet at jeg ikke hadde klart holde igjen.
Jeg hadde smeltet i trer og det hadde ikke sett vakkert ut.
S jeg avbrt det hele.









Det ble en nydelig seremoni.
Jeg fikk mannen jeg elsker. Og jeg fikk festen jeg nsket meg.
Jeg tror at jeg gjorde pappa glad. Han holdt en tale som for alltid vil vre i mitt hjertet.

Men jeg har angret p at jeg ikke gav oss de ekstra skrittene og de ekstra trene den dagen.

ITS A LOVE STORY.

Sant nok hadde hun trekk ved seg som jeg aldri har sett hos noe annet barn, og hun drev oss alle sammen ut over tlmodighetens grenser minst femti ganger om dagen: Fa det yeblikk hun kom ned til det yeblikk hun gikk opp for lege seg, hadde vi ikke ett minutts trygghet for at hun ikke drev med ugagn. Livligheten var alltid p topp, tungen alltid i gang- hun sang, lo og terget alle som ikke ville gjre som hun. En vilter og vill jentunge var hun- men hun hadde de vakreste ynene, det steste smilet og den letteste foten i hele prestegjeldet; og tross alt tror jeg ikke hun mente noe ondt med det, for fikk hun deg frst til grte p ramme alvor, s var det sjeldent hun ikke gjorde deg selskap s du ble ndt til holde opp selv for trste henne.

Emily Bronte, Stormfulle hyder, om miss Cathrine Earnshaw

Denne beskrivelsen passer s alfor godt til den ville og viltre jentungen vi har.

LUST FOR WORDS.



22. juli 2011.

Jeg har ikke s mange ord for tiden.

Jeg savner ordene, men fr liksom ikke tak i de.
Ofte er de nesten der.
Jeg kan kjenne de.
P kroppen.
Hre de nesten.
Men de blir hvisket, s veldig, v e l d i g lavt, og jeg hrer de ikke klart nok til kunne skrive de ned.

Jeg savner de for kunne skrive om min far.

Jeg savner de i det vi lander i Sarajevo, jeg savner de i det lysene p moskene tennes om kvelden og lukten av nybakt brd sprer seg som parfyme over byen min.
Jeg savner ord i det jeg gr inn i det salte vannet og prver dykke for frste gang.
Jeg savner de i ett hvert yeblikk med Una for det er i disse yeblikkene savnet etter min far er strst.

Jeg savnet de den 22. juli for kunne begripe det p nytt.

Jeg savner de for f ut frustrasjonen over det som skjer p Gaza.

Jeg savner det kunne skrive. Beskrive. Savnet.

Kanskje m man tvinge frem ordene, nr ikke de kommer av seg selv....





22.juli 2014

Nedostaju mi rijeci.

Rijeci da opisem koliko mi nedostaje moj tata.

Svaki dan mi nedostaju. Da mi smanje bol.
Nekad kao da ih cujem, ali tako tiho da ih ne uspjevam zapisati.
Nekad kao da ih osjetim na tijelu.
Kad slijecem u Sarajevo, kad se minareti na djamijama upale, a miris somuna prosiri se gradom kao najljepsi parfem. Kad osjetim slanu vodu i zaronim po prvi put. Svaki sekund sa Unom nedostaju mi rijeci, jer u tim trenutcima najvise mi nedostaje moj tata.

ABOUT THE SMALL THINGS. AND LIFE.



Nr jeg rydder Una sitt rom.
Setter p plass de sm tingene og delegger de sm fortellingene hun legger rundt seg.
Samler skjellene hun har plukket p stranden i en skl, de gull myntene, euroene, i en annen.
Mens bambien p hyllen ser p meg med de store ynene og jeg retter opp bildet av henne og hennes dedo.
Slr av lyset.

Jeg savner han slikt.
Mens jeg gjr alt dette.
I hverdager.

Nr han dde, hatet jeg fredager.
Hver og en, hele det frste ret tok nesten livet av meg.
N har tre r gtt, og fredager er blitt greie, de.
De er bare en dag i uken. Igjen.
Fredager er starten p helgen.
De siste fredagene har vrt fine.
Vi har tilbrakt de med folk vi er glade i.

Men det rydde Una sitt rom.
Samle skjellene hennes i en skl.
Rette opp bildet av de to vennene, den lille jenten og hennes bestefar, hvorav den ene ogs var min beste venn.
Vite at han aldri kommer tilbake. For ta en del i alle de sm fortellingene hun har lyst dele med han.
Det gjr vondt.
Plutselig.
Og alikevel alltid.

I morgen er det min pappas bursdag.





SARAJEVO, 7th OF FEBRUARY.

Sarajevo, 7.februar 1984.
Sarajevo, 5. februar 1994.
Sarajevo, 7. februar 2014.

Min Sarajevo.







Moje misli su ovih dana stalno upucene Bosni i Hercegovini, i mom Sarajevu. Mojoj rodbini, i mojim prijateljima.
Da li je doslo vrijeme za bolju buducnost?
Ili ipak ne?

NOW I CAN'T WAIT FOR ALL MISTAKES WE'VE YET TO MAKE.








Nytt r nye muligheter.

Jeg har grublet p dette innlegget lenge.
Om hva mine tanker rundt, om hva mine hp og frykter for det nye ret er.

Det ligger en forpliktelse i et nytt r.
En forventning til det.
Om alt som muligens kan komme til skje.

Men jeg er blitt "stor nok" til skjnne at det nye ret ogs vil bringe drlige dager.
Dumme dager.
Travle og actionfylte, "bare-m"-dager.
"Jeg-duger-ikke"-dager.
Dager da man ikke vil engang st opp av sengen.
Dager da savnet blir for stort.
Dager som er kjedelige.
Dager som starter s altfor, altfor tidlig.

Jeg hper selvflgelig p gode dager.
Jeg drister meg til nske meg fantastiske dager.
Til nske meg netter som man ikke vil skal bli til dag.
Helg som er rolige og late.
Morgener som starter sent med en kaffe i sengen, og morgener som startet tidlig med sm hoppende ftter som vil opp av sengen.

Mlet er mte de alle p best mulig mte.
Hver og en av de.
For de drlige kommer, og det er i mtet med de, utfordringen ligger.
Det faktisk klare st opp, selv om man bare vil vre under dyna... ikke skuffe, ikke dvele.
Ikke fle at man ikke strekker til, selv om det vil vre dager der man gjr akkurat det; ikke strekker til.
Mlet er ikke dvele for lenge, ikke kjenne p skuffelsene for lenge, ikke ligge under dyna for lenge.

Men sorgen, den beholder jeg.
Den er min.
Og jeg omfavner den.





For fantastiske dager vil ogs komme.
Jeg vet det.

Vi er s heldige at vi har ubeskrivelig bra familie og venner.
ret harstartet fantastisk med to besk,og allerede to nye som kommer i februar. En februartur til Rros er i boks.Og alt dette medde aller beste venneneman kan nske seg. De gir meg energi, de gjr meg glade,de gjr at vi danser.
Derfor ernyttrsintensjonen ( et fint lite begrep jeg "stjal" fra Hege) omgs med disse enda mer.

Jeg kommer til skrive til venner,som er langt bort fra meg, og si at jeg savner dem.
Og vi m bli bedre kjent medUnas sskenbarn i Bergen,Amund og Isa,som vi ikke har sett p altfor lenge.Feire min bestomorsBeba 80 rs dag.Dra p jentetur med mamma og Una.

Jeg gleder megtil lyseter her igjen. Til vre ute. Jeg gleder meg allerede til sommeren, selv om det er altfor tidlig til det.

Kloke Astrid (som jeg mistenker for virkelig kunne det der med kose seg) har som ml koke en ny middagsrett fra en kokebok en gang i uken. Geir og jeg ( Geir har hovedkjkkenansvaret i heimen) er enige om koke en middag fra kokeboken en gang i mned. ( Viktig holde det realistisk.) Januar mnedens nye rett ble Boef Bourguignon, h s godt det var!

Nyttrsintensjonen er legge telefonen fra meg oftere.
g over fra en gammel nokia mobil til iPhone ifjor har stjlet mye tid fra meg. Og selv om Instagram fortsatt er en favoritt, begynner jeg bli litt gal av all infoen, all inputen, all inspoen vi hele tiden bombarderes med. Jeg tappes for energi av alle inntrykk jeg mottar stadig vekk, og jeg m prve finne roen igjen.

Jeg har mye mer lyst til blogge oftere igjen. Sortere tanker, skrive ned historier, minner som bor i meg, og som Una kan lese nr hun blir stor. P mange mter trenger jeg den for beholde forstanden fra tid til annen, for slippe flelsene ut, for rydde i rotet. Jeg har lyst til bygge videre p denne digaitale albumen vi har, komplementere den, med blant annet, mer fra Venezia turen,flere sommer minner, og mer fraTenerife turen. Og s har jeg lyst til printe alt ut alt sammen, i slutten av ret.
Jeg hper du flger med. Jeg setter stor pris p hver en kommentar, fra gode, gamle kjente, og fra fine, nye, ukjente.Og jeg lar meg imponere av de flinke bloggvennene mine, somjeg skulle nske jeg kjente p ordentlig.

Jeg vil begynne bruke min speilreflekskamera igjen, jeg m brste av stvet fra den frst.
Jada, den er tyngre og mer klumplete bre p en en slim liten telefon, men jeg tror jeg trenger litt tyngde i livet, og i vesken min.

Jeg har et annet ml med dette nye ret.
Mlet er bli en mer bevisst forbruker. I r har jeg kjpestopp.Av mange grunnen, blant annet disse. Og det kjennes riktig, og riktig deilig. Mer om dette siden.

En ting jeg ikke br spare p, er investere i egen helse.
Det er jeg s drlig p.
Jeg har startet et yogakurs om sndager. Men igr klaffet det ikke.
Og s dukket den drlige samvittigheten og den drlige selvflelsen opp veldig raskt. Lsningen ble en halvtime p yogamatta med en amerikansk instruktr p youtube.
Funket p bde samvittigheten, selvflelsen, og jeg tror, til og med, at det funket p magemuskler, for jeg kjenner disse idag.

Jeg skal bli flinkere til kjenne p at jeg er flink. Likte s godt denne listen til Mariell.
Jeg liker jobben min s godt, og jeg gleder meg til ta tak i nye spennende utfordringer. Gleder meg fortelle dere om disse.

Jeg skal hre p gammel, glemt musikk og oppdage ny musikk. Og jeg vil lese flere bker enn i fjor. Listen er lang.

Dere leste at jeg skrev "liste". Jeg har nemlig begynt skrive lister igjen.
Jeg elsker lister! E L S K E R. Jeg har bare forsmt de litt.
N er de kommet inn i livet mitt for fullt, og det er s bra. Jeg har skaffet meg en hemmelig (som Una ville sagt) liten bok, og jeg benytter meg av notat appen p telefonen. Ogs har jeg oppdagetListebloggen,som er en sann inspirasjon for alle som elsker lister.

Geir og jeg har ogs snakket om planlegge bedre. (Der kommer blant annet listene mine inn.)
Vi kan ikke bare kaste oss p enhver tur vi har lyst til.
Vi m bli bedre p hverdager.
Sm tiltak gjelder: finne frem klrene dagen fr, planlegge middagene, betale regninger i tide. Fra neste mned prver vi ut blant annet dette.

Emily Henderson skrev en inspirerende innlegg om hennes nyttrsfortsetter, som blant annet handlet hennes kjrlighets liv. Jeg blir inspirert. Geir og jeg gr i den 7.ekteskapsret og, overtroisk som jeg er, blir jeg litt redd. Jeg elsker han og jeg hper vi holder sammen for alltid-alltid.

Og nr det gjelder den lille, strste kjrligheten i mitt liv, s m jeg begynne ikke gi meg s lett nr hun str p sitt. Hun har s sterk vilje, den jenta der, at det er vanskelig for meg ikke gi meg. Jeg skal prve endre det mnsteret.
Ellers s tror ikke at det gr an elske henne mer enn jeg allerede gjr.
Men jeg gleder meg utrolig mye til bli enda mer kjent med henne.
Og i r blir hun skolejenten Una.

Jeg er mildt sagt spent.
Hper at du vil flge med oss.
Og kanskje heie litt p oss, ogs?

P.S. Hva er dine nyttrsintensjoner?

2013.

Tolv-tretten var kontrastfullt, slik som livet ofte er, har jeg endelig forsttt.

Vi begynte ret med en fantastisk tur for feire et av de tre januarbursdagsbarna til Kpenhavn og beskte dyrehagen. Ogdagene hjemme var fine, og helgene var finest.
Februar var tung. Den kommer alltid til vre tung. Jeg har sltt meg til ro med at min kropp, min sjel og mitt livaldri kommer til bli den samme igjen.
I mars ble Brendeland og Kristoffersen feiret i Oslo. Ogs fikk vi oppleve litt Rros magi,og psken var fylt med solog med gode venner.

Ellers var ikke vinteren s kul, men s kom vren, og med vren kom en kjreste-Europa-turne for feire hele to brudepar. Dette betydde nesten to hele uker med venner man savner over alt p jorda. Og s var det plutselig blitt lyst og grnt og verden var et vakrere sted leve i.

2013 var ret da babyen igjen ikke kom og vi slo oss til ro med det. Men p slutten av ret, fikk vi oss en kul katt.

Begge jentene i huset har spart hret, den lille leder og er umulig sl.

Una har turnet og puslet og tegnet. Masse. Og hun har snakket. Masse.

Gutten har jobbet og fartet og jobbet.
Og nr sommeren kom var alle klare for en skikkelig ferie. I r var det mange som var med oss til Bol, jeg nevner i slengen: Niel, Eli og jentene, besta og Ingvar, Anne Lene og co, Line og Torkel, Maren, Haris og Hege, Marianne, David og Fred, Hana og Edina, og sist men ikke minst, nana. Og med en gang da vi kom tilbake,kom besta p hstbesk. S vi fikk vre litt mer med venner i r, slik vi nsket oss i begynnelsen av ret.

Nr vi kom tilbake til Norge, begynte vi rive ut vinduene og nr vi begynte med det, kunne vi bare fortsette, fant vi ut. Dette resulterte i tre mneder uten et hjem, og et mye hyere bankln, men ogs bonus kos oss med nana og Beba og etterhvert et fantastisk nytt hjem.

Hsten var vakker i r, bde i Trondheim og i Oslo, men en liten jente som kjempet mot kreften gjorde at jeg flte meg s skjr igjen.
Jeg var heller ikke i form, men sakte fikk jeg bygget meg selv opp igjen, og plutselig var ryggen min bra igjen og da kjentes alt lysere, selv om dagene begynte bli mrkere.
Men savnet slapp ikke taket.

Byplankontoret fikk seg en ny sjef, og det er alltid spennende med forandringer.
Una byttet ogs gruppen i barnehagen, og selv om jeg av og til er redd for forandringer, var det absolutt for det beste. Hun er s uredd, den jenten der. Hun har begynt p ballett og opptredd p Isak. Hun har stortsett vrt snill, men det har ogs, av og til, lst seg skikkelig, og vrt vanskelig bde vre henne og vre hennes foreldre. Hun har litt av en temperament.

Vi har ikke danset s mye,som vi skulle nske.
(For ikke snakke om trening. 2014 var ret da 3t medlemskapet ble offisielt avsluttet. Uoffisielt har det vel aldri fungert.)

Men vi ( ikke jeg da) har akt nedover bakken vr.

2013 var ret da vi oppdaget at Una er like glad i sove som sin mor. Til sin fars fortvilelse.

Og i 2013 feiret vi vr femring bde en og to ganger. Og s fikk hun beske Tenerife for frste gang. Og feire jul i detnye huset til besta.

P rets siste dag har jeg alltid et enormt savn i meg.
Og snart gr vi inn i tolv-fjorten, dere, tenk det. Og n har vi sett tilbake.
Snart p tide se fremover....



FROM HERE. TIL THE SKY. AND BACK.

Nr jeg tenker p at jeg er mamma, blir jeg svimmel. Fortsatt. Det er helt sant.
Det er s overvelmende. Ufattelig. Stort. Og skummelt.
Og viktig.
Viktigst av alt.


Šha deltmin kropp i ni mnedermed et annet menneske.(med Una!!!)
Dijeliti moje tjelo sa drugom osobom koja u meni raste devet mjeseci.


Šdele min seng med to, og synes at detheeeltgreit.
Djeliti bracni krevet na troje, i uzivati u tome iako su noci kratke.


Šfle seg nyforelsket i en liten babyog bare ville kysse.
Biti zaljubljen u jednu malu bebu, i samo je zeljeti ljubiti.


Štrille rundt. feire morsdagsdag. Her min frste p Lanzarote.(Grattis Birgit og Mare med deres!)
Vozati okolo kolica. Moja prva vozacka dozvola. Slaviti dan majki, moj prvi na Lanzarotama.



tle timevis med grt, trass og urimelighet...Trpiti sati i sate placa i svadja...


...tiljeg har lyst til rivemeg i hret. Eller tillatenoen faktisk rivemeg hret...
Do granice kad si zeljim pocupati svu kosu sa glave.


For s tilgi. Og glemme.A onda oprostiti. I zaboraviti.


oppdage gamle, kjente ting p nytt.Dozivjeti stare, poznati stvari na novo.


Som det ligge sammen i gresset.Kao na primjer, lezati u travi.


Ellermyse mot solen.Gledati pravo u sunce.


oppleve heltperfekte sommerdager.Uzivati u ljetnom odmoru.


Ellerhelt nye ting. Sammen.Dozivjeti skroz nove stvari. Zajedno.


mtte forklaretriste ting. Ting som hun er for liten forst og som fr mitt hjerte til briste.
Morati objasniti tuznu stranu zivota, koju je ona premala da shvati, a koja mene boli.


Eller fortellekoselige historier. Som setter det fineste smilet i verden p hennes lille ansikt.
Ili pricatio finim stvarima, koje nas obije nasmiju i cine sretnim.


pusle i timevis...Slagati slagalice do beskonacnosti...


..nr jeg egentlig bare har lyst lese avisen istedet.Helst uten selskap ogs.
Kad ustvari samo zelim citati novine. Najradije sasvim sama.


Men glemmeavisenog alt annet p hele jorden nrhun hvisker at hun elsker meg opp til himmelen.
A zatim zaboraviti i novine i sve ostalo na svijetu, kad mi sapne da me voli do neba.


ville holde den lille hnden i timevis om det trenges,
Zeliti drzati njenu rukicu po cijeli dan i noc kad je bolesna..


nrhun er syk. vre skikkelig,ordentlig, forferdeligredd og hpe at alt skal g bra.
I biti uplasen kao malo djete i nadati se da ce sve to brzo proci i da ce uskoro biti bolje.


vressliten etter en lang dag p jobb..Biti strasno umoran nakon dugog dana na poslu..


...for s ta de virkelig tffe kampene hjemme.A znati da te kuci cekaju nove borbe.


bli venner igjen. vre s stolt. Av henne.Ali i nova pomirenja.


Og danse hemningslstsammen.Plesati ko ludi skupa.


Til vi ikke orker mer.Dok ne crknemo od umora.


se hun i ynene og tenke at jeg hennes mamma.
At vi forhpentligvis en dag er like gode venner som min mamma og jeg er .
At jeg vil gjre alt i min makt at hun skal ha det bra.
At det er krevende og vanskelig og utfordrende til tider.
Men at jeg og elsker henneheeelt opp til himmelen.
Og at det er viktigst. Av alt.

Og blisvimmel av dissetankene.

Gledati je duboko u oci i shvatiti da sam je njena mama. Nadati se da ce me voljeti koliko ja volim moju. Ciniti sve da joj u zivotu bude dobro. Znati da ce biti jos puno borbi. Ali voljeti je. Do neba. Bezuslovno. Da je to najvaznije. Od svega.

I pokusati se ne onesvjestiti kad shvatim sta to znaci.

IF THERE'S A PLACE I WANT TO GO, THEN I'LL BE THERE WITH YOU. 'COS IN MY DREAMS THE THINGS I'M WISHING FOR, KEEP COMING TRUE.

Idag er det farsdag. S alle pappaer, der ute i verden, gratulerer med dagen!
Pappa G, fikk en rolig formiddag i gave, mange kyss p kinnet, deilig frokost, ogDespicable Memed Una i fanget. Og en tur til vitenskapsmuseet. Fr virkeligheten innhetet han, og han mtte jobbe i huset igjen. Vi elsker deg, pappa G!

I dag er den tredje farsdagen min uten min far.
Jeg kan ikke gi han et kyss p kinnet, ikke si at han er best i hele verden eller gjre litt ekstra stas p han. Han likte p bli gjort stas p, likte vre midtpunktet.

Men han er med meg.
P en eller annen mte. I alt jeg gjr.
Som en kompass. Som en indre stemme.
Det er ikke slik at jeg ikke savner han for det. Jeg savner han utrolig mye.
Jeg skulle s gjerne ftt hans kloke rd, latt han si de rette tingene, jeg hadde nok trengt bli satt p plass ogs, jeg hadde lett latt han snekre i huset. Og idag hadde jeg gjort litt ekstra stas p han.

I sommer var savnet anderledes. Ikke slik som tidligere, jeg er trist p en annen mte n. De vonde mnedene p sykehuset fles langt vekk. Endelig.

Og det er ikke lenger slik at jeg ikke fr til puste nr savnet som en stor blge skyller over meg. Jeg vet jeg kommer til fortsette puste.
For savnet er der. Men n har det ftt en annen farge, en annen lyd. Det er mer nostalgisk. Like trist og vond, men samtidig vakkert. Jeg setter s pris p at akkurat han var min far. Jeg klarer ikke fle bitterhet lenger. Det hender fortsatt at jeg fler ogs det, at jeg fler en sinne over rene vi aldri fikk sammen, og rene som ble tatt fra oss i sykdom. Men takknemmeligheten er strre. Selv over rene i sykdom. Det elske. Det sette utrolig pris p hverandre, p kjrligheten, pris p livet.

I sommer tenkte jeg masse p han.



Vi kjrer bil fra kysten til Sarajevo. En liten grbl Yugo suser avgrde.
Det blet havet glitrer i solen mens vi legger det bak oss, og inn i meg tar jeg et vemodig farvel. Vi kjrer den veien minst to ganger hver r, og hver gang blir jeg like trist. Enda en sommerferie er over.Til neste gang vi ses.
I bilen str radioen p fullt. Vi prver overdye det med vr sang. Allsang. Ingen har spesiell god musikk gehr i min familie. Bortsett fra kanskje han.
Ingen bilbelter. Ingen aircondition. Bare pne vinduer og varmen som enda stiger i Herzegovina.
Pocitelj, den hvite steinbyen han alltid likte s godt. En kunstatelier i hans drmmer. En kullise for et ryddereventyr for meg.

Og s begynner vi kjre oppover.
Mot Ivan. Mot Bosnia. Mot hjem.
Det er kaldere n. Men linjene er mykere.
Tken opp fjelltoppene.
Svingen ved Bradina. ( En gang, r eller to fr krigen, havnet Yugoen p taket ved denne svingen. Jeg husker at vi sang av full hals, regnet hadde s smtt begynt treffe frontruten og gjort luften velkomment kaldere, og s plutselig kom svingen. Og s plutselig var vi p taket! Det gikk bra.)
Etter fjellet Ivan, kjrer vi nedover. Solen er ogs p vei ned. Landskapet ligner et naivistisk maleri. Snart, om ikke lenge, kommer vi til dalen vr. Til Sarajevo.
Kanskje er det allerede blitt mrkt, og byens lys er sltt p. Et slende vakkert syn. Hver gang.
Jeg husker s godt flelsen. Av komme hjem.
pne dren til leiligheten. Lukten. Spenningen.Gleden. Lykken, nesten.

P vei med min mor, min bror og min pappa.

I r, som alle andre r, kjrte vi den samme turen. Og jeg kjente de samme flelsene. I tillegg til savnet. Som fortsatt er s nytt for meg.

Vi har et hemmelig sted, vrt hemmelige sted.
Helt hemmelig er det nok ikke, men jeg klarer ikke riste av meg flelsen av kjenne til en avglemt skatt.Stedet heter Murvica, det er en bukt, med en strand, der vannet i sjen alltid kjennes varmt, der steinene er behagelige under trene, og skyggen av susende furutrr bare er et lite steinkast unna. Der de strste sommerfulger lander p sommerbrun hud som er full av salt, og medbrakt vannmelon fra markedet smaker som sukkervann.

Vi hadde en gang en bt.
En liten gummi en.
Orange.
Maestral, tror jeg at den ble kalt.
Den kjentes ikke s liten da. Den var bitteliten.

I den dro vi p eventyr. Og veldig, veldig ofte dro vi til Murvica, som ligger bare en halv time unna stedet vrt.
Blgene kunne, av og til, bli ganske s store, men vr kaptein var fryktls. Med to sm barn om bord og en kone med vannskrekk, hadde han alikevel spass kontroll at vi stolte p han gang etter gang.

Krigen kom og luften gikk ut av bten.
Vi begynte leie.
St opp tidlig. Ta p solhattene. Husk solkremen. Kjpe masse god mat og frukt. Og s sail away.
Hadde vi besk, delte vi alltid hemmeligheten med vennene vre. Pappa likte dele. Han likte at andre likte seg.
Alle venninnene mine ble gjennom rene kjrt til Murvica av kaptein Rifat. Alltid med et smil om munnen. Og glimt i yet.

Vi har fortsatt med tradisjonen.
Haris, lillebroren min, har s mye av min far i seg. Det er godt se.

I r fant jeg fred her. Igjen.
Vi nrmet oss og savnet begynte lage storm i meg. Men jeg hvilte yne p de grnne olivenkrene over stranden og jeg pustet meg gjennom kaoset. Vi var der med gode venner og jeg tenkte at N, n hadde han vrt s glad av se meg. Se oss. Omringet av folk vi er glade i.
S jeg svmte ut og grt litt, men jeg smilte enda mer enn jeg grt.



Sarajevo.En smal dal med fjellser der hus danner et vakkert teppeaktig mnster.
En tett by. Noen vil sikkert f problemer med puste her.
Jeg elsker det.
I all brket finner jeg fred.

Han elsket det.
Han vokste opp p en s som Kovaci.
Hans barndom. Fylt med s mange historier, s mange guttestreker. S vilter han var, ikke mors beste barn, og sikkert ikke bare lett.
Men for en fantastisk artig barndom vi fikk hre om.
Og snn som han elsket fortelle om den!

I r tok vi med Una dit.
Hun lp nedover hans brosteinlagte gater, jaget kattene og klatrer p rekkverkene.
Hun er vilter, hun ogs. Det er bra.

Jeg tenkte at jeg skulle ha hrt mer etter nr han fortalte. Slik at jeg kunne gjenfortelle.
Men jeg har alikevel en god flelsen i meg, til tross for at jeg ikke husker alle detaljer.
Og det tror jeg Una ogs har.
Det er uforklarelig, men jeg er helt sikker p det.
P det bndet de to imellom.

Jeg er s glad for at han var min pappa. Og det overskygger alle andre flelser jeg har i meg.Kjrligheten vinner.


ALL THE DREAMS WE HELD SO CLOSE, SEEM TO ALL GO UP IN SMOKE.

De siste dagene har historien om en liten, tapper jente ftt meg til kjenne s voldsomt p livets motsetninger. P hvor vakkertlivet er, p hvor skjrt det er.
Og p hvor vondt det kan vre.
Hvor urettferdig det kan kjennes.
P hvor modige noen er.

P hvor sterk kjrligheten er.

Og s husket jeg at jeg, i dageneetter atpappa dde, tenkte at:
All; all den kjrligheten jeg hadde, har ikke kunnet forandre p noe.
Dden vant.
Og kjrligheten tapte.

Jeg er ikke s sikker p det lenger.



Jeg ville ikke forst at vi var kommet til slutten.
Kjrlighet var stor, og hpet var helt barnslignaivt og sterkt.
Visste vi det innerst inne?

Smertene var det verste med sykdommen.
At de ikke villeslippe taket, at de dela en allerede delagt kropp, systematisk og brutalt.
Jeg husker hvor skremt jeg ble i det yeblikket jeg tenkte at jeg skulle nske at han slapp. ha det vondt. Hvor fort jeg trakk tilbake tanken. At jeg aldri sa det hyt. At jeg lot vare si at han var modig, at det er greit hvis han ikke vil kjempe mer. Jeg kunne ikke f meg selv til si det. Det krever mot, og jeg hadde ikke det motet.

Jeg husker at han, en uke fr hans dd, i de f yeblikkene han var smertefri, bleseg selv igjen.
Noen f timer uten smerte og hpet vokste seg til et fjell.
ynene hans ble fylt med hans blikk igjen. Mamma satt ved vinduet og pratet, lyset kom inn fra siden, jeg satt i nabosengen, hjertet banket s fort i disse dager og jeg flte at jeg konstant holdt pusten.

Og s sa han: Dette kommer ikke til g bra. Det er desverreumulig at det kommertil g bra, kjre.
Og mamma svarte rolig at han ikke mtte snakke tull;
Elsker du oss ikke hyt nok? Hvordan kan du si noe snt?

Hans yne ble fylt med trer, og han sa: Hvis dere bare visste hvor hyt jeg elsker dere..
(
Og dethan ikke sa hyt, for stemmen brast, det som ble usagt, men som jeg har tenkt p mye i ettertid, er:
Hvis dere bare visste hvor mye dette krever av meg...
Hvordan denne kjrligheten til dere,er det eneste somholder denne syke kroppen i livet nr alt annet begynner svikte...
Hvordan jeg til og med tler de uuthldelige smertene for f et yeblikk eller to tilmed dere...
Hvor svak kroppen min, men hvor enormt sterk viljen min, hvor stor er min kjrlighet...)


Jeg hadde lyst til skrike.
Selvflgelig visste vi.
Med 60 kilo fordelt p en 185 centimeter hy kropp, en kropp perforert av nler, katetre og angrepet av kreft, var han allikevel den sterkeste mannen p jorda.
P grunn av hans kjrlighet.

Jeg husker hvor klart jeg tenkte i disse kaldefebruardagene. Hvor lite jeg sov, og hvor levende jeg flte meg. Jeg husker at jeg, nr jeg stjal til meg noen timer med svn, drmte masse. Spesielt en drm husker jeg:
Jegpakker sakene mine og skal ut p reise.Bort.
Bort fra vinteren, sykehuset, sykdommen.Alt.
Og jeg vil ta pappa med.
Men jeg har det vondt, jeg kan ikke reise n- sier han til meg.
Jo, det kan du, jeg har en plan- sier jeg.
Du er ikke s stor lenger,og nr vi tarvekk de delene som gjr vondt, tar du ikke smye plass,s jeg kan pakke deg med meg. Du blir med!
Og jeg er fornyd med planen, og jeg vet at den kommer til fungere.

Nr jeg vknet, tolket jeg drmmen som det endelige beviset p at jeg holdt p bli gal. N i ettertid, tenker jeg at kanskje drmmen ikke bare vargalskap. Visste jeg det innerst inne? Kanskje denskulle gi megen slags trst. Som jeg frst n forstr.
Kroppen kan pakkes vekk, men han blir med meg. For alltid.
Jeg er lei meg at jeg ikke sa det hyt til han.

Jeg sa mange, mange, mange ganger at jeg elsket han.
Men kanskje jeg burde ha sagt athan hadde kjempet nok.
Kanskje jegikke sa det fordijeg tenkte at det ville fles somom kjrligheten tapte da.

Jeg var s redd for det yeblikket, men det var det minst skumle med alt. Det var se han ha vondt, det varuvissheten fr, redselen som ikke ville slippe taket.
Og det var ensomheten, endeligheten, etterp, som var verst.

Det vite at foreldre til en liten lyshret engel, sitter ved hennes seng, at de kysser henne god natt, kanskje for siste gang, gjr sforferdelig vondt. Jeg skulle nske at de slapp.At de er redde for blunke, for ikke g glipp av et yeblikk. At de istedenfor velge skole, m ta valg om ta vekk nringen fra den lille kroppen. Jeg er s lei meg for det.

To og et halvt r etter at pappa dde, vet jeg at dden fikk det siste ordet, men jeg ikke lengers sikker p at kjrligheten ikke vant.
Jeg har aldri kjent s mye p kjrligheten som akkurat i de dagene, aldri har den kalde luften fylt lungene mine med s mye kraft som i akkurat disse dagene, jeg har aldri flt meg s takknemmelig for ha akkurat han som min far, jeg har aldri i ettertid tatt noe for gitt.



P sndag ruslet vi til gravplassen ( Vr gravplass, som Una kaller det)
Sjeldent har hsten vrt vakrere enn i r.
Og det er lenge siden jeg har vrt s lei meg som jeg er n.
Og takknemlig, p samme tid.






musicnodes
The Rolling Stones: Angie

JE TAIME.

Idag har vi bryllupsdag! Den sjette. Jeg fler megveldig heldig, hver eneste dag.
Og igr fikk vi feire kjrligheten, Oline og Morten, p ordentlig, til sent p natten. ( Husker du Olines eventyrlige bridal shower?)

Jeg elsker, elsker, eeeeelsker bryllup.I r var vi s heldige til oppleve hele tre.
S for feire kjrligheten, tar jeg dere med p tur til nydelige Lutry, og til (enda mer nydelige) hovedrolleinnhavere ved navn Nina og Jrgen. For alt var som tatt ut av en film. Flg med!


Se bare det kysset! Men fr de kom s langt, skjedde dette:


HeleLutry var ikledd i hjerter.


Og gjestene samlet seg foranbyens lille steinkirke. Det var mange kjente og kjre ansikter se.


Jeg var s glad av vre med det forrige brudeparet, Siri og Amund.


Kirken var like fin inneog spenningen steg mens vi ventetp bruden.


Og nr hun kom, ble alle trollbundet. (Nina leker ikke brud, alts!) Major trer-i-yne yeblikk.


Selv Oda klarte sitte heltstille gjennom helevielsen.


Og etter det obligatoriske bildet med presten, kunne fru og herr endelig kline.


Vi ropte: Hurra! ( Og jeg lurte p om dette blir neste par ut?)


Vi blste bobler og tok bilder.


S mange av mine favoritt mennesker var samlet p et sted, blant annet Julie. (Joile, som alltid)


Jeg hadde pyntet med knallgul Lavin og vintage kpe.


Men ingen var nydeligere enn Oda. (Okey da, kanskje bruden selv... Neida, selv ikke bruden)


Men fr bryllupsfesten kunne fortsette,mtte vi ve...


Kall oss gjerne Las Ketchup II.


Jeg vet ikke hva gutta kalte seg, men de var fine.


Landskapet, vret og slottet var heller ikke s verst.


Men mest eventyrlig av alt, varbrudeparet! Sukk.


Jazzbandet spilte Ninas toner.


Alle Ninas venner var samlet, Kathrine og Silje var de nydeligste forlovere.


Og Nina smilteubeskrivelig vakkert.


Visklte.


Og var s glade. Og s forflyttet vi oss inn.


Maten var utskt.


Og brudeparet var ikke de eneste som fikk svinge seg p dansegulvet.


Forfesten varte,i kjent Nina og Jrgen stil, til altfor sent. Men akk, s bra vi hadde det! Som i et ekte eventyr.

(Ogher er sangenfor Nina, the one and only. med melodi av Asereje, Las Ketchup)

Engelte og musefletter
Matos kjole og stvveletter
Herregud, s feil vi da tok!

Korte skjrt og glitterstropper
magetopp og struttepupper
var nok heller mere din look.

Du er tffe, kule, pene Nina
Du er alltid nattens diva
Vin og jazz og mat vil alltid fenge

Klokka tikker sent p natten
Med Nina s gr alltid praten
Noen ganger ogs litt for lenge

Vi vil sove!
Hun har lakenskrekk
Vi vil soooove!

ref.
Hun vil briljere, sjokkere, diskutere
Og vi m akseptere, levere, imponere,
s hun kan snakket mere og servere mere vin

Du prvde deg p brett og ski
men der fikk du ikke gli
P afterskien var du dronning

Jeger og badekar,
badstu i glade lag
Du jaktet p en ind.k siv.ing

Jrgen du ville ha
uansett hvilken dag,
han tok deg med storm i ryttergangen

Elskere i en fei
Alt er gtt deres vei
Dere har to sm ste sammen


Jrgen er mannen,
den store hannen,
ingen annen

ref.
Du kan sjarmere, prestere, kokkeligere,
alltid harmonere, dandere og mblere,
vi lar oss imponere av din gjennomfrte stil

Vi vil marsjere, vrikkere, bailere
og bare danse mere, danse mere, danse mere
N skal vi feire dere helt til slottet ramler ned.)

H.

1. Vi kosemoser hverandre i sengen etter middagen, og jeg sier at jeg elsker henne over alt p jorda og at jeg nesten vil kose henne i hjel. Hun ler med sin klingende latter og oversetter til Geir: "Mamma elsker meg s hyt fordi hun fdda meg." ( alts fdde)

2. Det har gtt litt i ett (egentlig litt slik mandager typ alltid gjr) og nr vi pusser tenner sier hun: "Det er mye arbeid ha barn, pappa."

h lille store venn, nr i all verden ble du s stor?
Nr skjnte du at mandager (av og til) er slitsomme?
Nr skjnte du hvordan verden henger sammen?Nr skjnte du hvor hyt elsket du er? Si meg nr?!?

For kanskje gr livet litt i ett, og jegklarer ikke alltid flge helt med.
Noen ganger s fles det som i grjeg fotta deg og vre blikk mttes for frste gang.
Og s plutselig innser jeg at allerede neste hst skal du bli skolejente. Og det skremmer meg litt. Det at du vokser s fort. At du skjnner s mye.
Men en ting skal du vite, selv om mamma og pappa er litt slitne av og til, s er det ikke slitsomt ha barn. Det er ikke slitsomt ha deg.
DU ER DET BESTE SOM KUNNE HENDT MEG.
AKKURAT DU.
TRASS, OG RAR, OG EGEN, OG ST, GIVENDE OG KJRLIG. OPPVAKT.
DU.

IM NOBODYS BABY. IM EVERYONES GIRL. IM THE QUEEN OF NOTHING. IM KING OF THE WORLD.

Vi har en fin jente, vi.

En med store brune yne og bronsjehr som skinner i solen. Hr som er s bustete siden hun ikke liker kamme det. Men hun elsker at det er blitt s langt, og nr hun byer hodet bakover nr det helt ned til rompa hennes.



Hun simpelheten elsker tegne.
Hun kunne tegnet og tegnet oooog teeeegnet dagen lang. Vi har allerede hatt flere utstillinger i stua.
Hun har lrt seg alle bokstavene og tall, men ikke knekt lesekoden enn.
Hun gjetter seg frem istedet.



Hun jager skygger.
Hun turner p heltid, uten ha talent.

I barnehagen gir hun vekk klemmer og kyss gratis. Apropos kyss, s pstr hun at hun kysser bde Sverre og Sofia i barnehagen.



Hun gir.
Masse.

Hun elsker dyr. Fortsatt. Over alt p jorden.
Hun kan leke i timevis. Alene. Snakke, regissere dyrekongeriket sitt.



Hun snakker. Og hun snakker. Og om hun snakker.... M a s s e.
Men hun har heldigvis ikke lrt seg lyge enn.

La oss bare snakke litt til.. pleier hun si til meg nr hun skal sove.
Hun holder fortsatt hnden min nr hun skal sovne.



Hun er inkluderende. Det hender aldri at hun glemmer nana, Beba eller Hare, og vil ta dem med p alt. Det er ikke s rart, for nana er fortsatt bestisen. Men Ingrid og skolejentene str fortsatt hyt i kurs. Hun er p fornavn med russen i skolegrden. ( Hei Maia!) Og hun "stjeler" fortsatt venninnene mine.

Dedo har hun ikke glemt. Hun gr med lille slvingen han kjpte for henne.Hun fler en sorg i seg, og jeg vet ikke helt om det beror p at hun har sett meg vre lei meg, eller om den er hennes egen.



Hun viser alltid empati.

Hun er veldig flsom, og det gjr at mammahjertet mitt brister til tider. Jeg skulle nske at hun ikke oppfattet hver gang stemmen skifter tone, at hun ikke ble lei seg hver gang noen sa noe hun bare burde overhre, at hun husket litt mindre, og ble litt tffere.
(Ikke at hun ikke er tff, hun er en tffing, for det meste. En flsom tffing.)

Hun spiser fortsatt lite. Nesten ingenting. (Noe som gjr foreldrene bekymret og mltidene korte.)
Men hun har begynt like gulerot.

Hun elsker reise, som sine foreldre.
Det er lett ta med henne p festlligheter. Hun elsker selskaper. (Som sine foreldre)

Hun elsker en god show!



Hun elsker se p tog. Mulig hun er blitt miljskadd...



Hun kan bli s sint. Av og til.
Og alt er vanskelig. Av og til.
Uten at vi helt skjnner hvorfor verden raser sammen.
(Og vi som trodde at trassen ikke eksisterte i 4 rs alderen...)

Nei vent, ikke 4-rs alderen.... FIRE OG EN HALV RS ALDEREN! Tenk!



Vi elsker deg Una! Over alt p jorda og helt opp til himmelen!

l1210552l1210548img2064l1210467




Juni 2009.
















Og dette skrev jeg i fjor:
Den fine jenten vr fyller heletreogethalvtr idag!
Jeg husker da man telte dagene, og s ukene, som etterhvert gikk over i telle mneder, mens vi n for tiden sliter i det hele tatt huske hvilke mned vi befinner oss i. Den siste tiden har Una virkelig blitt en storunge og det virker som en evighet siden hun var baby og siden vi opererte med uker og mneder. Detrare er at detfaktiskernesten lettere forestilleseg hvordan hun vil vre som skolejente omto renn huske hvordan hvordan hun var som litenbaby. Hun er blitt en skikkeliggod, skinnendeblid og fantastisk samvittighetsfull storunge. Morsom er hun ogs. Og jeg trenger vel ikke si at vi elsker henne helt opp til himmelen, gjr jeg vel?
Det blir ingen feiring av dagen somden frste halvtrdagen, men is skal vi spise! Og n fremover skal vi holde oss hjemme frem til sommerferien i juli, og prve oss p rutiner i hverdagen. Vi er nemlig ikke s gode p det. Men vi er glade i hverandre og har det fintfor det.
Hurra for Una-tuna-luna-laguna-puma!

NOW I MISS YOU MORE THEN I CAN TAKE AND I WILL SURELY BREAK.



h, som sorgen kan sl en ut.

The streets here at home had rapidly filled up with the whitest of snow.

Det store savnet.

Nr solen skinner og alt er blendende vakkert, men nr jeg fler seg som betrakteren, ikke deltageren.

Sorgen er en ensom tilstand.

Men jeg er glad for savnet. For det slret som savnet danner mellom meg og omverden er verdifult. Det er i savnet jeg fortsatt klarer huske han.



Lykke var komme i akkurat dine armer.

kunne lene seg p skulderen din.


Og vokse opp i den fine lille familien vr, fle seg trygg.

Lykken var mte deg igjen, nr tryggheten ble tatt vekk.


Lykken var dele hverdagen min med deg.


dele en yogurt. P en sommerettermiddag.


bli fulgt til toget, alltid bli vinket til, alltid bli sett.


Lykken var f oppmuntrende ord. Og at du alltid visste selv nr jeg trengte hre det.


Lykken var f se deg bli bestefar. se ynene dine glde i mtet med Una.


Du var den beste bestefaren Una kunne ha hatt.


Lykken var grille i hagen deres p Rissa. Og fortsatt, kunne lene seg mot deg.


Lykken var kjenne p kjrligheten.



feire. Kjrligheten.


Med deg.


Danse.


Kjre pappa, lykken var ha deg i mitt liv.

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it's the same
There's nothing more to it,
I just get through it
Oh, there's nothing more to it
I just get through it

It always takes me by surprise
How dark it gets this time of the year
And how apparent it all becomes
That you're not close, not even near

No matter how many times I tell myself
I have to be sincere
I have a hard time standing up
And facing those fears

But Frank put it best when he said
"You can't plan on the heart"
Those words keep me on my feet
When I think I might just fall apart

Now I miss you more than I can take
And I will surely break
And every morning that I wake
God, it's the same
There's nothing more to it,
I just get through it
Oh, there's nothing more to it
I just get through it
Oh, there's nothing more to it
I just get through it

And so I ask where are you now
Just when I needed you
I won't ask again
Because I know there's nothing we can do
Not now, darling, you know it's true

First AId Kit, To a Poet

ZA MOG TATU.

DET BANKER TO HJERTER I MEG N.



Vi sitter og spiser pskelunsj med Ingrid og Elise,
Una leder samtalen som hun s ofte gjr,
hun forteller hyt,

hun forteller med hendene,

hopper fra emne til emne,

og helt plutselig,

ut av det bl, sier hun til Ingrid: Min Rifko, han er dd.
Og hun ser s voksen ut, i det hun sier det,

lei seg, med store brune, triste yne.

Han var gammel, sier hun, og n er han dd, og er i himmelen.

Vi ser p henne, uten vite hva vi skal si,
jeg stryker hnden hennes og sier at Det stemmer det, lille venn.
Og Ingrid nikker.

Og s, like fort som det kom, gikk det over igjen,
hun er i gang med et nytt emne.

Det er litt snn jeg har det for tiden.

Det er et tynt, tynt slr av savn som gjennomsyrer alt i livet mitt,

men det er ogs oppturer, helt andre nedturer, aketurer, og alt det andre som flger med.

Men s plutselig, slr det meg s hardt.
Igjen.
Slik at jeg mister pusten.
Nr jeg ser min mor.
Eller helt uten noen penbar grunn.
Og da det kjennes som i det yeblikket det skjedde,

eller kanskje snarere, noen dager etter at det skjedde,
nr hjernen min klarte registrere at han virkelig var blitt borte,

og jeg kjempe for puste.

Jeg kommer stadig over historier som inneholder s mye kjrlighet, og samtidig s mye sorg.
Jeg prver skjerme meg selv, men de finner meg.
Snn som Jennifer & Angelo sin. Hennes yne fr meg til tenke p pappa.
Hvordan ynene vokste seg strre og strre,
med sykdommen.
Hvordan de ble fylt med redsel.
Hvordan de ble matte. Livlse.

Og s prver jeg riste av meg. Jen og hennes yne. Syke yne.
Pappas yne.
Som jeg elsket.
Og jeg prver huske ynene hans mens de var fulle av liv.
Hvordan de skinte til tross for at de var svarte som natten.

Jeg ser meg selv i speilet.

Sorte, sorte yne stirrer rett tilbake p meg. Det er noe veldig kjent med dette speilbildet. Jeg er ikke lenger bare meg selv. Jeg har hans yne.

Jeg hper at jeg har hans hjerte.
Noe av hans godhet, og vishet.
Og noe av hans tro p livet.

Nedostaje mi moj tata.
I jos uvijek, kad shvatim da ga nema, gubim dah.

BUT I STILL HAVE TO FACE THE HOURS, DONT I?





Det er s vondt nr det er g til et stille grav,
legge blodrde roser i isen
og telle r...







erstatter dette. Det er vondt telle r som det ikke ble noe av.

Juce su se napunile 2 godine od kako moj tajo vise nije sa nama.
Da imam rijeci, napisala bih ih, ali, nazalost, nemam. Sto reci.
Osim da mi nedostaje beskrajno i da ga volim zauvijek. Do neba.

KAKO CE SARAJEVO BEZ MENE?





Det har snart gtt to r.

T O R.
Una var bare to nr handde.
N er hun dobbelt s gammel, og han er s ubeskrivelig borte. S borte, at han slipper unna.
Ikke i hjertet, men i ordet.

Una husker det som en drm.
Jeg sier lite. Ingenting. Ikke engang til mamma.
Noen av klrene hans henger fortsatt i skapet hennes, skapet deres, men vi nevner det aldri.

Og n kommer torsdagen.
Og jeg sier fortsatt lite. Nesten ingenting.
Men min kjrlighet er ikke blitt mindre, det har heller ikke mitt savn.

Verden har gtt videre, og vren skal komme, og han slipper unna.
Og for Una er alt en drm.
Jeg har ikke lyst gjre henne lei seg. Ingen av de.

S ingen sier noe.
Men vi holder fast og godt rundt hverandre.

Og to r har gtt.

Verken kjrlighet eller savnet er blitt mindre.



Pa, nekako će se već snaći.
Pustiće koju suzu, odrzati tri govora.

Onaj treći, nad rakom, neka bude sto kraći.

Onda će se vratiti u svoju noć
i početi zaboravljati.

Prve noći pod zemljom jos ću zvati u pomoć.
Htjeti da pročitam barem Oslobođenje, barem
Vjesnik
Poslije ću se već i sam naviknuti.

Ali,
mi ćemo se jos sastajati.
Ja sam bio pjesnik.

Kad god mom gradu bude potrebna njezna riječ,
ja ću tu biti.

Ja znam ko će najteze vijest o mojoj smrti primiti.
Ali ovog puta nju ne pominjimo!

Izet Sarajlić





I mi,koji smo ostali, bez tebe, ovdje, mozemo se jedino tjesiti da je ljubav koju si nam dao bila toliko snazna, toliko topla, toliko velika, da grije. Jos uvijek. Cak i na ovom sjeveru, grije.

TO LOOK LIFE IN THE FACE, ALWAYS, TO LOOK LIFE IN THE FACE AND KNOW IT FOR IT IS. TO LOVE IT FOR IT IS.



Og n er det nye ret her. To tusen og tretten. Det hres unekteligflott ut og vi er veldig forventningsfulle. Vi har planer og vi har hp.

Vi hper p mer tid.
Tid for oss selv. Og mer tidtil venner og fjas, mer latter og mer dans, mer overskudd og god helse.
Vi hper p frre trassanfall og enda flere kos-yeblikk og enda flottere piruetter.
Vi kan jo alltid hpe at ret 2013 blir ret vi endelig begynner leve sunnere, Ooog... kanskje, til og med, begynner trene.

Vivet allerede om spennende ting som skal skje p jobb, vi hper det blir utfordrende, for vi liker utfordringer. Vi vet om to oppussingsprosjekter som er under planlegging, og om flere gode folk som skal si ja tilhverandre i ret som kommer. S det skal reises og og danses ogskles for kjrligheten.
Brendeland og Kristoffersen skal feire at de er blitt 10 r gamle, og allerede i januar har 3 av de allerfineste bursdag, ikke minst Ingunn som tar oss til Kbenhavn. Vi planlegger bruke penger mer fornuftig, men jeg ser at det ikke passer helt bra skrive det p samme radmed tur til Kbenhavn ( ..i salgsmneden januar...)

ret 2012 har vrt fint. Det har vrt mange oppturer og noen nedturer.
har vrt slitne. Jobbene har vrt krevende p en god mte, og hverdagskabalen har ikke alltid gtt helt opp.
Vi har konstatert enda en gang at vi har de beste vennene i hele verden og at familien rundt oss er uerstattelig. Vi har ftt oss noen nye venner.
Vi har blitt bedre p turn, og sprk, og p skrive bokstaver.
Vi har ikke lest de bkene vi har hatt lyst til, men de str tlmodig i bokhyllen og venter p at det blir deres tur.
Vi har hatt mange gode middager, drukket mange gode viner, og funnet nye musikkfavoritter.

Det har ikke gtt en eneste dag i ret 2012 at ikke jeg har tenkt p min pappa.
Og selv om sorgen er blitt mer levelig, har den ogs blitt mer tilstedevrende. Den er som en stum smerte som bare er der. Av og til, har sorgen tatt med med like stor kraft som i mnedene etter at det hadde skjedd, men tiden har, uten tvil, hjulpet til. Jeg har funnet mter takle det nr det skjer; nr sorgen tar meg, s er det akkurat som en elv som brer seg i meg, varm og urofremkallende, men jeg vet at jeg klarer puste meg gjennom.
Fortsatt er det srt, og uforstelig og det fles like tomt som for snart to r siden. Jeg, som har vrt s redd for at flelsene, minnene, selv sorgen kom til forsvinne, vetidag at det aldri kommer til forsvinne. Og det er helt i orden. Jeg vil ikke at det noensinne skal kjennes greit at han ikke er her, og jeg kommer alltid-allltid-ALLTID til savne han.
I alt jeg gjr, og i alt Una gjr, blir det alltid en tilskuer som mangler, en brikke som er blitt borte.
Jeg klarer n huske han mer og mer slik han var mens han levde. Og sykehusdagene er blitt litt fjernere.

Idag, mens en liten jente danset i gullskjrtet sitt til nyttrskonserten fra Wien, la jeg blodrde roser ved hans hvite stein. Det var s stille og kaldt p rets frste dag, og isen som knakk under mine sko, overdyte de trene som trillet. Jeg har lrt meg grte stille.
Og jeg vet n at de dagenedet er vanskelig st opp av sengen,skal jeg bruke jeg p den lille familien min,p venner, til lre, til reise, til leve. For det ville han likt.

S jeg harplaner og hpfor 2013. Enn du?

HURRA, I LOVE YOU.



Fine, kule Una. Du er blitt 4!
Du vknet tidlig, med store, store yne og ble glad over at dagen endelig er her. Du har ventet leeeenge.
Og klokken 10 kom alle barnehagevennene dine p besk,for duville s gjerne ha alle med.
Du er glad i folk. Skikkelig.
Skal det vre fest, s skal det vre fest.

Jeg liker innstillingen din. Jeg liker deg.
Jeg elsker deg. Store, lille jenten min.
Jeg kan ikke annet enn gjenta det jeg flte ifjor, for jeg er fortsatt Crazy in love.

Od danas sa nama u kuci zivi jedna cetverogodisnja curica. Nasa cetverogodisnja curica.
Najdraza na svijetu!



Nr jeg tenker p at jeg er mamma, blir jeg svimmel. Fortsatt. Det er helt sant.
Det er s overvelmende. Ufattelig. Stort. Og skummelt.
Og viktig.
Viktigst av alt.


Šha delt min kropp i ni mneder med et annet menneske.(med Una!!!)
Dijeliti moje tjelo sa drugom osobom koja u meni raste devet mjeseci.


Šdele min seng med to, og synes at det heeelt greit.
Djeliti bracni krevet na troje, i uzivati u tome iako su noci kratke.


Šfle seg nyforelsket i en liten babyog bare ville kysse.
Biti zaljubljen u jednu malu bebu, i samo je zeljeti ljubiti.


Štrille rundt. feire morsdagsdag. Her min frste p Lanzarote. (Grattis Birgit og Mare med deres!)
Vozati okolo kolica. Moja prva vozacka dozvola. Slaviti dan majki, moj prvi na Lanzarotama.



tle timevis med grt, trass og urimelighet... Trpiti sati i sate placa i svadja...


...tiljeg har lyst til rivemeg i hret. Eller tillate noen faktisk rivemeg hret...
Do granice kad si zeljim pocupati svu kosu sa glave.


For s tilgi. Og glemme. A onda oprostiti. I zaboraviti.


oppdage gamle, kjente ting p nytt. Dozivjeti stare, poznati stvari na novo.


Som det ligge sammen i gresset. Kao na primjer, lezati u travi.


Ellermyse mot solen. Gledati pravo u sunce.


oppleve helt perfekte sommerdager. Uzivati u ljetnom odmoru.


Eller helt nye ting. Sammen. Dozivjeti skroz nove stvari. Zajedno.


mtte forklare triste ting. Ting som hun er for liten forst og som fr mitt hjerte til briste.
Morati objasniti tuznu stranu zivota, koju je ona premala da shvati, a koja mene boli.


Eller fortellekoselige historier. Som setter det fineste smilet i verden p hennes lille ansikt.
Ili pricatio finim stvarima, koje nas obije nasmiju i cine sretnim.


pusle i timevis... Slagati slagalice do beskonacnosti...


..nr jeg egentlig bare har lyst lese avisen istedet. Helst uten selskap ogs.
Kad ustvari samo zelim citati novine. Najradije sasvim sama.


Men glemmeavisenog alt annet p hele jorden nrhun hvisker at hun elsker meg opp til himmelen.
A zatim zaboraviti i novine i sve ostalo na svijetu, kad mi sapne da me voli do neba.


ville holde den lille hnden i timevis om det trenges,
Zeliti drzati njenu rukicu po cijeli dan i noc kad je bolesna..


nr hun er syk. vre skikkelig,ordentlig, forferdeligredd og hpe at alt skal g bra.
I biti uplasen kao malo djete i nadati se da ce sve to brzo proci i da ce uskoro biti bolje.


vre ssliten etter en lang dag p jobb.. Biti strasno umoran nakon dugog dana na poslu..


...for s ta de virkelig tffe kampene hjemme. A znati da te kuci cekaju nove borbe.


bli venner igjen. vre s stolt. Av henne. Ali i nova pomirenja.


Og danse hemningslst sammen. Plesati ko ludi skupa.


Til vi ikke orker mer. Dok ne crknemo od umora.


se hun i ynene og tenke at jeg hennes mamma.
At vi forhpentligvis en dag er like gode venner som min mamma og jeg er .
At jeg vil gjre alt i min makt at hun skal ha det bra.
At det er krevende og vanskelig og utfordrende til tider.
Men at jeg og elsker henne heeelt opp til himmelen.
Og at det er viktigst. Av alt.

Og blisvimmel av dissetankene.

Gledati je duboko u oci i shvatiti da sam je njena mama. Nadati se da ce me voljeti koliko ja volim moju. Ciniti sve da joj u zivotu bude dobro. Znati da ce biti jos puno borbi. Ali voljeti je. Do neba. Bezuslovno. Da je to najvaznije. Od svega.
I pokusati se ne onesvjestiti kad shvatim sta to znaci.

ILL LOVE YOU TIL ALL TIME IS GONE.

Jeg sitter p jobben. Ute er det kaldt, rtt, mrkt. Det er lite tvil om at vinteren er her. Den fr bare komme i r ogs.

Jeg savner min pappa.
Jeg savner han hele tiden.

Nr jeg har det fint, nr jeg det vondt; Jeg savner han nr jeg er usikker, tvilende, nr jegtrenger oppmuntrende ord, og jeg savner han nr jeg hrer p Tom Waits. No one know Im gone.



Problemet, min kjre pappa, er at vi allemerker s godt at du ikke er.
Alledager.
Festdager, merkedager.
Sommerdager og vinterdager. Gre, regnfulle dager. Hverdager.
Hver dag.
Hver natt. Nr vi drmmer (og du av og til uanmeldt dukker opp). Nr vi ikke fr sove og tankene spinner rundt og rundt. Og rundt.

Du er der.
Alltid.
Her.
Men ikke er.
Bare i hjertene vre, og jeg skulle gitt alt, absolutt alt, for forandre p det.
P alt det siste.
Men deg, den du var, for oss og andre;
den du gjorde oss til og de vi var tilsammen,
det ville jeg aldri forandretnoe av. S lykkelig var jeg over ha deg som pappa.

Idag var vi p gravplassen.
Vi frs p hendene og pustet ut frostryk.
Una ordnet de fineste rosene foran den slanke, hvite steinen. Din.

Og jeg tenkte bare p at det snart er bursdagen hennes og at hun gleder seg snt.
Og at det er du, DU, som skulle ha skrevet bursdagsinvitasjoner sammen med henne. Hjulpet den lille, skjelvne, venstre hnden fre frste bokstav p alle inviterte p listen. At du skulle ha sunget bursdagssangen, og vrt like spent, og like barnslig og like glad som hun. Du skulle vrt her.



Nedostaje mi moj tata.
Nedostaje mi danju, nocu, cak i kad sanjam.
Nedostaje mi dok Una drhtivom, ljevom rukicom pukusava da napise prva slova svojih gostiju za njeno 4. godisnje slavlje.
On je trebao biti tu. Ovdje. Sa nama.
On je trebao pisati sa njom, praviti tu dugu listu, biti na njoj. Uzbudjeno cekati goste, i pjevati rodjendansku pjesmu.

Umjesto toga, danas smo na njegovom grobu ostavili cvijece.
Roze ruze.
Una ih je stavila u vaznu kraj bijelog visokog spomenika. Njegovog.
Smrznuce se na ovoj zimi i dugo ostati tako dugo lijepe.
Kao ova ljubav koja je u meni, koja nikad nece nestati. Lijepa.
Koja me prati, u svakom trenutku, u svakom danu. Kad sam sretna, ili kad bih vrisakala od tuge. Kad mi samo treba malo podrske. Kad se sjecam. Ili kad cak zaboravim.
Ta ljubav je tu.

Ali sve ovo, nije trebalo ovako biti.
On je trebao pisati sa njom, praviti listu.
Uzbudjeno cekati goste, i pjevati rodjendansku pjesmu.
On je trebao biti tu.
Ovdje.
Sa nama.

LOVE IS ALL YOU NEED.

Love, love, love.
Love, love, love.
Love, love, love.


There's nothing you can do

that can't be done.


Nothing you can sing that can't be sung.

Nothing you can say,

but you can learn how to play the game.

It's easy.



Nothing you can make


that can't be made.

No one you can save that can't be saved.

Nothing you can do

but you can learn how to be you in time.


It's easy.


All you need is love.

All you need is love.

All you need is love,

love.

Love is all you need.



All you need is love.

All you need is love.

All you need is love,

love.

Love is all you need.

Og de ble lykkelig gift; og det var latter og trer, dans og kaker, og mange kyss. HURRA! Alle bilder er tatt av Henning Truslew Gulliksen.

SEA OF LOVE.

DRAPE YOUR ARMS AROUND ME AND SOFTLY SAY: CAN WE DANCE UPON TABLES AGAIN?




















I kveld blir en kveld med de fineste jentene. Kanskje blir det ikke s mye dansing p bordene som en gang i tiden, men fantastisk fint blir det.

You're the train that crashed my heart
You're the glitter in the dark
Uh, Laura, you're more then a superstar

THE HANDS.

Jeg satt der og holdt hnden hans.
Strk den.
Jeg turde ikke se p han. jeg turde ikke prve f yekontakt.
Jeg ville ikke, for jeg var redd at det var for sent.

Han hadde ikke snakket til oss p et dgn eller s.
Smertene gjorde at de eneste lydene som han kom med, fikk meg til tenke p et skadet dyr.

Han s fremover.I det fjerne.Han hostet flt.
Modige mamma snakket til han. Prvde hjelpe hanmed hoste.
Feige meg, jeg holdt bare den fine hnden hans.
S ikke opp.
Sa ingenting.

Hele han var blitt til en annen. ynene hadde vokst, resten av han hadde krympet.
Men hendene er det som forandrer seg sist.
Hendene var nesten, nesten slik de pleide vre.

De var mitt holdepunkt, de var mine pappas hender.

Jeg elsket hendene hans, selvetter at jeg fylte30, kunne han ta hnden min i sin, stryke den og kysse den og si Lille jenten min. Han var s flink med gi.

N strk jeg hnden hans.
Og den var s varm.

Jeg fant trst i det.
Noen hadde fortalt meg at dende mennesker blir s kalde p hender og ftter i dagene fr dden inntreffer. Varmen i hendene hans gjorde at jeg klamret meg til hpet. Natten fr, da jeg i 2-tiden skulle forlot han og mamma p rommet i enden av sykehuskorridoren,var fttene hans iskalde. Jeg gikk ut i februarnatten og grt. Trene frs nesten fast.

Jeg tenkte at n klarer han ikke mer av dette,samtidig somjeg kommer ikke til klare puste nr han ikke er til.

Dagen etter kom solen frem.
Den skinte gjennom det store vinduet; for vi hadde trukket gardinene til siden; p de knallgule rosene mamma hadde kjpt inn.
Planen minom dusje nr jeg kom frem til sykehuset bleavbrutt, hosten hans gjorde at jeg skjnte at jeg br la vare.

Telefonen ringte. Guro. Jeg slo av lyden. Meldingen tikket inn: Jeg vil bare vite at alt er ok. Jeg visste at ingenting var ok. Det gjorde vel hun ogs. Jeg svarte ikke.

Sykepleierne gikk omkring i rommet. De gjorde sikkert bare jobben sin. De irriterte vettet av meg; smilende, trstende, forberdt for yeblikket.Jeg var ikke klar. Jeg ville flykte.
Legen hadde sagt tiloss:Sitt rundt han. Ingen protesterte. Ingen ropte.
Alt var stille.
Bortsett fra radio. Den sto p. Og fra mamma som stille kjempet.

Haris gikk ut av rommet en tur. Jeg strk og kysset hnden hans.
Jeg torde ikke se opp. Feige, feige meg.

Plutselig sa mamma: Rop p Haris! Haris dukket opp, i samme yeblikket som hun sa det.

Min far snudde seg motmin morog hun sa, full av kjrlighet: Hva er det, gullet mitt?
Han pustet meget sakte inn.
En tre rant ut av det trre ye p den trre huden. Plutselig en tre.
Og s pustet han ikke mer.

Min pappa var min borte.

Jeg sa ingenting; ropte ikke. Jeg husker ikke engang om jeg grt. Jeg tror jeg grt.
Jeg har tenkt i ettertid at jeg skulle ha ropt at han mtte puste inn en gang til, fortsette. Jeg sa ingenting.

Jeg bare holdt den varme hnden hans. Strk den.
Og jeg tenkte p at av alle grusomme ting vi hadde opplevd i lpet av de siste mnedene, var dette det minst skumle av alt. Han hadde ikke vondt lenger. Det var en trst i det.
Jeg forsto ikke.

Etterp, lenge eller etter noen timer,gikk Haris inn til han. Satt der. Grt, kanskje.
Jeg torde ikke.
Min pappa var ikke der lenger.
Kanskje hadde hendene hans blitt kalde.

Hanhadde ftt p seg finklr; gr dressbukse. stripete Burburry genser kjpt p vr tur til Tenerife. Jeg ville at han skulle ha pseg klokken han fikk i 50-rs gave,men er sjeleglad for at mamma beholdt den.
Hun, p den andre siden, var opptatt av ta p han briller. Ikke rasjonelt, men s livsviktig i yeblikket som ikke hadde noe med livet gjre.

Jeg fokuserte blikket p min mor, var s redd til slippe hun ut av synet.
Jeg er den dag idag usikker p om jeg var reddfor at det varhun eller for at det var jeg skulle forsvinne i sorgen. Kanskje begge. Kanskje jeg trengte et fokuspunkt...

Jeg har lenge villet skrive om de varme hendene hans.
Om varmen som ikke forsvant fra mine hender i dagene som gikk etter hans dd.
Akkurat som om det lille av livet som var igjen den livselskende store personen han var, konsentrerte seg i hendene hans, og forflyttet seg i mine.

Jeg var nummen i dagene som kom; alle var det.
Hendene mine brant, resten var lamt.
Jeg kunne ta mamma i hnden og si: Kjenn! Og hun s forundret tilbake: Du er jo glovarm!
Det skjer rare ting i kroppen nr et menneske opplever et sjokk. Disse varme hendene hans, varme hendene mine, kommer til vre med meg for alltid.

Iettertid, har jeg derimot ftt veldig kalde hender.
Av og til, blir neglene mine likbl.
Da kanjeg tenkte fort: Kanskje jeg dr i natt!,men s trster jeg meg med at det er vanlig ha ddsangst etter ha sett dden. Det rare er at selv s feig som jeg er, frykter jegden ikke. Ettter at pappaen min dde, er jeg blitt mindre redd. Mye mindre redd. Det verste var allerede opplevd. Dden var allerede kommet p besk.

Jeg har ikkensket skrive om denne dagen. Men s leste jeg dette.
Jeg fikk aldri sagt noe.
Ikke den dagen.
Men jeg var flink ellers. Vi er flinke si at vi er glade i hverandre.

I sommer, pleide jeg ta meg lange, lange svmmeturer ut i havet. Alene. Flt p ryggen og tenkte p min far. Ofte kom minnene frem: hvordan han ville lpt ut i vannet, hoppet, svmt etter, ropt. Og s kom savnet.
Av og til, lot jeg hodet mitt dekkesav vann.Jeg kom under, holdt pusten. Da tenkte jeg p den siste dagen.

Hvis jeg grt, og jeg grt ofte, kunne jeg bare skylde p havsaltet.

Jeg har s lenge villet skriveom de finehendene hans. Varmen den dagen, men mye mer om hva devar fr. Fr han fikk kreft, og fr han ble lenket til sengen.
Alt det deskapte. Tegningene og maleriene.
Alt det de snekret. Hus etter hus.
Hvor myke de var holde og hvor gode de var trste.
Hvor vakre de var.
Hvordan de laget Una sin vugge.
Og hvordan de holdt Una i hnden nr hun hun skulle sovne.
Hvordan han krllet seg sammen med hendene under ansiktet, sovende p siden, som et lite barn.
Akkurat som Una gjr det.
Akkurat slikt.

FIVE YEARS!






foto: Maren Todal.

"SNT HNDAR HELA TIDEN" SA DU TIL MIG NR JAG VAR LITEN. MEN INTE ETT ORD OM ATT DET GR S ONT.

Enfin tekst om kjrlighetssorg, her.
Et bilde av en sorg som jeg brer med meg.Hele tiden. Av et menneske jeg savner. Et savn som med tiden blir vanskeligere sette ord p, men ikke mindre. Heller mer fast. Grunnleggende. I alt.
Og en sang, en vuggesang, som jeg vet min pappa hadde elsket.



Kako meni nedostaje moj tata. Ova pjesma je za njega.

FUNERAL BLUES II.

Den aller, aller fineste opplevelsen p vr Tyrkia tur var Hierapolis. P et opphyd plat, med utsikt over de mektige fjellene og det store landskapet, og med Pamukkale, det hvite fjellet med helende thermalvann, som sokkel, plasserte Romerne for to tusen r siden byen sin. Jeg mister pusten av slikt.

Vi var der den 25.02. Dagen da pappa ble begravd ret fr.
Jeg mister pusten av slikt.

De lette skrittene jeg tok barbeint p de hvite steinene, det varme vannet jeg kjente under fttene og det svale solskinnet i ansiktet; Det eneste jeg klarte tenke p var han. Hvor godt han ville likt det. Hvor mange sprsml han hadde stilt, nysgjerrige han. Hvor imponert han hadde blitt.
Hvor godt solen hadde gjort han.

Hver skritt p det magiske, hvite fjelletgjorde at jeg husketde tunge, tungeskrittene vi tok den dagen vi begravde han.

Hvordan vi sto opp samtidig med solen som bestemte seg skinne den dagen. Hvordan jeg tok p meg min farmors perleredobber og hans beret.
Hvor kaldt det m ha vrt til tross for solen; frostryken kom i det jeg pustet ut.
Hvor lite kulde jeg kjente.
Hvordan folk samlet seg, klemte meg ogsa gode, trstende ord som forsvant i luften.
Hvor stille det var, til tross for full kapell. Rde roser p enhver stol.
Hvor rolig jeg var. Hvor bleik mamma var.
Hvordan Emir brast i grtda han holdt sin tale. Hvordan en annen leste mine ord. Mine ord til han.
Hvor fintIngebjrg sang. Rifats sang.
Hvorlite jeg kjente; hvor lite jeg grt; hvor lite jeg skjnte.
De tunge skrittene. Kisten som vugget. Lillebroren min som brer sin far. Min far.
Den siste reisen. S uendelig langt det kjentes komme frem til gravplassen.
Hvordan hjernen nektet godta at det ligger noen i den kisten. At han ligger i den.
Hvordan Guro klarte g i begravelseog alle mine venner grt; og Siri kom hygravid fra Oslo; og Finn Yngvar sang Bten og braog hvordanLalla hrtes ut som en liten fulg der hun sto ved det store treet og sang grtende.
At Una ikke var der, hun var marihne i sin barnehage, den dagen.
Blomsterhav i snen. 4 hjerter laget av roser; et lite ett, i lyserosa der det sto: Unana elsker deg.
Hvordan jeg tenkte at dette er et fint sted vre, ved treet og elven. Og toget.

Alle disse tankene kommer til meg nrjeg har detfinest. Det er da jeg savner han mest.






















Pamukkale, 25.02.2012.

MY FATHER'S BIRTHDAY.

I dag skulle min pappa fylt 63 r.
Det gjr han ikke. Istedet for vekke han med frokost i sengen, blomster og lys, la mamma og jeg roser p graven hans. Rde. Det kjennes for jvlig.
Una snakket om han i kveld. Hun lurte p om jeg kom til vre trist imorgen igjen. Jeg prver virkelig hardt ikke vre det, men p slike dager vokser savnet seg til nye hyder.
Jeg har n brukt ett r p n frem til minnene av pappa fr sykdomen tok tak i han, i hans kropp, fr vr hverdag ble fengslet til sykehuskorridorene.
Kreft er en dritt sykdom, og det er vanskelig glemme hva kreften gjr med en. Hva den gjorde med min pappa. Jeg sliter fortsatt med disse minnene. Men de slipper taket. Det skjer sakte, men de slipper taket. Og andre minner kommer frem.Desverre slipperandre minner taket ogs, de blir svakere og det skremmer vettet av meg. Jeg har ingen sprre,ingenfor kvalitetssikre de, for det kunne bare han gjre. Men jeg skal ikke glemme. Noensinne.

Jeg vil huske han som det gode, sprudlende, positive, nysgjerrige, barnslige og uendlig kjrlige mennesket han var. Og jeg skal fortelle Una om han.
Jeg skal prve ikke vre trist, men jeg skal fortelle.








Nr jeg ser p disse bildene, er det lett for meg se hvor lykkelig pappa var, hvor fornyd med livet han var.Jeg savner grillmaten han mesterlig lagde, entusiastiske historier om shans lille epletre, det sladre eller det vre stille sammen. Jeg savner alt. Absolutt alt.

Danas bi moj tata napunio 63.godinu. Umjesto da ga probudimo sa doruckom u krevetu, danas smo na njegov grob polozili ruze. Crvene. Neopisiv je bol stovise nikad necu vidjeti njegov osmijeh. Jer smijao se mnogo.

Dugo mi je vremena trebalo da se sjetim tog osmjeha. Nakon gotovo dva mjeseca u bolnici, dok sam gledala kako nam pred ocima nestaje, topi se i kako se osmijeh gasi, doci do sretnih sjecanja bilo je tesko. Trebala mi je gotovo godina dana. I jos mi vremena treba. Mislim da nikada necu moci u potpunosti prihvatiti cinjenicu da mi je rak oduzeo njega. I da ga Una nikada nece poznavati.

Una me veceras pitala da li i sutra namjeravam biti tuzna. Pokusacu da ne budem. Pokusacu da se sjetim kako je moj tata bio zadovoljan sa zivotom, kako ga je zivio punim plucima, radoznalo, gotovo djetinjasto. Kako je samo uzivao. I pricacu o tome Uni. Nek zna. I da se ne zaboravi.

DRAGI MOJ TAJO.





Procitala sam u Oslobodjenju sad: "Postoji ljubav koju ni smrt ne moze zaustaviti i tuga koju ni virjeme ne moze izbrisati."

Akkurat snn kjennes det fortsatt. Ett r siden. Og like vondt.

CRAZY IN LOVE.

Nr jeg tenker p at jeg er mamma, blir jeg svimmel. Fortsatt. Det er helt sant.
Det er s overvelmende. Ufattelig. Stort. Og skummelt.
Og viktig.
Viktigst av alt.


Šha delt min kropp i ni mneder med et annet menneske.(med Una!!!)
Dijeliti moje tjelo sa drugom osobom koja u meni raste devet mjeseci.


Šdele min seng med to, og synes at det heeelt greit.
Djeliti bracni krevet na troje, i uzivati u tome iako su noci kratke.


Šfle seg nyforelsket i en liten babyog bare ville kysse.
Biti zaljubljen u jednu malu bebu, i samo je zeljeti ljubiti.


Štrille rundt. feire morsdagsdag. Her min frste p Lanzarote. (Grattis Birgit og Mare med deres!)
Vozati okolo kolica. Moja prva vozacka dozvola. Slaviti dan majki, moj prvi na Lanzarotama.



tle timevis med grt, trass og urimelighet... Trpiti sati i sate placa i svadja...


...tiljeg har lyst til rivemeg i hret. Eller tillate noen faktisk rivemeg hret...
Do granice kad si zeljim pocupati svu kosu sa glave.


For s tilgi. Og glemme. A onda oprostiti. I zaboraviti.


oppdage gamle, kjente ting p nytt. Dozivjeti stare, poznati stvari na novo.


Som det ligge sammen i gresset. Kao na primjer, lezati u travi.


Ellermyse mot solen. Gledati pravo u sunce.


oppleve helt perfekte sommerdager. Uzivati u ljetnom odmoru.


Eller helt nye ting. Sammen. Dozivjeti skroz nove stvari. Zajedno.


mtte forklare triste ting. Ting som hun er for liten forst og som fr mitt hjerte til briste.
Morati objasniti tuznu stranu zivota, koju je ona premala da shvati, a koja mene boli.


Eller fortellekoselige historier. Som setter det fineste smilet i verden p hennes lille ansikt.
Ili pricatio finim stvarima, koje nas obije nasmiju i cine sretnim.


pusle i timevis... Slagati slagalice do beskonacnosti...


..nr jeg egentlig bare har lyst lese avisen istedet. Helst uten selskap ogs.
Kad ustvari samo zelim citati novine. Najradije sasvim sama.


Men glemmeavisenog alt annet p hele jorden nrhun hvisker at hun elsker meg opp til himmelen.
A zatim zaboraviti i novine i sve ostalo na svijetu, kad mi sapne da me voli do neba.


ville holde den lille hnden i timevis om det trenges,
Zeliti drzati njenu rukicu po cijeli dan i noc kad je bolesna..


nr hun er syk. vre skikkelig,ordentlig, forferdeligredd og hpe at alt skal g bra.
I biti uplasen kao malo djete i nadati se da ce sve to brzo proci i da ce uskoro biti bolje.


vre ssliten etter en lang dag p jobb.. Biti strasno umoran nakon dugog dana na poslu..


...for s ta de virkelig tffe kampene hjemme. A znati da te kuci cekaju nove borbe.


bli venner igjen. vre s stolt. Av henne. Ali i nova pomirenja.


Og danse hemningslst sammen. Plesati ko ludi skupa.


Til vi ikke orker mer. Dok ne crknemo od umora.


se hun i ynene og tenke at jeg hennes mamma.
At vi forhpentligvis en dag er like gode venner som min mamma og jeg er .
At jeg vil gjre alt i min makt at hun skal ha det bra.
At det er krevende og vanskelig og utfordrende til tider.
Men at jeg og elsker henne heeelt opp til himmelen.
Og at det er viktigst. Av alt.

Og blisvimmel av dissetankene.

Gledati je duboko u oci i shvatiti da sam je njena mama. Nadati se da ce me voljeti koliko ja volim moju. Ciniti sve da joj u zivotu bude dobro. Znati da ce biti jos puno borbi. Ali voljeti je. Do neba. Bezuslovno. Da je to najvaznije. Od svega.
I pokusati se ne onesvjestiti kad shvatim sta to znaci.

FEBRUARY.

Jeg leter ikke mer, for jeg har funnet gull
og jeg kan ikke miste det uansett hva som skjer
Jeg venter ikke mer, p sol, p en god dag
p vkne, p se
at bunnls lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som sn, stille som sn
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre p d

Jeg leter ikke mer, for smilet ditt er tatovert
i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen
Jeg venter ikke mer, jeg har solgt skjtet
til familiens arvesorg, og jeg skal aldri aldri dit igjen
Bunnls lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som sn, stille som sn
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre p d

Siri Nilsen, Skjrtet



Februrlys. Og tulipaner. Pappa.
jeg leter ikke mer, for smilet ditt er tatovert
i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen
Smilet ditt er tatovert i hjertet mitt.
Ogs det siste.Da du satt i sykehussengen din, 8 dager fr du dde. Det var en torsdag. Den frste gangen p lenge og den siste gangen i ditt liv at du ikke hadde smerter. Og daklarte du smile. Du sa ogs: Jeg tror ikke dette kommer til g bra. Og mamma sa: Det kommer til g bra, elsker du oss ikke hyt nok?
Det var ingenting annet du gjorde bedre enn elske oss over alt p jorden. Og det forandret ingenting.

De neste 8 dagene hadde du s store smerter at jeg til slutt nsket at du slapp. Tror jeg. Jeg turde aldri tenke tanken helt ut. Jeg turde aldri slippe hpet.

Det var kaldt og lyset kom gjennom de tunge mosegrnne gardinene p rommet ditt. Du pustet tungt. Mamma kjpte gule roser dagen fr du dde. Jeg husker de var utrolig vakrei februarsolen. Jeg nsket s sterkt at du skulle oppleve vren. F litt varme i kroppen din. Du var lei vinteren. Vi var det alle. Hvordan skal min kropp overleve den tunge vinteren?, husker jeg du sa en gang den hsten.

Du ble begravd 25. februar.
Solen skinte, verden var hvitt. Det var kaldt men man kunne kjenne vr i luften. Nesten snn at man kunne drypp fra isen som smeltet i tregrenene.
Du ble sunget for.
Gravplassen ble dekt med blomster. Tulipanene i alle regnbuens farger holdt seg i en mned etterp. Minst. Jeg ble forundret hver gang over dette.

Jeg savner deg. Hver dag.
Men det er blitt vanskelig snakke om det.
Det er som nr man faller og slr seg skikkelig; man fr en blmerkefor manblr innvendig og det gjrinnmari vondt og i tillegg har det verste hudlaget et fallsr.
Sret leges fort.
Skaden er fortsatt vondt.
Nr jeg da snakker om deg, fler jeg at jeg skraper opp sret. P nytt. Og p nytt. Det utgjr ingen forskjell p smerten, det bare ser stygt ut. Og undvendig. Og jeg er redd jeg skraper opp andres sr. Derfor snakker jeg sjeldent. Og jeg er ikke p gravplassen. Men jeg vet at det fortsatt er blomster der.

Jeg savner deg. Hver dag.
I hverdagen.
Nr jeg ser p Broen og vil diskutere alle mulige teoriene til den minste detalj med deg; om det er Stefan eller ke som er morderen og at du ville hadigget Saga.( P ferie p Tenerife mtte vi finne oss hver vr datamaskin p en drlig mrk internettcafe for se nest siste avsnitt av Forbrytelsen mens andre sydengjestene badet)
Nr noe er skikkelig morsomt, kan jeg nesten hre latteren din. Du var alltid den siste til slutte le.
Nr vi lager mat og jeg virkelig nyter det, tenker jeg p deg.
Nr jeg er med mamma og alle prver leve videre, og alle er viktige for henne men ingen er deg.
Nr det n er blitt februar og lyset endelig er kommet tilbake og du ikke er her til oppleve det, kan jeg ikke annet enn fle at livet er blitt litt mer meningslst.

Nr Una turner, sjefer, byer verb, tegner, sier at hun elsker en, at hun vil ha sommer..
Det river i meg nr Una prver forst hvorfor hun ikke kan vekke deg p gravplassen. Nr hun tar opp alle ti fingre i vret og spr om hun kan vekke deg om mange, maaange dager. Og nr hun husker at du hadde hvitt hr. Nr jeg m lre henne hva det savne betyr.
Hun er blitt s stor og du hadde vrt s stolt. Vi prver vre gode for henne og vi prver se henne. P samme mten du gjorde. Det fr vre dagens trst.



bunnls lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som sn, stille som sn
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre p d

2012.

I begynnelsen avforrige retskrev jeg at jeg hadde troa p 2011.

Jeg hadde hpet p det beste. Lenge. Selv nr smertene satte inn og jeg hrte han rope etter mamma om nettene. Om dagene satte han frem smilet p det tynne ansiktet sitt og gav meg hpet tilbake.

Nyttrsaften i fjor:
Pappa elsker nyttrsfeiringer. Han lager alltid spektakkel. I r er han sykere enn noensinne fr. Selv smertepumpen rundt halsen virker tung og vanskelig bre, og den tar ikke smertene. Men nyttrsaften, det skal vi feire.
Geir og jeg lager en suppe, jeg lakkerer neglene og Una danser omkring, fr vi slenger oss i en taxi. Jeg har konstant klump i magen. Jeg vil at det skal bli en fin kveld. En uforglemmelig kveld.

Una pner gaver, tyser rundt. Vi ler. Det er vanskelig ikke le av Una.

Etter at hun har lagt seg, spiser vi. Alle nyter maten, pappa spesielt. Jeg blir s glad.

Vi skal pne gaver, vi setter oss p de faste plassene vre, Hege, Haris, Beba, Geir, mamma og jeg. Og pappa. Vi ler igjen.

Men smertene tar tak, og pappa spr om en pause. Selvklart, g og legg deg nedp litt. Ikke tenk p det. Vi venter. Bare hvil. Stein i magen min. Raser ned.
Jeg vil ikke at han skal ha vondt.

Om ett kvarter er han oppe igjen. Med smilet klistret p. Det var ekte. S ekte. Men det m ha kostet. Masse.

Vi fortsetter. Jeg fr gode sko fra Geir, og mamma hvisker meg i ret at pappa er s lykkelig over gaven min. Han liker at Geir passer p meg og at jeg ikke skal fryse p beina. Jeg tenker at det er litt tpelig for jeg kan passe p meg selv, men blir rrt allikevel.

Snart skal klokken sl tolv. Og det nye ret skal begynne.

Pappa er forsvunnet. Har han smerter igjen, tenker jeg, og spr. Han har lagt seg ved Una - sier mamma. S hun ikke vkner av fyrverkeriet.

Resten gratulerer hverandre det nye ret, nsker hverandre alt godt og kysser. Fyrverkeriet er fantastisk. Jeg tenker bare p pappa og vil si gratulerer til han ogs. Jeg vil klemme han. Ikke for hardt, for selv klemmene kan gjre vondt, men jeg vil bare si til han at jeg elsker han og at jeg nsker han alt godt.
Nr han kommer ut, gjr jeg akkurat det. Sier:

En mned og 18 dager etter Nytt r dr han.

Enda et nytt r er kommet. Fr klokken slo 12 og alle i verden skulle rope Happy New Year, fltes den ene stolen tommere enn noensinne. Jeg ville bare legge meg ned og grte. Holde for rene. Ikke hre noe. Slik pappa holdt for Una sine rer. Jeg ville sove og ikke vkne.

Jeg har tenkt s mye p at han valgte legge seg ved siden av Una, som han elsket s hyt, den siste nyttrsaften i hans liv. Jeg har nesten vrt sjalu. Han m ha valgt det med omhu. Han m ha kjent p smertene og tenkt de verste tankene i disse vinter dagene.
Han har sikkert hvisket henne noe i ret. Jeg vil s gjerne vite hva. Jeg kommer aldri til f vite hva.

Jeg vet at det kan summeres opp i Jeg elsker deg og jeg nsker deg alt godt.

Men jeg vil s gjerne hre han si det ordrett....


Flesland, 28.12.2011.

I 2012 kommer savnet fortsatt til rive i meg. Mennyttrsfortsettet mitt er vre snill med meg selv. Det skylder jeg bde pappa og Una. Samle energi, danse endalitt mer, ha tid, til vre med Una, vre god i min jobb, tid til lese, lakkere neglene, se gode filmer, skrive, rett og slett, tid til ha det hyggelig. Jeg har mange hyggelige mennesker rundt meg og de m jeg benytte meg merav. Jeg starter med mine nrmeste.

P.S. Jeg tenker mye p Stine, og jeg er s lei meg for at hun m g gjennom det.

Prva Nova godina bez tate. Uskoro cijela godina bez tate.

Obozavao je Novu godinu. Uvijek bi napravio neki spektakl.

Sjecam se prosle, tako jasno.
Mog straha od njegovog bola. Ali i njegovog osmjeha, uvijek njegovog osmjeha. Cak i kada smo morali napraviti pauzu u dijeljenju paketica da bi se odmorio...pitao je "smije li?"; sa osmjehom.
Kada se nakon 15-tak minuta vratio nazad u drustvo, opet je to bilo sa osmjehom.
Radovao se vise tudjim poklonima to vece 2010, iako smo mi zeljeli zvijezde sa neba da mu skinemo.

I prije nego je sat otkucao 12, nestao je. Uvukao se u sobu kod svoje Unane, i drzao je za rukicu. Da se ne probudi od vartrometa. A ja sam zelila samo da izadje i da ga mogu zagrliti i poljubiti i i pozeliti mu sve najbolje. I reci mu da ga volim.

Toliko sam razmisljala o tome da je izabrao da legne pored nje, svoje zadne novogoisnje slavlje. Pitam se o cemu je razmisljao. I sta joj je sapnuo na uhu. Znam da nesto jest. Znam da je sadravalo zelim ti sve najbolje i volim te do neba. Ali tako bi volila cuti svaku rijec recenu to vece dok je svijet vikao Sretna Nova a vatromet farbao nebo najljepsim bojama.

Kad je izasao, rekla sam mu da ga volim. Do neba.
Jedan mjeseci 18 dana poslje nove godine, nije ga vise bilo.

2011.


Det nye ret startet i dedos fang, men snart ble sykehuset vr nye hverdag. RIT ble sakte revet ned. / Nova godina pocela je u dedinom krilu, ali uskoro je bolnica postala nasa nova svakodnevnica.


PappaG fikkdette kortet. Han fylte nemlig 40, og ble kidnappet. I noen yeblikk levde vi et annet liv med bastards i Milano/ Geir je napunio 40-ti rodjendan i pobjegli smo tom prilikomod zivota. U Milano.


I februar fikk Una et skoskap over seg. Jeg leste en fantastisk bok. Vi tilbrakte tid p sykehuset. / U februaru je Una fasovala, a ja sam zeljela svaki svoj trenutak provesti sa tatom u bolnici.


18. februar ble det slutt psykehusbeskene og slutt p verden slik jeg kjente den./
18. februara bila je zadnja bolnicka posjeta, i moj svijet zauvijek se promjenio.


I mars var jeg full av minner og full av sorg. Una derimot var like fantastisk og blid som alltid. Stortsett./ Mart je bio ispunjen tugom i sjecanjima. Una je, na svu srecu, bila vesela. Uglavnom


Verden fortsatte videre. Vi prvde henge med. Jeg dro til Belgia. Og Una kjrte Pippi og hippiestil./ Zivot je cudnovato nastavio dalje. Mi smo ga pokusavali pratiti. U Beligji. I kao Pippi. i hippie.


I april var stilen enklere. Og smilet ble perfeksjonert.Vi dro p kunstutstillinger, og i fantastiske bryllup.(1i Oslo& 2i Zagreb)/ U aprilu je stil bio jednostavniji. Isli smo na nedeljne izlozbe i bili na fantasticna vjencanja.(1u Oslu & 2u Zagrebu)


Psken ble tilbrakt p Lyning for noen, og Tenerife for andre. Pappa var med oss. Hele tiden. Og av alle vre favoritt ting er det utvilsomt den lille flamenco danseren som er det mest verdifulle./ Uskrsni praznici provedeni su na Lyningu i na Tenerifama. Tata nije napustio moje misli, ni jednu sekundu. Od svih stvari koje volimo u nasem domu, mala flamenco plesacica najvrijednija je od svih.


I mai kom blomstene og smilene. Og gode venner. Men sorgen var fortsatt med, og flamencokjolen.Vi feiret Amund./ Sa majem dosli su osmjeci i cvijece. A tuga nas jejos pratila. I flamenco haljinica.


Una var blitt s ufattelig stor. Vi klipte hret, likte ting, feiret 17.mai, koste oss hos nana og limte klistremerker p nesen./Maj je donjeo 17. mai, novu ljetnufrizuru idruzenje sa nanom. I veliku curu.


Nydelige skogsturer preget juni. Med beste venner. Men s kom passet og nana og Una dro. Dafestet de voksne.LItt. Og litt til./ Juni: Sumski izleti, izleti u nocni zivot. A ondastize Unin pasos.


FrUna dro, var vi en tur p gravplassen. Og jeg sm tegn av kjrlighet dukket stadig opp./
Prije odlaska sa nanom, bili smo na groblju. I mali znakovi ljubavi stalno su se pojavljivali.


I juli var vi endelig fulltallige. Med Hardangerfamilien. Vi spiste massevis av is.Vi spiste generelt masse./ U julu smo napokon bili skupa. Na Bolu. I jeli tone sladoleda. I tone ostale hrane.


Vifikk nye venner. I gamle nabolag. Vi badet masse. I klart vann. Og solte oss. Alt var bltt. Men sorgen var fortsatt med oss. Og 22. juli ble verden forandret igjen./Bol: Novi prijatelji. Kupanje. Suncanje. Ali tuga je i dalje sa nama. I 22. jula ponovo je promjenila svijet.


I august var vi hjemme igjen. Vi syslet. Og vi pyntet oss med smykker. Og jeg viste min nye sveis./ U augustu smo se vratili u Norvesku. Sa novom frizurom, i novim nakitom.


Una fikk en ny venn. Vi savnet sommeren.I august var ogs 6 mneder siden pappa dde./
U augustu je proslo 6 mjeseci od kad tate nema. A Una je dobila novog prijatelja.


I september feiret vi 4. bryllupsdag.Og gode venner i Oslo. Og enda et brudepar./
U septembru slavili smo 4. godisnjicu braka.I Ragnhild i Olava. I dobre prijatelje.


Vi feiret girlpower. Og vi feiret min bursdag, frste uten min far.Og Una hjalp meg komme meg gjennom den./ U augustu smo slavili moj prvi rodjendan bez mog tate.Na svu srecu sa Unom.


I oktober lekte vi med plastelina. Og gikk fine turer i hstvret. Vi presenterte oss p bloggen. Vi fant oss til rette i hverdagen. / U oktobru smo se igrali s plastelinom, u sumi i presentirali se na blogu.



I oktober skjedde tofine ting. Egentlig flere. Og vigikk i poncho.Vi ville vre prinser. Men jeg flte meg s tom./ U oktobru smo bili princevi. I nosili ponco. A ja sam osjecala strasnu prazninu.


En ny oransje kjole hjalp p humret. Og jeg vant en solskinnskjole. Det hjalp ogs. Og lanterne fest hjalp. Mest av alt hjalp Una./ U novembru su malo pomogle nove haljine. A najvise Una.


Una skulle snart fylle 3 r. Men fr det ble Hana trering. Og vi hadde en genial rakfisklag./ Una je trebala napuniti svoj treci rodjendan. Ali prije toga Hana je preduhitrila, a mi smo imali super vece.


P tampen av november ble Frederikfdt. Og 13. desember lille Isa. Una derimot ble hele 3 r den 4. desember. Besta kom og tok i bruk gjesterommet.Vi feiret. Skikkelig. / Una je uskoro pravo proslavila. Prava party girl. Uz bestu i ostatak drustva. A slavili smoi dolazak Frederika i Ise.


Og n er ret snart slutt. Vi har opplevd julemagi p Lyning, meni denne omgang sier vi bare Godt Nytt r!/ Jos se par stvari desilo ovog decembra, ali posto je 31.12. zelimo vam Sretnu Novu!

50 WORDS FOR SNOW.

Det er snmangel i nord, men minusgradene srget for rde kinn i dag.

Jeg tenker s mye p forrige vinter. Den kalde, kalde vinteren. Jeg prver huske, erindre, skille mellom sannhet og drmmer. Frykt. Og hp.

Jeg husker daglige, noen ganger flere ganger om dagen, turer til sykehuset. Jeg husker at jeg snakket masse med meg selv mens jeg gikk. ( Ikke hyt ,s ingen trodde at jeg var gal, men) hele tiden inni meg, ustoppelig. Jeg hadde s behov forandre p noe,mens det eneste jeg kunne gjre var snakke med meg selv.

Jeg husker RIT som forsvant bit for bit og jeg husker den kalde vinden i ansiktet. Den mekaniske kvinnestemmen som informerte meg om at "Du er n kommet til 4 etasje". Og hvis jeg lukker ynene og begynner telle skritt, faller jeg straks tilbake til den endelse korridoren p smertelindring, St.Olavs. Og rommet i enden av gangen blir s sann som aldri fr.

Jeg husker fortsatt navnene p alle sykepleierne. Og hvor stor forskjell de kunne utfgjre.
Jeg husker at jeg begynte i ny jobb. Og at jeg ikke klarte konsentrere meg om noe som helst.
Jeg husker at jeg s lite til Una og Geir og at jeg savnet de.
Jeg husker jeg var irritabel og sint p hele verden.
Jeg husker rdvin og trer blande seg i munnen mens jeg gjenfortalte dagene til Geir etter midnatt.

Alt dette er sant. Og det bare toppen av isfjellet. Det berrer verken drmmer, frykt eller hp.

Og det som er det sanneste av alt er de ynene. Hans yne. Store, svarte yne som haddesett pmeg i 31 r av mitt liv. Og som for hver dag vokste seg strre og strre og reddere og reddere.
De er mest sanne. Og de gjr mest vondt.
Kanskje glemmer man de indre monologene og navnene p sykepleierne og kanskje slutter man drmme om den mekaniske kvinnestemmen i heisen. Etterhvert.

Men de ynene kommer jeg aldri, noensinne, til glemme.

P.S. I morgen er det 10 mneder siden min pappa dde. Jeg hrer p Kate Bushs 50 words for snow og anbefaler albumet p det sterkeste.




foto: vinter 2010-2011.

HEI. AGAIN.

yeblikk jentenes utfordring denne mned er en selvportrett. Hvem er jeg?



Her er jeg. En del av meg. Den strste delen, kanskje.
Der mitt hjerteer.
Det er s nytt. Og allikevel fles det s naturlig. Og selvsagt.
Det er fantastisk, og sterkt. Og allikevel overvelmende. Og uffatelig nifst.
Jeg fr bruke alle de andre delene av meg, til min fordel. Og hennes fordel. Gjre s godt jeg kan. Gjre det beste ut av det. Ut av all den kjrligheten.
P.S. Og her er alt det andre ; de andre bitene, delene, interessene. Si hei, da vel.
P.P.S. Det ble en del selvportretter og kos under permisjonstiden. Jeg savner det. Tiden. Resten av bildene fra denne serienfinner duher.

UNA.





Lille store jenten. Som snart er tre.

Som liker Pippi Langstmpe.
Som vil vre med p alt, og nekter bli satt til side.
Som omtaler seg selv om 1. storjente og2.panda. (..men for all del ikke en prinsesse..)
Som har sin egen vilje( hh, sin egen vilje...Ja, det er Una som hylende ligger midt p Torvet.. )
Som lager de fineste tegningene, som jeg m summe meg for f hengt opp.
Som er pen og imtekommende. Og inviterer hele barnehagen hjem til oss.
Som elsker kos.
Som har sitt eget tullesprk i tillegg til sine to morsml. Og som frer lange monologer.
Som husker s presist, atdet av og til er skremmende.
Som er totalt uredd. Og tester grenser hele tiden.
Som blir utrolig sliten midt i uken etter lange barnehagedagene.
Som turner rundt som en sirkusartist.
Som gleder seg til besta kommer p besk, og som nesten ikke snakker om annet enn bursdagen sin.
Som kommanderer oss p gulvet for at vi skal vre mamma og pappa dinosaur.
Som elsker opptre; gi dama en mikrofon og en scene.
Som ikke har lrt seg begrepet innestemme.
Som elsker komme p nattlige besk til vr seng, og sprre fint: Kan jeg f holde hnden din?
Som om morgenene i Elgester lper inn til oldeBeba for se p tegnefilmene i sengen hennes.
Som maser om f en lillebror/lillesster og har navnevalgene klare.
Som nekter ordne hret sitt.
Som veldig ofte nekter kle p seg.
Som hvisker: Jeg elsker deg opp til himmelen hver natt i ret mitt.
Som blir veldig stille nr hun forstr at noen er triste.
Som vil ha is og bonbon til enhver tid, men nekter spise grnnsaker.
Som gleder seg til snen.
Som venter i spenning p tantes Siris prinsesse og Mariannes prins.(..litt babygal, rett og slett)
Som gjerne vil ut og fly. Hele tiden.( Det ligger i genene.)
Som liker sove til sent om morgenen( Ligger ogs i genene)
Som har nana som bestevenninne.
Som ofte vil kysse meg p begge kinnene, klemme og gni nesensin mot min.
Som elsker hoppe i sengen, og "banke"!
Som pynter dyrene sine med smykkene, men liker ikke bli pyntet selv.
Som pstr hun har grnne yne(selv om de egentlig er brune), slik som sin onkel Haris.

Una som savner sin dedo. Som spr om han. Ikke for ofte, men ofte nok. Med alvorlig mine. Og nr jeg sier at han ligger p gravplassen og sover, da vil hun g p gravplassen og vekke han. Og nr jeg sier at ikke det gr, da sier hun at klart det gr, hun skal rope hyt, hyt, HYT at det er p tide st opp. Og som, nr hun s oppdager en tre i mitt ynekrok, skjnner nok til ikke insistere videre p det.

P.S. I morgen er det 9 mneder siden minpappa dde.
Det gr ikke en time i dgnet at jeg ikke savner han.
Alle de fantastiske tingene jeg fr oppleve gjennom Una, gjr ogs litt vondt.
Jeg skulle s gjerne ha spurt han om hvordan han husket meg som 3-ring, om hva han kjente, hva han flte som pappa, om han ogs, av og til, hadde problemer med sovne fordi han var s lykkelig over ha det lille menneske som en del av sitt liv.. Jeg skulle s gjerne snakket med om disse tingene.
Fast jeg vet at han husket meg utmerket godt som trering. Og at han flte seg utrolig lykkelig over ha meg i sitt liv og elsket meg over alt p jorden.
Helt opp til himmelen.

musicnodes
Laleh: Mamma

Mala velika djevojcica.
Kojoj ce uskoro treca godina.
Koja obozava Pipi Dugucarapu
Koja zeli da ucestvuje u svemu. Koja je 1. velikacurica ili 2. panda( a nikako princeza)
Koja ima svoju volju( Hahaha, vrlo jaku volju)
Koja pravi najljepse crteze na svijetu

Sto je otvorena i druzeljubljiva. I poziva cijeli vrtic kod sebe kuce
Koja obozava da se mazi
Sto ima svoj( samo svoj, tajni ) treci jezik, i koja vodi duge monologe
Cije je pamcenje toliko jako da me nekada uplasi
Sto je skroz bez straha
Koja se umori tamo negdje oko srijede, veliki vrtic i velika djeca cine svoje
Koja se prevrce i pravi salta ko prava cirkuska princeza
Sto se raduje svom rodjendanu, i posjeti beste
Sto nam komanjuje da budemo mama i tata dinosauri i puzemo po podu
Sto obozava nastupati; Ma pusti muzikuuuu!
Sto zna saptati, ali se uglavnom dere
Koja obozava da se uvuce u nas veliki krevet, i stisne moju rukicu
Sto cim se probudi trci do Bebine sobe da se uvuce u krevet i gleda crtane
Sto silno zeli malu sestru ili brata
Sto ne da joj se sredi kosa
I sto ne voli da se oblaci
Koja mi svako vece sapne u uhu: Volim te do neba, i tri put iza ledja
Koja usuti kad vidi da je neko tuzan
Koja zeli jesti sladoled i bonbon, i gotovo nista drugo
Koja se raduje snjegu
I tetka Sirijinoj maloj princezi i malom princu od Marianne
Sto bi svaki cas zeljela putovati negdje(bilo gdje) avionom (Lezi u genima)
Sto voli da spava do kasno u jutro ( Isto tako u genima)
Kojoj je najbolja prijateljica njena nana
Sto trlja svoj nosic od moj
Koja obozava da skace po krevetu i luduje
Sto tvrdi da ima zelene okice( kao Haris), iako su joj u stvari smedje

Una, kojoj nedostaje njen dedo. Za kojeg pita. Cesto. Ne precesto, ali dovoljno. Koja ne shvata zasto- ako se samo dovoljno jako dere i vice: Dedoooo, ustajanjeee!- i kako ga onda ne moze probuditi. I koja kada vidi suzu u mojim ocima, ne insistira vise, vec me samo zagrli.

P.S. Proslo je devet mjeseci od smrti moga tata. Za ovih devet jeseci nije prosao niti jedan sat, niti jedan minut da mi nije nedostajao. Sve ovo fantasticno sto prozivljavam kroz Unu, kao da malo ekstra i boli.
Tako bi volila da on to moze dozivjeti sa mnom.
Znam da bi uzivao.
Tako bi volila da ga mogu pitati da li se on sjeca mene kao trogodisnje djevojcice, da li se sjeca da li i on ponekad nije mogao da zaspe od srece i cudjena nad tim malim bicem. Da li je njegova ljubav bila toliko jaka, kao moja...
A opet sva ova pitanja bila bi nepotrebna, jer ja znam da se sjecao svakog trenutka provedenom sa nama. I da je bio sretan, da se osjecao kao najsretniji covjek na svijetu. I da me je volio... do neba..i triput iza ledja.

11.11.11


Bildet av min farmor Dika fra1948, ret fr pappa ble fdt.redobbenefra bildethadde jeg p meg i pappas begravelse. De var med som en liten del av henne, en liten del av han,en del av de rare ledd som lenker vre liv sammen.Pappa minnet meg snt om farmor. Jeg savner begge hver eneste dag.

Jeg drmte om pappa i natt.
Jeg drmmer sjeldent.
Jeg innbilder meg ofte at jeg drmmer. Jeg lurer meg selv, for i drmmer er alt lov, mens nsketenking blir tpelig og urealistisk.
Som oftest nsketenker jeg.

Men i natt drmte jeg.
Og han var i den.
Svak, og tynn, en skygge av sitt gamle jeg, er det bildet jeg sitter igjen med etter 3 mneder p smertelindring.
Men han var frisk!
Og full av energi!
Nr jeg spurte om hvordan han hadde det, s svarte han Supert! Han ville velseskjre med meg, og han ville lfte og bre og rydde. Ingenting gjorde vondt.
Han lo. Og var glad.
Hendene hans var levende. De var seg selv like. Hendene er det siste som forandrer seg p et sykt menneske, husker jeg at jeg tenkte en gang.
Men selv om kroppen virket svak, var han s sterk.

Jeg var glad for gjennsynet, selv om det bare var i drmme.
Mamma har enn ikke drmt. Om han.

Det var min andre drm.
Det er, p mange mter, det jeg har igjen.
Drmmene og minnene.
Man blir glad og lei seg p samme tid.
Men de varme hendene, hye latteren, stemmen har levd i meg i hele dag.

P.S. Jeg overhrte p radio idag, (informasjon p radio om morgenene bare suser forbi meg p en mte)at dagens dato skal bringe lykke. Du skal helst fde eller gifte deg p denne dagen,ble det sagt.Jeg gjorde ingen av delene. Det blir hundre r til neste 11.11.11.
Men jeg fikk se min pappa.
Om det s bare var i en kort kort drm.

P.P.S. Vi hadde lanternefest i barnehagen til Una idag.
Det var vakkert se de store barne ynene undre seg over fortellingene. Og se de sm lysene bevege seg fort i mrke, slik bare sm barneftter kan.















A MOMENT.



yeblikk jentenes tema denne gangen er Et barn er et menneske.
Jeg omgs med et fantastisk lite ett, hver dag. Jeg fr oppleve de store gledene over sm ting, nysgjerrigheten uten grenser, sorgene og frustrasjonene, rampestrekene, de beste kosene, staheten,og noen heftige dansemoves. Og jeg er ubeskrivelig takknemlig for alle disse yeblikkene.

Kan ikke du si Hei til oss, siden du alleredeer innom?

HEI!

Vi tenkte at det var p sin plass oppsumere og introdusere:
Mislilo da je vrijeme za jednu malu introdukciju:


Hei! Dette er Una. / Ovo je Una.


Og jeg er hennes mamma, Nadja. / Ja sam njena mama, Nadja.


Geir er et uanvrelig medlem av vr familie. I flge Una har han verdens beste skuldre, 1 & 2.
Geir je neizbjezan clan nase familije. I ima najbolja ramena na svijetu. 1 & 2.


Men det var alts slik det hele startet. Med en liten jente som kom til verden sent p ret i 2008.
Sve je pocelo jedne hladne, decembarske noci.


Siden har Una blitt stor, og hun har utviklet forkjrlighet for rare hodeplagg. 1, 2 & 3.
Od tada se puno toga desilo, i Una je razvila ljubav prema cudnim kreacijama. 1, 2 & 3.


Hun forandret vre liv for alltid. Og hverdagen er blitt bde givende og utfordrende.
Zauvijekje promjenila nase zivote.


Huner virkelig fantastisk danser! En ekte balerina! I pokazala da je prava plesacica na mamu.


Una snakkerto sprk, for jeg er fra Sarajevo. Og hun snakker mye. Hun synger ogs, som bestefar.
Una je poluSarajka, zato govori dva jezika, i svako ljeto provede na brdovitom Balkanu.


Nr vi ikke bygger med plastelina,Kada ne gradimo sa plastelinom..

1bak3
..bygger vi ordentlige hus. Bde Geir og jeg er arkitekter. Gradimo prave kuce, jer smo arkitekti.



Det tar mye tid og er kjempe gy.I ne bi mjenjali nasu profesiju ni za sta!


Fr jobbetjeg med flinke folk som liker soloppganger p jobb og lager de beste festene.
Ljudi sa kojima sam radila prije voljeli su raditi po noci, festati do zore i..


De bader ogs i vinterhalvret. N erjeg blittkommunal byplanlegger og det er enda tffere, det!
..i kupati se po zimi. Sada radimu urbanistickom biroupo danu, festam nocu i kupam se ljeti.


Vi E-L-S-K-E-R reise. Blant annet til Marrakesh. Reisene vre finner du her. Obozavamo putovati!

p1040855
Vi <3 vrevenner! Venner er det viktigste, og vihar vrtheldigeogftt enhaug av de aller fineste.
I obozavamo nase prijatelje. Bez daljnjeg smo imali srece da smo ih nasli. <3

l1220250


Viliker fylle vrt hjem med loppisfunn og arveskatter. Dette er noen av vre favoritt ting.
Nas dom punimo stvarima koje nas podsjecaju na ljude koji volimo.


Vi liker skogen. Men vi liker stranden ogs. Volimo sumu, ali nam je plaza jos draza.

snc11646
Vi liker ta bilder (Jeg slettet nesten alle fra bryllupsreisen vr!)Volimo slike.


Vi liker danse nr barna sover, gamle bilder, musikk,bker& film. Ples, muziku i film.


Vi er blitt utrolig gode p ta familieportretter. Fra 2009 og 2010 og fotoboks.
Postali smo sampioni sto se tice obiteljskih portreta. 2009& 2010& fotoboks


Geir liker fotball. Geir voli futbal.


Jegliker pynte meg. Gjerne i kjoler... Ja volim haljine.


...som Geirhar kjpt.Posebno kad ih je Geir kupio.


Una blir ogs堠pyntet. Og pynter seg.I Una voli haljine.


Stilen avhenger litt av hvem av oss som kler p henne. Mada njen stil varira.


Una selv er spesielt glad i marihner. Bubamarac.

080016452000
Vi elsker bursdager og lys p kaken! Konvolutter, frokoster p sengen ogkidnappinger.
Obozavamo rodjendane! Iznenadjenja.


Besta bor p Lyning, men snart blir Una 3 og da kommer besta. Men frst m hun feire


Unas aller beste venn var hennes dedo. Unin najbollji prijatelj bio je njen dedo.


N har hun bestevenninennana. Sada je nana najbolja moguca zamjena.


Minpappa dde for akkurat 8 mneder siden. Hullet i meg er fortsatt enormt. Jeg lurer p om det noensinne vil gro igjen. Moj tata umro je prije tacno 8 mjeseci. Da li ce ikada biti lakse prihvatiti to?


S jegskriver om sorgen, redsel, jeg teller dager men husker ogs hvor god danser han var.
Da li ce ikada sjecanjana to da jetoliko volio plesati izbrisati tugu?

Vi har i tillegg drlige dager, en haug med skittentysvask og 5 vaskemaskiner ukentlig, stv i krokene bak sofa, joggebuksedager, trassdager som f.eks. vilikkespisenoe-sj!-dager, dager der vi er for slitne til engang ha en mening og dager der verden fles urettferdig.




Det hadde vrt koselig om du ville si hei du ogs!
To smo bili mi, a tko si ti?

TIME ZONES.

Tiden gr s fort. Uken er ferdig og september er ferdig og snart er vel 2011 over ogs.
Her er et utdrag fra september ifjor. Av tiden som er over. Og en som jeg savner.



foto: september 2010.

Sedmica je prosla, septembar je prosao, uskoro je gotova i 2011. Neke stvari su nepovratne. Kao ovaj septembar 2010. Neke stvari su nepreboljive.

ABOUT REMEMBERING. AND THE FEAR OF FORGETTING.



Om huske. Og om fryktenfor glemme.

Man mister de man er glad i.
Det er en del av livet.
Nr jeg var liten mistet jeg mine oldeforeldre, og forsto for frste gang hva" d" betd. Det var en skremmende oppdagelse, jeg l vken om nettene, grtogville ikke godta livets harde fakta. Jeg var redd. Men, slik sombarn s ofte gjr,jeg glemte. Etterhvert mistet jeg mine besteforeldre og i 2008mistet jeg min Dijana.
Jeg flte meg delagt hver gang det ble slutt med en kjreste, og litt mindre hel hver gang et vennskap gikk i stykker.
Jeg har n mistet min far.

I det siste har dagene fykt avgrde. Med sykdom for store og sm, og jobb, og barnehage, og oppussing og haugevis av drlig samvittighet.
Jeg hadde ikke vrt p gravplassen lenge. P fredag dro jeg igjen.

Jeg tenker p pappa mange ganger hver eneste dag. Enn er jegs redd for glemme.

Nr min pappa fikkbeskjed at han har kreft, tok frykten boende i meg. For ordentlig, ikke gradvis, den fylte hele meg med en gang.Under den frste operasjonenhusker jegmammas ogmine raske skrittrundt omkring i byen. Mange skritt i vrlig luft. Jegtroddeat jeg kom ti besvime av redsel. Nr beskjeden om vellykket operasjon kom, satte vi oss for spise p Lkkan. Vi delte en pizza.Vi skulle feire. Jeg husker mamma grt, og jeg husker at vi trstet hverandre med si atn skulle alt bli bra. Det ble mange mltider og mange trstende ord vi gav hverandre de neste fem rene.
Jeg husker hver eneste kontrolltime, og hvordan jeg ventet p en telefon fra pappa. Hvordan minuttene virket lange og hvordan jeg sjekket mobilen flere ganger i minuttet, i fryktfor ikke hre den ringe. Har verdiene gtt opp, fikk du tid til ny ct, har du det bra?
Jeg hadde det ikke bra. Jeg flte p mange mter at jeg nesten alltid var mer bekymret for disse kontrollene enn han, men det er jo en utrolig dum tanke, og den sierganske myeom min far. Selvflgellig hadde han tenkt alle de samme grusomme, skremmendetankene som meg, men han lot meg aldri vite om de. Og jeg fortalte han aldri om mine heller. Nr svarene vi fikk ikke var gode, klarte han allikevel fokusere p det positive.

Nr han for snart ett r siden opererte hjertet sitt, trodde jeg at mitt hjerte kom til stoppe opp. Han svevde mellom liv og dd og etter alle r i frykt, var jeg merkelig noktotalt uforberedt p det. Situsjonen er ikke stabil, ring om en time. Jeg husker mamma og jeg sitte foran intensiven p Hjertemedisinske og telle minuttene. Tiden sto stille.Og nr den gode beskjeden kom, feiret vi igjen med enda enpasse smakelig kake p sykehuskantaninen. Jeg har ikke tall phvor mangeganger mamma og jeg har feiret en vellykket operasjon eller prvetaging med en mltid.I lpet av rene er de blitt veldig mange. I Trondheim, Split, i Uppsala. Man fler en slik en lettelse, samtidig som frykten som har plass i ens kropp forsvinner aldri helt.
Etter hjerteoperasjonen ble livet aldri det samme.Han kjempet slag etter slag, og gradivis tapte kroppen krefter og posiviteten styrken.Mitt liv besto mye av sykehus og frykt. Jeg har kjent friske hstluften i lungene, regn og sludd i ansiktet, jeg har mttet holde pusten p grunn av kulde om vinterenp mine daglige turer til sykehuset. Samtidig som jeg gruet meg til disse beskene, var de samtidig det fineste jeg hadde. Der opplevde vi sm oppturer, store nedturer, latter og sinne, frustrasjon og s enormt mye kjrlighet.

Siste gangen mamma og jeg spiste vr felles sykehus mltid sammen var dagen fr pappa dde, torsdag 17.02. Han skulle bli badet og vi fikk beskjed ta oss litt fri. Vi flte en slags lettelse da ogs, og ingen snakket om frykt eller hvor drlig maten smakte. Min mor m vre en av de tffeste menneskene i hele verden. Jeg var veldig redd. Jeg torde ikke si det hyt.

Etter at pappa dde flte jeg en slik smerte og tomhet, ikke bare etter han, men ogs etter frykten. Jeg hadde ingenting vre engstlig for, ingenting miste pusten for;plutselig flte jeg bakken under fttene; det var ingen flere svar vente p, ingen kamper kjempe, ingen tapte slag grte over. Jeg var bare veldig, veldig trist.

Jeg innser n at frykten jegi alle disse r har bret p, allikevel har forandret meg. Jeg merker at jeg er mer redd for ta ordet, snakke hyt om det jeg str for, at jeg ikke ers god p smalltalk som fr og ikke s god p trer i felleskap. Det er en rar oppdagelse, for dette har jeg ikke vrt klar over. Jeg har ikke hatt tid tenke p hvordan jeg er blitt, hvordan jeg er. N m jeg ta disse kampene for min egen del. Bli kvitt den disse dumme fryktene; disseubetydelige, uvesentlige og uvirkelige bekymringene.

Men jeg har en annen frykt, som er betydelig og som har begynt melde seg. Det er frykten for glemme. Jeg vil ikke glemme.
Nr min farmor og farfar dde, gjorde min ubevistheten en rar ting; det var akkurat som om den slettet smerten jeg flte.Slettet ble ogsmange av minnene som kunne fremprovosere smerte. Jeg kunne fortsatt minnes, men det krevde litt av meg, det krevde tid og arbeid, og etterhvert klarte jeg alltid bli trist. Men i hverdagen var jeg uberrt.
N er det annerledes. Alt er som et pent sr. Alt er minner og alt kan bde gjre vondt og kjennes godt. Og det synes jeg er helt greit. Jeg forstr at det etterhvert kommer til gjre mindre vondt nr man husker. At srene leges og at de gode minneneoftere kommer frem. Men jeg vil, for all del,fortsette huske.


foto: Dila, Sarajevo.
P.S. Šmiste pappa, har pnet en elv av andre minner,en elven som ble lagt i lokk for lenge siden. Jeg har tenkt s masse p frokostene min farmor lagde til meg i det siste. Jeg husker lukten, jeg husker hennes snille forsk p f meg opp av sengen, jeg husker musikken p radioen som sto p ved frokostbordet. Jeg husker ekstremt godt hvor sterkt hndtrykk farfaren min hadde. Og jeg husker Dijana alltid frs p hendene enda hun var en av de varmeste personer i hele universet.

ANNIVERSARY.




jeg viste stedet til Una. Hun ogs ville gifte seg med mamma og pappa, sa hun. S hun fikk lne gifteringen min. Jeg tror ikke hun helt skjnte hva gifte seg betyr. Foreviget av Marianne.

P dette stedet, p en hvit sirkel mellom disse trrne giftet vi oss. ( Ognei, ikke p den stygge sirkelen dere ser p bildet. Og de benkene var heller ikke til stedet da. Grrrr. )
Men gifte ble vi og perfekt dag var det. For F-I-R-E r siden.
Det rare er at det kjennes som igr, for jeg kan f sommerfugler i magen av bare tenke p Geir. Samtidigfles det som for alltid, for han kjenner meg s godt. Av og til blir jeg kjempe sint, daminnervi mestom et gammelt ektepar der kjerringa gnager p kallen.
Men stort sett s er han den beste og mest omtenksomme mannen.
For meg.
En som str opp kl.7 om morgenen for kjpe Lanvin kjoler til meg. Den aller beste og morsomste faren Una kan ha. En som stiller opp og trster. Og gir myke kyss nr de trenges, eller til hverdags, i yeblikknr jeg ikke forventer de. Han fr meg meg til stoppe opp, se meg om, stresse ned. Jeg fr han til skynde seg, se rett frem og stresse opp. Vi erthe perfect match.
Minnerom vrt bryllup fr meg til stoppe opp og stresse ned.
Og jeg gleder meg alleredetil storfeire 5 r som gift til neste r.










P.S. Noen flere bryllupsbilder her. Og ett her.

Na ovom mjestu. Prije 4 godine.
Ljubav. Cudno je kako vrijeme leti. Ljetos smo Uni pokazali nase mjesto." I ja hocu da se vjencam!"- rece Una. Mislim da nije skroz shavtila sto govori. Ali zato vrlo dobro zna sta znaci Volim te. Do neba.

FAMILY PORTRAITS 2010.




















Foto: 2010.

Om akkurat en uke og en dag, kommer vi til kosemose med Una. Og til svmme. Og spise is. Og synge om bjrnen som sover. Og lakkere neglene. Og sove middag. Og banke. Og leke med Ming. Og..Og..Og... Jeg gleder meg. Masse.

Za tacno jednu sedmicu i jedan dan (zvuci mi krace od 8 dugih dana) bitcemo sa Unom. I ljubiti je. I maziti. I gnjaviti. Kupati se skupa. I jesti sladoled. Setati rivom. Spavati prijepodnevni odmor. Lakirati nokte. Pjevati. Igrati se sa Ming. Aaaaa, jedva cekam. Jos samo malo...

FAMILY PORTRAITS 2009.

h, som jeg savner vre fulltallig familie.














Family portraits 2009.

FAMILYPHOTO IN THE PHOTOBOX.

Vi har en tradisjon ta det rlige familiebildet i fotoboksen p Flesland. (Den flyplassen er det ikke s mye annet gy finne p, uansett.)
S i psken 2009 tok vi dette bildet, som ogs er vr header.I november i fjor tok vi dette her.
(Det lover bra for 2011, for p fredag drav vi nemlig til Bergen igjen for feire kuleste sskenbarnet Amund. Vi besker nok fotoboksen vr p veien.)



Izgleda da nam je tradicija postala slikati se u fotoboksovima. I to posebno na Bergenskom airodromu. 2010 uzeli smo ovu sliku, dok je 2009 izgledala ovako. U petak letimo u Begen da slavimo malog Amunda, mozda i 2011 dobije svoju sliku.

WHITES.



Denne vuggen har min pappa laget til Una.
Han sto i kjelleren sin, kveld etter kveld, og snekret. Uten avslre hemmeligheten. Det m ha vrt vanskelig for han. Han klarte sjeldent holde p gode hemmeligheter inni seg. Jeg kunne alltid se det p ett lurt smil, ellers sforsnakkethan seg veldigfort, veldig ofte.
Menhanforsnakket segikkenr detgjaldt vuggen.
Una fikk den nyttrsaften 2008.
Hun har snakket mye om dedo i det siste. Omvuggen har laget til henne, om ting de har pleid gjre sammen, omalthan har kjpt til henne. Hun lurer p om dedo sover nr hun selv skal legge seg.
Daer detvanskelig for meg ikke avslre hemmeligheten, ikke felle en tre, ikke rpe til det lille menneske at vi alle en dag skal d. Men jeg prver. Jeg tar meg sammen.
Nr Una ikke er tilstedet kommer trene. Som elver. Det skjer, av og til, nr jeg minst forventer det. For eksempel nr jeg hrer en sang. Helt tilfeldig, p radio. Nr jeg er uforberet. Nr jeg har satt forsvarsmuren min ned. Og, av og til, vil jeg at de skal komme. Jeg graver etter minner. Gode, fine eller triste. Jeg vil at det skal gjre skikkelig vondt. Og det er det lett lykkes med.





2007.2009.2011.










Tenerife 2011.

Vi er i Puerto de la Cruz. Der vi var fr. Fr alt dette.
Det er varmt, solen trenger inn i sjelen og gjennom kroppen som har kjent en hard vinter. Det er godt.
Samtidig gjr enhver flelse nesten fysisk vondt. For han er ikke med oss. Enhver opplevelse fr meg til savne han enda mer.
Jeg kan hre hans stemme i mitt hode, innbilde meg hans reaksjoner, jeg leter etter han p gaten. Akkurat som om han nr som helst skal komme ned trappen p torget, lett p foten, nesten lpende og vinke til oss som sitter p vr stamkaf. Og s smile.
Jeg ser for meg smilet hans hele tiden.
Det vonde med miste noen, er at det man ser for seg i mellom minnene om smilet slettes ikke er hyggelig. Det er de siste ukene med smerte som sitter s i. Urystellig. Jeg prver kvitte meg med disse minnene, mulig det er for tidlig, jeg hper de forsvinner.
S tilbake til smilet. Nrvret. Det rare. Det er s sterkt av og til. Den hvite duen som lander ved siden av oss i det vi setter oss p takterrassen for spise frokosten( han hadde nemlig en ting for duer <3). En sang han liker. Klokken som tikker p min mors arm, hans klokke, som kjennes som en liten bit av han. Vr tid, med hans klokke. Og jeg vet at det er dumt, barnslig, tpelig, irrasjonelt. Men jeg kan ikke noe for det.

Sada smo u Puerto de la Cruzu. Tatino mjesto. Ovaj put bez njega.
Oko nas plavo nebo, zeleni i cvijeta, sve blista na suncu. Sve je toliko lijepo.
I sve je toliko beskrajno tuzno, jer on nije sa nama.
A toliko je sjecanja. Neka tuzna pjesma koja bi ga raznjezila i koju bi pjevusio ostatak dana, klupa na kojoj bi se odmorili, klopa koja bi nas oraspolozila, njegova ruka na mome ramenu.
Toliko mi nedostaje. I tako je puno trenutaka kad zaboravim da ga nema i pomislim "e ovo mu moram ispiracati!" Kad ocekujem da ce sici stepenicama na trgu do naseg kafica, lagano, gotovo trckarajuci; vidjeti nas, mahnuti i osmjehnuti se, reci nam"dobro jutro moje mace" i naruciti jednu kaficu. Cini mi se to puno stvarnije, nego ovo drugo.
A onda opet, kad bijeli golub,sleti do nas, izgubim razum i pomislim da nam to on ipak salje neki znak. Znak da nas voli. I da je tu. Da nas voli, vec od prije znam.










Tenerife 2009.











Tenerife 2007.

SVE.






Sve smo mogli mi da je duzi bio dan,
da si nasao za me malo vremena.

Sve smo mogli mi da si samo htjeo ti,
biti njezan kao nekada.

Nikoga nema u ovom gradu
Ulice moje korake kradu
i ja, kao sjena sad lutam

U tvome srcu padaju kise
i sve se nase polako brise
iz svijeta tog

Kako naci put koji vodi do tebe,
kako naci mir kad je svega nestalo

Sve smo mogli mi da je duzi bio dan
da si nasao za me malo vremena

Jadranka Stojakovic

P.S. Sve smo mogli mi, i sve si htio ti. Nisi mogao biti njezniji. Ali je dan bio prekratak za nas. I uvijek bi bio prekratak. I od kako te nema u mome srcu padaju kise. I ja, kao sjena sad lutam. Toliko mi, toliko nam nedostajes, jedini moj.

Idag er den 18. april.
Pappa dde den 18. februar.
Det er to mneder siden. Bare eller allerede? Jeg klarer ikke bestemme meg.
Det ers vondt. Jeg vil ikke at det skal vre mindre vondt, for det betyr at jeg glemmer.
Jeg klarer ikke forst det. Ikke helt. Ikke engang delvis, virker det som, av og til.
Jeg savner han. Utrolig mye.

MY FAVORITE THINGS. AT ARTISTDINER.

Flinke Astrid & Trine har ett prosjekt gende som heter Artist Diner. Jeg ble spurttil bidra med vise min favoritt ting, for denne utgavens tema var Folk+Things,
Fra gruble lenge og lureveeeeldig p hva min favoritt ting var, lsnet plutselig noe i meg, og jeg klarte ikke bestemme meg for bare en. Eller to. Eller tre. Ikke Una heller. Sher kommerett utvalg.
PS: Det er fritt frem bidra- kjr p og vis din favoritt ting!


Una got her first pair of Converse shoes from her grandfather when she was 6 months old. He always and only used Converse in the summer. Now it seems that Una has inherited his love for the shoes. She is on her third pair now.


Morning gift on a day after our wedding from my love to me. A handmade pair of shoes. Soft leather. Pinkish and gold. One of a kind. And from one of a kind man. <3


Pipi house for our own Pipi! Everyone who comes to visit, is a little bit jealous. And wants to move in to it! Takk, tante Siri!



The Alessi teapot, designed by SAANA, was a gift we got from Anouk and Johan for our wedding. I love the shape and the way it mirrows the surroundings. Hei there!


Una got this Unicorn baloon on the 17th of May. It followed her everywhere, to the kindergarden, out playing, eating with us at the kithcentable and even to bed, sleeping. It dissepeared once in June, throug the open window. It was very sad.


This poster is from WorldChampionship for Rhythmic Gymnastics in Sarajevo, 1989. I was there,10 years old, full of dreams and admiring the girls competing. Now it hangs on our wall and reminds me of a life I had before. And I like its so pink.

SVE CE TO O MILA MOJA, PREKRITI RUZMARIN, SNJEGOVI I SAS..





Sanjao sam nocas da te nemam
Da lezim budan na postelji od snijega
I tiho,tiho
Neka druga zena
Moje ime doziva kroz noc
Ruzan san

Vidio sam u snu ljiljan bijeli
Crne konje i svatove bez pjesme
I tiho bez glasa
Odlaze nekud
Neki dragi ljudi
Gdje, a gdje
Ruzan san

Hej noci stani
Zora nek svane
(neka zora svane)

Bijelo dugme, Sanjo sam nocasda te nemam.

Jeg synes dagene blir tyngre og tyngre, og nettene lengre og lengre. Akkurat som om jeg drukner til tider. Blir det bedre etterhvert, montro, blir det lettere, enklere? Eller skal man bare la seg bli svelgt av de store blgene. En ekstra tung dag, idag. Ganske uventet. Utilsiktet. Uvelkommen. Og alikevel kan jeg ikke bare lukke ynene og late som om den ikke er. Tung.

MAMA.



Jeg er s gladfor at huner min.
Og jeg er s lei meg for det vi n m gjennom. Det at hun er alene, fast hun ikke er det, for jeg slipper hun aldri ut av mitt hjerte, og nesten aldri ut av mitt syn.
Hun er fryktelig kul. Og utrolig tff. Samtidig synes jeg at det er best grte i lag med henne. Mens vi snakker uten stopp. Eller er stille.
Hun betyr all verden for meg.

Najdraza mama.
Mislim da znas da moje srce kuca za tebe. Isto kao sto ja znam da za tebe ne postoji nista na
ovom svijetu sto je jace od ljubavi prema nama. Sretni smo na taj nacin.
Zato ovo ovoliko i boli. Boli da ne mozemo disati. Ponekad cak ni plakati, toliko boli. Bilo bi cudno da ne boli, mora boljeti.
Znam da ne volis komplimente, nervirate cuti da si jaka, i dobra i divna. A ti to sve jesi.
Sada, u ovim trenutcima, mozes biti i slaba, i ljuta, i nepravedna, sve ti je dopusteno.
Ni s kim mi nije lakse plakati nego s tobom. A opet neke stvari lakse mi je napisati, nego ti reci.
Volim te do neba. I sto puta oko ljedja.


FAMILYPORTRAIT, 270311. + THE HORSE.



Sndagen da vi skulle pynte oss.

FRIEND.SHIPS.

Det pgr en krig i Libya.Japan skjelver. Det har herjet en snstorm ute og vi blir minnet om at ikke alle barn har det s godt. Alikevel klarer jeg bare tenke egne, sm, rare tanker.
Det gr mye i minner. Gamle minner og gamle vennskap.
Vennskap er en fin ting,slettes ikke s liten eller rar.
At minaller frste bestevenn og jegskulle venner, ble bestemt lenge fr vi ble fdt. Hun het Masha og jeg elsket henne av hele mitt hjerte. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte.
En krig gjorde at jeg havnet i Norge og hun i Detroit, USA. Ganske langt hjemmefra, begge to. Vi har ikke sett hverandre mye siden. Det gr alikevel sjeldent en dag utenat ofrer henne en tanke. Av og til, husker jeg bare en frase vi pleide bruke, eller en fase vi hadde,de uviktige (men akk s viktige)forelskelser,ganske unyaktige minner, mer fornermelser kanskje.Mange ganger,lurer jeg p hvordan hun har det, om hun ler p samme mte som fr, om ynene hennes er like bl, ogdet ender ofte med en flelse av stort savn.
I fjor dde Mashas mor av kreft. Jeg fant ikke styrken til ringe og si hvor ufattelig trist og utrolig urettferdig jeg syntes det var. Jeg klarer ikke skrive til Masha at min far er dd heller. Hun kommer til bli s lei seg, og det vil jeg ikke. Jeg vil ikke gjre min aller frste venn lei seg.
Jeg tenker p Mashas mamma Vesna, og min pappa, og deres vennskap. Det at ikke de kan ta telefonrret lenger og si til hverandre at de er glade i hverandre.
Jeg tenker p at ikke de kan si at de er glade i oss lenger.
( Kanskje br vialle si til vre venner at vi er glade i de. Idag. Ikke vente til imorgen.
Kanskje er det fint minnes en gammel venn, og sende en melding om at En gang, for lenge siden, var du mitt alt, og du er fortsatt i mitt hjerte.)








foto: Mashenka & Nane, Sarajevo 1980s.

U zadnje vrijeme ne izlazi mi iz glave Masha.
Moja Mashenka.
Kako sam je samo volila. I kako je samo volim.
A opet, kad je najdraza Vesna umrla, ja nisam stekla snage da je zovnem i kazem koliko mislim da je zivot nepravedan i koliko mi je zao sto kroz to mora proci. Nisam stekla snage ni da joj javim da je tata umro. Ne mogu, a znam da bi trebala. Ne zelim je rastuziti, jer znam da hocu. A nije to zasluzila.
Kako nam je samo lijepo bilo odrastati, mojoj Mashi i meni. Uz fruktal sokove i Vesnine& Mecinemajstorluke u kuhinji, sa Jashinim hororima na Kosevskom Brdu, ljetovanjima na Bolu, zimovanjima na Jahorini, prizivanju duhova, i ludim zaljubljivanjima. Imali smo lijepo djetinstvo. I nisam mogla imati bolju prijateljicu.
Mozda je u tome fora, biti sretan jer posjedujes divna sjecanja. I ne zaliti za izgubljenim.
A meni je opet strasno, strasno zao.

MOMENTS OF HAPPINESS. ON THE DANCEFLOOR.

Lykken er ha hatt enpappa som min.
Som lyttet, men ikke var redd si ifra hvis han var uenig.
Som kunne hre p stemmen min om hvordan dagen min har vrt.
Som visste til enhver tid hvilke sko som sto p verst nskelisten,
og som veldig ofte anskaffet de til meg.
Enpappa somvar s stolt.
Og s glad i livet.
Enpappasom visste, som bare det, svinge seg rundt p dansegulvet.

P.S. Lykken er ogs ha gode venner, som minner meg p alt dette. Takk Maren!








foto: Maren Todal.

Sreca je bila imati tatu kao mog tatu.
Tatu koji me je uvijek postovao, slusao,
ali ga nije bilo strah reci mi kada sam ukrivu.

Tatu koji je znao o kakvim cipelama u svakom trenutku sanjam,
i po glasu mi cuti kako mi je prosao dan.
Tatu koji je bio toliko ponosan. I koji je obozavao zivot.
Tatu koji je bio nepobjediv na plesnom podiju. To je bila sreca.

P.S. Sreca je sto imam prijatelje sto me na sve ovo podsjete u ovim teskim danima.

TAJO.



Dragi moj tajo.

Ostavio si u meni crnu rupu.

Smrt i ti nisu dvije rijeci koje idu zajedno.
Jer toliko si volio zivot.
Zivio si ga punim plucima.
Cak i u ovoj okrutnoj bolesti, samo si smisljao neki novi plan.

Kako smo samo krali bogu dane...

I sad praznina.

Za 5 dana trebao si proslaviti svoj 62.rodjendan.

U tvojim notatima nadjoh da si napisao i ovo: Sjecanja znace mnogo, u svakom zivotu. Kada ti je tesko, kada je tama oko tebe, stanes, prizoves radosne trenutke svog sjecanja i sve ti izgleda drugacije i lakse.

Ja sjecanja imam milion. Samo naviru. Bez prestanka.
Ostavio si toliko traga u nama.
Svakim tvojim vragolastim osmjehom, svakim nasim razgovorom,
u svakoj slici sto si naslikao,
lijepoj rijeci sto si rekao, savjetu,svakoj bistroj ideji,
tvojim majstorlucima i sa tvojom djecijom radoznaloscu,
tvojim osjecajem za razliku izmedju dobra i zla.

Nikada neces biti zaboravljem. Previse si iza sebe ostavio dobrog.
Ti si sa nama. Zauvijek.
Nismo mogli biti sretniji nego s tobom. Bio si nasa dusa.

Tvoje malo savrsenstvo, danas je u obdanistu, na karnevalu. Kao bubamarac. Znam da bi ti to tako htjeo. Vi imate neku tajnu vezu, tvoja Unana i ti, i bas nista to ne moze pokvariti.

Kroz sve sto som prosli, rat, razdvojenost, nova strana zemlja i bolest, ja ipak ne bi promjenila niti jedan trenutak. Jer ti si bio ti. I toliko si me cinio sretnom.

Borio si se do kraja. Pravi zlatni ljiljan.

Mi cemo pokusati prezivjeti bez tebe, jer bi ti to zelio.
Tvoja jedina ljubav,
tvoj Hare,( toliko slican tebi)
Una i ja necemo nikada moci ispuniti prazninu koju je nakon tebe nastala.

U svakom novom danu falit ces ti, ali cemo se sjecati svih prelijepih trenutaka koje si nam dao. Jer bili su prelijepi. Svaki.

Dragi moj tata, medju nama nista nije ostalo nereceno, osim sto bih dala sve da si jos uvijek sa nama.

Volim te do neba. I nazad. I tri puta oko ledja. Zauvijek.



Min kjreste pappa.

Du etterlot i meg ett stort svart hull.

Dden og du gr drlig sammen.
Du som elsket livet.
Du utnyttet hver dag fullt ut.
Selv nr du var syk, og etter hvert svak, sluttet du aldri pnske ut nye planer.

Vi levde virkelig p lnt tid...
Men vi levde s godt.

Og n tomhet.

Om noen dager skulle du ha fylt din 62.rs dag.

I din notat bok skrev du dette: Minner er gull verdt, i ethvert liv. Nr du blir lei deg og omringet av mrket, ta frem et godt minne, og mrket kommer til lette og alt kjennes annerledes og bedre.

Jeg har tusenvis av minner. Millioner. De dukker opp, forsvinner, blander seg, farter forbi, forblir i en liten evighet, gr i sakte film, er fulle av lyd, eller lydlse. Millioner.

Du etterlot s mange spor i oss.

Med ditt lure smil, vre heftige diskusjoner, dine kloke ord, brennende engasjement, hvert bilde du har malt, enhver ting du konstruerte og bygde, din barslige nysgjerrighet, din rettferdighetssans og evne til skille mellom godt og ondt.
Alt i deg var godt.

Du er med oss.
For alltid.
Vi kunne ikke ha vrt lykkeligere enn med deg.

Din lille Unana er p karnevalet i dag. Jeg vet du hadde gitt alt for ha sett henne som marihne. Du ville nok ha gitt alt til Unana uansett. Dere hadde et spesielt forhold, din Una og du. Selv ikke dden kan forandre p dette.

Jeg vet at vi har vrt heldige. Selv gjennom krig, det nye livet, og selv i sykdommen, hadde jeg ikke forandret p ett eneste yeblikk. For du var du, og vi var vi. Og jeg var lykkelig.

Men det som smerter meg er at du hadde det vondt. Selv da, kjempet du tappert. Og gav aldri opp. Du var min helt.

N m vi finne en ny mte leve p. Overleve p. Vi kommer til klare oss, mamma, Hare, Una og jeg. Men tomrommet forsvinner aldri. Du kommer til bli savnet i enhver ny dag.

Min kjre pappa. Ingenting imellom oss er forblitt usagt. Bortsett fra at jeg hadde gitt alt for at du var her med oss i dag.

Jeg elsker deg. Til himmelen. Og tilbake. For alltid.

THE YEAR OF MAGICAL THINKING.

N kommer jeg til anbefale en bok til dere. Og denne anbefalingen hper jeg at dere flger. Boken heter De magiske tankers r og er skrevet av Joan Didion.

Livet forandrer seg raskt.
Livet forandrer seg i yeblikket.
Man setter seg til bords, og livet slik man kjenner det, tar slutt.

Joan Didion og John Gregory Dunne tilbrakte 40 r sammen. De jobbet sammen, spiste og drakk sammen, pustet sammen. Helt til han, p en helt vanlig desember kveld, sluttet puste. Man setter seg til bords og livet slik man kjenner det, tar slutt. Denne boken er for alle som har kjent p sorgen.
Uten at den en eneste gang blir for sentimental, for privat, klarer Joan skildre den altoppslukende sorgen og manglende fornuften i en sorgprosses. Jeg vkner og fler at det blir natt, ikke dag.
Joan vil ha John tilbake. Hun rekonstruerer deres siste timer, siste dager, siste mneder, hele livet; leter etter tegn, forvarsler; fler at hvis hun kommer til bunns i dette, klarer hun kanskje forandre p utfallet. "Jeg tenkte slik sm barn tenker, som om tankene eller nskene hadde makt til reversere for tellingen, endre resultatet."
Historien har enda en vri, Joans og Johns datter blir alvorlig syk dagene fr John dr. Joan m moblisere alt i sin makt for redde datteren, og da gjelder det styre unna alt som kan minne henne om John og sorgen som kan ta hun. Hun styrer unna restauranter, bydeler, hele byer, i fryktfor vekke minner og sorgen.
Joan er journalist. Hun skriver skarpt og det blir ikke en eneste gang for klissete. Enn jeg grt ynene mine ut. Jeg trengte denne boken srt. Og alle som har mistet eller kommer til miste noen trenger den.
"Sorg er annerledes. Sorg har ingen avstand. Sorg kommer i blger, i paroksysmer, en plutselig angst som fr knrne til svikte og synet til forsvinne og visker ut det hverdagslige i livet.."

Det er ogs en bok om kjrlighet. Stor kjrlighet.



Fantasticno o tugi. I ljubavi. Procitajte je. Godina magicnog razmisljanja.

A HEART.

Min pappa hjerteopereres n. Det er en tff og stor operasjon. Men han har et stort hjerte. Verdens flotteste hjerte. Og jeg elsker han overalt p jorden.



Mom tati sada operisu srce. On ima veliko srce, i najbolje srce na svijetu. I ja ga volim do bola.

THREE YEARS!

Det var en finfin dag og jeg har en finfin mann! <3
P.S. Snn kjentes det for ett r siden. Og tiden strekker enn ikke til.
Men de gode flelsene er uforandret.

Bio je to divan dan, i ja imam divnog muza. <3






foto: Maren Todal.

GOOD OLD GLAM DAYS.

For akkurat to uker siden. In the middle of norwhere. Med verdens beste jenter. Godt tenke p n.



Prije tacno dvije sedmice. Sa najboljim curama na svijetu. Pomaze sjecati se ovakvh trenutaka sada.

DEDO! VIDEO.

video:mvi1749

Dedo er Unas beste venn.
De finner p artigheter sammen...som f.eks. synge duetter. Det har de gjort helt siden Una var bitteliten. Igr har nana og dedo reist til Dubrovnik og vi mter de der frst om ett par uker. Det blir godt se sin beste venn for Una, tenker jeg...

Dedo je Unin najbolji prijatelj.
Vec od Uninog rodjenja super se slazu. Vazda je tu neka zezancija, kao na primjer pjevanje u duetu. Danas su nana i dedo otputovali za Dubrovnik i puno ce nam nedostajati. VIdimo se za par sedmica!

THE LIST.

Jeg er nok et liste-menneske.
I en periode lagde jeg hundrevis av TO-DO-lister...hva-jeg-skulle-gjre-p-jobb-time-for-time- liste, hva-jeg-skulle-spise-liste, innkjpsliste, nskeliste, kvitte-seg-med-liste, regnings-liste...osv,osv. Jeg skjnner idag at jegnokvar i overkant opptatt av lister. Men de hjalp megveldig i takle hverdagen.
Og s, p ett tidspunkt , slapp jeg taket p de der listene. Eller de ble for mange og Una kom til verden, og det ble mer stress enn hjelp holde p med de. Jeg vurderer serist begynne igjen, for litt mer orden p hverdagen kunne jeg absolutt trenge.
Jeg ble kjempe glad nr fine bloggen Fine ting og sjokolade tipset om en bok av Lisa Kerwinkalt Lists. Og i den finnes den kanskje fineste listen jeg noensinne har sett, som arkitekten Eero Saarinen skrev til sin kone.
S jeg tror den frste listen jeg skal sette meg ned og lage er en kjrlighets liste til Geir. Jeg har akkurat litt over en time p meg fr han er hjemme fra Praha.


Eero Saarinen List of Aline Bernstein?s Good Qualities via sight unseen

O listama. Koje zivot cine laksim. I nekim o ljubavi, kao ova sto je finski arkitekta Saarinen napisao svojoj zeni, koji zivot cine prosto lijepsim.

GOOD NIGHT FROM A GIRL WITH A BALOON.







UNAS PARTY, HARDANGER 220509

I pinsen var det ett r siden Unas party i Hardanger. Unas besta kommer fra Hardanger og hun og slekten pnet sine hjem, lnte sine hytter og srget for en finfin fest. Og i tillegg til festender de aller beste mennesker p jordkloden var samlet, ble ett tre plantet for Una.
Her kommer bildekavalkaden:

Prije godinu dana slavili smo Unu. Svaka mala carica zasluzuje jednu pravu festu.
Mi smo odlucili da zovnemu raju u Hardanger, na imanje Unine bake. Cijela Hardanger familija, pobrinula se da sve prodje po planu. I nasi naj, najdrazi ljudi na svijetu odlucili su da nam se pridruze. Nazalost bilo je mnogo onih sto su nam falili. Rucali som u Agatunet, a nakon kolaca, Unini kumovi ( tetka Siri, dajdza Haris, il padrino Lorenzo i Marianne ) posadili su Uni drvo. Ako drvo prezivi ove teske norveske zime, rastce skupa sa Unom i pratiti je cijeli zivot. Vece je provedena uz rostilj, bilo je cak i cevapcica, vatru i price u kasne nocne sati.




Epletrrne blomstret..


..Og lille keiserinnen var klar for bli feiret.

Besta og tante gjorde festen mulig. Og her demonstreres askepottforvandling.


Hele fantastiske Hardanger slekta kom i sine praktfulle bunader.


Praktfull bunad hadde Maren ogs.


Og Tuva og Marianne.


Agatunet er et fantastisk sted. Med skatter (og traktorer) gjemt rundt omkring.


Alle gode folk var der..


Fine var de ogs..


Og da de ble samlet..


..Kunne de nskes velkommen av keiserinnen med foreldre og faddere i Lagmanns stova.


Bordet var dekt til med fineste servise og fine, enkle blomstrer. Unas 1000ansikt ble brukt til bordkort.


Verdens beste fiskesuppe og den fantastiske cideren fra fjorden ble servert. Og folk var fornyde.


Bestefar og Mette var selvflgelig der.


Og dedo og dajdza Haris.


Ogs var det Opp og st!..og forsyne seg med kaker.


Gavebordet ble fylt med utrolig mye fint. Og nysgjerrig som jeg er mtte jeg g gjennom alt der og da.

Etter lunsjen dro vi til bestas Lyning grd der Unas tre skulle st. plante et tre som Una kunne kalle sitt eget var det vi bestemte oss for gjre. Valget falt p en rdbk.


Familien Sahbegovic p Lyning grd.


De beste faddere i hele verden! Tante Siri, dajdza Haris, il padrino Lorenzo og Marianne.


De jobbet hard med f det treet plantet, det skal de ha!


Og nr treet var p plass kunne praktbildene tas.


Man kan ikke kalle det en feiring uten en ordentlig fest. Bjrg og Reidar pnet sitt hjem for oss.


Finstasen ble byttet ut med regnsko og caps. Og grill ble fylt med godsaker.


Glade foreldre kunne endelig slappe av!


Og da natten senket seg og kulden kom, trakk vi oss inn i rykestova og grillet marshmallows.


Det var en veeeeeldig fin kveld.


Una ble ikke dpt men familiedpskjole ble prvd ut, og st var hun i den ogs.


Og det beste av alt var at vi kunne vre med vennene vre dagen etter ogs. En super helg!

Takk til Maren Todal, Amund, Aslak og Siri B. for bildene.

FAMILY PORTRAIT, 23052010

Vi klarer ikke holde oss i ro for tiden.
Vi skal enten lpe i ring, st p hodet, hoppe eller bli kastet rundt. Opp og ned vi gr. Og gjerne flere av disse p en gang. Men gy er det!
Hper alle har hatt en suuuuper pinse!






foto: Vasking av soveromsspeil ble ikke prioritert denne pinsen...

Nema sanse da budimo mirni. Niti jednu sekundu. Vazno je samo tracati. Vrtiti se ukrug. Ili gnjavati se.

KILL BILL

Hvorfor har jeg tillatt meg selv glemme daglig hre pKill Bill Soundtrackene???
Det skal ikke skje igjen. De vekker tusen minner.
Og i lpet av mneden skal jeg se filmene ogs. Beatrix Kiddo a.k.a The Bride er planetens cooleste dame. ( ..Marit L., jeg gleder meg se Lady Snowblood ogs!)



Dugo nisam slusala muziku izKill Billa, i ne znam zasto sam to sebi dopustila. Moram i filmove ponovo pogledati. Trebao bi to da mi bude godisnji penzum.

TREASURE III

Min strste skatt er min familie. Den kommer aldri til bli glemt og trenger ikke gjennoppdages. Jeg vet veldig godt hvor heldig jeg har vrt.
Ta f.eks. min mamma: Av og til s kjennes det som om verden ville rase sammen om det ikke var for henne. Hun holder trdene p plass selv i en tid med sykdom. Hun kom til Norge helt alene, fra en krig med to sm barn, og hun viste en slik styrke og klarte skaffe oss et liv,rett og slettgjennom sin bestemhet og dyktighet. Hun er flittig, uforstelig modig, morsom, nysgjerrig, reflekterende, hun er ogs min beste venn. Hun gir og gir og gir. Og gir.
P.S. Som en liten takk for alt, har jeg nominert mamma HER. Jeg har lyst til gi hun noe. Og hadde jeg lrt noe av henne, hadde jeg ikke gjort dette dagen fr de avslutter avstemningen, men kanskje du kan hjelpe meg med akkurat dette.. Det tar ca.30 sekunder, s stem! Eller nominer din egen mor.

TREASURE I

Treasure (from Greek ; thesaurus, meaning "a treasure of the chest", is a cognate) is a concentration of riches, often one which is considered lost or forgotten until being rediscovered.
WIkipedia

Gleden var stor da vi under flyttingen oppdaget en pappeske full av Geir sine gamle akvareller. Geir hadde glemt at de eksisterte og jeg hadde aldri sett de fr. Geir lager nydelige tegninger, og jeg hadde hrt s mye om turen han hadde til Italia for male, men n fikk jeg endelig ta en del i denne fine verden gjennom vannfarger p et ark. Skikkeilg skatt oppdagelse, vil jeg kalledet.






Pravo nas je obradovalo kad je u guzvi seljenja na tavanu iskrsla jedna kartonska kutija puna Geirovih divnih akvarela. Ja ih nisam prije vidjela, a Geir je zaboravio da postoje. Bilo je to pravo malo otkrice, kao da smo pronasli blago.

WIP ! ... SHEBAM ! POW ! BLOP ! WIZZZZZ !

Serge & Birgitte er helter denne fredagen. For all del: SE HER.
Med denne aldeles fantastiske sangen, og ikke minst videoen (som Anja tipset meg om), nsker jeg alle en god fredag!



Za sve moje heroje, Serge, Birgitte i ja zelimo vam fantastican petak!

FOREVER.





Dette har vi gjort type FOREVER, kjennes det som. Tatt bilder med selvutlser av oss selv, hehe, og planlagt reiser. Og reist. Bare se her:
P.S. Jeg gleder meg allerede...


Bergen 1998.

Tuvu i Kari kao da poznajem vjecno. I uvijek nam je divno skupa. Kao i obicno i veceras smo se slikale. I planirale putovanja. Jedva cekam.

HAVE A NICE DAY.



De beste nskene fra en jente med en sokk og glimt i yet + resten av familien. Klem.

Curica sa jednom carapom i vragolastim osmjehom zeli vam fin dan! Pusa.

KVAKK KVAKK

Denne fine anden nsker alle en god tirsdag.
Den brer U-nas forbokstav p brystet og har sommerfugler og blomster over hele seg.
Takk, Kari, du gjr meg glad. Selv om anden, stregt talt, er Una sin.







Etter tips fra Marianne! Hahaha.

Fin dan, zeli vam ovaj mali patik.
P.S. Nana nas je podjestila na djeciju pjesmicu: Dobro jutro djeco, vjerujte bez sale, otvara se skola za pacice male... Trenutno Unin favorit.

FIIIIIIIIIIIN..

..fredag nskes alle med denne ufattelig vakre sangen.



Zelim vam fin petak i fin vikend uz ovu nevjervatno finu pjesmu.

MY PERSONAL BABUSHKA

Jeg har en viss uro i meg for tiden.
Jobbene vrehoper seg opp, vinteren vil ingen ende ta, ogs tar sykehusbeskene p, bde mine, Unas og pappas. Jeg gleder meg til psken, enn jeg ikke helt vet hvordan den blir.
Men en ting er sikkert, vi gr mot vr, til tross fra tonnevis av sn som har kommet de siste dagene. Og Marianne og Tuva kommer.
Like fr forrige pskeferie tok vi dette bildet av Una ( og disse). Hun er seg selv. Bare litt mindre. N er hun blitt s stor.Hun babler i vei,vifter med hendeneog lper rundt. Hun elsker fortsatt bade, men i kveld rakk vi ikke det engang fr svnen tok henne. Barnehagehverdagen tar p. S mange nyeinntrykk.
Meni morgen, Una, lover jeg deg at du skal f bade. For til tross for alt stresset, blir jeg rolig av deg. Selv nr du skriker. Og lper. Og kaster konsekvent alt fra bordet p gulvet. Og river alt du mter p veien. Selv nr du vkner kl.6.15, og det er umulig f deg til sove et kvarter lengre. Selv nr du er kjempe urolig, er du det som gir meg roen i disse urolige tidene.


foto: Una mars 2009.

Malo je previse uzbudljivih desavanja u nasim zivotima. Bolnica, poslova, seljenja. Pevise briga. A opet sva sreca da smo mi MI i da imamo jedni druge. Ne bih se mjenjala ni za sta na svijetu.
Unina slika je od prije tacno godinu dana. Toliko je narasla a opet je skroz ista. Samo malo brza, trceci okolo, ruseci sve pred sobom i bez prestanka brbljajuci. Ona je moja snaga. I moj mir. U ovim nemirnim vremenima.
P.S. Ovo je tajni pozdrav nani i dedi.

JOURNEY

Min pappa og min mamma er p vei til Uppsalaog sykehuset idag og jeg krysser fingre ogtr, snur meg rundt meg selv 3 ganger, hopper, feller en tre, ber stille og ber hyt enn jeg ikke tror p Gud, og hper av hele mitt hjerte at alt gr slik det skal.
De er gode p reiser, min mamma og min pappa. Snn som nr de dro p bryllupsreise i den lille bilen p bildet, hele veien til Spania. Og det er langt det. Det skal sies at de stortsett bodde i den lille bilen ogs, i lpet av mneden reisen varte.




foto: Spania, 1978.

Moji mama i tata na putu su za Svedsku. Ja bih voljela da sam s njima, i cijelo tijelo, glava i srce je s njima svakim korakom. Nadam se da ce sve proci dobro. Jer ih volim do neba.
P.S. Mama i tata inace su jako iskusni putnici. Kao ovdje, 1978, na putu za Spaniju, u malom fichi! Daleko je od Sarajeva do Spanije. U fichi!

HEI!

Ha en finfin kveld!



Zelimo svima dobro vece!

BIRTHDAYGIRL

Jenten i midten p bildet har verdens fineste smil og det godeste hjertet. Henne skal vi feire i morgen. Men det er idag hun har bursdag. Glad i deg vennen.



Djevojka sa najljepsim osmjehom na svijetu slavi rodjendan danas. Cestitam, moja najdraza Kari.

<3

Den aller beste pappa i hele verden fyller r i dag.
Du er uerstattelig.
Og jeg fler meg s heldig over hver dag jeg fr tilbringe i ditt selskap.
Jeg elsker vre diskusjoner, jeg elsker dine emosjoner, og jeg elsker hvordan du elsker Una.
Jeg elsker deg!




Najdrazi i jedini tajo, Sretan Rodjendan!
Ti si nezamjenjiv i ti si samo moj.
Znam da mi Unacini veliku konkurenciju, ali ja te ne dam nikome.
Cijenim svaki cas proveden s tobom, cak i onaj ispunjem diskusijom ili malom ljutnjom, cijenim tvoje misljenje, tvoj intelekt, tvoje emocije, cijenim tvoju brigu za ljude oko tebe, i za svijet. Obozavam nacin na koji se druzis s Unom,
price koje joj pricas i kako je uspavljujes sa starim partizanskim pjesmama.
Volim te do neba!

COOLEST KID IN THE CITY

...(som i Oslo City), fylte r i gr. Han heter Teodor, men Una og jeg kaller han Teo.
Vi savner han hver dag, og skulle gjerne gitt han en bursdagsklem.
Teo er Unas reisekamerat, og jeg synes det begynner bli p tide med ny reise.








foto: Teodor og Una i Palermo, Buenos Aires.

Teodor, kojem mi od milja zovemo Teo, puni danas prvu godinu.
Nedostajes nam puno, mali Teo, nadamo se da cemo uskoroimati priliku datiti rodjendansku pusu. I mislimo da je vrijeme za jedno novo putovanje.

nadja

nadja

38, Trondheim

Hei og velkommen til vr lille blogg! Vi er en liten familie p tre, og frken Una p 4 r styrer vrt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er ogs veldig st. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost p sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits