challenge

PORTRAIT OF A CHILD. PART 6.

Det er på tide å avslutte "portrait of a child" for året 2015


Uke 45. November startet med disse tre fininger i samme seng. 


Uke 46. Her er 6-åringen på Gamle bybru. 


Uke 47. Om ettermiddagene gjorde 2.klassingen lekser. 


I uke 48 kom besta for å feire bursdagen til Una.


Og vi dro til Røros for å henge med denne finingen.


I uke 49 spilte vi kort.


Og spilte prins på teaterscenen.


Uke 50.  7-åringen i Haris sin fang.


Uke 51. Juletider var fine.


Og i uke 52 sa vi Farvel til det gamle året fra Beba sitt fang.

Zimski portreti jedne male mace. U raznoraznim krilima, na sceni i na mostu, radeci zadacu, sama i sa rajom. 

PORTRAIT OF A CHILD, PART 5.

I en helg som denne, er det bare dette som hjelper. Hun, familien, venner, kjærlighet.
Eneste som gir mening når alt kjennes meningsløst.

Vi mimrer derfor tilbake til høsten. 

Uke 32. Vi holdt på den gode sommerfølelsen ved å rusle langs fjorden.



Uke 33. August var varm, vi hadde skattejakt i hagen, gikk tur i skogen og syklet langs elven. 



Uke 34. Så varm at vi badet i fjorden. I alle fall noen av oss.



Uke 35. Vi møtte kjekke gutter på Bakklandet. 



Uke 35. Vi hang på parkeringshus og var kule.



Uke 36. Og vi koste med Tuva som var på besøk. 



Uke 37. Og med lammet. 



Uke 38. Og med Ledenko. Vi er glade i kos. 



Uke 39. Vi var ute i regnet og i solskinnet. 



Uke 40. Vi hadde besøk fra skolevenninner, og lekte jordbær prinsesser.



Uke 41. Og dro til Rockheim og prøvde å tromme med Attramadals.



Uke 42. Vi var i London med Hana. 



Uke 43. Og hadde en super Halloween fest med vår Levanger gjeng. 



Uke 44. Høsten viste seg fra en fin side, og også jeg fikk mange kos. I slike tider trenger man det.

U ovakvim turbulentnim, opasnim, a ponajvise besmisleno tuznim vremenima, jedino sto pomaze je ovo. 
Ona, porodica, prijatelji, ljubav. 
Samo ljubav nesto znaci, kad se cini da je sve drugo postalo beznacajno.

Ovo je nasa jesen. 

PORTRAIT OF A CHILD, PART 4.

Nå var det godt å ta frem sommerminner.

Uke 27: Det første vi gjorde på Bol var så klart å henge på Marinero.



Uke 28: Det andre vi gjorde på Bol var å kose oss på stranden. 



Uke 29: Den unge kvinnen og havet.



Uke 30: Den unge kvinnen, hunden og havet. Selve livet, altså.



Uke 31: Og før vi visste ordet av det var sommerferien over og vi var tilbake i Trondheim.

DEL 1

DEL 2

DEL 3


Ljetnja sjecanja: #1 Naravno, Marinero #2 Naravno, plaza #3 Mlada zena i more #4 Mlada zena, pas i more. Zivot... #5 I onda odjednom Trondheim

PORTRAIT OF A CHILD, PART 3.

Det har vært helt utrolig  koselig å se gjennom alle disse bildene nå. En fordel med å ikke være ajour med bloggen, er å kunne kose seg med vårlige bilder når høstmørke har senket seg. Vi starter med et bilde fra tidlig mai:

I uke 18 hadde trærne begynt å bli grønne, vi besøkte dedos grav og det var vakkert og vemodig.



Helgen i uke 19 var supervenne-helg, og vi var på farta i hele dagen. Her er to bestiser.



I uke 20 var det dags for 17. mai og det aller første barnetoget i Unas liv. 



I uke 21 besøkte vi Margrethe og Vigdis på Fosen. Og Silje besøkte oss.



I uke 22 lekte vi kjøpsmenn i Kjøpmannsgata.



Uke 23: Vi koste oss under Juba Juba festivalen.



Uke 24: Una var fru Kreps under teaterforestillingen om den lille muldvarpen.

Uke 25: Vi dro ut i det grønne og til denne fantastiske festen.


Og tannfeen henta enda en tann.



Og i uken 26 hentet nana Una med til Sarajevo.



Uke 27: Vi var gjennforent og mye av håret ble klippet vekk. 

Sommerferie neste!

Proljetne fokte: #1 Na dedinom grobu #2 Sa drugaricom Bebom #3 Prvi 17.mai sa svojim razredom #4 Maskarada sa Silje #5 Prodaja na markedu #6 Cure na festivalu #7 U ulozi gospodje raka na teatru #8 U zelenilu- napokon ljeto! #9 Vila je dosla po zubic #10 Nana je dosla da je vodi u Sarajevo #11 Svi skupa smo u lijepom, zelenom Sarajevu, i kosica je postala mnogo krace.

Ljetni odmor je iduci!

PORTRAIT OF A CHILD, 2015, PART 2.



Uke 8. Det er alltid gøy på en bondegård. / Kako volim seoski zivot!



Uke 9. Når Lilli er på besøk, er det alltid karneval og fest. /Maskarada sa princezom Lilli.  



Uke 10. Og i vinduet med Andrea. / Na prozoru sa Andreom. 

 

Uke 11. På tur i fjæra. / Poceli smo rano ici na plazu.

 

Uke 12. Little miss sunshine. / Mala suncica.



Uke 13. Påskeolympiaden med onkel Reidar, Brage og Anve. Klar, ferdig, gå! / Na startu!



Uke 14. Tegning. Alltid tegning.  / Crtanje, uvijek crtanje.



Uke 15. Med Ricco, hos Haris og Hege. / Sa Riccom kod Harisa i Hege.



Uke 16. Dannelsesreisen til Dubrovnik. / Na dubrovackim zidinama. 



Uke 17. Endelig på tur i skogen. / Napokon trcanje u sumi. 

PORTRAIT OF A CHILD, 2015, PART 1.

I går kveld pratet Geir og jeg om hvordan man virkelig merker at tiden går nå som man har barn. Hvordan det forandringen på Una er synlig, fra uke til uke. Hvordan hun, på så ufattelig kort tid, har gått fra å være vår lille babygirl til å bli den store skolejenten vår.
Derfor bestemte jeg meg å kjøre Portrait of a child serien igjen.
Prøve å fange tiden, sakne den litt, risse inn disse øyeblikkene, i hjertene våre, før de er omme, før forandringen inntreffer, før vi glemmer, feste de på film, for ettertiden.

Så her kjører vi, Part 1, 2015:



Vi startet året og uken 1på Tenerife. Målrettet og varme, i kroppen og hjerte.



Uken 2 var bursdagsuken. Det er ingenting som får Una til å smile like mye som en god fest.



I uke 3, fikk vi finfin besøk og fletter i håret.



Skolen var i full gang, og i uke 4 kom skolekameraten Selma. Jentene holdt en danseshow.



Uken 5 ble preget av omgangssyke, masse kos & kosedyr, og Teodor & Siri.



I uke 6 prøvde vi oss på ski, og samlet på istapper og fikk røde kinn på Lian.



I uke 7 var det karneval på skolen og Una var vampyr.



Og vi gamlingene, vi prøver bare så godt vi kan å følge med på disse fantastiske endringene....

Gledajuci je kako raste, kako se na njoj vide promjene, sedmicu iz sedmice, odlucila sam da moram, i ove godine, pokusati uhvatiti ove dragocijene momente, prije sto nestanu, zauvijek. Zato ponovo radimo Portrait of child- seriju.

PORTRAIT OF A CHILD, 25/52.



En betenkt liten indianerjente ser på verden utenfor vinduet våkne til livet og eksplodere i alle nyasner av grønt. Jeg elsker utsikten vår. Og jeg elsker å tenke på at hun har sittet i samme vinduskarmen og sett himmelen utenfor i så mange år nå. ( Og morsomt å tenke på at den forrige utsikten hun kjenner til, var ganske lik denne)

Toliko godina sjedi vec pored istog prozora i gleda isti pogled. Moja mala zamisljena indianka.

LITTLE FRIENDS. PORTRAIT OF A CHILD, 24/52.



De siste ukene før sommerferien brukte vi på å tilbringe så mye tid som vi bare kunne med Unas lille venner.
Å slutte i en barnehage vi alle tre elsket var tøffere enn vi i utgangspunktet trodde. Jeg hadde hjertesorg i mange uker, før vi fikk sagt farvel. 

Derfor er det veldig godt at skolen til Una og barnehagen er vegg til vegg, og at vi fortsatt klarer å holde kontakt med alle de fantastiske vennene hun har fått i løpet av sine barnehageår. Som disse to sterke, litt sære, men utrolig nydelige, individer, Lilli og Sofia. Som gir. Og inspirerer. 







Sa svojim malim prijateljima.

PORTRAIT OF A CHILD, 23/52.



Portrett av en mann og en liten dame.
Fra vår tur til Østmarkneset. Flere bilder her.

Prvu sedmicu u juni, otisli smo na izlet ovdje.

PORTRAIT OF A CHILD, 22/52.


Little girl, mini people and big yellow car.

Jeg må prøve å ikke slippe taket på dette årets utfordring, og mimrer idag tilbake til nydelige mai dager med våre venner i Porsgrunn.

PORTRAIT OF A CHILD, 21/52.



I mai blomstret epletreet vårt, med resten av verden virket det som, og eneste vi ville var å tilbringe tid i hagen med vennene våre.

U maju je procvjetalo nase jabukovo drvo, kao i  cijeli svijet, i jedino sto smo zeljeli je provesti vrijeme u vrtu sa prijateljima.

PORTRAIT OF A CHILD, 20/52.

I finstasen og spente beveget vi oss til byen på 17.mai. 
Gatene var fulle av folk, solen tittet frem og vi gledet oss å slenge oss med Trondheim Turnforening i borgertoget, under fanen Engasjerte foreldre.
Og under denne fanen, klarte vi, fire voksne, å miste to små barn.

To jenter som holder hverandre i hendene er dobbelt så modige som de er hver for seg, sa Øyvind.
Og i tillegg blir de dobbelt så raske.

Alt endte godt.
Men både store og små ble ganske skremte og nervene mine fikk seg et ordentlig kjør.

Note to myself: Telefonnummer skal skrives på hånden. Neste gang.
Men jeg satser på at dette var vår første, og siste barnemiss. 



To jenter som holder hverandre i hendene er dobbelt så modige som de er hver for seg. 

Norveski dan drzavnosti ove godine prosao je malo vise dramaticno nego sto smo zeljeli. U svoj guzvi i cirkusu, izgubili smo ove nase male dvije curice. Kad se drze za ruku, puno su hrabrije nego svaka za sebe. A izgleda i puno brze. Sve je proslo ok, i bez puno dramatike, ali i veliki i mali cu se malo prepali, i naucili jednu lekciju.

PORTRAIT OF A CHILD, 19/52.



Åh, som vi koste oss på Bol. På båturen fra stranden til den lille byen vår.
Una er blitt så kosete i det siste, lenge hadde hun aldri tid å sette seg ned i fanget mitt eller klemme. Nå har hun funnet roen og gir de beste kosene i hele verden.

Mornari, Una i Nadja. Na Bolu, na vjetru, na lijepom plavom moru.
Una je postala prava maza. Prije nikad nije imala vremena za to. A sada bi se samo mazila. Na moju veliku srecu.

PORTRAIT OF A CHILD, 18/52.



No words needed.

PORTRAIT OF A CHILD 17/52.

Uke 17 bydde på to viktige dager, nemlig førskoledagene. En spent liten frøken ble ropt opp som nummer en i den grønne gruppen,  stilte seg alene på steintrappen foran den ærverdige skolen, og venten på å  hilse på sine nye klassekamerater. Hun hilste også på den gode lærerinnen med svart krøllete hår, fikk gjøre lekser, og hun sovnet lykkelig om kvelden.

Disse dagene gjorde at vi alle tre gleder oss kjempe masse til høsten. 

Sedmica broj 17 sastojala se od dva vazna dana u nasim zivotima: dva predskolska dana. Una je upoznala svoju novu raju iz razreda, uciteljicu sa crnom, kvrdzavom kosom, dobila je zadacu, i zaspala sretna uvece radujuci se jeseni i novim pocetcima. I mi se radujemo!

PORTRAIT OF THE CHILD, 16/52. (AND 14 AND 15)

Dette bildet tikket akkurat inn. En stolt, stolt liten jente har gjennomført sin første skirenn med startnummer 305.
Solen skinner visst på Hardangervidda, det samme gjør barnet mitt.
Og i morgen kommer jeg til å skinne også, for i morgen kommer hun nemlig hjem. 
I mellomtiden tenkte jeg at jeg kunne ta igjen de manglende ukene av prosjektet mitt, så her er de.
 

UKE 14.



Klatre-i-trær-jenten. Curica na drvecu. 

UKE 15.


Jobbe-i-hagen-jenten. Curica u vrtu.

A najgornja slika stigla mi je prije par minuta. Pokazuje jednu jako (jaaaaakoooo) ponosnu malu skijasicu sa startnim brojem 305.
Unina prva utrka.
Sunce sija na Hardangeru, a izgleda i moja dijete.
Ja cu sijati sutra, jer smo sutra napokon zajedno.
Jedva cekam. 

PORTRAIT OF A CHILD, 13/52.




Denne uken bestemte Una seg for at flemenco kjole var det som gjaldt, mens vi bestemte oss for at hyllen måtte vekk. Nå er kjolen tatt av, og hyllen er borte. 

U sedmici 13 Una je odlucila da je flameco prava stvar, dok smo mi odlucili da biblioteka u dnevnoj sobi nije. Sada i haljinica za ples i regal sa knigama skinuti su. 

PORTRAIT OF A CHILD, 12/52.



Når det først ble vinter igjen, var det jo helt greit med ordentlig påskevær.
Vi tok trikken opp til Lian og akte. Og så spiste vi vafler på Lian restauranten. 
Fornøyde store og fornøyd liten. 

Kad nas je vec zima ponovo spopala, moramo se zabaviti. Prije par nedjelja otisli smo na sankanje na Lian. 

PORTRAIT OF A CHILD 11/52.



I uken 11 kom vinteren tilbake.
Noen var glade, andre var mindre glade.
Snømannen i hagen var i alle fall fornøyd.

P.S. Forresten, har dere sett Frost?

U 11. sedmici zima nam se vratila.
Neki su joj se radovali.
A neki ne.
Snjesko Bijelic u nasem vrtu, bar je izgledao zadovoljno.

PORTRAIT OF A CHILD, 10/52.



Her er Una, på toppen av Våttakammen, så stolt, så stolt.
Forrige søndag gikk vi en tur. Vi brukte altfor lang tid, det var sørpevær og vi ble våte både på beina og på hodet, slik at alle uteklærene ble kjørt på full guffe i vaskemaskinen med en gang vi kom hjem. 
Men fy, så godt det gjorde! Det å komme seg ut. Å komme seg til toppen. 
Vi må gjøre det oftere. 

Na vrhu planine. Mokra, prljava, malo smrznuta, i dosta umorna, ali tako ponosna. 

LIEBSTER BLOG AWARD.

Jeg har fått en bloggpris fra selveste Carina på Sandaker.
Carina er en av mine absolutt favoritt bloggere, så jeg ble veldig lykkelig og, ikke minst, ydmyk over å ha fått en slik en fin omtale fra henne.

Her er spørsmålene jeg ble stilt: 
 

1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes?



Jeg var sååå sent ute med å, i det hele tatt, vite hva en blogg er. 
Jeg husker at jeg ble introdusert for Sigrid aka Siggelicious og at jeg ble kjempe fascinert. Gjennom henne begynte jeg å forstå at det eksisterte en hel verden der ute i det store nettuniverset. Lite viste jeg at jeg skulle bli en del av denne.

 

Men så ble Una født, og der sto jeg med et barn som opptok hele meg og mine hverdager, men også litt alene. Jeg kunne jo selvfølgelig ha lært meg å bake i permisjonen, men jeg syntes at det var artigere å dele den fantastiske tiden og Unas utvikling.
Hvert smil opplevdes som et under, og det var så godt å vite at Unas besteforeldre og at mine bestevenner kunne ta en del i disse små mirakler som fylte mine dager. Og at de kunne bli kjent med den kuleste jenten jeg vet om.

Jeg er, den dag idag, så glad for at vi har det digitale albumet å se tilbake i, jeg kan for eksempel finne ut når hun begynte å å sitte på pappa Gs skuldre, og smile siden hun fortsatt gjør det.

Eller drømme meg vekk til reisemålene våre, og ønske at noen skulle kidnappe meg.



Til å begynne med var bloggen ment til å være en intern greie, men etterhvert så vokste den seg større i den forstand at jeg har møtt noen veldig fine mennesker gjennom den. Mennesker jeg setter stor pris på.
Selv om man i en blogg leverer en liten del av sitt liv, vet man alikevel nok til å vite at man bokstavelig talt er på nett.

Det var kanskje den største overraskelsen med bloggingen, og den fineste.
Og jeg har flere på blogglisten min, som jeg har til gode til å treffe.


Wanja og jeg. Oktober 2010.

Min pappa ble syk. Og han var syk lenge.
Når sykdommen ble for ille, ble bloggen mitt fristed. En fin ting, en fin opplevelse om dagen, en setning, et bilde, dokumentasjon av at livet ikke var bare vondt.  


Una og dedo. Hånd i hånd.

Men så døde min far. Og bloggen ble enda viktigere.
For å kunne skrive ned det jeg var redd for å glemme.
Jeg kunne skrive ned i stedet for å si høyt. Jeg kunne skrive om sorgen uten å føle at jeg belastet omverden med den.

Men bloggverden var så omtenksom og snill, og de kommentarene som er kommet fra folk jeg aldri har møtt, har reddet meg og min forstand mange ganger. Det at folk er innom og legger små spor etter seg, er så koselig og betyr masse, spesielt når jeg skriver om ting som er vanskelig å skrive om. Tusen, tusen, tusen takk for det.
Og det at disse kommentarene skulle bety så masse, var kanskje litt overraskende for meg. 


Min pappa og jeg.

2.Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem?
Åh for et vanskelig spørsmål.
Jeg løper ikke, selv om jeg ser for meg at det må være en fantastisk måte å nulle ut tankene på.
Vanligvis setter jeg på musikk. Høyt. Jeg kan skrike eller gråte for å få det ut. ( Jeg er en av de som tror på at det overhodet ikke er sunt å holde ting inne)
Noen ganger kan jeg kaste ting på gulvet. Akkurat dette har en fantastisk helende virkning på meg.
Når jeg er mer sivilisert, kan jeg prøve å få det på avstand; bestille sushi, ta meg et glass vin, snakke med min mann.
Jeg trøstespiser ikke is, men det kan hende en sjokolade får lide hvis vi har en i skapet. 

 
Utsikten vår. 

3. Hva er din hemmelige drøm?
Min, ikke så, hemmelige drøm er å dra til New York. Jeg fikk et løfte om å bli tatt med dit, i 30 års gave, og løftet er ennå ikke blitt innfridd. 

Min ordentlig hemmelige drøm er å kunne synge.
Det kommer ikke til å skje.
Jeg eier ikke sangstemme, men kan se hele opptreden min for meg, og jeg både synger bra og ser bra og sensuell ut.

4. Pleier du å fortelle folk at du blogger? 



Tja...
Jeg pleier ikke å skjule det.
Men det er ikke det første jeg sier.
Vanligvis er det Geir som forteller det til folk uten videre.
Jeg har faktisk sagt det på et jobbintervjuet.
Og jeg fikk jobben, til tross for at jeg er 34 år gammel blogger.


5. Hvor lenge har du fulgt bloggen min/følger du bloggen min?
Jeg husker ikke når jeg oppdaget deg, Carina, men jeg er fryktelig glad for at jeg gjorde det.

Du er en av de unike stemmene, du har et språk som i all sin enkelhet rører ved noe dypt, dypt i meg.
Dine ord vekker følelser i meg, følelser jeg kjenner så altfor godt uten at jeg selv har fått satt ord på de. 

Du rusker opp i fordommene, du får meg til å rødme og til å nikke. Veldig ofte får du meg til å gråte, for du er så flink til å beskrive kjærlighet uten at det i det minste blir kleint.

Du er uten tvil en av mine absolutt favoritt blog getaways, og hver gang jeg oppdager at en ny post er kommet, blir jeg så glad.
For du er kort og godt (som tekstene dine) fantastisk med ord.

Og jeg har på følelsen at du er fantastisk ellers, så du er en av de på blogglisten min som jeg har planer om å møte i det virkelig livet.
Jeg liker deg.


6. Hva er ditt bloggnavns opprinnelse?
Hva skal man liksom kalle en blogg?- ble spørsmålet Geir fikk servert en januar kveld når jeg bestemte meg med å starte med det her. 
Og etter litt grubling, kom vi på det geniale navnet: UNA.DOS.TRES.
Det lille underet som var skyldig i bloggdebuten heter, dersom du ikke viste det, Una. 

Og jeg må innrømme at jeg er ganske fornøyd med bloggnavnet.


Her har du oss: Una og dos og tres. foto: Wanja.

7. Er menn sexy med hår under armene, er kvinner det?
Ja, jeg antar det. Har aldri grublet så mye over dette. Jeg tror ikke at opplevelsen av seksualitet henger så mye sammen med hår eller ikke hår, under armene.


Muligens med hår under armene. August 2010.

8. Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg?



Jeg håper at DE vil beskrive meg som en lojal venn, en som de aldri tviler på, en som er god til å lytte og gi råd uten å overkjøre de. ( Kan hende jeg overkjører, noen ganger, men det er bare når jeg blir engasjert.). De vil beskrive meg som diplomatisk, litt spekulativ, veldig pratsom. Blid?
De vil beskrive meg som irriterende, notorisk sen...allltid. 
Litt vinglete, og at jeg har vanskeligheter med å bestemme meg.
Har jeg rett?



Jeg også lurer veldig på hvordan blogglesere ville ha beskrevet meg. 
Kanskje noen vil hjelpe meg å finne det ut?

9.  Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der.


November 2009.

Buenos Aires. Uten tvil. Bare leve helt vanlig og digge det.
Ellers er Paris alltid en god ide.  Man kan late som om man er med i en fransk film. 
Og Stromboli. Dersom man virkelig er ute etter en spesiell opplevelse.

P.S. Du skjønner hvorfor mine venner ville beskrevet meg som ubestemmelig...


10. Fortell meg noe jeg ikke vet!
Jeg kommer til Oslo i neste uke, kanskje vi kan ta en kaffe, Carina?


Og så skal staffetpinnen videre. 
For å ta reglene først, så og si, klipt og limt fra Carina: Du som takker ja, skal lenke til meg og lime bloggikonet på din side. Så kan du svare på mine spørsmål og om du vil, sende de videre til utvalgte bloggere. Velg ut et knippe bloggere du synes fortjener en pris (ikke velg de "store"bloggene) Til slutt må du legge igjen en melding hos den utvalgte bloggeren. 

Teak tray weekdays, er bloggen til kunstneren Lena og hennes Knut. Sammen har de utrolig god smak og to veldig fine gutter. Jeg liker alt ved bloggen deres, som er ærlig, fin og kul. I vinter bodde de i Berlin og reiseskildringene derifra, bør du få med deg. Jeg har møtt Lena tidligere, og jeg gleder meg veldig å møte henne igjen.

Ting som gjør en glad er en blogg som gjør meg glad.
Ingvild skriver fint, hun tar finfine bilder, hun har Bergens fineste lille jente, jeg tror, rett og slett, at Ingvild er et like fint menneske som bloggen hennes er.
(Og, i tillegg, er hun flink å sy.)

Ekstremt bra, utrolig fint er en grønn favoritt. Hanne er blitt mamma nå, og ble, om mulig, enda kulere med kul på magen. Og så har hun annonsert at hun vil blogge mere i tiden fremover, så det er all grunn til å klikke seg inn på denne ekstremt bra, utrolig fine (og kloke) bloggen.
 

Hege har en fotoblogg. Bildene hennes sier Meirenntusenord. Men foruten bildene er Hege også flink med ord. Og hennes kommentarer har vært så viktige for meg, for hun vet desverre også nok om sorgen. De har gjort at jeg har følt meg mindre alene.


Listebloggen, er en helt ny og genial oppdagelse.
Jeg digger å lese denne damas lister. De er morsomme. Og nyttige.
Takk for inspirasjon for å begynne med lister igjen!


June skriver vakkert.
Om sorgen. Livet. Og alt det i mellom. 
Bloggen hennes heter Dagen i dag er er morgendagen du drømte om i går.  


Et dryss kanel
, er så søt, så søt.
Hun sier selv at hun er som oftest iført et smil, alltid et skjørt eller en kjole og at hun synger for seg selv. Jeg tror henne, og får lyst til å synge med. 


Kanskje i morgen? Mest fordi jeg misunnelig på Inger sin tur ( Inger sine turer) til New York.
Neida, det er mange flere grunner til at jeg liker denne bloggen her. Dama kan synge, hun liker å reise og har en kjæreste som heter det samme som min. 
Bra dame, med andre ord! 

Og spørsmålene dere får er:
1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes? 
2.Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem?
3. Hva er din hemmelige drøm? 
4. Pleier du å fortelle folk at du blogger?  
5. Hvor lenge har du fulgt bloggen min/følger du bloggen min og hva liker du med den?
6. Hva er ditt bloggnavns opprinnelse?
7. Hvilken er din favoritt film? Favoritt sang? Og favoritt bok? (hurra for tre-spørsmål-i-ett)
8. Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg?
9.  Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der. 
10. Fortell meg noe jeg ikke vet! 

Jeg gleder meg å lese svarene deres! 




PORTRAIT OF A CHILD, 9/52.



Tradisjon tro, ble slutten av februar markert med aldri så liten dyrenes karneval i barnehagen.
Vi var innom både en sommerfugl og en ulv, men havnet til slutt på det gode, gamle, trygge valget. En hvit kanin. Som flere andre søte små.

Karneval u obdanistu, i nakon mnogo razmisljanja ( i leptir i vuk, bili su alternativa) odlucili smo se da budemo jedan mali zeko. Kao i prosle godine.

PORTRAT OF A CHILD, 8/52.





Titt-tei!
Vi har vært på fantastiske Røros og besøkt fantastiske Maren, opplevd sære og spennende Rørosmartnan og spist den største rosa sukkerspinn ever.
What´s not to like?

(Gleder meg å vise dere flere bilder fra turen vår snart.*)

U sedmici broj 8, imali smo zimski raspust, i spremili se za Røros gdje smo, izmedju ostalog, nasli najvecu rozu secernu vunu. I uzivali.

PORTRAIT OF A CHILD, 7/52.



Den store innskrivingsdagen var kommet. 
Omgangssyken stoppet ikke Una. Med fletter og hestekjolen, passe bleik, men modig gikk hun opp trappene på den ærverdige skolen. Ventet i kø. Hilste på rektor. Spurte om hun kunne bruke en blå blyant istedenfor rød, mens hun skrev Una med store bokstaver, litt på skrått.

Så til høsten skjer det. Vi har fått en skolejente.


Blijeda, ali hrabra.
Cekala u redu, upoznala rektora, upisala svoje ime plavom olovkom (nije zelila crvenom) sa velikim slovima, malo ukoso.
U jesen, nasa curica postaje prvacic. 

PORTRAIT OF A CHILD 5/52.





Lilli og Una tegner for det harde livet.
Det er veldig hyggelig å ha med venner hjem.
Vi prøver å gjøre det så ofte vi kan.
Da blir det ofte pusling, tegning, show, litt krangling og mye latter.

Male princeze, crtaju princeze. Una i njena prijateljica Lilli.

PORTRAIT OF A CHILD 4/52.



Vi er Svarte Per hekta! Taperen får et Chanel merke i fjeset. Jeg fikk aldri lært meg smokey eyes, så det er greit å bruke øyenskyggen til noe fornuftig. Una, derimot, har lært seg skikkelige pokerfjes. Ikke på bildet over, men ellers, altså. 

Igramo karata dan i noc! Gubitnica nije bas presretna.

PORTRAIT OF A CHILD, 3/52.



Du, ååå du...så flink du er blitt til å turne.
Bevis for at øvelsen gjør mester. Fra å være redd for høyder, til å bli en skikkelig ape. På en- to- tre. År.

PORTRAIT OF A CHILD, 2/52.



På sin pappas bursdag, med gode venner på besøk, fletter i håret og islandsk ull mot kroppen, knapper du knappene dine selv, før vi skal ut i kulden (-19 grader!!!) og komme oss på turn.

PORTRAIT OF A CHILD 1/52.



Åh, here we go again.

Året startet på beste mulig vis, med venner fra Oslo på besøk. Teodor og Una fikk leke sammen i solen, mens vi voksne fikk pratet til sent, sent sent om kvelden. Med andre ord, en super første uke, og en portrett av barna i solskinn på Gamle bybrua foreviget av Siri Sol.

Nova godina, novi projekat. Sedmica broj jedan: dvoje malih prijatelja, u gradskoj setnji obasjani zimskim suncem.

PORTRAIT OF A CHILD 52/52.

 

Fjorårets siste bildet måtte selvfølgelig postes i dag, på nyårets første ukens siste dag.
Og det måtte selvfølgelig være av Una i finstaset på fjorårets siste dag, ikke sant?

Jeg har bestemt meg å fortsette dette prosjektet til neste år også: Et bilde av mitt barn, en gang i uke, hver uke, hele året.

Jeg håper at du har hatt en finfin første uke i det nye året.
Og kanskje vil du være med på årets utfordring også?
Eller kanskje på den morsomme utfordringen Glamourbibliotekaren har?





Projekat Portret mog djeteta zavrsen je za proslu godinu. A mozda se nastavi i u novoj 2014.
U svakom slucaju, zadnja portret morao je biti Una u njenom najljepsom izdanju na zadnji dan prosle godine. Joj, koliko volim to dijete!

PORTRAIT OF A CHILD, 51/52.

 

I uke 51 reiste vi til Løyning og til bestas nye hus. Der var det veldig koselig. Og koseligere ble det når besta og Una bestemte seg å lage seigmenn og vaffelrøre med kanel.

U 51.sedmici otisli smo posjetiti bestu na Løyningu. Bilo nam je super. Posebno kad su nam jos cure napravile kolacice.

PORTRAIT OF A CHILD 50/52.



Nye år, nye muligheter, er det ikke det man sier?

Med dette fargerike bildet av Una på Mr. Bean tivoliet i Puerto de la Cruz (Unas favorittsted og favorittsyssel under hele Tenerife ferien), nærmer vi oss slutten på Portrait of a Child prosjektet.

 

Nova godina, nove mogucnosti!
Sa ovom slikom Une sa ringispila u Puerto de la Cruzu, priblizavamo se kraju Portrait of a child projekta.

PORTRAIT OF A CHILD, 49/52.



En liten jente som venter i vinduet på gjestene slik at bursdagsfesten kan starte. 

 

Jeg elsker alt ved dette bildet.
Mest fordi jeg kan kjenne følelsene fra den dagen; Una sin forventning, hennes store brune øyne som er så lykkelige over å endelig, endelig, eeeendelig ha bursdag selv. Det er ikke bare-bare å ha bursdag sent på året, hun har gledet seg til den siden høsten. Og nå var dagen endelig kommet. Hun fylte heeele fem år.
Og på bursdagen kom også snøen i bursdagsgave.

 

Jedna mala slavljenica nestrpljivo i sa uzbudjenjem ceka svoje rodjendanske goste. Cekala je svoj rodjendan jos od ljetos, i napokon ga docekala. Sad joj treba jos malo strpljenja, gosti su uskoro tu, i festa moze da pocne.
Obozacam ovu sliku, jer znam koliko je sretna bila ta dan.

PORTRAIT OF A CHILD, 48/52



I uke 48 kom Ledenko til oss, og våre liv ble forandret. Una kaller han for lillebror og han er kanskje det kuleste tilskuddet i familien vi kunne ha fått denne vinteren.

Dobili smo malu macu, ili malog brata kako ga Una zove. Inace, ime mu je Ledenko i cool je pravo.

PORTRAIT OF A CHILD, 47/52.

Har dere sett Lillepri på NRK Super? 
Det har vi!
Så vi lager våre egne pappartister, og det showes. 
Artig er det.

P.S. Håper du også hadde en finfin helg. Vi har kost oss skikkelig.



Pravimo lutkice i zatim imamo lutkarsko pozoriste. I odbrojavamo dane do rodjendana.

PORTRAIT OF A CHILD, 46/52.



Vi er endelig hjemme i vår bakke.
Med bøkene, tegnesakene, klærene og lekene.
Våre.
Det har vært ubeskrivelig godt å komme hjem.
For store og for den lille.
Og litt rart, for vi er blitt veldig vante på å ha Beba og nana rundt oss.
P.S. Den lille er ikke så liten lenger og om under 3 uker fyller hun hele 5 år. Ganske utrolig.





Napokon smo u nasoj kuci. Sa nasim knjigama, olovkama, odjecom i igrackama. Fino je napokon biti kuci. I malo cudno jer smo se strasno navikli na Bebu i nanu. Ali najvise, fino. 

PORTRAIT OF A CHILD, 45/52.



Ved bålet på lanternefesten.
Til neste år er du skolejente og da er det ikke sikkert det blir flere lanternefester på deg.
Vi har nemlig ikke bestemt oss om du skal gå på Steiner skole eller på Ila skole. Begge virker veldig bra, og det gjør valget utrolig vanskelig. Mulig dette er det første vanskelige valget vi må ta. Så før vi har bestemt oss, nyter vi disse finfine tradisjonene i barnehagen. Og jeg tenker inni meg: Når, i all verden, ble du så stor?

Zimska zabava uz vatru u obdanistu. Iduce godine postajes skolarac i ja se pitam kako tako brzo naraste? Godine gdje ste nestale? Velika mala curica moja.

PORTRAIT OF A CHILD, 44/52.



Vi bor fortsatt i Elgeseter i påvente av ferdigstillelse av vår leilighet. Vi har ventet så lenge at håret har vokst seg langt, men her er heldigvis alle så utrolig snille og hyggelige med oss at vi føler oss veldig hjemme. 

Cekajuci zavrsetak stana i kosa nam je narasla skoro do guze. U medjuvremenu smo u Elgesetru, i sva sreca ovdje nas toliko paze da nam se gotovo i ne ide kuci.

PORTRAIT OF A CHILD, 43/52.



Åh, tenk at det bare er 9 uker til dette året er slutt! Hvor blir ukene av???
Og tenk at det allerede har gått en uke siden Una ridde for første gang i sitt liv.

Vrijeme tako leti! Jos samo 9 sedmica do nove Nove godine... i vec sedam dana od kako je Una prvi put jahala na konju. Vrijeme, uspori malo! 

PORTRAIT OF A CHILD, 42/52.


Disse timene, dagene og ukene går tankene våre til lille Ylva.

Ylva med lyse krøller,
Ylva med røde tær,
Ylva som akkurat hadde begynt på skolen,
Ylva som har kjempet og kjempet og kjempet,
tøffere enn toget Ylva, inn og ut av sykehuset, 
Ylva som liker å klistre med klistremerker,
Ylva med sin myke bamse,
med sin hånd over sin mammas hånd,
Ylva med de vakre høstblad som sakte visner,
dag etter dag,
Ylva som viser verden at kjærligheten får hjerte til å slå lengre enn noen trodde at det var mulig. 

Nydelige Ylva, som med sine nærmeste i den umenneskelig tunge tiden, lærte oss at livet er vakkert, selv om det noen ganger er vanskelig å forstå. Utrolige, sterke, tapre, stae Ylva som klorer seg til livet for å fortelle oss at størst av alt er kjærligheten.
Jeg har latt mine salte tårer smelte med Unas latter, som aldri før klang så klart. Jeg har aldri før vært like ydmyk og like takknemmelig for livet. 

Men jeg har vært sint også. 
Jeg har så inderlig ønsket meg en annen slutt. Barn burde ikke dø! 
Du har forandret og berørt mange, Ylva, og dine foreldre har vist at kjærlghteten gir styrke til å klare det man aldri hadde drømt om å kunne klare. Som å ha styrke til å miste det umistelige. De har vist en visdom og en ro, og at superheltkrefter ligger visst ikke bare ideg, Ylva, men i hele familien din.
Og disse krefter vil de trenge enda mer i tiden som kommer.
For det er det der med endeligheten.
Evigheten.

Og ensomheten.
Jeg håper de finner trøst i at kreften som dør i din kropp vil ikke noensinne plage deg lenger. 

Du har tatt plass i mange hjerter, Ylva.
Kanskje gjør det endeligheten littegrann lettere å takle...

Neste høst vil mine tanker gå til deg, Ylva. 
Og høsten deretter...
Når fargene eksploderer, når løvet begynner å slippe taket, når jeg kjenner milde høstsolen i ansiktet mitt igjen, vil du være med meg, Ylva.
Og jeg vil tenkte på min pappa.


Støtt SYKEHUSBARNA.

PORTRAIT OF A CHILD, 41/52.



Den lille apekatten vår har virkelig fått koordinasjoen sin på plass.
Så sent som i vår, kunne hun være nokså redd for høyder og klatring, mens nå er hun overalt.
Turning i Trondhjem turnforening har nok bidratt med sitt. Andre små apekattvenner også.
Og når disse to kan kombineres, er det det beste. 

Una je postala pravi mali majmun.
Gimnastika i hrabri, mali prijateliji majmuncici doprinjeli su tome.
A jos kad se kombinira prijateljstvo i gimnastika, funkcijonise najbolje.

PORTRAIT OF A CHILD, 40/52.



Una har store planer for sitt nye rom. Det skal være så rosa som mulig.
Una ima velike planove za svoju novu sobicu. Sto vise roze, to bolje.

PORTRAIT OF A CHILD, 39/52.




Hvor nydelig har ikke denne høsten vært? Vi har stålet til oss øyeblikk i solen, til tross for oppussingskaoset og alt som følger med det. Bildet er tatt i Ila parken, vår bydels favoritt.

Ova jesen uistinu je divna. Cak i pored renovacije stana, uspjeli smo ukrati nekoliko trenutaka na suncu. Ovo je u Ila parku, favoritu u nasom kvartu. 

PORTRAIT OF A CHILD, 38/52.





Når alt står på som verst, er det godt å ha en liten jente som er flink å gi kos.

Kad se sve cini crno, pomaze imati jednu malu curicu koja zna da voli. I da to pokaze.

PORTRAIT OF A CHILD, 37/52.



Vi hadde en fantastisk tur til Festningen. Og der fant vi et svært tre.
Perfekt for jenta som liker å klatre i trær. 

Na nasem fantasticnom izletu do Festninga, nasli smo jedno ogromno drvo. Super za curicu koja obozava penjanje po drvecu. Ja Tarzan, ona Jane...

PORTRAIT OF A CHILD, 36/52.



Endelig, endelig, e n d e l i g kom nana! Tror dere at vi ble glade?

Napokon, napokon, n a p o k o n nam je dosla nana! Sta mislite, da li smo se obradovali? 

PORTRAIT OF A CHILD, 35/52.



Enda en uke. Enda en tur. Denne gangen var vi på skattejakt. Blue gold.

U potrazi za plavim blagom. Jos jedna ekskurzija, jos jedna sedmica.

PORTRAIT OF A CHILD, 34/52.

Med bestas kikkert i hendene og på toppen av Geitfjellet, smilende og glad. Dette ble desverre en av de (altfor) få turene vi fikk tatt i høst.  

Sa bestinim durbinom u rukama, i na vrhu planine, zadovoljna i nasmijana. 

PORTRAIT OF A CHILD, 33/52.



Ukene suser av gårde, høsten kommer med full fart, det er masse gøy å gjøre på jobb, og opp i det hele pusser vi opp! ALT!!! Sånn heeelt plutselig. ( Vi liksom hoppet i det.) 
Jeg er altså overalt for tiden, tankene får ikke hvile, de svirrer rundt, jeg sover ikke og jeg får ikke konsentrere meg. Una, derimot, klarer på en fantastisk måte å slå av alt rundt seg når det behøves. Sånn som på det bildet her. På flyet fra Split. Slukt inn i egen tegnefilm verden. Favorittene for tiden er Spirit, Mia og jeg og De utrolige.  

(P.S. Dere, siden vi pusser opp, må vi også rydde ut. Jeg har en del fine (og praktiske) ting til salg.Både loppis funn og helt ubrukte tekniske maskiner. Send meg en mail dersom du er interessert. Selges super billig.)

Sedmice lete, jesen dolazi (je dosla), brdo je posla na poslu, a posto nam to nije dovoljno, poceli smo da renoviramo stan. Odprilike sve! Jadni mi. Voljela bih da imam Uninu koncentraciju i da mogu pobjeci u neki svoj svijet kad je svega previse. Kao ona, ovdje, progutao je neki carobni crtani univers, na putu iz Splita za Trondheim. Od crtica favoriti su Mia i ja, Spirit i The Incredibles.

PORTRAIT OF A CHILD, 32/52.



I uke 32 skjedde det to veldig hyggelige ting.
1. Nana var endelig med oss på Bol
og 2. Una lærte seg å svømme. Med ingen andre hjelpemidler enn med svømmeføtter.

U ovoj sedmici dvije divne stvari su se desile: 1. Nana je napokon, napokon bila ponovo sa nama. 2. Una je naucila da pliva bez ikakve druge pomoci, sem peraja.

PORTRAIT OF A CHILD, 31/52.





Sarajevo Film Festival er i gang! 
Dette skjedde noen uker tidlige. Før den røde løperen ble rød.
En liten stjerne var, i alle fall, hoppende glad for å være på den gule løperen foran teateret.

Sarajevo Film Festival poceo je! Ovo je scena od prije par sedmica, prije nego je crveni tepih postao crven. Una nije ni zuti smetao. 

PORTRAIT OF A CHILD, 30/52.



Una er absolutt ikke en pynte-jente. Tvert imot. (Selv om hun har en mor som drømte å danse ballett, og som kunne resitere Jeg er en liten prinsesse, ett år gammel. 
Med Una er det  alltid en kamp å få lov til å børste og ordne håret hennes, og hun vil heller gå (løpe) barbeint enn i sølvballerinas. Men attitude, det har hun. Geir og jeg måtte le litt av dette bildet Maren tok da hun var på kort-kort besøk på Bol. Una; bestemt liten fashionista; på vei til stranden.

Una se bas i ne voli sredjivati, kosu ne voli cesljati, frizure ne voli praviti, a radije ce trcati bosa nego u srebrenim cipalicama. Ali drzanje je joj pravo. Kao ovdje, na putu za plazu.

PORTRAIT OF A CHILD 29/52.



En liten jente i den store, magiske furuskogen. 

Mala djevojcica u magicnoj sumi. 

PORTRAIT OF A CHILD, 28/52.



Den lille blomsten passer bra inn i vakre hagen til damen vi leier leilighet av. 

Mali cvjetic skroz se utopio u prelijepi vrt.

PORTRAIT OF A CHILD, 27/52.



Siste uken før ferien fikk Una og jeg en skikkelig kosedag med lunsj på Ni muser (ostebolle x2, brownie x2) og kino med vannvittig morsomme Grusomme meg. VI Må prøve å gjøre mer slikt til høsten.

 Prije odmora Una i ja imali smo super dan, sa lunchom na nasem favorit mjestu i kinom gdje smo gledali hhh me. Moramo se potruditi imati vise takvih dana kad jesenji mrak dodje.


PORTRAIT OF A CHILD, 26/52. HALF WAY THROUGH.



Sliten, etter en tøff dag i barnehagen, men lykkelig fordi hun endelig fikk barbie sykkelhanskene hun har drømt om i hele år. Vi går nemlig forbi sykkelbutikken på Ila hver eneste dag. Og disse har, som sagt stått på ønskelisten veldig lenge.

Umorna nakon napornog dana u obdanistu, ali sretna, jer je napokon dobila Barbie rukavice za biciklo o kojima je sanjala cijelu zimu. 

Tenk at vi er halvveis i dette års prosjektet, hele 26 av 52 uker.
Og tenk at 2013 allerede er kommet halvveis.
Er det flere enn meg som føler at tiden flyr?




Week 02-25 2013

Ne mogu vjerovati da smo dosli do polovine 2013. Ali jesmo. Jer se jos nekom cini da vrijeme leti? 

PORTRAIT OF A CHILD, 25/52. TINY DANCER IN MY HAND.

Det danses masse for tiden. Det har, for så vidt, alltid vært tilfelle. En ekte ballerina. Kanskje må det bli en danseklasse til høsten? 

Tiny dancer in my hand. 

Plese stalno. Kao i prije. Balerina. Mozda je vrijeme da se upise na ples?

PORTRAIT OF A CHILD, 24/52.



Lille frøken Una var ikke helt i form den siste tiden. Litt vond hals og litt feber, litt for lite søvn om natten og ganske lite tålmodighet om dagen.
Ikke rart man sovner midt på den lyse dagen mens man blir lest for. 
Nå er hun heldigvis frisk igjen, blid og aktiv og har ikke tid til å hvile.

Unana je bila bolesna proslu sedmicu. Onda nije cudno da joj je prijalo zasoviti u sred bijela dana, i skupiti malo energije. Dusica moja. 

PORTRAIT OF A CHILD, 24/52


iPhone generation.

Ola er den første ungen i min verden. Han vil alltid forbli det.
Han ble født siste dagen på vår brylllupsreise på Sicilia, og var det første menneske vi møtte når vi landet på norsk jord om kvelden.
Etterpå kom Una. Og så Per. Og så Mari. Kari har vært veldig produktiv, og det er vi veldig glade for.
For lykke er å ha ikke bare en, men to gode mummivenner. De er så fine gutter, disse to. Og når den fine jenten min løper til Ola for å gi han farvel-klem etter overnattingsbesøk og samtidig visker: Du er min beste venn, blir dette mammahjertet veldig glad.

PORTRAIT OF A CHILD, 23/52.



En liten jente i en stor, magisk skog. Bymarka i Trondheim byr på mye.
Vi bruker det desverre altfor lite. Men av og til, er vi der.

Mala curica u velikoj sumi.
Priroda oko Trondheima je magicna. Mi je nazalost koristimo jako rijetko. Ali ponekad, nadjemo vremena za malo istrazivanja i avantura.

PORTRAIT OF A CHILD 22/52.



Våren hadde virkelig kommet for fult og gjort hverdagen vår grønn. For å feire dette, har vi vært på kino og sett på Epic, historien om små magiske vesener som bor i skogen, mellom trærene, som rir på kolibriene, kler seg i bladene og har en dronning som er en blomst. Den er så spennende og fin, så jeg anbefaler den på det sterkeste for både barn og voksne.

Carobni svijet Epica, lako je zamisliti kad je sve oko nas ovako zeleno i carobno.

PORTRAIT OF A CHILD 21/52.

Forrige helg koste vi oss på Svartlamon. Foran huset og i barnehagen som pappa G har tegnet. Der har de de søteste små lammene. Gjett om det var populært?

Prosli vikend proveli smo ispred Geirove kuce na Svartlamonu.

PORTRAIT OF A CHILD, 20/52.

Var det barnas dag du kalte det??? Ja, du ser jo hvor happy barnet er... Hurra!

17.mai zovu danom djece. Nema sumnje, dijete je presretno... 

PORTRAIT OF A CHILD, 19/52.



Mens vi svingte oss i bryllupene i sentral Europa, besøkte Una, nana og onkel H sydligere strøk, nærmere bestemt vårt sommerhus på Bol. Og der var steinene på stranden glovarme, himmelen var blå og havet var stille og klart. Og Una, hun lærte seg å dykke med øynene åpne.

Dok smo Geir i ja plesali po centralno europskim vjencanjima, Una, nana i Hare kupali su se u nasem lipom jadranskom moru. I Una je naucila roniti sa otvorenim okicama. 

PORTRAIT OF A CHILD, 18/52.





Hun turner og turner... og turner. Jeg skal bare gjøre et triks, sier hun, så ofte.
Med en mor som alltid blir referert til som Nadja Comaneci, skulle det vel bare mangle.

Naravno da je Nadja morala dobiti jednu malu Comaneci.

PORTRAIT OF A CHILD, 17/52.



For noen uker siden, da snøen hadde smeltet, men himmelen ennå ikke hadde blitt blå, ryddet vi i hagen og ventet på solen og på det grønne å komme. Og nå, nå er både solen og det grønne her! Hurra!

Prije par sedmica, kad se je snijeg istopio, ali nebo jos uvijek nije postalo plavo, a ostatak svijeta zelen, imali smo radnu akciju u vrtu i zeljno iscekivali sunce. A sada, i sunce i zelenilo su tu! 

PORTRAIT OF A CHILD, 16/52.


Våren hadde endelig kommet, snøen hadde smeltet ( i alle fall på Lade) og vi tok med oss sykkelen og marihønehjelmen ut på tur for første gang. Lykke!

Napokon proljece, i mala bubamara moze da vozi svoje rozo biciklo.

PORTRAIT OF A CHILD, 15/52.



Trainspotting.
Fra morgen til kveld. Hver dag. Løpe til vinduet. I pysjen, i ballkjolen, i regndrakten. Overtrøtt, akkurat-våknet, blid eller trass. Å se på toget, det er det som teller.
Røros toget, Oslotoget, godstoget, gammeltoget. Og trikk så klart. 8 ganger i timen. Det blir en del sitting i vinduet. Og hver gang hun sitter der, tenker jeg på Teodor, og hvor kjekt det ville vært hvis han satt i vinduet sammen med henne. Kom!

P.S. Det går bra med dette Una prosjektet, og jeg gleder meg allerede å printe ut bildene når året er omme. 15 down, 37 to go:

2     3     4     5     6     7     8     9     10     11     12     13     14 

Gledamo vozove. Od jutra do mraka. U pidzami, balskoj haljini ili skafanderu. Mi sjedimo na prozoru. I imamo punu kontrolu.

PORTRAIT OF A CHILD, 14/52.



Gulljenta med milliondollarsmile.
Una liker seg så godt i naturen. Det er ikke viktig om det er sol eller sludd, når vi er ute, er det sjeldent at trassanfallene kommer. Jeg, på den andre siden, er skikkelig sofagris, og blir ofte fryktelig sint med en gang jeg begynner å fryse. Så Una og jeg, vi utfordrer hverandre litt, og fint er det.
Og når hun smiler, glemmer jeg at jeg fryser.

Zlatna curica sa miliondolarskim osmjehom. Kad smo vani, gotovo nikad nismo ljuti. U stvari, Una gotovo nikad nije ljuta. To su ti norveski geni. Ja, on the other hand, budem ko lav, cim osjetim zimu. 

PORTRAIT OF A CHILD, 13/52.




Vi bor i en bratt bakke.
Og bakker er artige å løpe i.
Mens hjertet mitt står i halsen, og tankene ser en trikk som krysser veien, eller en isparti som vi har oversett, suser den modige jenten vår av gårde. 

Mi zivimo na pravom brdu.
A sta je zabavnije nego trcati niz brdo? 
Na maminu veliku srecu. 

PORTRAIT OF A CHILD, 12/52.



Av og til hadde jeg trengt de vises stein. For jeg blir aldri helt vis på denne lille jenta her. Nå har hun Una nemlig fått det for seg at hun SÅ gjerne vil ha briller. Så i forrige uke, tok vi en tur innom brillebutikken slik at hun kunne leve ut drømmen. Begge likte disse brillene så godt.
Den nye Harry Potter, eller hva?

Mali Harry Potter morao je probati naocale. To joj je sad neka fora, voljela bi ih imati.

PORTRAIT OF A CHILD, 11/52.



Ukas portett er tatt på Trondheims bussen på vei til Oslo. En spent liten frøken har gledet seg veldig til reisen. På hodet har hun, i de siste, ikke hatt annet enn sjalet som Mette har strikket til henne. Hun tar det frem og sier at jeg må knyte det slik at hun blir en en liten babushka. Og en søt liten babushka er hun, må jeg si.


Portret ove sedmice uslikali smo na putu prema Oslo. Jedna mala gospodjica strasno se radovala i bila uzbudjena. U zadnje vrijeme na glavici zeli imati samo veliki rozi sal, i zeli da lici na babushku. I slazem se sa njom, odlicno jos stoji. Moja slatka, mala babuska. 

PORTRAIT OF A CHILD, 10/52.



Vi har en festlig liten frøken. Hun underholder og spiller og fjaser og er blid.
Stortsett. Og når det passer henne.
For hun kan også bli fryktelig sint, urimelig og trass. 
Da gjelder det bare å puste dypt, dypt inn og huske at det snart vil gå over. 
For det går alltid over. Og straks er hun blid som en sol igjen.

U kuci imamo jednu pravu suncicu. Uglavnom.
Jer desi se, ponekad, da je ljuta kao puska. I sta nam je onda ciniti... Disati duboko, i nadati se da ce je huja uskoro proci.

PORTRAIT OF A CHILD, 9/52.




Det har, uten overdrivelse, vært helt forferdelig vær i Trondheim i det siste. Ta f.eks. lørdagen, da hadde vi en ordentlig storm ute, med en blanding av regn, haggel og vindkast som nesten løftet oss fra bakken. Men vi trosset været og etter turn kom vi  frem til et nydelig hjem, til nydelige folk og varm lørdagsgrøt. Det er Unas venninne Ingrid, den store helten, som inviterte og straks jeg så smilene til disse jentene, glemte jeg været ute. Og med blomstene på bordet og fyr i peisen, kunne vi fortsette å drømme om våren. Helt til vi skulle komme oss hjem igjen...

Samo za informaciju, vani je katastrofa. Vrijeme je vise nego promjenjljivo oblacno. U subotu smo imali pravu, pravcatu oluju. Ali i povrh toga, izvulki smo se vani u posjetu Uninoj dobroj drugarici Ingrid. I kad smo vidjeli srecu i osmjeh na licima curica, kao da nas je obasjalo sunce. Sve dok nije bilo vrijeme, poci kuci.

PORTRAIT OF A CHILD, 8/52.

I forrige uke var vi hos min Samra. Det er så sjeldent jeg ser hun og det er jeg lei meg for, siden hun er en av de beste her i verden. Una elsket hun over alt på jorda, og det er så godt å se; både at den lille jenten min er en god menneskekjenner og at mine favoritter liker hverandre så godt. Samra stæsjet opp med nydelig tapas for voksne og pizza for barn, og Una fikk sitte på fluffye puffen og se på cartoon network. Samra hadde nemlig besøk av sine tantebarn, Isak og Eldar, og jeg tror Una ble litt forelsket. Lykke for alle!

Prosle sedmice bili smo kod moje najdraze Samre. Ona nas je kao i obicno primila ko kraljeve. Toliko je dragocijeno vrijeme provedeno s ljudima koje volis, i toliko mi je zao sto se ti momenti ne desavaju cesce. Una je uglavnom uzivala isto toliko kao i ja. A tu su jos bili i Samrini djecaci, Isak i Eldar, pa mislim da se Una cak malo i zaljubila.

PORTRAIT OF A CHILD 7/52.



På selveste Valentines Day, mitt eget lille hjerte, i rosa kjole og med rosa kinn og de søteste små tær, og hender som liker å bli holdt. (Og passe tomt blikk, forhesket foran tv-en på besøk til Beba og nana. Foreldre skulle nemlig på date)

Årets challenge går ut på å ta et bilde av ditt barn, hver uke, i hele år. En finfin måte å dokumentere på, og jeg gleder meg å se resultatet når året er omme. Det ligger an å bli en instagramkavalkade av Una. iPhone er for tiden, det eneste kamerea jeg bruker. Jeg heter @unanane, følg meg gjerne.

Moje malo srculence na Valentinovo, u rozoj haljini, sa rozkastim obrazima, najsladjim prsticima na svijetu i praznim pogledom, ko zacarana pred televizorom. 

PORTRAIT OF A CHILD 6/52.

Solen går ned og vi er på vei hjem.
Det har vært en lang dag i barnehagen og Una er pretty in pink.
Una er alltid pretty.
Dagen etter blir hun syk og vi tilbringer de neste dagene i sengen. 

Sunce zalazi i mi smo na putu kuci nakon dugog dana u obdanistu. Una je pretty in pink, ali par sati kasnije postaje vise zelena i ne bas tako pretty, jer nas hvata muka i viroza, koja nas drzi cijeli vikend. 

PORTRAIT OF A CHILD, 5/52.



Hun våknet nå en dag og ville være isbjørn. Men alt vi fant i heimen, var kanindrakten. Heldigvis hvit, så polaraktig nok. Og da jeg siden sa at hun kunne være iskanin og få en lillipop is, gikk hun med på det.

2/52
3/52
4/52

Zeljela je biti polarni medo. Medjutim nasli smo samo kostim bijelog zeke. Uz malo pregovora i jedan sladoled, pristala je da bude polarni zeko.

PORTRAIT OF A CHILD. 4/52.

Det er ingenting som er så godt som å få en liten snøhvit hjem, med kinn så røde, så røde, etter en lang og kald dag i barnehagen. De er så gode å nusse på, de kinnene.
Ha en nydelig helg, og nuss masse!

Proslu sedmicu imali smo pravu, pravcatu zimu, i obrazi brzo bi se zacrvenili na toj hladnoci. A ovi, Unini, obrascici, rumeni ko jabuka, kako ih samo volim ljubiti. 

PORTRAIT OF A CHILD. 3/52.



I København Zoologiske Have. Luften er iskald, men hun er varm, for hjertet hennes banker så fort. Hun elsker dyr. Har alltid gjort. Mer enn dukker, kjoler, biler, anything... det har alltd vært Una og dyrene. Dette er lykke!

U zoloskom vrtu u Kopenhagenu. Vani je hladno ali ona je vruca. Od uzbudjenja i srece. Obozava zivotinje. 

PORTRAIT OF A CHILD. 2/52



 Lørdag. Drommedar. Søt chilli. Puslespill. Ratatouille. Liten pike, stor konsentrasjon.
Kom gjerne med København tips til oss, vi reiser i kveld!

Subota. Kafica. Slagalice. Mala curica, ogromna koncentracija.
A sada: Kopenhagen!

A PORTRAIT OF A CHILD.

Når både fine Bleubird og fine Vigdis starter på et så flott et ukentlig prosjekt, bestemte jeg meg at jeg skal slenge meg med. Hver uke, i året 2013, altså i 52 uker, skal jeg poste et portrett av Una. Så kanskje akkurat disse bildene blir julekalendergaver til neste år.
Til vi får tak i kameraet og får lastet over bilder, annonserer vi bare dette ukentlige prosjektet med et gammelt portrett. 



Kanskje har du lyst å være med?

Projekat za 2013. Sedmicni portret moje princeze. 

POPELKA.

Før jeg kom til Norge, hadde jeg aldri sett Tre nøtter til Askepott.
Men min gode venn Tuva, innviet meg mer enn gjerne i den norske juletradisjonen, for jul er ikke jul uten vår heltinne Askepott. Tuva kan historien utenat, hver minste detalj og hvert ord som utveksles. Og nå er det altså bestemt at Una også skal innvies i klubben. Det begynte allerede for 2 år siden. Og i år satt de i sofaen igjen, med krona på hodet og godteriet i skåla, de (kommende) prinsessene mine. En finfin tradisjon, dette, og et tøff forbilde, Askepotten.

Er du avhengig av Tre nøtter til Askepott for at julen skal bli komplett?





P.S. I år har jeg tenkt å fortsette på lista, husker dere challengen min? Det var jo veldig artig, og det var enda artigere at noen av dere var med. 
Så bli med, kom igjen! Nytt år, nye bloggutfordringer.

Vi har allerede fortalt om:


1. Hvem vi er- Hei!

2. Stedet jeg kommer fra


3. Min bestevenn


5. Hvem jeg var for ett år siden

Så det er mange fine punkter som gjenstår, og over helgen skal jeg fortelle om en person som jeg beundrar. Jeg gleder meg. Gi meg et pip, dersom du er med!

Una i Tuva, moje dvije princeze, gledaju Pepeljugu i sanjaju o nekom princu. A ja planiram nastaviti moju listu, sjecate li je se?

CHALLENGE #3

Berätta om din bästa vän.

Jeg trodde alltid at jeg var en guttejente. Jeg syntes at gutter var SÅÅÅ mye lettere å forholde seg til. Jeg levde overbevist om at jeg bare hadde guttevenner. Jeg hadde Ogi. Og Mathias. Og Stuart. Ola og Ole.
Og ikke minst Geir.

Men fy søren, så feil jeg tok: Så fantastiske jentevenninner jeg har!
Ikke bare en, men mange. Beste venner.

Min mor.

Jeg hadde Masha. Med de blåeste øyne og veldig sær humor; blodige skrekkfilmer var hennes favoritt fra en alder av tre. Når man vet at jeg besvimmer ved å se en dråpe blod, kan man tenke seg at vi utgjorde litt av et par. Jeg hadde Anja. Hun preget hele min barndom.

Heldigvis hadde jeg Veca som jeg kunne være ordentlig fjortis med. Sammen sjekket vi opp gutter på gebrokkent norsk på ungdomsdiskoteket på Spongdal og oppdaget hva norske ungdom drev med på 16. mai.  Jeg har Samra som er så god og ærlig; og jeg tenker ofte at dersom det var flere som henne så hadde verden vært et enklere sted å leve. Sanja, som smuglet meg inn plasser jeg ikke var gammel nok til å være, tok hull i ørene mine på AVH brygga og lærte meg å drikke øl.

Jeg er medlem av en helt ubeskrivelig fantastisk trekløver, og har vært det i mer enn halvparten av mitt liv. Tuva og Kari er mine søstre. Verken mer eller mindre. Støynivået som oppnås ved latterutbrudd og hete diskusjoner i dette forumet bryter alle lovpålagte maks grenser.

Jeg har mine studiejenter; Nina som alltid har et smil som smitter og som liker prikkete kjoler, Marianne med verdens lengste bein og største rettferdighetssans og hjerte, Siri som alltid passer på meg og som i løpet av den første måned vi bodde sammen lærte seg å si på bosnisk: Jeg mistet nøkkel. Igjen.(- Jeg er nemlig veldig dårlig på nøkler. Eller veldig god på å miste de. )

Jeg var så heldig å få jobbe på agraff med noen av de som jeg setter høyest her i verden. Og jeg har fått heeelt nye, morsomme venner. Jeg skjønner nesten ikke at jeg fortjener det.

Og så har jeg Guro.
Som er min Tilda. Har du hørt den sangen?
Hun er min fluktplan. Akkurat som den gangen for 18 år siden da vi satt på samme buss og var 14 år gamle. Plaget av samme slitsomme mannen på bussen, satte vi oss sjenert ved siden av hverandre.
Vi hjalp hverandre da og den dag idag hjelper hun meg.
For når alt flyter og alt er vondt ,er hun der. Når jeg er inn i det mørkeste mørket, tar jeg hun med. Og hun protesterer ikke. Kanskje fordi hun forstår hva sorgen og mørket er. Eller har tålmodighet og kjærlighet nok til å høre etter.
Hun bor langt fra meg, og helt uavhengig av meg, og utvikler seg til det utrolige mennesket som jeg gang på gang blir kjent med.
Av og til blir jeg redd for å miste henne.
Men hun klarer seg helt fint og jeg mister henne ikke.
Hun er fortsatt min fluktplan.
Det sikre kortet når alt går galt. Når jeg trenger å blåse ut, få anbefaling om ny bok eller hjelp til å formulere en setning. Når jeg tenker på at jeg vil flykte. Når jeg er dum.
Eller når alt er fint. Det er derfor hun fikk være min forlover.



Kom vi flyttar Tilda, kom vi flyttar bort                              Men Jag och Tilda packa våra väskor för att gå och
Vi behöver inte vara här något mera                              Sen cykla vi iväg emot stationen
Kom vi flyttar Tilda, vad ska vi göra här?                       Och vi slängde våra cyklar
Festa, shoppa, supa, konsumera?                              Och slängde oss på ett tåg
Nej, kom vi flyttar Tilda                                                  Och gömde oss under restaurangvagnborden
Flyttar härifrån till en plats där sånt som vi är flera     Så konduktören såg oss ej
Kom vi flyttar Tilda ingen saknar oss ändå,                Tur för Tilda och för mig
Bara åka inte reflektera                                                  SJ är så dyrt att resa med
Nej, bara åka inte reflektera                                         Och slutstationen Helsingborg
                                                                                          Tog en buss mot Trelleborg
                                                                                          Där finns det båtar man kan åka med
                                                                                          Och där finns det båtar man kan åka med
För dom är fina, vi är fula
Dom är glada, vi är sura
Dom är nöjda, vi vill mera
Åh, jag önskar att vi var flera
Åh, jag önskar att vi var flera
Åh, jag önskar att vi var flera

Där stod vi på en hamn och vi titta på varann
Sen vände vi oss mot det stora havet
Alla båtarna omkring blev tysta hördes ingenting
Vi hörde bara tankarna som undra
Om det nånsin skulle finnas någon plats för mig och Tilda
Och vi båda bara undrade, hon tog min hand och
Vi båda blundade
Vågor lockade vi hoppades ner I vattnet
Vi båda hoppade, ner I vattnet vi båda hoppade
Ner I vattnet vi båda hoppade

1. Berätta om dig själv.
2. Berätta om staden du kommer fra.
5. Berätta om vem du var för ett år sedan.

CHALLENGE # 5

Berätta om vem du var för ett år sedan.

For ett år, en måned og to dag siden døde min pappa.
Jeg husker at jeg telte. Dagene.
Og jeg sov. Mye.
Jeg gikk gjennom de siste månedene av hans liv, de siste dagene, de siste timene vi hadde sammen. Om og om igjen. Jeg godtok ikke slutten. Jeg var veldig konstruktiv i mine destruktive tanker. Jeg letet etter svar. Systematisk.
Men ingen svar var å finne. Min pappa var syk, og han var borte.

Jeg brukte lang tid å forstå. At han var borte.

Hver fredag traff meg som en neve i magen. Og da var det vanskelig å huske hvordan man pustet.

Jeg husker meldingen Marianne sendte til meg. Den om å komme tilbake til hverdagen.
Jeg ville prøve, men jeg trodde ikke at det var mulig. 
Jeg tenkte: Hvordan kan livet egentlig gå videre? Hvordan kan verden fungere, rusle videre, som om ingenting har skjedd? Hvordan kan Japan oppleve katastrofen( jeg klarer snart ikke flere!), hvordan kan folk stå opp om morgenen med ett smil om munnen, hvordan kan jeg tørke tårene fort nok slik at Una ikke ser meg gråte, og hvordan kan jeg gå opp den tunge trappen til jobben og faktisk jobbe? Som om ingenting har skjedd??? For min verden er forandret for alltid.

Jeg slet med å puste. Samtidig hadde jeg en ny jobb og, ikke minst, Una og tenke på. Jeg prøvde så godt jeg kunne å tvinge meg til å gjøre masse hyggelige ting, og heldigvis, h e l d i g v i s; hadde jeg fantastisk gode venner rundt meg. Jeg savnet mine gamle venner. Jeg var takknemmelig for så mye, og jeg brukte det som overlevelses strategi. Jeg brukte Una som terapi. Jeg gjør det fortsatt.

Jeg måtte lære meg å puste på nytt.
Jeg måtte bekjempe sosial angst som plutselig tok tak i meg.
Jeg måtte bruke ett helt år på å glemme alt det fæle.
Jeg var på bar bakke, min tryggehavn gikk under i en storm. Jeg kommer aldri til å føle den samme tryggheten igjen.

Det hender fortsatt jeg ringer telefonnummeret hans bare for å sjekke. Og jeg blir slått i bakken hver gang det ikke kommer noe svar. Da er det like vondt og uforståelig som det var for ett år siden. 

Men nå klarer jeg å spise lunsj med mine fine kolleger; av og til
Jeg er fortsatt like uendelig takknemmelig for å ha de vennene jeg har. 
Jeg er uendelig takknemlig for å ha en mamma som min
Vi bruker fortsatt helgene godt.
Jeg har et nyttårsforsett om å ha det bra i år.

Jeg klarer å nevne hans navn til Una. Jeg klarer å skrive om min og hans by. Og jeg husker mange, mange flere gode ting. Som fyller meg med bunnløs lykke over å ha hatt en far som han, og bunnløs sorg over at han er borte.








foto: Maren Todal.

CHALLENGE # 2

Berätta om staden du kommer fra.

Jeg har grublet ,og grublet ...o g   g r u b l e t... Hvordan skulle jeg starte? Hvordan skulle jeg vinkle dette innlegget? Hva er Sarajevo- for meg?
Tre ting er kjent for de fleste: 1. Skuddene i Sarajevo som var starten på 1. verdens krig.
2. Vinter OL i 1984 og
3. Krigen.

Krigen gjorde at jeg mistet Sarajevo. Ikke for alltid, og ikke helt. Men delvis. For meg er Sarajevo så mye mer enn krigen.

Det er morgentåke som ligger tungt over hustakene.
Lyden av byen klokken 12, da moskene inviterer til bønn og kirkeklokkene ringer samtidig.
Regnet som gjør de gamle steinbelagte gatene på Bascarsija om til speil som blinker i lyset.
Gatene fulle av folk i ukedagene.
Gatene stappfulle av fok i fine byklær i helgene.
Musikk. Noen som jeg liker. Og andre som jeg ikke liker.
Årstidene.
Luktene. Kull om vintereren. Syriner om sommeren.
Kastanjeselgerne på gatene om høsten.
Grønnsaksmarkedet med slagsrop og gamle koner med handlenett.
Eksplosjonen av farger.
Åssidene med alle husene som danner et mønster som ligner på et persisk teppe.
Betongen i nybyen som blir sååå varm om sommeren.
Frostrøyk om vinteren.
Stjernehimmelen på fjellet.
Alle byens trapper. Det er mange av de.
De bratte, farlige gatene i skråningene. Det er mange av de.
Elven Miljacka; som egentlig ikke kan kalles en elv, men vi gjør det allikevel.
Mat. Mat. Maaaat. Hele tiden. Overalt. Cavapi.
Hest og kjerre i alleen.
Det klare, kalde vannet - ved moskeene.
Filmfestivalen som gir håp.
Ungene med is fra "Egipat".
Bestefedrene i dress og med avis under armen.
Sjakk.
Forelskede par som kliner i parkene.
Hemmelige jazzkjellerne.
Min oldemors leilighet med 4 meter under taket der lyset kommer gjennom et lag med broderte gardiner.
Bebas te med honning mens jeg får varmen i meg ved peisen på Visnjik.
Den store sengen med stive og nystrøkne sengeklær som jeg delte med min bestemor.
Gutten jeg var forelsket i, som spilte piano.
Helgene på hytta på Pale, der bestefar og jeg lekte frigjøringskamper i mørke skoger rundt.

Sarajevo er min barndom.

Sarajevo er også barikkader en tidlig morgen i mars, rop om fred og skarplyden av granater, mangel på vann og mat, 3 kalde vintre uten strøm,6.april, fly som bryter lydmuren, 2.mai, barnekonvoien 19. mai og et langt farvel.
Barn som ikke fikk lov å bli voksene.


Pappaen min er Sarajevo for meg.

Det er vanskelig for meg å vite hva som er meg blitt fortalt,
hva som er sant, og hva som er minner;
hva som har forandret seg... Mye har forandret seg. Men mye er likt. Og mye er bra.
Derfor håper jeg at Una kommer til å bli kjent med den byen jeg er så glad i.

P.S. Om barn i byen under krigen.

Mvh Miss Sarajevo





























Kako poceti? I gdje?
Sto reci?
Prisjecati se lijepih stvari? Ili pricati o stvarima koji su me dovele ovako daleko od mog rodnog grada?

Tri stvari o Sarajevu poznate su svima: 1. Gavrilo Princip, 2.  Olimpijada 1984  i 3. Rat.

Sarajevo je puno, puno vise od toga.

Sarajevo je jutarnja magla koja lezi teska na krovovima grada.
Zvuk grada tacno u podne. 
Kisa po Bascarsiskoj kaldrmi u kojoj se ogledaju svjetla noci.
Pune ulice. Uvijek.
Prepune ulice. Vikendom.
Mirisi. Smog. I ugalj; zimi.
Jorgovan ljeti.
Prodavaci kestenja u Vase Miskina.
Markale i Trznica. Gospodze sa svojim cekerima.
Eksplozija boja.
Vreo beton novog grada.
Ciste, zvijezdane, planinske noci. I crkavica zima.
Stepenice; posvuda. Kamene i stare. I tako lijepe.
Strme ulice mahala. Iz prica moga tate.
Ritmickosportska gimnastika u FISU i hladno pivo u tople ljetne noci u dvoristu FISA.
Mostovi. Kod Dva ribara.
Kocijasi u Aleji.
Bistra, hladna voda.
Kod Begove djamije.
Filmfestival koji daje nadu. 
Slatko cose. I djeca koja lizu egipatski sladoled.
Dede u odjelima i Oslobodjenjem ispod ruke.
Cevapi. Uvijek. I zauvijek.
Sahisti ispred Svijetlosti.
Zaljubljeni parovi po parkovima.
Tajni jazz podrumi kojih vise nema.
Krovovi kuca koje po brdima prave mustre perziskih cilima.

Cetri metra do plafona u majkinom Soukbunaru i svijetlost koja probija kroz cipkane zavjese..
i miris andusa u mangali.
Hladna spavaca soba u Stake Skenderove, koja bi se u sekundi ugrijala, kad u krevet dodje moja baba.
Medolino i vatra u kaminu na Bebinom Visnjiku.
Crveni tepih Narodnog pozorista.
Raja sa Mejtasa.
Dvoriste SSK.
Vikendi na Palama, i oslobodilacke igre po sumama sa mojim djedom.

Sarajevo je moje djetinstvo.

Moj tata je za mene bio Sarajevo.

Sarajevo je jedno martsko jutro koje su docekale barikade. Referendum i pozivi na mir. Sarajevo je 6.april. Zvuci aviona nad gradom i granate koje svijetle i ubijaju u noci. Sarajevo je 02. maj. Sarajevo su suze i odlazak najmanjih, ukljucujuci i mene, 19. maja sa djecijim konvojem. Jedno veliko zbogom. Sarajevo je 11 541 mrtvih. Hladne zime bez struje, vode i hrane. Snajperi. Sarajevo su Sarajlije, sto su cetri godine trcali za zivot i cak ni tad ne izgublili nadu. Nadu da postoji pravda i jedan bolji svijet.

Tesko mi je znati sto su moja sjecanja, sto su tudje price, sto je istina; Sto je jos uvijek isto, i sto je skroz drugacije. Puno je toga sto se promjenilo. Ali je jos vise toga sto je ostalo isto. Toliko toga dobrog. Sto cini da se iskreno nadam da ce Una imati priliko provesti dio svog dijetinstva u Sarajevu i dozivjeti moj grad. Moje Sarajevo. 

Miss Sarajevo

CHALLENGE # 1

Berätta om meg själv, skulle jeg gjøre idag. 
Det var jeg selv som utfordret og oppfordret, som inviterte til fortellerkamp. Jeg hadde en plan. Den gikk i vasken. Noen ganger gjør planer det. Forblir urealiserte.

Idag kunne jeg nok fortalt at jeg er dårlig på å holde avtaler og at jeg alltid (uten unntak) kommer forseint. Jeg kunne fortalt at jeg kan være heeelt urimelig mot mine nærmeste når jeg er lei meg, uten å orke å forklare årsaken til det dårlige humøret. At jeg av og til mener at folk bør kunne lese tankene mine og skjønne akkurat hva jeg mener.(Det gjør de jo aldri) At jeg kan være forferdelig dårlig til å forklare hva jeg mener, spesielt når jeg virkelig bryr meg om å få frem et poeng.
At jeg hater å snakke i store forsamlinger. At jeg roter fælt. Og at jeg alltid har lyst å sove 5 minutter lengre om morgenen.( Som resulterer i at jeg konstant er forsein.) At jeg synger av full hals ennå jeg ikke eier sangstemme og drømmer at jeg i mitt neste liv vinner Idol. Eller noe. At jeg ofte gråter når jeg ser Dagsrevyen.

Jeg forteller istedet at det på lørdag er ett år siden min pappa døde, og jo nærmere dagen vi kommer desto tyngre blir det å puste. Akkurat savnet med hele sin tyngde legger seg på brystet og presser på. Jeg vet ikke om det kjennes som altfor lenge eller som igår siden siste gangen jeg så han. Jeg vet bare at ikke kjennes greit.

Derfor kommer det et gammelt innlegg i dag, men den oppfyller kravet til dagens tema. Og neste torsdag, kommer jeg sterkere tilbake. Lover.

Neste torsdags tema: Berätta om staden du kommer fra. Bli med du også!


Her er oss!


Hei! Dette er Una. / Ovo je Una.


Og jeg er hennes mamma, Nadja. / Ja sam njena mama, Nadja.


Geir er et uanværelig medlem av vår familie. I følge Una har han verdens beste skuldre, 1 & 2.
Geir je neizbjezan clan nase familije. I ima najbolja ramena na svijetu. 1 & 2.


Men det var altså slik det hele startet. Med en liten jente som kom til verden sent på året i 2008.
Sve je pocelo jedne hladne, decembarske noci.


Siden har Una blitt stor, og hun har utviklet forkjærlighet for rare hodeplagg. 1, 2 & 3.
Od tada se puno toga desilo, i Una je razvila ljubav prema cudnim kreacijama. 1, 2 & 3.


Hun forandret våre liv for alltid. Og hverdagen er blitt både givende og utfordrende.
Zauvijek je promjenila nase zivote.


Hun er virkelig fantastisk danser! En ekte balerina! I pokazala da je prava plesacica na mamu.


Una snakker to språk, for jeg er fra Sarajevo. Og hun snakker mye. Hun synger også, som bestefar.
Una je poluSarajka, zato govori dva jezika, i svako ljeto provede na brdovitom Balkanu.


Når vi ikke bygger med plastelina, Kada ne gradimo sa plastelinom..

1bak3
..bygger vi ordentlige hus. Både Geir og jeg er arkitekter. Gradimo prave kuce, jer smo arkitekti.



Det tar mye tid og er kjempe gøy. I ne bi mjenjali nasu profesiju ni za sta!


Før jobbet jeg med flinke folk som liker soloppganger på jobb og lager de beste festene.
Ljudi sa kojima sam radila prije voljeli su raditi po noci, festati do zore i..


De bader også i vinterhalvåret. Nå er jeg blittkommunal byplanlegger og det er enda tøffere, det!
..i kupati se po zimi. Sada radim u urbanistickom birou po danu, festam nocu i kupam se ljeti.


Vi E-L-S-K-E-R å reise. Blant annet til Marrakesh. Reisene våre finner du her. Obozavamo putovati!

p1040855
Vi <3 våre venner! Venner er det viktigste, og vi har vært heldige og fått en haug av de aller fineste.
I obozavamo nase prijatelje. Bez daljnjeg smo imali srece da smo ih nasli. <3

l1220250


Vi liker å fylle vårt hjem med loppisfunn og arveskatter. Dette er noen av våre favoritt ting.
Nas dom punimo stvarima koje nas podsjecaju na ljude koji volimo.


Vi liker skogen. Men vi liker stranden også. Volimo sumu, ali nam je plaza jos draza.

snc11646
Vi liker å ta bilder (Jeg slettet nesten alle fra bryllupsreisen vår!) Volimo slike.


Vi liker å danse når barna sover, gamle bilder, musikk, bøker & film. Ples, muziku i film.


Vi er blitt utrolig gode på å ta familieportretter. Fra 2009 og 2010 og fotoboks.
Postali smo sampioni sto se tice obiteljskih portreta. 2009 & 2010 & fotoboks


Geir liker fotball. Geir voli futbal.


Jeg liker å pynte meg. Gjerne i kjoler... Ja volim haljine.


...som Geir har kjøpt. Posebno kad ih je Geir kupio.


Una blir også pyntet. Og pynter seg. I Una voli haljine.


Stilen avhenger litt av hvem av oss som kler på henne. Mada njen stil varira.


Una selv er spesielt glad i marihøner. Bubamarac.

080016452000
Vi elsker bursdager og lys på kaken! Konvolutter, frokoster på sengen og kidnappinger.
Obozavamo rodjendane! Iznenadjenja.


Besta bor på Løyning, men snart blir Una 3 og da kommer besta. Men først må hun feire


Unas aller beste venn var hennes dedo. Unin najbollji prijatelj bio je njen dedo.


Nå har hun bestevenninen nana. Sada je nana najbolja moguca zamjena.


Min pappa døde for akkurat 8 måneder siden. Hullet i meg er fortsatt enormt. Jeg lurer på om det noensinne vil gro igjen. Moj tata umro je prije tacno 8 mjeseci. Da li ce ikada biti lakse prihvatiti to?


Så jeg skriver om sorgen, redsel, jeg teller dager men husker også hvor god danser han var.
Da li ce ikada sjecanja na to da je toliko volio plesati izbrisati tugu?

Vi har i tillegg dårlige dager, en haug med skittentøysvask og 5 vaskemaskiner ukentlig, støv i krokene bak sofa, joggebuksedager, trassdager som f.eks. vilikkespisenoe-æsj!-dager, dager der vi er for slitne til å engang ha en mening og dager der verden føles urettferdig.


A CHALLENGE.

Opp i det hele rakk bloggen å fylle tre år! Hurra!!!
Og som treåringer ofte gjør, har den gitt meg masse, masse, masse bra; det er derfor jeg fortsetter å blogge. Den er min dagbok, min lille private hyllest til hverdagen og til livet. Ofte fokuserer jeg på det positive, og den blir en slags selvhjelp for å se lyset i enden av tunnellen. Jeg markerer hver dag.
Det siste året har bloggen hjulpet meg å sortere tankene, og å huske. Jeg er veldig takknemmelig når dere gir meg de beste rådene og kommentarer fulle av varme. 

Mest av alt håper jeg at den blir verdifull for Una når hun vokser opp. Geir har printet de to første årene på deilig, tykk papir og det er skikkelig flott å bla mellom permene. Håper hun vil like å bla gjennom de. 

Men av og til vet jeg ikke helt hvor jeg vil hen med bloggen.
Så jeg har et forslag, si fra om du liker det!
Jeg har slått sammen to fine lister, den ene har skjønneste Emily skrevet som en slags julekalender, og den andre har fine Ina kalt for 30 dagers utfordringen. Men siden man må tillate seg litt frihet, har jeg omdromulert litt og slått sammen litt.

Så nå står jeg igjen med 39 punkt. Nye 39 innlegg.
Hver torsdag fremover kommer det et nytt innlegg. ( det kommer helt sikkert masse innimellom også)

Hva synes du? 
Jeg vil er at du slenger deg på den samme utfordringen. Skriv deg gjennom listen, du også! Jeg tror det blir fint. 
Her er listen min:

1. Berätta om dig själv.
2. Berätta om staden du kommer fra.
3. Berätta om din bästa vän.
4. Berätta om en person som du beundrar.
5. Berätta om vem du var för ett år sedan.
6. Berätta om bloggarna du läser.
7. Berätta om ett av dina favoritfotografier.
8. Berätta om ett av dina favoritplagg.
9. Berätta om en av dina favoritlåtar.
10. Berätta om vad som finns i din väska.
11. Berätta om hur dina framtidsdrömmar ser ut. 
12. Berätta om någon som du saknar.
13. Berätta om 10 favoritsaker i ditt hem.
14. Berätta om ett fotografi som någon annan tagit på dig.
15. Berätta om en av dina favoritböcker. 
16. Berätta om hur du var när du var liten.
17. Berätta om hur en perfekt dag ser ut för dig.
18. Berätta om 10 ting du absolut vill gjöre innan du dör.
19. Berätta om en vän som bor långt bort.
20. Berätta om någon som du älskar.
21. Berätta om något som du är beroende av.
22. Berätta om ditt bästa minne.
23. Berätta om en ting du har kjempelyst på akkurat nå.
24. Berätta om 5 ting som får deg til å le.
25. Berätta om 5 ting som er superfint hos det motsatte kjønn.
26. Vis et bilde av utsikten fra valgfritt vindu i huset.
27. Berätta en spennende/artig historie.
28. Berätta om 10 ting du virkelig setter pris på.
29. Berätta om 5 ting som er bra med livet ditt akkurat nå.
30. Berätta om en rar/fin drøm du har hatt.
31. Berätta om noe som rører deg.
32. En oppskrift på noe godt.
33. Berätta om 5 fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren.
34. Berätta om favorittproduktene dine.
35. Berätta om 5 dyr du kunne tenke deg å ha (det er lov å fantasere)
36. Berätta om hvordan det kjennes for deg å være forelsket.
37. Berätta om 5 steder som er fine å være på.
38. Berätta om en måte du kunne tenke deg å tilbringe nyttårsaften på.
39. Noe som kommer rett fra hjertet, i form av tekst/bilde/video/tegning/kombinert.


Hva synes du? God idé?


Er du med? Jaaa! Mail mottas med takk.

På torsdag altså: Berätta om dig själv.

Blog je napunio trecu godinu i "that calls for a challenge!"
Zato sam naprivila duuuugu listu, i svaki cetvrtak odgovoritcu na jedno pitanje sa liste. Izvolite:

1. O sebi/ tko si ti
2. O gradu iz kojeg dolazis/zivis/kojeg volis
3. O svom najboljem prijatelju
4. O nekome koga postujes/ko te insprise/ koga cijenis
5. O tome tko si bio prije godinu dana
6. O blogovima koje citas
7. O tvojoj favoritfotografiji
8. O favorit komadu odjece
9. O najdrazoj pjesmi
10. O tome sto se nalazi u tvojoj tasni
11. O snovima za buducnost
12. O nekome ko ti nedostaje
13. O 10 najdrazih stvari u tvome domu
14. O fotografiji tebe
15. O favorit knjizi
16. O tome kakva si bila kad si bila mala
17. O jednom perfektnom danu
18. O 10 stvai koje zelis dozivjeti prije smrti
19. O prijatelju koji zivi daleko od tebe
20. O nekome koga volis
21. O necemu od cega si ovisna
22. O najljepsem sjecanju
23. O necemu sto zelis. Upravo sada!
24. O 5 stvari sto te uvijek nasmiju.
25. O 5 stvari sto volis kod suprotnog pola
26. O pogledu sa tvog prozora
27. O jednoj uzbudljivom/smijesnom dozivljaju
28. O 10 stvari koje cijenis
29. O 5 stvari koje su dobre u tvom zivotu upravo sada
30. O jednom snu
31. O necemu sto te pogadja, pravo u srve
32. O necemu dobrom za pojesti/ Recept
33. O 5 finih stvari sa proljecem, ljetom, jeseni i zimom
34. O tvojim favorit produktima
35. O 5 zivotinje koje volis
36. O osjecaju zaljubljenosti
37. O 5 mjesta sto su fina upravo sada
38. O tome kako zelis proslaviti Novu godinu
39. O necemu sto dolazi iz srca/ slika, tekst, pjesma

nadja

nadja

36, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits