HOME IS WHERE THE HEART IS.

Det ble en nervepirrende avslutning på en ellers fin og rolig januar. Nervepirrende, på flere måter. Og først nå, når mars er her, klarer jeg å samle tankene mine.

Det første som skjedde er at vi har blitt rekkehuseiere. 

Og gleden ved å flytte i et vakkert funkishus i skogen, i et område der mange av lekekamerater til Una bor, og der fremtiden til Stella er omgitt med andre barn, og et hus som i tillegg har et stort vaskerom som svigermor vil elske, og en kjellerstue til barn og venner, sydvendt terrasse for kjærestetid og bymarka for trilleturer rett utenfor, veksler hele tiden med en stor sorg.

Jeg vil ikke forlate bakken vår, tenker jeg. 

Jeg vil ikke forlate soloppgangene, og ikke solnedgangene,
Utsikten som møter meg i det jeg åpner øynene.



Og vinduene man kan sitte i. 

Jeg vil ikke forlate det gjennomlyste kjøkkenet med vårt turikise bord som er samlingspunktet, 
og ikke det lange spisebordet der vennene kan drikke og prate til langt ut på natten,
eller jeg kan nyte utsikten over denne fine byen,

Jeg vil ikke forlate sofaen som er hele fire meter lang og kan romme mange folk oppi, ikke engang togene som en sjelden gang kommer midt på natten vil jeg forlate.



For ikke å snakke om hagen som forskyner oss med blomster gjennom hele sommeren. Og høsten. 



Alt dette og mer vil jeg ikke forlate, men mest vemodig blir jeg av tanken på å forlate stedet Una har vokst opp i.

En gang tidligere var vi nødt til å flykte fra alt vi kjente. Vi ble tvunget til å dra. 
Denne gangen har vi valgt det selv. 

Og selv om det er et eget valg, er det trist å tenke at et vårt liv skal starte et nytt sted.
At hverdagen får nytt scenografi å utfolde seg på. 

>

For det er nemlig ikke noe galt med dette livet, eller dette stedet der vi er nå.



Og på mange måter kjennes det som om vi ikke helt er ferdige med bakken vår.
Una gleder seg til å flytte, for å være nærmere vennene sine. Samtidig gråt hun foran bokhyllen sin en kveld."Jeg vil aldri kunne temasortere bøkene mine, sa hun. Det får vi gjøre et annet sted, sa jeg. Men jeg ville gjøre det her. Jeg vil savne det grønne huset. Og Ilaparken. Og så gråt vi sammen. 

Geir og jeg gråt, vi også. Om kveldene blar vi gjennom bilder av vårt liv her. Så mange fine minner. Så mange fine øyeblikk. Mest av alt av Una, som ble fra en liten baby til en liten jente til en stor jente. 

Jeg kommer nok til å gråte litt, og litt mer til, over bakken vår, men jeg skjønner at vi tar med oss videre det viktigeste. Jentene våre og hverandre. På samme måte som da vi kom til Norge og klarte oss siden vi var sammen.

Utsikten vil være annerledes, solen vi treffe ansiktet på en annen måte, men vi vil fortsatt være de samme. Vi kommer til å skape flere gode øyeblikk. For oss og jentene. 

Som den utstillingsåpningen Una hadde når hun var 4. Den kunne ha skjedd hvor som helst. Det var det at vi hadde vernissage med popvorn og saft og bestemor og oldemor på besøk, som gjør dagen minneverdig. 



Vi kommer til å få det bra. 

Men det er lov å være vemodig. 



LEILIGHETEN LIGGER NÅ UT TIL SALGS HER. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

37, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits