CIRCLES OF LIFE.



Fredagen for 4 uker siden mistet jeg min bestemor. 
4 uker uten ei som alltid har vrt der, kjennes allerede som s altfor lenge. 
Jeg klarer ikke helt begripe det.

Jeg sitter og ser p gamle 8 mm filmer, med drlige kontraster og uten lyd, men det er lett spotte hennes smil. Og hennes hender. De var hender som frste gangen badet meg. Og nr jeg begynner g, hopper hun rundt meg som Muhammad Ali, og passer p.
Og slik fortsetter hun. Gjennom hele mitt liv. passe p. 

Jeg kunne ha skrevet om fredagen for 4 uker siden...den s altfor varme, alvorspregete fredagen. Med Utya i tankene og uro i hele kroppen.
Og telefonen som hun ikke tar. En plutselig flelese av at noe er fryktelig galt. Til tross for samtalen kvelden fr, som varte i 4 minutter og 7 sekunder der hun forsikret meg at alt var bra: Vi snakkes i morgen! Og s planlegger vi noe i helgen.
Geir fr den tunge oppgaven med ta heisen opp 10 etasjer, jeg lper innom butikken og parken, i et yeblikk tror jeg at jeg ser henne blant lekende barn og ungdom, minuttene kjennes som timer, og nr jeg prver ringe Geir er telefonen hans opptatt. Da vet jeg for sikkert. Ambulansesirenene hres bare noen yeblikk etter og det eneste jeg hper p er at hun ikke har det vondt. Jeg er feig, jeg tar ikke heisen opp, jeg bare stryker magen min og grter.

Hun er borte.
I 4 uker har hun vrt borte. Og det er akkurat som om jeg ikke har forsttt det, og som om trene ikke finner veiene til slippe sorgen ut. Som om det hele er en vond drm. 

Jeg ser p siste meldingen jeg sendte. Det str: Jeg elsker deg. Jeg hadde sikkert drlig samvittighet for jeg var altfor kort i telefonen, jeg hadde vel drlig tid, slik vi idag ofte har. 

Jeg tenker p s mye og jeg tenker at s mye av det jeg sa og gjorde var siste gang. 

Jeg trster meg med at hun, mest sannsynlig, ikke hadde det vondt, at hun hadde 82 gode r og at vi som betydde mest for henne var rundt henne, s og si hver eneste dag. Jeg trster meg med at det hun fryktet mest av alt var at hun skulle bli noen byrde, og at hun slapp oppleve det. At hun i sine 82 r bare var til nytte, bare hoppet rundt og passet p.

Aldri et offer, alltid selvsikker, alltid med hevet hodet.
100 % dedikert.
Til meg. Til mamma. Til Haris. Til Una. 

Jeg prver trste meg selv med at vi har vrt heldige. For det har vi vrt. 
Men akkurat n kjennes alt som en vond drm vi skal vkne fra. 

ta heisen opp, sette inn nkkelen, og ikke bli nsket velkomment av de ble ynene, det store smilet  og et blidt HEI er fortsatt vanskelig godta. Radioen p rommet hennes har ikke vrt p, og det er stille, men Una har inntatt rommet hennes og ser p tegnefilmene de pleide se p sammen. Hun snakker ofte om Beba og er fryktelig lei seg at babyen ikke fr mte henne. 

Samtidig sparker det nye livet i meg sterkere enn noensinne. Una begynner i 3. klasse og skal g p dans, sirkus, turn og fotball. Hun smiler ofte. Og det gjr godt. 

n kommentar

Silje

20.08.2016 kl.00:58

S vakkert skrevet om et stort tap. S godt at den siste meldingen var s fin og uforbeholden. Varm omtanke og klem fra Bergen

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

36, Trondheim

Hei og velkommen til vr lille blogg! Vi er en liten familie p tre, og frken Una p 4 r styrer vrt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er ogs veldig st. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost p sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits