CIRCLES OF LIFE.



Fredagen for 4 uker siden mistet jeg min bestemor. 
4 uker uten ei som alltid har vært der, kjennes allerede som så altfor lenge. 
Jeg klarer ikke helt å begripe det.

Jeg sitter og ser på gamle 8 mm filmer, med dårlige kontraster og uten lyd, men det er lett å spotte hennes smil. Og hennes hender. De var hender som første gangen badet meg. Og når jeg begynner å gå, hopper hun rundt meg som Muhammad Ali, og passer på.
Og slik fortsetter hun. Gjennom hele mitt liv. Å passe på. 

Jeg kunne ha skrevet om fredagen for 4 uker siden...den så altfor varme, alvorspregete fredagen. Med Utøya i tankene og uro i hele kroppen.
Og telefonen som hun ikke tar. En plutselig følelese av at noe er fryktelig galt. Til tross for samtalen kvelden før, som varte i 4 minutter og 7 sekunder der hun forsikret meg at alt var bra: Vi snakkes i morgen! Og så planlegger vi noe i helgen.
Geir får den tunge oppgaven med å ta heisen opp 10 etasjer, jeg løper innom butikken og parken, i et øyeblikk tror jeg at jeg ser henne blant lekende barn og ungdom, minuttene kjennes som timer, og når jeg prøver å ringe Geir er telefonen hans opptatt. Da vet jeg for sikkert. Ambulansesirenene høres bare noen øyeblikk etter og det eneste jeg håper på er at hun ikke har det vondt. Jeg er feig, jeg tar ikke heisen opp, jeg bare stryker magen min og gråter.

Hun er borte.
I 4 uker har hun vært borte. Og det er akkurat som om jeg ikke har forstått det, og som om tårene ikke finner veiene til å slippe sorgen ut. Som om det hele er en vond drøm. 

Jeg ser på siste meldingen jeg sendte. Det står: Jeg elsker deg. Jeg hadde sikkert dårlig samvittighet for jeg var altfor kort i telefonen, jeg hadde vel dårlig tid, slik vi idag ofte har. 

Jeg tenker på så mye og jeg tenker at så mye av det jeg sa og gjorde var siste gang. 

Jeg trøster meg med at hun, mest sannsynlig, ikke hadde det vondt, at hun hadde 82 gode år og at vi som betydde mest for henne var rundt henne, så og si hver eneste dag. Jeg trøster meg med at det hun fryktet mest av alt var at hun skulle bli noen byrde, og at hun slapp å oppleve det. At hun i sine 82 år bare var til nytte, bare hoppet rundt og passet på.

Aldri et offer, alltid selvsikker, alltid med hevet hodet.
100 % dedikert.
Til meg. Til mamma. Til Haris. Til Una. 

Jeg prøver å trøste meg selv med at vi har vært heldige. For det har vi vært. 
Men akkurat nå kjennes alt som en vond drøm vi skal våkne fra. 

Å ta heisen opp, sette inn nøkkelen, og ikke bli ønsket velkomment av de blåe øynene, det store smilet  og et blidt HEI er fortsatt vanskelig å godta. Radioen på rommet hennes har ikke vært på, og det er stille, men Una har inntatt rommet hennes og ser på tegnefilmene de pleide å se på sammen. Hun snakker ofte om Beba og er fryktelig lei seg at babyen ikke får møte henne. 

Samtidig sparker det nye livet i meg sterkere enn noensinne. Una begynner i 3. klasse og skal gå på dans, sirkus, turn og fotball. Hun smiler ofte. Og det gjør godt. 

Én kommentar

Silje

20.08.2016 kl.00:58

Så vakkert skrevet om et stort tap. Så godt at den siste meldingen var så fin og uforbeholden. Varm omtanke og klem fra Bergen

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

36, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits