ROUND AND ROUND THE BURNING CIRLE. ALL THE SEASONS: ONE, TWO, AND THREE.



Første gang han sa at han ville reise til sin mor i Våroms, svarte jeg: Men moren din er, pappa, det vet du jo, hun døde for veldig mange år siden. Da ble han sint og ville ikke snakke med meg mer og Cecilia om å ringe etter en drosje. Jeg vet ikke om drosjen var ment til han eller meg, og Cecilia trakk på skuldrene og fortsatte med det hun holdt på med, og etter en liten stund hadde han glemt alt sammen. Andre gang han sa at han skulle til sin mor i Våroms, sa jeg: Men jeg vet ikke helt hvordan vi skal komme oss dit, det er ikke sikkert at hun er der, og han så på meg lenge, hva er det du sitter og sier, og så ba han Cecilia ringe etter en drosje. Da han den tredje gangen sa at han skulle til sin mor, ville jeg ikke at han skulle rope på Cecilia, og jeg ville ikke høre mer om drosjen, jeg ville heller reise med han til Våroms.

Linn Ulmann, De urolige




I går var det akkurat 5 år siden min pappas hjerte sluttet å slå.
Selv etter 5 år er det vanskelig å bli fortrolig med at det har skjedd.
Før jeg skriver det ned, må jeg alltid manne meg opp, og når jeg har gjort det, bruker jeg lang tid på la det synke inn. 
Fortsatt kan det kjennes uvirkelig. 
Fortsatt kan han kjennes så nær. 
Og fortsatt sitter de siste ukene i meg, som om de akkurat har skjedd. 



I dagene (eller var det ukene?) før han døde, ble han stille. Han som alltid pratet, ble stum. Borte. Fra oss. Lite kontakt. Desto mer smerter. 
Vi satt ved sengen, støk pannen, masserte beina, fuktet munnen. 
Det føltes som så lite, og hadde man kunne gjort noe som helst mer, ville man ha gjort det på et blunk. Det var ingenting mer å gjøre. 
Bortsett fra å kjenne en elv av uro i kroppen, og frykt for tiden som vi viste skulle komme, mens man satt musestille i det stumme, mørke rommet.
Eneste lyden han lagde, var da han gråt av smertene. Eller når han drømte. Ingen ord, bare lyder. Mamma og jeg hvisket rundt. 

Men noen dager før hans død, ropte han plutselig : Mamma!
Mamma!
Ikke kjærlig, men ordentlig forskrekket.
Jeg var ikke der, mamma hvisket det til meg.
Hva han så, og hva han ble redd av, vil vi aldri få vite.

Hans mor, min baba, døde mange år før han. Hun hadde verdens mykeste hender og verdens mykeste sjel. Hun luktet på roser, som hun lagde saft av, og hadde en svak stemme, som aldri noen sinne ble hevet. Hun var egentlig en liten fuggel. Både pappa og jeg elsket hun så høyt. 
Var det henne han så, henne han drømte om, og skremte det han så masse? Betydde det at han mye heller ville være her med oss, til tross for smertene og stumheten. Det er slikt jeg fortsatt kan finne på å gruble på. Ennå jeg har alle svar på hva han hadde valgt, det var aldri noe tvil, det var alltid oss som var det første valget. Til tross for smertene. Det var derfor stumheten var så vanskelig å godta. 

Og når disse merkedagene kommer, kjennes de siste dagene så nære.

P.S. Linn Ulmann skriver så vakkert om hennes siste tid med sin pappa, Ingmar Bergman, i boken om sin oppvekst "De urolige".

Juce je proslo pet godina od kako je srce moga tate prestalo da kuca.
I nakon pet godina, nekada mi se cini tako blizu. Tu. Pored mene.
A kad su ovakve godisnjice, posljednje vrijeme s njim kao da se sad desava.
Sav strah, svi osjecaji koji su u meni stvarali uluju tih dana.
I sva tisina.
I njegovi tihi jauci.
Tesko mi je jos uvijek prihvatit kraj. 

Én kommentar

Ingvild S L

20.02.2016 kl.13:41

<3

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

36, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits