HOPES AND RESOLUTIONS.



Helt siden jeg var et lite barn, har jeg simpelheten elsket følelsen av en ny start som det nye året bringer med seg.  
Med årene har dette som tidligere var en ren kjærlighetshistorie, forvandlet seg til en love-hate-relationship.

Jeg liker fortsatt at man får lov å telle fra 1 igjen; den første dagen, første måneden, første helg. Første bursdagsbarnet, som for meg alltid er et spesiell et, nemlig min mor. Første dag på jobb med ren pult og ryddig skrivebord. Nyttårs fortsetter; om sunnhet, hverdagsrutiner og flere bøker.
Nyttårs håp og nyttårs planer; om reiser og om hvile. Håp om fred.
Det fine med det nye året er at det nemlig føles som om det er lov å håpe.
Håpe litt ekstra stort, kanskje ekstra naivt. Men det er lov. 

Også til den hat-delen i mitt forhold til "det nye året." 
Jeg klarer kanskje ikke å håpe så stort som jeg engang kunne. Og det gjør meg trist. Kanskje har jeg hatt for mange planer det ikke har blitt noe av, kanskje har verden i ået som gikk vært altfor jævlig til at jeg klarer å forestille meg at året som kommer vil bli bedre. Jeg vil så gjerne, håpe, og jeg gjør det, på liksom, men frykter det motsatte av det jeg håper for.



For 2015 har ikke vært et godt år for verden.
At så mange av våre hjerter kan bli så kalde, så mistenksomme, så hatske, gjør meg redd.
For hvis vi, som har absolutt alt, kan kjenne på disse følelsene, hvordan kan vi da undre at andre som har så altfor lite, kan gå til angrep?
Det lover ikke godt for verden.

For noen dager kom Sylvi Listhaugs med forslag om krav for 4 år med skole eller jobb før familiegjenforening kan finne sted. Jeg finner det hjerterått. Dette fordi jeg har vært der selv, og jeg kan på ingen som helst måte forstå at noen som helst ville vært tjent med at min bror og jeg vokste opp uten en far. Syria, flyktningskrisen, hatet, gjorde alt så nært igjen, og spesielt dette som jeg skrev i forbindelse med mine første 20 år i Norge. 

Jeg håper at verden klarer å vise seg varm i 2016, jeg håper det så inderlig for Unas skyld. 



For jeg vil så gjerne at hun skal vokse opp i en verden der vi ikke ser ned på noen. Det må være det minste. 

Hun vokser så fort, altfor fort nesten.
Kanskje hater jeg de nye årene, fordi akkurat dette blir så synlig når alt skal oppsummeres og telles sammen.
Og vi går i pluss.
I år også.
Til tross for fjortis tendenser, og litt av et temperament.
Vi går så absolutt i pluss!
Med kos, og operasynging, ballettdansing, og høytlesing, lange svømmetak, fine skolestunder og rolige morgenstunder.
Og masse tanker, et helt hav av tanker og planer.
Vi prøver så godt vi kan å henge med.

Så til neste år, blir det fotballtreninger, en stor jentepysjamasfest er allerede planlagt, og det blir  ansvar for en middag i uken fremover.
Alt skal selvfølgelig gjøres selv.
Og det er godt, og rart, og altfor snart, kjenner jeg. Jeg blir stolt.



Selv om verden har hatt et kaldt år, har vi blitt holdt varme av våre venner og familie.
Så masse bra folk rundt oss gjør at livet blir bra!
Nå i det nye året, skal vi prøve å ta være på disse skattene rundt oss, på en bedre måte. Min mor, som er det første bursdagsbarnet, står øverst på listen for å tas vare på. Uten henne hadde hverdagen vår ikke gått opp. Være bedre kjærester, er også lurt å prøve å være.

Når ens form ikke er på topp, får man ikke gjort alt man skulle ønske. Jeg har funnet ut at det er helt greit. Å la vare. Å si nei. Det er ingen som vil meg vondt og jeg trenger ikke prestere hele tiden. Den erkjennelsen er gull verdt.

Vi har jobbet mye, kanskje altfor mye. Men det har vært utrolig gøy. Geir på skolen, med disse flotte, engasjerte studentene, og jeg med å samle byplantråder i En blå tråd. 

Og vi har reist mye, kanskje alfor mye. Men akkurat dette er så gøy at vi aldri kommer til å slutte. Det blir flere reiser i 2016, mange av de inkluderer gode venner. 
Kalenderen for 2016 har begynt å fylles. Og vi skal prøve å fylle den med bare gode opplevelser. 
Vi håper at året ditt også blir fylt med det samme!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

36, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits