JOURNALS.

Jeg ligger på på den harde platen,  med kaldt plast under meg, knærne mine med pute under seg. Rommet er stort og lyst, sollyset strømmer inn fra de to høye vinduene.

Det blir bare et lite stikk. Nålen er ganske tykk, vi må dessverre ha den for være sikre på at alt går inn, sier sykepleieren og smiler til meg.  Hun snakker nordnorsk.

Jeg prøver å smile tilbake.

Det var en tilfeldig CT undersøkelse, gjort på grunn av hodepinnen min, for en del år siden, som gjorde at man fant  den. En utposing i en blodåre i hjernen min.
 
Så nå må den sjekkes. Regelmessig.
Annet hvert år sprøytes kontrasten inn den tykke nålen og videre inn i blodet mitt. Den gjør at jeg kjenner en ekkel metallsmak i munnen, og hele kroppen blir varm i løpet av noen få sekunder. Og så kjøres jeg inn den store CT maskinen, bildene tas, og om et par uker, ringer doktor Cappelen.

I dag var same procedure as last year. (Eller i mitt tilfelle annet hvert år, da.)
Dette er ikke noe som bekymrer meg. 
Denne utposing i blodåren i hjernen mitt.
Jeg gruer meg ikke å snakke med hyggelige doktor Cappelen.

Men det å besøke sykehuset vekker i meg tusen andre minner.
Jeg ser at det står RIT gravert på en liten plate i bygulvet foran det nye Kunnskapssenteret i det jeg krysser plassen. Jeg husker RIT godt. Den gule blokken, med 12 etasjer over bakken og et egen kjellerunivers under. Det var i kjelleren vi pleide å besøke pappa etter operasjonene hans. På post operativ oppvåkningsavdeling. Der du måtte ringe på en ringeklokke for å få kontakt. De evighetslange timene mens operasjonene varte, og lykken når vi endelig fikk se han. Lettelsen.

Selve CTen i dag ble tatt på Gastrosenteret. Det var der han hadde sine månedlige kontroller. Hos Walldum, og hyggelige rumenske Konstantin. Han hadde nummrene deres i kontaktlisten på sin mobiltelefon. Sandostatin LAR injeksjoner hos sykepleier Rune, han med det gode, lune humoret og det fine smilet.

På Gastro finnes også SLB, som står for Seksjon for lindrende behandling. Ved livets slutt. Der han døde. I 4. etasje. Min bror turde å kysse han før vi forlot rommet hans for siste gang, Jeg turde ikke engang å se på den livløse kroppen. Jeg var for redd. Og han var allerede borte. Jeg har angret på det siden.

To dager før han døde, skulle hodet mitt CT sjekkes for første gang etter at utposingen ble oppdaget. Muligens var jeg mer bekymret da enn jeg er nå, jeg vet ikke, jeg husker ikke. Jeg vet, i alle fall, at vi forlot rommet til pappa, mamma og jeg, og at hun satt og ventet på meg under hele undersøkelsen. Dette skjedde i Bevegelsessenteret, den hvite teglbygningen på andre siden av Kvinne og barn klinkikken, der Una ble født.

Jeg husker at jeg akkurat i disse, stille minuttene i den CT maskinen syntes utrolig synd på moren min. Der hun satt i venterommet. 

Jeg husker at vi unnet oss en kake etter den CT undersøkelsen, en etterlengtet pause, en hverdagsinnslag, i den tette sykehushverdagen livet vårt hadde blitt. Jeg mener å huske at det var en ostekake med kirsebærsaus. På kantinen på Hjerte og Lunge. Bygningen der pappas hjerte ble fikset på bursdagen min året før.

Sykepleieren Vigdis på SLB hadde da forsikret oss at hun ville passe godt på pappa mens vi spiste den kaken. Kanskje visste hun at mamma ville ha godt av frisk luft. Hun hadde ikke forlatt rommet til pappa på mange dager Kanskje håpet Vigdis at luften ville endre ansiktsfargen hennes fra grått. Jeg husker ikke om det hjalp. Når vi kom tilbake etter en time eller så, hadde Vigdis badet pappa. Hun hadde mellomkort, svart hår. Han hadde så godt av det badet. Hun var en engel.

To dager etter døde min far.
Min bror kysset han.
Jeg torde ikke engang å se hans vei.

Jeg husker så mange historier fra et hvert av byggene på St.Olavs hospital i Trondheim. Det nye sykehuset inneholder allerede så mange minner. Så mye av meg.

En katalog av historier.
Historier som jeg skulle ønske at jeg slapp å huske. Men også historier om håp, historier om latter.
Historier om en kamp. Hstorier om mot.  

De kommer alle tilbake. Til meg. Minnene. Når jeg ligger der på den harde plastsengen, med en nål inn i min arm, varm i hele kroppen.

For hvor mange ganger ble ikke min far kjørt inn i disse maskinene? Hvor mange ganger ventet ikke han på en etterfølgende samtale med en lege? Samtalene som sjeldent var like hyggelige som mine samtaler med doktor Cappelen er. For en helt min far var.

Jeg håper at tårene mine ikke vil gjøre dagens CT bilder uskrarpe.

Én kommentar

Samra

24.03.2015 kl.21:17

Tvoja pisma su umjetnost. Koliko god su tu?na, toliko su i divno napisana ♡

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

35, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits