JOURNALS.

Jeg ligger p p den harde platen, med kaldt plast under meg, knrne mine med pute under seg. Rommet er stort og lyst, sollyset strmmer inn fra de to hye vinduene.

Det blir bare et lite stikk. Nlen er ganske tykk, vi m dessverre ha den for vre sikre p at alt gr inn, sier sykepleieren og smiler til meg. Hun snakker nordnorsk.

Jeg prver smile tilbake.

Det var en tilfeldig CT underskelse, gjort p grunn av hodepinnen min, for en del r siden, som gjorde at man fant den. En utposing i en blodre i hjernen min.

S n m den sjekkes. Regelmessig.
Annet hvert r sprytes kontrasten inn den tykke nlen og videre inn i blodet mitt. Den gjr at jeg kjenner en ekkel metallsmak i munnen, og hele kroppen blir varm i lpet av noen f sekunder. Og s kjres jeg inn den store CT maskinen, bildene tas, og om et par uker, ringer doktor Cappelen.

I dag var same procedure as last year. (Eller i mitt tilfelle annet hvert r, da.)
Dette er ikke noe som bekymrer meg.
Denne utposing i blodren i hjernen mitt.
Jeg gruer meg ikke snakke med hyggelige doktor Cappelen.

Men det beske sykehuset vekker i meg tusen andre minner.
Jeg ser at det str RIT gravert p en liten plate ibygulvet foran det nye Kunnskapssenteret i det jeg krysser plassen. Jeg husker RIT godt. Den gule blokken, med 12 etasjer over bakken og et egen kjellerunivers under. Det var i kjelleren vi pleide beske pappa etter operasjonene hans. P post operativ oppvkningsavdeling. Der du mtte ringe p en ringeklokke for f kontakt. De evighetslange timene mens operasjonene varte, og lykken nr vi endelig fikk se han. Lettelsen.

Selve CTen i dag ble tatt p Gastrosenteret. Det var der han hadde sine mnedlige kontroller. Hos Walldum, og hyggelige rumenske Konstantin. Han hadde nummrene deres i kontaktlisten p sin mobiltelefon. SandostatinLAR injeksjoner hos sykepleier Rune, han meddet gode, lune humoret og det fine smilet.

P Gastro finnes ogs SLB,som strfor Seksjon for lindrende behandling. Ved livets slutt. Der han dde. I 4. etasje. Min bror turde kysse han fr vi forlot rommet hans for siste gang, Jeg turde ikke engang se p den livlse kroppen. Jeg var for redd. Og han var allerede borte. Jeg har angret p det siden.

To dager fr han dde, skulle hodet mitt CT sjekkesfor frste gang etter at utposingen ble oppdaget.Muligens var jeg mer bekymret da enn jeg er n, jeg vet ikke, jeg husker ikke. Jeg vet, i alle fall, at vi forlot rommet til pappa, mamma og jeg, og at hun satt og ventet p meg under hele underskelsen. Dette skjedde i Bevegelsessenteret, den hvite teglbygningen p andre siden av Kvinne og barn klinkikken, der Una ble fdt.

Jeg husker at jeg akkurat i disse, stilleminuttene i den CT maskinen syntes utrolig synd p moren min. Der hun satt i venterommet.

Jeg husker at vi unnet oss en kake etter denCT underskelsen, en etterlengtet pause, en hverdagsinnslag, i den tette sykehushverdagen livet vrt hadde blitt. Jeg mener huske at det var en ostekake med kirsebrsaus. P kantinen p Hjerte og Lunge. Bygningen der pappas hjerte ble fikset p bursdagen min ret fr.

Sykepleieren Vigdis p SLB hadde da forsikret oss at hun ville passe godt p pappa mens vi spiste den kaken. Kanskje visste hun at mamma ville ha godt av frisk luft. Hun hadde ikke forlatt rommet til pappa p mange dager Kanskje hpet Vigdis at luften ville endre ansiktsfargen hennes fra grtt. Jeg husker ikke om det hjalp. Nr vi kom tilbake etter en time eller s, hadde Vigdis badet pappa. Hun hadde mellomkort, svart hr. Han hadde s godt av det badet. Hun var en engel.

To dager etter dde min far.
Min bror kysset han.
Jeg torde ikke engang se hans vei.

Jeg husker s mange historier fra et hvert av byggene p St.Olavs hospital i Trondheim. Det nye sykehuset inneholder allerede s mange minner. S mye av meg.

En katalog av historier.
Historier som jeg skulle nske at jeg slapp huske. Men ogs historier om hp, historier om latter.
Historier om en kamp. Hstorier om mot.

De kommer alle tilbake. Til meg. Minnene. Nr jeg ligger der p den harde plastsengen, med en nl inn i min arm, varm i hele kroppen.

For hvor mange ganger ble ikke min far kjrt inn i disse maskinene? Hvor mange ganger ventet ikke han p en etterflgende samtale med en lege? Samtalene som sjeldent var like hyggelige som mine samtaler med doktor Cappelen er. For en helt min far var.

Jeg hper at trene mine ikke vil gjre dagens CT bilder uskrarpe.

n kommentar

Samra

24.03.2015 kl.21:17

Tvoja pisma su umjetnost. Koliko god su tu?na, toliko su i divno napisana ♡

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

35, Trondheim

Hei og velkommen til vr lille blogg! Vi er en liten familie p tre, og frken Una p 4 r styrer vrt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er ogs veldig st. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost p sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits