LJUBLJANA.



For litt over en måned siden var så heldige til å tilbringe høstferien vår i Ljubljana.







Geir skulle holde en forelesning under Design dagene i byen, og vi fikk et stort rom på hotell Lav (Løve), med brede vinduskarmer som fungerte som scene og badekar. Gode hotellrom er gullverdt.







Det var fint å ta med familien ut i høstsolen.







Bli kjent med byen. Se på fine hus, fargerike hus, rosa hus.







Rusle over mange av bruene over Ljubljanica. Ta en kaffe på koselige cafeer, eller sitte i parkene.







Men aller finest av alt, var at ved en av bruene ved Ljubljanica ventet Matea på oss. Min venninne
som jeg ikke hadde sett på over 20 år. Men tiden må ha stått stille, for det kjentes som om vi hadde
møttes i går, selv om vi begge hadde med oss en helt ny generasjon som fort som bare det fant tonen.
Borja og Olja, vi savner de allerede, og  det ikke kommer til å gå 20 år før vi neste gang ser hverandre.







Mens Geir var på jobb, var vi i dyreparken. Der så vi giraffer spise mens vi spiste suppe.
Det var en så fin dag, og det var en så fin dyrehage at det kommer en hel bloggpost om den.







Og når besøket i Ljubljana, i tillegg, resulterte i noen helt nye vennskap, da må vi kalle den vellykket.
Hana tok oss så godt imot, og om kvelden hilste vi på Katja og Mila. De var like skjønne som forventet.





Jeg tror det er ganske innlysende at vi hadde det bra. Med litt egentid, mye kjæreste og familietid,
mye faglig påfyll, solen i ansiktet, helt nye vennskap og gamle vennskap som jeg har savnet.
Og masse god mat! Som denne fiskemiddagen, på markedsplassen, kalt Lille fisken.
Ljubljana vi ses igjen! Snart!

Prije nekih mjesec dana imali smo priliku provesti nas jesenji raspust u Ljubljani.
Malo rada, puno zabave i ugodne sunceve zrake na nasem licu. Cijenili smo svaku.
Cijenili smo i veliku subu u hotelu Lav,
roze kuce lijepog grada,
veliko drvece, jos uvijek zeleno, u gradskim parkovima,
mostove i kafice uz rijeku Ljubljanicu i 
jedan cijeli dan u zoloskom vrtu
i fantasticno dobu klopu.

A opet sve ti lijepi dozivljaji, ne mogu se porediti sa onim sto je bilo naj, naj, najlijepse za vrijeme naseg ostanka u Ljubljani.
Jer najvise od svega cijenili smo prijateljstva.
Nova. I stara.  
Hana, sa zarkim stramplicama, kovrdzavom kosom, kristalnim glasom  i zvjezdanim narukvicama i snovima. I Katja, sa plavim ocima i toplim osmjehom, i bebom slatkom kao secer. Nova prijateljstva koja cijenim.

I ono jedno staro, zlata vrijedno. 
Matea. Moja Lajtnerka.
Jos uvijek tako cool, tako slatka, tako svoja.
Dvadeset godina starija, i dvoje, isto tako cool i slatke, dijece bogatija, ali ne promjenjena. 
A moglo je biti drugacije.
Zato i vrijedi zlata.
Sve uspomene iz osnovne skole Silvije Srahimir Krancevic, i sad neke nove, kod  Ribice ili u kasne sate u jazz klubu. I obecanje da nece proci iducih dvadeset godina bez novih uspomena.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits