LJUBLJANA.



For litt over en mned siden var s heldige til tilbringe hstferien vr i Ljubljana.







Geir skulle holde en forelesning under Design dagene i byen, og vi fikk et stort rom p hotell Lav (Lve), med brede vinduskarmer som fungerte som scene og badekar. Gode hotellrom er gullverdt.







Det var fint ta med familien ut i hstsolen.







Bli kjent med byen. Se p fine hus, fargerike hus, rosa hus.







Rusle over mange av bruene over Ljubljanica.Ta en kaffe pkoselige cafeer,eller sitte iparkene.







Men aller finest av alt, var at ved en av bruene ved Ljubljanica ventet Matea p oss. Min venninne
som jeg ikke hadde sett p over 20 r. Men tiden m ha sttt stille, for det kjentes som om vi hadde
mttes i gr, selv om vi begge hadde med oss en helt ny generasjon som fort som bare det fant tonen.
Borja og Olja, vi savner de allerede, og det ikke kommer til g 20 r fr vi neste gang ser hverandre.







Mens Geir var p jobb, var vi i dyreparken. Der s vi giraffer spise mens vi spiste suppe.
Det var en s fin dag, og det var en s fin dyrehage at det kommer en hel bloggpost om den.







Og nr besket i Ljubljana, i tillegg, resulterte i noen helt nye vennskap, da m vi kalle den vellykket.
Hanatok oss s godt imot, og om kvelden hilste vi p Katja og Mila.Devar like skjnne som forventet.





Jeg tror det er ganske innlysende at vi hadde det bra. Med littegentid, mye kjreste ogfamilietid,
mye faglig pfyll, solen i ansiktet, heltnye vennskap og gamle vennskap som jeg har savnet.
Og masse god mat! Som denne fiskemiddagen, p markedsplassen, kalt Lille fisken.
Ljubljana vi ses igjen! Snart!

Prije nekih mjesec dana imali smo priliku provesti nas jesenji raspust u Ljubljani.
Malo rada, puno zabave i ugodne sunceve zrake na nasem licu. Cijenili smo svaku.
Cijenili smo i veliku subu u hotelu Lav,
roze kuce lijepog grada,
veliko drvece, jos uvijek zeleno, u gradskim parkovima,
mostove i kafice uz rijeku Ljubljanicu i
jedan cijeli dan u zoloskom vrtu
i fantasticno dobu klopu.

A opet sve ti lijepi dozivljaji, ne mogu se porediti sa onim sto je bilo naj, naj, najlijepse za vrijeme naseg ostanka u Ljubljani.
Jer najvise od svega cijenili smo prijateljstva.
Nova. Istara.
Hana, sa zarkim stramplicama, kovrdzavom kosom, kristalnim glasom i zvjezdanim narukvicama i snovima. IKatja, sa plavim ocima i toplim osmjehom, i bebom slatkom kao secer. Nova prijateljstva koja cijenim.

I ono jedno staro, zlata vrijedno.
Matea. Moja Lajtnerka.
Jos uvijek tako cool, tako slatka, tako svoja.
Dvadeset godina starija, i dvoje, isto tako cool i slatke, dijece bogatija, ali ne promjenjena.
A moglo je biti drugacije.
Zato i vrijedi zlata.
Sve uspomene iz osnovne skole Silvije Srahimir Krancevic, i sad neke nove, kod Ribice ili u kasne sate u jazz klubu. I obecanje da nece proci iducih dvadeset godina bez novih uspomena.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits