ABOUT THE STEPS, HAPPINESS AND TEARS.



Det var en merkelig og vanskelig følelse, det å kjenne sommerfuglene i magen, etter et samlivsbrudd som gjorde meg trist helt dypt inn i sjela. Men sommerfuglene, de var der og tok over, og gjorde hele sommeren og høsten rar, og jeg slet mellom å være på mitt tristeste og på mitt absolutt gladeste om hverandre. 
Tiden gikk og gradvis forsvant tristheten, og jeg tillot meg å si til meg selv at jeg var forelsket. 

Med en gang jeg kunne si det høyt til meg selv, sa jeg det høyt til mine foreldre også. De var alltid fullt deltagende i min kjærlighetsliv, og denne gangen var intet unntak.

Det året fikk jeg min første godt betalte jobb, kjøpte min aller første leilighet, og så hadde jeg fått meg en ny kjæreste. Og ting føltes riktig.
Så riktig at jeg tenkte at dette er kan godt være det.

Neste vår og sommer var nydelige, jeg husker korte bysykkelturer og sene, lyse kvelder, og jeg ble bare sikrere og sikrere i min sak. Vi var ganske forskjellige, Geir og jeg, men vi hadde det veldig fint sammen. Så fint at når enda en ny vår kom, bestemte jeg meg for å fri.
Jeg hadde diskutert det med mine nærmeste allierte, og var fast bestemt. Jeg hadde lyst på en fest. En fest for å feire kjærligheten.

Den våren fikk vi vite at pappa har kreft.
Igjen ble hele min verden rar, bare at denne gangen gjaldt det død og liv. Og enda så forelsket som jeg var, klarte jeg nesten ikke å være glad i det hele tatt.

Beskjeden pappa først fikk, var grusom, men viste seg heldigvis til ikke å stemme. Selv om sykdommen var et faktum, kunne jeg begynne å håpe å ha han i mitt liv litt til, uten å ane hvor lenge.
 
Hans sykdom gjorde meg enda mer sikker i hvordan jeg hadde lyst å tilbringe livet mitt på.
Og det var med Geir.

Jeg fridde den sommeren.
Det var verdens pinligste frieri, men det er en helt annen historie.
Mannen sa ja, og vi bestemte oss til å lage en ordentlig fest sommeren etter.

Når en man er glad i, har kreft, gjelder store deler av livet seg om akkurat det. Sykdommen. Selv de delene, som gjelder noe helt annet, har ved seg en tristhet. Men livet med sykdommen følges også av en forsterket glede. En takknemlighet. For livet. Som kommer som følge av sykdommen. 

I vårt tilfelle, ble det første året pappa hadde kreft, preget av det å bli kjent med sykdommen.
Og av bryllupsforberedelsene.
Det var pappa som var med flere gangen hos Cecilie Melli på jakt etter den perfekte brudekjolen.
Det var hjemme hos mamma og pappa på Rissa, bryllupsskoene og tilbehøret ble prøvd ut. Mamma og pappa var med når vi bestemte bryllupsstedet, og de var med og prøvesmakte på bryllupsmenyen. På mange måter, tror jeg at Geir var takknemlig for at en annen mann kunne ta en del i de avgjørelsene som skulle tas. Og pappa gjorde det med barnslig glede.

Også kan vi spole frem til bryllupsuken. 
Våre nærmeste venner, vår familie, alle de vi er glad i, er ankommet Bol.
Det er sol, det er sommer, love is in the air.
Jeg har det så bra. Jeg er lykkelig. Når jeg ser på bilder av meg selv fra denne uken, er det lett for meg å se. All lykken. Jeg kan se at jeg stråler. 

Men det er en person til som stråler like mye. Min pappa.
Han har det så bra. Og han er så stolt.

Kvelden før, har vi fest på stranden. Og så kommer den store dagen.
Vi har ting vi skal gjøre. Frisør og alt det andre viktige som skjer på dager som denne. Pappa og Geir er ikke en del av dette,, deres jobb skal gjøres senere. Guro er fin, men er mer nervøs enn meg.
Jeg er ikke nervøs. Ikke den dagen. Jeg er sikker i min sak.
Eneste som jeg engster meg for er pappa. Det at han skal hente meg, og føre meg frem til vielsesstedet.

Kommer mine bein til å klare å gå de skrittene med han, kommer jeg til å klare å ikke gråte før vi i det hele tatt setter i gang? 











Agraff er ute og lager vårt seremoni sted, vi har bestemt ruten vi skal gå. Selve stedet er det ingen som har sett ennå. Ivar skal vente på oss med sin fele, og vi skal ankomme fra alleen til de to store trærne der havet åpner seg.

Det er snart tid, jeg ser det på Guro, for hun tar en slurk av martinien for å dempe nervene. Jeg tenker at det er best Guro får litt friskt luft, før det hele startet, så det blir bare mamma og jeg igjen på rommet. Jeg har fortsatt sminken jeg skal legge, og så har jeg en klump i halsen, for jeg vet at pappa også har en.
Vi begynner å få dårlig tid.
Jeg slår nummeret til hans rom, for nå må vi faktisk snart gå, men får ingen svar. 

Jeg venter litt, og ringer igjen. Går ut på balkongen og ser etter han.

Og så banker det kort og tyst på døra. Mamma går, og pappa og jeg er alene.
Han har tatt seg en røyk i smug, jeg kan kjenne det, men sier ingenting, for egentlig er jeg misunnelig.
Han sier at jeg ser nydelig ut, og jeg kan høre stemmen hans nesten briste.
Han sier ikke så mye mer.

Klar? Spør han. Klar. Sier jeg.

Jeg tar han under armen og vi går ut av hotellet.
Vi er litt sene.
Jeg ser Ivar vente på oss, og jeg ser den store gruppen av alle de beste menneskene i vårt liv samlet i ring, i mellom trærne der nede.
Vi går gjennom skogen, vi skal ta til høyre for å gå gjennom alleen. Det er avtalen.
Jeg klamrer meg til pappas hånd men tør ikke å se på han.
Ivar begynner å spille.
Folk ser seg rundt etter oss.
Jeg ser på pappa og ser tårer i hans øyne.
Jeg kjenner mine presse på.
Jeg holder han fast, så fast, i det han skal gå den riktige veien til høyre, og fortsetter rett frem.
Jeg forandrer den avtalte ruten.
Vi kommer til den nydelige hvite sirkelen rett bakfra, overraskende på alle, og stakkars Ivar vet ikke om han skal slutte å spille eller spille ferdig.





Jeg klarte ikke å gå de ekstra skrittene, og høre på de vakre tonene, som vi hadde avtalt.
Jeg var redd mitt blikk skulle møte pappa sitt igjen, og jeg vet at jeg ikke hadde klart å holde igjen.
Jeg hadde smeltet i tårer og det hadde ikke sett vakkert ut.
Så jeg avbrøt det hele.









Det ble en nydelig seremoni. 
Jeg fikk mannen jeg elsker. Og jeg fikk festen jeg ønsket meg.
Jeg tror at jeg gjorde pappa glad. Han holdt en tale som for alltid vil være i mitt hjertet.

Men jeg har angret på at jeg ikke gav oss de ekstra skrittene og de ekstra tårene den dagen.

Én kommentar

Stine/PrinsesseRosa

03.09.2014 kl.01:04

Helt nydelig!

Samra

03.09.2014 kl.17:04

Moja draga Nadjice. Nemam rijeci, osim: Volim te <3

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

34, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits