ABOUT THE STEPS, HAPPINESS AND TEARS.



Det var en merkelig og vanskelig flelse, det kjenne sommerfuglene i magen, etter et samlivsbrudd som gjorde meg trist helt dypt inn i sjela. Men sommerfuglene, de var der og tok over, og gjorde hele sommeren og hsten rar, og jeg slet mellom vre p mitt tristeste og p mitt absolutt gladeste om hverandre.
Tiden gikk og gradvis forsvant tristheten, og jeg tillot meg si til meg selv at jeg var forelsket.

Med en gang jeg kunne si det hyt til meg selv, sa jeg det hyt til mine foreldre ogs. De var alltid fullt deltagende i min kjrlighetsliv, og denne gangen var intet unntak.

Det ret fikk jeg min frste godt betalte jobb, kjpte min aller frste leilighet, og s hadde jeg ftt meg en ny kjreste. Og ting fltes riktig.
S riktig at jeg tenkte at dette er kan godt vre det.

Neste vr og sommer var nydelige, jeg husker korte bysykkelturer og sene, lyse kvelder, og jeg ble bare sikrere og sikrere i min sak. Vi var ganske forskjellige, Geir og jeg, men vi hadde det veldig fint sammen. S fint at nr enda en ny vr kom, bestemte jeg meg for fri.
Jeg hadde diskutert det med mine nrmeste allierte, og var fast bestemt. Jeg hadde lyst p en fest. En fest for feire kjrligheten.

Den vren fikk vi vite at pappa har kreft.
Igjen ble hele min verden rar, bare at denne gangen gjaldt det dd og liv. Og enda s forelsket som jeg var, klarte jeg nesten ikke vre glad i det hele tatt.

Beskjeden pappa frst fikk, var grusom, men viste seg heldigvis til ikke stemme. Selv om sykdommen var et faktum, kunne jeg begynne hpe ha han i mitt liv litt til, uten ane hvor lenge.

Hans sykdom gjorde meg enda mer sikker i hvordan jeg hadde lyst tilbringe livet mitt p.
Og det var med Geir.

Jeg fridde den sommeren.
Det var verdens pinligste frieri, men det er en helt annen historie.
Mannen sa ja, og vi bestemte oss til lage en ordentlig fest sommeren etter.

Nr en man er glad i, har kreft, gjelder store deler av livet seg om akkurat det. Sykdommen. Selv de delene, som gjelder noe helt annet, har ved seg en tristhet. Men livet med sykdommen flges ogs av en forsterket glede. En takknemlighet. For livet. Som kommer som flge av sykdommen.

I vrt tilfelle, ble det frste ret pappa hadde kreft, preget av det bli kjent med sykdommen.
Og av bryllupsforberedelsene.
Det var pappa som var med flere gangen hos Cecilie Melli p jakt etter den perfekte brudekjolen.
Det var hjemme hos mamma og pappa p Rissa, bryllupsskoene og tilbehret ble prvd ut. Mamma og pappa var med nr vi bestemte bryllupsstedet, og de var med og prvesmakte p bryllupsmenyen. P mange mter, tror jeg at Geir var takknemlig for at en annen mann kunne ta en del i de avgjrelsene som skulle tas. Og pappa gjorde det med barnslig glede.

Ogs kan vi spole frem til bryllupsuken.
Vre nrmeste venner, vr familie, alle de vi er glad i, er ankommet Bol.
Det er sol, det er sommer, love is in the air.
Jeg har det s bra. Jeg er lykkelig. Nr jeg ser p bilder av meg selv fra denne uken, er det lett for meg se. All lykken. Jeg kan se at jeg strler.

Men det er en person til som strler like mye. Min pappa.
Han har det s bra. Og han er s stolt.

Kvelden fr, har vi fest p stranden. Og s kommer den store dagen.
Vi har ting vi skal gjre. Frisr og alt det andre viktige som skjer p dager som denne. Pappa og Geir er ikke en del av dette,, deres jobb skal gjres senere. Guro er fin, men er mer nervs enn meg.
Jeg er ikke nervs. Ikke den dagen. Jeg er sikker i min sak.
Eneste som jeg engster meg for er pappa. Det at han skal hente meg, og fre meg frem til vielsesstedet.

Kommer mine bein til klare g de skrittene med han, kommer jeg til klare ikke grte fr vi i det hele tatt setter i gang?











Agraff er ute og lager vrt seremoni sted, vi har bestemt ruten vi skal g. Selve stedet er det ingen som har sett enn. Ivar skal vente p oss med sin fele, og vi skal ankomme fra alleen til de to store trrne der havet pner seg.

Det er snart tid, jeg ser det p Guro, for huntar en slurk av martinien for dempe nervene. Jeg tenker at det er best Guro fr litt friskt luft, fr det hele startet, s det blir bare mamma og jeg igjen p rommet. Jeg har fortsatt sminken jeg skal legge, og s har jeg en klump i halsen, for jeg vet at pappa ogs har en.
Vi begynner f drlig tid.
Jeg slr nummeret til hans rom, for n m vi faktisk snart g, men fr ingen svar.

Jeg venter litt, og ringer igjen. Gr ut p balkongen og ser etter han.

Og s banker det kort og tyst p dra. Mamma gr, og pappa og jeg er alene.
Han har tatt seg en ryk i smug, jeg kan kjenne det, men sier ingenting, for egentlig er jeg misunnelig.
Han sier at jeg ser nydelig ut, og jeg kan hre stemmen hans nesten briste.
Han sier ikke s mye mer.

Klar? Spr han. Klar. Sier jeg.

Jeg tar han under armen og vi gr ut av hotellet.
Vi er litt sene.
Jeg ser Ivar vente p oss, og jeg ser den store gruppen av alle de beste menneskene i vrt liv samlet i ring, i mellom trrne der nede.
Vi gr gjennom skogen, vi skal ta til hyre for g gjennom alleen. Det er avtalen.
Jeg klamrer meg til pappas hnd men tr ikke se p han.
Ivar begynner spille.
Folk ser seg rundt etter oss.
Jeg ser p pappa og ser trer i hans yne.
Jeg kjenner mine presse p.
Jeg holder han fast, s fast, i det han skal g den riktige veien til hyre, og fortsetter rett frem.
Jeg forandrer den avtalte ruten.
Vi kommer til den nydelige hvite sirkelen rett bakfra, overraskende p alle, og stakkars Ivar vet ikke om han skal slutte spille eller spille ferdig.





Jeg klarte ikke g de ekstra skrittene, og hre p de vakre tonene, som vi hadde avtalt.
Jeg var redd mitt blikk skulle mte pappa sitt igjen, og jeg vet at jeg ikke hadde klart holde igjen.
Jeg hadde smeltet i trer og det hadde ikke sett vakkert ut.
S jeg avbrt det hele.









Det ble en nydelig seremoni.
Jeg fikk mannen jeg elsker. Og jeg fikk festen jeg nsket meg.
Jeg tror at jeg gjorde pappa glad. Han holdt en tale som for alltid vil vre i mitt hjertet.

Men jeg har angret p at jeg ikke gav oss de ekstra skrittene og de ekstra trene den dagen.

n kommentar

Stine/PrinsesseRosa

03.09.2014 kl.01:04

Helt nydelig!

Samra

03.09.2014 kl.17:04

Moja draga Nadjice. Nemam rijeci, osim: Volim te <3

Skriv en ny kommentar

hits