LUST FOR WORDS.



22. juli 2011.

Jeg har ikke s mange ord for tiden.

Jeg savner ordene, men fr liksom ikke tak i de.
Ofte er de nesten der.
Jeg kan kjenne de.
P kroppen.
Hre de nesten.
Men de blir hvisket, s veldig, v e l d i g lavt, og jeg hrer de ikke klart nok til kunne skrive de ned.

Jeg savner de for kunne skrive om min far.

Jeg savner de i det vi lander i Sarajevo, jeg savner de i det lysene p moskene tennes om kvelden og lukten av nybakt brd sprer seg som parfyme over byen min.
Jeg savner ord i det jeg gr inn i det salte vannet og prver dykke for frste gang.
Jeg savner de i ett hvert yeblikk med Una for det er i disse yeblikkene savnet etter min far er strst.

Jeg savnet de den 22. juli for kunne begripe det p nytt.

Jeg savner de for f ut frustrasjonen over det som skjer p Gaza.

Jeg savner det kunne skrive. Beskrive. Savnet.

Kanskje m man tvinge frem ordene, nr ikke de kommer av seg selv....





22.juli 2014

Nedostaju mi rijeci.

Rijeci da opisem koliko mi nedostaje moj tata.

Svaki dan mi nedostaju. Da mi smanje bol.
Nekad kao da ih cujem, ali tako tiho da ih ne uspjevam zapisati.
Nekad kao da ih osjetim na tijelu.
Kad slijecem u Sarajevo, kad se minareti na djamijama upale, a miris somuna prosiri se gradom kao najljepsi parfem. Kad osjetim slanu vodu i zaronim po prvi put. Svaki sekund sa Unom nedostaju mi rijeci, jer u tim trenutcima najvise mi nedostaje moj tata.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits