HOW EDIN DZEKO UNITED BOSNIA AND HOW THAT MAKES ME MISS MY DAD.

Av alle turneringer i hele verden, må VM i fotball være den mest spennende. Det at sirkuset denne gangen foregår i Brasil, føles som om turneringen er kommet hjem. Og det at mitt lille Bosnia og Herzegovina for aller første gang er med i VM, gjør det hele enda mer spesielt.

For litt over 20 år siden ble landet mitt rammet av en blodig og urettferdig krig, en krig som krevde mange offer. En krig som spredde halvparten av befolkningen, meg inkludert, over hele verden. I vår ble landet rammet av århundrets flom, som tok det lille folk hadde klart å bygge opp igjen. Mitt land har ingen tekst til sin nasjonalsang for politikerne kan ikke bli enige om teksten. Det har tre presidenter og ekstremt mye korrupsjon. Det har mange nasjonalister, men enda flere fattige pensjonister og 60% arbeidsledighet blant unge.

Og så har det disse guttene som spiller fotball og som er i Brasil. Som forrige søndag spilte sin første VM kamp noensinne. Mot Argentina, mot fabelaktige Leo Messi, på Maracana, i Rio. Som i en drøm. Landet mitt trenger drømmer og håp, og disse guttene, der de står side om side, er landets håp. De har gitt tilbake smil på ansiktene til de som sårt trenger det, hese stemmer i dagene etter kampen til de som heiet. De har gitt oss en stolthet som vokser seg stort i hele kroppen. Uansett sluttresultat.

De skriver historie, og for første gang på veldig, veldig lenge er det en hyggelig historie som blir skrevet.

Min pappa, han var glad i å se på fotball. Og jeg ble tidlig glad i å følge med på kjekke gutter. Disse fant man ofte på fotballbanen, og pappa og jeg kunne tilbringe ettermiddagene med å se på kamper sammen. Med litt forskjellig innfallsvinkel til hva som interesserte oss til å begynne med, men etter hvert smittet hans genuine kjærlighet til ballsporten over på meg.

På søndag sto jeg med hjertet i halsen, og et savn som er ubeskrivelig. Jeg ville gitt alt for at pappa kunne ha hørt vår tekstløse nasjonalsangen bli spilt på Maracana, sett de blåkledde klare seg så fantastisk bra (til tross for tap) og spille så fair, og jeg vet at han ville vært så stolt.

Så savnet og stolthet har satt seg i kroppen min for resten av VM. Og i kveld skal jeg heie igjen. Av full hals.  

Les disse tre artiklene dersom du trenger en grunn til å heie på Bosnia:

How Edin Dzeko united Bosnia

De flyktet fra bombene og soldatene i hjemlandet

Hvordan Pape vant VM for meg




Cijelim srcem, cijelim tijelom, cijelim duhom se nadam da ce nas nasi zmajevi uspjeti.
Uspjeti zato sto je malo onih sto su nesto pozitivno zasluzili vise od mojih sugradjana Bosne i Hercegovine.
A gledajuci ih prosli vikend, kako u svom prvom mecu na svjetskom prvenstvu igraju protiv Argentine, na Marakani, u Brazilu, u Riu, kao u nekom snu, ucinilo me toliko neopisivo ponosnom. I ucinilo me toliko tuznom sto moj tata nije tu da to dozivi sa mnom.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

34, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits