AMONGST THE QUIET THINGS AND ALL THESE EMPTY STREETS I FOUND A WAY TO REAPPEAR.



I dag skulle min pappa blitt 66 år. 

Jeg hadde nok holdt meg våken til klokken slo 12 i går natt, for å prøve å være den første som sender han gratulasjons sms. Jeg hadde tapt for min mor, som allerede hadde rukket å gi han gratulasjons kyss. Om morgenen ville jeg ringt, sunget og vi ville ledd. Vi hadde lagt planer; Middag på Credo, eller skal mamma lage noe?
Bare Una er med, så kan det være hvor og hva som helst, ville han sagt. 

I et annen historie, en alternativ en, sånn som denne, ville han ikke ha vært syk.
Han hadde vært seg selv.
Sterk. Energisk. Morsom. 
Og når vi endelig fikk møte han, ville jeg gitt han et klem. Hardt. Langt.
Det ville ikke vært noe vemodig ved den klemmen, slik det ofte var med klemmene mellom oss. I de årene jeg visste han var alvorlig syk, var enhver en klem en påminnelse på at jeg er en klem nærmere til å miste han. 

I en helt annen historie, et annet liv, hadde vi kanskje aldri rømt fra Sarajevo. Hvordan hadde bursdagen hans sett ut da, i byen han elsket så høyt? Det blir for vanskelig å forestille seg.

Jeg har ingen reele alternativer. Intet annet liv.

Fakta er:
Han var syk og klemmene mellom oss var vemodige, men også fulle av kjærlighet.
Uerstattelige, kanskje fordi vi visste det vi visste.

Han hadde blitt 66 i dag.
Han er ikke her. 

Una er her.
Han ble så vidt kjent med henne, men elsket henne med hele sitt hjerte.
Hun var to år når han døde.

Hun kan fortsatt si at hun savner han, selv om jeg vet at hun ikke husker han. 
Av og til, mister jeg også minnene.
Det skremmer meg. 



Men dette er også fakta:
Når Una sover, sover hun alltid på siden, med begge hendene under ansiktet sitt. 
Akkurat slik som han gjorde. 



Danas bi moj tajo napunio 66 godina.

U nekom drugom filmu, sa drugim scenarijom, u nekom drugom zivotu, sada bi se radovala da ga, poslje posla, sretnem, poljubim, stisnem jako, jako, jako i cestitam mu. Njegov dan.
Kad bi mogla da biram, u tom alternativnom filmu, bolest ne bi postojala.
Onda bi svaki poljubac izmedju nas bio protkan srecom.
Jer kad je bolest prisutna, kao sto se to desilo nama, svaki poljubac sadrzao je u sebi i trunku tugu.
Znali smo da je svaki bio jedan blize rastanku. 

A zamisli tek ovaj ludi alternativni scenario: rat se ne dogodi, i tata svoj rodjendan slavi u svom voljenom gradu Sarajevu. Tolika fikcija, da je tesko i za zamisliti. 

Svi ti poljubci, sva ljubav izmedju nas, nezamjenjiva je. Iako protkan tugom, svaki je toliko iskren. Mozda bas zbog onog sto smo znali. Ali pak, sto je on bio onaj sto je bio. 

Nikakva alternativa ne postoji.
Nema scentarija broj dva, nekog drugog filma, drugih zivota.

Moj tata danas bi napunio 66.
Moj tata danas nije sa nama. 
Nedostaje mi do boli. 

Una je tu. 
I spava na isti nacin kao on, okrenuta na stranu, sa rukicama ispod glave. 
Da me podsjeti, kad zaboravim.

To je moja alternativa. 

Amongst the quiet things
And all these empty streets
I found a way, I found a way
To reappear...

4 kommentarer

Ingvild S L

02.03.2015 kl.20:43

nadja

05.03.2015 kl.10:15

Ingvild S L: <3 tilbake.

Silje

14.03.2015 kl.13:02

Så vakkert skrevet. Klem

nadja

14.03.2015 kl.18:16

Silje: takk Silje. Klem tilbake.

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

35, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits