ALL THE DREAMS WE HELD SO CLOSE, SEEM TO ALL GO UP IN SMOKE.

De siste dagene har historien om en liten, tapper jente fått meg til å kjenne så voldsomt på livets motsetninger. På hvor vakkert livet er, på hvor skjørt det er.
Og på hvor vondt det kan være.
Hvor urettferdig det kan kjennes.
På hvor modige noen er.

På hvor sterk kjærligheten er.

Og så husket jeg at jeg, i dagene etter at pappa døde, tenkte at:
All; all den kjærligheten jeg hadde, har ikke kunnet forandre på noe.
Døden vant.
Og kjærligheten tapte.

Jeg er ikke så sikker på det lenger.



Jeg ville ikke forstå at vi var kommet til slutten.
Kjærlighet var stor, og håpet var helt barnslig naivt og sterkt.
Visste vi det innerst inne?

Smertene var det verste med sykdommen.
At de ikke ville slippe taket, at de ødela en allerede ødelagt kropp, systematisk og brutalt.
Jeg husker hvor skremt jeg ble i det øyeblikket jeg tenkte at jeg skulle ønske at han slapp. Å ha det vondt. Hvor fort jeg trakk tilbake tanken. At jeg aldri sa det høyt. At jeg lot vare å si at han var modig, at det er greit hvis han ikke vil kjempe mer. Jeg kunne ikke få meg selv til å si det. Det krever mot, og jeg hadde ikke det motet.

Jeg husker at han, en uke før hans død, i de få øyeblikkene han var smertefri, ble seg selv igjen.
Noen få timer uten smerte og håpet vokste seg til et fjell.
Øynene hans ble fylt med hans blikk igjen. Mamma satt ved vinduet og pratet, lyset kom inn fra siden, jeg satt i nabosengen, hjertet banket så fort i disse dager og jeg følte at jeg konstant holdt pusten.

Og så sa han: Dette kommer ikke til å gå bra. Det er desverre umulig at det kommer til å gå bra, kjære.
Og mamma svarte rolig at han ikke måtte snakke tull;
Elsker du oss ikke høyt nok? Hvordan kan du si noe sånt?

Hans øyne ble fylt med tårer, og han sa: Hvis dere bare visste hvor høyt jeg elsker dere..
(
Og det han ikke sa høyt, for stemmen brast, det som ble usagt, men som jeg har tenkt på mye i ettertid, er:
Hvis dere bare visste hvor mye dette krever av meg...
Hvordan denne kjærligheten til dere, er det eneste som holder denne syke kroppen i livet når alt annet begynner å svikte...
Hvordan jeg til og med tåler de uuthldelige smertene for å få et øyeblikk eller to til med dere...
Hvor svak kroppen min, men hvor enormt sterk viljen min, hvor stor er min kjærlighet...)


Jeg hadde lyst til å skrike.
Selvfølgelig visste vi.
Med 60 kilo fordelt på en 185 centimeter høy kropp, en kropp perforert av nåler, katetre og angrepet av kreft, var han allikevel den sterkeste mannen på jorda.
På grunn av hans kjærlighet.

Jeg husker hvor klart jeg tenkte i disse kalde februardagene. Hvor lite jeg sov, og hvor levende jeg følte meg. Jeg husker at jeg, når jeg stjal til meg noen timer med søvn, drømte masse. Spesielt en drøm husker jeg:
Jeg pakker sakene mine og skal ut på reise. Bort.
Bort fra vinteren, sykehuset, sykdommen. Alt.
Og jeg vil ta pappa med.
Men jeg har det vondt, jeg kan ikke reise nå- sier han til meg.
Jo, det kan du, jeg har en plan- sier jeg. 
Du er ikke så stor lenger, og når vi tar vekk de delene som gjør vondt, tar du ikke så mye plass, så jeg kan pakke deg med meg. Du blir med!
Og jeg er fornøyd med planen, og jeg vet at den kommer til å fungere.

Når jeg våknet, tolket jeg drømmen som det endelige beviset på at jeg holdt på å bli gal. Nå i ettertid, tenker jeg at kanskje drømmen ikke bare var galskap. Visste jeg det innerst inne? Kanskje den skulle gi meg en slags trøst. Som jeg først nå forstår.
Kroppen kan pakkes vekk, men han blir med meg. For alltid.
Jeg er lei meg at jeg ikke sa det høyt til han.

Jeg sa mange, mange, mange ganger at jeg elsket han.
Men kanskje jeg burde ha sagt at han hadde kjempet nok. 
Kanskje jeg ikke sa det fordi jeg tenkte at det ville føles som om kjærligheten tapte da. 

Jeg var så redd for det øyeblikket, men det var det minst skumle med alt. Det var å se han ha vondt, det var uvissheten før, redselen som ikke ville slippe taket.
Og det var ensomheten, endeligheten, etterpå, som var verst.

Det å vite at foreldre til en liten lyshåret engel, sitter ved hennes seng, at de kysser henne god natt, kanskje for siste gang, gjør så forferdelig vondt. Jeg skulle ønske at de slapp. At de er redde for å blunke, for å ikke gå glipp av et øyeblikk. At de istedenfor å velge skole, må ta valg om å ta vekk næringen fra den lille kroppen. Jeg er så lei meg for det.

To og et halvt år etter at pappa døde, vet jeg at døden fikk det siste ordet, men jeg ikke lenger så sikker på at kjærligheten ikke vant.
Jeg har aldri kjent så mye på kjærligheten som akkurat i de dagene, aldri har den kalde luften fylt lungene mine med så mye kraft som i akkurat disse dagene, jeg har aldri følt meg så takknemmelig for å ha akkurat han som min far, jeg har aldri i ettertid tatt noe for gitt.



På søndag ruslet vi til gravplassen ( Vår gravplass, som Una kaller det)
Sjeldent har høsten vært vakrere enn i år.
Og det er lenge siden jeg har vært så lei meg som jeg er nå.
Og takknemlig, på samme tid.






The Rolling Stones: Angie

 

7 kommentarer

hildegunn

17.10.2013 kl.19:37

Å, Nadja,nå fikk du meg til å gråte igjen! Du skriver så sterkt og vakkert, jeg kjenner det nesten er litt leit at jeg bare kjenner deg gjennom blogg og instagram- for jeg skulle så gjerne gi deg en ORDENTLIG klem :). Jeg tror kjærligheten er verdens sterkeste kraft, den slår knockout på hat, bitterhet, tristhet og misunnelse. Hver gang. Og den trenger sjelden ord- det er klart det er GODT med ord, men alle har dem ikke i sin makt, og omsetter ordene i gjerning istedet. Jeg tror kjærligheten, enten i ord eller handling , vil berge oss alle sammen og denne jorden til slutt- for det er så utrolig mange flere som elsker enn som hater.

Carina

17.10.2013 kl.20:36

Kjære, kjære Nadja. Ordene dine treffer meg så inderlig, så hele meg gjør vondt. Og jeg tenker at disse ordene, disse gode, varme, såre, ærlige , reflekterte ordene, er bevis for at kjærligheten vant. De, og bildene av den fine jenta deres. Takk for at du deler. Og for at du minner meg på å ikke ta noe for gitt. Jeg vil sende deg en klem

mari

17.10.2013 kl.21:05

❤️

hege

18.10.2013 kl.10:06

Eg kjenner så veldig på det du skriver. Du river hjertet mitt åpent med ordene dine, og det er det ingenting galt med. Det trengs. For eg kjenner igjen tankane dine og eg har nok låst mange av dei vekk. <3

samra

18.10.2013 kl.22:16

Nadjo moj mali, najdrazi. Niko nije kao ti jak. Ni jedna obitelj kao vasa cvrsta. I ni jedna ljubav kao vasa snazna. Vi ste jedinstveni. Svi skupa. Nepobjedljivi. Srce vase je veliko, najvece za koje znam. Rifko ♡

Kjære min, kjæreste Nadjo. Ingen er så tøff som du. Ingen familie så sterk som din. Og ingen kjærlighet er så kraftig som deres. Dere er unik. Alle sammen. Uovervinnelig. Familiekjærligheten deres er den varmeste jeg kjenner. Rifko ♡

mari

22.10.2013 kl.15:21

Min kryptiske melding skulle være et hjerte.....Så her får du et til:

<3

nadja

23.10.2013 kl.00:47

mari: mari, hjerte tilbake. <3

Synnøve Vannebo - mamma'n til Odin :)

25.10.2013 kl.13:06

Kjære, kjære Nadja, hvis du bare visste hvor sterkt disse ordene du skriver treffer meg. TAKK!! <3

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

34, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits