IF THERE'S A PLACE I WANT TO GO, THEN I'LL BE THERE WITH YOU. 'COS IN MY DREAMS THE THINGS I'M WISHING FOR, KEEP COMING TRUE.

Idag er det farsdag. Så alle pappaer, der ute i verden, gratulerer med dagen!
Pappa G, fikk en rolig formiddag i gave, mange kyss på kinnet, deilig frokost, og Despicable Me med Una i fanget. Og en tur til vitenskapsmuseet. Før virkeligheten innhetet han, og han måtte jobbe i huset igjen. Vi elsker deg, pappa G!

I dag er den tredje farsdagen min uten min far. 
Jeg kan ikke gi han et kyss på kinnet, ikke si at han er best i hele verden eller gjøre litt ekstra stas på han. Han likte på å bli gjort stas på, likte å være midtpunktet. 

Men han er med meg. 
På en eller annen måte. I alt jeg gjør. 
Som en kompass. Som en indre stemme. 
Det er ikke slik at jeg ikke savner han for det. Jeg savner han utrolig mye. 
Jeg skulle så gjerne fått hans kloke råd, latt han si de rette tingene, jeg hadde nok trengt å bli satt på plass også, jeg hadde lett latt han snekre i huset. Og idag hadde jeg gjort litt ekstra stas på han.

I sommer var savnet anderledes. Ikke slik som tidligere, jeg er trist på en annen måte nå. De vonde månedene på sykehuset føles langt vekk. Endelig.

Og det er ikke lenger slik at jeg ikke får til å puste når savnet som en stor bølge skyller over meg. Jeg vet jeg kommer til å fortsette å puste. 
For savnet er der. Men nå har det fått en annen farge, en annen lyd. Det er mer nostalgisk. Like trist og vond, men samtidig vakkert. Jeg setter så pris på at akkurat han var min far. Jeg klarer å ikke føle bitterhet lenger. Det hender fortsatt at jeg føler også det, at jeg føler en sinne over årene vi aldri fikk sammen, og årene som ble tatt fra oss i sykdom. Men takknemmeligheten er større. Selv over årene i sykdom. Det å elske. Det å sette utrolig pris på hverandre, på kjærligheten, pris på livet. 

I sommer tenkte jeg masse på han.



Vi kjører bil fra kysten til Sarajevo. En liten gråblå Yugo suser avgårde.
Det blået havet glitrer i solen mens vi legger det bak oss, og inn i meg tar jeg et vemodig farvel. Vi kjører den veien minst to ganger hver år, og hver gang blir jeg like trist. Enda en sommerferie er over. Til neste gang vi ses. 
I bilen står radioen på fullt. Vi prøver å overdøye det med vår sang. Allsang. Ingen har spesiell god musikk gehør i min familie. Bortsett fra kanskje han.
Ingen bilbelter. Ingen aircondition. Bare åpne vinduer og varmen som enda stiger i Herzegovina.
Pocitelj, den hvite steinbyen han alltid likte så godt. En kunstatelier i hans drømmer. En kullise for et ryddereventyr for meg.

Og så begynner vi å kjøre oppover.
Mot Ivan. Mot Bosnia. Mot hjem.
Det er kaldere nå. Men linjene er mykere.
Tåken oppå fjelltoppene.
Svingen ved Bradina. ( En gang, år eller to før krigen, havnet Yugoen på taket ved denne svingen. Jeg husker at vi sang av full hals, regnet hadde så smått begynt å treffe frontruten og gjort luften velkomment kaldere, og så plutselig kom svingen. Og så plutselig var vi på taket! Det gikk bra.)
Etter fjellet Ivan, kjører vi nedover. Solen er også på vei ned. Landskapet ligner et naivistisk maleri. Snart, om ikke lenge, kommer vi til dalen vår. Til Sarajevo.
Kanskje er det allerede blitt mørkt, og byens lys er slått på. Et slående vakkert syn. Hver gang.
Jeg husker så godt følelsen. Av å komme hjem.
Åpne døren til leiligheten. Lukten. Spenningen. Gleden. Lykken, nesten.

På vei med min mor, min bror og min pappa.

I år, som alle andre år, kjørte vi den samme turen. Og jeg kjente de samme følelsene. I tillegg til savnet. Som fortsatt er så nytt for meg.

Vi har et hemmelig sted, vårt hemmelige sted.
Helt hemmelig er det nok ikke, men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av å kjenne til en avglemt skatt. Stedet heter Murvica, det er en bukt, med en strand, der vannet i sjøen alltid kjennes varmt, der steinene er behagelige under tærene, og skyggen av susende furutrær bare er et lite steinkast unna. Der de største sommerfulger lander på sommerbrun hud som er full av salt, og medbrakt vannmelon fra markedet smaker som sukkervann. 

Vi hadde en gang en båt.
En liten gummi en.
Orange.
Maestral, tror jeg at den ble kalt.
Den kjentes ikke så liten da. Den var bitteliten.

I den dro vi på eventyr. Og veldig, veldig ofte dro vi til Murvica, som ligger bare en halv time unna stedet vårt.  
Bølgene kunne, av og til, bli ganske så store, men vår kaptein var fryktløs. Med to små barn om bord og en kone med vannskrekk, hadde han alikevel såpass kontroll at vi stolte på han gang etter gang.

Krigen kom og luften gikk ut av båten.
Vi begynte å leie.
Stå opp tidlig. Ta på solhattene. Husk solkremen. Kjøpe masse god mat og frukt. Og så sail away.
Hadde vi besøk, delte vi alltid hemmeligheten med vennene våre. Pappa likte å dele. Han likte at andre likte seg.
Alle venninnene mine ble gjennom årene kjørt til Murvica av kaptein Rifat. Alltid med et smil om munnen. Og glimt i øyet. 

Vi har fortsatt med tradisjonen.
Haris, lillebroren min, har så mye av min far i seg. Det er godt å se.

I år fant jeg fred her. Igjen.
Vi nærmet oss og savnet begynte å lage storm i meg. Men jeg hvilte øyne på de grønne olivenåkrene over stranden og jeg pustet meg gjennom kaoset. Vi var der med gode venner og jeg tenkte at Nå, nå hadde han vært så glad av å se meg. Se oss. Omringet av folk vi er glade i.
Så jeg svømte ut og gråt litt, men jeg smilte enda mer enn jeg gråt. 



Sarajevo. En smal dal med fjellåser der hus danner et vakkert teppeaktig mønster. 
En tett by. Noen vil sikkert få problemer med å puste her.
Jeg elsker det. 
I all bråket finner jeg fred. 

Han elsket det.
Han vokste opp på en ås som Kovaci.
Hans barndom. Fylt med så mange historier, så mange guttestreker. Så vilter han var, ikke mors beste barn, og sikkert ikke bare lett.  
Men for en fantastisk artig barndom vi fikk høre om.
Og sånn som han elsket å fortelle om den! 

I år tok vi med Una dit.
Hun løp nedover hans brosteinlagte gater, jaget kattene og klatrer på rekkverkene.
Hun er vilter, hun også. Det er bra.

Jeg tenkte at jeg skulle ha hørt mer etter når han fortalte. Slik at jeg kunne gjenfortelle.
Men jeg har alikevel en god følelsen i meg, til tross for at jeg ikke husker alle detaljer.
Og det tror jeg Una også har.
Det er uforklarelig, men jeg er helt sikker på det.
På det båndet de to imellom. 

Jeg er så glad for at han var min pappa.  Og det overskygger alle andre følelser jeg har i meg. Kjærligheten vinner.


14 kommentarer

Ingeborg

11.11.2013 kl.08:13

Takk Nadja! Takk for å forføre meg til Sarajevdalen, til plassen din, til hjertet ditt.

11.11.2013 kl.09:22

Verdens fineste Nadja. Jeg tror ikke det går an å lese dette uten å tenke skulle ønske jeg var deg. Jeg får lyst til å sitte på i den lille gråblå bilen og synge meg gjennom hele barndommen din. Tross krig, tross død, tross savn, du står rakrygget igjen og hele deg er kjærlighet. Takk for at du er i livet mitt!

11.11.2013 kl.09:24

Det over var fra meg. Suss fra Nins og Oda

Mare

12.11.2013 kl.10:45

For en nydelig skrildring. Både av din pappa, din by, din reise og dine hemmeligheter. Glad i deg! <3

Carina

12.11.2013 kl.18:44

Kjære deg, det er du som eier ordene!

nadja

13.11.2013 kl.12:27

Carina: <3

nadja

13.11.2013 kl.12:27

Mare: glad i deg også.

nadja

13.11.2013 kl.12:28

Anonym: suss til begge, men spesielt Oda.

nadja

13.11.2013 kl.12:28

Anonym: og takk for at du er i livet mitt! fineste nins.<3

nadja

13.11.2013 kl.12:29

Ingeborg: Takk fine Ingeborg.

Maren

14.11.2013 kl.17:14

Den turen til Sarajevo vil jeg lese om på stranden om..., la oss si to sommere. Skriv en bok Nadja, jeg (og mange flere med meg!!) ville elsket den:))

Inger Kristine

18.11.2013 kl.12:03

Så aldeles nydelig skrevet.!

nadja

24.11.2013 kl.23:14

Inger Kristine: tusen takk <3

nadja

24.11.2013 kl.23:15

Maren: haha, jeg kan skrive en til deg.

Nins

26.11.2013 kl.15:25

skriv skriv skriv - jeg vil lese korrektur så jeg får se den først!! hihi

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

34, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits