ME AND YOU, BABY. ME AND YOU.



For noen uker siden leste jeg en artikkel om hvordan foreldre med ett barn føler seg mobbet. Idag skrev Sussane Kaluza om den beste gaven en kan gi sine barn. Begge gjorde at jeg ble lei meg.
Jeg har bare ett. Barn. 
Grunnen til at jeg har valgt å ikke skrive om dette tidligere, er fordi den historien ikke bare er min, den er også Geir sin. Og kanskje litt Una sin.
Jeg har muligens vært redd for at folk skulle synes synd på oss (Jeg hater tanken på at noen skal synes synd på meg! ) eller at folk skulle komme med (velmenende) råd, som jeg ikke orket å høre på. 


Una kom til oss i slutten av 2008, 04.desember, kl.11.10. Den første kvelden vår sammen, ble jeg forelsket. På ordentlig. Det tok meg noen få timer å elske henne av hele mitt hjerte, og de kommende nettene pleide jeg å stirre på henne i timevis og høre på den rolige pusten hennes. Ikke fordi jeg var redd, men fordi jeg var starstruck og det var så magisk.  

Som gravid, derimot, var jeg håpløs. Med komplikasjoner og en livslang, innebygd frykt for at noe skulle gå galt under fødselen, var graviditet en skrekkblandet fryd. Mest skrekk, egentlig. Da hun kom, deirmot, var all frykten borte.

I motsetning til flere av mine venner, er ikke jeg den store planleggeren. I alle fall ikke når det kommer til familieforøkelse, sykluser, fødsler og barnehageopptak.
Graviditeten med Una ble oppdaget da jeg var på en tilfeldig legekontroll den 01.april, og jeg var helt sikker på at legen tok en aprilsnarrspøk på meg.

Så kontroll, det hadde jeg ikke, akkurat.
Noen plan for hvor stor familien vår skulle bli på sikt, hadde vi heller ikke.
Det fins jo folk som vet hvor stor aldersforskjell mellom søskene de ønsker seg i en alder av 15 år og som planlegger livet sitt etter det. Det finns folk som vet hvor mange barn de må ha for å føle seg komplette. Vi er ikke en av de. Vi var bare så utrolig glade over å ha fått en så nydelig jente som overrasket oss hver eneste dag.

Derfor ble vi sjokkerte da graviditetstesten sommeren 2010 viste et tydelig kryss. Jeg kjente at noe var annerledes, den siste uken i Kroatia, men ventet med å ta testen til vi kom hjem. Jeg husker at vi la oss i sengen den kvelden, overrasket og mest av alt glade. Jeg husker at jeg rakk å tenkte at Nå, nå kommer livet vårt til å forandre seg. Igjen.

Men så fikk jeg en dårlig følelse. Ingen blødning, ingen fysisk tegn, bare en følelse. En følelse om at noe var galt, som etter flere uker med undersøkelser, desverre, viste seg til å stemme. Og etter det, bar det til den første utskrapingen, som man så fint kaller det. Det er et lite kirurgisk inngrep, et inngrep som min kropp reagerte veldig dårlig på. Jeg var i dårlig form flere uker i ettertid. Så når formen omsider tok seg opp, ble jeg bare så utrolig glad over at at ting endelig var avklart, og veldig klar for å komme meg videre i mitt liv.

Jeg tror ikke at jeg, noensinne, rakk å bli ordenlig lei meg, for jeg hadde lest meg opp på statistikk og viste at slikt kan skje. 
Ikke lenge etter dette ble min pappa skikkelig syk. Timene, dagene, ukene, månedene som fulgte ble vonde.
Det lille overskuddet jeg hadde brukte jeg på Una, jeg prøvde så godt jeg kunne å fungere i hverdagen og på jobben, mens jeg egentlig bare ville tilbringe all min tid på sykehuset. 
Selv i dag, når jeg tenker tilbake på den tiden, får jeg lyst til å skrike. Jeg følte avmakt og frustrasjon, og vi kjempet en kamp vi ikke kunne vinne. 
Min pappa sovnet fra oss 18.februar 2011.
I månedene som fulgte kjempet jeg med å holde pusten min i gang.

Så noen familieforøkelse sto ikke akkurat på agenda.
På dette tidspunktet startet de fleste rundt oss på kull nr. 2, og jeg fanget meg selv i å tenke "Stakkars Una, hun har ingen søsken". Folk hadde også begynt å hinte og å spørre om dette; ikke uventet og heller ikke særlig irriterende; og jeg svarte, så ærlig som jeg kunne, at vi trengte mer tid. Til å komme oss til hektene. At jeg hadde nok med å være frisk for den lille familien jeg hadde. 

Høsten 2011, tenkte jeg at Ok, kanskje nå. Vi kan prøve. Og raskere enn planlagt gikk drømmen i oppfylelse. Så raskt at det aldri falt meg inn å ta en graviditetstest Jeg var i så uffatelig dårlig form uten å vite årsaken. Så begynte jeg å blø. I ukevis. Først på juleaften i Hardanger tok jeg en test. +  - viste den. Ikke igjen! - tenkte jeg.

Jeg var skuffet og fryktelig redd den jula, men jeg holdt ut, og tilbake i Trondheim kom vi oss endelig til sykehuset. Flere nye uker i uvissthet fulgte.
Og så sprakk egglederen min.
Legene hadde ikke sett en utenomlivmors graviditet og jeg våknet midt på natten av ubeskrivelige smerter. Jeg ble hasteoperert; blødning i buken, utskraping, hele pakken.
Så kom den dårlige formen, igjen. Verre enn sist.
Og ja, akkurat da syntes jeg synd på meg selv. Selvfølgelig var jeg lei meg for at graviditeten gikk i dassen, men mest av alt var jeg lei meg fordi jeg ikke kunne være den jeg ville; for Una, Geir og familien og vennene mine. Og jeg ble redd. Livredd. For å prøve igjen.

Folk spør.
Om dette.
Når kommer søsken?

Og jeg kjenner muligens på at det forventes. Av meg, av oss. Å lage en kjernefamilie og skaffe jenten vår søsken. Av og til kan jeg bli lei meg over at det ikke ble slikt.
Når Una var 3 år, ønsket hun seg en liten bror eller søster. Nå ønsker hun seg en hund.

Det som plager meg mest, er tanken på at noen kanskje synes synd på Una. For det er det virkelig ingen grunn til. Hun er frisk, elsket og omgitt av folk som vier veldig mye av sin tid bare til henne.
Ja, det gjør hun sikkert uffatelig bortskjemt og hun tror at alt kretser rundt henne.
Men hun er også snill og empatisk og god. Hun er kompleks, som vi mennesker ofte er.
Med et søsken ville hun helt sikkert blitt annerledes, men ikke nødvendigvis bedre.  Bare annerledes.

Jeg blir glad over å høre om andres graviditeter og jeg leker med små babyer uten å dø av misunnelighet. 
Det plager meg ikke at folk spør, selv om jeg av åpenbare grunner verker har tid eller energi til å fortelle hele denne historien til svar.
Så jeg smiler tilbake og sier Snart...Kanskje.
Jeg tror de færeste spør for å være slemme, for å såre eller fordømme. Folk flest er kjempe snille.
Det er meg selv jeg blir sint på. Skuffet over. Som når jeg hører hvordan jeg rettferdiggjør det at Una er enebarn, som om jeg skylder noen et legitimt svar. Eller når jeg føler at jeg blir sett på som mislykket, siden jeg ikke har født flere barn. Mye sitter i mitt hode.



Lillebroren min kunne jeg aldri vært foruten, og to barn har alltid virket som det riktige for meg.
Så hva når to barn ikke blir en realitet? 
Selvfølgelig har jeg noen skikkelig gråe dager, og selvfølgelig tenker jeg at jeg skulle ønske at ting hadde blitt anderledes. Jeg snakker heldigvis med mine nærmeste åpent om dette. Når jeg en tung høstdag nevnte enebarnproblemet for min mor, så hun bare strengt på meg og sa: Det ble jo et menneske av meg også, eller hva?

Hva skjer nå? Videre?
Jeg tenker at dersom man ønsker seg barn, finnes det måter; utveier. Flere.
Utrolig flinke leger på blant annet Medicus tar analyser, og følger opp, offentlig helsesystem tilbyr prøverør til par som har prøvd å få barn uten å lykkes, og det finnes mange, mange barn i verden som trenger et nytt hjem. 

Hva fremtiden skjuler for oss vet jeg heldigvis ikke. Jeg prøver å ikke gruble så mye på det.
Når så disse tunge dagene kommer, husker jeg at vi allerede har en nydelige jente. Og at et barn slettes ikke er en selvfølge. 

Og når jeg ser på bilder av barn som blir gasset i Syria, blir livene våre satt i perspektiv.
For vi kan godt ønske oss mye mer, eller bli deprimert over at ting ikke ble akkurat slik vi håpet, men fy søren, så heldige vi egentlig er.

30 kommentarer

Ingvild S

19.09.2013 kl.16:44

Åh, du er så tøff!

For et innlegg, jeg har tårer i øynene.

Folk har allerede begynt å mase på oss om når vi skal få flere barn, utrolig hvordan enkelte mener de har rett til å spørre og grave om slike dypt personlige ting.

Om Iben får søsken for tiden vise, jeg hadde et tøft svangerskap og hvem vet, kan det ikke blir flere. Uansett er jeg ubeskrivelig takknemlig for henne og tenker at det største jeg kan gjøre for Iben er å være en lykkelig og glad mamma.

Tone

19.09.2013 kl.18:29

Fine Nadja, du skriver så godt og ærlig! Jeg tror som deg, at folk spør av uvitenhet, de tenker ikke over at det kan være en grunn til at noen par ikke får noen barn, eller kanskje "bare" ett barn. Likevel er det vondt å bli spurt. Det er ingen selvfølge å få barn, eller å få barn når på året man vil (selv om enkelte tror det). Det er ingen selvfølge at et svangerskap går bra. Verden er ikke alltid så enkel. Kos deg med nydelige Una, og kanskje, kanskje en dag blir dere flere. Om det ikke skjer, så er det ingen fare for Una. Hun vil ha familie, venner og andre barn rundt seg uansett. Takk for at du deler. Stor klem

Maria

19.09.2013 kl.21:42

så modig du er, og så vakkert skrevet.

JA, vi er heldige. alle som en, vi som får oppleve dette.

og om man har ett eller fjorten barn, hvem sin business er det da?

kos deg og tenk på hvor heldig una er også, som får mammaen og pappaen sin helt for seg selv!

klem!

Ingridjulia

19.09.2013 kl.22:17

Rørte meg langt inne i hjerterota <3

nadja

19.09.2013 kl.22:32

Ingridjulia: så fine dere er. <3

nadja

19.09.2013 kl.22:33

Maria: Enig, Maria, det er ubeskrivelig gave. Så heldige.

nadja

19.09.2013 kl.22:34

Tone: fine Tone, stor klem tilbake.

nadja

19.09.2013 kl.22:35

Ingvild S: Det var litt tøft å skrive det, men jeg er glad jeg gjorde det. Pass på fine Iben! Suss!

Ingrid Riddervold

19.09.2013 kl.23:09

Du er så go! Stor klem!

Helena K

20.09.2013 kl.10:12

Takk for at du deler. Og alt til sin tid, uten tvil! <3

Turtledesign

20.09.2013 kl.13:09

Sterkt innlegg! Tror man skal prøve å huske på at det ikke alltid er alt man deler med andre. Folk har ulike grenser og ulike grunner for det de gjør. Og det er ikke nødvendigvis en ting som er rett. Ett barn, to barn, fem eller ingen. Folk må finne frem til det de selv syns er riktig. Og spørsmål kan såre mer enn man tror. Som du viser så tydelig i dette innlegget. I vår nærmeste vennegjeng er alle flinke der. Vi spør ikke, men lar folk fortelle det de selv vil. For vi har alle våre grunner og våre egne grenser for hva som deles.

Carina

20.09.2013 kl.14:05

Kjære Nadja! Takk, for sterk, gjenkjennelig lesning! Du er tøff, du! Mange gode klemmer

nadja

20.09.2013 kl.23:01

Carina: takk, fine Carina.

nadja

20.09.2013 kl.23:02

Turtledesign: enig med at alle har egne grenser, men jeg blir ikke sint når folk spør. jeg blir mer sint på meg selv at jeg lar meg bli såret over et enkelt spørsmål, som helt sikkert ikke var vondt ment, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er fint at man har en god vennegjeng rundt seg, gullverdt!

nadja

20.09.2013 kl.23:03

Helena K: <3

nadja

20.09.2013 kl.23:03

Ingrid Riddervold: søta!

Hege

22.09.2013 kl.16:56

Du har sterke historier å bære på og styrke til å dele dei. Og eg er takknemlig for at du gjer det. Du har evnen til å få meg til å være takknemlig for det eg har.

Livet er jo tross alt her og no, og kva som skal komme har vi ingen garanti for. Men dagen i dag kan vi fylle med det vi vil. <3

nadja

22.09.2013 kl.19:40

Hege: takk for fine og kloke ord, hege.

Stine/PrinsesseRosa

24.09.2013 kl.01:18

Så utrolig sterkt skrevet!

hildegunn

25.09.2013 kl.11:23

Oi, Nadja, dette var heftig lesning. Du er god til å sette ord på opplevelser og følelser.

Jeg og mannen min har ikke barn. Han har en genetisk tilstand som er skyld i det. Jeg gikk gjennom 20årene helt glatt,fullstendig uten å ønske meg barn, men så, rundt 30, endret det seg, Så hvor mye min mann ønsket det, så hvor magisk flink han er med barn, opplevde at alle venninner fikk barn....vi stod igjen og møtte et relativt hardt og kynisk system på St.Olavs. Etter hvert kom vi oss over til Medicus hvor vi har hatt ett (mislykket) forsøk til nå. Hele prosessen gjør meg mer usikker enn bestemt-jeg vet ikke hva jeg vil. Samtidig er jeg i en familie hvor man nesten er andregrads menneske hvis man ikke er barn- uinteressant som samtalepartner og "egoistisk". Rundt meg har mammabloggene poppet opp, småbarnstilværelsen blir presentert med melisglasur på og utsagn som "livet fikk først mening da jeg fikk barn". Det er utrolig provoserende og sårende. Det er også vondt når folk påstår at jeg og min mann ikke er en ekte familie. Men livet går videre, et skritt om gangen, en fin opplevelse om gangen.

Line Harbak

27.09.2013 kl.12:34

Historien din ligner utrolig på en av mine nærmeste venner sin. Dere ligner i at dere er veldig sterke og utrolig fine også. <3

Klem!

nadja

29.09.2013 kl.19:09

Line Harbak: Åååå, Line, så snill.

nadja

29.09.2013 kl.19:16

Stine/PrinsesseRosa: <3

nadja

29.09.2013 kl.19:18

hildegunn: huff, kjære venn! blir lei meg over det du skriver. som om ens egne opplevelser av sorg ikke er nok, så må man forholde seg til alle rundt som skal mene ditt og datt. for en forferdelig ting å si: at dere ikke skulle vært en ekte familie. dere er tøffe, og jeg blir så glad når jeg leser siste setningen din. en fin opplevelse om gangen. som til slutt utgjør et helt liv. stor klem!

hildegunn

01.10.2013 kl.19:42

Tusen takk❤ .klem rett tilbake 💐

Astrid

12.10.2013 kl.21:22

Litt av en historie, Nadja! Du er tøff og sterk!

nadja

14.10.2013 kl.21:29

Astrid: takk, fine Astrid!

Nins

01.11.2013 kl.00:46

Jeg er Una. Una er meg. Og vi er likevel ikke hverandre. Ikke før jeg ble voksen tenkte jeg over på ordentlig at det hadde vært fint med søsken. Foreldrene mine hadde som dere mange venner og familie med barn- og de ble mine søsken og kusine og fettere. Det er klart det er flott med søsken, man trenger ikke være alene. Men jeg var aldri alene sånn jeg kan huske. Tenk selv- er ikke mange av dine nærmeste like nær som de skulle vært søsken? Jeg ser mange søsken knapt snakke med hverandre, kanskje bare gir de en gave til jul, det er ikke dem som nødvendigvis er de nærmeste. Jeg kan ikke vite hvordan en ekte søster eller bror er annerledes, men det er også min verden. På samme måte som man aldri helt kan se hvordan dine nærmeste har det. Noen er nær sin familie, andre ikke, det er så mye mer enn samme blod som spiller inn. Tro meg, det har vært mye vanskeligere for mamma at jeg ikke har fått et søsken enn det har vært for meg. Sett i det lyset så skal du være viss på at Una har verdens bese liv sålenge hun har deg, pappa, familien og ikke minst venner. La henne få ha venner hos seg som de var hennes søsken og hun vil få det kjempebra her i livet. Jeg ELSKER mine venner- og mine barn har mange tanter som ikke er mine egentlige søstre. Barna mine skiller ikke mellom de ekte tantene og reservetantene.Barn tenker ikke slik. Din sorg kan jeg forstå, men det er ikke Unas og det er vel det aller viktigste til syvende og sist:) kyss fra enebarnet som aldri har vært ensom. Ps. Jeg tror una elsker alle andre høyere nettopp derfor, man skaper sin egen familie, av kjærlighet, ikke blod.

Vims

10.01.2014 kl.21:40

Takk!

Gravid endelig

05.11.2014 kl.12:58

Så trist å lese om alle skuffelsene dere har gått gjennom de siste årene.

Men om dere ønsker et barn til, ikke gi opp håpet. Selv brukte jeg to år på å bli gravid i det hele tatt (venter mitt første barn nå veldig snart), og hadde jeg hørt på noen av gynekologer og legene jeg var hos hadde jeg gitt opp. Men til slutt, erter utskjelling av egglederne (der jeg fikk vite at den ene er tett) og med dobbel dose pergotime ble jeg gravid! Da var jeg i kø til prøverør..

Synes det er litt frekt av folk å spørre, de spurte oss også om vi ikke skulle få barn snart, og det mens jeg var på utredning etter utredning og behandling etter behandling. Når jeg nå er snart ni måneder på vei med en frisk og fin baby i magen er jeg så utrolig glad og takknemlig. Tror ikke jeg hadde takla en spontanabort så bra, fordi jeg har så vanskelig for å i det hele tatt bli gravid.

Det høres som du har motsatt problem enn meg: du blir lett gravid men får lett spontanabort. Håper at om dere bestemmer dere for å prøvd igjen at du får god oppfølging :)

Lykke til!

nadja

08.11.2014 kl.15:39

Gravid endelig: Så fantastisk å høre at du ble gravid og at du ikke gav opp! Det gir meg inspirasjon! Gratulerer!

Skriv en ny kommentar

hits