ME AND YOU, BABY. ME AND YOU.



For noen uker siden leste jegen artikkel om hvordan foreldre med ett barn fler seg mobbet. Idag skrev Sussane Kaluza om den beste gaven en kan gi sine barn. Begge gjorde at jeg ble lei meg.
Jeg har bare ett. Barn.
Grunnen til at jeg har valgt ikke skrive om dette tidligere, er fordi den historien ikke bare er min, den er ogsGeir sin. Og kanskje litt Una sin.
Jeg har muligens vrt redd for at folk skulle synes synd p oss (Jeghater tanken p at noen skal synes synd p meg!) eller at folk skulle komme med (velmenende) rd, som jeg ikke orket hre p.


Una kom til oss i slutten av 2008, 04.desember, kl.11.10.Den frste kvelden vr sammen,ble jeg forelsket.P ordentlig.Det tok meg noen ftimer elske henne av hele mitt hjerte, ogde kommende nettene pleide jeg stirre phenne i timevis og hrep den rolige pusten hennes. Ikke fordi jeg var redd, men fordi jeg var starstruck og det var s magisk.

Som gravid, derimot, var jeg hpls. Med komplikasjoner og en livslang, innebygdfrykt forat noe skulle g galt underfdselen, var graviditet en skrekkblandet fryd. Mest skrekk, egentlig. Da hun kom, deirmot, var all frykten borte.

I motsetning til flere av mine venner, er ikke jeg den store planleggeren. I alle fall ikke nr det kommer til familieforkelse, sykluser, fdsler og barnehageopptak.
Graviditeten med Unable oppdaget da jeg var p en tilfeldiglegekontroll den01.april, og jeg varheltsikker p atlegen tok enaprilsnarrspk p meg.

S kontroll, det hadde jeg ikke,akkurat.
Noen plan for hvor stor familien vr skulle bli p sikt, hadde vi heller ikke.
Det fins jo folk som vet hvorstoraldersforskjell mellom sskene de nsker seg i en alder av 15 r og som planlegger livet sitt etter det. Det finns folk som vet hvor mange barn de m ha for fle seg komplette. Vi er ikke en av de. Vi var bare s utrolig glade over ha ftt en s nydelig jente som overrasket oss hver eneste dag.

Derfor ble vi sjokkerteda graviditetstesten sommeren 2010 viste et tydelig kryss. Jeg kjente at noe var annerledes, den siste uken i Kroatia, men ventet med ta testen til vi kom hjem. Jeg husker atvi la ossi sengenden kvelden, overrasket og mest av alt glade. Jeg husker at jeg rakk tenkte at N, nkommer livet vrt til forandre seg. Igjen.

Men s fikk jeg en drlig flelse. Ingen bldning, ingen fysisk tegn, bare en flelse. En flelse om at noe var galt, som etter flere uker med underskelser, desverre, viste seg til stemme. Og etter det, bar det til den frste utskrapingen, som man s fint kaller det. Det eret lite kirurgisk inngrep, et inngrepsom min kroppreagerte veldig drlig p.Jeg var idrlig form flereuker i ettertid. S nr formenomsider tok seg opp, ble jeg bare s utrolig glad over atat ting endelig var avklart, og veldig klar for komme megviderei mitt liv.

Jeg tror ikke atjeg, noensinne, rakk bli ordenlig lei meg, for jeg hadde lest meg opp p statistikk ogvisteat slikt kan skje.
Ikke lengeetter dette ble min pappa skikkelig syk. Timene, dagene, ukene, mnedene som fulgte ble vonde.
Det lille overskuddet jeg hadde brukte jeg p Una, jeg prvde s godt jeg kunne fungere i hverdagen og p jobben, mens jeg egentlig bare villetilbringe all min tidp sykehuset.
Selv i dag,nr jeg tenker tilbake p den tiden, fr jeg lyst til skrike.Jeg flte avmakt og frustrasjon, og vi kjempet en kamp vi ikke kunne vinne.
Min pappa sovnet fra oss 18.februar 2011.
I mnedene somfulgtekjempet jeg med holde pusten min i gang.

S noen familieforkelse sto ikke akkurat p agenda.
P dette tidspunktetstartet de fleste rundt oss p kull nr. 2, og jeg fanget meg selv i tenke "Stakkars Una, hun har ingen ssken". Folk hadde ogs begynt hinte og sprre om dette; ikke uventet og heller ikke srligirriterende; og jeg svarte, s rlig som jeg kunne, at vi trengte mertid. Til komme oss til hektene. At jeg hadde nok med vre frisk forden lille familienjeg hadde.

Hsten 2011, tenkte jeg at Ok, kanskje n. Vi kan prve. Og raskere enn planlagt gikk drmmen i oppfylelse. S raskt atdet aldri falt meg inn ta engraviditetstestJeg var i s uffatelig drlig form uten vite rsaken. S begynte jeg bl. Iukevis. Frst p juleaften i Hardanger tok jeg en test.+ - viste den. Ikke igjen! - tenkte jeg.

Jeg var skuffet og fryktelig redd den jula, men jeg holdt ut, og tilbake i Trondheim komviossendelig til sykehuset. Flere nye uker i uvissthet fulgte.
Og s sprakkegglederen min.
Legene hadde ikke sett en utenomlivmors graviditet og jeg vknet midt p natten avubeskrivelige smerter. Jeg ble hasteoperert; bldning i buken, utskraping, hele pakken.
S kom den drlige formen, igjen. Verre enn sist.
Og ja, akkurat da syntes jeg synd p meg selv. Selvflgelig var jeg lei meg for at graviditeten gikk i dassen, men mest av alt var jeg lei meg fordi jeg ikke kunne vre den jeg ville; for Una, Geir og familien og vennene mine. Og jeg ble redd. Livredd. For prve igjen.

Folk spr.
Om dette.
Nr kommer ssken?

Og jeg kjenner muligens p at det forventes. Av meg, av oss. lage en kjernefamilie og skaffe jenten vr ssken. Av og til kan jeg bli lei megover atdet ikke ble slikt.
Nr Una var 3 r, nsket hun seg en liten bror eller sster. N nsker hun seg en hund.

Det som plager meg mest, er tankenp at noen kanskje synes synd p Una. For det er det virkelig ingen grunn til. Hun er frisk, elsket og omgitt av folk som vier veldig mye av sin tid bare til henne.
Ja, det gjr hun sikkert uffatelig bortskjemt og hun tror at alt kretser rundt henne.
Men hun er ogs snill og empatisk og god. Hun er kompleks, som vi mennesker ofte er.
Med et ssken ville hun helt sikkert blitt annerledes, men ikke ndvendigvis bedre.Bare annerledes.

Jeg blir glad over hre om andres graviditeter og jeg leker med sm babyer uten d av misunnelighet.
Det plager meg ikke at folk spr, selv om jeg av penbare grunner verker har tid eller energi til fortelle hele denne historien til svar.
S jeg smiler tilbake og sier Snart...Kanskje.
Jeg tror de freste spr for vre slemme, for sre eller fordmme. Folk flest er kjempe snille.
Det er meg selv jeg blir sint p. Skuffet over. Som nr jeg hrer hvordan jeg rettferdiggjr det at Una er enebarn, som om jeg skylder noen et legitimt svar. Eller nr jeg fler at jeg blir sett p som mislykket, siden jeg ikke har fdt flere barn. Mye sitter i mitt hode.



Lillebroren min kunne jeg aldri vrt foruten, og to barn har alltid virket som det riktige for meg.
S hva nr to barn ikke blir en realitet?
Selvflgelig har jeg noen skikkelig gre dager, og selvflgelig tenker jeg at jeg skulle nske at ting hadde blitt anderledes.Jeg snakker heldigvis med mine nrmeste pent om dette. Nr jeg en tung hstdag nevnte enebarnproblemet for min mor, s hun bare strengt p meg og sa: Det ble jo et menneske av meg ogs, eller hva?

Hva skjer n? Videre?
Jeg tenker at dersom man nsker seg barn, finnes det mter; utveier. Flere.
Utrolig flinke leger p blant annetMedicus tar analyser, og flger opp, offentlig helsesystem tilbyr prverr til par som har prvd f barnuten lykkes, og det finnes mange, mangebarni verden som trenger et nytt hjem.

Hva fremtiden skjuler for oss vet jeg heldigvis ikke. Jeg prver ikke gruble s mye p det.
Nr s disse tunge dagene kommer, husker jeg at vi allerede har en nydelige jente. Og at et barn slettes ikke er en selvflge.

Og nr jeg ser pbilder av barn som blir gasset i Syria, blir livene vresatt i perspektiv.
For vi kan godt nske oss mye mer, eller bli deprimert over at ting ikke ble akkurat slik vi hpet, men fy sren, s heldige vi egentlig er.

30 kommentarer

Ingvild S

19.09.2013 kl.16:44

h, du er s tff!

For et innlegg, jeg har trer i ynene.

Folk har allerede begynt mase p oss om nr vi skal f flere barn, utrolig hvordan enkelte mener de har rett til sprre og grave om slike dypt personlige ting.

Om Iben fr ssken for tiden vise, jeg hadde et tft svangerskap og hvem vet, kan det ikke blir flere. Uansett er jeg ubeskrivelig takknemlig for henne og tenker at det strste jeg kan gjre for Iben er vre en lykkelig og glad mamma.

Tone

19.09.2013 kl.18:29

Fine Nadja, du skriver s godt og rlig! Jeg tror som deg, at folk spr av uvitenhet, de tenker ikke over at det kan vre en grunn til at noen par ikke fr noen barn, eller kanskje "bare" ett barn. Likevel er det vondt bli spurt. Det er ingen selvflge f barn, eller f barn nr p ret man vil (selv om enkelte tror det). Det er ingen selvflge at et svangerskap gr bra. Verden er ikke alltid s enkel. Kos deg med nydelige Una, og kanskje, kanskje en dag blir dere flere. Om det ikke skjer, s er det ingen fare for Una. Hun vil ha familie, venner og andre barn rundt seg uansett. Takk for at du deler. Stor klem

Maria

19.09.2013 kl.21:42

s modig du er, og s vakkert skrevet.

JA, vi er heldige. alle som en, vi som fr oppleve dette.

og om man har ett eller fjorten barn, hvem sin business er det da?

kos deg og tenk p hvor heldig una er ogs, som fr mammaen og pappaen sin helt for seg selv!

klem!

Ingridjulia

19.09.2013 kl.22:17

Rrte meg langt inne i hjerterota <3

nadja

19.09.2013 kl.22:32

Ingridjulia: s fine dere er. <3

nadja

19.09.2013 kl.22:33

Maria: Enig, Maria, det er ubeskrivelig gave. S heldige.

nadja

19.09.2013 kl.22:34

Tone: fine Tone, stor klem tilbake.

nadja

19.09.2013 kl.22:35

Ingvild S: Det var litt tft skrive det, men jeg er glad jeg gjorde det. Pass p fine Iben! Suss!

Ingrid Riddervold

19.09.2013 kl.23:09

Du er s go! Stor klem!

Helena K

20.09.2013 kl.10:12

Takk for at du deler. Og alt til sin tid, uten tvil! <3

Turtledesign

20.09.2013 kl.13:09

Sterkt innlegg! Tror man skal prve huske p at det ikke alltid er alt man deler med andre. Folk har ulike grenser og ulike grunner for det de gjr. Og det er ikke ndvendigvis en ting som er rett. Ett barn, to barn, fem eller ingen. Folk m finne frem til det de selv syns er riktig. Og sprsml kan sre mer enn man tror. Som du viser s tydelig i dette innlegget. I vr nrmeste vennegjeng er alle flinke der. Vi spr ikke, men lar folk fortelle det de selv vil. For vi har alle vre grunner og vre egne grenser for hva som deles.

Carina

20.09.2013 kl.14:05

Kjre Nadja! Takk, for sterk, gjenkjennelig lesning! Du er tff, du! Mange gode klemmer

nadja

20.09.2013 kl.23:01

Carina: takk, fine Carina.

nadja

20.09.2013 kl.23:02

Turtledesign: enig med at alle har egne grenser, men jeg blir ikke sint nr folk spr. jeg blir mer sint p meg selv at jeg lar meg bli sret over et enkelt sprsml, som helt sikkert ikke var vondt ment, hvis du skjnner hva jeg mener. Det er fint at man har en god vennegjeng rundt seg, gullverdt!

nadja

20.09.2013 kl.23:03

Helena K: <3

nadja

20.09.2013 kl.23:03

Ingrid Riddervold: sta!

Hege

22.09.2013 kl.16:56

Du har sterke historier bre p og styrke til dele dei. Og eg er takknemlig for at du gjer det. Du har evnen til f meg til vre takknemlig for det eg har.

Livet er jo tross alt her og no, og kva som skal komme har vi ingen garanti for. Men dagen i dag kan vi fylle med det vi vil. <3

nadja

22.09.2013 kl.19:40

Hege: takk for fine og kloke ord, hege.

Stine/PrinsesseRosa

24.09.2013 kl.01:18

S utrolig sterkt skrevet!

hildegunn

25.09.2013 kl.11:23

Oi, Nadja, dette var heftig lesning. Du er god til sette ord p opplevelser og flelser.

Jeg og mannen min har ikke barn. Han har en genetisk tilstand som er skyld i det. Jeg gikk gjennom 20rene helt glatt,fullstendig uten nske meg barn, men s, rundt 30, endret det seg, S hvor mye min mann nsket det, s hvor magisk flink han er med barn, opplevde at alle venninner fikk barn....vi stod igjen og mtte et relativt hardt og kynisk system p St.Olavs. Etter hvert kom vi oss over til Medicus hvor vi har hatt ett (mislykket) forsk til n. Hele prosessen gjr meg mer usikker enn bestemt-jeg vet ikke hva jeg vil. Samtidig er jeg i en familie hvor man nesten er andregrads menneske hvis man ikke er barn- uinteressant som samtalepartner og "egoistisk". Rundt meg har mammabloggene poppet opp, smbarnstilvrelsen blir presentert med melisglasur p og utsagn som "livet fikk frst mening da jeg fikk barn". Det er utrolig provoserende og srende. Det er ogs vondt nr folk pstr at jeg og min mann ikke er en ekte familie. Men livet gr videre, et skritt om gangen, en fin opplevelse om gangen.

Line Harbak

27.09.2013 kl.12:34

Historien din ligner utrolig p en av mine nrmeste venner sin. Dere ligner i at dere er veldig sterke og utrolig fine ogs. <3

Klem!

nadja

29.09.2013 kl.19:09

Line Harbak: , Line, s snill.

nadja

29.09.2013 kl.19:16

Stine/PrinsesseRosa: <3

nadja

29.09.2013 kl.19:18

hildegunn: huff, kjre venn! blir lei meg over det du skriver. som om ens egne opplevelser av sorg ikke er nok, s m man forholde seg til alle rundt som skal mene ditt og datt. for en forferdelig ting si: at dere ikke skulle vrt en ekte familie. dere er tffe, og jeg blir s glad nr jeg leser siste setningen din. en fin opplevelse om gangen. som til slutt utgjr et helt liv. stor klem!

hildegunn

01.10.2013 kl.19:42

Tusen takk❤ .klem rett tilbake 💐

Astrid

12.10.2013 kl.21:22

Litt av en historie, Nadja! Du er tff og sterk!

nadja

14.10.2013 kl.21:29

Astrid: takk, fine Astrid!

Nins

01.11.2013 kl.00:46

Jeg er Una. Una er meg. Og vi er likevel ikke hverandre. Ikke fr jeg ble voksen tenkte jeg over p ordentlig at det hadde vrt fint med ssken. Foreldrene mine hadde som dere mange venner og familie med barn- og de ble mine ssken og kusine og fettere. Det er klart det er flott med ssken, man trenger ikke vre alene. Men jeg var aldri alene snn jeg kan huske. Tenk selv- er ikke mange av dine nrmeste like nr som de skulle vrt ssken? Jeg ser mange ssken knapt snakke med hverandre, kanskje bare gir de en gave til jul, det er ikke dem som ndvendigvis er de nrmeste. Jeg kan ikke vite hvordan en ekte sster eller bror er annerledes, men det er ogs min verden. P samme mte som man aldri helt kan se hvordan dine nrmeste har det. Noen er nr sin familie, andre ikke, det er s mye mer enn samme blod som spiller inn. Tro meg, det har vrt mye vanskeligere for mamma at jeg ikke har ftt et ssken enn det har vrt for meg. Sett i det lyset s skal du vre viss p at Una har verdens bese liv slenge hun har deg, pappa, familien og ikke minst venner. La henne f ha venner hos seg som de var hennes ssken og hun vil f det kjempebra her i livet. Jeg ELSKER mine venner- og mine barn har mange tanter som ikke er mine egentlige sstre. Barna mine skiller ikke mellom de ekte tantene og reservetantene.Barn tenker ikke slik. Din sorg kan jeg forst, men det er ikke Unas og det er vel det aller viktigste til syvende og sist:) kyss fra enebarnet som aldri har vrt ensom. Ps. Jeg tror una elsker alle andre hyere nettopp derfor, man skaper sin egen familie, av kjrlighet, ikke blod.

Vims

10.01.2014 kl.21:40

Takk!

Gravid endelig

05.11.2014 kl.12:58

S trist lese om alle skuffelsene dere har gtt gjennom de siste rene.

Men om dere nsker et barn til, ikke gi opp hpet. Selv brukte jeg to r p bli gravid i det hele tatt (venter mitt frste barn n veldig snart), og hadde jeg hrt p noen av gynekologer og legene jeg var hos hadde jeg gitt opp. Men til slutt, erter utskjelling av egglederne (der jeg fikk vite at den ene er tett) og med dobbel dose pergotime ble jeg gravid! Da var jeg i k til prverr..

Synes det er litt frekt av folk sprre, de spurte oss ogs om vi ikke skulle f barn snart, og det mens jeg var p utredning etter utredning og behandling etter behandling. Nr jeg n er snart ni mneder p vei med en frisk og fin baby i magen er jeg s utrolig glad og takknemlig. Tror ikke jeg hadde takla en spontanabort s bra, fordi jeg har s vanskelig for i det hele tatt bli gravid.

Det hres som du har motsatt problem enn meg: du blir lett gravid men fr lett spontanabort. Hper at om dere bestemmer dere for prvd igjen at du fr god oppflging :)

Lykke til!

nadja

08.11.2014 kl.15:39

Gravid endelig: S fantastisk hre at du ble gravid og at du ikke gav opp! Det gir meg inspirasjon! Gratulerer!

Skriv en ny kommentar

hits