20 YEARS IS ALMOST A LIFETIME.

For snart 20 år siden kom jeg til Norge. 

Denne setningen har jeg skrevet ned så mange ganger før, men aldri har den klart å få resten av ordene til å rulle og historien til å følge etter. 

Så nå skriver jeg den igjen, og denne gangen tvinger jeg ordene frem.
For det første, er det fordi vi i disse dager feirer at det er 20 år siden bosniere kom til Norge, og for det andre, er det fordi det er min pappas bursdag idag. Min pappa døde i februar for 2 år siden.

For snart 20 år siden kom jeg til Norge.

April, 1992.
Skolen er utsatt på ubestemt tid.
Det de voksne har snakket om, med stille stemmer, er blitt en realitet. Krigen er kommet til Sarajevo.

Granatene lyser opp nettene. Vi har bra utsikt.
Om nettene sover vi på kjøkkenet, som befinner seg innerst i leiligheten, med nabobarna fra 8.etasje. Når granatene faller så nærme at vindusglass knuses, flytter vi oss til boden ved trappeoppgangen.
Der spiller vi kort. Vi ler. Jeg forelsker meg. Gutten fra 8.etasje har svart, krøllete hår.

Jeg tenker at dette er som en film, at jeg er heltinne i en krig. En krig som snart skal gå over.

Sarajevo bombes daglig. Når granatene stopper, løper Haris og pappa ut og samler splintene som de så viser til de andre. Haris er imponert. 

Min pappa sier at "Dette skal nok gå over", for vi bor i en by og det er ingen, ingen i verden, som vil la barn bli bombet. Ikke i en by. Ikke lenge. "Det kommer til å ordne seg."

Men granatene faller daglig. Her og der, tilfeldig. Skarpe skudd høres. Og fly som bryter lydmuren, skremmer meg mest av alt. Hver gang de kommer, tenker at jeg at dette er slutten.

Mai, 1992.
Pappa låser seg inn på soverommet og skriver to brev. Han drikker opp siste vinen vi har i hjemmet.

Et brev er til en god venn som har sviktet. Som har visst og ikke advart. Kanskje var han redd, eller så var han feig. Kanskje var han ond. Det får være det samme. Han sa ikke ifra.
Det andre brevet er til pappas eks kjæreste. Hun bor i Beograd og han vil at vi skal dra dit. Mamma, Haris og jeg. Han får ikke lov å reise, men gjennom kontakter har han ordnet oss plass i et fly som skal forlate byen vår den 01. mai. Med oss skal vi ta brevet han har skrevet til Tanja.

Ingen sover. Alle gråter. For vi skal dra.

Min bestemor Beba kommer for å si farvel, de andre får vi ikke møte.
Jeg sitter på mitt rom, mamma på sitt, pappa i stuen.
Og så plutselig sier mamma: Jeg vil ikke dra! Jeg vil ikke dra fra deg!
Jeg kommer meg ut fra rommet, og roper at jeg heller ikke vil dra.
Og pappa sier: Ok, men da blir vi.
Sammen. Vi klarer dette. 
Det kommer til å ordne seg. 

Flyet letter, og blir det siste ikke millitære flyet som forlater byen. Vi sitter ikke på det.
Jeg føler en enorm lykke. Lettelse.
Alle gjør det. Føler lettelse. Vi blir.
Jeg tror dette er en av de lykkeligste dagene i mitt liv.

Dagen etter, den 02.mai, bryter helvete løs.
Hovedbiblioteket brenner, posten brenner, hele byen brenner. Alle telefonlinjene er brutt.
Men vi, vi er bare lykkelige. Over å være sammen. 
Dagen etter mister vi strøm, så vann, og vi, barna, bor etterhvert bare i boden ved trappeoppgangen. Vi går ikke ut lenger. Men vi spiller fortsatt kort, og vi ler, og guttens hår er fortsatt svart og krøllete selv om han ikke får vasket det.
Flere av vennene våre forlater byen gjennom så kalte konvoier; kvinner og barn stables i busser og skippes av gårde. Til Kroatia, til Serbia, til verden. Ut. Fra den beleirede byen.

19. mai skal ny konvoi dra fra byen.
Og denne gangen, bestemmer de voksne at vi må dra. Men pappa ufarliggjør det så bra: "Dette blir bare en tidlig start på sommerferie, dette.
Dra til Bol og ta en dukkert for meg.
Og før dere vet ordet av det, kommer jeg og dykker etter." 

Mai i Sarajevo er nydelig. Denne dagen, 19. mai,  er det ingen granater som faller.
Solen skinner og trærene er grønne og store. Vi bor i en vakker by, tenker jeg. Jeg kommer til å savne gutten med krøllete hår, tenker jeg.
Vi møtes ved avtalt sted. 7000 av oss.
Kvinner som gråter, fedre som er bleike og barn som er stille.
Min farmor og farfar kommer for å si farvel.
Vi kjører i 2 biler. Min bestemor, oldemor og grandtante. Haris, mamma og jeg. Og to kusiner i 20 årene. Brødrene deres må bli igjen. Det samme må foreldre.
Pappa gjentar at vi sees straks, og hvisker til Haris at han må øve masse på å svømme. "Og før dere vet ordet av det, kommer jeg og dykker etter. "
Og så vinker han til oss der han står i solen.

Dette var siste gangen jeg så min far på to år.

Ting ble ikke slik vi håpet.  

Konvoien ble stoppet og vi ble holdt fanget i 3 døgn. I løpet av disse nettene ble jeg voksen. 
Strøm og vann kom ikke tilbake til den beleirede byen og Sarajevo måtte klare seg i sine kalde vintre uten. Min far gikk ned 20 kilo og lærte seg å gå med en pistol.
Han skrev brev til oss, lange kjærlige brev, men disse kom frem først flere måndeder i ettertid og vi var aldri sikre på om han levde.

Sommeren 92 husker jeg lite av.
Jeg vet ikke om Haris ble flinkere på å dykke eller om vannet var varmt. Vi tilbrakte mesteparten av tiden foran tven og prøvde å se etter pappa hver gang det var en reportasje fra Sarajevo. Desverre var det mange store massakre midt i byen i løpet av de årene, og hver gang et kamera fanget et par converse sko, sluttet hjertet mitt å banke.
Men pappa, han holdt sitt løfte og overlevde. Mine besteforledre overlevde.
Men han kom ikke etter, den sommeren. Eller sommer som fulgte.

Og jeg?
Jeg er blitt flyktning.
Det lille sommerhuset er for lite for 7 kvinner og et lite guttebarn, så nå bor vi på flyktninghjemmet. Jeg er venn med de andre flyktingbarna. Vi kommer fra alle steder i regionen og vi går på flyktingskolen. Vi drives av samme brennende, inderlige ønske om å få lov å komme tilbake hjem. Og vi kan snakke sammen om det store savnet.

Våren 1993, får min mor nok. Av politikk, av eksludering, av frykt. Alle rundt oss drar videre. Ut.
Hun vil at vi skal gå på den vanlige skolen og at vi ikke skal være redde lenger. Men situasjonen er mye mer alvorlig enn så. Det er snakk om krig. Igjen.
Så hun pakker sine 2 kofferter, kysser sin mor og resten av gjengen på kinnet, og tar oss med til Norge. Vi blir ikke spurt. Men det må ha vært et vanskelig valg å ta.

I ettertid, tenker jeg på alle disse sterke kvinnene som var tvunget til å klare seg selv. Bort fra sine elskede, ansvarlige for fremtiden til sine barn, helt alene. I en krig. Og jeg tenker på hvor godt de gjorde det. Hvor kloke valg de tok, og hvor godt de klarte seg selv.

I juni 1993, sitter vi på flyet til Norge.
De fleste land har stengt sine grenser, bortsett fra Norge, men for oss kjennes Norge så uendelig langt vekk og vi vet så lite om det. Vi har hørt om isbjørner i nord og om det vakre polarlyset. Vi lander i Kristiansand, for det er det stedet i Norge som ligger nærmest vårt hjem. Mamma vil være nærmest mulig Sarajevo. Haris blir skuffet over at Kristiansand ikke er som New York og jeg tenker bare på vennene jeg etterlot. Hva mamma tenker på, klarer jeg ikke engang å forestille meg. Alle blir vi forfjamset over lyset som møter oss klokken 12 om natten. 

På skoleengelsk, 13 år gammel, går jeg til politimannen på flyplassen og sier: "We come from Bosnia. We want asyl."

Uken etterpå får vi beskjed at vi skal flyttes til asylmottaket i Trondheim med nattoget. Mamma leter etter Trondheim på kartet. Hun leter rundt Kristiansand, frem til Arendal, etterhvert i hele Sør Norge. Jeg husker fingeren hennes flytte seg lenger og lenger nord på Norges kart og når hun endelig finner Trondheim og ser hvor vi skal så begynner tårene å trille nedover ansiktet hennes.

I ett år bor vi på Ringvål. Min far får et brev om at vi bor på Heimdal, men finner ikke stedet i skoleatlaset sitt og blir super engstelig. Hvor er familien min? tenker han. Selv for oss tar det tid å oppdage at Trondheim eksisterer. 

Men vi får gå på skolen, den vanlige etterhvert, og vi får venner som vil følge oss for alltid.

20 år etter tenker jeg at vi har klart oss veldig bra.
Jeg er stolt.

I går kveld var jeg på folkebiblioteket i Trondheim og hørte Svein Mønnesland snakke om bosnisk kultur, og Berit Berg snakke om vellykket integrering og jeg hørte på fantastiske Azra fortelle ærlig fra sine dagbøker.

Ting ble ikke slik vi håpet. 
Men vi har klart oss bra.

Men tilbake til min far.
Han lander i Norge 17. mai 1994. 

I byen viftes det med flagg og korpsene spiller.
17. mai er rart. Fascinerende. Det er første gangen vi opplever det. 
Men denne gangen, enser vi ingenting. Vi hører ikke musikken. Og fargene bare glir inn i hverandre.

Vi kan ikke tro at vi kommer til å se han snart.
Han er ute av den belierede byen og han ringer til oss fra Split. Han kjøper en flybillett og skal sette seg på et fly. Våre venner Wenche og Erik kjører oss til lille Værnes og der sitter vi med norske flagg. Jeg aner ikke hvor de kom fra, men vi holder dem i hendene. Vi holder hardt rundt dem.
Flyet fra København er forsinket og vi klarer nesten ikke å snakke sammen. Vi snakker ikke sammen. Vi venter.

Haris er 10 år gammel, jeg er 14.
Vi har ikke sett vår far på 1 år, 11 måneder og 29 dager.

Flyet lander.
Passasjerene går ut. En etter en. Sakte. Men jeg ser ikke min pappa. Jeg begynner å få panikk. Hjertet banker ekstra fort. Det virker som om de siste passasjerene er ute av flyet.
Men så kommer det et par tynne bein, med converse sko på, ut av flyet.

Og jeg vet at jeg aldri noensinne kommer til å glemme akkurat denne 17. mai.

Ting blir ikke slik vi håper. 

Vi mistet vår by.
Vi ble flyktninger.
Vi mistet 2 år sammen med min pappa.
Vi mistet min pappa på grunn av kreft.

Men etterhvert har dette blitt vårt "andre" hjemland.

Og nå har vi altså vært her i 20 år og det skal feiers. I kveld spiller Almira Medjunanin på Dokkhuset og det tror jeg blir fint. Vi har, tross alt, klart oss velidg bra.


Værnes, 17. mai 1994.

57 kommentarer

Rannveig

02.03.2013 kl.11:42

Å Nadja...For en sterk lesning... Jeg sitter med klump i halsen, og tårer i øynene. Alt vi ikke visste om deg... Vi visste så lite. For et utrolig sjokk det må ha vært for deg å komme til et så anderledes land. Tusen takk for at jeg har fått vite dette om deg! Du skriver fantastisk bra. Klem. P.S. Jeg skulle ønske jeg hadde fått med meg Azra i går.

samra

02.03.2013 kl.11:42

<3 <3 <3 nemam rijeci <3 <3< 3

Maren

02.03.2013 kl.12:44

<3. Fikk Tanja noengang det brevet?

Stine/PrinsesseRosa

02.03.2013 kl.13:14

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har grått når jeg har lest bloggen din, men here we go again!;-) Utrolig flott skrevet,Nadja. Jeg synes det er veldig fint å få vite hvordan denne tiden i livet ditt var.

Og jeg tenkte på hvor jeg var i 1992.

Jeg bodde langt oppi skogen, i en bitteliten bygd, uten butikk og helt skjermet fra verden rundt og nyheter om krig. Jeg husker vi hadde en familie som var flyktninger fra Bosnia på besøk hjemme hos oss, og det må ha vært i 1992-1993 engang. Men jeg har ikke skjønnt før jeg leste bloggen din nå hva denne familien må ha gått gjennom.

Håper du får en fin kveld på Dokkhuset! Stor klem:-)

hege

02.03.2013 kl.13:55

Å Nadja, no skulle eg gjerne gitt deg ein klem. Eg kjenner deg berre frå det eg har lest på bloggen din, men den er så åpen og ærlig at eg veit at eg har kjent litt av hjerte ditt.

Eg trur dei færraste av oss forstår at dette kunne hende i Europa for berre 20 år sidan. I vår tid liksom. Vi såg det på TV, lærte om det på skulen - men likevel distanserte vi oss frå det. For det gjaldt jo ikkje oss.

Eg husker godt når det kom bosniske flyktningar til byen min. Frå før hadde det komt mange tamilar og chilenarar hit, men no kom det mennesker som såg ut som oss. Vi møtte oss sjølv på ein måte. Husker eg drog med meg venninner til asylmottaket. Vi blei gode venner med fleire. Så forsvann dei. Eg husker spesielt godt Leijla, ho fortalde historier frå krigen som heimsøkte meg i draumane mine om natta.

Og så husker eg kor utrulig rause alle var. Kva gong vi var innom vanka det kaker, dei søtaste eg har smakt. Vi satt på madrasser på eit lite rom, hørte på musikk, snakka om gutar (bosniske gutar er kjekke altså), fniste og mumsa kaker. Og alle var så åpent glade for at vi brydde oss. For at vi kom.

Vi har alle så mykje å lære av kvarandre og våre opplevelser. Eg har lært mykje å lese det du deler Nadja. Og det er eg takknemlig for. Varme klemmer til deg. <3

Line

02.03.2013 kl.14:56

Du skriver så utrolig godt Nadja, og jeg sitter her med tårer i øynene og tenker på hvordan det måtte være for dere å komme til Norge den gangen - og alt dere har vært igjennom!

Masse klemmer

fjellcoachen

02.03.2013 kl.15:08

Sterkt. Du berører, og det er masse kjærlighet i det du skriver. Takk.

Mariam Naqvi

02.03.2013 kl.15:11

Nadja, veldig godt skrevet om noe som angår mange. Imponerende at du klarer å sette ord på din personlige historie. Rediger litt og send til avisene, foreslår jeg. Det er sant som noen skriver lenger opp at folk i Norge vet for lite om dette, selv om dere fra BiH har vært en del av vårt samfunn og våre liv så lenge, det har slått meg ofte.

Beste hilsen,

Mariam (kona til Adnan H)

Tone

02.03.2013 kl.16:36

Hei Nadja! Jeg må bare si meg enig med alle de andre kommentrene. Du skriver så bra og personlige tekster. Sitter her med klumpen i halsen og tårer i øynene og tenker på alt man ikke vet om folk, selv om man kanskje omgås dem hver dag. Vi lærte jo om krigen på Balkan på skolen, men jeg har aldri hørt noen personlige historier derfra før. Tusen takk for alt du deler. Stor klem

Bojan

02.03.2013 kl.17:16

Sve nesta probavam ali mi ne ide da razumijem:-)

Hildegunn

02.03.2013 kl.17:33

Tusen takk for at du ville dele dette, jeg har klump i halsen, et hjerte som dunker villt, og tårer i øyne.I 1992 bodde jeg i ei bitteliten bygd, var hestegal og hadde knapt nok vært i Sverige. Men jeg husker krigen veldig godt; hvor nært oss alt føltes, alle nyhetssendingene , bildene av alle menneskene på flukt fra det grusomme som skjedde rundt dem, på hjemsteder der de burde føle seg som tryggest. Så utrolig takknemlige vi som bor i dette lille fredelige landet bør være.

Birgit

02.03.2013 kl.20:01

Du er så utrolig flink til å formulerer deg (til og med på språket som ikke er morsmålet ditt) og jeg blir kjemperørt av å lese dette. Utrolig å tenke på hva du har vært igjennom. Stor klem

Nina Klungsøyr

02.03.2013 kl.20:25

Jeg har jo hørt det meste før, men jeg gråter igen. Kan du ikke bare skrive en bok snart? Masse kjærlighet til deg og mamsen. Savner deg!!

Tusen kyss fra Ninch

renate

02.03.2013 kl.23:17

<3

Mare

03.03.2013 kl.02:43

Jeg er så lei meg for at dere måtte oppleve så mye vondt, men likevel så glad for at dere kom hit til oss. Livene våre her ville ikke vært de samme uten dere. Stooor klem! <3

Line

03.03.2013 kl.10:45

Kjære Kjære Nadja.

Tusen takk for at du deler! Du skriver så vanvittig flott og poetisk, på en måte som gjør at jeg føler jeg er der sammen med deg! Det er så viktig! Jeg kjenner igjen historier, tanker og følelser fra venner og familie her. Ordene dine treffer rett i hjertet. Du er fantastisk!

Bjornar Siem

03.03.2013 kl.12:21

Kjempe roerende aa lese Nadja, stolt av deg! Glad jeg ble kjent med deg paa videregaaende! Ti si слатка! :)

Line Harbak

03.03.2013 kl.15:03

Sterkt, måtte gråte en skvett! Fine Nadja, fine folk.

En veldig god venninne av meg flyktet også fra Sarajevo til Norge, sånn btw.

God søndag! Klem!

nadja

03.03.2013 kl.16:48

Line Harbak: God søndag, fine Line!

Ingrid Riddervold

03.03.2013 kl.16:50

Takk for at du deler av livet ditt Nadja <3

nadja

03.03.2013 kl.16:50

Bjornar Siem: Ti si sladak, Bjørnar! Glad jeg ble kjent med deg på videregående, også. Tror nok at vi på videregånde snakket mer om slikt, det som var rart med å skrive den historien er det at mange mange mange av folk jeg omgåes med idag, ikke engang vet hvilket land jeg kommer fra. Så jeg samlet motet og skrev. Setter veldig pris på at du la igjen en lyd fra deg. <3

nadja

03.03.2013 kl.16:51

Line: Kjære Line, du er fantastisk og jeg vet at du vet. Så innmari godt.

nadja

03.03.2013 kl.16:52

Mare: Stor klem til deg min fine venn.

nadja

03.03.2013 kl.16:53

renate: <3
Neste gang du er i midtbyen, send en melding.

nadja

03.03.2013 kl.16:53

Nina Klungsøyr: tusen kyss tilbake. angående boken, så tror ikke guro at den vil selge noe særlig..

nadja

03.03.2013 kl.16:54

Hildegunn: Kjære H, så glad du deler tilbake. <3

nadja

03.03.2013 kl.16:54

Bojan: ma nista specialno bokice, sve cu ti ljetos ispricati.

nadja

03.03.2013 kl.16:54

Tone: takk fine Tone, vi sees i morgen.

nadja

03.03.2013 kl.16:55

Mariam Naqvi: Takk Mariam, kanskje jeg skal ta til meg rådet ditt.

nadja

03.03.2013 kl.16:56

Line: Takk Line, er så rart å lese at så mange ble rørt av teksten, var sannelig ikke meningen å få noen til å gråte. Men jeg tror mange, selv idag, har det slik vi hadde det og kjenner på de samme følelsene. Desverre.

nadja

03.03.2013 kl.16:57

hege: Kjære Hege tusen tusen takk for at du deler tilbake på en så fin måte.

nadja

03.03.2013 kl.16:57

Stine/PrinsesseRosa: Det var en fantastisk fin kveld igår. Stor klem Stinefine.

nadja

03.03.2013 kl.16:58

samra: <3

nadja

03.03.2013 kl.17:01

Maren: Nei, brevet skulle vi levere til henne når vi møtte henne og det skjedde jo aldri. Men han vennen, som pappa skrev det andre brevet til, fikk enda et brev en gang på slutten av 90-tallet for jeg tror at for min far så var det sviket nesten verre enn hele krigen. Men det rare som skjedde var at etter at pappa døde, ringte telefonen og mamma tok den og da var Nebojsa i andre enden og uttryktet sitt kondolanse og sa at han var alltid glad i pappa. Og for meg viste det en storhet som gjorde at jeg tilgav alt.

nadja

03.03.2013 kl.17:02

Rannveig: Vi var jo barn Rannveig, og vi som kom hadde et stort behov å bare komme oss videre. Å gli inn, liksom. Azra var helt fantastisk, og får du muligheten igjen, slå til, jeg vil virkelig anbefale det.

Knut Stabell

03.03.2013 kl.18:44

Takk Nadja!

Takk for at du deler!

Har hørt mye om dere av Marit, men veldig sterkt å lese det med dine ord!

Takk også for at din historie kanskje kan bidra til at det internasjonale samfunnet tar ansvar og hindrer gjentakelse!

Ønsker dere mange fina år!

03.03.2013 kl.18:44

Viktig historie skrevet så sterkt. Skriv bok!

nadja

03.03.2013 kl.21:35

Anonym: takk.

nadja

03.03.2013 kl.21:37

Knut Stabell: Knut, tusen takk for at du tok deg tid å legge igjen en hilsen. Så utrolig fint gjort av deg.

nadja

03.03.2013 kl.21:38

fjellcoachen: tusen takk!

Ole Morten

03.03.2013 kl.23:49

Dette var sterkt å lese. Virkeligheten på den andre siden av gata kom tettere på.

vigdis

04.03.2013 kl.10:26

*fine, fine nadja! her triller tårene og jeg synes du er så tøff som deler dette! takk for at vi får ta del i din historie* stor klem v

Sanja

04.03.2013 kl.21:34

Svaka cast Nadja i svakome ko uspije pisati! I treba pisati da ne padne u zaborav! Odoh nastaviti plakati. :(

Ellen

05.03.2013 kl.20:49

Hei Nadja, tusen takk for at du lærer meg mer om livet.

Og for at du beskriver det på en sånn måte at jeg fryser på ryggen, har klump i halsen og vondt i hjertet samtidig: "Granatene lyser opp nettene. Vi har bra utsikt."

Alan

06.03.2013 kl.07:51

svaka cast na textu. nemam rijeci.

shinedesign

06.03.2013 kl.21:03

Litt av en livsfortelling og du skriver helt nydelig!

nadja

06.03.2013 kl.21:07

shinedesign: TUSEN takk, kjære.

nadja

06.03.2013 kl.21:08

Alan: bas mi je drago da ti se svidjeo.

nadja

06.03.2013 kl.21:09

Ellen: ellen, takk for at du la igjen en kommentar.

nadja

06.03.2013 kl.21:10

Sanja: e necu tako, nemoj plakati... a nas dvije najbolje znamo zasto placemo.

nadja

06.03.2013 kl.21:10

vigdis: takk fine vigdis.

nadja

06.03.2013 kl.21:10

Ole Morten: my hoodie!

Marianne

08.03.2013 kl.08:59

Jeg har ventet så lenge på å kommentere dette innlegget. Jeg har lest det MANGE ganger! Leste det igjen nå; på jobb med tårer i øynene og konstant gåsehud på armene og magen og beina.

Takk for at du forteller, det er så sterkt og fint og trist - alt på en gang.

Du er god!

meli

16.05.2013 kl.13:41

jeg leste innlegget ditt med ett smil om munnen og tårer i øyne, for historien din vekte mange gamle minner og følelser i meg.. flott skrevet :) ..men, jeg har ett lite bemerkning..feire denne dagen..? det klarer jeg ikke..jeg synes det er forferdelig trist, klare ikke å feire at det er 20 år siden vi måtte komme hit pga krig.. men dagen skal markeres..

ønsker deg alt det beste, og varme tanker til deg og familien din

nadja

16.05.2013 kl.22:14

meli: godt bemerket, meli. jeg forstår hva du mener og lest i ettertid kan det virke rart for meg også at jeg skrev det. jeg var så utrolig full av følelser den dagen og er alltid så full av følelser, når jeg husker alt som har vært. kanskje det å skrive feire var min selvforsvar som kom inn...og jeg tenkte at det allikevel har gått ganske bra med de fleste av oss. og at det er noe man bør være stolt over. men markere er nok et mye bedre ord, ja.

Synnøve

29.12.2015 kl.20:17

Sterk lesning, Nadja! God klem :)

Eirin H.

29.12.2015 kl.20:49

<3 Tusen takk for dine fantastiske ord. Du er tøff du! Klem!

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

36, Trondheim

Hei og velkommen til vår lille blogg! Vi er en liten familie på tre, og frøken Una på 4 år styrer vårt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker å tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er også veldig søt. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost på sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits