20 YEARS IS ALMOST A LIFETIME.

For snart 20 r siden kom jeg til Norge.

Denne setningen har jeg skrevet ned s mange ganger fr, men aldri har den klart f resten av ordene til rulle oghistorientil flge etter.

S n skriver jeg den igjen, og denne gangen tvinger jeg ordene frem.
For det frste, er det fordi vi i disse dager feirer at det er 20 r siden bosniere kom til Norge, og for det andre, er det fordi det er min pappas bursdag idag. Min pappa dde i februar for 2 r siden.

For snart 20 r siden kom jeg til Norge.

April, 1992.
Skolen er utsatt p ubestemt tid.
Det de voksne har snakket om, med stille stemmer, er blitt en realitet. Krigen er kommet til Sarajevo.

Granatene lyser opp nettene. Vi har bra utsikt.
Om nettene sover vi p kjkkenet, som befinner seg innerst i leiligheten, med nabobarna fra 8.etasje. Nr granatene faller s nrme at vindusglass knuses, flytter vi oss til boden ved trappeoppgangen.
Der spiller vi kort. Vi ler. Jeg forelsker meg. Gutten fra 8.etasje har svart, krllete hr.

Jeg tenker at dette er som en film, at jeg er heltinne i en krig. En krig som snart skal g over.

Sarajevo bombes daglig.Nr granatene stopper, lper Haris og pappa ut og samler splintene som de s viser til de andre. Haris er imponert.

Min pappa sier at "Dette skal nok g over", for vi bor i en by og det er ingen, ingen i verden, som vil la barn bli bombet. Ikke i en by. Ikke lenge. "Det kommer til ordne seg."

Men granatene faller daglig. Her og der, tilfeldig. Skarpe skudd hres. Og fly som bryter lydmuren, skremmer meg mest av alt. Hver gang de kommer, tenker at jeg at dette er slutten.

Mai, 1992.
Pappa lser seg inn p soverommet og skriver to brev. Han drikker opp siste vinen vi har i hjemmet.

Et brev er til en god venn som har sviktet. Som har visst og ikke advart. Kanskje var han redd, eller s var han feig. Kanskje var han ond. Det fr vre det samme. Han sa ikke ifra.
Det andre brevet er til pappas eks kjreste. Hun bor i Beograd og han vil at vi skal dra dit. Mamma, Haris og jeg. Han fr ikke lov reise, men gjennom kontakter har han ordnet oss plass i et fly som skal forlate byen vr den 01. mai. Med oss skal vi ta brevet han har skrevet til Tanja.

Ingen sover. Alle grter. For vi skal dra.

Min bestemor Beba kommer for si farvel, de andre fr vi ikke mte.
Jeg sitter p mitt rom, mamma p sitt, pappa i stuen.
Og s plutselig sier mamma: Jeg vil ikke dra! Jeg vil ikke dra fra deg!
Jeg kommer meg ut fra rommet, og roper at jeg heller ikke vil dra.
Og pappa sier: Ok, men da blir vi.
Sammen. Vi klarer dette.
Det kommer til ordne seg.

Flyet letter, og blir det siste ikke millitre flyet som forlater byen. Vi sitter ikke p det.
Jeg fler en enorm lykke. Lettelse.
Alle gjr det. Fler lettelse. Vi blir.
Jeg tror dette er en av de lykkeligste dagene i mitt liv.

Dagen etter, den 02.mai, bryter helvete ls.
Hovedbiblioteket brenner, posten brenner, hele byen brenner. Alle telefonlinjene er brutt.
Men vi, vi er bare lykkelige. Over vre sammen.
Dagen etter mister vi strm, s vann, og vi, barna, bor etterhvert bare i boden ved trappeoppgangen. Vi gr ikke ut lenger.Men vi spiller fortsatt kort, og vi ler, og guttens hr er fortsatt svart og krllete selv om han ikke fr vasket det.
Flere av vennene vre forlater byen gjennom s kalte konvoier; kvinner og barn stables i busser og skippes av grde. Til Kroatia, til Serbia, til verden. Ut. Fra den beleirede byen.

19. mai skal ny konvoi dra fra byen.
Og denne gangen, bestemmer de voksne at vi m dra. Men pappa ufarliggjr det s bra: "Dette blir bare en tidlig start p sommerferie, dette.
Dra til Bol og ta en dukkert for meg.
Og fr dere vet ordet av det, kommer jeg og dykker etter."

Mai i Sarajevo er nydelig. Denne dagen, 19. mai, er det ingen granater som faller.
Solen skinner og trrene er grnne og store. Vi bor i en vakker by, tenker jeg. Jeg kommer til savne gutten med krllete hr, tenker jeg.
Vi mtes ved avtalt sted. 7000 av oss.
Kvinner som grter, fedre som er bleike og barn som er stille.
Min farmor og farfar kommer for si farvel.
Vi kjrer i 2 biler. Min bestemor, oldemor og grandtante. Haris, mamma og jeg. Og to kusiner i 20 rene. Brdrene deres m bli igjen. Det samme m foreldre.
Pappa gjentar at vi sees straks, og hvisker til Haris at han m ve masse p svmme. "Og fr dere vet ordet av det, kommer jeg og dykker etter. "
Og s vinker han til oss der han str i solen.

Dette var siste gangen jeg s min far p to r.

Ting ble ikke slik vi hpet.

Konvoien ble stoppet og vi ble holdt fanget i 3 dgn. I lpet av disse nettene ble jeg voksen.
Strm og vann kom ikke tilbake til den beleirede byen og Sarajevo mtte klare seg i sine kalde vintre uten. Min far gikk ned 20 kilo og lrte seg g med en pistol.
Han skrev brev til oss, lange kjrlige brev, men disse kom frem frst flere mndeder i ettertid og vi var aldri sikre p om han levde.

Sommeren 92 husker jeg lite av.
Jeg vet ikke om Haris ble flinkere p dykke eller om vannet var varmt. Vi tilbrakte mesteparten av tiden foran tven og prvde se etter pappa hver gang det var en reportasje fra Sarajevo. Desverre var det mange store massakre midt i byen i lpet av de rene, og hver gang et kamera fanget et par converse sko, sluttet hjertet mitt banke.
Men pappa, han holdt sitt lfte og overlevde. Mine besteforledre overlevde.
Men han kom ikke etter, den sommeren. Eller sommer som fulgte.

Og jeg?
Jeg er blitt flyktning.
Det lille sommerhuset er for lite for 7 kvinner og et lite guttebarn, s n bor vi p flyktninghjemmet. Jeg er venn med de andre flyktingbarna. Vi kommer fra alle steder i regionen og vi gr p flyktingskolen. Vi drives av samme brennende, inderlige nske om f lov komme tilbake hjem. Og vi kan snakke sammen om det store savnet.

Vren 1993, fr min mor nok. Av politikk, av eksludering, av frykt. Alle rundt oss drar videre. Ut.
Hun vil at vi skal g p den vanlige skolen og at vi ikke skal vre redde lenger. Men situasjonen er mye mer alvorlig enn s. Det er snakk om krig. Igjen.
S hun pakker sine 2 kofferter, kysser sin mor og resten av gjengen p kinnet, og tar oss med til Norge. Vi blir ikke spurt. Men det m ha vrt et vanskelig valg ta.

I ettertid, tenker jeg p alle disse sterke kvinnene som var tvunget til klare seg selv. Bort fra sine elskede, ansvarlige for fremtiden til sine barn, helt alene. I en krig. Og jeg tenker p hvor godt de gjorde det. Hvor kloke valg de tok, og hvor godt de klarte seg selv.

I juni 1993, sitter vi p flyet til Norge.
De fleste land har stengt sine grenser, bortsett fra Norge, men for oss kjennes Norge s uendelig langt vekk og vi vet s lite om det. Vi har hrt om isbjrner i nord og om det vakre polarlyset. Vi lander i Kristiansand, for det er det stedet i Norge som ligger nrmest vrt hjem. Mamma vil vre nrmest mulig Sarajevo.Haris blir skuffet over at Kristiansand ikke er som New York og jeg tenker bare p vennene jeg etterlot. Hva mamma tenker p, klarer jeg ikke engang forestille meg. Alle blir vi forfjamset over lyset som mter oss klokken 12 om natten.

P skoleengelsk, 13 r gammel, gr jeg til politimannen p flyplassen og sier: "We come from Bosnia. We want asyl."

Uken etterp fr vi beskjed at vi skal flyttes til asylmottaket i Trondheim med nattoget. Mamma leter etter Trondheim p kartet. Hun leter rundt Kristiansand, frem til Arendal, etterhvert i hele Sr Norge. Jeg husker fingeren hennes flytte seg lenger og lenger nord p Norges kart og nr hun endelig finner Trondheim og ser hvor vi skal s begynner trene trille nedover ansiktet hennes.

I ett r bor vi p Ringvl. Min far fr et brev om at vi bor p Heimdal, men finner ikke stedet i skoleatlaset sitt og blir super engstelig. Hvor er familien min?tenker han. Selv for oss tar det tid oppdage at Trondheim eksisterer.

Men vi fr g p skolen, den vanlige etterhvert, og vi fr venner som vil flge oss for alltid.

20 r etter tenker jeg at vi har klart oss veldig bra.
Jeg er stolt.

I gr kveld var jeg p folkebiblioteket i Trondheim og hrte Svein Mnnesland snakke om bosnisk kultur, og Berit Berg snakke om vellykket integrering og jeg hrte p fantastiske Azra fortelle rlig fra sine dagbker.

Ting ble ikke slik vi hpet.
Men vi har klart oss bra.

Men tilbake til min far.
Han lander i Norge 17. mai 1994.

I byen viftes det med flagg og korpsene spiller.
17. mai er rart. Fascinerende. Det er frste gangen vi opplever det.
Men denne gangen, enser vi ingenting. Vi hrer ikke musikken. Og fargene bare glir inn i hverandre.

Vi kan ikke tro at vi kommer til se han snart.
Han er ute av den belierede byen og han ringer til oss fra Split. Han kjper en flybillett og skal sette seg p et fly. Vre venner Wenche og Erik kjrer oss til lille Vrnes og der sitter vi med norske flagg. Jeg aner ikke hvor de kom fra, men vi holder dem i hendene. Vi holder hardt rundt dem.
Flyet fra Kbenhavn er forsinket og vi klarer nesten ikke snakke sammen. Vi snakker ikke sammen. Vi venter.

Haris er 10 r gammel, jeg er 14.
Vi har ikke sett vr far p 1 r, 11 mneder og 29 dager.

Flyet lander.
Passasjerene gr ut. En etter en. Sakte. Men jeg ser ikke min pappa. Jeg begynner f panikk. Hjertet banker ekstra fort. Det virker som om de siste passasjerene er ute av flyet.
Men s kommer det et par tynne bein, med converse sko p, ut av flyet.

Og jeg vet at jeg aldri noensinne kommer til glemme akkurat denne 17. mai.

Ting blir ikke slik vi hper.

Vi mistet vr by.
Vi ble flyktninger.
Vi mistet 2 r sammen med min pappa.
Vi mistet min pappa p grunn av kreft.

Men etterhvert har dette blitt vrt "andre" hjemland.

Og n har vi alts vrt her i 20 r og det skal feiers. I kveld spiller Almira Medjunanin p Dokkhuset og det tror jeg blir fint. Vi har, tross alt, klart oss velidg bra.


Vrnes, 17. mai 1994.

57 kommentarer

Rannveig

02.03.2013 kl.11:42

Nadja...For en sterk lesning... Jeg sitter med klump i halsen, og trer i ynene. Alt vi ikke visste om deg... Vi visste s lite. For et utrolig sjokk det m ha vrt for deg komme til et s anderledes land. Tusen takk for at jeg har ftt vite dette om deg! Du skriver fantastisk bra. Klem. P.S. Jeg skulle nske jeg hadde ftt med meg Azra i gr.

samra

02.03.2013 kl.11:42

<3 <3 <3 nemam rijeci <3 <3< 3

Maren

02.03.2013 kl.12:44

<3. Fikk Tanja noengang det brevet?

Stine/PrinsesseRosa

02.03.2013 kl.13:14

Jeg lurer p hvor mange ganger jeg har grtt nr jeg har lest bloggen din, men here we go again!;-) Utrolig flott skrevet,Nadja. Jeg synes det er veldig fint f vite hvordan denne tiden i livet ditt var.

Og jeg tenkte p hvor jeg var i 1992.

Jeg bodde langt oppi skogen, i en bitteliten bygd, uten butikk og helt skjermet fra verden rundt og nyheter om krig. Jeg husker vi hadde en familie som var flyktninger fra Bosnia p besk hjemme hos oss, og det m ha vrt i 1992-1993 engang. Men jeg har ikke skjnnt fr jeg leste bloggen din n hva denne familien m ha gtt gjennom.

Hper du fr en fin kveld p Dokkhuset! Stor klem:-)

hege

02.03.2013 kl.13:55

Nadja, no skulle eg gjerne gitt deg ein klem. Eg kjenner deg berre fr det eg har lest p bloggen din, men den er s pen og rlig at eg veit at eg har kjent litt av hjerte ditt.

Eg trur dei frraste av oss forstr at dette kunne hende i Europa for berre 20 r sidan. I vr tid liksom. Vi sg det p TV, lrte om det p skulen - men likevel distanserte vi oss fr det. For det gjaldt jo ikkje oss.

Eg husker godt nr det kom bosniske flyktningar til byen min. Fr fr hadde det komt mange tamilar og chilenarar hit, men no kom det mennesker som sg ut som oss. Vi mtte oss sjlv p ein mte. Husker eg drog med meg venninner til asylmottaket. Vi blei gode venner med fleire. S forsvann dei. Eg husker spesielt godt Leijla, ho fortalde historier fr krigen som heimskte meg i draumane mine om natta.

Og s husker eg kor utrulig rause alle var. Kva gong vi var innom vanka det kaker, dei staste eg har smakt. Vi satt p madrasser p eit lite rom, hrte p musikk, snakka om gutar (bosniske gutar er kjekke alts), fniste og mumsa kaker. Og alle var s pent glade for at vi brydde oss. For at vi kom.

Vi har alle s mykje lre av kvarandre og vre opplevelser. Eg har lrt mykje lese det du deler Nadja. Og det er eg takknemlig for. Varme klemmer til deg. <3

Line

02.03.2013 kl.14:56

Du skriver s utrolig godt Nadja, og jeg sitter her med trer i ynene og tenker p hvordan det mtte vre for dere komme til Norge den gangen - og alt dere har vrt igjennom!

Masse klemmer

fjellcoachen

02.03.2013 kl.15:08

Sterkt. Du berrer, og det er masse kjrlighet i det du skriver. Takk.

Mariam Naqvi

02.03.2013 kl.15:11

Nadja, veldig godt skrevet om noe som angr mange. Imponerende at du klarer sette ord p din personlige historie. Rediger litt og send til avisene, foreslr jeg. Det er sant som noen skriver lenger opp at folk i Norge vet for lite om dette, selv om dere fra BiH har vrt en del av vrt samfunn og vre liv s lenge, det har sltt meg ofte.

Beste hilsen,

Mariam (kona til Adnan H)

Tone

02.03.2013 kl.16:36

Hei Nadja! Jeg m bare si meg enig med alle de andre kommentrene. Du skriver s bra og personlige tekster. Sitter her med klumpen i halsen og trer i ynene og tenker p alt man ikke vet om folk, selv om man kanskje omgs dem hver dag. Vi lrte jo om krigen p Balkan p skolen, men jeg har aldri hrt noen personlige historier derfra fr. Tusen takk for alt du deler. Stor klem

Bojan

02.03.2013 kl.17:16

Sve nesta probavam ali mi ne ide da razumijem:-)

Hildegunn

02.03.2013 kl.17:33

Tusen takk for at du ville dele dette, jeg har klump i halsen, et hjerte som dunker villt, og trer i yne.I 1992 bodde jeg i ei bitteliten bygd, var hestegal og hadde knapt nok vrt i Sverige. Men jeg husker krigen veldig godt; hvor nrt oss alt fltes, alle nyhetssendingene , bildene av alle menneskene p flukt fra det grusomme som skjedde rundt dem, p hjemsteder der de burde fle seg som tryggest. S utrolig takknemlige vi som bor i dette lille fredelige landet br vre.

Birgit

02.03.2013 kl.20:01

Du er s utrolig flink til formulerer deg (til og med p sprket som ikke er morsmlet ditt) og jeg blir kjemperrt av lese dette. Utrolig tenke p hva du har vrt igjennom. Stor klem

Nina Klungsyr

02.03.2013 kl.20:25

Jeg har jo hrt det meste fr, men jeg grter igen. Kan du ikke bare skrive en bok snart? Masse kjrlighet til deg og mamsen. Savner deg!!

Tusen kyss fra Ninch

renate

02.03.2013 kl.23:17

<3

Mare

03.03.2013 kl.02:43

Jeg er s lei meg for at dere mtte oppleve s mye vondt, men likevel s glad for at dere kom hit til oss. Livene vre her ville ikke vrt de samme uten dere. Stooor klem! <3

Line

03.03.2013 kl.10:45

Kjre Kjre Nadja.

Tusen takk for at du deler! Du skriver s vanvittig flott og poetisk, p en mte som gjr at jeg fler jeg er der sammen med deg! Det er s viktig! Jeg kjenner igjen historier, tanker og flelser fra venner og familie her. Ordene dine treffer rett i hjertet. Du er fantastisk!

Bjornar Siem

03.03.2013 kl.12:21

Kjempe roerende aa lese Nadja, stolt av deg! Glad jeg ble kjent med deg paa videregaaende! Ti si слатка! :)

Line Harbak

03.03.2013 kl.15:03

Sterkt, mtte grte en skvett! Fine Nadja, fine folk.

En veldig god venninne av meg flyktet ogs fra Sarajevo til Norge, snn btw.

God sndag! Klem!

nadja

03.03.2013 kl.16:48

Line Harbak: God sndag, fine Line!

Ingrid Riddervold

03.03.2013 kl.16:50

Takk for at du deler av livet ditt Nadja <3

nadja

03.03.2013 kl.16:50

Bjornar Siem: Ti si sladak, Bjrnar! Glad jeg ble kjent med deg p videregende, ogs. Tror nok at vi p videregnde snakket mer om slikt, det som var rart med skrive den historien er det at mange mange mange av folk jeg omges med idag, ikke engang vet hvilket land jeg kommer fra. S jeg samlet motet og skrev. Setter veldig pris p at du la igjen en lyd fra deg. <3

nadja

03.03.2013 kl.16:51

Line: Kjre Line, du er fantastisk og jeg vet at du vet. S innmari godt.

nadja

03.03.2013 kl.16:52

Mare: Stor klem til deg min fine venn.

nadja

03.03.2013 kl.16:53

renate: <3
Neste gang du er i midtbyen, send en melding.

nadja

03.03.2013 kl.16:53

Nina Klungsyr: tusen kyss tilbake. angende boken, s tror ikke guro at den vil selge noe srlig..

nadja

03.03.2013 kl.16:54

Hildegunn: Kjre H, s glad du deler tilbake. <3

nadja

03.03.2013 kl.16:54

Bojan: ma nista specialno bokice, sve cu ti ljetos ispricati.

nadja

03.03.2013 kl.16:54

Tone: takk fine Tone, vi sees i morgen.

nadja

03.03.2013 kl.16:55

Mariam Naqvi: Takk Mariam, kanskje jeg skal ta til meg rdet ditt.

nadja

03.03.2013 kl.16:56

Line: Takk Line, er s rart lese at s mange ble rrt av teksten, var sannelig ikke meningen f noen til grte. Men jeg tror mange, selv idag, har det slik vi hadde det og kjenner p de samme flelsene. Desverre.

nadja

03.03.2013 kl.16:57

hege: Kjre Hege tusen tusen takk for at du deler tilbake p en s fin mte.

nadja

03.03.2013 kl.16:57

Stine/PrinsesseRosa: Det var en fantastisk fin kveld igr. Stor klem Stinefine.

nadja

03.03.2013 kl.16:58

samra: <3

nadja

03.03.2013 kl.17:01

Maren: Nei, brevet skulle vi levere til henne nr vi mtte henne og det skjedde jo aldri. Men han vennen, som pappa skrev det andre brevet til, fikk enda et brev en gang p slutten av 90-tallet for jeg tror at for min far s var det sviket nesten verre enn hele krigen. Men det rare som skjedde var at etter at pappa dde, ringte telefonen og mamma tok den og da var Nebojsa i andre enden og uttryktet sitt kondolanse og sa at han var alltid glad i pappa. Og for meg viste det en storhet som gjorde at jeg tilgav alt.

nadja

03.03.2013 kl.17:02

Rannveig: Vi var jo barn Rannveig, og vi som kom hadde et stort behov bare komme oss videre. gli inn, liksom. Azra var helt fantastisk, og fr du muligheten igjen, sl til, jeg vil virkelig anbefale det.

Knut Stabell

03.03.2013 kl.18:44

Takk Nadja!

Takk for at du deler!

Har hrt mye om dere av Marit, men veldig sterkt lese det med dine ord!

Takk ogs for at din historie kanskje kan bidra til at det internasjonale samfunnet tar ansvar og hindrer gjentakelse!

nsker dere mange fina r!

03.03.2013 kl.18:44

Viktig historie skrevet s sterkt. Skriv bok!

nadja

03.03.2013 kl.21:35

Anonym: takk.

nadja

03.03.2013 kl.21:37

Knut Stabell: Knut, tusen takk for at du tok deg tid legge igjen en hilsen. S utrolig fint gjort av deg.

nadja

03.03.2013 kl.21:38

fjellcoachen: tusen takk!

Ole Morten

03.03.2013 kl.23:49

Dette var sterkt lese. Virkeligheten p den andre siden av gata kom tettere p.

vigdis

04.03.2013 kl.10:26

*fine, fine nadja! her triller trene og jeg synes du er s tff som deler dette! takk for at vi fr ta del i din historie* stor klem v

Sanja

04.03.2013 kl.21:34

Svaka cast Nadja i svakome ko uspije pisati! I treba pisati da ne padne u zaborav! Odoh nastaviti plakati. :(

Ellen

05.03.2013 kl.20:49

Hei Nadja, tusen takk for at du lrer meg mer om livet.

Og for at du beskriver det p en snn mte at jeg fryser p ryggen, har klump i halsen og vondt i hjertet samtidig: "Granatene lyser opp nettene. Vi har bra utsikt."

Alan

06.03.2013 kl.07:51

svaka cast na textu. nemam rijeci.

shinedesign

06.03.2013 kl.21:03

Litt av en livsfortelling og du skriver helt nydelig!

nadja

06.03.2013 kl.21:07

shinedesign: TUSEN takk, kjre.

nadja

06.03.2013 kl.21:08

Alan: bas mi je drago da ti se svidjeo.

nadja

06.03.2013 kl.21:09

Ellen: ellen, takk for at du la igjen en kommentar.

nadja

06.03.2013 kl.21:10

Sanja: e necu tako, nemoj plakati... a nas dvije najbolje znamo zasto placemo.

nadja

06.03.2013 kl.21:10

vigdis: takk fine vigdis.

nadja

06.03.2013 kl.21:10

Ole Morten: my hoodie!

Marianne

08.03.2013 kl.08:59

Jeg har ventet s lenge p kommentere dette innlegget. Jeg har lest det MANGE ganger! Leste det igjen n; p jobb med trer i ynene og konstant gsehud p armene og magen og beina.

Takk for at du forteller, det er s sterkt og fint og trist - alt p en gang.

Du er god!

meli

16.05.2013 kl.13:41

jeg leste innlegget ditt med ett smil om munnen og trer i yne, for historien din vekte mange gamle minner og flelser i meg.. flott skrevet :) ..men, jeg har ett lite bemerkning..feire denne dagen..? det klarer jeg ikke..jeg synes det er forferdelig trist, klare ikke feire at det er 20 r siden vi mtte komme hit pga krig.. men dagen skal markeres..

nsker deg alt det beste, og varme tanker til deg og familien din

nadja

16.05.2013 kl.22:14

meli: godt bemerket, meli. jeg forstr hva du mener og lest i ettertid kan det virke rart for meg ogs at jeg skrev det. jeg var s utrolig full av flelser den dagen og er alltid s full av flelser, nr jeg husker alt som har vrt. kanskje det skrive feire var min selvforsvar som kom inn...og jeg tenkte at det allikevel har gtt ganske bra med de fleste av oss. og at det er noe man br vre stolt over. men markere er nok et mye bedre ord, ja.

Synnve

29.12.2015 kl.20:17

Sterk lesning, Nadja! God klem :)

Eirin H.

29.12.2015 kl.20:49

<3 Tusen takk for dine fantastiske ord. Du er tff du! Klem!

Skriv en ny kommentar

nadja

nadja

36, Trondheim

Hei og velkommen til vr lille blogg! Vi er en liten familie p tre, og frken Una p 4 r styrer vrt kongerike. Una er bestemt, glad i turne og danse, elsker tegne og skrive bokstaver og sjefe over foreldrene sine. Hun er ogs veldig st. Vi voksne, vi liker: sene morgener med frokost p sengen, sjokolade, kjoler, vennetid, reiser, arkitektur, kyss og kommentarer. Les mer om oss og si hei her: http://unadostres.blogg.no/1318362045_11okt2011.html

Blogglisten Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits