I´LL LOVE YOU TIL ALL TIME IS GONE.

Jeg sitter på jobben. Ute er det kaldt, rått, mørkt. Det er lite tvil om at vinteren er her. Den får bare komme i år også.

Jeg savner min pappa.
Jeg savner han hele tiden.

Når jeg har det fint, når jeg det vondt; Jeg savner han når jeg er usikker, tvilende, når jeg trenger oppmuntrende ord, og jeg savner han når jeg hører på Tom Waits. No one know I´m gone.



Problemet, min kjære pappa, er at vi alle merker så godt at du ikke er.
Alle dager.
Festdager, merkedager.
Sommerdager og vinterdager. Gråe, regnfulle dager. Hverdager.
Hver dag.
Hver natt. Når vi drømmer (og du av og til uanmeldt dukker opp). Når vi ikke får sove og tankene spinner rundt og rundt. Og rundt.

Du er der.
Alltid.
Her.
Men ikke er.
Bare i hjertene våre, og jeg skulle gitt alt, absolutt alt, for å forandre på det.
På alt det siste.
Men deg, den du var, for oss og andre;
den du gjorde oss til og de vi var tilsammen,
det ville jeg aldri forandret noe av. Så lykkelig var jeg over å ha deg som pappa.

Idag var vi på gravplassen.
Vi frøs på hendene og pustet ut frostrøyk.
Una ordnet de fineste rosene foran den slanke, hvite steinen. Din.

Og jeg tenkte bare på at det snart er bursdagen hennes og at hun gleder seg sånt.
Og at det er du, DU, som skulle ha skrevet bursdagsinvitasjoner sammen med henne. Hjulpet den lille, skjelvne, venstre hånden å føre første bokstav på alle inviterte på listen. At du skulle ha sunget bursdagssangen, og vært like spent, og like barnslig og like glad som hun. Du skulle vært her.



Nedostaje mi moj tata.
Nedostaje mi danju, nocu, cak i kad sanjam.
Nedostaje mi dok Una drhtivom, ljevom rukicom pukusava da napise prva slova svojih gostiju za njeno 4. godisnje slavlje.
On je trebao biti tu. Ovdje. Sa nama.
On je trebao pisati sa njom, praviti tu dugu listu, biti na njoj. Uzbudjeno cekati goste, i pjevati rodjendansku pjesmu.

Umjesto toga, danas smo na njegovom grobu ostavili cvijece.
Roze ruze.
Una ih je stavila u vaznu kraj bijelog visokog spomenika. Njegovog.
Smrznuce se na ovoj zimi i dugo ostati tako dugo lijepe.
Kao ova ljubav koja je u meni, koja nikad nece nestati. Lijepa.
Koja me prati, u svakom trenutku, u svakom danu. Kad sam sretna, ili kad bih vrisakala od tuge. Kad mi samo treba malo podrske. Kad se sjecam. Ili kad cak zaboravim.
Ta ljubav je tu.

Ali sve ovo, nije trebalo ovako biti. 
On je trebao pisati sa njom, praviti listu.
Uzbudjeno cekati goste, i pjevati rodjendansku pjesmu. 
On je trebao biti tu.
Ovdje.
Sa nama. 

5 kommentarer

keowyn

26.11.2012 kl.14:37

<3

hege

26.11.2012 kl.20:10

Eg føler så sterkt det du skriver.

Har du lest diktsamlinga En annen sol av Kolbein Falkeid ? Den er kanskje ikkje til trøst, men veldig til ettertanke og til ro. Med eit språk som kun ein som har mista kan forstå.

Vamp har laga melodi til diktet En annan sol, du kan lytte her:

http://open.spotify.com/track/1XbdYydfQ5JkLDjr82YWg2

Carina

26.11.2012 kl.21:24

Kjære Nadja. Jeg kjenner deg jo egentlig ikke..men ordene dine treffer meg midt i hjertet. Du skriver så åpent og ærlig, og jeg vil så gjerne sende deg en klem.

Klem fra Carina

Samra

27.11.2012 kl.09:20

Cika Rifat, uvjek <3

Helena K

27.11.2012 kl.18:27

Må bare dele Odd Nordstoga sin sang her, den er så uendelig vakker og helt sann.

Ein farfar i livet skull´ alle ha

Ein goffa å springe ned til

som alltid har lyst på ein kaffikopp

og til å kaste bort tid på ein liten kropp

Ja, ein farfar i livet skull´ alle ha

Ein farfar i livet skull´ alle ha

Ein bessfar å vende seg til

med alt som ein går rundt og lurar på

I Farfar sitt naust er det alltid råd

Ja, ein farfar i livet skull´ alle ha

Ein farfar i kjeldress skull´ alle ha

som luktar av olje og sjø

Og med lommene fulle av gamalt skrot

Det er mykje få bruk for i Goffas rot

Ja, ein farfar i livet skull´ alle ha

Ein farfar sitt fang det er godt å ha

For Farfar har vore her før

Med heile sitt liv ligg han framom deg

Og spør du, ja, Bessfar han viser veg

Ja, ein farfar i livet skull´ alle ha

Ja, ein farfar i livet skull´ alle ha

Skriv en ny kommentar

hits